Issuu on Google+

s ø n dag s m at i n é | ja n  t r o e l l u t i lg j e n g e l i g  n o r s k  f i l m a rv

| |

j ø r g e n  l e t h | A l e ja n d r o  J o d o r ow s k y GRIGORIJ KO Z INTSEV | d o u b l e  b i l l

Program 3 2013 cinemateket usf

august–oktober

|

|

k j e n t e  r eg i s s ø r e r s  t i d l i g e  f i l m e r | k v i n n e l i g  st e m m e r e t t  1 0 0  å r n o r s k e  f e i l s k jæ r | p r o g r a m m e t s  h i tc h c o c k | f i l m  f r a  b i f f


Lik Cinemateket i Bergen på Facebook

Følg oss på twitter@CinemateketUSF

www.cinemateket-usf.no


En film av Iram Haq

AMRITA ACHARIA & OLA RAPACE

På kino fra

PRINCE SINGH PRODUkSjONSDESIGN

ANN kRISTIN TALLERAAS

RABIA NOREEN LyDDESIGN

TORMOD RINGNES

kOMPONIST

EVEN VAA

TOBIAS SANTELMANN kLIPP

TROND FAUSA AURVÅG

ANNE ØSTERUD OG jANUS BILLESkOV jANSEN FOTO MAREk SEPTIMUS WIESER OG CECILIE SEMEC

LINjEPRODUSENT

MOA LILjEDAHL

PRODUSENT

ASSAD SIDDIQUE MARIA EkERHOVD

MANUSFORFATTER OG REGISSØR

IRAM HAQ

Foto marIe Sjøvold

16. august


Program 3 2013 cinemateket usf

Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

tor

0108

søn

0408

19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 2100 19.00 21.15 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.30 21.00 13.00 19.00 21.00 18.30 20.00 21.00 19.00 21.15 18.30 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 17.30 20.00 21.00

Fear and Desire + kortfilmer Liv Liv Fear and Desire + kortfilmer Himmel og helvete Notorious Notorious Himmel og helvete THX 1138 + kortfilm Arven Notorious Arven THX 1138 + kortfilm Kronprinsen Italianamerican + kortfilmer Italianamerican + kortfilmer Kronprinsen The Virgin Suicides + kortfilm Eggs Don Quijote Eggs The Virgin Suicides + kortfilm Don Quijote Following + kortfilm Following + kortfilm Don Quijote Hamlet Gulabi Gang Hamlet Gulabi Gang Hamlet Iron Jawed Angels Akademiet Cinemateket: Kvinnelig stemmerett i 100 år Hemmelig valg Hemmelig valg Iron Jawed Angels Kong Lear Eva Peron: The True Story Kong Lear Eva Peron: The True Story Kong Lear Double bill: Før soloppgang Double bill: Før solnedgang Double bill: Før soloppgang Double bill: Før solnedgang Ole Dole Doff Akademiet Cinemateket: Jan Troell Dom over død mann

Stanley Kubrick, USA 1953 Pål Løkkeberg, Norge 1967 Pål Løkkeberg, Norge 1967 Stanley Kubrick, USA 1953 Øyvind Vennerød, Norge 1969 Alfred Hitchcock, USA 1946 Alfred Hitchcock, USA 1946 Øyvind Vennerød, Norge 1969 George Lucas, USA 1970 Anja Breien, Norge 1979 Alfred Hitchcock, USA 1946 Anja Breien, Norge 1979 George Lucas, USA 1970 Pål Bang-Hansen, Norge 1979 Martin Scorsese, USA 1974 Martin Scorsese, USA 1974 Pål Bang-Hansen, Norge 1979 Sofia Coppola, USA 1999 Bent Hamer, Norge 1995 Grigoij Kozintsev, Sovjetunionen 1957 Bent Hamer, Norge 1995 Sofia Coppola, USA 1999 Grigoij Kozintsev, Sovjetunionen 1957 Christopher Nolan, Storbritannia 1998 Christopher Nolan, Storbritannia 1998 Grigoij Kozintsev, Sovjetunionen 1957 Grigorij Kozintsev, Sovjetunionen 1964 Nishtha Jain, Norge/India/Danmark 2012 Grigorij Kozintsev, Sovjetunionen 1964 Nishtha Jain, Norge/India/Danmark 2012 Grigorij Kozintsev, Sovjetunionen 1964 Katja von Garnier, USA 2004 Foredrag av Hilde Danielsen Babak Payami, Iran/Italia 2001 Babak Payami, Iran/Italia 2001 Katja von Garnier, USA 2004 Grigorij Kozintsev, Sovjetunionen 1971 Juan Carlos Desanzo, Argentina 1996 Grigorij Kozintsev, Sovjetunionen 1971 Juan Carlos Desanzo, Argentina 1996 Grigorij Kozintsev, Sovjetunionen 1971 Richard Linklater, USA 1995 Richard Linklater, USA 2004 Richard Linklater, USA 1995 Richard Linklater, USA 2004 Jan Troell, Sverige 1968 Besøk av Jan Troell Jan Troell, Sverige/Norge 2012

tir

0608

ons

0708

tor

0808

søn

1108

tir

1308

ons

1408

tor

1508

søn

1808

tir

2008

ons

2108

tor

2208

søn

2508

tir

2708

ons

2808

tor

2908

søn

0109

tir

0309

ons

0409

tor

0509

4

12

august–oktober

Side 15 21 21 15 21 25 25 21 16 22 25 22 16 22 17 17 22 18 23 27 23 18 27 18 18 27 28 32 28 32 28 32 31 33 33 32 28 33 28 33 28 35 35 35 35 40 38 39

søndagsmatiné notorius hamlet don quijote kong lear utvandrerne nybyggerne safety last! øst for eden en vårdag i helvete dom over død mann

14 kjente regissørers tidlige filmer fear and desire thx 1138 italianamerican the virgin suicides following

20 utilgjengelig norsk filmarv liv himmel og helvete arven kronprinsen eggs

26 GRIGORIJ KOZINTSEV don quijote hamlet kong lear


søn

0809

tir ons

1009 1109

tor søn

1209 1509

tir

1709

13.00 17.00 21.00 1900 18.30 21.00 1900 13.00 17.30 21.00 1900 21.00 1900 21.00 1900 21.15 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00

ons

1809

tor

1909

søn

2209

tir

2409

ons

2509

19.00

tor

2609

21.00 18.00 20.00 21.00

søn

2909

13.00 19.00 21.15

tir

0110

19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.15 13.00 19.00 21.00 19.00 19.00 19.00 21.15

ons

0210

tor

0310

søn

0610

tir tor tor

0810 1010 1010

ons

0910

søn

1310

tir ons ons

1510 0910 1610

tor

1710

19.00 21.15 13.00 19.00 21.00 19.00 19.00 19.00 21.00 19.00 21.00

Utvandrerne Nybyggerne Dom over død mann Utvandrerne Dom over død mann Ole Dole Doff Sagolandet Nybyggerne Sagolandet Dom over død mann Double bill: Ashes of Time Double bill: Chunking Express Double bill: Chunking Express Double bill: Ashes of Time Dom over død mann Safety Last Safety Last Safety Last Øst for eden Det gode og det onde Livet i Danmark Århus Livet i Danmark Århus Det gode og det onde De fem benspenn Det perfekte menneske Akademiet Cinemateket: Jørgen Leth Stopforbud Jeg taler til jer – John Kørners verden Øst for eden Dom over død mann De fem benspenn Det perfekte menneske Jodorowsky’s Dune El Topo En vårdag i helvete Haiti. Uden tittel El Topo Jodorowsky’s Dune En vårdag i helvete Dom over død mann En vårdag i helvete Haiti. Uden tittel The Holy Mountain The Holy Mountain 66 scener fra Amerika Nye scener fra Amerika Santa Sangre Selkvinnen Dom over død mann 66 scener fra Amerika Nye scener fra Amerika BIFF 1 BIFF 2 Santa Sangre BIFF 3 Dom over død mann Selkvinnen BIFF 4

Jan Troell, Sverige 1971 Jan Troell, Sverige 1972 Jan Troell, Sverige/Norge 2012 Jan Troell, Sverige 1971 Jan Troell, Sverige/Norge 2012 Jan Troell, Sverige 1968 Jan Troell, Sverige 1988 Jan Troell, Sverige 1972 Jan Troell, Sverige 1988 Jan Troell, Sverige/Norge 2012 Wong Kar-wai, Hongkong/Kina 2008 Wong Kar-wai, Hong Kong 1994 Wong Kar-wai, Hong Kong 1994 Wong Kar-wai, Hongkong/Kina 2008 Jan Troell, Sverige/Norge 2012 Sam Taylor og Fred Newmeyer, USA 1923 Sam Taylor og Fred Newmeyer, USA 1923 Sam Taylor og Fred Newmeyer, USA 1923 Elia Kazan, USA 1955 Jørgen Leth, Danmark 1975 Jørgen Leth, Danmark 1972 Jørgen Leth, Danmark 2005 Jørgen Leth, Danmark 1972 Jørgen Leth, Danmark 2005 Jørgen Leth, Danmark 1975 Jørgen Leth og Lars von Trier, Danmark/Sveits/Belgia/Frankrike 2003 Jørgen Leth, Danmark 1967 Jørgen Leth i samtale med Søren Birkvad Jørgen Leth, Ole John og Jens Jørgen Thorsen, Danmark 1963 Jørgen Leth, Danmark 2013 Elia Kazan, USA 1955 Jan Troell, Sverige/Norge 2012 Jørgen Leth og Lars von Trier, Danmark/Sveits/Belgia/Frankrike 2003 Jørgen Leth, Danmark 1967 Frank Pavich, USA 2013 Alejandro Jodorowsky, Mexico 1971 Jørgen Leth, Danmark 1977 Jørgen Leth, Danmark 1996 Alejandro Jodorowsky, Mexico 1971 Frank Pavich, USA 2013 Jørgen Leth, Danmark 1977 Jan Troell, Sverige/Norge 2012 Jørgen Leth, Danmark 1977 Jørgen Leth, Danmark 1996 Alejandro Jodorowsky, Mexico/USA 1973 Alejandro Jodorowsky, Mexico/USA 1973 Jørgen Leth, Danmark 1982 Jørgen Leth, Danmark 2002 Alejandro Jodorowsky, Mexico/Italia 1989 Per G. Johnson og Lauritz Falk, Norge 1953 Jan Troell, Sverige/Norge 2012 Jørgen Leth, Danmark 1982 Jørgen Leth, Danmark 2002 Tba Tba Alejandro Jodorowsky, Mexico/Italia 1989 Tba Jan Troell, Sverige/Norge 2012 Per G. Johnson og Lauritz Falk, Norge 1953 Tba

40 41 39 40 39 40 41 41 41 39 43 43 43 43 39 44 44 44 45 48 48 48 48 48 48 49 49 48 51 49 45 39 49 49 57 57 50 51 57 57 50 39 50 51 58 58 51 51 58 53 39 51 51 52 52 58 52 39 53 52

30 kvinnelig stemmerett 100 år gulabi gang iron jawed angels hemmelig valg eva perón: the true story

36 Jan Troell dom over død mann ole dole doff utvandrerne nybyggerne sagolandet

46 Jørgen Leth det gode og det onde livet i danmark århus de fem benspenn det perfekte menneske jeg taler til jer – john kørners verden en vårdag i helvete stopforbud haiti. uten tittel 66 scener fra amerika nye scener fra amerika

54 Alejandro Jodorowsky jodorowskys dune el topo the holy mountain santa sangre


Innhold

4 | Programoversikt 10 | Leder 12 | Søndagsmatiné

Vi kjører på med enda hyppigere søndagsmatineer. Hver søndag frem til BIFF – med ett unntak – presenterer vi en ny matinéfilm kl. 13.00.

14 | Kjente regissørers tidlige filmer

Også dverger begynte i det små, ifølge Werner Herzog. Vi viser de tidligste filmene til fem kjente regissører.

20 | Utilgjengelig norsk filmarv

Vi viser de norske filmene som ikke er å få sett noen andre steder enn på kino, noe som i praksis vil si at de kun kan ses på cinematekene.

24 | Programmets Hitchcock

Hitch går aldri av moten. Vi viser én Hitchcock-film hvert program fremover, og nå står Notorious for tur – en av hans beste.

26 | Grigorij Kozintsevs adapsjoner

Kozintsev er en av kjempene i sovjetrussisk film. Vi viser tre litterære adapsjoner som også plasserer ham på den internasjonale stjernehimmelen: Don Quijote, Kong Lear og Hamlet.

30 | Kvinnelig stemmerett 100 år

De siste ukene før valgdagen 9. september markerer vi stemmeretts­ jubileet med en liten serie med filmer om stemmerett og kvinnekamp.

34 | Double bill: Før soloppgang/Før solnedgang I forbindelse med at Richard Linklaters Før midnatt har kinopremiere 6. september, viser vi som oppvarming de to foregående filmene i det som nå er en trilogi.

36 | Besøk av Jan Troell

Vi er svært stolte over å få Jan Troell på besøk til Cinemateket USF 5. september. Han kommer i anledning at hans nyeste film Dom over død mann får norgespremiere på cinematekene. I tillegg viser vi ytterligere et knippe av hans beste filmer.

42 | Double bill: Ashes of Time/Chungking Express Wong Kar-wais to filmer er laget omtrent samtidig, men bortsett fra det kan de knapt bli mer ulike.

44 | Programmets stumme: Safety Last

Harold Lloyds legendariske rolle i Safety Last må ses på stort lerret. Vises i en digitalt nyrestaurert versjon.

46 | Besøk av Jørgen Leth

Vi får besøk av Nordens kanskje mest markante og omtalte dokumentar­ filmskaper Jørgen Leth og hans nyeste film. I tillegg viser vi mange av filmene hans, deriblant De fem benspenn og En vårdag i helvete.

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA. Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet (www.usf.no). Billetter koster kr. 40 for medlemmer og kr. 80 for ikke-medlemmer. Enkelte arrangementer kan ha egne billettpriser. Medlemskapet selges i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til Bergen filmklubbs visninger. Medlemskap gjelder for et halvår. Vår-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i perioden 1. november – 30. juni. Høst-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. mai – 31. desember. Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no nett: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken  Daglig leder Sigurd Wik  Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Brummenæs Hytland  Kinomaskinist Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre Dag Grønnestad (leder), Maria Ekerhovd, Mathilde Holm, Erlend Høyersten og Simen Aardal Ullsaker.

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt. Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design. Trykk: Hurtig-Trykk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. ISSN 1890-7555. Vi takker: - Tor Fosse v/BIFF for utlån av film. - Aksel Kielland, Ida Kjørholt og Svein Inge Sæther for filmomtaler. - Jan Langlo, Erlend Jonassen og Jan Erik Holst ved ­Cinemateket i Oslo/NFI og Svein Inge Sæther ved ­Cinemateket i Trondheim, for programsamarbeid. - Arild Jørgensen og Kjetil Kvale Sørenssen ved Nasjonal­ biblioteket (NB) og for utlån av filmkopier. - Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid. - Cinematekene i Oslo, Trondheim, Tromsø og Kristiansand for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. - Våre annonsører. Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

52 | Film fra BIFF

BIFF før BIFF! I de to ukene før BIFF gir vi førpremierer på fire kommende BIFF-filmer.

52 | Norske feilskjær: Selkvinnen

For hver suksess som lages finner man i minst én flopp – som oftest flere. I motsetning til suksessene, blir floppene fort glemt. Selkvinnen glemmer man imidlertid ikke så lett.

54 | Alejandro Jodorowsky

Alejandro Jodorowsky: Levende legende og vandrende urkraft. Kultfilmene El Topo og The Holy Mountain har aldri vært vist i Bergen før. Det kan vi ikke leve med.

6

På forsiden:

The Holy Mountain

Alejandro Jodorowsky Mexico/USA 1973

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med


en film a v E S K IL V O G T

N o r g e s p rem iere 20.09.13

madebyHANDVERK.no | foto: Kimm Saatvedt

/

f a c e b o o k . c o m BLI N D F ILME N


Alle filmene alfabetisk 66 scener fra Amerika Arven Ashes of Time Redux Big Shave, The Chunking Express Day of the Fight De fem benspenn Det gode og det onde Det perfekte menneske Dom over død mann Don Quijote Doodlebug Eggs El Topo Electronic Labyrinth THX 1138 4EB En vårdag i helvete Eva Peron: The True Story Fear and Desire Flying Padre Following Før solnedgang Før soloppgang Gulabi Gang Haiti. Uten tittel. Hamlet Hemmelig valg Himmel og helvete Holy Mountain, The Iron Jawed Angels Italianamerican It’s Not Just You, Murray! Jeg taler til jer – John Kørners verden Jodorowsky’s Dune Kong Lear Kronprinsen Lick the Star Liv Livet i Danmark Notorious Nybyggerne Nye scener fra Amerika Ole Dole Doff Safety Last Sagolandet Santa Sangre Seafarers, The Selkvinnen Stopforbud THX 1138 Utvandrerne Virgin Suicides, The What’s a Nice Girl Like You Doing in a Place Like This? Øst for eden Århus

8

Side 51 22 43 17 43 15 49 48 49 39 27 18 23 57 16 50 33 15 15 18 35 35 32 51 28 33 21 58 32 17 17 49 57 28 22 18 21 48 25 41 51 40 44 41 58 15 53 51 16 40 18 17 45 48

Leie en kinosal? Cinemateket USF har investert i nytt utstyr. Vi har nå verdens beste digitalkinoprojektor stående klar til tjeneste, en projektor som leverer fire ganger så høy billedoppløsning som alle andre eksisterende D-kinoprojektorer. Lydsystemet er også fullstendig oppgradert, noe som gjør vårt digitale lyd- og bildesystem til det beste som er å få tak i. Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens beste digitalfremviser klar til disposisjon.

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.


GRETA GERWIG EN FILM AV NOAH BAUMBACH

FRANCES HA

«GRAND ROMANTIC AND GENEROUS» THE NEW YORK TIMES

«FILLED WITH SUCH A SWEET SPIRIT OF JOY» THE NEW YORKER

«A GORGEOUS-LOOKING, FUNNY, TOUCHING AND GOOD-HEARTED PICTURE» INDIEWIRE

PÅ KINO FRA 23. AUGUST www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no


leder

Å være eller ikke være D

et er en stund siden vi har brukt lederen til De norske cinematekene har en nasjonal å fremme politikk. Men siden vi står overfor funksjon og hører til et nasjonalt ansvars­ en reell trussel om nedleggelse fra neste år som område fordi: følge av Film & Kinos kutt i støtten til cinematekdrift utenfor Oslo, føler vi at det kan være •• Det er et statlig ansvar å ivareta filmkultur, på sin plass å gjengi våre viktigste argumenter ikke bare som bevaring av norsk filmhistorie i filmarkivet i Nasjonalbiblioteket, men også også i vårt program på lederplass. Under følger derfor cinematekene utenfor Oslos felles som formidling av norsk og internasjonal innspill til departementet fra før sommeren. filmhistorie over hele Norge. Det eksisterende cinemateknettverket er den åpenbare Felles front for filmformidling kanalen for dette. Ansvaret for å drive – fra cinematekenes ståsted cinematek­virksomhet i Norge bør derfor Cinematekene utenfor Oslo har i flere år arbei- plasseres hos NFI som allerede har et formiddet for å sikre faste og forutsigbare statlige lingsansvar som gjelder hele landet, ikke bare støtte­ordninger for filmformidling, en reell hovedstaden. statlig filmformidlingspolitikk naturlig hjem- •• Alle cinematekene utenfor Oslo yter grunnleggende kulturelle tjenester overfor befolkmehørende i statens kulturpolitikk på linje med de tiltak som ytes for musikken, scene- ningen i sine regioner. Alle cinematekene er kunsten, litteraturen og det visuelle kunstfeltet. en del av et regionalt film- og tv- miljø både Et naturlig tiltak for å etablere en nasjonal når det gjelder produksjon og distribusjon, og filmformidlingspolitikk er å legge ansvaret fungerer som nyttige og nødvendige alternafor statlig finansiering av cinematekene tiv til miljøet i hovedstaden. De filmproduserende regionene, der filmsentra, filmfond og utenfor Oslo til Norsk Filminstitutt, som til filmutdanninger er plassert, trenger den frie, formålet må tilføres øremerkede midler fra profesjonelle filmformidlingen cinematekene Kulturdepartementet. Det er nettopp dette statsråd Hadia Tajik åpner for når hun uttaler kan tilby dem. i Stortingets spørretime 17.04.13: «Det tredje ein •• Det er viktig for Norge som kulturnasjon kan gjere, er å endre på dei oppgåvene som Film & at også film av historisk interesse og verdi, Kino i dag har, og overføre noko av ansvaret f.eks. hele filmhistorien slik den presenteres på tilbake til statsbudsjettet, sånn som ein har gjort cinematekene, kan bli presentert i sitt rette med Kortfilmfestivalen i Grimstad på eit tidlegare element – på film i en kinosal. Det offentlige tidspunkt». har et ansvar for at også nisjekultur formidles. Hun framholder som alternativ å øke •• Det foregår et utstrakt faglig samarbeid avgiftsinntektene til Film & Kino, noe depar- mellom cinematekene utenfor Oslo og tementet selv innrømmer er svært vanske- Cinemateket i Oslo. Dette samarbeidet gir lig, eller å tilføre midler til Film & Kino i en store organisasjonsmessige og økonomiske gevinster i felles innsats for filmkulturen. Det begrenset periode inntil inntektene til Norsk er meningsløst at en annen organisasjon, som kino- og filmfond eventuelt måtte øke igjen. Cinematekene mener disse forslagene er langt ikke har faglige ambisjoner når det gjelder mindre hensiktsmessige enn å gjøre det stat- cinematekdrift, skal sitte med ansvar for finansieringen av dette viktige arbeidet. lige ansvaret for den formidling av film- og kinokultur som cinematekene står for, til en •• Vi ber om at staten tar ansvar for – og iverksetreell del av den nasjonale kulturpolitikken slik ter en – nasjonal cinematekpolitikk. Dette er en plassering av tilskuddsansvaret hos Norsk også i NFI og Cinemateket i Oslos interesse. Filminstitutt vil innebære. Alle vil tjene på at Norge får et profesjonelt og

10

veldrevet landsdekkende cinemateknettverk. Det vil styrke filmkulturen, øke bevisstheten om filmarven og sikre at også klassikerne blir presentert der de hører hjemme – i en kinosal. Cinematekene og deres ansatte i alle regioner besitter kompetanse og ressurser som kommer landets filmfestivaler til nytte. Om denne faglige, praktiske og tekniske kompetansen forsvinner som følge av cinemateknedleggelser vil det få avgjørende konsekvenser for mange filmfestivalers drift. Å opprettholde cinematekdrift i regionene er svært ressursbesparende for det øvrige kulturlivet som viser film som del av sitt kulturtilbud. Det er meningsløst at finansiering av et viktig nasjonalt kulturfelt skal dikteres og gjøres avhengig av et sterkt svingende marked – salg av dvd og blu-ray – som i liten grad er relevant for cinematekenes egentlige virksomhet. Det ville være utenkelig å tildele støtte til musikkfeltet, for eksempel til Den norske opera og ballett eller de filharmoniske orkesterne, på bakgrunn av mengden solgte cd’er i løpet av et år, og et støttesystem som er utenkelig for musikk-, kunst-, teater- og litteraturfeltet bør være utenkelig også for filmformidlingen i Norge. (Mai 2013, Cinematekene i Bergen, Kristian­sand, Lillehammer, Stavanger, Trondheim og Tromsø.) Film er best på kino I flere medieoppslag har den politiske ledelsen i Kulturdepartementet blitt sitert på at når filmarven blir digitalisert så trenger man ikke nødvendigvis cinematekene. Det er et forferdelig dårlig ressonement å mene at filmformidlingen er ivaretatt gjennom klikkefilm, dvd- og blu-ray-utgivelser. Man fornekter kinosalen som den viktigste delen av filmopplevelsen. For akkurat som musikkopplevelsen er mye bedre når man hører Grieg fremført av Harmonien i Grieghallen fremfor fra en cd hjemme i stua, er filmopplevelsen mye sterkere på kino enn hjemme. Man argumenterer ikke for nedleggelse av Munch-museet fordi bildene kan scannes og gjøres tilgjengelig på nett. Og grunnen er at man vet at opplevelsen av «Skrik» i et kunstgalleri er mye sterkere enn å se det i en glossy

katalog eller på en hjemmeside. Hvorfor tenker man anderledes om film? En slik holdning reduserer filmskaping til noe alle som er i stand til å fjerne linsedekselet og trykke på den røde knappen på kamera det står «record» på gjør like bra – at det ikke er forskjell på filmer laget av Martin Scorsese og Jens Stoltenberg. Med det utsagnet regner man rett og slett ikke film som en kunstart. Dessuten overser man det åpenbare faktum at det er stor forskjell på å lage en kinofilm og en fjernsynsfilm. Man sier at film ikke er form, kun innhold. Bare en historie. Kameravinkler, bildeutsnitt, klipperytme og iscenesettelse gjøres uviktig. Man får kanskje med seg historien når man kikker på en film på mobiltelefonen, men filmopplevelsen forsvinner i forhold til å se den samme filmen i en kinosal på stort lerrett. Man får ikke med seg de viktige detaljene en dyktig regissør, fotograf, klipper og skuespiller med bidrar med når film skapes. Til det er formatet for lite, forstyrrelsene fra omgivelsene for store og tilskuerens konsentrasjon om det filmiske verket for svekket i forhold til kinoopplevelsen. Film er altså best på kino, og cinemateket er den eneste profesjonelle institusjonen som presenterer filmhistorien på stort lerret i en kinosal. Så det er klart vi trenger cinematekene! Cinematekene er som kunstmuseene for billedkunsten, bibliotekene for litteraturen, konsertsalen for musikken og scenen for dramatikken, operaen og dansen. Og akkurat som staten tar ansvar og sikrer arenaer for presentasjon og formidling av alle disse kunstartene, må de også ta ansvar for en skikkelig formidling av filmarven. I påvente av at departementet tar dette ansvaret – og det tror vi at de gjør i løpet av høsten – kan du fortsette med å nyte nye og eldre perler fra filmhistorien i Cinemateket USF. Dette programmet gir deg mange muligheter til det – samt møte markante, nordiske filmskapere som Jan Troell og Jørgen Leth i levende live når de besøker Cinemateket USF. Det blir i hvert fall ikke det samme som å se dem på nett. Vi eimes i kinomørkret! Ole Petter Bakken Daglig leder


Opplev nyoppussede Opplev nyoppussede

RASMUS 3 RASMUS MEYERS MEYERS SAMLINGER SAMLINGER ii KODE KODE 3

Bergens egenartede Rasmus Meyers Samlinger er gjenåpnet i ny drakt og med flere verker utstilt enn på lenge. Bergens egenartede Rasmus Meyers Samlinger er gjenåpnet i ny drakt og med flere verker utstilt enn på lenge. Opplev glemte skatter, en eventyrlig samling nordisk gullalderkunst, historiske bergensinteriører og en unik Opplev glemte skatter, en eventyrlig samling nordisk gullalderkunst, historiske bergensinteriører og en unik samling av Edvard Munch, presentert i en egen avdeling – Bergens første “Munch-museum”. Bli med i museets samling av Edvard Munch, presentert i en egen avdeling – Bergens første “Munch-museum”. Bli med i museets Kunstklubb og få gratis inngang til alle utstillinger for deg og en venn, tilbud om førvisninger og mye mer. Kunstklubb og få gratis inngang til alle utstillinger for deg og en venn, tilbud om førvisninger og mye mer.

Rasmus Meyers allé 7 | www.kodebergen.no Rasmus Meyers allé 7 | www.kodebergen.no facebook: kodebergen | twitter: kodebergen | instagram: kodebergen facebook: kodebergen | twitter: kodebergen | instagram: kodebergen


Søndag 11. august kl. 13.00

Notorius

D

Regi: Alfred Hitchcock. USA 1946. 1 t 41 min.

et er mange som setter pris på muligheten til å bruke søndag ettermiddag i Cinemateket USFs mørke kinosal, så vi fortsetter med å tilby ekstravisninger av utvalgte filmer fra vårt program enkelte søndager kl. 13.00. Filmene som plukkes ut er enten etablerte klassikere eller nyere filmer vi tror har et klassikerpotensial; filmer som vi mener appelerer til et voksent, kulturintressert publikum. Så du har nå muligheten til både søndagsfrokost, søndagstur, søndagskino, søndagsmiddag og avslappende søndagskveld på en og samme søndag! Kan det bli bedre?

Notorious er Hitchcocks mest elegante uttrykk for hans visuelle stil, slik Vertigo er det for hans besettelser. Den inneholder noen virkelig slående øyeblikk av det Hitchcock selv kalte pur film; øyeblikk som i kraft av sin egenart ikke kan kan eksistere i noe annet medium enn film. Les mer om det på side 25.

Søndag 1. september kl. 13.00

Kong Lear

Regi: Grigorij Kozintsev. Sovjetunionen 1971. 2 t 19 min.

Søndag 25. august kl. 13.00

Hamlet

Regi: Grigorij Kozintsev. Sovjetunionen 1964. 2 t 30 min.

Grigorij Kozintsev var opptatt av hvordan Shakespeares «Hamlet» kunne tolkes i lys av sin egen tid. Han ønsket å uttrykke en ny og aktuell tolkning av dramateksten. Resultatet ble en økt vektleggingen av de politiske og historiske tema i dramaet. Les mer på side 28.

12

Søndag 18. august kl. 13.00

Shakespeares klassiske drama om den aldrende monarkens ferd inn i galskapen er i Grigorij Kozintsevs adapasjon filtrert gjennom et kommunistisk perspektiv. Dette med­fører et økt fokus på hvordan folket sulter og lider under Kong Lears feudalistiske vanstyre. Les mer på side 28.

Don Quijote

Regi: Grigorij Kozintsev. Sovjetunionen 1957. 1 t 45 min.

Historien om Don Quijote har gjennom tidene blitt filmatisert i forskjellige utgaver – med vekslende hell. Kozintsevs film fra 1957 blir av mange ansett som den mest vellykkede filmversjonen, der det vesentlige ved Cervantes’ roman er bevart. Les mer på side 27.


Søndag 8. september kl. 13.00

Utvandrerne Regi: Jan Troell. Sverige 1971. 3 t 11 min.

Utvandrerne forteller om noen mennesker som fra sine hjem i Småland utvandrer til NordAmerika. Hele filmen preges av fremragende personskildring, hvor Troells blikk for karakteriserende detaljer og betydningsfulle gester gir helt enestående resultater. Les mer på side 40.

Søndag 22. september kl. 13.00

Safety Last!

Regi: Sam Taylor og Fred Newmayer. USA 1923. 1 t 13 min.

Søndag 15. september kl. 13.00

Nybyggerne

Regi: Jan Troell. Sverige 1972. 3 t 23 min.

I Nybyggerne ankommer de svenske utvandrerne fra første film USA, og de har en lang vei til Minnesota hvor de venter å finne andre svensker. Ekteparet Kristina og Karl-Oskar, i Liv Ullmann og Max von Sydows skikkelser, er fremdeles filmens hovedfokus. De slår seg ned, bygger hus og får flere barn. Les mer på side 41.

Søndag 13. oktober kl. 13.00

Søndag 29. september kl. 13.00

Dom over død mann

Øst for Eden

Regi: Jan Troell. Sverige 2012. 2 t 6 min.

Regi: Elia Kazan. USA 1955. 1 t 55 min.

Øst for eden er basert på John Steinbecks populære roman med samme navn. Regissør Elia Kazan klarer godt å overføre fortellingens storslagenhet til film, og skaper et levende bilde av Californias vestkyst i tiden rett før første verdenskrig. Les mer på side 45.

I likhet med Buster Keaton leder Harold Lloyd sine filmer mot et spektakulært klimaks som tar fullstendig pusten fra publikum. Safety Last er hans mest kjente i så måte, der det ender med at Lloyd klatrer på utsiden av en skyskraper til han når klokketårnet på toppen og blir hengende i viseren høyt oppe over trafikken på gaten. Les mer på side 44

Søndag 6. oktober kl. 13.00

En vårdag i helvete Regi: Jørgen Leth. Danmark 1977 + 1973. 1 t 51 min.

En vårdag i helvete er selvfølgelig en film for alle sykkelinteresserte. Men det er også definitivt en film for også de som ikke er særlig sykkelinteresserte. Det finnes knapt et bedre eksempel på en dokumentarfilm som til de grader overskrider grensene for tematisk interesse og over i den store kunstneriske opplevelsen. Les mer på side 50.

Jan Troells nye film om den svenske redaktøren Torgny Segersted, som bekjempet Hitler i skrift og tale, er sober og stilistisk fullendt. Segersteds mest kjente uttalelse er kanskje den han ga i forbindelse med Kong Gustav V’s berømte advarsel til ham. Kongen mente han kanskje skulle tenke seg om før han skrev noe. Segerstedts svar var typisk : «Jag försäkrar Ers Majestät att det inte är av tanklöshet som jag skriver». Les mer på side 39.

13


I BEGYNNELSEN VAR FILMEN Kjente regissørers tidlige filmer

Stanley Kubrick: Fear and Desire (1953) Day of the Fight (1951) Flying Padre (1951) The Seafarers (1953)

14

Også dverger begynte i det små, i følge Werner Herzog. Herzog har ofte en spesiell måte å si ting på, men poenget er at alle må starte et sted, også de største filmskaperne. I høst presenterer vi fem forskjellige regissører og deres tidligste filmer. De fem er Stanley Kubrick, Martin Scorsese, George Lucas, Christopher Nolan og Sofia Coppola. Selv om utvalget av regissører er trygt innenfor rammene for den kommersielle filmen, så vitner de tidlige filmene i stor grad om eksperimentvilje og søken. George Lucas overrasker nok mest i så måte. De fem regissørenes første eller tidligste spillefilmer følges av en eller flere av deres kortfilmer, noe som ofte gir interessante utfall. Utvalget er som følger:

George Lucas: THX 1138 (1970) Electronic Labyrinth THX 1138 4EB (1967)

Martin Scorsese: Italianamerican (1974) What’s a Nice Girl Like You Doing in a Place Like This? (1963) It’s Not Just You, Murray! (1964) The Big Shave (1967)

Christopher Nolan: Following (1998) Doodlebug (1997)

Sofia Coppola: The Virgin Suicides (1999) Lick the Star (1998) Sigurd Wik


TIDLIG STANLEY KU B RI C K

Fear and Desire. Regi og foto: Stanley Kubrick. USA 1953. Manus: Howard Sackler. Musikk: Gerald Fried. Medv.: Frank Silvera, Kenneth Harp, Paul Mazursky, Stephen Coit, Virginia Leith. Engelsk tale, utekstet. Digital video, s/hv, 1 t 1 min. (Programmets totale lengde 1 t 51 min.)

TORSDAG 1. AUGUST KL. 19.00 SØNDAG 4. AUGUST KL. 21.00

dyriskhet kun så vidt holdes i sjakk av skjøre sosiale konstruksjoner. Ikke forvent et glemt-mesterverk-øyeblikk, men for de som vil komplettere sine Kubrick-opplevelser er det obligatorisk oppmøte. Forfilm 1: DAY OF THE FIGHT USA 1951. Digital video, s/hv, 12 min.

Den beste av Kuricks kortfilmer. Day of the Fight handler om en bokser som forbereder seg til kamp. Den er basert på billedserien “Prizefighter” Kubrick gjorde for Look Magazine i 1949. Den er også en åpenbar forløper til Killer’s Kiss (1955) hvor boksing er sentralt, og inneholder noen scener nesten identiske med boksescenene i denne filmen.

FEAR AND DESIRE

Forfilm 2: FLYING PADRE

Ground zero Stanley Kubrick tok så stor avstand fra Fear and Desire at ryktene skal ha det til at han prøvde å konfiskere alle kopier av filmen for å holde dem unna kinoer. Vi mistenker at det hadde å gjøre med hans latterlig høye grad av perfeksjonisme, for det er et relativt lovende stykke arbeid. Det er en allegorisk fortelling, lagt til et ukjent land i en ukjent tid, om en gruppe soldater skutt ned bak fiendens linjer. Slik tilfellet er med svært mange debutfilmer synes ambisjonene å nå høyere en

USA 1951. Digital video, s/hv, 8 min.

utførelsen. Den har et tungsinn og en voiceover som kan være hard å svelge i dag, men den har også en voldsom desperasjon som absolutt har noe ved seg. Om man ser Fear and Desire i lys av hva som senere skulle komme fra Kubricks hånd, er det interessant at noen av hans mest gjennomgående tema også er til stede her: Mennesker som oppfører seg som maskiner kommer på et eller annet tidspunkt til å trø forkjært og tippe over, og mennesket er et vesen hvis

En dokumentar om den katolske presten Fred Stadmueller som har et sogn i New Mexico så stort at han må fly for å spre håp og glede. Forfilm 3: THE SEAFARERS USA 1953. Digital video, s/hv, 30 min.

The Seafarers er en oppdragsfilm Kubrick gjorde for Seafarers International Union. Det er hans første fargefilm, men er ellers høyst ordinær. Men for Kubrickkomplettister må den selvsagt vises. sw 15


TIDLIG GEORGE LU C AS

THX 1138. Regi: George Lucas. USA 1970. Manus: George Lucas og Walter Murch. Foto: Albert Kihn og Dave Meyers. Musikk: Lalo Schifrin. Medv.: Robert Duvall, Donald Pleasence, Maggie McOmie, Don Pedro Colley m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital video, farger, 1 t 35 min. (Programmets totale lengde 1 t 50 min.)

effektivt undertrykket takket være daglige inntak av beroligende midler, at seksuell aktivitet nærmest er opphørt og dessuten forbudt. Arten opprettholdes ved at den neste generasjonen dyrkes frem i egne laboratorier. På grunn av strenge renslighetskrav er både voksne og barn barbert på hodet, og korridorer og oppholdsrom er antiseptisk hvite. Thex er outsideren som bryter ut av konformiteten etter å ha oppdaget seksualiteten sammen med sin elskede LUH. THX 1138 har en svært minimalistisk stil, hvor geometriske former innhyllet i hvitt gjennomføres som et estetisk prinsipp i hele filmen. Effekten er slående, både stilmessig og tematisk: Mangelen på kontraster gjør det umulig å orientere seg, og Thex befinner seg i en tilstand av tomhet, der hans innarbeidede respekt overfor Staten hindrer ham i å bryte ut.

THX 1138 Are you now or have you ever been? THX 1138 er George Lucas’ spillefilmdebut. Den er en forlenget utgave av den 15 minutter lange kortfilmen Electronic Labyrinth THX 1138 4EB (se omtale under) som han laget da han var filmstudent ved UCLA. THX 1138 fikk bare lunken mottakelse da den ble lansert i 1970, men har siden sakte, men sikkert nærmet seg kultstatus. Det som gjør THX 1138 severdig er ikke først og fremst plotet, men det særegne filmatiske uttrykket. Lucas kaster tilskueren ut i et kompromissløst univers 16

TORSDAG 8. AUGUST KL. 19.00 SØNDAG 11. AUGUST KL. 21.00

Forfilm: ELECTRONIC LABYRINTH THX 1138 4EB og lar oss se og høre det: ansiktene, øynene, de skallete hodene, de blendende hvite korridorene med de elektriske summende lydene, strømmen av mekaniske ordrer over høyttaleranleggene, de tomme blikkene og muzaken. THX 1138, eller Thex, lever i et teknologisert, underjordisk samfunn som likevel er avhengig av menneskelig arbeidskraft. Thex tilhører en arbeiderklasse som utfører tilsynelatende meningsløse arbeidsoppgaver under intens overvåking. Menneskelige følelser er så

USA 1967. Digital video, farger, 15 min.

Som de fleste studentfilmer er George Lucas sin preget av en filmskaper som prøver seg frem. Den er rå i uttrykket, har ingen dialog og befinner seg i genselandet mellom kunstfilm og klassisk science fiction med storebror-ser-deg-tema. Lucas vant en studentfilmkonkurranse med denne filmen, og ble under takketalen sporenstreks tilbudt å lage en spille­ film for Warner Bros. Så hvem vet, uten denne filmen, kanskje ingen Star Wars. red./sw


TIDLIG MARTIN S CORSESE

Italianamerican. Regi: Martin Scorsese. USA 1974. Manus: Lawrence D. Cohen og Mardik Martin. Foto: Alex Hirshfeld. Medv.: Catherine Scorsese, Charles Scorsese, Martin Scorsese m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital video, farger, 49 min. (Programmets totale lengde 1 t 19 min.)

TIRSDAG 13. AUGUST KL. 21.00 ONSDAG 14. AUGUST KL. 19.00

og de diskuterer de irske og kinesiske immigrantene i New York. Martin Scorsese har castet begge sine foreldre til mindre roller i mange av sine filmer, og Italianamerican er et unikt innblikk i hvor Martin Scorsese kommer fra, og hvordan denne gutten fra Little Italy i New York ble en av tidenes største filmregissører. Forfilm 1: WHAT’S A NICE GIRL LIKE YOU

DOING IN A PLACE LIKE THIS?

USA 1963. Digital video, s/hv, 9 min.

Den første av Scorseses studentfilmer handler om en forfatter som blir besatt av et fotografi i den grad at han ikke lenger klarer å skrive noe. Det er en frenetisk film som mer enn noe annet demonstrerer Scorseses kjærlighet til de tekniske fortellemulighetene som film muliggjør.

ITALIANAMERICAN

Forfilm 2: IT’S NOT JUST YOU, MURRAY! USA 1964. Digital video, s/hv, 15 min.

Scorsese kommer hjem Italianamerican er en dokumentar Martin Scorsese gjorde rett etter innspillingen av Mean Streets (1973). Filmen handler ganske enkelt om Scorseses foreldre Catherine og Charles, og er uten tvil hans morsomste film til dags dato. Den inneholder ingen av de tyngre temaene regissøren er kjent for, men det gjør ingen verdens ting. Det er så underholdende at vi gjerne kunne sittet å høre på disse to snakke i en time lenger enn filmen varer. Som historiefortellere er de morsomme og fengende, og deres særegenheter gjør

dem veldig sjarmerende. På dette tidspunktet hadde ekteparet Scorsese vært gift i 40 år, og mye av praten går på det å vokse opp som italienske immigranter i New York. Likevel er det alle de små sidefortellingene som gjør at filmen står ut blant andre lignende dokumentarer. Catherine deler velvillig sin oppskrift for spagetti og kjøttboller, og vi får servert oppskriften igjen på rulleteksten. Hun gir sin sønn det flate lag for at ikke kommer seg til tannlegen. Ekteparet krangler om hvordan å lage vin,

En selvbevisst og morsom mockumentary gansterfilm som viser Scorseses interesse for de miljøene og karakterene som hans senere filmer skulle innneholde mye av. Forfilm 3: THE BIG SHAVE USA 1967. Digital video, s/hv, 6 min.

The Big Shave er den tredje og mest berømte av Scorseses studentfilmer. Det er en enkel og grotesk beskrivelse av en mann som barberer seg. Den er et rått og kraftfullt uttrykk for sinne og frustrasjon og samtidig en allegori over Vietnam-krigen. sw 17


TIDLIG SOFIA CO P P OLA

TIDLIG C H RISTO P H ER NOLAN

TORSDAG 15. AUGUST KL. 19.00 SØNDAG 18. AUGUST KL. 21.00

TIRSDAG 20. AUGUST KL. 21.00 ONSDAG 21. AUGUST KL. 19.00

The Virgin Suicides. Regi: Sofia Coppola. USA 1999. Manus: Sofia Coppola, etter Jeffrey Eugenides’ roman. Foto: Edward Lachman. Musikk: Air. Medv.: James Woods, Kathleen Turner, Kirsten Dunst, Josh Hartnett, A. J. Cook, Hanna Hall, Chelse Swan m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 37 min. (Programmets samlede lengde 1 t 51 min.)

Following. Regi, manus og foto: Christopher Nolan. Storbritannia 1998. Musikk: David Julyan. Medv.: Alex Haw, Lucy Russel, Jeremy Theobald, John Nolan m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital video, s/hv, 1 t 9 min. (Programmets totale lengde 1 t 12 min.)

THE VIRGIN SUICIDES

FOLLOWING

Døden og jomfruene

Bare fordi du er paranoid betyr ikke det at de ikke er etter deg

Sofia Coppolas, som i disse dager er kinoaktuell med The Bling Ring, tok ikke på seg en liten oppgave da hun skulle filmatisere Jeffrey Eugenides’ kultroman. Hun fanget imidlertid romanens tone, og la litt til selv også. På lignende måte som i Picnic at Hanging Rock (1975), hvor unge skolejenter forsvinner helt uten forklaring, har den noe drømmeaktig over seg. Den er mindre av en forklarende fortelling om hva som skjer og hvorfor enn den er en melankolsk beskrivelse av en tilstand: suburbia, high school, blonde jenter, kåte gutter, sex, angst, jomfruelighet og død – alt drømmende tonesatt av det franske bandet Air. Vi følger fem fagre søstre i begynnelsen av puberteten på 1970-tallet. Da den ene forsøker å ta selvmord, og på andre forøk klarer det, starter en tafatt aksjon for å redde restene av familien Lisbon.

Following er Christopher Nolans debutfilm. Med den etterfølgende Memento (2000) brukte briten kun to filmer på å etablere seg som wunderkind i cinefile kretser verden over. 15 år og tre Batman-filmer senere er han i dag i den ganske unike posisjon å ha både en høy stjerne blant kritikere og være den som bringer pengene hjem til Hollywoods produsenter. Kort fortalt handler Following om Bill, motivasjonsdeprivert forfatter som begynner å følge etter tilfeldige personer for å få inspirasjon til en roman. Etter hvert får forfølgelsene et mer og mer stalker-aktig preg, og en dag blir han konfrontert av et av sine kasus. Den forfølgede presenterer seg, sier at han er en innbruddstyv og foreslår at Bill skal ta sitt eksperiment et steg videre. På samme måte som i Memento bruker Nolan ukonvensjonell kronologi og noirelementer. Following er imidlertid mye tettere og råere i regien, og på effektive 69 minutter forteller han en historie som blir virrende rundt i hodet i mange dager etterpå.

Forfilm: LICK THE STAR USA 1998. Digital video, s/hv, 14 min.

Lick the Star er laget året før The Virgin Suicides og bærer noe av spillefilmdebuten i seg. Den handler om en gruppe jenter som kommer opp med en bisarr plan om å «gjøre klassens gutter svake» ved hjelp av arsenikk. Til tross for en noe voldsom bakgrunnshistorie klarer den å komme nær sannheten om 7.-klasse-klikker og ungdommens råskap. sw 18

Forfilm: DOODLEBUG Storbritannia 1997. Digital video, s/hv, 3 min.

Doodlebug er filmen Nolan gjorde da han studerte engelsk litteratur. Det er en surrealistisk liten fortelling om en mann som tolmodig venter på å drepe et insekt. Uskyldig nok, eller kanskje ikke? sw


UTILGJENGELIG NORSK FILMARV ... bortsett fra på Cinemateket

Etter en vår der oppmerksomheten har vært rettet mot mangelen på en helhetelig norsk filmformidlingspolitikk generelt og fravær av en nasjonal cinematekpolitikk spesielt, tenkte vi at en liten serie med filmer som eksemplifiserer at cinematekene slett ikke er helt unødvendige – slik enkelte sentrale aktører i departementet har hevdet – var på sin plass.

20

A

rgumentet om at man ikke trenger cinematekene nå når filmarven blir digitalisert og gjort tilgjengelig på nett, er både et hån mot filmskapere som lager kinofilm, og en implisitt påstand om at film ikke er en kunstart. Det er som å argumentere for nedleggelse av samtlige museer og gallerier med billedkunst – for eksempel Munch-museet – fordi man kan scanne bildene digitalt og gjøre dem tilgjengelig på nett. Ingen ville seriøst foreslå dette – og det sier en del om enkeltes holdning til film som kunstart og kinosalen som kulturarena. Det er flere problemer med denne holdningen. En ting er at langt fra hele filmarven er tilgjengelig digitalt – eller nødvendigvis kommer til å bli det. Eksempler på dette er Pål Løkkebergs Liv eller Pål Bang-Hansens Kronprinsen (se egne omtaler). Begge gode og viktige norske filmklassikere som per i dag ikke er tilgjengelig for publikum på andre arenaer enn kinosalene – og da mer spesifikt cinematekene. Også Øyvind Vennerøds Himmel og helvete (se egen omtale) kan nevnes her. Den ble utgitt på VHS i sin tid – et format de færreste fortsatt bruker – men det er lite som tyder på at man tenker å gi den ut igjen på nytt på DVD. Og da blir den i praksis utilgjengelig for nye generasjoner. Et annet aspekt er filmer som på et eller annet tidspunkt i historien ble lansert digitalt, men som

forsvinner fra butikkhyllene og dermed igjen må defineres som utilgjengelig for nye generasjoner. Et eksempel på det er Bent Hamers Eggs (se egen omtale), som ble lansert på DVD i 2001, men som ikke lenger er mulig å få tak i med mindre man snubler over den i en bruktbutikk eller har et bekjentskap som var våken nok for tolv år siden til å sikre seg en DVD (og denne fortsatt fungerer). Det viktigste argumentet – og det beste eksempelet – for hvorfor man ikke bare må bevare, men også satse på cinematekene, er en rask titt på Anja Breiens Arven (se egen omtale) på filmarkivet.no – statens viktigste kanal og store satsning for digital formidling av den norske filmarven på nett – aka den berømmelige «klikkefilmen». Det er et sørgelig syn. Om man mener det er slik man skal presentere norsk filmhistorie for nye generasjoner går man en trist tid i møte. Da anbefaler vi heller at dere tar turen ned på Cinemateket USF i august for å sjekke ut Arven der. Selv om heller ikke den kopien er av topp kvalitet, vil filmopplevelsen være noe helt annet i møte med filmen på et stort lerrett, vist fra en 35 mm i en mørk kinosal enn foran en dataskjerm. Dessuten blir den fremvist i det formatet Anja Breien ville at den skulle presenteres da hun lagde filmen. Det er kanskje det beste argumentet av dem alle. olep


UTILGJENGELIG NORSK FILMARV

UTILGJENGELIG NORSK FILMARV

TORSDAG 1. AUGUST KL. 21.15 SØNDAG 4. AUGUST KL. 19.00

TIRSDAG 6. AUGUST KL. 19.00 ONSDAG 7. AUGUST KL. 21.00

Liv. Regi: Pål Løkkeberg. Norge 1967. Manus: Pål Løkkeberg, Vibeke Løkkeberg og Sverre Udnæs. Foto: Odd Geir Sæther og Halvor Næss. Musikk: Ben Webster og The Pussycats. Medv.: Vibeke Løkkeberg, Per Theodor Haugen, Bente Børsum, Helen Brinchmann m.fl. Utleie: NB. 35 mm, s/hv, 1 t 28 min.

Himmel og helvete. Regi: Øyvind Vennerød. Norge 1969. Manus: Victor Borg og Øyvind Vennerød. Foto: Ragnar Sørensen. Musikk: Egil Monn-Iversen. Medv.: Sigrid Huun, Lillebjørn Nilsen, Georg Richter, Randi Borch, Arne Aas m.fl. Utleie: NB. 35 mm, farger, 1 t 34 min.

LIV

HIMMEL OG HELVETE

Den norske nye bølgen

Motorveien til helvete

Vi følger hovedpersonen Liv i en dag i hennes, vel... liv. Det er ingen vanlig dag, det er en oppbruddsdag. Liv gjør opp med sin far, sin forlovede, sin jobb, og må finne seg ny leilighet; Liv gjør opp med livet sitt. Hun er en ung fotomodell som yrer av livsglede; et naturmenneske som undrer og gleder seg over små ting og øyeblikk. Mennene hun omgås er imidlertid hennes motsetninger. De er fornuftsmennesker, og filmens andre kvinner er sugd opp av den tilkneppede, mannsdominerte og beherskede fornuftstilværelsen. Liv var en slags programerklæring fra Pål Løkkeberg, mannen som kom til å bli en inspirasjonskilde for en hel generasjon nye norske filmarbeidere. Her overførte han for alvor den franske nye bølgens djerve ideer til den norske spillefilmen. Her finnes Godards sjonglering mellom det hverdagslige og det alvorlige, den rastløse vandringen omkring i byen, den spontane filmstilen og den ironiske filmleken. Filmens stil passer godt til den unge Livs åpne forhold til livet. Om anmelderne var begeistret for Løchens modernistiske eksperiment Jakten i 1959, var det tilløp til panegyri da herr og fru Løkkeberg presenterte sin filmmodernisme. Aftenposten: «Er det mulig? Er det virkelig skjedd? Er norsk spillefilm endelig løftet ut av det konvensjonelle, provinsielt uengasjerende og klisjemessige? Sjelden – om noensinne – har vi opplevd filmmediet så artistisk og riktig anvendt som Pål Løkkeberg gjør det i Liv.»  olep/red.

Året er 1969 og vi befinner oss i Oslo. Vi møter kjæresteparet Eva og Arne, to veloppdragne og pene gymnasiaster fra ressurssterke hjem. I gymnasiesamfunnet overværer de en psykologs foredrag om hasjens velsignelser, og like etter prøver det unge paret av ren nysgjerrighet stoffet i et selskap – og får lyst på mer. Denne lysten fører våre venner til et narkotikamiljø i en klubb, hvor Eva blir utnyttet av en bebartet utlending med springkniv; sydlendingen Zatek spilt av den meget nordlig utseende Per Tofte. Under en razzia i en narkotikabule blir Eva og Arne funnet, og legges inn til kur. De bryter behandlingen og drar til København hvor de havner i langhåret selskap og frastjeles pengene, hvoretter Eva må trekke ut på gaten for at de skal kunne kjøpe dop. Evas mor har i mellomtiden fått sjokk og er innlagt på psykiatrisk klinikk, og faren har drept psykologen. Samtidens kritikere fant stort sett Himmel og helvete svakt regissert, overfladisk og helt blottet for kunstnerisk verdi. De tok imidlertid budskapet meget seriøst. Filmens mangel på kvalitet, regissørens alvorlige røst og den usannsynlige og overdrevne historien, danner i seg selv det perfekte grunnlaget for en ekte «kalkun». At historien i tillegg blir mer vanvittig – og utdatert – for hver gang man ser filmen, har gitt Himmel og helvete kultstatus i ulike miljøer i Norge.  olep/red. 21


UTILGJENGELIG NORSK FILMARV

UTILGJENGELIG NORSK FILMARV

TORSDAG 8. AUGUST KL. 21.15 SØNDAG 11. AUGUST KL. 19.00

TIRSDAG 13. AUGUST KL. 19.00 ONSDAG 14. AUGUST KL. 21.00

Arven. Regi: Anja Breien. Norge 1979. Manus: Anja Breien, Oddvar Bull Tuhus og Lasse Glomm. Foto: Erling Thurmann-Andersen. Lyd: Thomas Samuelsson. Medv.: Espen Skjønberg, Anita Björk, Hege Juve, Jan Hårstad m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35 mm, farger, 1 t 25 min.

Kronprinsen. Regi: Pål Bang-Hansen. Norge 1979. Manus: Pål Bang-Hansen, etter en idé av Bjørn Gunnar Olsen. Foto: Bjørn Jegerstedt. Musikk: Sigmund Groven og Vårsøg. Medv.: Bjørn Sundquist, Reidun Nortvedt, Trini Lund, Bjørn Floberg, Lars Jacob Krogh m.fl. Utleie: NB. 35 mm, farger, 1 t 35 min.

ARVEN

KRONPRINSEN

Rederi ramponeres av griske gribber

Ingen slipper unna politikken

En ung og barnløs forretningsmann dør, og den nærmeste familien er spent i forkant av arveoppgjøret. Ryktene forteller at alt er blitt etterlatt til Landsforeningen mot Kreft, men lettelsen brer seg i familien når testamentet leses opp. De skal likevel arve, men på én betingelse: Forretningen – et lite skipsrederi – skal drives videre av en samlet familie. Hvis ikke, faller arven bort. Slekten samles i avdødes hus for å fordele innbo og løsøre. Alt foregår i ordnede former, men snart tar griskheten overhånd. Familiebåndene forvitrer, gamle arr blottlegges og tause konflikter legges åpne. Hvem er det egentlig som har skapt verdiene de alle slåss om? Og hvem fortjener å arve dem? Arven vant den økumeniske prisen i Cannes og «hevder seg milelangt over den elendighet av spillefilmer vi er vant til å lide oss gjennom,» ifølge Morgenbladets Bjørn Brøymer. Filmen er en krass kritikk av middelklassens overfladiskhet og dobbeltmoral, og er overbevisende i sine miljø- og samfunnsskildringer. Den har høstet mange lovord for sin kanskje unorske profesjonalitet, både foran og bak kamera.  olep/red.

Den unge studenten Roar blir leder i en partipolitisk ungdomsorganisasjon, mistenkelig likt AUF. Snart oppdager han at organisasjonen gjennom en årrekke har mottatt penger fra CIA. Når dette lekkes til pressen er den politiske skandalen et faktum, og Roar må velge om han skal fortelle sannheten og dermed dra med seg forgjengere som nå har sentrale verv også i regjeringen, eller ta på seg skylda alene og dermed redde partiet? Kronprinsen ikke er noen blåkopi av AUFs historie, men er basert på virkelige hendelser i ungdomspartiet på tampen av 1960-tallet. Filmens Roar er basert på den begavede ungdomspolitikeren Ola Teigen, som skulle bli Aps neste leder. Som leder av AUF ble han ufrivillig viklet inn i CIA-avsløringene, og saken ble så ubehagelig at han valgte å ta sitt eget liv. Pål Bang-Hansen debuterte som spillefilmregissør med Skrift i sne (1966) som ble plukket ut til filmfestivalen i Berlin i selskap med Jean-Luc Godard. I perioden 1966 til 1979 regisserte han seks filmer. Kronprinsen ble hans siste film, og regnes av mange som hans beste. Til tross for at den av norske filmkritikere ble kåret til årets beste film i 1979, fikk dessverre aldri Bang-Hansen igjen støtte fra de statlige støtteordninger – den gang behandlet og bevilget direkte fra kulturdepartementet – for å lage flere filmer. Og det til tross for flere søknader. Hvorfor kan man bare spekulere i. olep

22


UTILGJENGELIG NORSK FILMARV

TORSDAG 15. AUGUST KL. 21.00 SØNDAG 18. AUGUST KL. 19.00

Eggs. Regi og manus: Bent Hamer. Norge 1995. Foto: Erik Poppe. Musikk: Fläskkvartetten. Medv.: Sverre Hansen, Kjell Stormoen, Leif Andrée, Juni Dahr m.fl. Utleie: NB. 35 mm, farger, 1 t 26 min.

EGGS En svenske banker på Bent Hamer er kan hende den mest stilsikre regissøren vi har i landet, og vi refererer her til alt fra kamerabruk til mønstrene på kjøkkengardinene. I Eggs blir vi kjent med Far og Moe, to eldre brødre som sammen lever sine liv i monoton harmoni. Foruten Fars mopedtur over grensen til Småland under krigen – en tur som høylytt forties – har de bodd sammen hele sitt liv. De har sine faste rutiner og ansvarsområder og lever et trygt liv med sentrum i samme univers. Men tilværelsen rystes sammen i like deler Eraserhead (1978) og «Tore på sporet» da Fars ukjente, svenske sønn banker på døra. Eggs er til tider en absurd snodighet av en film, samtidig som den realistiske grunntonen skaper nærhet til sine to protagonister. Hamer laget filmen uten store statlige tilskudd, og utenfor det etablerte filmmiljøet, for den ringe sum av 4,5 millioner kroner. Hamer mener selv at filmen tjente på dette enkle utgangspunktet. Han ville at filmen skulle ha et autentisk preg: «ærlig og ryddig i forhold til sin lille historie, som er langt fra det manierte og jålete.» Han konstaterer dermed det geniale i denne flotte historien om de to eldre brødrene. Det bisarre og det trivielle kolliderer i plottet, og billedspråket er statisk, nesten uten kamerakjøringer. Det er den nøye tilmålte dialogen som beskriver personene og deres miljø – alt innenfor husets vegger og vinduer. olep/red.

«AVGARDE MED BEFFEN» Velkommen om bord - på konsert! Lørdag 28. september 2013 Fra Bryggen kl 17/18

Mer informasjon: www.avgarde.no

Fotograf: Presttun Foto

AVGARDE STØTTES AV: BERGEN KOMMUNE, NORSK KULTURRÅD, HORDALAND FYLKESKOMMUNE, KOMPONISTENES VEDERLAGSFOND, KLASSISK, FOND FOR LYD OG BILDE OG FOND FOR UTØVENDE KUNSTNERE

23


Notorius

programmets

Hitchcock A

lfred Hitchcocks Vertigo (1958) overtok i fjor førsteplassen på BFI/Sight&Sounds liste over verdens beste filmer. Og ikke bare det, fire av hans filmer nådde topp-100-listen. BFI svarte med å kjøre en tre måneders lang retrospektiv i Southbank-kinoene sine i London. I fjor så også to nye spillefilmer om Hitchcock dagens lys. Filmen Hitchcock nådde norske kinoer i år, mens The Girl, en HBO-produsert tv-film, handler om den terrorlignende innspillingen av filmen Fuglene (1963) og Hitchcocks besettelse for skuespilleren Tippi Hedren. Nå svarte kanskje ikke tv-serien «Bates Motel» helt til forventningene, men vi kan trøste oss med at Vindu mot bakgården (1954) fremdeles er på vei til Broadway. 33 år etter sin død lever Hitchcock altså i beste velgående, og vi feirer ham med glede.

24

Notorious (se egen omtale) er ikke like berømt som flere av Hitchcocks 1950- og 60-tallsfilmer. Det har mer å gjøre med at filmene hans ble mer og mer outrerte og spektakulære jo eldre han ble, enn det har å gjøre med kvalitet. For Notorious regnes blant Hitchcocks beste filmer. Den kan ses på som endepunktet og perfeksjoneringen av en type film som han hadde laget siden slutten av 1920-tallet. Det spektakulære erstattes her med det elegante, for om noe, så er Notorious en klassisk Hitchcock-film laget i det klassiske Hollywoods høytid rett etter andre verdenskrig. Bli med Cary Grant og Ingrid Bergman på et spioneventyr, og se hvordan Hitchcock lar dem lide. Sigurd Wik


P ROGRAMMETS H ITC H CO C K – SØNDAGSMATINÉ

Notorious. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1946. Manus: Ben Hecht. Foto: Ted Tetzlaff. Musikk: Roy Webb. Medv.: Cary Grant, Ingrid Bergman, Claude Rains, Louis Calhern, Leopoldine Konstantin m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital video, s/hv, 1 t 41 min.

NOTORIOUS En gang verdens lengste filmkyss Notorious regnes som en av Hitchcocks beste filmer, med Gary Grant, Ingrid Bergman og Claude Rains i hovedrollen. Tilsynelatende er dette en spenningsfilm om uranprøver på avveie. Det Hitchcock imidlertid ville fortelle var en mørk romanse med fokus på karakterens emosjonelle og perverterte sider. Uranet er det Hitchcock kalte en MacGuffin, det vil si et objekt som er av stor viktighet for karakterene, men av mindre betydning for regissøren og også egentlig uviktig for

publikum – de vet det bare ikke. «For meg som forteller har en MacGuffin ingen betydning i det hele tatt,» sa Hitchcock, og Notorious’ MacGuffin er hans mest berømte. Handlingen i Notorious er lagt til 2. verdenskrig. Alicia Huberman har en livsstil som har skaffet henne et alkoholproblem. Hennes far blir anholdt for forræderi mot staten og tar sitt eget liv. Alicia blir oppsøkt av en mann ved navn Devlin som er etterretningsmann.

TIRSDAG 6. AUGUST KL. 21.00 ONSDAG 7. AUGUST KL. 19.00 SØNDAG 11. AUGUST KL. 13.00

Han utnytter hennes samvittighetsnag for farens forræderi og hennes promiskuøse og utsvevende livsstil, og klarer etter hvert å verve henne som kollaboratør for etterretningstjenesten. Notorious handler kanskje først og fremst om mistro og tiltro. Alice og Devlin trenger begge noe som kan bøte på frykt, skyld og det meningsløse i deres tilværelse. Kjærlighet er selvfølgelig det de begge trenger. De to drar sammen til Rio de Janeiro, hvor Devlin og hans kolleger innen kontraspionasjen er i ferd med å oppklare et mysterium. En mann ved navn Alexander Sebastian er involvert i hemmelige forretninger med uran. Notorious er Hitchcocks mest elegante uttrykk for hans visuelle stil, slik Vertigo er det for hans besettelser. Den inneholder noen virkelig slående øyeblikk av det Hitchcock selv kalte pur film; øyeblikk som i kraft av sin egenart ikke kan kan eksistere i noe annet medium enn film. Her finnes noen av hans beste fotoarbeider i hele hans karriere, og som oftest er de bare verktøy han bruker for å drive historien fremover på svært underholdene vis. Dette er også filmen som sammen med Casablanca (1942) har sikret Ingrid Bergman udødelighet. Med hva man kan kalle en uslepen eleganse er hun ypperlig i rollen som madonna og hore, som nobel og kjødelig. Og så er det kysset, den gang beskrevet som det lengste kysset i filmhistorien. Datidens selvsensur i Hollywood forbød et kyss å vare i mer enn tre sekunder, så Bergman og Grant veksler mellom kyss, øyekontakt og dialog i en scene som varer i tre minutter. Sigurd Wik 25


GRIGORIJ KOZINTSEVS litterære adapsjoner M Grigorij Kozintsev var en del av en unik generasjon russiske kunstere og artister som før, under og etter den russiske revolusjonen etablerte et avant-garde miljø som influerte en hel verden. Erfaringene herfra skulle han flere tiår senere kombinere med en genuin interesse for verdens­ litteraturen, noe som resulterte i noen av de mest interessante litterære adapsjonene i filmhistorien. 26

ed bakgrunn fra studier i kunst og teater fra akademiet i St. Petersburg etablerte Kozintsev sammen med Leonid Trauberg i 1921 artistkollektivet FEKS (grovt oversatt til «Fabrikken for eksentrisk skuespill»). FEKS skulle få stor innflytelse på sovjetrussisk film de neste årene gjennom filmene Trauberg og Kozintsev skapte sammen. Den første, The Adventures of Oktyabrina (1924), var starten på et over tjue år langt samarbeid som resulterte i til sammen tolv filmer. Først sju stumfilmer der The New Babylon (1929) er det defintive høydepunktet – en oversett perle som er helt på høyde med Panserkrysseren Potemkin (1925). Deretter fem lydfilmer der de tre filmene om den fiktive russiske revolusjonæren Marxim som de lagde mellom 1935 og 1941, da Stalins terrorregime var på sitt verste, står igjen som det mest spesielle. Her har de definitivt forlatt ungdommens eksperimentelle frihets- og utforskningtrang og beveget seg over i propagandaen. Det er imidlertid fortsatt solide filmer, men når de ble forsøkt importert og distribuert til USA

endte det med at sensuren forbød dem – et forbud som ikke ble opphevet før langt utpå 1950-tallet. Filmene ga likvel Kozintsev og Trauberg Stalins «Statspris» i 1941. Etter andre verdenskrig lagde de to sin siste film sammen, Plain People (1946), som skapte mye kontrovers. Den ble sensurert i hjemlandet og havnet på hyllene frem til 1958. Som en følge av turbulensen skilte Trauberg og Kozintsev lag. Kozintsev skulle de neste ti årene konsenterere seg om litteraturstudier med spesiell interesse for Shakespeare. Ved siden av studiene arbeidet han primært som teaterinstruktør, men tok seg også tid til å regissere et par biografi-filmer. Da Nikita Khrusjtsjov i 1956 tok et voldsomt oppgjør med stalinismens knallharde kunst- og kultursensur og myknet opp den statlige sensuren vendte Kozintsev igjen tilbake til spillefilmen, og avsluttet sin karriere med tre adapsjoner av litteraturhistoriens aller mest kjente klassikere – filmversjoner som alle fortsatt regnes blant de beste i filmhistorien.


GRIGORIJ KOZINTSEVS ADAPSJONER • søndagsmatiné

De litterære adapsjonene I sine adapsjoner kombinerte Kozintsev erfaringene fra hans eksperimentelle stumfilmer med sin store kunnskap om bøkene han filmatiserte. Til tross for sin store interesse for Shakespeare, bestemte han seg først for å filmatisere Cervantes «Don Quijote» – i scope-format og farger. Filmen fikk stor internasjonal suksess, og allerede her finner vi igjen de filmiske elementene som har gjort hans senere to Shakespeare-adapsjoner verdensberømte; full beherskelse og dyktig utnyttelse av det brede scope-formatets muligheter, bruk av landskap og scenografi som forsterkende element i historien og ikke minst evnen til å få ut det beste i sine skuespillere. Hamlet og Kong Lear. Allerede i 1941 arbeidet Kozintsev med å få sette opp Shakespeares «Hamlet og «Kong Lear» på teaterscenen. Og allerede den gang hadde han innledet et samarbeid med Boris Pasternak. Pasternak hadde gitt seg i kast med en ny, russisk «modernisert» oversettelse av Shakespeares originale tekster, og Kozintsev fikk muligheten til å iscenesette dem for teateret. Kun «Kong Lear» rakk å få premiere i 1941 før nazistene innvaderte Sovjetunionen og Kozintsev måtte tjenestegjøre som soldat. «Hamlet» fikk derfor ikke teaterpremiere før i 1954. Etter suksessen med Don Quijote (se egen omtale) i 1957 bestemte han seg for å lage en filmatisering også av «Hamlet». Det skulle imidlertid ta ytterligere noen år før filmen var premiereklar – men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Kombinasjonen av Boris Pasternaks oversettelse – som Kozintsev foretrakk fremfor en mer ordrett oversettelse av originalstykket, Dmitri Sjostakovitsj musikk og Innokentij Smoktunovskjis tolkning av prins Hamlet regnes fortsatt av mange som filmhistoriens fremste. Kozintsevs siste film ble hans versjon av «Kong Lear» som kom i 1971, to år før hans død. Denne regnes også blant de fremste adapsjonene av stykket, og igjen viser Kozintsevs «dreamteam» seg fra sin beste side: overveldende fotografert, innsmigrende musikk og denne gang en rolletolkning av Jurij Jarvet som tar fullstendig pusten fra en. Både teater- og filmversjonene til Kozintsev høstet den samme internasjonale anerkjennelesen, og reflekterte hans livslange interesse og studier av Shakespeares kunst. Kombinasjon av hans beundring til de originale verkene, erfaring fra den kommunistiske revolusjon og etterfølgende stalinisme, og dristighet til å modernisere originalstykkene har gitt oss en unik tolkning av de litterære foreleggene. olep kilder: wikipedia, imdb

SØNDAG 18. AUGUST KL. 13.00 TIRSDAG 20. AUGUST KL. 19.00 ONSDAG 21. AUGUST KL. 21.00

Don-Kikhot. Regi: Grigoij Kozintsev. Sovjetunionen 1957. Manus: E. Schwarz, etter Cervantes roman. Foto: Andrej Moskvin og Apollinari Dudko. Musikk: Kara Karajev. Medv.: Nikolaj Tsjerkassov, Jurij Tolubjev m.fl. Utleie: NB. 35 mm, farger, 1 t 45 min.

DON QUIJOTE En munter beretning om en bedrøvelig skikkelse Historien om Don Quijote har gjennom tidene blitt filmatisert i forskjellige utgaver – med vekslende hell. Allerede i 1909 ble det laget en fransk versjon. Senere har den bedrøvelige ridderskikkelsen dukket opp i alt fra Orson Welles’ fortolkning til 1970-talls musikaler. Kozintsevs film fra 1957 blir av mange ansett som den mest vellykkede filmversjonen, der det vesentlige ved Cervantes’ roman er bevart. Hovedpersonen Don Quijote er en halvgammel adelsmann som ønsker å få noe mer ut av resten av livet sitt. Sammen med sin væpner, den jordnære, litt trege bonden Sancho Panza, reiser han ut i verden for å kjempe for ridderidealene nobelhet og rettferdighet. Don Quijote er en moralsk skikkelse; en naiv idealist, en godhetens forkjemper i en verden hvor egoismen står i høysetet. Samtidig blir han en patetisk person fordi gjerningene hans som oftest virker mot sin hensikt. Vår helt misforstår situasjonene, angriper de gode, redder skurkene og omtolker virkeligheten slik at den skal passe inn i hans anakronistiske ridderdrøm. Han ble et bilde på samtidens, og senere ettertidens, evige søken etter idealer. Hovedrollen spilles av Nikolaj Tsjerkassov, en av de fremste teaterskuespillerne i Sovjetunionen. Gjennom sin inntrengende fortolkning av rollen greier han å få frem hele Don Quijotes vesen, både galskapen, fanatismen, trettheten – og til slutt resignasjonen. olep 27


GRIGORIJ KOZINTSEVS ADAPSJONER • søndagsmatiné

GRIGORIJ KOZ INTSE V S ADA P SJONER

TORSDAG 22. AUGUST KL. 18.30 SØNDAG 25. AUGUST KL. 13.00 OG KL. 21.00

TORSDAG 29. AUGUST KL. 18.30 SØNDAG 1. SEPTEMBER KL. 13.00 OG KL. 21.00

Gamlet. Regi: Grigorij Kozintsev. Sovjetunionen 1964. Manus: Grigorij Kozintsev og Boris Pasternak, etter et stykke av William Shakespeare. Foto: Jonas Gritsius. Musikk: Dimitri Shostakovich. Medv.: Innokenti Smuktunovsky, Mikhail Nazvanov, Elze Radzinya, Yuri Tolubeyev, Anastasiya Vertinskaya m.fl. Utleie: NB. 35 mm, s/hv, 2 t 30 min.

King Lear. Regi: Grigorij Kozintsev. Sovjetunionen 1971. Manus: Grigorij Kozintsev, basert på Boris Pasternaks moderniserte russiske oversettelse av William Shakespeares drama. Foto: Jonas Gritsjus. Musikk: Dmitri Sjostakovitsj. Medv.: Jurij Jarvet, Elsa Radzinja, Galina Volchek, Valentina Shedrikova, Karl Sebris, Oleg Dal m.fl. Utleie: NB. Russisk tale, norske undertekster. 35 mm, s/hv, 2 t 19 min.

HAMLET

KONG LEAR

Å være eller ikke være i scope-format

Folkets konge

Grigorij Kozintsev var opptatt av hvordan Shakespeares «Hamlet» kunne tolkes i lys av sin egen tid. Da han omsider startet filmatiseringen av stykket, etter mange års studier, ønsket han å uttrykke en ny og aktuell tolkning av dramateksten. Det som først og fremst kjennetegner Kozintsevs versjon er den økte vektleggingen av de politiske og historiske tema i dramaet. Kozintsevs Hamlet er skutt på 70 mm, i såkalt Sovscope. Dette muliggjør fremstillingen av vidstrakte horisonter, store folkeforsamlinger, danser og prosesjoner. Det varieres mellom nærbilder som isolerer og fanger opp motivene, og ekstreme avstandsbilder som for eksempel setter en karakter i kontrast til horisonten eller det mektige slottet. I følge Kozintsev må en ved filmatisering av Shakespeare skifte tyngdepunktet fra det talte ord og over til det visuelle. Hver gang det visuelle bildet kan uttrykke mer enn hva en trofast bruk av teksten ville resultert i, avviker filmen fra teksten. Ellers tjener bildene til å forsterke ordene, og gir dem en utvidet dimensjon. Kozintsevs versjon av Hamlet er drastisk forkortet i forhold til dramateksten. I tillegg til tre scener som er kuttet i sin helhet, fordi de tar oppmerksomheten bort fra det politiske temaet, er store deler av dialogen utelatt. Kozintsevs versjon fremstår derfor mer som et visuelt dikt basert på Shakespeares poetiske bilder, enn en teksttro filmatisering. olep/red.

Shakespeares klassiske drama om den aldrende monarkens ferd inn i galskapen er i Grigorij Kozintsevs adapasjon filtrert gjennom et kommunistisk perspektiv. Dette medfører et økt fokus på hvordan folket sulter og lider under Kong Lears feudalistiske vanstyre. Kozintsev endrer med det noe av tyngepunktet i Shakespeares drama. Hos Kozintsev er ikke kongens makt fra Gud, men fra folket. Når det til slutt viser seg at folket er i stand til bygge opp igjen landet fra de brennende ruinene lederne etterlater seg – ledere som enten er korrupte eller har blitt forrykte – har det som i andre versjoner er majestetisk blitt folkelig. Kong Lear må gjenidentifisere seg med folket for å finne sin moralske balanse. I hovedrollen som Kong Lear møter vi den estiske skuespilleren Jurij Jarvet, en hvithåret, tynn og senete Klaus Kinski-aktig mann, langt vekk fra de ruvende typene til Orson Wells eller Paul Scofield i filmatiseringene av «Kong Lear» fra 1965 og 1971. Jarvet spiller Lear i en usedvanlig sterk tolkning, som gir nerve til hele filmen. Den virkelige stjernen i filmen er kanskje likevel fotograf Jonas Gritsjus kamera. Det er i konstant bevegelse gjennom det spektakulære landskapet, og veksler mellom dybdefokus og full utnyttelse av bredformatet med fantastisk eleganse og gir filmene et nydelig visuelt uttrykk. olep

28


Bach to the future

MUSIKALSKE GJENOPPDAGELSER I JOHANNESKIRKEN I SEPtEMbER

Velkommen til en annerledes sesongåpning med musikkfestivalen «Bach to the Future» Vi presenterer tidligklassikerne og komponistene fra barokken, men også verker fra vår egen tid med røtter i 1700-tallets musikk. For Bergen Filharmoniske har alt dette en gang i vår historie vært samtidsmusikk. Orkesteret var der da det begynte. Bli med oss videre! www.filharmonien.no

BERGEN FILHARMONISKE

ORKESTER


Kvinnelig  stemmerett 100 år K

11. juni 2013 er det hundre år siden norske kvinner fikk full stemmerett på lik linje med menn. Norge var blant de første landene i verden som innførte allmenn stemmerett for både kvinner og menn. Cinemateket i Bergen markerer det med en liten serie med filmer om stemmerett og kvinnekamp frem mot valgdagen 9. september.

Demonstrasjonstog, New York, 1913. Norske kvinner i kampanje for at amerikanske kvinner skal få full stemmerett, slik de selv fikk i 1913. Foto: Arthur Gran / Norsk Folkemuseum

30

vinnelig stemmerett var en av de første store kampsaker for feministiske bevegelser. Det oppstod mot slutten av det 19. århundre bevegelser i flere land som kjempet for at kvinner skulle få samme stemmerett som menn. Fra århundreskiftet hadde stemmerettsbevegelsen vokst til en stor og godt organisert internasjonal bevegelse, med International Woman Suffrage Alliance som den ledende internasjonale organisasjonen som jobbet for stemmerett. Målet for de tidlige forkjemperne for kvinnelig stemmerett var først og fremst å få slutt på diskriminering av kvinner i forhold til menn, ikke nødvendigvis å innføre allmenn stemmerett. På dette tidspunktet var stemmeretten i mange land begrenset til menn som betalte skatt av en viss størrelse; noen land hadde en gradert stemmerett avhengig av sosiale og økonomiske kriterier. I noen land, som USA, hadde for eksempel heller ikke svarte stemmerett. Stemmerett i Norge Innføringen av kvinnelig stemmerett i Norge skjedde gradvis, etter at også menn hadde fått økt stemmerett i årene før. Frem til 1898 hadde menn begrenset stemmerett, det vil si at bare menn med en viss skattbar inntekt


K V INNELIG STEMMERETT 1 0 0 ÅR

hadde stemmerett. Først da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn. Siden ble det innført begrenset kommunal stemmerett og valgbarhet for kvinner i 1901 (for kvinner som selv betalte skatt over en viss størrelse, eller var gift med menn som gjorde dette), deretter begrenset stemmerett ved stortingsvalg i 1907, så allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg i 1910 og endelig allmenn stemmerett og valgbarhet for kvinner ved stortingsvalg i 1913. Sentralt i den norske stemmerettskampen stod godt organiserte kvinnesaksorganisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening og ad hoc organisasjonen Landskvindestemmeretsforeningen, med Gina Krog som sentral pådriver. Føre til hjemmenes oppløsning «Vi hadde aldri tvilt på at vi skulle seire, men at seiren skulle komme saa stor og fullkommen, så stille og skjønn, som den kom i kveld, det hadde vi aldri drømt om». Det uttalte Gina Krog til Stortingets presidentskap etter avstemningen i 1913. Da var det 28 år siden hun hadde tatt initiativet til den første foreningen som kjempet for kvinners stemmerett i Norge, og 23 år siden Stortinget for første gang behandlet et forslag om at kvinner skulle få stemmerett på like vilkår som menn. Den gang, i 1890, falt det med 44 mot 70 stemmer. Flere av stortingsrepresentantene mente i 1890 at kvinnens natur var et hinder for politisk deltakelse. De argumenterte med at kjønnene hadde hvert sitt naturlige arbeidsfelt og at likestilling derfor var uheldig. Flertallet i konstitusjonskomiteen gikk i mot forslaget med begrunnelse om at det å dra kvinner inn i politikken ville skade familien og det kall kvinner naturlig var anvist til. Mange mente at det å gi kvinner stemmerett ville føre til hjemmenes oppløsning.

I 1913 var stemningen blitt en annen. Da saken kom opp i Stortinget hadde alle partiene alminnelig stemmerett for kvinner på programmet. Ingen tok ordet i debatten, og alle representantene stemte for forslaget. Dermed var kvinnenes stemmerettskamp kronet med seier, 99 år etter at Norge fikk en grunnlov som slo fast at landet skulle styres av det norske folk.   Et pionervedtak I verdenssammenheng var Norge i front på dette området. Tre stater som på den tiden ikke var selvstendige var riktig nok aller tidligst på banen; New Zealand i 1893, Australia i 1902 og Finland i 1906. Norge ble den første suverene stat i verden som innførte allmenn stemmerett for både kvinner og menn. Med stemmeretten var det formelle grunnlaget lagt for at kvinner skulle kunne delta i samfunnets avgjørelser på lik linje med menn. En kampsak med røtter tilbake til den franske revolusjonen og opplysningstida var vunnet. Fra Stemmerettsjubileet og Wikipedia

Første kvinne legger stemmeseddelen i urnen ved kommunevalget i 1910. Fotograf ukjent, Oslo Museum.

TIRSDAG 27. AUGUST KL. 20.00

AKADEMIET CINEMATEKET: Kvinner og politikk Fra stemmerett til kvinnekupp Foredrag av Hilde Danielsen, forfatter, forsker og Kulturviter ved Uni Rokkansenteret i Bergen. Gratis adgang for medlemmer. Varighet ca. 45 min.

For 100 år siden ble almenn stemmerett innført i Norge, da norske kvinner fikk samme mulighet som menn til å delta i formelle politiske institusjoner. At alle voksne borgere har stemmerett og å være valgbar til politiske organer er imidlertid ikke det samme som at alle grupper i samfunnet har like muligheter til å utøve slike rettigheter reelt sett. Først etter 1970-tallet ble det mer selvfølgelig at kvinner deltok politisk. Kvinner i Norge har kjempet for å sin stemme bli hørt, og for å inkludere nye tema som gjenstand for politikk. Kunst har hatt en essensielt viktig rolle ved å gjøre kvinners stemmer synlige. Hilde Danielsen er kulturviter og arbeider ved Uni Rokkansenteret som forsker. Hun er aktuell i 2013 som redaktør for antologien «Da det personlige ble politisk. Den norske kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet» og som prosjektleder og medforfatter av ettbindsverket «Norsk likestillingshistorie 1814–2013». 31


K V INNELIG STEMMERETT 1 0 0 ÅR

K V INNELIG STEMMERETT 1 0 0 ÅR

TORSDAG 22. AUGUST KL. 21.00 SØNDAG 25. AUGUST KL. 19.00

TIRSDAG 27. AUGUST KL. 18.30 ONSDAG 28. AUGUST KL. 21.15

Gulabi Gang. Regi: Nishtha Jain. Norge/India/Danmark 2012. Manus: Nishta Jain og Torstein Grude. Foto: Rakesh Haridas. Musikk: Peter Scartabello. Medv.: Sampat Pal Devi, Jayprakash Shivhare, Hemlata Patel, Usha Patel, Suman Singh Chauhan, Husna Jahan m.fl. Utleie: Kudos Family. Hindi tale, norske undertekster. DCP, farger, 1 t 36 min.

Iron Jawed Angels. Regi: Katja von Garnier. USA 2004. Manus: Sally Robinson, Jennifer Friedes, Eugenia Bostwick-Singer og Raymond Singer. Foto: Robbie Greenberg. Musikk: Reinhold Heil og Johnny Klimek. Medv.: Hilary Swank, Margo Martindale, Anjelica Huston, Frances O’Conner, Molly Parker, Patrick Dempsey, Julia Ormond m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital video, farger, 2 t 3 min.

GULABI GANG

IRON JAWED ANGELS

Den rosa gjengen

Kampen for stemmerett

Velkommen til Uttar Pradesh i India, hvor kvinnene lengter etter rettferdighet og respekt. Hverdagen preges av trusler og vold. Drap forekommer jevnlig, og mennene som utfører udådene kommer unna med det igjen og igjen. Kvinnene ønsker forandring, men hver for seg har de ingen sjanse i det mannsdominerte samfunnet.  Likevel finnes det håp: Den karismatiske Sampat Pal har dannet Gulabi Gang (Den rosa gjengen). Uniformert i rosa sarier og utstyrt med matchende stokker hamler Gulabi Gang opp med voldelige ektemenn og korrupte politimenn, politikere og dommere. Gulabi Gang slåss for sine medsøstre. Og de vinner.  Dokumentarfilmen Gulabi Gang er en moderne, feministisk David mot Goliathistorie. Det som startet med organiseringen av en håndfull sinte kvinner har vokst til en bevegelse på mer enn 150.000 rosakledte som kjemper kvinnenes kamp. Filmen inviterer oss inn i hjertet av striden deres. Gulabi Gang er både ærlig og usentimental men samtidig hjertevarmende og breddfull av håp. Gulabi Gang vant Gullstolen for beste norske dokumentarfilm under Kortfilmfestivalen i Grimstad juni 2012, og har mottatt priser ved en rekke internasjonale filmfestivaler siden den gang. red.

Det tok sju år fra Norge innførte allmenn stemmerett før USA gjorde det samme. Ikke før i 1920 kunne amerikanske kvinner gå til stemmeurnene på lik linje med menn. Kampen frem mot «the 19. Amendment» i grunnloven, som ga alle amerikanere uansett kjønn stemmerett, var både hard og brutal for sufragettene som sloss for retten. I fjernsynsfilmen Iron Jawed Angels har tyske Katja von Garnier tatt utgangspunkt i sufragetten Alice Paul, som i 1916 brøt ut av den etablerte kvinnebevegelsen og stiftet National Woman’s Party (NWP). NWP tok i bruk mer aksjonsrettede metoder for å få oppmerksomhet for saken, slik Paul hadde sett blitt gjort i Storbritannia under sitt opphold der noen år tidligere. NWP var eksempelvis de første som startet med faste demonstrasjoner utenfor gjerdene til de hvite hus, og etter flere måneder med demonstrasjoner endte det med at Paul og en rekke andre medlemmer av NWP i 1917 ble arrestert og idømt lange fengselstraffer. von Garnier gir oss en rimelig historisk korrekt fremstilling av hvordan Alice Paul for mindre enn hundre år siden sto rakrygget gjennom trakassering, sultestreiker, fengsling på politisk grunnlag, isolering, tvangsforing og brutal politivold for å få gjennom en grunnlovsendring for noe mange i dag ser på som en selvfølge – stemmerett for alle.  olep

32


K V INNELIG STEMMERETT 1 0 0 ÅR

K V INNELIG STEMMERETT 1 0 0 ÅR

TIRSDAG 27. AUGUST KL. 21.00 ONSDAG 28. AUGUST KL. 19.00

TORSDAG 29. AUGUST KL. 21.00 SØNDAG 1. SEPTEMBER KL. 19.00

Secret Ballot / Raye makhfi. Regi og manus: Babak Payami. Iran/Italia 2001. Foto: Farzad Jodat. Musikk: Michael Galasso. Medv.: Nassim Abdi, Cyrus Abidi, Youssef Habashi, Farrokh Shojaii, Gholbahar Janghali m.fl. Utleie: Arthaus. 35mm, farger, 1 t 40 min.

Eva Perón: The True Story. Regi: Juan Carlos Desanzo. Argentina 1996. Manus: José Pablo Feinman. Foto: Juan Carlos Lenardi. Musikk: José Luis Castiñeira de Dios. Medv.: Esther Goris, Victor Laplace, Cristina Banegas, Pepe Novoa, Irma Córdoba, Lorenzo Quinteros m.fl. Spansk tale, engelske undertekster. Digital video, farger, 2 t.

HEMMELIG VALG

EVA PERÓN: THE TRUE STORY

Bruk stemmeretten!

Kvinnesaksforkjemperen Evita

Hemmelig valg er en lavmælt og lyrisk film. Den dveler seg framover, i løpet av en dag, valgdagen, blir vi presentert for konfliktene det iranske samfunnet står overfor – kampen mellom det moderne og det tradisjonelle. Stedet er en øy, utenfor allfarvei. Valgbyråkraten som ankommer med morgenbåten har en selvsikker og selvfølgelig energi og et mål for dagen – alle må stemme.  Det at byråkraten er en kvinne er det første sjokket for soldaten som skal følge henne rundt på øya. Han nekter å tro at myndighetene har sendt en kvinne. Det aparte paret, den myndige byråkraten og den saktmodige soldaten drar likevel avsted. Men selv ikke kartet passer til øya der de færreste noengang har stemt, ikke skjønner hvorfor, og langt mindre vet noe om listen av kandidater de skal krysse av på. Vi møter Iran på sitt mest tradisjonelle, der demokrati er et navn som ingen har hørt om. Det er uansett Gud, landsbyhøvdingen eller tradisjonene som rår. Likevel møter vi også den iranske landsbybefolkningens frihetssans. Hemmelig valg er både søt og bitende. Den omhandler konflikten mellom individet som tror det kan forandre samfunnet, og om det som tror at skjebnen uansett rår – og har funnet seg i det. Men kommunikasjonen som oppstår mellom de to unge menneskene fører likevel til at de nærmer seg hverandre. Filmen er morsom i alle sine absurde møter, men har en skarp politisk brodd til et samfunn der det frie valg stort sett bare finnes i ordet. Den er en ironisk spekulasjon rundt demokrati – om hvordan det kan innføres i et samfunn som ikke er vant til det – uten å ødelegge det.  Åsne Seierstad/Arthaus 

Eva Perón: The True Story står som et slags argentinsk tilsvar til Alan Parkers 60-­millionerdollarfilm Evita med Madonna i hovedrollen. I motsetning til den hollywoodifiserte Evita – og med 57 millioner dollar mindre budsjett – viser den argentinske versjonen frem den mer politiske siden av damen, og gir i mye større grad enn både Evita og scenemusikalen til Andrew Lloyd Webber, en bedre forståelse av mennesket Eva Perón, og hvorfor hun ble et ikon for det argentinske folket. María Eva Ibarguren reiste 16 år gammel, sammen med en omreisende musiker, fra landsbyen hun var vokst opp til Buenos Aires. Hun var fast bestemt på å slå seg opp i hovedstaten, og var etter få år blitt en velkjent radio- og filmskue­ spiller. Ikke blant de mest talentfulle, men berømt likefullt. I 1944 traff hun Juan Perón, som hadde gjort karriere i militæret og var i ferd med å etablere seg som en populær politiker. De giftet seg året etter, og da han i 1946 ble valgt til Argentinas president hadde hun kommet seg helt til topps. I de neste seks årene frem til sin død i 1952 skulle Eva vokse til et nasjonalt ikon. Ikke helt uten sans for det dramatiske tok hun de fattiges side mot mellom- og overklassen i kampen for en bedre tilværelse for alle, samt at hun var en svært aktiv kvinnesaksforkjemper. I 1947 fikk hun blant annet innført kvinnelig stemmerett i Argentina. olep 33


C i n e m a t e ke t

DOUBLE BILL

• Før soloppgang • • Før solnedgang • «Most of us are losers most of the time, if you think about it.»

R

ichard Linklater er en av de mest suksessrike filmskaperne som kom ut av bølgen av amerikanske independentregissører på 1990-tallet. Slacker (1991) og Dazed and Confused (1993) ble med sine presise og morsomme beskrivelser av amerikansk ungdom suksesser på sine egne premisser. Laget på skolissebudsjetter og med dialog som filmenes bærende elementer fikk han straks større budsjetter å jobbe med. Linklater har også den noe særegne vanen med

34 34

å lage filmer hvor handlingen varer i ett døgn eller mindre. Så også med hans to filmer Før soloppgang og Før solnedgang (se egne omtaler). I anledning at hans film Før midnatt har kino­ premiere 6. september setter vi opp det som nå er trilogiens to foregående filmer som en double bill slik at man kan få frisket opp historien – eller eventuelt oppdage dem – før man ser den siste filmen. I Før soloppgang møtes en ung mann og kvinne tilfeldig og bestemmer seg for å tilbringe det neste døgnet sammen. Ni år senere møtes de igjen i Før solnedgang, en film som også ble laget ni år senere

enn den første. Nå er ni nye år gått, og de møtes igjen i Før midnatt. Det er noe smålåtent ambisiøst over et prosjekt som dette som til nå strekker seg over 18 år. Og om Richard Linklater og skuespillerne Ethan Hawke og Julie Delpy får lange liv har vi kanskje ennå ikke sett enden på dette dramaet. Sigurd Wik

Helaften, kun kr. 60/120 for begge filmene!


DOU B LE B ILL : FØR SOLO P P GANG / FØR SOLNEDGANG

DOU B LE B ILL : FØR SOLO P P GANG / FØR SOLNEDGANG

TIRSDAG 3. SEPTEMBER KL. 19.00 ONSDAG 4. SEPTEMBER KL. 19.00

TIRSDAG 3. SEPTEMBER KL. 21.00 ONSDAG 4. SEPTEMBER KL. 21.00

Before Sunrise. Regi: Richard Linklater. USA 1995. Manus: Richard Linklater og Kim Krizan. Foto: Lee Daniel. Musikk: Beethoven, Strauss, Vivaldi m.fl. Medv.: Ethan Hawke, Julie Delpy m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 41 min.

Before Sunset. Regi: Richard Linklater. USA 2004. Manus: Richard Linklater, Julie Delpy, Ethan Hawke og Kim Krizan. Foto: Lee Daniel. Musikk: Medv.: Ethan Hawke, Julie Delpy m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 20 min.

FØR SOLOPPGANG

FØR SOLNEDGANG

Lenge leve ung kjærlighet

80 minutter i Paris

Jesse, en ung amerikaner på interrail i Europa, og Céline, en fransk studine, slår av en prat på toget mellom Budapest og Wien. Vel fremme i Wien klarer Jesse, som skal ta et fly tilbake til USA neste morgen, å overtale Céline til å bli med ham på en nattevandring gjennom byen. Det som følger er en nydelig og tander kjærlighetshistorie hvis spontanitet grunner i Jesse og Célines totale mangel på kunnskap om hverandres fortid. Deres kjærlighet vokser og lever her og nå. I en scene i filmen forteller Jesse om sin drøm om å produsere et TV-program som skal skildre vanlige menneskers liv slik det utspiller seg hver dag, året rundt. På denne måten vil han fange «the poetry of everyday life». Dette utsagnet blir også gjeldende for filmen. Richard Linklater, kjent for den ultimate generasjon x-filmen Slacker (1992), har tydelig latt seg inspirere av europeisk film. Før soloppgang skildrer to mennesker som er tiltrukket av hverandre først og fremst på grunn av hverandres meninger. For dem er samtalen det essensielle, og det de ønsker aller mest er å forstå og bli forstått. På overflaten er derfor Før soloppgang en «snakke-film», der all betydning ligger i replikkene. Men underveis fanger Linklater også alle de små, betydningsfulle detaljene som ligger mellom linjene, og som forteller mye om Jesse og Célines forhold. BFK/Ida Kjørholt

Ni år har gått siden Céline og Jesse spontant hoppet av toget sammen og tilbrakte en romantisk natt på vandring gjennom Wiens gater. De var unge med alle muligheter foran seg, og de diskuterte heftig og lidenskapelig som om det ikke fantes noen morgendag. Avtalen var at de skulle møtes igjen på samme sted seks måneder etter, men slik ble det ikke. Uten å ha utvekslet telefonnumre, fulle navn eller adresser, har de ikke kunnet kontakte hverandre. Men nå, nesten et tiår senere, lanserer Jesse en bok på en liten bokhandel i Paris. Han ser opp et øyeblikk, og der står Céline plutselig i folkemengden. Hun møter blikket hans. Jesse skal rekke et fly tilbake til USA om snaue to timer, og innen den tid må de to sakte men sikkert sirkle seg inn til de sentrale spørsmålene de begge så gjerne vil ha svar på: Er de single eller opptatte? Er de lykkelige? Blir de fortsatt tiltrukket av hverandre, og er det egentlig meningen at de skal tilbringe livene sine sammen? Vi følger de to hovedpersonene på en 80 minutters spasertur gjennom Paris i virkelig tid. Samtalen dem i mellom er troverdig og usentimental, og blir absolutt aldri kjedelig. Hovedrolleinnehaverne Julie Delpy og Ethan Hawke har selv deltatt aktivt i manusskrivingen. Den tredje filmen i serien kommer på kino 6. september, noe mange trolig ser frem til. Undertegnede selv vil i hvertfall argumentere for at Céline og Jesse er et av historiens mest interessante filmpar. Ida Kjørholt 35


Jan Troell gir seg ikke. Nå kommer en av gigantene i svensk film, muligens Sveriges største nålevende regissør, til Cinemateket i Bergen.

JAN TROELL


T

Troell har selv fotografert de aller fleste roell er på ny aktuell med en kinofilm. Dom over Om jeg aldri hadde noe av grundigheten i fortolknindød mann (se egen omtale) er basert på redaktør for av filmene han har regissert, og her ligger gen da forsvinner er åpenbart, og fått gjøre noe annet noe av hans store styrke som filmskaper. Göteborgs Handels- og Sjöfartstidning i perioden 1917 hans filmer er på et vis motsatser på film, så hadde jeg Han er først og fremst en billedforteller, til 1945, Torgny Segerstedt, og hans virke i årene etter til denne utviklingen. For Troell er vært lykkelig. Det er og et hvert nytt filmprosjekt begynner at Hitler tok makten i Tyskland. på flere måter et fremmedelement ingen regissør, ingen med et bilde. Det var forfatter Vilhelm Utvandrerne og Nybyggerne (se egne omtaler) er i svensk film. Hans forsiktige film, jeg har hatt Moberg sin beskrivelse av en blå dukke imidlertid filmene som oftest blir forbundet med fremtoning skiller ham fra fortisånn glede av som som lå under vannet i en brønn, som dens hardslående rabulister som Troells navn – ikke uten grunn. Disse filmene er blant med Utvandrerne, og fanget Troells interesse for en filmatiseIngmar Bergman, Bo Widerberg svensk films største publikumssuksesser noen sinne. som å arbeide med ring av romanen «Utvandrerne», og det og Vilgot Sjöman, mens han De er fremdeles folkekjære, og i kombinasjon med Jan Troell. Det er det var ønsket om å forstå hvorfor mennesker estetisk sett ligger milevis unna Vilhelm Mobergs litterære forelegg har de blitt en del beste som har hendt de fleste av dagens svenske filmav svensk historieskriving. Begge filmene ble Oscar«dreper bestialsk og reiser omkring i en bil meg i mitt yrkesliv. skapere. Han lar kamera tale og med kaniner» som startet prosessen med Il nominerte – Utvandrerne i flerfoldige kategorier. Men – Liv Ullmann stoler på filmfotografiets egenTroell har langt mer å by på: Hans to første spillefilmer Capitano. Bildet kommer først, og Troell har Her har du ditt liv og Ole Dole Doff (se egen omtale) har selv sammenlignet sin kunst med en malers: «Enten verdi og kraft og sin egne evne til å improvisere under for lengst trådt inn i svensk films kanon, og sistnevnte holder han selv i penselen og maler eller så holder en opptak. Igjen, dette tilfører filmene hans et lett og vant Gullbjørnen i Berlin. Troells assistent i penselen mens maleren dirigerer ledig anstrøk av billedpoesi som ikke er veldig vanlig filmer har til sammen mottatt Jan Troell är för mig «litt mer hit og litt mer dit». Det blir noe helt i dagens filmer. sju Oscar-nominasjoner og en ett alldeles äkta, stort annet og det passer ikke meg. (…) Hvis jeg får en impuls under opptak vil jeg kunne bråte med Guldbaggar. Utenfor lysande geni. Han ger gå bort fra hva jeg hadde tenkt og kanskje I sine filmer har Troell en forkjærlighet for historier sig fan på någonting panorere dit istedenfor, og jeg vil oppleve om mennesker som står litt utenfor fellesskapet og Kameraøyet och han bryr sig inte scenen gjennom kamera.» Liv Ullmann har Siden Troell fikk sitt første det kollektive. Enten det er emigrantene i Utvandrerne, om det är publikt fotografiapparat da han var 14 år ganske enkelt sagt: «Han er kamera». Under læreren i Ole Dole Doff eller Troell selv i Sagolandet (se eller inte. Han är en har fotografiet, filmfotografiet innspillingen av Utvandrerne gjorde Troell et egen omtale) Om grunnen til dette gjennomgående oerhört märkvärdig, og filmkameraet utgjort en stor trekket i filmene sine har han sagt: «Jeg har blitt forsøk på å overlate fotograferingen til sin fullkomligt originell del av hans liv. Helt siden hans b-fotograf. Forsøket varte i rundt en halv fortalt at det finnes en forbindelse mellom meg og de och djupt inspireførste kortfilm har han utmerdag. «Jeg holdt det ikke ut. Jeg kjente at jeg menneskene jeg beskriver, men jeg søker ikke etter rande regissör. dem. Jeg har snublet over mine filmfigurer, de har ket seg med sitt særegne visuelle var utenfor og ikke inne i prosessen.» – Ingmar Bergman uttrykk. Det er fundamentert i snakket til meg og lokket meg til å utforske dem.» det realistiske, men er hele tiden berørt av det lyriske. Om å ta seg tid Stemninger og følelser har forrang over mer klassiske «Mange synes at høyt tempo har en verdi i seg selv. Sverige Det gjør ikke jeg.» Og Troell tror heller ikke at unge fortelleformer hvor fremdrift og dialog dominerer Mer åpenbart enn de fleste andre svenske regissører er mennesker i dag er flinkere til å tolke bilder enn hva uttrykket. «Det som synes og kjennes er viktigere enn Troell en kommentator til «det svenske». Sett bort i fra ord og argument,» skal visstnok en gang ha kommet man var for 50 år siden. «Overfloden, tempoet og rask hans svipptur innom Hollywood er de fleste filmene klipping gjør at hvert bilde får mindre betydning.» At hans ikke bare rotfestet i det svenske, men også fra hans munn. 37


JAN TROELL • REGISSØR B ESØK

dokumenter over det svenske folk og deres historie – fiksjonsfilmer som dokumentarer. Sagolandet er en film som gjerne trekkes frem, og det er oppsiktsvekkende at en tre timers selvrefleksiv dokumentarfilm har fått en slik status som Sagolandet har. «Jeg ville helt enkelt formidle mine helt subjektive følelser for min samtid,» har Troell sagt om den, en film som stiller spørsmål om livskvalitet i et samfunn som ble hyllet for sin bygging av velferdsstaten. Sagolandet er sivilisasjonskritikk pakket inn i filmpoesi, og er en film som vakte enorme reaksjoner i folkhemmets Sverige. Den ble vist sammenhengende på kino i ett år i Stockholm, og den synes faktisk å peke 20 år frem i tid, mot den vest-svenske filmbølgen som startet for noen år siden. I dag har Sagolandet faktisk vokst ut over sine landegrenser hva gjelder aktualitet og er et talende eksempel på hva som gjør så mange av Troells filmer tidløse. De er gjennomsyret av en nærhet til materialet, en seriøsitet og grundighet i formidlingen av det og et fintfølende blikk for de poetiske mulighetene i filmfotografiet. Sigurd Wik

For meg er nesten det viktigste når jeg holder på med en film at jeg selv kan tro på den. Det trenger ikke bety at hver film skal være realistisk, men det skal finnes en slags troverdighet i den. Man skal ikke kjenne apparatet, man skal ikke kjenne skuespillet, man skal ikke være bevisst manuset, men det skal være sydd sammen til en helhet som man bare tar til seg. – Jan Troell

38

TORSDAG 5. SEPTEMBER KL. 20.00

AKADEMIET CINEMATEKET:

Jan Troell Jan Troell i samtale med Jan Erik Holst. Gratis adgang for medlemmer. Varighet ca. 45 min.

Regissørbesøk av Jan Troell Jan Troell er muligens Sveriges største nålevende regissør. Han står bak filmer som de episke Utvandrerne og Nybyggerne, to av svensk films største suksesser og Oscar-nominerte i flere kategorier. Hans to første spillefilmer Her har du ditt liv og Ole Dole Doff har for lengst trådt inn i svensk films kanon, og sistnevnte vant Gullbjørnen i Berlin. Troells filmer har til sammen mottatt sju Oscar-nominasjoner og en bråte med Guldbaggar. Han er nå kinoaktuell med sin foreløpig siste film, Dom over død mann. Vi er svært stolte over å få Troell på besøk til Cinemateket USF. Torsdag 5. september serverer vi en helkveld i Jan Troells navn. Først viser vi Ole Dole Doff, og kl. 20.00 stiller Jan Troell i samtale med Jan Erik Holst, tidligere direktør ved Norsk filminstitutt. Kvelden avsluttes med premiere på Dom over død mann. sw


REGISSØR B ESØK • JAN TROELL • SØNDAGSMATINÉ • C- KINO P RESENTERER :

Dom över död man. Regi: Jan Troell. Sverige/Norge 2012. Manus: Klaus Rifbjerg og Jan Troell, basert på Kenne Fants «Torgny Segerstedt: en levnadsskildring». Foto: Mischa Gavrjusjov og Jan Troell. Musikk: Medv.: Jesper Christensen, Pernilla August, Björn Granath, Ulla Skoog, Amanda Ooms, Peter Andersson m.fl. Utleie: Nordisk film. Svensk tale, utekstet. DCP, s/hv, 2 t 6 min.

DOM OVER DØD MANN Troell i Bergen Slik Troell beskrev tragedien Hamsun i filmen Hamsun i 1996, tar han nå for seg redaktøren Torgny Segerstedt og beskriver en annen tragedie. Likheten er at de begge er basert på virkelige personer og omhandler Nazi-Tyskland. Jan Troells nye film om Torgny Segerstedt, som bekjempet Hitler i skrift og tale, er sober og stilistisk fullendt. Segerstedt var redaktør i Göteborgs Handelsoch Sjöfartstidning fra 1917 til 1945. Han var også en av

de sterkeste og tidligste stemmene som ropte ut mot Hitler. I begynnelsen hylles Segerstedt av samfunnets etablissement for sin modige stillingstagen, men når krigen bryter ut, og både Norge og Danmark blir invadert, blir Sveriges maktelite redde for Segerstedts penn og maner ham til mer moderate ordelag. Selv svenskekongen tar til orde. Jesper Christensen er Segerstedt og Pernilla August er aviseier Forsmanns hustru og Segerstedts

TORSDAG 5. SEPTEMBER KL. 21.00 SØNDAG 8. SEPTEMBER KL. 21.00 ONSDAG 11. SEPTEMBER KL. 18.30 SØNDAG 15. SEPTEMBER KL. 21.00 TORSDAG 19. SEPTEMBER KL. 19.00 SØNDAG 29. SEPTEMBER KL. 19.00 SØNDAG 6. OKTOBER KL. 19.00 SØNDAG 13. OKTOBER KL. 13.00 ONSDAG 16. OKTOBER KL. 21.00

elskerinne. Det er særlig samspillet mellom dem som utgjør filmens kjerne. Filmen er digitalt opptatt i bredformat og presenteres i sort/hvitt, en stil som er både uvanlig og krevende i dag. Med sin bakgrunn i, og store interesse for, fotografiet har Troell alltid hatt en høy stjerne blant filmfotografer. Han står selvfølgelig selv bak kameraet, men deler arbeidet med sin mangeårige danske samarbeidspartner Mischa Gavrjusjov. «Jag tror detta är det mest dialogrike manuskript jag har jobbat med,» sier Jan Troell. Tittelen er hentet fra Hávamál der strofe 77 lyder (i svensk oversetting): «Fä dör, fränder dö, även själv skiljes du hädan, men ett vet jag, som aldrig dör, domen över död man.» Segerstedts mest kjente uttalelse er kanskje den han ga i forbindelse med Kong Gustav V’s berømte advarsel til ham under en audiens på slottet. Der fikk han beskjed om at han kanskje skulle tenke seg om før han skrev noe. Segerstedts svar var typisk og presist: «Jag försäkrar Ers Majestät att det inte är av tanklöshet som jag skriver». Jan Erik Holst/red. 39


JAN TROELL • REGISSØR B ESØK

JAN TROELL • SØNDAGSMATINÉ

TORSDAG 5. SEPTEMBER KL. 17.30 ONSDAG 11. SEPTEMBER KL. 21.00

SØNDAG 8. SEPTEMBER KL. 13.00 TIRSDAG 10. SEPTEMBER KL. 19.00

Ole Dole Doff. Regi: Jan Troell. Sverige 1968. Manus: Bengt Forslund, Jan Troell og Clas Engström, etter en roman av Clas Engström. Foto: Jan Troell og Rolf Holmquist. Musikk: div. Medv.: Per Oscarsson, Kerstin Tidelius, Anne-Marie Gyllenspetz, Harriet Forsell, en 6. klasse m.fl. Utleie: NB. Svensk tekst, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 50 min.

Utvandrarna. Regi og foto: Jan Troell. Sverige 1971. Manus: Jan Troell og Bengt Forslund. Musikk: Erik Nordgren. Medv.: Max von Sydow, Liv Ullmann, Hans Alfredson, Eddie Axberg, Sven Olof Bern, Allan Edwall m.fl. Utleie: SFI. Svensk tale, utekstet. 35mm, farger, 3 t 11 min.

OLE DOLE DOFF

UTVANDRERNE

Et kart over menneskesinnet Sören Mårtensson er lærer på barneskolen, noe han er totalt uegnet til. Skolen er en plage for ham, og om nettene har han mareritt. Innerst inne er han et følsomt menneske som er glad i barn, men han er hissig, nervøs og snerpete, og mangler totalt humoren og overskuddet som skal til for å klare den daglige styrkeprøven med elevene. Han klarer ikke å kommunisere med barna, og siden han ikke tror på gammeldagse autoritære undervisningsmetoder, klarer han heller ikke å disiplinere dem. I filmen finnes flere brytninger og konflikter, både fra skolemiljøet og ekteskapet. Likevel fremstår ikke Ole Dole Doff som en «problemfilm». Med en ekspressiv stil viser Troell fram en indre tilstand, han tegner et kart over det merkelige landskapet som kalles menneskesinnet. Den virkeligheten filmen fremstiller, er et subjektivt bilde, det er Mårtenssons opplevelse av hendelsene, og det er ham vi tvinges til å identifisere oss med gjennom hele filmen. Gjennom en kjede av konflikter, der den ene avler den andre, blir læreren etter hvert omgitt av en atmo­ sfære av isolasjon og psykisk tomrom. Han befinner seg på vanviddets terskel. Ole Dole Doff vant en rekke internasjonale priser, blant annet Gullbjørnen i Berlin 1968. olep/red.

40

Utvandrerne forteller helt enkelt, som forfatter Vilhelm Moberg selv har sagt, om noen mennesker som fra sine hjem i Småland utvandrer til Nord-Amerika. Med bred pensel, men samtidig et våkent øye for vare stemninger i naturen og personene imellom, har Jan Troell til fulle levendegjort Vilhelm Mobergs realistiske epos. Tidskoloritten er enormt overbevisende, hvor det til eksempel er en fryd å se en film satt til fortiden hvor personene ikke blir tillagt moderne tanker og sinn. Sammen med Nybyggerne (se egen omtale) hører Utvandrerne til Sveriges filmatiske nasjonalskatt. Filmen viser hva som drev disse menneskene bort fra et samfunn og ut i det uvisse. Store deler av filmen er konsentrert om selve overfarten. Ti uker i seilskute på Atlanterhavet er ingen spøk, og de dramatiske sekvensene forteller mye om de forhold som preget menneskers hverdag i forrige århundre. Hele filmen preges av fremragende personskildring, hvor Troells blikk for karakteriserende detaljer og betydningsfulle gester gir helt enestående resultater. Ofte beskriver nærstudier av ansikter og menneskegrupper hele situasjonen, slik at ord føles overflødig. Liv Ullmanns uttrykksfulle ansikt har gitt også denne regissøren mye å spille på, noe som har resultert i et filmportrett som overgår de fleste av hennes tidligere roller, og som i følge Ullmann selv er den viktigste i hele hennes karriere. sw/red.


JAN TROELL • SØNDAGSMATINÉ

JAN TROELL

SØNDAG 8. SEPTEMBER KL. 17.00 SØNDAG 15. SEPTEMBER KL. 13.00

TORSDAG 12. SEPTEMBER KL. 19.00 SØNDAG 15. SEPTEMBER KL. 17.30

Nybyggarna. Regi og foto: Jan Troell. Sverige 1972. Manus: Jan Troell og Bengt Forslund, etter Vilhelm Mobergs roman. Musikk: Bengt Ernryd og Georg Oddner. Medv.: Max von Sydow, Liv Ullmann, Hans Alfredson, Eddie Axberg, Monica Zetterlund, Allan Edwall m.fl. Utleie: SFI. Svensk og engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 3 t 23 min.

Sagolandet. Regi, manus og foto: Jan Troell. Sverige 1988. Musikk: Tom Wolgers. Medv.: Ingvar Carlsson, Tage Erlander, Rollo May, Olof Palme, Jan Troell m.fl. Utleie: SFI. Svensk tale, utekstet. Utleie: SFI. 35mm, farger, 3 t 5 min.

NYBYGGERNE

SAGOLANDET

Slutten på en saga

Rikets tilstand, folkhemmets død

Nybyggerne er andre og siste del av forfatter Vilhelm Moberg og filmskaper Jan Troells saga om svensk utvandring til USA på midten av 1800-tallet. Filmen er naturlig nok uløselig knyttet til Utvandrerne (se egen omtale), og de to blir gjerne oppfattet som én film, selv om de også fungerer hver for seg. I Nybyggerne ankommer de svenske utvandrerne fra første film USA, og de har en lang vei til Minnesota hvor de venter å finne andre svensker. Ekteparet Kristina og Karl-Oskar, i Liv Ullmann og Max von Sydows skikkelser, er fremdeles filmens hovedfokus. De slår seg ned, bygger hus og får flere barn. Kristina lengter voldsomt hjem til gamlelandet, mens Karl-Oskar ikke angrer noe på deres avgjørelse om å forlate sitt fødested, vel vitende om at de aldri ville få se det igjen. Mange har påpekt at Vilhelm Mobergs litterære forelegg, for øvrig utvilsomt en av Sveriges største forfattere, har gjort det enkelt for Jan Troell å lage Nybyggerne og Utvandrerne. Rett nok er store deler av Mobergs flotte dialoger overført direkte til filmene, men det er virkelig Troells fortjeneste at han har funnet et filmatisk uttrykk som komplementerer Mobergs litterære form. Som språket er filmene spartanske, intime og jordnære, men med et bakteppe og en historie like storslått og episk som hvilken som helst grandios Hollywood-produksjon. Det er en besnærende miks av det lille og det store, det lykkelige og det tragiske og på mer enn én måte Europa og USA. sw

I årene 1983 til 1986 reiste Jan Troell med venner rundt i Sverige og dokumenterte. Troell hadde et ønske om ganske enkelt å formidle sin følelser for landet han bodde i og den samtiden han var en del av. Resultatet ble en dokumentarfilm på over tre timer som gikk sammenhengende på kino i 52 uker i Stockholm. Sagolandet ble et fenomen. Troell ble beskyldt for å henge ut gode, intetanende borgere av fjällhöga nord og latterliggjøre selve folkhemmet med sine løsrevne episoder fra hverdagens Sverige. Pressen hamret ut spaltemetre om filmen like raskt som publikumsreaksjonene ramlet inn i brevs form hos Troell, for sagolandet Sverige lider åpenbart. Sagolandet er en politisk film, men ikke i en snever betydning av ordet. Det er mer en sivilisasjonskritikk, og i dag virker filmen både fremsynt og om mulig mer aktuell. I Troells Sverige har den svenske velferdsstaten sin pris. Den febrilske jakten på trygghet innskrenker friheten; intoleransen vokser seg sterkere; uselvstendige medborgere rasjonaliserer bort alle fremmedelementer; den materielle utviklingen har ikke en åndelig motsats. Ordning och reda har tatt over for glede og fantasi. Troells miks av faktisk dokumentasjon og billedpoesi er svært besnærende og skiller ham fra de fleste andre dokumentarister. Sagolandet har rett og slett et påtagelig fravær av liv og mening, samtidig som Troell feirer nettopp de verdiene han savner i det svenske samfunnet. sw 41


C i n e m a t e ke t

DOUBLE BILL

Ashes of Time «While I had nothing to do, I decided to make Chungking Express following my instincts.» – Wong Kar-Wai

S

lik kan altså også et mesterverk bli til, ved å følge instinktene sine mens man ikke har noe annet å gjøre på. Da Chungking Express (se egen omtale) ble vist i Vesten var mange kritikere ekstatiske. Chungking Express representerte en dreining i filmkulturen, bort fra det breiale og ironiske og mot det poetiske og ærlige. I et neonfarget filmspråk som skrek storby klarte Wong Kar-wai og fotograf Christopher Doyle å formidle en helt særegen stemning av melankoli og ensomhet. 42

Chungking Express

Som om ikke dette skulle være nok, så viste det seg at Wong Kar-wai hadde laget filmen mens han hadde en to måneders pause fra klippingen av wuxiastorfilmen Ashes of Time (1994). Det var en produksjon som var stor og tung, hvor også temaene var store og tunge. «Jeg ville lage en lett, kontemporær film,» sa Wong Kar-wai. Han hadde ikke et ferdig manus da han startet å filme Chungking Express, og han gjorde opptakene kronologisk og på sparket. Leiligheten hvor Tony Leungs karakter bor var fotograf Christopher Doyle sin. Så stort var Wong Kar-wais kreative overskudd i denne perioden at den tredje av Chungking Express sine historier ble kuttet ut og ble til hans neste film Fallen Angels (1995).

Chungking Express står i dag igjen som en av 1990-tallets store filmer. Ashes of Time er på sin side regnet som noe underkjent – Wong Kar-wai-filmen som kom i skyggen av hans to neste filmer. Med fotograf Doyle bak kamera også her er den spektakulær som få, og har et elliptisk fortellestruktur som er høyst uvanlig for en wuxia-film. Sigurd Wik

Helaften, kun kr. 60/120 for begge filmene!


DOU B LE B ILL : PAUSEFILM

DOU B LE B ILL : PAUSEFILM

TIRSDAG 17. SEPTEMBER KL. 19.00 ONSDAG 18. SEPTEMBER KL. 21.00

TIRSDAG 17. SEPTEMBER KL. 21.00 ONSDAG 18. SEPTEMBER KL. 19.00

Dung che sai duk redux. Regi og manus: Wong Kar-wai, etter Louis Chas roman «Ørnen skyter helter». Hongkong/Kina 2008. Foto: Christopher Doyle. Musikk: Frankie Chan. Medv.: Jacky Cheung, Leslie Cheung, Maggie Cheung, Tony Leung Chiu Wai, Tony Leung Ka Fai m.fl. Utleie: Arthaus. Mandarin og kantonesisk tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 1 t 33min

Chongqing senlin. Regi og manus: Wong Kar-wai. Hong Kong 1994. Foto: Christopher Doyle. Musikk: Frankie Chang og Roel A. Garcia. Medv.: Takeshi Kaneshira, Tony Leung Chiu-wai, Brigitte Lin Chin-hsia, Faye Wang, Valerie Chow m.fl. Utleie: NB. Mandarin tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 43 min.

ASHES OF TIME REDUX

CHUNGKING EXPRESS

Fra asken til ilden

Kjærlighet og lengsel i Hong Kong

Jeg var ikke spesielt imponert over Ashes of Time i sin tid, men møtet med Redux var som å motta en fullstendig uventet gave fra himmelen. Med sitt kompliserte, dunkle og fragmenterte narrativ peker den fram mot, og tar sin naturlige plass ved siden av, senere mesterverk som In the Mood for Love (2000) og spesielt 2046 (2004). Fotografisk er filmen helt forbløffende og nyskapende – den later til å utspille seg i en feberaktig parallell virkelighet. Aldri har trærne vært så grønne, sanden så gul (eller oransje!) og himmelen så blå. Kamelene virker mer som fabeldyr og en innsjø blir som en portal til en magisk dimensjon. Andre ville ha dvelt ved slike sanseløst vakre og fantasieggende bilder, men Wong og fotograf Christopher Doyle bare drysser dem ubesværet ut av ermene og lar dem blafre mykt forbi. For som Tarkovskij i sine beste øyeblikk gjør Wong melankoli og bittersøthet nærmest til et nytelsesmiddel. Selv om dette i utgangspunktet er en martial artsfilm kretser han tematisk rundt lengsel og uforløst kjærlighet, som her kulminerer i en scene hvor en avkreftet, men uendelig verdig Maggie Cheung ser utover havet akkompagnert av en filosoferende billedmontasje. Tatt replikk for replikk, bilde for bilde, kan Wongs betraktninger om livet og kjærligheten høres banale ut, men filmens verdi ligger i den kumulative effekten som etter hvert bygges opp gjennom de talløse variasjonene over det samme temaet – og ikke minst artisteriet, elegansen, oppfinnsomheten og følelsen det hele er gjort med. Deri ligger jo hele forskjellen. Dag Sødtholdt/CiO/red.

Chungking Express utspiller seg rundt et gatekjøkken i hektiske Hong Kong. Her treffer vi to politimenn som begge har blitt dumpet av kjæresten. Den første, nr. 223, bearbeider sorgen over tapt kjærlighet ved å fortære enorme mengder av eks-damas yndlingsmat: ananas på boks. Han hamstrer inn hermetikkbokser som snart går ut på dato og setter utløpsdatoen som frist for hennes tilbakekomst. Men selv hermetikk går ut på dato. Også i neste fortelling er humoren dominerende og undertonen tragisk. Her møter vi nr. 663, som søker terapi gjennom mer eller mindre dype samtaler med såpen eller kosedyret. «Jeg sa jo du ikke skulle gråte» sier han trøstende til den dryppende vaskefilla. I likhet med nr. 223 projiserer han sin sorg over til særdeles prosaiske gjenstander. Ungjenta som jobber i gatekjøkkenet fatter interesse for nr. 663. Hun får tak i en kopi av nøkkelen til leiligheen hans, og finner utløp for sin interesse gjennom – uten hans vitene og vilje – å vaske og rydde hjemme hos ham mens han er på jobb. Umerkelig endres de hjemlige omgivelsene til nr. 663, og humøret hans blir tilsvarende bedre. Filmen er tydelig signert Wong Kar-wai og hans faste fotograf Christopher Doyle. Formspråket er fragmentarisk og frenetisk, klippingen er kjapp og brutal, fargene intense, musikken cool, bildene et sted mellom utflytende, tilfeldige og stiliserte – og alt går fryktelig fort, selv i slow motion.  red./olep 43


P ROGRAMMETS STUMME • SØNDAGSMATINÉ

Safety Last. Regi: Sam Taylor og Fred Newmeyer. USA 1923. Manus: Jean Havez, etter en historie av Hal Roach. Foto: Walter Lundin. Musikk: Carl Davis. Medv.: Harold Lloyd, Mildred Davis, Bill Strothers, Noah Young, Anna Townsend, Wescott B. Clarke, Mickey Daniels m.fl. Utleie: Park Circus, Glasgow. Stum med engelske mellomtekster, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 13 min.

SAFETY LAST Kvinner og barn sist! Harold Lloyd, Charlie Chaplin og Buster Keaton regnes som de tre store komikerne fra stumfilmperioden. Og selv om de to andre nok er mer berømt i dag enn Lloyd, var det hans filmer som spilte inn mest på 1920-tallet. Ingen stumfilmskuespiller – uansett genre – tjente mer enn Harold Lloyd i det siste tiåret før lydfilmen overtok. Lloyd lagde nesten 200 filmer i sin karriere, som spant seg fra en-aktere i 1914 til lydfilmer i 1947. I 44

motsetning til Chaplin og Keaton varierte Lloyd på sine karakterer gjennom karrieren. Mest berømt er han nok uansett for sin karakter «brillemannen». Denne karakteren var en ung, ambisiøs, ressurssterk og ærlig mann fra landsbygden som dro til storbyen med mål å klatre på karrierestigen og bli suksessfull – en type man fant tusenvis av i USA på 1920-tallet og som dermed ga god gjennkjennelseseffekt hos publikum.

TORSDAG 19. SEPTEMBER KL. 21.15 SØNDAG 22. SEPTEMBER KL. 13.00 OG kl. 19.00

Det er flere årsaker til at Lloyd er mindre kjent i dag, og ironisk nok er kanskje den viktigste årsaken at han i likhet med Chaplin – og til forskjell fra Keaton – hadde full kontroll over filmene sine. For der Chaplin jobbet iherdig med å få vist sine filmer til nye generasjoner så lenge han levde, nektet Lloyd å vise sine filmer på kino med mindre de ble akkompagnert av et fullt orkester. Han hadde ikke laget dem for å bli klimpret til av en ensom pianist som han sa. Dette kravet ble aldri innfridd, og når han i tillegg krevde flere hundre tusen dollar for fjernsynsvisninger av filmene ble de liggende på hyllene i hans personlige arkiv. Ingen var villig til å betale det han krevde. Først på 1950-tallet prøvde han å få sine filmer relansert, men fikk da et lite publikum. En grunn kan ha vært at Lloyds «brillemann» var så sterkt assosiert med 1920-tallet at filmene ble ansett som gammeldagse. De senere tiårene har han imidlertid fått sin renessanse, og da er det først og fremst Safety Last som imponerer et nytt publikum. I likhet med Keaton leder Lloyd sine filmer mot et spektakulært klimaks som tar fullstendig pusten fra publikum – og som Keaton gjennomførte Lloyd som regel sine stunts selv. Safety Last er hans mest kjente i så måte, der det ender med at Lloyd klatrer på utsiden av en skyskraper til han når klokketårnet på toppen og blir hengende i viseren høyt oppe over trafikken på gaten. En scene som imponerer enda mer med tanke på at Lloyd fikk blåst av seg tommel og pekefinger på høyre hånd under opptak av en reklamefilm i 1919 – et handikap han skjulte ved å alltid bære hvite hansker i sine filmer. olep


P Å O P P FORDRING • SØNDAGSMATINÉ

East of Eden. Regi: Elia Kazan. USA 1955. Manus: Paul Osborny. Foto: Ted McCord. Musikk: Leonard Rosenman. Medv.: James Dean, Raymond Massey, Julie Harris, Richard Davalos, Jo Van Fleet m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 55 min.

ØST FOR EDEN «You have no repentance! You’re bad! Through and through, bad!» Øst for eden er basert på John Steinbecks populære roman med samme navn. Filmen er formet etter den bibelske historien om Kain og Abel, og tittelen er hentet fra 1. Mosebok. Filmens handling foregår på Monterey-halvøya der forfatteren selv vokste opp. Regissør Elia Kazan klarer godt å overføre fortellingens storslagenhet til film, og skaper et levende bilde av Californias vestkyst i tiden rett før første verdenskrig.

James Dean spiller Cal, den yngste av to sønner og familiens sorte får. Hans far er en dominerende og bibeltro mann, som ønsker at Cal skal være mer som sin bror, Aron. Selv om Cal forsøker så godt han kan, klarer han ikke å få sin fars oppmerksomhet og kjærlighet. Når Cal begynner å rote i familiens fortid finner han ut at moren, som han har blitt fortalt var død, er i full vigør og driver byens bordell. Nå har Cal et middel for å rokke ved maktbalansen i familien.

SØNDAG 22. SEPTEMBER KL. 21.00 SØNDAG 29. SEPTEMBER KL. 13.00

Kazan er kjent for å bringe fram det beste i sine skuespillere. I Øst for eden lar han konflikten mellom far og sønn understrekes av skuespillerstilene. Raymond Massey gir med sin klassiske fremtoning rollen som patriarken Adam stoisk pundus, i motsetning til James Deans da nyskapende method-acting preget av improvisasjon og realisme, som understreker Cals opprørskhet mot arvesynden han er belastet med. Filmens eneste Oscar gikk til Jo Van Fleet for hennes opptreden som Cals mamma. Filmen var Kazans første i farger. Den ble skutt i WarnerColor, studioets egen variant av Eastman Colorprosessen, noe som gir svært mettede, skarpe farger. Dette vises godt, for eksempel i huden, som har en dyp, nærmest overmoden fargetone. Filmen ble dessuten skutt i det da nye formatet CinemaScope, og er en av relativt få filmer skutt i breddeformatet 2.55:1. Kazan og fotograf Ted McCord var svært bevisst på hvordan lerretets bredde kunne utnyttes. I noen av scenene skråstilles bildet for å underbygge den dramatiske effekten. Øst for eden var James Deans første store filmrolle og begynnelsen på hans raske vei til berømmelse som filmstjerne og sex-ikon. Selv om James Dean først og fremt huskes for sine roller i Rotløs ungdom og Giganten, er denne filmen verdt å se både for Kazans stilfulle visualisering av Steinbeck og ikke minst for James Deans sørgmodige blå øyne.  olep/red. 45


Besøk av

Jørgen Leth 26. september får Cinemateket i Bergen besøk av Jørgen Leth. Dansken som regnes som en av nordens mest betydningsfulle filmskapere innen dokumentarog kunstfilm. Mannen er imidlertid mye mer enn en filmskaper – i løpet av sine 76 år har han beskjeftiget seg som kunstner, forfatter, livsnyter, journalist, filmbyråkrat, foredragsholder, sportskommentator i dansk TV2 med Tour de France som spesialitet og dansk honorær konsul på Haiti. Ikke gå glipp av muligheten til å møte – og lytte til – mannen, og samtidig få med deg de viktigste av hans over 40 filmer fra en mer enn 50 år lang karriere. Det vil bli en opplevelse helt utenom det vanlige.

Jørgen Leth. Det er bare et navn. Eller sådan kunne det være. Det kunne godt bare være et navn, hvis ikke lige det var, fordi navnet var hans. Altså Jørgen Leths. Så er det ikke længere bare et navn. Så er det også et varemærke, et hadeobjekt, et idol. Nogle gange er navnet en parodi. Andre gange en lyd. Lyden af en let nasal stemme, der beskriver balletkroppes bevægelser eller cykelrytteres ensomme kamp mod bjerget. 46

Ja, navnet kan endda være en parodi og en lyd på samme tid, som når Rytteriet for fuldt udtræk spiller sketchen ’Jeg er et nøgent menneske’. Parodien på manden, der både er digter, filminstruktør, journalist, tv-kommentar og cykelsportsforfatter, er ikke bare sjov, den er også tæt på at fortælle, hvad det er, fænomenet Jørgen Leth handler om. For det er i høj grad, at han er et nøgent menneske.


Han er nøgen, hvis man med det forstår hudløs. Uden filter. Han fortæller bare, hvad der foregår inde i ham. Hvordan han har det. Han lægger sine fascinationer frem, så enhver kan se dem. Han iscenesætter dem. Nogle kan lide det. De elsker det. Andre vender sig bort, frastødte. Cykelsportens myter og helte Lige nu er han alle vegne. Tredje bind af hans erindringer udkommer på fødselsdagen (14. juni 2012, red. anm.), og hans samlede digte er lige udkommet. Han har en udstilling om sig selv (!) på Gl. Strand i København. Titlen er ’Mit navn er Jørgen Leth’. Intet mindre. For nylig udkom en bog, hvor han og Rolf Sørensen talte om cykelsport. Det er også der, hovedparten af danskerne kender ham fra. De har hørt ham tale hen over billeder, hvor man fra luften har set Tour de France-karavanen sno sig gennem Bretagne eller Pyrenæerne, mens folk hjemme ved sofabordene har kunnet klukke over, hvordan Leth serverede obskure facts om lokale oste og ridderborge, mens de selv fik kaffe og kringle. Men det er cykelsporten, han er fascineret af. Dens historier. Dens myter. Helteportrætterne af Anquetil, Hinault og van Impe. Merckx. Fascinationen har han haft siden barndommen på Århus Cykelbane, og siden han skrev sine sportsdigte. Kærligheden til sporten lyste også ud af bogen ’Den gule trøje i de høje bjerge’. Kokkens datter I flere af sine dokumentarfilm har kredset om både sporten og kunsten. Indfanget Giro d’Italia, Paris-

Roubaix, Michael Laudrup, Søren Ulrik Thomsen, Peter Martins. Han er nøgen, hvis man med det forstår hudløs. Uden filter. Han lægger sine fascinationer frem, så enhver kan se dem. Han iscenesætter dem. For slet ikke at tale om filmen ’Det erotiske menneske’, der kunne være ham selv. Og det var det jo, ligesom det var ham, der i sin første selvbiografiske bog ’Det uperfekte menneske’ skrev om kokkens datter og den seksuelle relation, han havde til den unge sorte skønhed derhjemme i huset på Tahiti, som han havde, til det blev ødelagt af jordskælvet. Det var den lille bid, som gjorde, at han efter en mediestorm, bl.a. en stadig omtalt leder her i avisen, måtte stoppe som både dansk konsul på Haiti og kommentator på TV 2. Den erotiske spænding Egentlig var det mærkeligt, at stormen opstod lige der, for flere år forinden havde Leth sagt noget tilsvarende i et interview i Weekendavisen. At han har en fascination af unge sorte kvinder. Allerhelst fra arbejderklassen. Og at der er en slags bytteforhold i det. Gammel og ung, erotik og penge, hvid og sort. Det er sådan noget, han siger. Og når han som nu har en udstilling om sig selv, er det også billeder af netop det, han viser frem. Ham selv – og en ung kvinde med stram sort hud, den erotiske spænding. Billederne var nok til at provokere udviklingsminister Christian Friis Bach (R), men diskussionen nåede aldrig tilbage til højderne fra balladen om kokkens datter, da Leth var nødt til at gå i skjul, fordi mediepresset og kritikken var for voldsom.

Æstetiker og levemand I dag ser det helt anderledes ud. Leth kan nyde, hvordan den nye generation af kunstnere vil optræde med ham i en moderne udgave af jazz’n’poetry. Flere år efter at han har passeret den officielle pensionsalder, er profilen højere end nogensinde, og medierne elsker ham, for han er en mand, der kan fortælles. Han er iscenesætteren. Han leverer selv billederne, vi kan se for os. Han er æstetikeren, levemanden, der hver dag, når han er i landet, folder International Herald Tribune ud, mens han indtager sin rituelle snaps og sildemad. Og han indtager hvert år efter Paris-Roubaix et glas rivende dyrt glas vin på den parisiske café, inden han i Armani-butikken køber sine skjorter – en, måske to, og eventuelt en jakke. På 75-års dagen fejrer Gyldendal digteren og forfatteren i det rummelige lokale Trykkeriet på forlaget. I invitationen om fejringen har forlaget med et stort glimt i øjet skrevet, at «Leth har ikke givet udtryk for nævneværdige forbehold herimod». Det lyder rigtigt. Leth vil ikke bare nyde opmærksomheden. Han vil uden blusel indrømme, at han nyder den. Ellers ville han jo ikke være Jørgen Leth. Carsten Andersen /Politiken.dk (Artikkelen ble publisert i Politiken 12. juni 2012, i forbindelse med Jørgen Leths 75-årsdag. Gjengitt med tillatelse.)

47


j ø r g e n l e t h • REGISSØR B ESØK

TORSDAG 26. SEPTEMBER KL. 20.00

AKADEMIET CINEMATEKET:

BESØK AV JØRGEN LETH Jørgen Leth i samtale med Søren Birkvad. Gratis adgang for medlemmer. Sannsynligvis dansk tale, utekstet. Varighet ca. 45 min.

Kunstner og levemann 26. september får Cinemateket i Bergen besøk av Jørgen Leth. Dansken som regnes som en av nordens mest betydningsfulle filmskapere innen dokumentar- og kunstfilm. Mannen er imidlertid mye mer enn en filmskaper – i løpet av sine 76 år har han beskjeftiget seg som kunstner, forfatter, livsnyter, journalist, filmbyråkrat, foredragsholder, sportskommentator i dansk TV2 med Tour de France som spesialitet og dansk honorær konsul på Haiti. Danske Søren Birkvad er førsteamanuensis i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer. Han har skrevet om Jørgen Leths kunstneriske virksomhet i de siste 30 årene, blant annet i boken «Verden er Leth. En bog om Jörgen Leths film og forfatterskab» (1992) og senest i et artikkelbidrag om Leths kontroversielle selvbiografi «Det uperfekte menneske» i boken «Lethland. Jørgen Leth. Lyrikeren og essayisten» (2012). I desember utgis Birkvads bok «Den klassiske dokumentarfilm. Fra offervilje til offermentalitet i genrens centrale verker». Han er dessuten fast skribent i Morgenbladet.   Det kommer til å bli en meget minneverdig samtale. Vi gleder oss! 48

jørgen leth

DET GODE OG DET ONDE

TIRSDAG 24. SEPTEMBER KL. 19.00 ONSDAG 25. SEPTEMBER KL. 21.00

Det gode og det onde. Regi og manus: Jørgen Leth. Danmark 1975. Foto: Henning Camre. Musikk: Gunner Møller Pedersen. Medv.: Ckaus Nissen, Ulla Gotlieb, Holger Juul Hansen, Ulf Pilgaard, Ghita Nørby m.fl. Utleie: Det danske filminsitutt. Dansk tale, utekstet. Digibeta, s/hv, 1 t 20 min.

Livet i flatlandet Det gode og det onde er en eksperimentalfilm i spillefilmlengde. Jørgen Leth kaller selv filmen en collage eller en «tilværelseskatalog» – et forsøk på å ordne og redigere tilværelsen. I kjølige og skarpe iscenesettelser ses kjente dansker som taler direkte til kameraet eller til seg selv. Filmen skal skildre danskenes hverdagsliv via en rekke tablåer som illustrerer trivialiteter – dog med en absurd vinkling. Filmen er inndelt i ti avsnitt med overskriftene: Ansiktene, Kroppene, Tingene, De nødvendige handlinger, De unødvendige handlinger, De gode tanker, De dårlige tanker, De behagelige følelser, De ubehagelige følelser og Ordene. Leth høres selv som kommentator før hvert avsnitt.  DFI/red.

LIVET I DANMARK

TIRSDAG 24. SEPTEMBER KL. 21.00 ONSDAG 25. SEPTEMBER KL. 19.00

Livet i Danmark. Regi og manus: Jørgen Leth. Danmark 1972. Foto: Henning Camre. Musikk: Henning Christiansen. Medv.: Jørgen Ryg, Kristen Bjørnkjær, Sven Åge Madsen, Hans-Jørgen Nielsen, Peder Pedersen, Jørgen Leth m.fl. Utleie: DFI. Dansk tale, utekstet. Digibeta, farger, 37 min. (Vises sammen med Århus. Programmets totale lengde 1 t 4 min.)

Det virkelige Danmark Filmen har til hensikt å gi vise frem hvordan tingenes tilstand egentlig er i lille, eksotiske Danmark; hvordan disse eiendommelige danskene ser ut, hva de driver

med og hvordan de har det. Nesten hundre dansker medvirker i filmen, blant annet en konkurranse­s yklist, en finansminister, en populær skuespiller og 13 ugifte kvinner fra en provinsby. «Der er alt for meget usigtbarhed og regnvejr og melankoli i de fleste billeder fra Danmark», i følge Jørgen Leth. «Det er der ikke i min film. Jeg vil gerne vise nogle autentiske, tydelige og smukke billeder fra dette mærkelige land.» DFI/red.

ÅRHUS

TIRSDAG 24. SEPTEMBER KL. 21.00 ONSDAG 25. SEPTEMBER KL. 19.00 Aarhus. Regi og manus: Jørgen Leth. Danmark 2005. Foto: Dan Holmberg. Musikk: Lars H.U.G.. Medv.: Jørgen Leth. Utleie: Det danske filminstitutt. Dansk tale, utekstet. Digibeta, farger, 27 min. (Vises sammen med Livet i Danmark, programmets totale lengde 1 t 4 min.)

Et barndomsminne Jørgen Leth fortæller om sin barndom, de hemmelige steder, aftryk fra lune sommeraftener, barndommens helte, skolerne, æggemadderne, det våde korkbælte, det kolde vand og et frikvarters forelskelse. Det er barndommen, skolegang, fritiden, forældre og bedsteforældre, onkler og tanter, som befolker denne film. En familie med borgerlige erhverv som motorlokomotivpasser, marketenderske i Salling og cykelbanechef. Et liv befolket med en mangfoldighed af sanselige indtryk, som vil underholde børn og deres voksne, i den stadige «plagen»: Fortæl om dengang, du var dreng ... da du var lille. Det danske filminstitutt


jørgen leth

DET PERFEKTE MENNESKE

TORSDAG 26. SEPTEMBER KL. 18.00 SØNDAG 29. SEPTEMBER KL. 21.15 REGISSØRBESØK

DE FEM BENSPENN

TORSDAG 26. SEPTEMBER KL. 18.00 SØNDAG 29. SEPTEMBER KL. 21.15 REGISSØRBESØK

De fem benspænd. Regi og manus: Jørgen Leth og Lars von Trier. Danmark 2003. Foto: Dan Holmberg. Musikk: Kristian Leth m.fl. Medv.: Jørgen Leth, Lars von Trier m.fl. Utleie: Arthaus. Dansk tale, norske undertekster. 35 mm, farger og s/hv, 1 t 31 min. (Vises sammen med Det perfekte menneske. Programmets totale varighet 1 t 44 min.)

Mannen legger ut feller for meg Alle som kjenner til Lars von Trier vet at motstand og restriksjoner er viktige bestanddeler i hans filmatiske filosofi. Han bestemmer seg for å gjøre et lite eksperi­ ment med Jørgen Leth, og utfordrer han til å lage nye versjoner av hans klassiske kortfilm Det perfekte menneske fra 1967. Men von Trier hadde ikke vært von Trier om det bare hadde vært så enkelt. von Trier legger inn noen ekstra hindre – eller «benspænd» – for å gjøre oppgaven mer spennende. Fem nye versjoner skal Leth komme opp med, alle helt forskjellige og alle skapt i henhold til noen elementære regler som vil gjøre jobben komplisert eller smertefull for ham. Resultatet? En visjonær metafilm, en dokumentar som overskrider alle klassiske genredefinisjoner og i stedet gir oss noe helt nytt, et perverst eksperiment, en lystig lek, et utradisjonelt terapeutisk prosjekt – og en sensasjonell kinoopplevelse! De fem benspenn er en unik reise inn i den bisarre kunst det er å skape film – og et spennende portrett av to enere som mestrer den.  Arthaus/red.

Det perfekte menneske. Regi: Jørgen Leth. Danmark 1967. Manus: Jørgen Leth og Ole John. Foto: Henning Camre og Ole John. Musikk: Henning Christiansen. Medv.: Claus Nissen, Maiken Algren. Utleie: Arthaus. Dansk tale, norske undertekster. 35mm, s/ hv, 13 min. (Vises sammen med De fem benspenn. Programmets totale varighet 1 t 45 min.)

Den perfekte kortfilm Jørgen Leth sier selv om sin kortfilmklassiker: «Et vakkert ungt par fungerer som demonstrasjonsobjekter. Vi får se hvordan mennesket blir til, i kraft av de roller som tildeles. Det hele foregår i et lyst demonstrasjonslokale med disseksjonsbelysning. Filmen er et dokument – eller et metadokument – over livet i Danmark anno 1967. Den vil vise modellen Det Perfekte Menneske, skapt på våre ønskeforestillinger, slik de er uttrykt på forskjellig vis i vår hverdag, og denne modell er etter min mening mer representativ for fremadpekende tendenser i samfunnet, enn selv den mest nøkterne sosiologiske rapporten om livet i Danmark.» red.

JEG TALER TIL JER – JOHN KØRNERS VERDEN

tende utstillings-cv som viser høy aktivitet både i hjemlandet og i Europas viktigste kunstbyer. I Jeg taler til jer slipper han Jørgen Leth inn i sitt atelier, i sitt liv og gjør seg tilgjengelig for filmskaperens dypdykk i Kørners verden. Leth selv er både kunstner og kunst­elsker, et utpreget sansemenneske, og han portretterer de kunstnerne han selv engasjeres, berøres og forføres av. Det viktigste omdreiningspunktet i Jeg taler til jer, som ble laget mellom 2008 og 2012, er John Kørners bildeserie «War Problems» der han går i rette med Danmarks krigsdeltakelser i Irak og Afghanistan og lar de falne danske soldatene få sin eksplisitte synlighet på lerretene. I seg selv er dette ikke et uproblematisk tema i et Danmark der Janus Metz dokumentarfilm Armadillo (2009) tente en debatt på riksnivå om hva den vestlige allianse i praksis innebærer for de unge soldatene. Til overmål skal Kørner også utsmykke et rom i det danske kronprinsparets slottsbolig med et motiv fra samme serie, og når han må diskutere kunstens innhold og utforming med oppdragsgiveren - altså kronprinsen selv - sitter han plutselig midt i skvisen mellom børs og katedral, der kunstneriske beslutninger må veies opp mot prestisje og kommersiell suksess. I disse kjernesekvensene viser Jeg taler til jer og John Kørner selv, på en effektiv og ukomplisert måte, essensen av hva det vil si å arbeide med kunst. Svein Inge Sæther/  Cinemateket Trondheim/red.

TORSDAG 26. SEPTEMBER KL. 21.00 REGISSØRBESØK

Jeg taler til jer - John Kørners verden. Regi og manus: Jørgen Leth. Danmark 2012. Foto: Manuel Alberto Claro, Aske Alexander Foss, Adam Philp, Signe Høgh og Andreas Hjortdal. Musikk: Kristian Leth og Fridolin Nordsø. Medv.: John Kørner, Jørgen Leth m.fl. Utleie: Camera Film, Danmark. Dansk tale, utekstet. DCP, farger, 57 min. (Vises sammen med Stopforbud. Programmets totale lengde 1 t 9 min.)

Et kunstnerportrett Jørgen Leths nye dokumentarfilm er et kunstnerportrett av John Kørner. Han er billedkunster med en omfat49


JØRGEN LET H • SØNDAGSMATINÉ

En forårsdag i helvede. Regi og manus: Jørgen Leth. Danmark 1977. Foto: Dan Holmberg + 23 til. Musikk: Gunner Møller Pedersen. Medv.: Syklistene i Paris–Roubaix 1976. Utleie: DFI. Dansk tale, utekstet. Digibeta, farger, 1 t 51 min.

EN VÅRDAG I HELVETE Brosteinsrittet fremfor noen En vårdag i helvete er selvfølgelig en film for alle sykkelinteresserte. Men det er også definitivt en film for også de som ikke er særlig sykkelinteresserte. For selv 36 år etter at filmen hadde premiere finnes det knapt et bedre eksempel på en dokumentarfilm som til de grader overskrider grensene for tematisk interesse og over i den store kunstneriske opplevelsen. Kort fortalt handler filmen om en-dagsrittet Paris–Roubaix, et ritt som fortsatt regnes som et av 50

de hardeste rittene i sykkelsporten. Det foregår blant annet på mange – og lange – strekninger med gamle brosteinslagte landeveier som har ligget der siden middelalderen, og som er så dårlige at de idag er stengt for alminnelig ferdsel. Bare her ligger det en kime til mye dramatikk. Leths måte å behandle stoffet på ligger langt fra det vi forbinder med fjernsynets sportsrereportasjer. Han er ingen journalist – han er kunstner i ordets beste

ONSDAG 2. OKTOBER KL. 19.00 SØNDAG 6. OKTOBER KL. 13.00 OG KL. 21.00

forstand, og han har skapt et ubestridelig filmatisk mesterverk. Vi sakser fra Per Calums anmeldelse i det danske tidsskriftet «Kosmorama»: «Spændende fordi Jørgen Leth disponerer sit stof så klart og overskueligt, spændende fordi han i sin speakerkommentar hele tiden er på pletten med kun de nødvendige forklaringer – når de er nødvendige. Og spændende fordi man fornemmer et menneskeligt drama i den ubønhørlige kamp for at vinde og derfor kan føle både med dem, der blot er med for at hjælpe favoritterne til sejr, og med de favoritter, der ikke kan blive vindere. Og spændende også på et æstetisk plan. Med et kæmpeopbud af fotografer har Jørgen Leth dækket sig ind, så ingen væsentlig detalje tabes og så selv en ignorant som jeg mener at fornemme i hvert fald noget af den mystiske skønhed og betagelse, som Jørgen Leth har fundet i cykelsporten. De mange intense nærbilleder, de rolige overbliksbilleder og det helt forunderligt smukke totalbillede, hvor kameraet hæver seg højt op over de mange ryttere på vej over en bro i et grønt og skønt landskap, mens Gunner Møller Pedersens musik, en kantate for mandskor, svulmer på lydbåndet, som var det hele en del av et liturgisk forløb. Det er næsten for stærkt, men balancen holdes lige netop. Efter denne film kender jeg cykelrytterne en lille smule, på en måde som fjernsynet endnu aldrig har givet mig mulighed for. Måske endda på en måde som tilstedeværelse ved selve cykelløbet ikke kan give, fordi filmen alene har ejet en digter, der nøgternt og dog betaget kan redegøre for detaljernes helhed.» olep/red.


jørgen leth

STOPFORBUD

TORSDAG 26. SEPTEMBER KL. 21.00 REGISSØRBESØK

Stopforbud. Regi og manus: Jørgen Leth, Ole John og Jens Jørgen Thorsen. Danmark 1963. Foto: Ole John. Musikk: Bud Powell. Medv.: Bud Powell, NielsHenning Ørsted Pedersen, Jørn Elniff, Max Brüel m.fl. Utleie: DFI. Dansk tale, utekstet. Digibeta, s/hv, 12 min. (Vises sammen med Jeg taler til er – John Kørners verden. Programmets totale varighet 1 t 9 min.)

Jazza debut

mistet, med unntak av sin datamaskin, alt han eide. Haiti. Uten tittel ble laget i 1996, noen år etter at han bosatte seg på øyen. I cinema verité-form har han fanget sine inntrykk av øy-republikkens merkverdige historie og dens verden av virkelig uvirkelighet, fantastisk realisme, vodoo og politisk terror. Samtidig som han kikker og lytter på omgivelsene rundt seg, beholder han gjestens åpenhet og uskyld, og unnlater klokelig nok fra bedrevitende kommentarer om sitt vertskap.  DFI/red.

Stopforbud er et eksperimentelt portrett av den amerikanske jazzpianisten Bud Powell. I filmen inngår «.. en koncertoptagelse fra Montmartre, hvor Powells fingre og ansigt studeres i en række flotte, mørke indstillinger, mens han spiller, men uden synkron lyd. På lydsiden hører man dels Bud Powell spille, dels fortæller Dexter Gordon i starten og slutningen et par historier om Powell og hans innovative betydning inden for jazzen» (fra Anders Leifers bok «Også i dag oplevede jeg noget ... Samtaler med Jørgen Leth», 1999). DFI

HAITI. UTEN TITTEL

ONSDAG 2. OKOTBER KL. 21.00 TIRSDAG 8. OKTOBER KL. 19.00

Haiti. Uden titel. Regi og manus: Jørgen Leth. Danmark 1996. Foto: Tómas Gislason, Dan Holmberg, Alexander Gruszynski og Jørgen Leth. Musikk: Hilmar Örn Hilmarsson. Medv.: Utleie: DFI. Dansk tale, utekstet. Digibeta, farger, 1 t 22 min.

En gjests betraktninger Jørgen Leth bodde på Haiti mellom 1999 og 2010, hvor han blant annet var dansk konsul de siste ti årene. Han flyttet tilbake til Danmark etter at huset hans ble jevnet med jorden under jordskjelvet som rammet i januar 2010. Leth ble reddet ut av ruinene av sin assistent, men

lig, subjektiv fremstilling, fylt med opplevelse og sansning. Holdningen har vært å registrere det som fascinerer meg ved det jeg ser, og sette det i en overraskende sammenheng.» DFI

NYE SCENER FRA AMERIKA ONSDAG 9. OKTOBER KL. 21.15 SØNDAG 13. OKTOBER KL. 19.00

Nye scener fra Amerika. Regi og manus: Jørgen Leth. Danmark 2002. Foto: Dan holmberg. Musikk: John Cale. Medv.: Mark Kurlansky, Patrick Slavin, Albert Maysles, Robert Frank, John Cale, John Ashbery, Dennis Hopper m.fl. Utleie: DFI. Dansk og engelsk tale, utekstet. Digibeta, farger, 35 min. (Vises sammen med 66 scener fra Amerika. Programemts totale varighet 1 t 17 min.)

Ut på tur igjen

66 SCENER FRA AMERIKA ONSDAG 9. OKTOBER KL. 21.15 SØNDAG 13. OKTOBER KL. 19.00

66 scener fra Amerika. Regi: Jørgen Leth. Danmark 1982. Manus: Ole John. Foto: Dan Holmberg. Kommenator: Jørgen Leth. Utleie: DFI. Dansk tale, utekstet. Digibeta, farger, 42 min. (Vises sammen med Nye scener fra Amerika. Programmets totale varighet 1 t 17 min.)

Ut på tur Jørgen Leth sier selv om 66 scener fra Amerika: «En dokumentarfilm om USA i dag. Den inneholder stort og smått, begivenheter, ting, mennesker, tanker og følelser. Det er en samling av bilder fra dette store landet, som på mange måter er fremmed og uoverskuelig for oss, men som vi likevel må speile vår egen kultur i, og som våre drømmer – enten om vi vil det eller ikke – må forholde seg til. Filmen er en person-

Nye scener fra Amerika er Jørgen Leths personlige og poetiske syn på Amerika, tatt opp i september 2001 i New York, Texas, New Mexico, Colorado, Arizona og California. Leth og hans fotograf Dan Holmberg besluttet seg for å lage en oppfølger til 66 scener fra Amerika (se egen omtale), som har klassikerstatus i dokumentarfilmens historie. Leth og Holmberg skildrer det mytologiske Amerika, de endeløse veiene, bensinstasjonene, diner’ne, motellene og storbyen. Blant de personer som medvirker i filmen, er kultfigurer som dikteren John Ashbery, musikeren John Cale, skuespilleren Dennis Hopper og fotografen Robert Frank. Sistnevntes bok fra 1950-tallet, «The Americans», er sammen med Edward Hoppers malerier en inspirasjonskilde for Leth og Holmbergs opplevelse av Amerika. DFI

51


52

R JÆ LSK FEI

BIFF før BIFF! I de to ukene før BIFF gir vi førpremierer på fem kommende BIFF-filmer. Fire filmer er ikke bestemt enda, men den femte er Alejandro Jodorowskys Jodorowskys Dune (se egen omtale). Kanskje viser vi festivalens store snakkis, eller kanskje dokumentaren med tema som du ikke visste du ville vite noe om. Filmene vises som førpremiere bare én gang, så det er bare å kjenne sin besøkelsestid. BIFF presenterer årlig over 150 dokumentar- og fiksjonsfilmer, og er med dette i omfang den største filmfestivalen i Norge. BIFF har som alltid et dedikert fokus på dokumentarer, i tillegg til et bredt utvalg av spillefilmer. 23. – 30. oktober er uken for store opplevelser av nyere film – for 14. gang på rad er det duket for Bergen internasjonale filmfestival. Følg med på cinemateket-usf.no og følg oss på Facebook og Twitter for info om hvilke filmer som vises. sw

FEILSKJÆR

PREVIEW BIFF 2013

Norsk film er for tiden på en bølgetopp. Besøkstallene stiger, antall filmer øker og invitasjonene til internasjonale filmfestivaler er mange. Men det følger en skygge med alt.

NORSKE FEILF EILSKJÆR SKSKJ JÆR F E I L F ÆR or hver suksess som lages, finner man i hvert fall minst en flopp – som oftest fler. I motsetning til suksessene, blir floppene fort glemt. Og det skal man kanskje strengt tatt være glad for. Samtidig er det jo viktig å lære av våre – og andres – feil. Hvis ikke kan man jo risikere å gjøre de samme tabbene om igjen og om igjen. Det vil Cinemateket i Bergen være med å forhindre. Derfor vil vi i programmene fremover presenter norske filmer som i sin samtid fikk totalslakt av pressen og/eller floppet totalt. Vi har tidligere annonsert at cinemateket ikke kan garantere deg som publikummer at du vil like våre filmer, men at du vil skjønne at det er en film av betydning, og at den har viktige kvaliteter. Med filmene i denne serien kan vi nesten garantere at filmene ikke har særlig kvaliteter, men at du vil like det du ser – i hvert fall om du ler av folk som driter seg ut. Dette er filmer med flust av ufrivillig humor,

filmer som i sitt forsøk på å ta opp seriøse og viktige tema tryner så fundamentalt i klisjeer og ufrivillig komikk at det faktisk blir underholdene. Eller provoserende. Upåvirket blir man i hvert fall ikke. Og det er jo en av kunstens viktigste funksjoner – å vekke følelser. Er det ikke? Samtidig er det jo filmer som grunnet sine lave kvaliteter knapt har fått mulighet til å vise seg frem etter at de første gang ble forsøkt lansert på kino. De er svært lite tilgjengelig, siden få av floppene ble lansert på video eller kjøpt opp av fjernsynskanalene. Så med disse eksklusive visningene får også nye generasjoner muligheten til å kose seg med mindre vellykkede forsøk på å lage god film. På en annen side kan det jo faktisk hende at vi snubler over et forbigått mesterverk i prosessen. Eller kanskje ikke. Koselig på kino blir det uansett. olep


NORSKE FEILSKJÆ R

Selkvinnen. Regi: Per G. Johnson og Lauritz Falk. Norge 1953. Manus: Leif Sinding. Foto: Per G. Johnson. Musikk: Gunnar Sønstevold. Medv.: Lauritz Falk, Liv Hagerup, Hjalmar Fries, Jack Fjeldstad, Eugen Skjønberg m.fl. Utleie: NB. 35 mm, s/hv, 1 t 17 min.

SELKVINNEN Skal denne filmen anmeldes, så må det være til politiet (Morgenposten 17. november 1953) Selkvinnen er et ufrivillig komisk forsøk på å koke sammen en serie dokumentaropptak av fuglejakt, hvalfangst og værforhold på Færøyene, med en historisk skildring av Nolsøyar-Pål, og noen andre kjekke færingers opprør mot det danske handelsmonopolet. Filmen hadde premiere i november 1953. I Oslo ble den satt opp på en av de store sentrumskinoene, og led den usedvanlige skjebne å bli tatt av programmet etter bare tre dager. Filmen tar oss med et par hundre år tilbake i tiden,

til en tid der færøyiske bønder går sammen i et opprør mot en bisk fogd, fordi han representerer det kongelige handelsmonopol. Hva monopolet egentlig består av, og hvorfor de dystre, langhårete bøndene stadig kommer sammen i mørke stuer med talglys på bordet, og hisser hverandre opp i oppstyltede replikker, får vi et høyst uklart bilde av. Ikke en eneste av scenene inneholder den minste dramatiske appell; de er, som Arne Hestenes i Dagbladet uttalte, «like opphissende som scener fra en dokumentarfilm om kålorm» – Hestenes

TORSDAG 10. OKTOBER KL. 21.15 TORSDAG 17. OKTOBER KL. 19.00

som for øvrig avsluttet sin anmeldelse med den smått legendariske «man skulle nesten hatt statsstøtte for å se denne filmen!». I dette virvaret av talentløse tilfeldigheter og intetsigenhet, er det også tråklet inn en håpløs kjærlighetshistorie mellom Pål Nølsnes og fogdens datter. Dessuten presenteres vi for et symbolsk sagn-innslag om en sel som plutselig går ut av sitt gode skinn, og springer frem som en naken kvinne i fjæresteinene. «Imidlertid klarer verken fogdedatterens svømmetur i det 17. århundrets undertøy eller en blond og naken selkvinne som stiger opp av havet, å redde denne filmen i havn,» skrev en filmanmelder i Arbeiderbladet. Replikkvekslingene ligger også langt under pari. Ved siden av den uinteressante historien, må man finne seg i at kjente skuespillere gjennom en hel film går rundt og deklamerer noe som ligner på teaterreplikker, og som bare er selvfølgeligheter. Dialoginstruksjonen – eller mangelen på sådan – er helt fantastisk. Kanskje ikke overraskende når vi ser dialoginstruktøren i egen høye person, Lauritz Falk, selv gestalte helten Nolsøyar-Pål. Han ser ut som en underlig blanding av indianer og fransk aristokrat, og spiller med samme skjebnesvangre teatralske høytidelighet som de andre. Produksjonsselskapet, Janus Film, engasjerte faktisk en færøyisk språkkonsulent til innspillingen. Noe de så visst kunne spart seg: «Hva ble så resultatet av dette samarbeidet? En østlandsdialekt!», skrev Finn Syvertsen i VG. Selkvinnen er en film som Finn Rohdin i Nationen mente «for enhver pris måtte hindres i å bli sendt til Danmark og Færøyene, da den på disse stedene vil bli oppfattet som en blodig fornærmelse». olep/red. 53


Alejandro Jodorowsky

Most directors make films with their eyes, I make films with my testicles.


Tidlig 1990. En bootleg VHS-tape fra England dumper ned i postkassen. Nervøse fingre åpner pakken og drar ut tapen. El Topo. Ekstase.

K

ultregissør? Prøv å definere det, lykke til. Til tross for dette er mange skjønt enige om at hvis det finnes én levende regissør som kvalifiserer til begrepet, så er Alejandro Jodorowsky mannen å se til – hyllet av regissører som David Lynch, Nicolas Winding Refn og Dennis Hopper. Filmskaper, skuespiller, forfatter, musiker, tegneserieskaper og spirituell guru – i en alder av 84 år var Jodorowsky aktuell med en ny film på årets Cannesfestival. Dance of Reality er hans barndoms minner, slik Amarcord var Fellinis og Speil var Tarkovskijs, men Jodorowskys versjon tar oss til noen mildt sagt bisarre steder. «My father was a monster. A monster!» En vond og fremmedgjort barndom kan avføde mangt, og akkurat hvor mye er Jodorowskys filmer talende eksempler på. Head film På begynnelsen av 1970-tallet var Jodorowsky en stjerne i motkulturen, og syrewesternfilmen El Topo (se egen omtale) var filmen som propellerte ham opp på himmelen. El Topo var en midnight movie, et fenomen

Den er mer et kunstverk enn en tradisjonell film, og som vokste ut av et miljø i New York, mer spesifikt rundt kinoen The Elgin Theater i Chelsea-området. for det store publikum var den selvsagt komplett uforKinoen ble startet av Ben Barenholtz som satte opp ståelig. Kanskje hadde det å gjøre med at Jodorowsky undergrunnsfilmer og retrospektiver. Barenholtz ble på denne tiden fikk spirituell veiledning av en som senere produsent for Coen-brødrenes filmer og er oppfordret til bruk av LSD, eller kanskje hadde det å kjent for å ha et følsomt øye for talent. Med El Topo som gjøre med isolasjonseksperimentene han gjorde. Etter midnattsfilm ekploderte fenomenet, og senere fulgte The Holy Mountain røk uansett Jodorowsky uklar med Pink Flamingos (1972), The Rocky Horror Picture Show Klein, noe som gjorde denne filmen og El Topo nærmest (1975), Eraserhead (1977) og Freaks (1932) i samme spor. utilgjengelige i nærmere 30 år, noe som igjen forklarer Man skulle gjerne likt å ha vært til min VHS-induserte ekstase i 1990. Noen av 1970-tallets mest berykstede på noen av disse midnatts-forestilI ask of film what most tede filmer og en omnipotent, lingene. Utskudd, hippier, studenter og North Americans ask andre alternativt orienterte mennesker myteomspunnet regissør, slikt blir of psychedelic drugs. var ikke bare publikum, de gjorde foredet gjerne kult av. Legger man til The difference being stillingene til en fest, hvor man drakk, spillefilmdebuten Fando y Lis (1968), that when one creates røykte og ropte til karakterene på lerreen film som skapte slike opptøyer a psychedelic film, he tet – alt på en tid av døgnet da man var på Acapulco Film Festival at need not create a film Jodorowsky måtte flykte mobben, mer, hva skal man si, mottakelig for odde that shows the visions da når man mytiske høyder i opplevelser. «Head film» var et annet of a person who has begrep som oppstod, og El Topo var headpre-DVD-tidsalderen. taken a pill; rather, he filmen over alle – mer en midnattsmesse needs to manufacture enn en midnattsfilm. Med sin religiøse Jodorowskys Dune the pill. symbolikk, outrerte og voldelige estetikk Jodorowskys ettermæle er i dag til en viss grad forbundet med en film som gikk i og surrealistiske arv var den som skapt for utvidede vasken for hans del. Prosjektets rykte har vokst så opplevelser i sene nattestimer. I kjølvannet av El Topo stilte Jodorowsky velvillig mye at det for lengst har fått legendestatus hva gjelder opp på talkshows og snakket om alt fra Luis Buñuel til ugjorte filmer. Tidligere i år hadde dokumentaren pantomime og sin egenkomponerte psykomagi. I kraft Jodorowsky’s Dune (se egen omtale) premiere i Cannes, av sin særegne personlighet ble han en motkulturell en morsom dokumentering av filmen som ikke skulle yndling, faktisk i den grad at John Lennon overtalte bli Jodorowskys, hvorfor den ikke ble det og hva den Apple Corps sin sjef Allen Klein til å distribuere filmen kunne blitt. i USA. Klein ga også Jodorowsky en million dollar for Jodorowsky samlet det han kalte sine spirituelle krigere for å lage en film som skulle endre kunsten, å lage sin neste film. livet og alt. «Den viktigste filmen i menneskehetens Om El Topo var en head film var The Holy Mountain (se egen omtale) head film in absurdum – et psykedehistorie,» sa Jodorowsky uten snev av ironi. Serieskalisk freakshow og symboltung jungel av referanser. per Jean «Moebius» Giraud, spesialeffektmann Dan 55


O’Bannon, fremtidig Alien-designer H.R. Giger, Pink Floyd, Mick Jagger, Orson Welles og ingen ringere enn Salvador Dalí selv var blant hans krigere. Dali krevde for øvrig 100 000 dollar for hver scene han var med i, så noen burde kanskje sett at dette angivelige 10-12-timers-eposet ikke kom til å se dagens lys. Og på toppen av det hele var Frank Herberts berømte roman lite annet enn et utgangspunkt for Jodorowsky – «I was raping Frank Herbert! … but with love.» Med to års planlegging avfødte prosjektet imidlertid over 3000 interessante skisser fra Moebius’ hånd som med Jodorowsky’s Dune nå er tilgjengelig for publikum. Hellig blod Etter barnefilmen Tusk (1980), som han senere diskrediterte, var Jodorowsky tilbake i godt gammelt slag med psykofabelen Santa Sangre (se egen omtale) i 1989. Eller hva skal man kalle en film hvis premiss dreier seg rundt en liten sirkusgutt som ser sin mor bli skjært armene av, og som voksen mann lar sine egne armer fungere som hennes når hun utfører sine psykotiske drap. Ødipuskompleks er ikke en gang dekkende. Siden Santa Sangre har Jodorowsky, foruten å ha laget den underlig tradisjonelle The Rainbow Thief (1990) under produsentens strenge øyne, meldt en oppfølger til El Topo, men har ikke funnet finansiering til denne. 84-åringen sier at han har planer om å leve til han blir 120, så han har ennå litt tid på seg. Jodoverset «If you are great, El Topo is a great picture. If you are limited, El Topo is limited.» Sitatet sier mye om den vandrende urkraften Jodorowsky. En kjapp titt på hva han har gjort og hvem han har møtt i sitt liv kan få en til å måpe. Han har forfattet tegneserien Inkalen, blant annet tegnet av Moebius, tidvis beskrevet som verdens 56

beste tegneserie. Inkalen består av en rekke album, som eksempler hvor andre har fulgt vagt i hans fotspor. For min egen del er nok hans sterke sans for tablåer og den igjen har forbindelser til flere andre serier med bøker og visuelle kraften i måten han viser oss både gru og poesi album – som alle løst er lagt til det samme «jodoverset». Han har skrevet mange andre serier, den første var hans sterkeste sider. Men det er bare meg, gudene skal Anibal 5 med tegninger av Moro. Han har regissert over vite at det er mye å hente andre steder i filmene hans for hundre skuespill og har gitt ut 23 bøker og avhandlinger de som er åpne for det. For i motsetning til mange andre av terapeutisk og filosofisk karakter, filmer fra 1970-tallet laget i motkultusærlig om sin psykomagi. I flere tiår I was born in Bolivia, rens høytid er filmene hans overraskende holdt han gratis forelesninger om holdbare, og det til tross for at han of Russian parents, psykologi, religion og spirituelle lived in Chile, worked tematisk sparker skamløst og åpenlyst i massereligionens og kapitalismens mestere i Paris’ kafeer. Da han var 18 år in Paris […] having startet han sin egen teatertrupp, fem år retninger. De er holdbare først og fremst not been accepted senere talte den 50 medlemmer. Etter å i kraft av sin originalitet. Det er bilder i El anywhere, because ha flyttet til Paris studerte han pantoTopo, The Holy Mountain og Santa Sangre in Bolivia I was a mime sammen med legenden Marcel som har blitt sittende hos meg i over 20 Russian, in Chile I Marceau og skrev flere av hans stykker. år, bilder av sjokkerende grusomheter was a Jew, in Paris og var poesi om hverandre og gjerne Han jobbet med Maurice Chevalier og I was a Chilean, in samtidig. En armløs mann som bærer surrealisten André Breton, og han starMexico I was French, en benløs mann på ryggen, hundrevis tet Panic-bevegelsen – oppkalt etter and now, in America, guden Pan – sammen med Fernando av døde, hvite kaniner som omringer to I am a Mexican. Arrabal og Roland Topor. Og så altså et duellanter, talløse flådde og korsfestede knippe filmer som ikke ligner så mye annet vi har sett. lam i en parade, en blødende, døende elefant tar farvel Hvis man skal skal prøve å karakterisere Jodorowsmed en liten gutt. Det skal et ganske spesielt talent og en kys filmer ender man altfor lett opp med generelle og helt egen visjon til for å komme opp med øyeblikk som omtrentlige betegnelser. De er allegoriske og symbolblir hengede i sinnet i årevis uten gjensyn. mettede, det er et snev av surrealisme og en hel del I en epostveksling tidlig på 2000-tallet fikk jeg kontakt med Jodorowsky. Foruten å tro at jeg var en Artaud og ondskapens teater. Han er en av disse sjeldne filmskaperne som kun kan sammenlignes med seg selv, kvinne hadde han veldig lyst til å vise El Topo i Bergen. for få, om noen, filmer før eller siden ligner det JodorowDen gang gikk det i vasken på grunn av den da 25 år lange tvisten han hadde gående med Allen Klein. Nå sky har gjort. Man kan si at en filmskaper slekter på er endelig El Topo klar for kinovisning i Bergen, og vi andre filmskapere og er inspirert av ting som er gjort før, men det kan man ikke med Jodorowsky. Hans inspihåper Bergen er klar for El Topo. Sigurd Wik rasjonskilder ligger i hans psykomagi, hans trøblete barndom, hans mangslungne liv, hans eiendommelige syn på livet og hans vidunderlig bisarre fantasi. Om noe, så kan man i beste fall komme opp med noen få


ALEJANDRO JODOROWSKY • FØR P REMIERE B IFF

ALEJANDRO JODOROWSKY

TIRSDAG 1. OKTOBER KL. 19.00 TORSDAG 3. OKTOBER KL 21.15

TIRSDAG 1. OKTOBER KL. 21.00 TORSDAG 3. OKTOBER KL. 19.00

Jodorowsky’s Dune. Regi: Frank Pavich. USA 2013. Foto: David Cavallo. Musikk: Kurt Stenzel. Medv.: Alejandro Jodorowsky, Michel Seydoux, H.R. Giger, Chris Foss, Brontis Jodorowsky, Nicolas Winding Refn m.fl. Kopi: BIFF. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 25 min.

El Topo. Regi og manus: Alejandro Jodorowsky. Mexico 1971. Foto: Rafael Corkidi. Musikk: Alejandro Jodorowsky og Nacho Méndez. Medv.: Alejandro Jodorowsky, Brontis Jodorowsky, José Legarreta, Alfonso Arau, José Luis Fernández m.fl. Spansk tale, engelske undertekster. Digital video, farger, 2 t 5 min.

JODOROWSKYS DUNE

EL TOPO

Den viktigste filmen som aldri ble laget

Kultfilmen over alle

Etter suksessen med The Holy Mountain (se egen omtale), ga produsent Michel Seydoux Alejandro Jodorowsky frie tøyler til sitt neste prosjekt. Jodorowskys første innskytelse var å filmatisere Frank Herberts kritikerroste og bestselgende science fiction-roman «Dune». Jodorowsky hadde ikke selv lest boken, men en venn av ham som hadde det mente den var skikkelig bra. Ambisjonene for Dune var megalomane selv i Jodorowsky-målestokk: Dune skulle ikke bare være en stor film, den skulle være en profet – «To me, Dune will be the coming of a god!». For å oppnå dette satte regissøren sammen en gruppe «spirituelle krigere» bestående av tegneserieskaperen Jean «Moebius» Giraud, maleren og designeren H.R. Giger, illustratøren Chris Foss og spesialeffektspesialisten Dan O’Bannon. Selv om de aldri lyktes i å filmatisere Herberts bok, satte denne konstellasjonen sitt tydelige spor på sci-fi-historien: Både filmer som Alien, Blade Runner og Det femte element, samt tegneserier som Inkalen og Metabaronenes kaste, springer direkte eller indirekte ut av dette samarbeidet. Jodorowsky’s Dune er en svært underholdende fortelling om et av filmhistoriens mest fascinerende prosjekter. Den er også en usedvanlig morsom dokumentarfilm – ikke minst er den 84 år gamle Jodorowsky en utømmelig fontene av gullkorn. «I am raping Frank Herbert!» er bare toppen av isfjellet.  Aksel Kielland

Alejandro Jodorowskys legendariske El Topo kan forsøksvis beskrives som en høyttravende, symbolmettet og utrolig blodig spaghettiwestern. I tillegg er det muligens den mest betydningsfulle kultfilmen som er laget. Ubehagelig ultravold pares med det smertefullt vakre – like deler pretensiøst og primalt. En mann i svart rir gjennom ørkenen med en naken gutt foran seg i salen. Tre revolvermenn dukker opp og sier de har blitt sendt for å drepe mannen, som på sin side setter gutten forsiktig bak seg. En ensom rytter som møter revolvermenn er intet nytt i westernfilmer, men den nakne gutten er det. At en gutt og en mann rir inn i en by er heller intet nytt i westernfilmer, men at det første som møter dem er en kvinne spiddet på en fem meters påle, slaktede hester, en hel landsby massakrert og en faktisk elv av blod er det. Og det er situasjoner som disse som gir El Topo sin edge og sin uro – hele tiden ekstrem og grenseoverskridende. Å beskrive filmens handling er ikke bare en unyttig øvelse, det er nærmest misvisende, for filmen er dypest sett to ting: lag på lag med symboler og ustanselig sjokkerende og iøynefallende bilder. Dette er hva som gjorde El Topo ikke bare til et midnattsfilmfenomen i New York, men til en av disse legendariske tapte filmene som på grunn av rettighetskrangler var utilgjengelig i nesten 30 år. Det er ikke det at det er så velgjort eller bra i klassisk forstand, det er heller det at det er så hinsides konvensjoner at man får følelsen av at denne filmen ikke har noen grenser. sw 57


ALEJANDRO JODOROWSKY

ALEJANDRO JODOROWSKY

TIRSDAG 8. OKTOBER KL. 21.00 ONSDAG 9. OKTOBER KL. 19.00

TORSDAG 10. OKTOBER KL. 19.00 TIRSDAG 15. OKTOBER KL. 21.00

La montaña sagrada. Regi og manus: Alejandro Jodorowsky. Mexico/USA 1973. Foto: Rafael Corkidi. Musikk: Don Cherry, Ronald Frangipane og Alejandro Jodorowsky. Medv.: Alejandro Jodorowsky, Horacio Salinas, Zamira Saunders, Juan Ferrara, Adriana Page m.fl. Spansk og engelsk tale, engelske undertekster. Digital video, farger, 1 t 54 min.

Santa Sangre. Regi: Alejandro Jodorowsky. Mexico/Italia 1989. Manus: Alejandro Jodorowsky, Roberto Leoni og Claudio Argento. Foto: Daniele Nannuzzi. Musikk: Simon Boswell. Medv.: Axel Jodorowsky, Blanca Guerra, Guy Stockwell, Adan Jodorowsky m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital video, farger, 2 t 3 min.

THE HOLY MOUNTAIN

SANTA SANGRE

«You are excrement. You can change yourself into gold.»

1980-tallets mest undervurderte film?

Mange vil nok synes at El Topo (se egen omtale) er både fascinerende og ganske langt ute. Men på ute-skalaen er den ingenting mot The Holy Mountain, et visuelt jordskred av religiøs symbolikk, mystikk, metafysikk, alkymi, splatter, psyke­delia og rent kaos. Filmen er en samling av de mest bisarre scener og slående tablåer noen gang festet til film. Og det skal han ha, Jodorowsky, det krever et vidunderlig skrudd sinn å komme opp med den ene høyst originale visuelle ideen etter den andre i et slikt tempo han gjør her. Pop-filosofi, religiøs satire eller blodig alvor? The Holy Mountain følger Alkymisten, en Kristus-lignende karakter, Tyven og syv andre opplyste mennesker. De er på en voldelig pilegrimsreise i søken etter gudenes hjem for å avsette dem. Hvis dette høres litt sketchy ut er det ingen overdrivelse å si at narrasjon ikke er denne filmens sterkeste kort. På den annen side, hvis du vil se erobringen av Mexico spilt av reptiler, fugler fly ut av sårene til drepte mennesker, en parade med hundrevis av korsfestede lam, eller bare synes at trykkekunsten innbefatter altfor lite rumpe, da er dette filmen for deg. The Holy Mountain er vittig, uhyrlig og, som man kanskje skjønner, vanskelig å beskrive. Derfor kommer denne forestillingen med en garanti: The Holy Mountain er som ingen andre filmer du har sett. sw

Som få andre filmer vi har sett evner Santa Sangre å smelte sammen det bestialske med det vakre, det morsomme med det tragiske, det deformerte med det skjønne og døden med livet. Filmen er en skildring av Fenix’ bisarre liv og levned. Åtte år gamle Fenix jobber som mimeartist og magiker på Gringo Sirkus i Mexico City. Fenix’ eneste virkelige venn er sirkusets heltatoverte kvinnes døvstumme adoptivdatter Alma. Hans far Orga, en brutal amerikansk alkoholiker, er knivkaster ved sirkuset. Fenix’ mor, Concha, er en religiøs fanatiker. En kveld oppdager Concha sin mann i armene på den tatoverte kvinnen, og det etterfølgende er et horrorshow av lemlestelse som beskrives bedre i filmen enn på papiret. Vi møter Fenix igjen ti år senere, da han rømmer fra mentalsykehuset han har vært innlagt på. Han gjenforenes med moren, og de to returnerer til sirkuslivet med et bisart og tragisk fusjonsshow, der de to aparte personene smelter sammen til én. Å kalle Santa Sangre for en skrekkfilm er å ikke yte den rettferdighet, for i likhet med Jodorowskys andre filmer er det en film som eksisterer utenfor nesten alle kategorier andre enn hans egne. Den er en orgie i sanseløs fortellerglede og visuell storslagenhet, hvor skrekk og poesi mikses til en både rørende og pervers historie om tapt uskyld og barndommens traumer. sw

58


CINEMATEKET USF viser film. Faktisk i underkant av 200 titler i året, noe som er like mange filmer som Bergen Kino viser. Vi tilbyr våre medlemmer filmer fra hele filmhistorien. Fra 1895 til dags dato; fra 15-timers drama til ettminutts kortfilmer; film som aldri har vært vist i Norge og klassikere som kan ses om og om igjen til øyet blir stort som en vott. Du bør kunne finne noe av interesse her. Kinosalen Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet på Nordnes. Billetter:

kr. 40,- m/medlemskap kr 80,- u/medlemskap Medlemskap fås kjøpt i billettsalget for kr. 100,-. For filmprogram, artikler og annen filminfo, se cinemateket-usf.no, eller følg oss på facebook og twitter. Velkommen!


NORGES STØRSTE FILMFESTIVAL

150 FILMER - 8 DAGER

Bergen kino - Magnus Barfot kinosenter Logen Teater / Cinemateket USF / Tivoli på Kvartéret

Åpen for alle filminteresserte

23.- 30. OKTOBER Rabattkort x 10 forestillinger (kan deles mellom flere) – kr. 670,Gjentagne mulige påfyll rabattkort – 4 filmer à kr. 65,-


Program Cinemateket USF august-oktober 2013