Issuu on Google+

alfred hitchcock

|

ai weiwei

|

f i l m   f r a   j a pa n

|

film fra biff

Program 4 2012 cinemateket usf

oktober–november

|

torsdagsfilmen

|

d o u b l e   b i l l :   1 9 7 0 -ta l l s   u h y g g e

|

ugress live


Real Life Stories presenterer ti av Kinas ledende kunstnere, som gjennom maleri, skulptur og installasjoner belyser kinesiske samfunnsforhold. Bergen er eneste visningssted for denne gruppeutstillingen med internasjonalt kjente kinesiske kunstnere. Utstillingen er kuratert av Feng Boyi og Bjørn Inge Follevaag.

Åpning torsdag 4. oktober kl. 19.30 i Stenersen, med påfølgende verdenspremiere på en installasjon av Ai Weiwei i Lysverket.

kunstmuseene.no | Twitter: #RealLifeStories Stenersen & Lysverket, Rasmus Meyers allé 9 & 3

NEOLAB

Xiang Jing / Peacocks / 2007 / utsnitt

Ai Weiwei Jing Kewen Li Songsong Liu Jianhua Mao Tongqiang Song Dong Xiang Jing Xu Bing Yin Xiuzhen Yue Minjun


, T E V E K K I DET DU ! V A T D N O HAR DU V BESTILL NĂ…:

bt.no/nsqtr-ukoddeenn. t eller scan

d u b l i t T N E D U SBTT AVIS + BTMagasinet + BTkortet 2 5 9 ,-

99,-

per mnd.

2012

kortet bt.no/btkortet


Program 4 2012 cinemateket usf

oktober–november 12 double bill avdøde advarer profondo rosso

Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

tir

0210

ons

0310

tor

0410

søn

0710

tir

0910

ons tor

1010 1110

fre

1210

lør

1310

søn

1410

19.00 21.00 19.00 21.00 18.00 21.00 19.00 20.15 18.00 21.00 19.00 18.00 21.00 18.00 19.30 15.00 18.30 18.00 20.30

tir ons tor fre lør søn man tir ons

1610 1710 1810 1910 2010 2110 2210 2310 2410

Avdøde advarer Profondo rosso Profondo rosso Avdøde advarer 2001 – en romodyssé Ai Weiwei: Never Sorry So Sorry 2001 – en romodyssé Fairytale Disturbing the Peace One Recluse Blikktrommen Ordos 100 Ordos 100 So Sorry One Recluse Fairytale Disturbing the Peace Blikktrommen BIFF BIFF BIFF BIFF BIFF BIFF BIFF BIFF BIFF

Nicolas Roeg, Storbritannia/Italia 1973 Dario Argento, Italia 1975 Dario Argento, Italia 1975 Nicolas Roeg, Storbritannia/Italia 1973 Stanley Kubrick, Storbritannia/USA 1968 Alison Klayman, USA 2012 Ai Weiwei, Kina 2012 Stanley Kubrick, Storbritannia/USA 1968 Ai Weiwei, Kina 2008 Ai Weiwei, Kina 2009 Ai Weiwei, Kina 2010 Volker Schlöndorff, Vest-Tysk./Frank./Pol./Jug. 1979 Ai Weiwei, Kina 2011 Ai Weiwei, Kina 2011 Ai Weiwei, Kina 2012 Ai Weiwei, Kina 2010 Ai Weiwei, Kina 2008 Ai Weiwei, Kina 2009 Volker Schlöndorff, Vest-Tysk./Frank./Pol./Jug. 1979 Se www.biff.no Se www.biff.no Se www.biff.no Se www.biff.no Se www.biff.no Se www.biff.no Se www.biff.no Se www.biff.no Se www.biff.no

4

Side 13 13 13 13 15 22 22 15 23 23 24 15 24 24 22 24 23 23 15

14 torsdagsfilmen 2001 – en romodyssé blikktrommen bonjour tristesse vindu mot bakgården mannen som visste for meget the firemen’s ball high noon windjammer – christian radich if....

20 ai weiwei ai weiwei: never sorry so sorry fairytale disturbing the peace one recluse ordos 100


tor

2510

søn

2810

tir

3010

ons

3110

tor

0111

søn

0411

tir

0611

ons

0711

tor

0811

søn

1111

tir

1311

ons

1411

tor

1511

søn

1811

tir

2011

ons

2111

tor

2211

fre lør søn

2311 2411 2511

tir

2711

ons

2811

tor

2911

19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.15 19.00 21.15 18.30 21.00 18.30 21.00 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.30 21.00 18.00 19.00 20.30 18.00 20.30 19.00 21.00 20.00 20.00 19.00 21.00 18.00 21.00 19.00 21.00 18.00 20.15

Bonjour Tristesse Film fra BIFF Film fra BIFF Bonjour Tristesse Film fra BIFF Film fra BIFF Film fra BIFF Film fra BIFF Vindu mot bakgården Spellbound Spellbound Vindu mot bakgården The Lady Vanishes Vertigo Vertigo The Lady Vanishes Mannen som visste for meget To Catch a Thief To Catch a Thief Mannen som visste for meget North by Northwest Psycho Psycho North by Northwest The Firemen’s Ball Marnie Marnie The Firemen’s Ball Akademiet Cinemateket: Film fra Japan 5 Centimeters Per Second The Girl Who Leapt Through Time Always – Sunset on Third Street Part 1 Always – Sunset on Third Street Part 2 High Noon 5 Centimeters Per Second Aelita - Queen of Mars Aelita - Queen of Mars The Girl Who Leapt Through Time High Noon Windjammer - Christian Radich Manhattan Manhattan If… If… Windjammer - Christian Radich

Otto Preminger, USA 1957 Tba Tba Otto Preminger, USA 1957 Tba Tba Tba Tba Alfred Hitchcock, USA 1954 Alfred Hitchcock, USA 1945 Alfred Hitchcock, USA 1945 Alfred Hitchcock, USA 1954 Alfred Hitchcock, Storbritannia 1938 Alfred Hitchcock, USA 1958 Alfred Hitchcock, USA 1958 Alfred Hitchcock, Storbritannia 1938 Alfred Hitchcock, USA 1956 Alfred Hitchcock, USA 1955 Alfred Hitchcock, USA 1955 Alfred Hitchcock, USA 1956 Alfred Hitchcock, USA 1959 Alfred Hitchcock, USA 1960 Alfred Hitchcock, USA 1960 Alfred Hitchcock, USA 1959 Milos Forman, Tsjekkoslovakia 1967 Alfred Hitchcock, USA 1964 Alfred Hitchcock, USA 1964 Milos Forman, Tsjekkoslovakia 1967 Foredrag av Henrik Bardum Makoto Shinkai, Japan 2007 Mamoru Hosoda, Japan 2006 Takashi Yamazaki, Japan 2005 Takashi Yamazaki, Japan 2007 Fred Zimmemann, USA 1952 Makoto Shinkai, Japan 2007 Jakov Protazanov, Sovjetunionen 1924 Jakov Protazanov, Sovjetunionen 1924 Mamoru Hosoda, Japan 2006 Fred Zimmemann, USA 1952 Louis De Rochemont III og Bill Colleran, USA 1958 Woody Allen, USA 1979 Woody Allen, USA 1979 Lindsay Anderson, Storbritannia 1968 Lindsay Anderson, Storbritannia 1968 Louis De Rochemont III og Bill Colleran, USA 1958

16 25 25 16 25 25 25 25 31 32 32 31 32 33 33 32 33 34 34 33 34 35 35 34 16 35 35 16 36 37 37 38 38 17 37 41 41 37 17 17 42 42 18 18 17

26 alfred hitchcock vindu mot bakgården spellbound the lady vanishes vertigo mannen som visste for meget to catch a thief north by northwest psycho marnie

36 film fra Japan 5 centimeters per second the girl who leapt through time always – sunset on third street (del 1) always – sunset on third street 2

40 ugress live aelita – queen of mars

5


Innhold

Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre Dag Grønnestad (leder), Maria Ekerhovd, Mathilde Holm, Erlend Høyersten og Simen Aardal Ullsaker.

4 | Programoversikt

10 | Leder 12 | Double bill – 1970-talls uhygge Vi fortsetter med et av våre favorittkonsept fra Hollywood – the double bill. Vi henter to 1970-talls skrekkfilmer ut fra arkivenes dype kjellere, nemlig Nicholas Roegs fantastiske Avdøde advarer og en restaurert utgave av Dario Argentos Profondo rosso. Mer om disse her. 14 | Torsdagsfilmen Vi gjør klassikere og nyere film tilgjengelige i det digitale kinoformatet. Ny digitalfilm hver torsdag klokken 19.00 – normalt med reprise påfølgende søndag kl. 21.00. 20 | Ai Weiwei Ai Weiwei er kanskje Kinas mest kjente kunstner akkurat nå, og er aktiv innen en rekke felt, blant annet film. I samarbeid med Bergen Kunstmuseum viser vi fem av Ai Weiweis dokumentarfilmer på Cinemateket USF. Les om Ai Weiwei her. 25 | Film fra BIFF BIFF er ikke over selv om BIFF er over. Vi viser filmene som måtte avlyses på årets BIFF, ønskereprisene, og gjensyn med prisvinnerne. 26 | Alfred Hitchcock Vi får aldri nok av Hitchcock. I anledning at et par av hans filmer er digitalt restaurert setter vi opp hele ni spennende og ikke minst vittige Hitchcock-filmer i november – fra The Lady Vanishes til Marnie. Les Ole Egil Størksons fine artikkel. 36 | Film fra Japan Cinemateket USF stilles til Japans ambassade i Norges disposisjon, som med støtte fra Japan Foundation viser fire filmer gratis. Les mer om arrangementet her. 40 | Ugress Live: Aelita – Queen of Mars Musiker Gisle Martens Meyer har komponert ny elektronisk musikk til den eiendommelige russiske stumfilmen Aelita – Queen of Mars. Vi kjører verdenspremiere på dette stykket, og håper oppsetningen får et langt liv på filmfestivaler verden over. Mer om Ugress og Aelita her.

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA. Billetter koster kr. 40 for medlemmer og kr. 80 for ikke-medlemmer. Medlemskapet selges i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til Bergen filmklubbs visninger. Medlemskap gjelder for et halvår. Vårmedlemskap kan kjøpes i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i perioden 1. november – 30. juni. Høst-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. mai – 31. desember. Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no nett: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken  Daglig leder Sigurd Wik  Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Brummenæs Hytland  Kinomaskinist (permisjon) Jan Hakim Benhabiles  Kinomaskinist Njål Paulsberg  Kinomaskinist Ida Elisabeth Kjørholt  Kinomaskinist

Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet (www.usf.no). Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Kaja Elisabeth Brummunæs Hytland (kaja), Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt. Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design. Trykk: Hurtig-Trykk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. ISSN 1890-7555. Vi takker: - Japans ambassade i Norge/Henrik Bardum og Japan Foundation for godt samarbeid og utlån av filmer. - Bergen Kunstmuseum for godt samarbeid og utlån av filmer. - Ole Egil Størkson for gjenbruk av Hitchcock-artikkel. - Jan Langlo/Erlend Jonassen Cinemateket i Oslo/NFI for programsamarbeid. - Igor Shayatanov/Martha Otte for importsamarbeid. - BIFF v/Tor Fosse og Kristian Fyllingsnes for programsamarbeid og utlån av filmer. - Arild Jørgensen, Kjetil Kvale Sørenssen, Håvard Oppøyen og Petter Bjørbu ved Nasjonalbiblioteket (NB) og Erlend Jonassen ved NFI/Torsdagsfilmen for utlån av filmkopier/ importsamarbeid. - Gisle Martens Meyer/Ugress, Per Mygland/Made, Det norske komponistfond, Norsk Kulturråd og Fond for utøvende kunstnere for godt samarbeid og støtte. - Bergen filmklubb, Norsk Filminstitutt, Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid. - Cinematekene i Oslo, Trondheim, Tromsø og Kristiansand for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. - Våre annonsører.

Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

På forsiden:

Vertigo

Regi: Alfred Hitchcock USA 1958

6

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med


PÅ BIFF OG KINO LANDET RUNDT I NOVEMBER


Alle filmene alfabetisk

8

Side

2001 – en romodysse

15

5 Centimeters Per Second

37

Aelita – Queen of Mars

41

Ai Weiwei: Never sorry

22

Always – Sunset on Third Street Part 1

38

Always – Sunset on Third Street Part 2

38

Avdøde advarer

13

Blikktrommen

15

Bonjour Tristesse

16

Disturbing the Peace

23

Fairytale

23

Firemen’s Ball, The

16

Girl Who Leapt Through Time, The

37

High Noon

17

If…

18

Lady Vanishes, The

32

Manhattan

42

Mannen som visste for meget

33

Marnie

35

North by Northwest

34

One Recluse

24

Ordos 100

24

Profondo rosso

13

Psycho

35

So Sorry

22

Spellbound

32

To Catch a Thief

34

Vertigo

33

Vindu mot bakgården

31

Windjammer - Christian Radich

17

Leie en kinosal? Cinemateket USF er en kinosal med svært høy standard hva gjelder lyd og bilde. Vi har verdens beste digitalkinoprojektor stående klar til tjeneste, en Sony 4K-projektor. Lydsystemet ble også oppgradert for et par år siden, noe som gjør vårt digitale lyd- og bildesystem til det beste som er å få tak i. Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens beste digitalfremviser klar til disposisjon.

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.


Bergen Jazzforum 40-ÅrSJuBILeum

eneStÅende konSertSerIe 05 okt

02 nov

Endresen/ Chris Westerhus Dave

21 nov

07 des

Jøkleba

Daniel Lanois

denne høsten fyller Bergen Jazzforum 40 år. det markerer vi med en enestående konsertserie. Legendene står nærmest i kø for å spille hos oss, og vi har også laget gode rabattordninger slik at du kan få med deg alt. Sett av datoene nå og gå inn på våre helt nye nettsider for å se det komplette programmet.


leder

HØSTSTEMNING E

t nytt program er snart på vei til trykkeriet, og en ny dose deilige filmopplevelser står i kø på Cinemateket USF de neste par månedene. Som vanlig er programmet for oktober/november preget av BIFF. Ikke bare fordi de bruker salen en uke under selve festivalen til sine visninger, men også fordi hele byen summer av festivalstemning fra tidlig i oktober til langt ut i november. Bergensere med et «normalt» forhold til kinobesøk – altså en til to ganger i måneden – ser plutselig et tosifret antall filmer i løpet av festivaluken – mens andre ser like mange filmer på kino den uken som de gjør i resten av året til sammen. For oss som elsker film på kino er det en fantastisk opplevelse. Utfordringen til Cinemateket i Bergen er selvfølgelig å få festivalgjengerne til også å besøke kinoen vår et par ganger i måneden resten av året – interessen for alternativ kvalitetsfilm er jo tydeligvis til stede! Vi har utvidet vårt samarbeid med BIFF denne gangen. I år er nemlig ikke BIFF over selv om BIFF er over. Uken etter festivalen viser vi filmene som måtte avlyses på årets BIFF, ønskereprisene, og kanskje gjensyn med noen av prisvinnerne. En slags utvidet BIFF, altså. Cinemateket i Bergen viser imidlertid mye film før BIFF sparkes i gang. Aller først i dette programmet presenterer vi en Double-bill der stikkordet er uhygge anno 1970-tallet. Dette er tiåret da skrekk rent publikumsmessig virkelig tok av på kino med flere blockbustere. Vi har hentet frem et par skrekkfilmer fra arkivenes dype kjellere, nemlig Nicolas Roegs 10

­fantastiske Avdøde advarer og en restaurert utgave av Dario Argentos Profondo rosso – filmer som begge har kvaliteter utover å skremme vannet av sitt publikum. Vi har mange samarbeidsprosjekter i dette programmet. Bergen Kunstmuseum åpner sin utstilling «Real Life Stories» 4. oktober, der den kinesiske kunstneren Ai Weiwei er sentral. Som en del av denne utstillingen vises fem av Weiweis dokumentarfilmer i kontinuerlig loop på skjermer. I samarbeid med Kunstmuseet viser vi disse fem filmene i Cinemateket USF, slik at man kan få mulighet til å se filmene i ro og mak, sammenhengende og uforstyrret, i en kinosal. Filmene står seg veldig godt som selvstendige verk også utenfor utstillingen, og som en bonus kan vi opplyse om at kinobilletten også vil gjelde som inngangsbillett til utstillingen ved Bergen Kunstmuseum. Etter at BIFF faktisk er over – helt over – kjører vi i gang en lengre serie med filmer av en av filmhistoriens viktigste regissører, Alfred Hitchcock. Få filmskapere har hatt større innflytelse på senere regissører enn ham. Hele ni filmer har vi ryddet plass til, flere aldri vist på Cinemateket USF tidligere. Det som har blitt vist er så lenge siden at man fint tåler et gjensyn – og tro oss: Hitchcocks filmer vil aldri gå av moten eller være uaktuelle. Det er tett mellom mesterverkene i hans filmografi. I slutten av november kommer enda et samarbeidsprosjekt. Vi har stilt Cinemateket USF til disposisjon for Japans ambassade i Norge, som støttet av Japan

Foundation viser tre – eller fire om man regner de to delene av Always – Sunset on Third Street som to filmer – nyere japanske filmer helt gratis. Salen fylles opp etter først-til-mølla-prinsippet, så det kan være lurt å være tidlig ute. Vi snakker om filmer som er blant de mest populære i hjemlandet. Ikke før er de japanske filmene pakket ned før neste samarbeidsprosjekt tar over. Og dette er et stort et. Gisle Martens Meyer – alias Ugress – har komponert et bestillingsverk for Cinemateket i Bergen til den sovjetiske stumfilmen Aelita – Queen of Mars fra 1924. Urfremføring av verket er fredag 23. november, med påfølgende forestilling dagen etter, og ved Cinema­ tket i Oslo lørdag 30. november. Arrangementet er et samarbeid mellom Stiftelsen Cinemateket i Bergen, komponist og artist Gisle Martens Meyer og Made. Det er støttet av Det norske komponistfond, Norsk Kulturråd og Fond for utøvende kunstnere. Legg til at vi også i dette nummeret kan by på flere Torsdagfilmer, der de gode klassikerne virkelig står i kø, og du vet hva du har å gjøre de nærmeste par månedene! Vi eimes i kinomørkret! Ole Petter Bakken Daglig leder


foto: Hadley&Maxwell

Galleri Format Bergen, 27. september–28. oktober 2012 Filmprogram Alberto Baraya og Jonathan Hernandez (COL), Arvo Leo (NZ) John Menick (US), Trinh T. Minh-ha (US), Nana Oforiatta-Ayim (GH), Lucy Raven (US) Kunstmuseene i Bergen, Permanenten, 28. september 2012–27. januar 2013 Utstilling Zarouhie Abdalian (US), Abbas Akhavan (CA), Danai Anesiadou (BE), Siri Brekke (NO) Asli Cavusoglu (TK), Hilde Angel Danielsen (NO), Goldin+Senneby (SE), Hadley&Maxwell (CA) Iman Issa (EG), Katrine Meisfjord (NO), Alex Morrison (CA), Shahryar Nashat (CH), Amalia Pica (AR) Praneet Soi (IN), Ola Vasiljeva (LV/NL), Aoi Yoshizawa ( JP/FI) Hordaland kunstsenter 16. november–16. desember 2012 Utstilling/åpne workshops Carolina Caycedo (COL/UK) Byvandringer, 30. september–2. desember Start fra Permanenten kl. 13 hver søndag Programmet er kuratert av Arne Skaug Olsen

Se oppdatert program, intervjuer og informasjon på vår blogg: www.materialinformation.no Kurator: Juan A. Gaitán

Prosjektet er initiert av NK Vest-Norge og støttet av Norske kunsthåndverkere, Norsk kulturråd, Bergen kommune og Office for Contemporary Art Norway

K ER

DV ÅN 12 H 20 ST UN LING K IL KE RS UTST O N MA TE

ER

ES


Cinemateket

Vi fortsetter med et av våre favorittkonsept fra Hollywood – the double bill. Vi henter to 1970-talls skrekkfilmer ut fra arkivenes dype kjellere, nemlig Nicholas Roegs fantastiske Avdøde advarer og en restaurert utgave av Dario Argentos Profondo Rosso.

12

S

tikkordet denne gang er altså uhygge anno 1970-tallet. Dette er tiåret da skrekk rent publikumsmessig virkelig tok av med blockbustere som Eksorsisten (1973), The Omen (1975), Haisommer (1975) og Halloween (1978). Men det er også tiåret for de litt mindre og litt modigere skrekkfilmene. Regissører som Tobe Hooper, George A. Romero og Wes Craven brøt nye grenser for hva som kunne bli vist på film med Motorsagmassakren (1974), Dawn of the Dead (1978) og The Hills Have Eyes (1977). Men det er blant de mer dempede tilnærmingene til skrekksjangeren vi finner de mest interessante filmene. Både Avdøde advarer og Profondo Rosso (se egne omtaler) er blant disse. Avdøde advarer er Nicholas Roegs filmatisering av Daphne du Mauriers novelle ”Don’t Look Now”, og skremte vannet av publikummere med sin miks av clairvoyance, skumle gamle damer med rare øyne og små røde regnkåper. Filmen er også det nærmeste man kommer en kunstfilm innen skrekksjangeren. For de

mer akademisk interesserte inneholder Avdøde advarer for øvrig en av filmhistoriens mest berømte eksempler på fargeparallellisering, noe som utnyttes til uhyggelig effekt i denne filmen. Profondo Rosso er en film vi har ventet på skulle bli tilgjengelig for digitalkino. Dario Argento er mesteren av italiensk skrekk, og Profondo Rosso er hans beste film. Det er en film i den italienske tradisjonen giallo. Selv om giallo opprinnelig skriver seg fra italienske krimog spenningsbøker solgt som billige pocketbøker som var gule (”gaillo”), har begrepet senere, og spesielt utenfor Italia, blitt synonymt med en bestemt type filmer om inneholder elementer fra skrekkfilmen og den psykologiske thrilleren. Og Profondo Rosso er filmen som har mest suksess med denne kombinasjonen. sw


D OU B LE B I LL • 19 70 -TALL S U H YGGE

D OU B LE B I LL • 19 70 -TALL S U H YGGE

TIRSDAG 2. OKTOBER KL. 19.00 ONSDAG 3. OKTOBER KL. 21.00

TIRSDAG 2. OKTOBER KL. 21.00 ONSDAG 3. OKTOBER KL. 19.00

Don’t Look Now. Regi: Nicolas Roeg. Storbritannia/Italia 1973. Manus: Allan Scott og Chris Bryant, etter en novelle av Daphne du Maurier. Foto: Anthony Richmond. Musikk: Pino D’Onnagio. Medv.: Donald Sutherland, Julie Christie, Hilary Mason, Clelia Matania m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 45 min.

Profondo rosso. Regi: Dario Argento. Italia 1975. Manus: Dario Argento og Bernardino Zapponi. Foto: Luigi Kuveiller. Musikk: Giorgio Gaslini og Goblin. Medv.: David Hemmings, Daria Nicolodi, Gabriele Lavia, Macha Méril, Eros Pagni m.fl. Italiensk tale, engelske undertekster. Digital video, farger, 2 t 6 min.

AVDØDE ADVARER

PROFONDO ROSSO

En rød regnjakke i Venezia

Giallo par excellence

Avdøde advarer er en av de mest stilsikre og stemningsmettede skrekkfilmer noen sinne laget, en film som etterlater oss i en tilstand av urolighet. Den har et skittens preg, og med innovativ klipping har regissør Roeg skapt et uhyggelig univers hvor dagligdagse objekter plutselig får betydning som onde varsler, og der ordinære hendelser med ett blir skremmende. Filmens univers går gradvis i oppløsning inntil man ikke lenger vet hva som er virkelig og hva som er illusjon. Og forresten, røde regnjakker blir aldri mer det samme igjen. Ekteparet John og Laura Baxter sitter hjemme og arbeider mens de to små barna deres leker utenfor. Ved et uhell velter John et glass utover noen diasplater, noe som får fargene til å flyte utover. Plutselig får han en intuitiv forståelse av at noe fryktelig har skjedd utenfor. Han løper ut og ser sin datter utsatt for en ulykke. Senere reiser paret til Venezia, der John leder restaureringen av en eldre kirke. Her møter ekteparet to eldre søstre, hvorav den ene er blind og angivelig synsk. Hun påstår at hun kan se at deres datter fremdeles er med dem, og at det ikke er noen grunn for dem å sørge; datteren er lykkelig. Roeg har med Avdøde advarer skapt en film som er vanskelig sammenlignbar med andre, mer tradisjonelle horrorfilmers univers. Det er en verden der det naturlige og overnaturlige eksisterer side om side – livet er en mørk labyrint der mennesket er tvunget til å konfronteres med sine demoner. Dette låter umiskjennelig som en beskrivelse av David Lynchs verden, en mann som definitivt kan takke Roeg for mye. red.

Dario Argentos Profondo rosso er digitalt restaurert, og endelig kan vi vise denne klassikeren på kino i Bergen. For dette er en helt usedvanlig stilren skrekkfilm som er så mettet med uhyggelig stemning at den nesten definerer hele undersjangeren av psykologisk skrekk. Profondo rosso er muligens den beste giallo-filmen som er laget, og Dario Argento, som ellers gjerne forbindes med mer blodige filmer som Suspiria (1977) og Inferno (1980), har her tatt alle de mest stemningsmettede grepene han besitter og puttet dem i én film. David Hemmings gjør her en lignende rolle som han gjorde i Antonionis BlowUp (1965), en film det for øvrig refereres til flere ganger i Profondo rosso: Han blir vitne til et mord, og han tror han sitter på informasjon som er vesentlig for mordet selv om han ikke vet hva denne informasjonen er ennå. Men der slutter også likheten, for Argento har helt andre planer for Hemmings enn hva Antonioni hadde. I form av en jazzpianist går Hemmings fra å være et vitne til å bli innblandet til å bli jaktet på, og sammen med en reporter setter de seg fore å finne ut av mysteriet. Det er ingen tvil, Profondo rosso er giallo, og som mange andre giallo-filmer er den borderline mellom kunst og trash. Men alle filmer som inneholder en skummel synsk dame, en halskjedeforskyldt halshogging og filmmusikk av progrockbandet Goblin er verdt et besøk. Og det Profondo rosso mangler i logisk plotstruktur tar den mer enn igjen på ren uhyggestemning. red. 13


Hver torsdag viser alle de sju norske cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim den samme filmen. Dette kan være en av de store klassikerne eller en mindre kjent film fra filmhistorien, som også dagens publikum fortjener å få se eller gjense på det store lerretet på kino og ikke bare på DVD. Det kan også være en nyere film som vi mener er verdifull, men som ingen har satt opp på ordinær kino i Norge. Torsdagsfilmen er navnet på samarbeidet mellom cinematekene om digitale visninger. Samkjøringen startet i 2008 og var resultatet av et prosjekt som hadde til hensikt å gjøre også klassisk årgangsfilm tilgjengelig i det nye digitale formatet og på flere steder enn i de aller største byene. Alle visningene er i 2k eller 4k som er standard for all digital visning av film på kino – Norge ble ferdig digitalisert i fjor og snart følger resten av verden etter. Av og til vil det før visningen være en innledning, streamet til lerretet fra ett av cinematekene til de andre. Flere og flere av de store klassikerne fra filmhistorien kommer nå i det nye digitale kinoformatet, og vi kan de neste månedene presentere både nye og gamle slagere. Velkommen! red.

14


TOR S DAG F I LME N

TOR S DAG S F I LME N

TORSDAG 4. OKTOBER KL. 18.00 SØNDAG 7. OKTOBER KL. 20.15

TORSDAG 11. OKTOBER KL. 18.00 SØNDAG 14. OKTOBER KL. 20.30

2001: A Space Odyssey. Regi: Stanley Kubrick. Storbritannia/USA 1968. Manus: Stanley Kubrick og Arthur C. Clarke, etter en roman av Arthur C. Clarke. Foto: Geoffrey Unsworth og John Alcott. Musikk: Richard Strauss, Johann Strauss, Aram Khachaturian m.fl. Medv.: Keir Dullea, Garry Lockwood, William Sylvester, Douglas Rain m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 2 t 21 min.

Die Blechtrommel. Regi: Volker Schlöndorff. Vest-Tyskland/Frankrike/Polen/ Jugoslavia 1979. Manus: Jean-Claude Carrière, Franz Seitz og Volker Schlöndorff, etter en roman av Günther Grass. Foto: Igor Luther. Musikk: Maurice Jarre. Medv.: David Bennent, Mario Adorf, Angela Winkler, Daniel Olbrychski m.fl. Tysk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 2 t 25 min.

2001 – EN ROMODYSSÉ

BLIKKTROMMEN

Livet, døden og alt – i nyrestaurert digital versjon

Trommene? Nei, de har vi ikke sett.

2001 – en romodyssé er en av de mest innflytelsesrike filmene de siste 44 årene – den filmatiske parallellen til rockens «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (1967). John Lennon sa for øvrig om filmen da den ble lansert at den burde vises kontinuerlig i et tempel 24 timer i døgnet. For noen er den altså en kultfilm av religiøse dimensjoner, for noen er den verdens beste science fiction-film, og for noen er den Stanley Kubricks kronverk. Uansett hva man måtte mene om 2001 – en romodyssé er én ting sikkert: Man har ikke opplevd filmen før man har sett og hørt den i en kinosal. 2001 – en romodyssé, som Kubrick kryptisk nok har kalt en mytologisk dokumentar, er en episk film i fire deler. Tolkningene av filmen har vært uendelig mange. I større grad enn i noen av hans andre filmer, overlater Kubrick her svært mye til publikum. Med mangel på mer tradisjonell narrasjon, og en løs episodisk fortellestruktur der forklaringer er sparsomme, tvinges seeren til å ta inn over seg filmen som helhet og ikke henge seg opp i et handlingsforløp eller eksplisitt sluttpoeng. Kubrick selv trår støttende til for de av oss som får problemer: «The feel of the experience is the important thing, not the ability to verbalize it. I tried to create a visual experience which directly penetrates the subconscious content of the material.» Spørsmålene om menneskehetens tilblivelse og essens, som Kubrick ønsker å la publikums underbevissthet stri med, er da også av en slik størrelse at det ville vært ekstremt arrogant å komme med noe annet enn bare små hint av svar. sw/red

Blikktrommen er fabelen om Oskar Matzerath, basert på Günther Grass’ surrealistiske roman ved samme navn. Filmen beskriver to tiår i Danzigs historie. I en periode hvor den omstridte byen slites mellom gryende nazisme og økende konflikter mellom byens polske og tyske befolkning, vokser Oskar opp med en polsk biologisk far og en tysk adoptivfar. Oskar fødes inn i en evig sirkel av dobbelmoral og hykleri, og gjennomskuer fra første stund de voksnes løgner og fortielser. Han nekter å bli en del av de voksnes verden, og bestemmer seg på sin treårsdag ganske enkelt for å slutte å vokse. Til samme treårsdag får han også en blikktromme i gave, en tromme han aldri gir slipp på og er villig til å drepe for å beholde. Med trommen og et skingrende skrik som forsvarsvåpen møter Oskar fremveksten av Det Tredje Riket, invasjonen av Polen, Holocaust og det hykleriske etterkrigs-Europa. Hvorvidt Oskars kamp mot verden ved hjelp av trommen og skrikingen er et vakkert symbol på sosialt opprør, eller om han bare er verdens mest motbydelige drittunge, har delt verdens kritikerkorps siden filmen kom på kino. Det eneste som er sikkert er at Blikktrommen er en film som får tankene til å spinne, og er på ingen måte enkel og entydig. Filmen er full av symbolikk og burleske underfundigheter. Blikktrommen delte Gullpalmen med Apokalypse nå! i Cannes i 1979, og fikk Oscar for beste utenlandske film samme år. red./olep 15


TOR S DAG S F I LME N

TOR S DAG F I LME N

TORSDAG 25. OKTOBER KL. 19.00 SØNDAG 28. OKTOBER KL. 21.00

TORSDAG 15. NOVEMBER KL. 19.00 SØNDAG 18. NOVEMBER KL. 21.00

Bonjour Tristesse. Regi: Otto Preminger. USA 1957. Manus: Arthur Laurents, etter en roman av Francoise Sagan. Foto: Georges Périnal. Musikk: Georges Auric. Medv.: David Niven, Deborah Kerr, Jean Seberg, Mylene Demongeot m.fl. Engelske tale, utekstet. DCP, farger og s/hv, 1 t 33 min.

Horˇí, má panenko. Regi: Milos Forman. Tsjekkoslovakia 1967. Manus: Milos Forman, Jaroslav Papousek og Ivan Passer, etter en novelle av Václav Sasek. Foto: Miroslav Ondrícek. Musikk: Karel Mares. Medv.: Jan Vostrcil, Jofes Sebánek, Josef Valnoha, Josef Kolb, Frantisek Debelka m.fl. Tsjekkisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 13 min.

BONJOUR TRISTESSE

THE FIREMEN’S BALL

Brede, fargerike følelser ved Rivieraen

Se hvorfor Milos Forman ble hentet til Hollywood.

Estetisk sett var slutten av 1950-tallet Hollywoods absolutte gullalder. Pengene strømmet inn på de store produksjonsselskapenes konti, og brorparten ble pløyd tilbake i nye filmer. Selv om de fleste regissørene brukte de enorme budsjettene hovedsakelig til å fortelle historier på den tradisjonelle måten, var det et knippe som på elegant vis klarte å bryte ny mark innenfor studiosystemet. Otto Preminger var en av disse, som på en subtil måte maktet å eksperimentere med originale billedkomposisjoner, elegante kamerakjøringer og innovativ klipping og likevel gjøre filmen spiselig for et kommersielt publikum. Samtidig fremstår filmene hans som fullendte kunstneriske verk. Bonjour Tristesse regnes blant periodens desiderte mesterverk. Vi møter den velstående playboyen Raymond som lever et sorgløst liv i en praktfull villa ved Rivieraen sammen med sin tenåringsdatter Cecile og sin unge elskerinne Elsa. Forholdet mellom far og datter er veldig nært. Datteren har etterhvert blitt vant til farens mange nye, unge elskerinner, og er selv flink til å forsyne seg av Rivieraens mange velbygde, unge kjekkaser. En dag dukker Anne opp – en gammel venn av familien. Snart annonserer Raymond og Anne at de skal gifte seg, og Ceciles sorgløse tilværelse trues. olep

The Firemen’s Ball er Milos Formans andre film. Den regnes av mange som en av filmhistoriens beste komedier. Genialt morsomt slapstick, grusom satire over menneskelig svakhet og autoritært byråkrati, absurd og svart, latterlig og surrealistisk. Et angrep på folk flest, sa både det nye, russiskinnsatte kommunistregimet som forbød filmen etter Praha-våren, og kapitalistprodusent Carlo Ponti, som trakk tilbake sin støtte til filmen. Det siste var i grunn heldig for Milos Forman. Grunnet Pontis kuvending var han i Paris for å redde filmen økonomisk da de sovjetiske tanksene inntok Praha i august 1968. Få år etter var han suksessrik amerikansk filmregissør. Dette er filmen der alt som kan gå galt på de frivillige brannmennenes årlige ball, går galt – de motvillige og ikke så veldig vakre deltakerne i missekonkurransen, alle de stjålne lotterigevinstene og brannen som virkelig bryter ut. «En satire over kommunistisk byråkrati» var en grei tagline på filmen i 1968 selv om Forman selv mente noe annet. For The Firemen’s Ball er også mye mer, den speiler kanskje først og fremst Formans anti-autoritære grunnholdning og hans nådeløse, men likevel vennligsinnede blikk på all menneskelig svakhet – en holdning han vel også klarte å ta med seg inn i sine feirede amerikanske filmer som Gjøkeredet, Hair og Amadeus. Likevel har han i USA ikke overgått sine to tsjekkoslovakiske mesterverk, En blondines kjærlighet og denne som ble kalt Det brenner, min skjønne! da den gikk på kino i Norge.  Torsdagsfilmen/red.

16


TOR S DAG S F I LME N

TOR S DAG S F I LME N

TORSDAG 22. NOVEMBER KL. 19.00 SØNDAG 25. NOVEMBER KL. 21.00

TIRSDAG 27. NOVEMBER KL. 18.00 TORSDAG 29. NOVEMBER KL. 20.15

High Noon. Regi: Fred Zimmemann. USA 1952. Manus: Carl Forman, etter John W. Cunninghams ukebladnovelle «The Tin Star». Foto: Floyd Crosby. Musikk: Dimitri Tiomkin. Medv.: Gary Cooper, Grace Kelly, Lloyd Bridges, Lee Van Cleef, Lon Chaney, Henry Morgan m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 25 min.

Windjammer – The Voyage of Christian Radich. Regi: Louis De Rochemont III og Bill Colleran. USA 1958. Manus: Alan Villiers og James L. Schute. Foto: Joseph Brun, Finn Bergan m.fl. Musikk: Morton Gould. Medv.: Lasse Kolstad, Harald Tusberg, Kåre Terland, Svein Erik Libek, Kapt. Yngvar Kjelstrup, Christian Radichs mannskap i 1956 m.fl. Utleie: NFI. Engelsk og norsk tale, utekstet. DCP, farger, 2 t 22 min.

HIGH NOON

WINDJAMMER – CHRISTIAN RADICH

Do not forsake me, oh my darlin’

På bøljan blå

Gary Cooper spiller Will Kane, den nettopp avtroppende sheriffen som har skapt lov og orden i byen. Han slutter i jobben fordi han har giftet seg med den unge, vakre kvekerjente Amy Fowler, spilt av Grace Kelly. Sammen vil de reise bort for å leve et rolig liv uten vold. Men så kommer meldingen om at en tidligere banditt vil vende tilbake til byen, for å hevne seg på Kane. John Wayne likte ikke filmen og mente den var uamerikansk, intet godt vitnesbyrd på denne tiden. Men filmen fikk likevel ikke mindre enn fire Oscars – deriblant for beste mannlige skuespiller – selv om dette var en litt annerledes western. Ikke mange andre filmer i genren er et moralsk drama med ansatser til pasifistisk ideologi og en tvilende helt. I motsetning til John Fords westerns handler ikke High Noon om det sterke kameratskapet eller det gode amerikanske samholdet. Tvert imot handler det om det å ikke stille opp, om det å være feig og det å løpe fra ansvar. Filmens store drivkraft er klokka som beveger seg langsomt og truende mot tolv. Tidens enhet opprettholdes – tiden i filmen er det samme som de reelle 85 minuttene handlingen varer. Innenfor dette skal mange moralske valg gjøres, ikke bare blir vår staute, tenksomme helt satt på prøve, men det gjør også hans trofaste hustru, som hater det voldelige samfunnet hun er en del av. «Do not forsake me, oh my darlin’», og det gjør hun da heller ikke i oppgjørets time. Torsdagsfilmen/red.

«Plutselig glir teppet til side, bildet vokser og vokser, til det får slike dimensjoner at vi simpelthen ikke tror det vil stoppe!» Premieren på Windjammer – Christian Radich på Colosseum i Oslo 25. april 1958 var en sensasjon. Kongen var til stede, pressefolk fra tolv land og hele mannskapet fra Christian Radich i glitrende matrosdrakter. Digital remastering av den eneste Cinemiracle-filmen i filmhistorien bringer nå Windjammer – Christian Radich tilbake på kino i noe av sin gamle prakt. Et spesialdesignet kamera tok opp tre striper med film samtidig, som så ble vist ved hjelp av tre synkroniserte projektorer som dannet et gigantisk, buet kinobilde som nesten dekket synsranden. Med Windjammer – Christian Radich i Cinemiracle skulle publikum bli med på en fantastisk seilas og vakle sjøsyke ut etterpå. 50 år senere var negativene på filmen i ferd med å gå tapt, og eierne, Pacific Theatres, har nå bekostet en ansiktsløfting av en sjelden 35 mm-kopi funnet hos Svenska filminstitutet. Kopien har gjennomgått omfattende digitalt etterarbeid for å restaurere tapte farger, og den er også digitalt tilrettelagt for å skape et bilde av den opprinnelige Cinemiracle-effekten. Filmen er en dokumentarisk reisereportasje i tidens stil. Ikke mye handling, men våre norske gutter fyller bildet, og Lasse Kolstad synger om at «Kari, waits for me» der hjemme.  Torsdagsfilmen 17


TOR S DAG F I LME N

ONSDAG 28. NOVEMBER KL. 21.00 TORSDAG 29. NOVEMBER KL. 18.00

if.... Regi: Lindsay Anderson. Storbritannia 1968. Manus: David Sherman, etter et originalmanus av David Sherman og John Howlett. Foto: Miroslav Ondricek. Musikk: Marc Wilkinson. Medv.: Malcolm McDowell, David Wood, Richard Warwick, Robert Swann, Christine Noonan m.fl. DCP, farger og s/hv, 1 t 51 min.

«Happy

15.-17. november 2012 Torsdag 15. november «Dans Les Arbres»

IF....

Xavier Charles, Ivar Grydeland, Christian Wallumrød og Ingar Zach

«Wisdom is the principal thing; therefore get wisdom: and with all thy getting get understanding.» Handlingen i if.... er lagt til en kostskole et sted i England, der vi møter tre gutter i opposisjon til systemet. En dag blir de idømt to minutters kaldtvannsdusj hver for smug-drikking – av mangel på bevis, fordi de angivelig har for langt hår. Konsekvensene er mildest talt fatale. Det blir et dramatisk vendepunkt i filmen. Fra å være en mangefasettert, men lite flatterende skildring av kostskolens beinharde disiplin, hakkeloven elevene imellom og lærernes utstuderte undertrykkelse og sadisme, blir den nå en nærmest surrealistisk skildring av kameratenes eventyrlige vendetta. Filmen skildrer hvordan det vil – eller snarere kan – gå hvis man ikke er oppmerksom på de undertryktes tålegrense. Opprør fostres av undertrykkelse, ikke av noen form for intellektuell konsensus. Når Mick – spilt av Malcolm McDowell – gjør opprør er det fordi hans menneskelige verdighet og uavhengighet krenkes på det groveste av autoritetene – ikke på grunn av marxistiske prinsipper, eller prinsipper i det hele tatt. if.... er ingen film om intellektuelle studentopprørere, forsikrer Anderson. Ironien er fullendt når Mick prøver å forklare voldens mening og krigen som skapelsesakt i sitt kvasi-intellektuelle essay, mens virkelighetens egentlige logikk befinner seg hinsides enhver fornuft – i et ukebladhoroskop. red./olep 18

New Ears!»

!

Kulturhuset U S F, S a r d i n e n Kl 21-23

Fredag 16. november: «Cage and Beyond» K o s m o k l u b b e n K l 2 0 - 2 3

Lørdag 17. november: «AVGARDEs årlige miniatyrmaraton» Bergen Offentlige Bibliotek K l 11 - 1 5

AVGARDE STØTTES AV: BERGEN KOMMUNE, NORSK KULTURRÅD, HORDALAND FYLKESKOMMUNE, KOMPONISTENES VEDERLAGSFOND, KLASSISK, FOND FOR LYD OG BILDE, KOMPONISTENES VEDERLAGSFOND OG FOND FOR UTØVENDE KUNSTNERE


Svanesjøen

TOrSDag 29. NOveMBer kl. 19.30 i grieghalleN Bergen Filharmoniske Orkester Neeme Järvi dirigent Minken Fosheim forteller

Under ledelse av dirigenten Neeme Järvi spiller orkesteret inn musikken til Peter Tsjaikovskijs tre balletter på plate. Under innspillingen denne uken fremføres Svanesjøen som konsert.

Torsdag 3. mai kl. 19.30 i

Tsjaikovskijs storslagne, lyriske og romantiske musikk setter stemningen for en sterk kjærlighetshistorie. Den har vært elsket av publikum helt siden urpremieren i Moskva i 1877. Balletten forteller historien om grieghallen prinsessen Odette som forvandles til en svane av en ond heks.

vOKSNE kr. 290 – 450 BT-KORT kr. 230 – 360 BARN / STud. kr. 100 GRIEGHALLENS BILLETTKONTOR 55 21 61 50, 10 – 17 (11 – 14) www.FILHARMONIEN.NO | www.BILLETTSERvIcE.NO

B E RG E N F I L H A R M O N I S K E

ORKESTER


AI WEIWEI

20


Ai Weiwei er en kinesisk kunstner som er aktiv innen en rekke felt, blant annet film. Han er også en politisk aktivist med sin høylydte kritikk av den kinesiske regjeringens holdninger til demokrati og menneskerettigheter. De siste årene har interessen for hans person nådd nye høyder, hvor han har blitt kåret til alt fra den kunstneren i verden med mest makt til nesten å bli Time’s Person of the Year. Bergen Kunstmuseum presenterer i oktober Ai Weiweis kunst, som en del av utstillingen «Real Life Stories», og i samarbeid med Bergen Kunstmuseum viser vi fem av Ai Weiweis dokumentarfilmer på Cinemateket USF. Disse filmene er alle en del av utstillingen ved Bergen Kunstmuseum, der de går i loop på skjermer. Vi gir dere en mulighet til å se filmene i ro og mak, sammenhengende og uforstyrret, i en kinosal.

D

et er vanskelig å vurdere Ai Weiweis posisjon i samtidskunsten kun basert på hans kunstverk. Mange kritikere tar heller hele hans liv, holdninger og handlinger med i betraktningen når man vurderer ham. Hans evner, hans skarpe holdning, hans ærlighet og hans motstand mot den kinesiske sosiale virkeligheten, så vel som hans innvirkning på samfunnet, er i så måte kanskje vel så viktig som hans kunst. Dette fordi Ai Weiweis rebellske kritikk for lengst har passert kunstsfæren og gjort ham til en modell for kinesiske intellektuelle i en mye videre forstand. Når det kommer til kunsten hans er kanskje til og med ikke denne det viktigste aspektet ved mannen, og vi kan ikke evaluere ham etter fortidens standarder i så måte. I Kina har Ai Weiweis ekstremt alternative tilnærming til livet belyst hva som kan oppnås gjennom kraften i individet og motstand mot kinesiske realiteter. Likevel, hans forakt for, og utfordrende standpunkt mot, politisk makt og samfunnets ekstremitet har også en tragisk tone, som møll som flyr inn i flammene. Det var uunngåelig at hans ekstreme oppførsel tiltrakk seg oppmerksomhet og skapte kontrovers verden over. Det har alltid vært svært forskjellige meninger om hans kunst og hans handlinger. Noen ondskapsfulle, mens andre er preget av udiskutabel forguding, det

siste særlig blant hans unge fans. Polaritetene i hans egen nærmest doble personlighet har ledet til to diamentralt forskjellige syn på ham, og kanskje er motsetningene i hans reserverthet og han rebelske stahet et tegn på hans manglende evne til å forstå sin egen dualitet. Dette får vi kanskje aldri vite, men hans arrestasjon i fjor var såvisst en straff på falskt grunnlag av en eneveldig regjering, og Ai Weiweis indignasjon bekreftet hans image som rebell og offer. Ai Weiwei er heldig nok til å leve i en tid hvor Kina er på opptur, og dette har forseglet hans skjebne: Hans straff hadde den effekten at det forsterket hans image. Først ble denne legendariske skikkelsen arrestert, og så ble han «anholdt i påvente av rettsak» i over to måneder uten at noen offisielle anklager ble fremsatt, noe som bare gjorde saken mer kompleks og fascinerende. Etter som tiden gikk var det som om bekymringer for hans interesser ble visket ut og faktisk ledet til en bredere aksept av hans kunst og hans liv. Ai Weiwei kan lett ses på som en kriger for frihet og demokrati, et geni som skjødesløst følger dit hjertet hans leder ham, som en leder for en alternativ stamme. Hans ukonvensjonelle tilnærming og uortodokse artistiske utfoldelse har plassert ham i en polariserende knipe. Dette har latt hans genialitet tre frem i full farge, noe som i sin tur har forsterket

innholdet i rebelsk bevissthet generelt. For at denne forståelsen i det hele tatt skal være mulig må kritikk og evalureringer av Ai Weiwei ikke bare inkludere kunstnere og akademikere, men også tilstedeværelsen av Kinas offentlige sikkerhetsbyrå – og de har vært til stede lenge allerede. Når det gjelder ideer og handlinger angående ekstreme uttrykk må det på samme måte gis rikelige oppmerksomhet til disses basis i en kinesisk virkelighet. For i Kinas plagede sosiale virkelighet kan opprørske alternativer virke som en standard for verdidommer i hver eneste betydning av ordet. Dette er spesielt tilfellet i dag: Mens såkalte eliter mingler med offisielle embedsmenn, og hvor begge følger strømmen i markedsmekanismene, virker Ai Weiweis utfordrende, avsløsrende, skeptiske og kritiske direkte opposisjon desto mer dyrebar. Bergen Kunstmuseum/red. Oversatt av Sigurd Wik.

!

Kinobilletten til filmene i denne serien gjelder også som inngangsbillett til utstillingen på Bergen Kunstmuseum, og inngangsbillett fra utstillingen gjelder som billett til visningene ved Cinemateket USF.

21


A I W E I W E I • S N I K V I S N I N G P Å B I F F - F I LM

AI WEIWEI

TORSDAG 4. OKTOBER KL. 21.00

SØNDAG 7. OKTOBER KL. 19.00 FREDAG 12. OKTOBER KL. 19.30

Ai Weiwei: Never Sorry. Regi og manus: Alison Klayman. USA 2012. Medv.: Ai Weiwei, Danqing Chen, Ying Gao m.fl. Engelsk og mandarin tale, engelske undertekster. Digital video, farger og s/hv, 1 t 31 min.

Fei Chang Yi Han. Regi: Ai Weiwei. Kina 2012. Musikk: Zuoxiao Zuzhou. Mandarin tale, engelsk tekst. Digital video, farger, 54 min.

AI WEIWEI: NEVER SORRY

SO SORRY

Oy vey? No way! Ai Weiwei!

Døde identiteter

For det brede lag av publikum ble kunstneren Ai Weiwei først kjent da han på grunn av sin regimekritikk i 2011 ble anholdt av kinesisk politi og nektet utreisetillatelse fra hjemlandet. For kunstinteresserte har han imidlertid lenge vært kjent som et navn det er verdt å følge med på, og hans nyvunne status som internasjonalt berømt kritiker av det kinesiske kommunistpartiet har på ingen måte endret på dette. I dokumentarfilmen Ai Weiwei: Never Sorry får vi et innblikk i kunstnerens bakgrunn, samtidig som vi får ta del i hans tanker om kunstens rolle og hans syn på situasjonen i et stadig mer selvsikkert og ekspansivt Kina. Vi får også være flue på veggen når Ai utfører små aksjoner mot maktapparatet – aksjoner som på grunn av kunstnerens særegne fingerspitzgefühl for kunstverdenens mekanismer ender opp som kunstverk, som i tur kan stilles ut, selges og diskuteres videre, i et mangslungent kretsløp som stadig forsterker kritikken mot det eneveldige og sensurglade kommunistpartiet. Aksel Kielland/biff

So Sorry er Ai Weiwei’s oppfølger til Disturbing the Peace (se egen omtale), og følger spenningen mellom ham selv og den kinesiske regjeringen. I denne dokumentaren følger vi Weiwei i jakten på identitetene til studentene som døde i et jordskjelv i Sichuan i 2008. Over 5000 studenter døde som resultat av dårlig bygningsarbeid som følge av korrupsjon. Alt dette leder til en fysisk konfrontasjon mellom Weiwei og politiet i Chengdu som ender i indre blødninger i hjernen hans. Og dette er bare begynnelsen på hans kamp og konstante overvåking av kinesisk politi. So Sorry er oppkalt etter Weiweis utstilling i München med samme navn, som ble vist i 2009. red.

22


AI WEIWEI

AI WEIWEI

TIRSDAG 9. OKTOBER KL. 18.00 LØRDAG 13. OKTOBER KL. 18.30

TIRSDAG 9. OKTOBER KL. 21.00 SØNDAG 14. OKTOBER KL. 18.00

Tong Hua. Regi: Ai Weiwei. Kina 2008. Musikk: Zuoxiao Zuzhou. Mandarin tale, engelsk tekst. Video, farger, 2 t 32 min.

Lao Ma Ti Hua. Regi: Ai Weiwei. Kina 2009. Foto: Zhao Zhao. Musikk: Zuoxiao Zuzhou. Medv.: Ai Weiwei m.fl. Mandarin tale, engelske undertekster. Digital video, farger, 1 t 19 min.

FAIRYTALE

DISTURBING THE PEACE

«This is a work I emotionally relate to. It grows and it surprised me.»

Om jordskjelv og skyld

Fairytale er den femte dokumentaren til Ai Weiwei, som utenom å lage dokumentarer er en velkjent kinesisk artist, arkitekt og kurator. Filmen dokumenterer prosjektet hans med samme navn i sammenheng med Documenta 12 i Kassel i Tyskland i 2007, Europas mest innovative fem-års kunstmesse. Ai Weiwei hadde invitert 1001 kinesiske kunstnere i alle aldre og fra forskjellige bakgrunner, til Tyskland for å oppleve deres egne eventyr i 28 dager. Filmen dokumenterer hele prosessen, fra begynnelsen med planlegging, ­deltakernes problemer før de endelig kommer seg til Tyskland og artistens tanker og ideer om prosjektet. red.

Disturbing the Peace er en dokumentarfilm om en hendelse 12. august 2009 under rettsaken mot Tan Zuoren. Zuoren ble siktet for «å oppfordre til undergraving av statsmakten». Politiet i Chengdu anholdt vitner under rettsaken mot menneskerettighets-advokaten Zuoren, noe som er en obstruksjon av rettferdighet. Tan Zuoren ble tiltalt som et resultat av hans undersøkelser og spørsmålstilling ved studentene som ble ofre for jordskjelvet i Wenchuan i mai 2008, hvor han fokuserte på korrupsjonen som førte til dårlige bygningskonstruksjoner. Tan Zuoren ble dømt til fem år i fengsel. red.

23


AI WEIWEI

AI WEIWEI

ONSDAG 10. OKTOBER KL. 19.00 LØRDAG 13. OKTOBER KL. 15.00

TORSDAG 11. OKTOBER KL. 21.00 FREDAG 12. OKTOBER KL. 18.00

Fei chang bao qian. Regi: Ai Weiwei. Kina 2010. Musikk: Zuoxiao Zuzhou. Mandarin tale, engelske undertekster. Digital video, farger, 3 t.

Eerduosi 100. Regi: Ai Weiwei. Kina 2011. Foto: Wang Fen og Zhao Zhao. Mandarin tale, engelske undertekster. Digital video, farger, 1 t.

ONE RECLUSE

ORDOS 100

Folkerepublikken

Hundre arkitekter i indre Mongolia

I juni 2008 tok Yang Yia med seg en kniv, en hammer, en gassmaske, pepperspray, hansker og flere Molotov-cocktails til Zhabei offentlige sikkerhetsbyrå og drepte seks politioffiserer og skadet en syvende og en vaktmann. Han ble arrestert på stedet, og ble senere tiltalt for overlagt drap. I de følgende seks månedene, mens Yang Jia var anholdt og rettsaken ble avholdt, forsvant hans mor under mystiske omstendigheter. One Recluse er en dokumentarfilm som sporer grunnene til og motivasjonen bak tragedien, og undersøker en rettsak fylt av lysskye cover-ups og tvilsomme beslutninger. Filmen gir et glimt inn i realitetene til et statskontrollert rettssystem og innvirkning det har på borgernes liv. red.

Ordos 100 er et konstruksjonsprosjekt kuratert av det sveitsiske arkitektbyrået Herzog & de Meuron og Ai Weiwei. Hundre arkitekter fra 27 land ble valgt ut til å delta. Hvert design, en tusen kvadratmeter stor villa, skulle bygges i et nytt samfunn i indre Mongolia. De hundre villaene skulle designes til å passe en hovedplan laget av Ai Weiwei. 25. januar 2008 samlet de hundre arkitektene seg i Ordos by for et første besøk. Filmen Ordos 100 dokumenterer i alt tre besøk til Ordos. I løpet av denne tiden ble hovedplanen og designen av hver villa ferdigstilt. Prosjektet Ordos 100 er i dag fremdeles urealisert. red.

24


FILM FRA BIFF 2012 BIFF er ikke over selv om BIFF er over. Vi viser filmene som måtte avlyses på årets BIFF, ønskereprisene, og kanskje gjensyn med noen av prisvinnerne. En slags utvidet BIFF, altså.

17.–24. oktober kommer verdens beste nye filmer til Bergen – for 13. gang på rad er det duket for Bergen internasjonale filmfestival. BIFF presenterer årlig over 150 dokumentar- og fiksjonsfilmer, og er med dette i omfang den største filmfestivalen i Norge. BIFF har som alltid et dedikert fokus på dokumentarer, i tillegg til et bredt utvalg av spillefilmer. I en hektisk festival hender det at filmer ikke ankommer tidsnok, eller at filmer må avlyses av andre grunner. Det hender selvsagt også at noen filmer blir snakkiser og kanskje også prisvinnere. I samarbeid med BIFF viser vi dermed filmer som man ikke fikk sett på BIFF eller filmer vi rett og slett mener fortjener en ekstraforestilling. Og hvem vet, kanskje viser vi også filmen alle ønsker å se det kommende året. Filmene blir annonsert mot slutten av BIFF på www.cinemateketusf.no, facebook og twitter. Følg oss der! red.

25


Saken Alfred Hitchcock 26


A

lfred Hitchcocks far kalte sønnen sitt «lille plettfrie lam». En dag lille Alfred likevel hadde vært slem gutt, sendte faren ham til politistasjonen med en lapp. Politi-inspektøren leste den, og sendte Alfred i fengsel – i fem minutter. «Jeg har prøvd å rømme fra den cellen siden da,» sa Hitchcock i voksen alder.

Alfred Hitchcocks navn knyttes umiddelbart til thriller-genren, og han er derfor blitt kalt «spenningens mester». Han er imidlertid mer enn det. Han var en stor filmkunstner som til fulle behersket filmens språk og dens teknikk. Cinemateket USF presenterer ni filmer signert Alfred Hitchcock.

Den tiltalte Alfred Joseph Hitchcock ble født 13. august 1899 i London. Foreldrene var katolske, og han fikk en streng religiøs oppdragelse. Skolegangen foregikk på jesuittenes Saint Ignasius’ College. Hitchcock mente selv at det var her han utviklet en sterk skyldfølelse og moralsk frykt – en frykt for å bli innblandet i noe ondt. Senere utdannet han seg til ingeniør og fikk sin første jobb i Henley Telegraph Company. Om kveldene tok han tegne- og malekurs. Dette førte til at han ble overført til arbeidsgiverens reklameavdeling. Fra han var 16 år leste han med stor interesse en mengde filmtidsskrifter, også de som var ment for fagfolk. Den filmskaperen som gjorde sterkest inntrykk på ham, var den amerikanske regissøren D.W. Griffith. Senere ble han også influert av de tyske ekspresjonistene F.W. Murnau og Fritz Lang. Da Paramount Famous Players etablerte en avdeling i London i 1920, fikk han jobb i tekstplakatavdelingen der. I løpet av kort tid ble han sjef for avdelingen,

og begynte å jobbe tettere med manusforfattere. Tidvis fikk han regissere små, ubetydelige scener. Selskapet fikk nye britiske eiere, og Hitchcock fikk jobb som regiassistent. I tillegg begynte han å jobbe som art director og manusforfatter. Bevisene I 1925 regisserte Hitchcock sin første film, The Pleasure Garden. Hitchcock betraktet imidlertid sin tredje produksjon, The Lodger (1926), som sin første egentlige film: et spenningsdrama om en vertinne som tror hennes nye leieboer er Jack the Ripper. Den var en film fortalt med sterke visuelle grep. Filmen introduserte et tema som skulle bli et av Hitchcocks særtrekk: En mann beskyldes for en forbrytelse han ikke har begått. Han er en vanlig mann som fanges i et nett av usedvanlige begivenheter. Det var også den første filmen der Hitchcock selv opptrådte som en av statistene. Disse små øyeblikksopptredenene ble senere et av hans kjennetegn. Denne «vanen» startet av en praktisk nødvendighet, fordi han manglet statister, men fortsatte senere på grunn av overtro. Til slutt ble den en spøk overfor publikum, som med stor iver prøvde å få øye på ham i filmene. Med Blackmail (1929) laget Hitchcock den første britiske lydfilmen. Det var imidlertid først med Mannen som visste for meget fra 1934 Hitchcock fikk sitt internasjonale gjennombrudd – han gjorde selv en

Hitchcock om film

Alfred Hitchcock utdypet sin filmfilosofi i en rekke aforismer. I tillegg til å være vittige, sier de også endel om Hitchcocks ideer om hva bra film er og bør være:

«Drama is life with the dull bits left out.» «The length of a film should be directly related to the endurance of the human bladder.» 27


remake av filmen i Hollywood i 1954 (se egen omtale). I løpet av en femårspeiode produserte han er rekke suksessfylte spenningsfilmer. Høydepunktene var De 39 trinn (1935), en av hans favoritter, og The Lady Vanishes (se egen omtale). For sistnevnte film vant han The New York Filmcritics’ regipris. Staks filmen var ferdig ble Hitchcock hyret av Hollywood-produsenten David O. Selznik, som nettopp hadde lansert Tatt av vinden (1939). Hitchcock skulle med tiden få en særstilling i Hollywood – verdens filmhovedstad. Han fikk full kunstnerisk kontroll over filmene sine, noe få andre Hollywood-regissører hadde. Filmenes suksess bekreftet hans teft for hva publikum ville ha, og det var (og er) et udiskutabelt argument overfor de mektige mogulene i «Drømmefabrikken». Det er ikke mange regissører i filmhistorien som har kunnet jobbe like fritt på innsiden av Hollywoodsystemet. Hitchcock begynte etter hvert også å produsere filmene sine selv. Det vil si at han fikk ansvar for filmenes økonomiske, administrative og juridiske aspekter, ikke bare det kunstneriske. Egentlig skulle Hitchcocks første amerikanske film være en film om Titanic. I stedet ble det Rebecca (1940), som var basert på Daphne du Mauriers «sykpi-

«Some films are a slice of life. My films are a piece of cake.» «To many films are photos of people talking. Movies are meant to move and pieces of film should stick together to create ideas and emotion like words in a sentence.» 28

«A filmmaker isn’t supposed to say things. He’s supposed to show them.» «Editing is crucial. Imagine James Stewart looking at a mother nursing a child. You see the child, then cut back to him. He smiles. Now Mr. Stewart is a benign old gentleman. Take avay the middle piece of film and substitute a girl in a bikini. Now he’s a dirty old man.» «If it’s a good movie, the sound could go off and the audience would still have a perfectly clear idea of what was going on.» «There is no terror in a bang, only in the anticipation of it.»

keroman». Den var ikke en thriller, men et psykologisk drama. I motsetning til de konvensjoner som preget Hollywood-filmene, var Rebecca preget av lange kamerakjøringer. Filmen ble en stor suksess og vant Oscar for beste film. Hitchcock ble også nominert for beste regi, forøvrig en pris han aldri vant. 1940-tallet ble gode og fruktbare år for Hitchcock. I denne perioden perfeksjonerte han sin visuelle stil og sitt talent som spenningsforteller. Med større budsjetter ble filmene også mer «glossy» og glamorøse. Filmene fra denne perioden kan karakteriseres som «god, gammel årgang.» En ny Hitchcock-film var nå blitt en begivenhet, og filmene var fulle av uforglemmelige bilder: Det opplyste melkeglasset med gift i Suspicion (1941), regnfrakken til Joel McCrea, som hektes fast i maskineriet til en vindmølle, «paraply»-attentatet i Foreign Correspondent (1940), spionen som faller fra Frihetsstatuen i Saboteur (1942), Salvador Dalis drømmesekvens i Spellbound (se egen omtale), og nøkkelen i Ingrid Bergmans hånd som kamera zoomer inn på i Notorious (1946). Hitchcock demonstrerte sin tekniske oppfinnsomhet ved å la hele handlingen i Lifeboat (1944) begrenses til et lite sted, nemlig i livbåten. Repet (1948) er en av Hitchcocks mest eksperimentelle filmer. Den prøver å gi inntrykk av å være skutt i en eneste lang tagning, men grunnet tekniske begrensninger – opptakskameranene klarer maksimalt rundt tretten minutter med råfilm – er den satt sammen av klipp på rundt ti minutters varighet. Dette var også den første

Skuespillerinnen: «Which one is the better one, my left or my right profile?» Hitchcock: «My dear, you’re sitting on your best profile.»


filmen han selv produserte, og den første Hitchcockfilmen i farger. 1950-tallet ble Hitchcocks storhetsperiode. Strangers on a Train (1951) innledet en rekke av mesterverk, som innbefatter klassikere som Dial M for Murder (1954), Vindu mot bakgården, Vertigo, To Catch a Thief, North by Northwest og Psycho (se egne omtaler). I denne perioden nådde Hitchcocks popularitet de store høyder. Han var eneste regissør hvis navn og fjes var like kjent som filmstjernenes. Mye av dette skyldtes hans cameo-opptredener i sine egne filmer, og hans velvillighet overfor journalister som ville intervjue ham. Journalistene elsket ham for hans manga aforismer og anektdoter. Hichcock så også store muligheter innen samtidens store, nye medium – TV. Han brukte sitt renommé som et av de meste kjente fjes fra filmens verden til å skape seg et navn også i TV-verdenen. Med hele 260 episoder av «Hitchcock presenterer» og 93 episoder av «Alfred Hitchcock-timen» erobret han nok et medium. Fuglene (1963) og Marnie (se egen omtale) regnes som de siste store Hitchcock-filmene. De neste filmene hans utover på 1960- og 1970-tallet er ikke preget av den samme stilistiske og tekniske dristigheten og friheten. Mye av årsaken kan ha vært at etter Marnie mistet han sine faste medarbeidere i viktige nøkkelposisjoner; komponisten Bernard Herrmann, fotografen Robert

«When actors comes to me and wants to discuss his character, I say, «It’s in the script». If he says «but what’s my motivation?», I say, «your salary».»

Burks og klipperen George Tomasini. Hitchcock ble en konservativ filmskaper som brukte tradisjonelle virkemidler. Han siste film, The Family Plot (1976), var imidlertidig en morsom og meget underholdene thriller, som viste at mesteren likevel ikke hadde mistet grepet. Den markerte en verdig slutt på en karriere som talte mer enn femti kinofilmer, i tillegg til et tyvetalls fjernsynsfilmer.

«The great art is contrivance. If you take adventure films, character as much plays no part really. The trick is to get the character on the move, on the run. Too many devices have to be used if you analyse character.» «I suppose it’s because I was born with two crystal balls.» Alfred Hitchcocks svar på hvorfor han stadig klarte å besette rollene med så mange vakre, ukjente skuespillerinner som senere ble stjerner.

Vitnene Hitchcocks filmkunst var ikke salongfähig i intellektuelle kretser. I 1965 gav den kjente filmkritikeren Robin Wood ut en bok om ham, og i innledningen står det å lese: Hvorfor skal vi ta Hitchcock alvorlig? Det er synd at spørsmålet må stilles. Dersom film virkelig ble betraktet som en selvstendig kunst, ikke bare som et tillegg til romanen eller skuespillet – dersom vi var i stand til å se film i stedet for å mentalt sett å redusere dem til litteratur – ville det vært unødvendig å stille dette spørsmålet. Hitchcock uttrykte gjentatte ganger sin tro på «ren film»; for å kunne verdsette hans filmer er det nødvendig å forstå mediets egenart. Den første anerkjennelsen i så tilfelle kom i spaltene til det franske filmtidsskriftet «Cahiers du Cinéma» på slutten av 1950-tallet. I 1957 gav Eric Rohmer og Clause Chabrol ut en bok som analyserte «de første 44 filmene». Rohmer og Chabrol ble selv betydelige regissører under den franske nye bølgen. De oppgraderte Hitchcock til en auteur. Det vil si en

«When we make films in the United States, we automatically make them for the world, for the United States is full of foreigners.» 29


regissør som gir sine filmer et personlig uttrykk og en gjenkjennelig kvalitet. Det var Francois Truffaut som lanserte auteur-begrepet i 1954 som en reaksjon mot «de litterære kvalitetsfilmene». Truffaut ga i 1966 ut en bok med en rekke intervjuer med sitt store idol. Det han beundret hos Hitchcock var blant hannet dennes dyktighet når det gjaldt manipulering av publikums følelser. Hitchcocks status i dag oppsummeres best i et sitat av John Frankenheimer: «Any American director who says he hasn’t been influenced by him, is out of his mind.» Motivet og alibiet En av Hitchcocks beste filmer er Notorious (1946) med Gary Grant, Ingrid Bergman og Clause Rains i hovedrollene. Tilsynelatende er dette en spenningsfilm om uranprøver som oppbevares i en vinflaske. Det Hitchcock imidlertid ville fortelle var en mørk romanse med fokus på karakterens emosjonelle og perverterte sider. Uranet er det Hitchcock kalte en «MacGuffin». Det vil si et objekt som er av stor viktighet for karakterene, men av mindre betydning for regissøren og også uviktig for publikum. Andre «MacGuffins» er eksempelvis de hemmelige formlene i De 39 trinn og de 40 000 dollars i Psycho. Begrepene har fått mange forklaringer. Hitchcock kom selv med denne anekdoten om dets opprinnelse.

Ingrid Bergman: «I don’t feel like that, I don’t think I can give you that kind of emotion.» Hitchcock: «Ingrid... fake it.» 30

To menn reiste med tog fra London til Edinburgh. På bagasjehyllen lå en merkelig pakke. «Hva er det for noe?» spurte den ene mannen. «Åh, det er en MacGuffin,» svarte reisefølget hans. «Hva er en MacGuffin?» «Det er et redskap til å fange løver med i det skotske høylandet.» «Men det finnes ingen løver i det skotske høylandet!» «Vel, da er det nok ingen MacGuffin.» Det finnes mye å være på vakt over i en Hitchcockfilm, men se opp for «MacGuffinene». De leder ingen steder hen. I sin reneste form er filmenes MacGuffins kokt ned til ingenting. North by Northwest handler om spionasje, og det eneste spørsmål som reises i historien er hva spionene er ute etter. I scenen fra Chicagos lufthavn forklarer en etteretningsmann, spilt av Cary Grant, hele situasjonen. Grant spør hva denne personen, spilt av James Mason, holder på med. Etterretningsmannen svarer: «La oss nøye oss med å si at han er importør og eksportør.» «Men hva selger han?» «Å, bare regjeringshemmeligheter!» lyder svaret.

«In the old days, villains had moustaches and kicked the dog. Audiences are smarter today. They don’t want their villain to be thrown at them with green limelight in his face. They want an ordinary human being with failings.»

«Always make an audience suffer as much as possible.»


TOR S DAG S F I LME N • AL F RE D H I TC H CO C K

Tilståelse Spenning (suspense) og overraskelse (surprise) er to forskjellige begreper, men de blir ofte forvekslet av dem som vil etterligne Hitchcocks fortellerteknikk. I Truffauts intervjubok utdyper Hitchcock denne forskjellen: «Nå fører vi to en meget uskyldig liten samtale. La oss anta at det er en bombe under dette bordet mellom oss. Vi sitter her uten at det skjer noe, og så høres det plutselig et høyt smell og bomben eksploderer. Publikum overraskes, men før denne surprise har de sett en fullstending alminnelig scene uten særlig betydning. La oss nå se på en suspense-scene. Bomben befinner seg under bordet, og publikum vet det, sikkert fordi de har sett at anarkisten har anbragt den der. Publikum er klar over at bomben vil eksplodere klokken ett, og det henger et ur på veggen. Publikum kan se at klokken er kvart på ett. Under disse forholdene blir den samme harmløse samtalen fascinerende, fordi publikum lengter etter å advare personene på lerretet: Dere burde ikke snakke om sånne banale ting. Det er en bombe under dere, og det er like før den eksploderer. I det første tilfellet har vi gitt publikum femten sekunders surprise i det øyeblikket bomben eksploderer. I det andre tilfellet har vi skaffet dem femten minutters suspense. Konklusjonen er, at publikum så ofte som mulig må ha opplysninger. Unntaket er når overraskelsesmomentet er en spesiell dreining i historien, når den uventede slutten i seg selv er historiens høydepunkt.» Ole Egil Størkson, forsvarer (Artikkelen sto på trykk i Cinemateket i Bergens programhefte våren 1997.)

TORSDAG 1. NOVEMBER KL. 19.00 SØNDAG 4. NOVEMBER KL. 21.15

Rear Window. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1954. Manus: John Michael Hayes, etter en roman av Cornell Woolrich. Foto: Robert Burks. Musikk: Franz Waxman. Medv.: James Stewart, Grace Kelly, Raymond Burr, Wendell Corey m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 52 min.

VINDU MOT BAKGÅRDEN Det finnes en kikker i oss alle Den til vanlige særs aktive fotografen Jeff har brukket benet og tilbringer dagene lenket til rullestolen ved stuevinduet sitt. Her har han fritt innsyn til naboene og finner stor glede i å bruke sin gedigne telelinse til kikking. Blant andre er Lars Thorwald og hans biske, invalide kone, gjenstand for Jeffs telelinse. En natt ser han Thorwald gjøre en mystisk ekskursjon med en stor, tung koffert. Dagen etter er hans kone forsvunnet, og når Jeff ser Thorwald fjerne en sag og en slakterkniv, begynner han å ane uro. Det som begynte som et kjedelig tidsfordriv, ender opp som en besettelse. Kikkermotivet går igjen i Hitchcocks filmer, men har aldri blitt uttrykt så eksplisitt og effektfullt som i Vindu mot bakgården: Kameraet forlater praktisk talt aldri Jeffs leilighet, slik at publikum har den samme begrensede synsvinkelen som Jeff – noe som gjør oss til aktive deltagere i Jeffs voyeurisme. Bare en gang flytter Hitchcock kameraet ut av leiligheten, og da skjer det noe som ryster hele det lille nabolaget. Et eksempel på Hitchcocks innovative kamerabruk er filmens åpningsscene. Jeff ligger og sover i leiligheten sin og kamera streifer gjennom rommet. Ikke et ord blir sagt, men likevel blir vi fortalt hva Jeff heter, hans yrke, hvordan han ble skadet og hva som feiler han. red./olep 31


AL F RE D H I TC H CO C K

AL F RE D H I TC H CO C K

TORSDAG 1. NOVEMBER KL. 21.15 SØNDAG 4. NOVEMBER KL. 19.00

TIRSDAG 6. NOVEMBER KL. 18.30 ONSDAG 7. NOVEMBER KL. 21.00

Spellbound. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1945. Manus: Ben Hecht og Angus MacPhail, etter en roman av Francis Beeding. Foto: George Barnes. Musikk: Miklós Rózsa. Medv.: Ingrid Bergman, Gregory Peck, Leo G. Carroll, Michael Chekhov m.fl. Utleie: NB. 35 mm, s/hv, 1 t 51 min.

The Lady Vanishes. Regi: Alfred Hitchcock. Storbritannia 1938. Manus: Sidney Gilliat og Frank Launder, etter Ethel Lina Whites roman. Foto: Jack E. Cox. Musikk: Louis Levy og Charles Williams. Medv.: Margaret Lockwood, Michael Redgrave, May Whitty, Paul Lukas, Cecil Parker m.fl. Utleie: Egen kopi. Engelsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 37 min.

SPELLBOUND

THE LADY VANISHES

Surrealistisk drømmethriller

«Spies! Playing the game of love – and sudden death!»

Dr. Edwards, en berømt psykiater, er blitt ansatt som ny direktør for mentalsykehuset Green Manors. Etter kort tid blir han forelsket i Dr. Constance Petersen. Hun kommer etter hvert til den konklusjonen at «Dr. Edwards» ikke er den personen han utgir seg for å være, men derimot en syk person med skyld-traumer og hukommelsestap. Han på sin side tror fullt og fast at han er Dr. Edwards, som siden viser seg å være myrdet. Spellbound var en av de første hollywoodfilmene som brakte psykoanalyse opp på det store lerretet. Produsenten David O. Selznick ville at mest mulig av filmen skulle være basert på hans erfaringer med psykoanalyse, og han tok derfor med seg sin psykoterapeut for rådgiving på settet. En gang han og Hitchcock havnet i en diskusjon om hvordan terapien virket, utbrøt Hitchcock plutselig: «My dear, it’s only a movie.» Spellbound var også innovativ i sin bruk av effekter. Selv om filmen er laget i svart/hvitt er det satt inn to bilder med rødt der det blir løsnet et revolverskudd. Ordet innovativt beskriver vel også best filmens mesterlige drømmesekvens, designet av Salvador Dalí. I denne sekvensen viser Hitchcock, med surrealisten Dalís hjelp, hvordan gale drømmer får vanviddet og tvangsforestillingene til å bruse opp i mennesket. Opprinnelig skulle denne drømmesekvensen være 20 minutter lang, men den ble siden kuttet kraftig ned.  olep/red.

Alfred Hitchcock krydret ofte filmene sine med små ondskapsfullt morsomme øyeblikk, men han ga sjelden sin makabre sans for humor så fritt spillerom som i The Lady Vanishes. Filmen er den mest kjente og kjære blant spenningsmesterens tidlige britiske filmer, og det er ikke vanskelig å se hvorfor. Den er Hitchcock på sitt friskeste og letteste – en mysterie-komedie og et spioneventyr med enormt velskrevne dialoger og et manus som gnistrer av komisk oppfinnsomhet. Hitch tar oss fra det lette og romantiske til det ekstremt dystre og tilbake igjen, og han gjør det med underkommunisert britisk sjarm – subtilt, elskelig og en smule absurd. Like før avreise fra et feriested i en fiktiv balkansk stat ved navn Bandrika, blir Irish Henderson truffet i hodet av en takstein. En gammel dame hjelper henne inn på toget og de snakker litt sammen før Irish legger seg for å hvile. Når hun våkner igjen er den gamle damen forsvunnet, og Irish begynner å ane at noe mistenkelig har skjedd når hennes medpassasjerer påstår at den gamle damen aldri har vært til stede i vognen. The Lady Vanishes var Hitchcocks siste britiske spionthriller, og ses på som kulminasjonen av hans bedrifter i Storbritannia. Under innspillingen mottok han et telegram fra David O. Selznick, der studiomogulen tibød ham jobb i Hollywood.  sw/red.

32


AL F RE D H I TC H CO C K

AL F RE D H I TC H CO C K

TIRSDAG 6. NOVEMBER KL. 21.00 ONSDAG 7. NOVEMBER KL. 18.30

TORSDAG 8. NOVEMBER KL. 19.00 SØNDAG 11. NOVEMBER KL. 21.00

Vertigo. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1958. Manus: Alec Coppel og Samuel Taylor, etter en roman av Pierre Boileau og Thomas Narcejac. Foto: Robert Burks. Musikk: Bernard Herrmann. Medv.: James Stewart, Kim Novak, Barbara Bel Geddes, Tom Helmore m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 2 t 7 min.

The Man Who Knew Too Much. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1956. Manus: John Michael Hayes, etter en novelle av Charles Bennett og D.B. Wyndham-Lewis. Foto: Robert Burks. Musikk: Bernhard Herrmann. Medv.: James Stewart, Doris Day, Daniel Gélin, Brenda de Banzie, Bernard Miles, Ralph Truman m.fl. Utleie: Hollywood Classics. Engelske tale, utekstet. DCP, farger, 2 t.

VERTIGO

MANNEN SOM VISSTE FOR MEGET

Verdens beste film

Et cymbalslag fra katastrofe

Vertigo ble nylig kåret til Verdens beste film etter å ha detronisert Citizen Kane (1941) som har hatt tittelen i over førti år. Da Vertigo ble lansert i 1961 ble den imidlertid ingen umiddelbar suksess, men den har senere tydeligvis begeistret stadig nye publikummere. James Stewart er politimannen John «Scottie» Ferguson som etter en dramatisk forbryterjakt får så kraftig høydeskrekk at han må slutte i jobben. Etter en tid tar han imidlertid på seg et oppdrag fra en gammel venn med å overvåke hans kone som har begynt å oppføre seg svært merkelig den siste tiden. Scottie redder henne fra å drukne seg, men ender opp ned å forelske seg i henne. Vertigo er et skarpt portrett av San Franciscos glatte fasader, og sammen med Vindu mot bakgården og Psycho (se egne omtaler), utgjør den en trilogi om voyeurismens vesen. Som vanlig er Hitchcock nådeløs når det gjelder sentimentalitet, og intrigen er som en pandoras eske av svik og bedrageri. Anslaget, der Scottie henger etter fingertuppene, er forbilledlig: Vi ser Scotties desperate blikk antyde et forsøk på å få grep om den virkeligheten som spilte ham et skjebnesvangert puss. Robert Burks’ glitrende Technicolor-bilder fra San Francisco, samt hans overrumplende fotografiske sjokkeffekter for å beskrive Scotties høydeskrekk, er i dag klassiske. Fargenyansene i filmens tre akter er brukt så bevisst emosjonelt understrekende, at det knapt har sin like i filmhistorien.  olep/red.

Mannen som visste for meget behandler et av regissørens yndlingstemaer, nemlig det uskyldige mennesket som gjennom tilfeldigheter havner i en alvorlig konflikt. Hitchcocks amerikanske favorittskuespiller James Stewart spiller familiefaren Dr. McKenna, som sammen med sin kone og sønn drar til Marokko på ferie. Der blir de kjent med franskmannen Louis Bernard. På markedsplassen blir Bernard skutt, utkledd som araber, og rett før han dør klarer han å hviske til McKenna at noen planlegger et attentat i London. Kjeltringene kidnapper McKennas sønn for å forhindre han i å fortelle hva han vet til politiet, og dermed må den litt vimsete familiefaren ta tak i situasjonen for å redde sin sønn og forhindre at mordforsøket lykkes. Mannen som visste for meget er en nyinnspilling av Hitchcocks britiske film med samme navn fra 1934. Med den nye versjonen beviste han at den eneste som kan «gjenskape» Hitchcock er Hitchcock selv. Da regissøren ble spurt om hva han selv anså som forskjellen på de to versjonene, uttalte han følgende: «La oss si at den første var laget av en talentfull amatør, og den andre av en profesjonell». Selv om det var Hitchcocks faste komponist Bernhard Herrmann som stor for musikken i filmen, var det denne gangen Jan Livingston og Ray Evans som fikk størst oppmerksomhet. De skaffet Mannen som visste for meget sin eneste Oscar – deres «Que Sera, Sera (Whatever Will Be, Will Be)» fremført av Doris Day vant prisen for Beste originale sang. CiO/red. 33


AL F RE D H I TC H CO C K

AL F RE D H I TC H CO C K

TORSDAG 8. NOVEMBER KL. 21.15 SØNDAG 11. NOVEMBER KL. 19.00

TIRSDAG 13. NOVEMBER KL. 19.00 ONSDAG 14. NOVEMBER KL. 21.00

To Catch a Thief. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1955. Manus: John Michael Hayes, etter David Dodges roman. Foto: Robert Burks. Musikk: Lyn Muray. Medv.: Cary Grant, Grace Kelly, Charles Vanel, Jessie Royce Landis, John Williams, Brigitte Auber m.fl. Utleie: Hollywood Classics. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 47 min.

North by Northwest. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1959. Manus: Ernest Lehman. Foto: Robert Burks. Musikk: Bernard Herrmann. Medv.: Cary Grant, Eva Marie Saint, James Mason, Jessie Royce Landis m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 16 min.

TO CATCH A THIEF

NORTH BY NORTHWEST

Tyv fanger tyv

«You gentlemen aren’t really trying to kill my son, are you?»

To Catch a Thief er lagt opp som en elegant kriminalkomedie, med Cary Grant som forhenværende juveltyv og Grace Kelly som rikmannsdatter med sans for bisarre eventyr. Intrigen er snekret sammen med falske spor og blindgater – Hitchcocks vanlige spøk på publikums bekostning. Hitchcock slår an en ny tone i denne filmen, og tilbyr vakre Riviera-scener, elegant komedie og et element av mystikk. Filmen ble belønnet med Oscar for beste foto til Robert Burks og var i tillegg nominert i klassen for scenografi og design. CiO/red.

Reklamemannen Roger O. Thornhill lever et behagelig liv som respektert fagmann og rutinert kvinnebedårer på Manhattan. Så trekkes plutselig teppet ut under ham og han faller hodestups ned i en salig røre av identitetsforvirring, forfølgelse og omfattende, tilsynelatende absurde sammensvergelser. Av uante grunner blir Thornhill forvekslet med en hemmelig agent og deretter jaget gjennom USA av både fiendtlige spioner og føderale myndigheter. Den eneste han har å forholde seg til er en mystisk og blendende vakker kvinne som han ikke føler seg trygg på. North by Northwest hopper fra den ene minneverdige sekvensen til den neste i et heseblesende tempo, hvorav den mest berømte utvilsomt er Cary Grants kamp med et innpåslitent propellfly. I løpet av sine to timer og seksten minutter rekker filmen en tur innom alle Hitchcocks yndlingstemaer. Den formelig renner over av upålitelige kvinnfolk, falske identiteter og mystiske, skjulte nettverk. På tross av sine arketypiske personskildringer og utpreget håndverksmessige tilnærming til det å skape spenning, maktet Hitchcock gang på gang å lage filmer som satte nye standarder for spenningsfilmen. I dette tilfellet er det i stor grad regissørens tørre britiske humor, som han på forbilledlig vis greide å frakte nærmest uskadet over atlanteren, som løfter filmen opp på klassikernivå. Legg til Cary Grant, James Mason og Martin Landau i toppform og du har en film som tåler hvor mange gjensyn som helst. Aksel Kielland/red.

34


AL F RE D H I TC H CO C K

AL F RE D H I TC H CO C K

TIRSDAG 13. NOVEMBER KL. 21.00 ONSDAG 14. NOVEMBER KL. 19.00

TORSDAG 15. NOVEMBER KL. 21.00 SØNDAG 18. NOVEMBER KL. 18.30

Psycho. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1960. Manus: Alfred Hitchcock, etter en roman av Robert Bloch. Foto: John L. Russell. Musikk: Bernard Herrmann. Medv.: Janet Leigh, John Gavin, Anthony Perkins, Vera Miles m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 48 min.

Marnie. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1964. Manus: Jay Presson Allen, etter en roman av Winston Graham. Foto: Robert Burke. Musikk: Bernhard Herrmann. Medv.: Tippi Hedren, Sean Connery, Diane Baker, Martin Gabel, Louise Latham m.fl. Utleie: Hollywood Classics. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 2 t 10 min.

PSYCHO

MARNIE

«Psycho is a film made with quite a sense of amusement, it’s a fun picture.» – Alfred Hitchcock

Hitchcocks siste mesterverk

Mange hevder at Psycho er den beste skrekkfilmen som noensinne er laget. Mer enn noen annen av Hitchcocks filmer bringer den tilskueren ut av fatning. Vi forvirres, vi føres bak lyset, og vi blir selv instruert av regissøren. Dette kommer spesielt til syne ved stadige forventningsbrudd i forhold til identifikasjon og handlingsforløp. For de fleste vil rollefiguren Marion innledningsvis fungere både som heltinne og hovedperson. Det er derfor bemerkelsesverdig at Hitchcock lar henne bli drept på et tidlig stadium i filmen. På grunn av dette blir vi tvunget til å flytte sympatien vår mellom karakterene på en måte som bryter med etablerte konvensjoner. Denne fleksibiliteten blir imidlertid en del av spenningsmomentet. I et berømt intervju av den franske filmskaperen François Truffaut bekrefter Hitchcock sin tilfredsstillelse ved å fremkalle en massereaksjon hos publikum: «Det dreide seg ikke om et budskap som skulle gripe publikum, det var heller ikke tale om de store skuespillerprestasjonene og heller ikke begeistringen for romanen som skapte reaksjonene. Publikum var grepet av ren film. Derfor er jeg stolt av det faktum at Psycho mer enn noen annen av mine produksjoner tilhører filmkunsten». Selve tittelen henviser til psykopatbegrepet, som var et viktig element i Robert Blochs roman. Både romanen og filmen skildrer forløpet i en psykoanalyse på en måte som gir mottakeren en potensiell terapeutisk opplevelse. Dette var nye takter i 1960-tallets amerikanske filmmarked, spesielt fordi det å bruke menneskesinnets groteske sider skapte nye skremselsaspekter.  olep

Alfred Hitchcock lagde fire filmer etter Marnie. Likevel står den på mange måter igjen som et endelig testamente for hans enestående bidrag til filmhistorien. Ingen av hans neste filmer når opp til mesterverkene fra 1950-tallet og frem til Marnie. Mye av årsaken er nok at dette ble siste gang han arbeidet sammen med komponisten Bernhard Herrmann, fotografen Robert Burks og klipperen George Tomasini – alle medarbeidere i viktige nøkkelposisjoner for Hitchcock, og sterke bidragsytere til at han kunne skape sine mesterverk. Selv om mottagelsen i 1964 var nokså lunken, står Marnie i ettertid frem som en undervurdert perle. Kleptomane Marnie blir tatt på fersken da hun stjeler på sin nye arbeidsplass. Hun får ikke sparken, i stedet blir hun tvunget til å gifte seg med sjefen, som ikke kan motstå denne vakre, men åpenbart dypt forstyrrede unge kvinnen. Fargen rødt ser spesielt ut til å trigge en nærmest paralyserende angst hos henne. Seksualitet, vold, dominans og fortrengning – alle kjente Hitchcockingredienser – finnes her, i et ekstremt kontrollert narrativ med nesten sadistiske undertoner.  Hege Jaer/CiO/red.

35


Nostalgi og melankoli Japan ser seg tilbake Cinemateket USF er i slutten av november arena for visninger av fire nyere, japanske filmer. Visningene arrangeres av Japans ambassade i Norge med støtte fra Japan Foundation. Visningene er gratis og åpne for alle, og salen fylles opp etter først-til-mølla-prinsippet, så det kan være en ide å komme tidlig! Etter en lang periode etter 1950-tallet med høy økonomisk vekst, er det ikke lenger noen som forestiller seg at det japanske treet skal vokse inn i himmelen. Samtidig er Japan fortsatt verdens tredje største økonomi, og et av verdens mest stabile og effektive samfunn. I denne situasjonen, hvor optimismen og troen på fremtiden i et av verdens rikeste land er blitt særdeles nedjustert blant japanere flest, kan vi se en trend hvor fortellinger om den vanskelige etterkrigs­ tiden, da livet var hardt og landet ble bygget, appellerer sterkt til publikum. I denne lille filmserien vil vi gi gode eksempler på det Japan filmskapere og seere søker, og vi vil få se hvordan animasjons- og spillefilmer fra et kreativt miljø dominert av nostalgi spiller på de dype strengene i vårt følelsesregister. Henrik Bardum

F I LM F RA JA PA N • GRAT I S I N N GA N G !

TIRSDAG 20. NOVEMBER KL. 18.00

AKADEMIET CINEMATEKET:

NOSTALGI OG MELANKOLI – JAPAN SER SEG TILBAKE

Foredrag av Henrik Bardum. Varighet ca. 45 min. Gratis inngang.

Henrik Bardum, Informasjonsrådgiver ved Japans ambassade i Norge, vil holde et innledende foredrag til filmene tirsdag 20. november. Med utgangspunkt i den nostalgien som preger dagens japanere vil han fortelle om Japan i dag, Japan for seksti år siden, og forsøke å gi en analyse av forestilling dagens japanere har av Japan på 1950- og 1960-tallet. Hva er årsakene til denne nostalgien? Har fortiden blitt den nye fremtiden i japansk film? Kan man spore en liknende tematikk i japanske kunstutrykk som ikke eksplisitt handler om det samme (eks. 5 cm/sek)? Finnes det en spesiell form for japansk sensitivitet når det gjelder nostalgi og melankoli, eller er dette universelt?

Visningene i denne serien er gratis og åpen for alle. Først-til-mølla!


F I LM F RA JA PA N • GRAT I S I N N GA N G !

F I LM F RA JA PA N • GRAT I S I N N GA N G !

TIRSDAG 20. NOVEMBER KL. 19.00 TORSDAG 22. NOVEMBER KL. 21.00

TIRSDAG 20. NOVEMBER KL. 20.30 SØNDAG 25. NOVEMBER KL. 19.00

Regi og manus: Makoto Shinkai. Japan 2007. Foto: Makoto Shinkai. Musikk: Tenmon. Stemmer: Kenji Mizuhashi, Yoshimi Kondou, Satomi Hanamura, Ayako Onoue, Risa Mizuno m.fl. Utleie: Japan Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. Animasjon, farger, 1 t 5 min.

Regi: Mamoru Hosoda. Japan 2006. Manus: Satoko Okudera, etter en roman av Yasutaka Tsutsui. Musikk: Kioshi Yoshida. Stemmer: Riisa Naka, Takuya Ishida, Mitsutaka Itakura, Ayami Kakiuchi, Mitsuki Tanimura m.fl. Utleie: Japan Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. Animasjon, farger, 1 t 38 min.

5 CENTIMETERS PER SECOND

THE GIRL WHO LEAPT THROUGH TIME

Nært om langdistansevennskap

Tiden venter på ingen

5 Centimeters Per Second er en animert film om oppvekst og kjærlighet. Gjennom tre episoder følger vi gutten Takaki og hans forhold til venninnen Akari. Episodene tar oss med på en reise i tiden fra barneskolen via ungdomsskolen til voksen alder, og skildrer et spesielt bånd mellom to mennesker som ser ut til å vokse seg sterkere jo større avstanden blir mellom dem. Det skal godt gjøres å ikke la seg bli berørt av den smertelig melankolske forholdet mellom Takaki og Akari, og utfordringene de møter er noe vi alle kan relatere til i denne lille fortellingen om de største tingene. Filmens tittel er hentet fra hastigheten de florlette blomstene fra kirsebærtreet har når de faller mot jorden. Kirsebærtreblomtene er en metaforisk representasjon av mennesket. Slik årene i våre liv snegler seg avgårde, og som et bilde på hvordan mennesker som på et tidspunkt i livet står hverandre nær, gradvis mister kontakten når deres liv beveger seg i ulike retninger. Henrik Bardum/red.

Basert på Yasutaka Tsutsuis roman med samme navn fra 1967, er The Girl Who Leapt Through Time en japansk animasjonsfilm om et, bokstavelig talt, tidløst kjærlighetsforhold. Tenåringsjenta Makoto bor i Shitamachi-distriktet i Tokyo med en søster og en tante, og tilbringer fritiden sammen med to kamerater. En dag finner hun en mystisk gjenstand som gjør henne i stand til å «hoppe» korte avstander i tid. Til å begynne med bruker hun evnen til hjelpe seg selv og sine venner, men etter hvert blir det vanskelig å holde styr på alle de løse trådene hun etterlater seg for hvert tidshopp. Når tidshoppene utløser situasjoner som både er fatale og ukontrollerbare blir Makoto nødt til å ta vanskelige valg. Historiens underliggende tema er alvorlig, men til tross for de kompliserende tidshoppene oppleves filmen aldri som tung eller vanskelig. Dette kommer til dels av den florlette fargebruken, de elegant detaljerte bakgrunnene og en god porsjon med humor. The Girl Who Leapt Through Time ble den første vinneren av det japanske akademiets nyopprettede animasjonsfilmpris i 2007. Henrik Bardum/red. 

37


F I LM F RA JA PA N • GRAT I S I N N GA N G !

F I LM F RA JA PA N • GRAT I S I N N GA N G !

ONSDAG 21. NOVEMBER KL. 18.00

ONSDAG 21. NOVEMBER KL. 20.30

Always . Regi: Takashi Yamazaki. Japan 2005. Manus: Takashi Yamazaki og Ryota Kosawa etter en tegneserie av Ryôhei Saigan. Foto: Kôzô Shibasaki. Musikk: Naoki Sato. Medv.: Maki Horikita, Hidetaka Yoshioka, Shin’ichi Tsutsumi, Koyuki, Hiroko Yakushimaru m.fl. Utleie: Japan Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. Fiksjon, farger, 2 t 12 min.

Always . Regi: Takashi Yamazaki. Japan 2007. Manus: Takashi Yamazaki og Ryota Furusawa, etter en Ryôhei Saigans tegneserie. Musikk: Naoki Sato. Medv.: Shin’ichi Hatori, Maki Horikita, Kazuki Koshimizu, Koyuki, Tokokazu Miura m.fl. Utleie: Japan Film Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. Fiksjon, farger, 2 t 26 min.

ALWAYS – SUNSET ON THIRD STREET (DEL 1)

ALWAYS – SUNSET ON THIRD STREET 2

I skyggen av Tokyo Tower

Og livet går videre

I Takashi Yamazakis Always – Sunset on Third Street reiser vi tilbake til 1958, året Tokyo Tower ble bygget. I skyggen av det enorme radiotårnet møter vi et nabolag i Shitamachi med en broket samling mennesker, og deres håp og forventninger til framtiden under den sterke økonomiske veksten i etterkrigstidens Japan. Filmen er spekket med små historier hvor sorgene aldri helt overdøver gledene, men kanskje mest av alt er den en hyllest til 1950-tallets Tokyo. Always – Sunset on Third Street var den store vinneren under Japan A ­ cademy Awards i 2006 med hele 12 priser, og sto sentralt i en bølge av japansk 1950-tallsnostalgi. Henrik Bardum

Oppfølgeren til Always – Sunset on Third Street (se egen omtale) – Japans største filmsuksess i 2005 – tar oss med til den samme gaten i skyggen av Tokyo Tower. Chagawa driver fremdeles sin lille kiosk mens han drømmer om å vinne den viktigste litterære utmerkelsen i Japan, Akutagawa-prisen. Han har tatt foreldreløse Junnosuke inn i varmen, og svermer fortsatt for vakre Hiromi, som på sin side har et prosjekt hun må holde hemmelig av mange grunner. I bilverkstedet til Suzuki får de et nytt familiemedlem å ta vare på, mens vår heltinne Mutsuko har fått en mannlig beundrer. Den varme nostalgien dominerer fortsatt denne bittersøte historien om vanlige mennesker i den lille gaten i Tokyo, og det er den lune humoren og de små trage­ diene som sørget for at denne oppfølgeren nyter samme popularitet som den første delen. Henrik Bardum

38


UKENTLIGE VISNINGER I KINOSALEN TIVOLI, KVARTERET For program og oppdateringer se FIVKIR½PQOPYFFRS Priser Medlemskap: 100,Billetter: 50,medarbeider? kinomaskinist? styremedlem? TSWX$FIVKIR½PQOPYFFRS


Ugress Live

D

en russiske sci-fi filmen Aelita – Queen of Mars fra 1924, regissert av Jabov Protazanov, er en av de tidligste filmene om reiser i verdensrommet. Det eksepsjonelt stilistiske designet i scener og kostymer, ble en tydelig påvirkning og inspirasjon for hvordan senere science fiction visualiserte «det fremmede». På bestilling fra Cinemateket i Bergen har Gisle Martens Meyer, alias Ugress, spesialkomponert helt ny musikk til filmen. Med seg til urfremføringen av verket har han Nasra Ali Omar og Thomas T. Dahl. Filmen er nylig restaurert av Gosfilmofond i Moskva, og vises derfor på en flunkende ny 35mm kopi. Gisle Martens Meyer var senest i høst aktuell med musikk til dokumentaren Pushwagner, musikk som både ga ham en Amandanominasjon og som er nominert til nordiske Harpa Award for beste filmmusikk. Ved siden av film-elektronika-prosjektet Ugress har han tidligere gjort blant annet musikk til stumfilmen La Passion de Jeanne D’Arc av Carl Th. Dreyer, barne-TV seriene Kometkameratene og Barnas Supershow, musikk til samtidsdans for Nasjonalballetten, turnert for Rikskonsertene og samarbeidet med Bergen Filharmoniske Orkester. Hans siste bestillingsverk var en sinfonia skrevet for – fremført av – traktorer for Bygdalarm. Med seg på scenen til denne forestillingen har han Nasra Ali Omar og Thomas T. Dahl, Gisles faste musikere i Ugress Live. Nasra Ali Omar er trommeslager og perkusjonist for bl.a Ost & Kjeks og Mari Boine, og har tidligere erfaring fra stumfilmmusikk fra blant annet Metropolis. Thomas T. Dahl er en av Norges mest allsidige gitarister. Han har spilt med blant anent Ephemera og Krøyt, og underviser på Grieg-Akademiet i Bergen. Arrangementet er et samarbeid mellom Stiftelsen Cinemateket i Bergen, komponist og artist Gisle Martens Meyer og Made, og støttet av Det norske komponistfond, Norsk Kulturråd og Fond for utøvende kunstnere. olep/red.

Urfremføring av bestillingsverket til Aelita – Queen of Mars

40

Foto Eivind Senneset

Fremført av Gisle Martens Meyer (laptop, keyboards, elektronikk), Nasra Ali Omar (slagverk, perkusjon), Thomas T. Dahl (gitar)


ST UM F I LM ME D LE V E N D E MU S I K K

Aelita. Regi: Jakov Protazanov. Sovjetunionen 1924. Manus: Aleksej Fajko og Fjodor Otsep, etter et teaterstykke av Aleksej Tolstoj. Foto: Emil Shünemann og Yuri Zhelyabuzhskij. Musikk: Bestillingsverk komponert av Gisle Martens Meyer, urfremføring av Ugress. Medv.: Julia Solntseva, Igor Illynskij, Nikolaj Tsereteli, Nikolaj Batalov, Vera Orlova m.fl. Utleie: Gosfilmofond. Russiske mellomtekter, engelske undertekster. 35mm, sh/v, 1 t 40 min.

AELITA – QUEEN OF MARS Sovjetunionens første science fiction-film med ny musikk av Ugress Aelita – Queen of Mars åpner med at jorden mottar en merkelig radiomelding. Los, filmens helt, er en av de mange som forsøker å tyde den. Så skifter handlingen til Mars, hvor vi introduseres for Aelita, datter av Tuskub, herskeren over en futuristisk, totalitær stat, der arbeiderklassen fryses ned i store kjølelagre når de ikke trengs. Aelita har et stort nytt teleskop hun kan se ned på jorden med. Hun ser Los, og lar seg fascinere voldsomt av jordboeren. Los på sin side klarer ikke å

slutte å tenke på den kryptiske radiomeldingen. Han bygger et romskip, reiser til Mars og starter en revolusjon der sammen med Aelita, som blir hans elskede. Aelita – Queen of Mars var en storfilm da den kom i 1924. Den regnes som Sovjetunionens første science fiction-film, og har hatt stor innflytelse på senere science ficton-filmer – blant annet Fritz Lang lot seg inspirere av filmen til scenografien i Metropolis, som kom tre år seinere.

FREDAG 23. NOVEMBER KL. 20.00 LØRDAG 24. NOVEMBER KL. 20.00

Noen dager før Aelita – Queen of Mars hadde premiere i 1924 kunne moskovittene lese kryptiske meldinger i byens aviser om at man hadde fanget opp mystiske radiosignaler over hele kloden – «Anta... Odeli... Uta...». Nå hadde man endelig kodet signalene, og de som ville vite hva de betød måtte møte opp på Ars Kino 30. desember. De som møtte opp der fikk oppleve en storslagen og påkostet premierevisning av Aelita – Queen of Mars. Hele teateret var dekorert som et egypt-kubistisk-palass en hersker på Mars verdig. Det var rød løper og masse publikummere – en ofte referert anekdote påstår at det møtte opp så mye folk at regissør Protazanov ikke klarte å komme seg inn i salen til sin egen premiere. Filmen ble en stormende suksess hos publikm, men fikk en helt annen mottagelse hos kritikerne. De neste årene ble den konstant angrepet av filmkritikere og aktivister for ikke å fremme «sovjetrussiske interesser». For selv om filmen underbygger grunnleggende kommunistiske verdier, fremmer den mer de moderate målene i den russiske revolusjonen, som å reformere samfunnet, enn å oppfordre til en verdensomspennende, kommunistisk revolusjon. TIFF/red./olep 41


P Å O P P FOR D R I N G

Manhattan. TIRSDAG 27. NOVEMBER KL. 21.00 Regi: Woody Allen. ONSDAG 28. NOVEMBER KL. 19.00 USA 1979. Manus: Woody Allen og Marshall Brickman. Foto: Gordon Willis. Musikk: George Gershwin. Medv.: Woody Allen, Diane Keaton, Mariel Hemmingway, Michael Murpy, Meryl Streep m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 36 min.

MANHATTAN «You’ve got to have a little more faith in people» Isaac Davis er en 42 år gammel fjernsynsforfatter og heltidsnevrotiker (eller «Woody Allen», som det også heter), som dater en 17 år gammel jente og drømmer om å skrive den Store Amerikanske Romanen. Han sliter med troen på kjærligheten, en problematisk ekskone og sin gifte venns irriterende elskerinne. Få filmskapere har i like stor grad som Woody Allen basert sitt arbeide rundt ett bestemt geografisk sted, og hans visjon av New York har vært sentral i å 42

forme den kollektive forestillingen om byen – i Norge, i Europa, i verden. Woody Allen er synonymt med New York, og ingen av filmene hans er mer New York enn Manhattan. Filmen er en skamløs hyllest til regissørens hjemby, og dersom du ikke har et romantisk forhold til «the greatest city in the world» fra før av, er det gode sjanser for at du har det når rulleteksten er ferdig. Dersom det hersker en viss uenighet om hvorvidt Manhattan er Woody Allens beste film, er det liten tvil

om at filmen er høydepunktet i Gordon Willis’ karriere. Willis fotograferte flere av Woodys beste og mest anerkjente filmer som Annie Hall (1977), Broadway Danny Rose (1984) og Kairos røde rose (1985), og er i stor grad ansvarlig for å etablere den visuelle stilen som siden har blitt regissørens varemerke. Det ti år lange samarbeidet resulterte dessuten i visuelt imponerende filmer som Stardust Memories (1980) og Zelig (1983), og Willis har også filmer som gudfaren-trilogien og Alle presidenters menn (1976) på merittlisten. Manhattan forener Willis’ utsøkte sans for komposi­sjon, lyssetting og bruk av negativt rom med Woodys karakteristiske blanding av avvæpnende humor og dyp menneskelig innsikt. Resultatet er en enestående subtil og majestetisk dissekering av den romantiske kjærlighetens vekstvilkår i det bemidlede lag av befolkningen, og åpningssekvensen med tablåer av Manhattan akkompagnert av George Gerswins musikk er i seg selv et høydepunkt av filmhistoriske dimensjoner. Woody Allens største styrke har alltid vært at han tar middelklassen – kunsthistoriens mest latterliggjorte og fornedrede samfunnsgruppe – på alvor. I en tid og et land hvor stadig flere må innrømme sin tilhørighet i denne store, uformelige menneskemassen, er det på høy tid at Woody blir omfavnet som den middelklassens mester han alltid har vært. Aksel Kielland


Lik Cinemateket i Bergen på Facebook

Følg oss på twitter@CinemateketUSF

www.cinemateket-usf.no


E N T H R I L L E R AV LASSE HALLSTRÖM

LENA

OL I N MIKAEL

PERSBRANDT TOBIAS

ZILLIACUS

PÅ KINO FRA 5. OKTOBER


Program Cinemateket USF oktober-november 2012