Page 1

s ø n dag s m at i n é | To r s dag s f i l m e n | H o l ly wo o d s  s i st e  g u l l a l d e r | e s k i l  vo gt  v e lg e r  f i l m | a k a d e m i e t  c i n e m at e k e t | e u r o d o k | b o r e a l i s

Program 1 2014 cinemateket usf

februar–april

|

jean gabin | O l e k s a n d r  D ov s j e n ko | c - k i n o  p r e s e n t e r e r : n o r s k e  f e i l s k jæ r | st u m f i l m | h i tc h c o c k | p å  o pp f o r d r i n g


Lik Cinemateket i Bergen på Facebook

Følg oss på twitter @CinemateketUSF

www.cinemateket-usf.no


soshi te c hi c hi ni nar u

Som far, så sønn en film av kore-eda hirokazu

PÅ KINO FRA 7. FEBRUAR www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no


Program 1 2014 cinemateket usf

februar–april

Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

søn

0202

tir

0402

19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.15 18.00 21.00 13.00 18.00 20.00 19.00 21.00 18.30 20.30 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.15 18.00 20.00 21.00 18.00 21.00 13.00 18.00 20.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.15 19.00 21.00 18.30 21.00 19.00 21.15

Bonnie & Clyde Manndomsprøven Manndomsprøven Bonnie & Clyde Den store illusjonen Easy Rider Ondt blod i vesten Den store illusjonen Den store illusjonen Den forheksede skog Ondt blod i vesten Easy Rider Den forheksede skog Arsenal Ondt blod i vesten A Field in England Arsenal Ondt blod i vesten Dagen gryr A Field in England Midnight Cowboy Dagen gryr Blind Akademiet Cinemateket: Eskil Vogt Avdøde advarer Marketa Lazarova Jord The Gang’s All Here Jord Marketa Lazarova Paris etter midnatt See No Evil, Hear No Evil See No Evil, Hear No Evil Paris etter midnatt The Gang’s All Here Avdøde advarer Gullfeber The Last Picture Show The Gang’s All Here Pariserluft Midnight Cowboy This Sporting Life Pariserluft Only Lovers Left Alive The Last Picture Show

Arthur Penn, USA 1967 Mike Nichols, USA 1967 Mike Nichols, USA 1967 Arthur Penn, USA 1967 Jean Renoir, Frankrike 1937 Dennis Hopper, USA 1969 Sergio Leone, Italia/USA 1968 Jean Renoir, Frankrike 1937 Jean Renoir, Frankrike 1937 Oleksandr Dovsjenko, Sovjetunionen 1928 Sergio Leone, Italia/USA 1968 Dennis Hopper, USA 1969 Oleksandr Dovsjenko, Sovjetunionen 1928 Oleksandr Dovsjenko, Sovjetunionen 1929 Sergio Leone, Italia/USA 1968 Ben Wheatley, Storbritannia 2013 Oleksandr Dovsjenko, Sovjetunionen 1929 Sergio Leone, Italia/USA 1968 Marcel Carné, Frankrike 1939 Ben Wheatley, Storbritannia 2013 John Schlesinger, USA 1969 Marcel Carné, Frankrike 1939 Eskil Vogt, Norge 2014 Eskil Vogt i samtale med Audun Lindholm Nicolas Roeg, Storbritannia/Italia 1973 Frantisek Vlácil, Tsjekkoslovakia 1967 Oleksandr Dovsjenko, Sovjetunionen 1930 Busby Berkeley, USA 1943 Oleksandr Dovsjenko, Sovjetunionen 1930 Frantisek Vlácil, Tsjekkoslovakia 1967 Jacques Becker, Frankrike 1953 Arthur Hiller, USA 1989 Arthur Hiller, USA 1989 Jacques Becker, Frankrike 1953 Busby Berkeley, USA 1943 Nicolas Roeg, Storbritannia/Italia 1973 Charlie Chaplin, USA 1925 Peter Bogdanovich, USA 1971 Busby Berkeley, USA 1943 Marcel Carné, Frankrike 1954 John Schlesinger, USA 1969 Lindsay Anderson, Storbritannia 1963 Marcel Carné, Frankrike 1954 Jim Jarmusch, USA 2013 Peter Bogdanovich, USA 1971

ons

0502

tor

0602

søn

0902

tir

1102

ons

1202

tor

1302

søn

1602

tir

1802

ons

1902

tor

2002

søn

2302

tir

2502

ons

2602

tor

2702

søn

0203

tir

0403

ons

0503

tor

0603

4

12 Side

21 21 21 21 27 22 31 27 27 37 31 22 37 38 31 31 38 31 28 31 22 28 42 41 42 32 38 32 38 32 28 43 43 28 32 42 48 23 32 29 22 49 29 47 23

søndagsmatiné den store illusjonen ondt blod i vesten the gang’s all here providence only lovers left alive m*a*s*h gullfeber gudfaren hjortejegeren tatt av vinden

14 Hollywoods siste gullalder bonnie and clyde manndomsprøven easy rider midnight cowboy m*a*s*h the last picture show the french connection gudfaren mean streets the last detail hjortejegeren next stop, greenwich village

26 Jean Gabin den store illusjonen dagen gryr paris etter midnatt pariserluft elskerinnen


søn

0903

tir

1103

ons

1203

tor

1303

søn

1603

tir

1803

ons

1903

tor

2003

fre lør søn

2103 2203 2303

tir

2503

ons

2603

tor

2703

fre

2803

lør

2903

søn

3003

tir

0104

ons

0204

tor

0304

søn

0604

tir

0804

ons

0904

tor

1004

søn

1304

13.00 19.00 21.00 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.15 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.15 18.00 20.00 18.00 15.30 13.00 19.00 21.15 18.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 17.00 19.00 21.00 13.00 17.00 19.00 21.00 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.00 21.15 18.30 21.00 12.30 17.00 21.15

Only Lovers Left Alive The French Connection Only Lovers Left Alive Only Lovers Left Alive The French Connection Elskerinnen Stardust Memories M*A*S*H Only Lovers Left Alive M*A*S*H Stardust Memories M*A*S*H Fear and Desire Elskerinnen Only Lovers Left Alive This Sporting Life Gullfeber Gudfaren Saragossa Manuscript A Bookshelf On Top of the Sky: 12 Stories About John Zorn Providence Only Lovers Left Alive Fear and Desire Gudfaren Notorious Turnaround The Last Detail The Last Detail Only Lovers Left Alive Film fra Eurodok Film fra Eurodok Film fra Eurodok Film fra Eurodok Film fra Eurodok Gudfaren Film fra Eurodok Film fra Eurodok Film fra Eurodok Notorious Mean Streets Providence Turnaround Arizona Jr. Providence Hjortejegeren Next Stop, Greenwich Village Arizona Jr. Shadow of Doubt Mean Streets Hjortejegeren Shadow of Doubt Fellini’s Roma Next Stop, Greenwich Village Tatt av vinden Tatt av vinden Fellini’s Roma

Jim Jarmusch, USA 2013 William Friedkin, USA 1971 Jim Jarmusch, USA 2013 Jim Jarmusch, USA 2013 William Friedkin, USA 1971 Claude Autant-Lara, Frankrike/Italia 1958 Woody Allen, USA 1980 Robert Altman, USA 1970 Jim Jarmusch, USA 2013 Robert Altman, USA 1970 Woody Allen, USA 1980 Robert Altman, USA 1970 Stanley Kubrick, USA 1953 Claude Autant-Lara, Frankrike/Italia 1958 Jim Jarmusch, USA 2013 Lindsay Anderson, Storbritannia 1963 Charlie Chaplin, USA 1925 Francis Ford Coppola, USA 1972 Wojciech Has, Polen 1965 Claudia Heuermann, Tyskland 2002 Alain Resnais, Frankrike/Sveits 1977 Jim Jarmusch, USA 2013 Stanley Kubrick, USA 1953 Francis Ford Coppola, USA 1972 Alfred Hitchcock, USA 1946 Ola Solum, Norge/USA 1987 Hal Ashby, USA 1973 Hal Ashby, USA 1973 Jim Jarmusch, USA 2013 vba vba vba vba vba Francis Ford Coppola, USA 1972 vba vba vba Alfred Hitchcock, USA 1946 Martin Scorsese, USA 1973 Alain Resnais, Frankrike/Sveits 1977 Ola Solum, Norge/USA 1987 Joel Coen, USA 1987 Alain Resnais, Frankrike/Sveits 1977 Michael Cimino, USA 1978 Paul Mazursky, USA 1976 Joel Coen, USA 1987 Alfred Hitchcock, USA 1943 Martin Scorsese, USA 1973 Michael Cimino, USA 1978 Alfred Hitchcock, USA 1943 Federico Fellini, Italia/Frankrike 1972 Paul Mazursky, USA 1976 Victor Fleming, USA 1939 Victor Fleming, USA 1939 Federico Fellini, Italia/Frankrike 1972

47 23 47 47 23 29 43 33 47 33 43 33 33 29 47 49 48 24 51 51 44 47 33 24 44 55 34 34 47 52 52 52 52 52 24 52 52 52 44 24 44 55 34 44 25 25 34 57 24 25 57 35 25 58 58 35

30 Torsdagsfilmen ondt blod i vesten a field in england marketa lazarová the gang’s all here m*a*s*h fear and desire the last detail arizona jr. fellinis roma

36 Oleksandr Dovsjenko den forheksede skog arsenal jord

40 Eskil Vogt velger film blind avdøde advarer see no evil, hear no evil stardust memories providence notorious

46 c-kino presenterer: only lovers left alive


Innhold

4 | Programoversikt 10 | Leder 12 | Søndagsmatiné

Vi kjører på med søndagsmatineer. Hver søndag presenterer vi en ny matinéfilm kl. 13.00.

14 | Hollywoods siste gullalder

I løpet av 1960- og 1970-tallet ble Hollywood rystet av dophoder, jyplinger, utlendinger og nyutdannende filmskolestudenter. Resultatet var enestående.

26 | Jean Gabin

Skuespilleren Jean Gabin er en bauta i europeisk filmhistorie. Vi viser fem av hans filmer.

30 | Torsdagsfilmen vender tilbake

Etter at departementet slengte ut en livbøye til cinematekene utenfor Oslo bestående av kr. 3,7 mill i støtte, er Torsdagsfilmen tilbake! Samme film vises på Cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø hver torsdag.

36 | Oleksandr Dovsjenko

Ukrainske Oleksandr Dovsjenko var ikke bare en av Sovjetunionens største filmskapere, han var en av de mest originale og visjonære filmkunstnerne i filmens tidlige historie.

39 | Programmets stumme: Dovsjenko x 3

Stumfilm er den filmgenre som mest av alle må sees i en kinosal. Vi presenterer stumfim slik den var ment å oppleves: med levende musikk. Jørgen Larsson akkompagnerer på piano.

40 | Eskil Vogt velger film

Eskil Vogt har fått mulighet til å kuratere et filmprogram for oss, der han har valgt tre filmer som har vært inspirasjon for hans nye film Blind, og to filmer som er blant hans personlige favoritter.

41 | Akademiet Cinemateket: Møt Eskil Vogt

Blind-regissør Eskil Vogt i samtale med Audun Lindholm, redaktør for tidsskriftet Vagant.

46 | C-Kino presenterer: Only Lovers Left Alive

Denne gangen er det Jim Jarmusch siste film, vampyrfilmen Only Lovers Left Alive som får eksklusiv norgeslansering på cinematekene.

50 | Borealis viser film

Samtidsmusikkfestivalen Borealis har inkludert et par filmvisninger i sitt program, i samarbeid med oss.

52 | Film fra Eurodok 2014

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA. Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet (www.usf.no). Billetter koster kr. 40 for medlemmer og kr. 80 for ikke-medlemmer. Enkelte påkostede arrangementer kan ha forhøyet billettpris. Medlemskapet selges i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til Bergen filmklubbs visninger. Medlemskap gjelder for et halvår. Vår-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i perioden 1. november – 30. juni. Høst-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. mai – 31. desember. Med forbehold om programendringer. Hold deg oppdatert på våre hjemmesider, eller meld deg på vårt nyhetsbrev, hvor eventuelle endringer vil bli annonsert. Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no nett: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken  Daglig leder Sigurd Wik  Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Brummenæs Hytland  Kinomaskinist Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre Dag Grønnestad (leder), Maria Ekerhovd, Mathilde Holm, Erlend Høyersten og Simen Aardal Ullsaker.

Vi har tatt opp igjen en tradisjon som har ligget brakk et par år: å vise utvalgte høydepunkter fra Eurodok-festivalen i Oslo.

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt. Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design. Trykk: Hurtig-Trykk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. ISSN 1890-7555. Vi takker: - Cinematekene i Oslo, Trondheim, Tromsø, Kristiansand, Lillehammer og Stavanger for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. - Jan Langlo og Erlend Jonassen ved Eurodok/Cinemateket i Oslo/NFI, Torsdagsfilmen, Ellen Marie Risbruna og Rob Young i Borealis og Eskil Vogt for programsamarbeid. - Arild Jørgensen, Kjetil Kvale Sørenssen og Håvard Oppøyen ved Nasjonalbiblioteket (NB) og Cinemateket i Oslo/NFI for utlån av filmkopier. - Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid. - Våre annonsører. Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

54 | Norske feilskjær – Turnaround

For hver suksess som lages finner man i minst én flopp – som oftest flere. I motsetning til suksessene, blir floppene fort glemt. Det vil vi gjøre noe med!

56 | Programmets Hitchcock: Strangers on a Train

Hitch går aldri av moten. Vi viser én Hitchcock-film per program fremover, og nå står Shadow of Doubt for tur – en av mesterens personlige favoritter.

6

På forsiden:

Only Lovers Left Alive Jim Jarmusch USA 2013

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med


samtid 07. 02 – 01. 06

Jeg!

KODE

Hvordan forholder vi oss til andre, til samfunnet og hvordan vil vi fremstå? Utstillingen KODE samtid - Jeg! viser hvordan samtidskunsten tar opp temaet identitet med verk hentet fra KODEs samling.

Åpent alle dager kl. 11–16 (mandager stengt) Studentpris: kr. 50,- / gratis hver torsdag Ordinær: kr. 100,- / Kunstklubbmedl.: gratis Mette Tronvoll Eline, Villa Stenersen, 2002 (utsnitt)


Alle filmene alfabetisk Arizona Jr. Arsenal Avdøde advarer Blind Bonnie & Clyde Bookshelf On Top of the Sky: 12 Stories About John Zorn, A Dagen gryr Den forheksede skog Den store illusjonen Easy Rider Elskerinnen Fear and Desire Fellini’s Roma Field in England, A French Connection,The Gang’s All Here, The Gudfaren Gullfeber Hjortejegeren Jord Last Detail, The Last Picture Show, The M*A*S*H Manndomsprøven Marketa Lazarova Mean Streets Midnight Cowboy Next Stop, Greenwich Village Notorious Ondt blod i vesten Only Lovers Left Alive Paris etter midnatt Pariserluft Providence Saragossa Manuscript, The See No Evil, Hear No Evil Shadow of Doubt Stardust Memories Tatt av vinden This Sporting Life Turnaround

8

Side 34 38 42 42 21 51 28 37 27 22 29 33 35 31 23 32 24 48 25 38 34 23 33 21 32 24 22 25 44 31 47 28 29 44 51 43 57 43 58 49 55

Leie en kinosal? Cinemateket USF har investert i nytt utstyr. Vi har nå verdens beste digitalkinoprojektor stående klar til tjeneste, en projektor som leverer fire ganger så høy billedoppløsning som alle andre eksisterende D-kinoprojektorer. Lydsystemet er også fullstendig oppgradert, noe som gjør vårt digitale lyd- og bildesystem til det beste som er å få tak i. Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens beste digitalfremviser klar til disposisjon.

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.


Valentinkonsert

FOR KJÆRESTER I ALLE ALDRE FREDAG 14. FEBRUAR KL. 19.30 I GRIEGHALLEN En gave til den du vil glede på valentinsdagen! «If music be the food of love, play on», skrev Shakespeare. Vi tar den store dikteren på ordet, ruller ut den røde løperen og inviterer til en romantisk konsert full av forførende musikk, fra Bernstein sin «I’m a little bit in love» til Prokofiev sin «Romeo og Julie». Du får Piazollas beskrivelse av vinteren i Buenos Aires, Katsjaturians romantiske musikk fra Spartacus (Onedinlinjen) og Elton Johns «Your song». Og enda mer….. Bergen Filharmoniske Orkester Torodd Wigum dirigent Evelyn Jons sang David Stewart fiolin Sjur Hjeltnes programleder og piano

2 billetter kr. 700/600 Grieghallens billettkontor 55 21 61 50, 10-17 (11-14) www.filharmonien.no

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER


leder

Nytt år, nye muligheter! Easy Rider

P

rogrammet du nå holder i hånden er bevis på at høstens bekymringer om en snarlig nedleggelse av Cinemateket i Bergen ikke slo til. Det er ikke dermed sagt at videre drift av et cinematek i Bergen er sikret. Bevilgningen Kulturdepartementet har gitt cinematekene utenfor Oslo for 2014 – totalt kr. 3, 7 millioner, fordelt på Cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Stavanger, Trondheim og Tromsø – er en liten økning i forhold til det som ble bevilget i 2012. Det er imidlertid ikke nok til å sikre at driften ved disse cinematekene kan opprettholdes. Til det trengs kr. 6,6 millioner kroner fra statsbudsjettet. Totalt. For å sikre videre drift av et cinematektilbud i seks norske byer. Det er vanskelig å forstå hva man nøler etter der inne i hovedstaden. Vi fortsetter i hvert fall vårt arbeid for å få økt tilskuddet fra 2015. Tilskuddet vi fikk i år er i hvert fall en livbøye som holder oss flytende også gjennom 2014! Og da må vi jo gi bergenserne film! Og hvilke filmer! I disse ukene frem mot påske som dette programmet omhandler, kommer klassikerene og filmperlene på løpende bånd! Fra dette programmet har vi valgt å spre seriene våre mer utover hele semesteret, fremfor å konsentrere dem over en eller to uker. Den viktigste grunnen er tilbakemeldinger om at det er litt slitsomt å måtte 10

se tre filmer på kino i løpet av en uke om man ønsker å se alle filmene i en serie. Ved å spre filmene utover hele programmet oppnår vi i tillegg at programmet fremstår som mer variert gjennom hele perioden. I løpet av en uke kan man nå se flere filmer fra ulike serier, noe som forhåpentligvis øker muligheten for et drop-in-besøk. Først ut i dette programmet er en temaserie vi faktisk også kjørte i 2001. Det er blitt noen år siden, men med hånden på hjertet: Den er fremdeles like aktuell. Serien som den gang het «Easy Riders, Raging Bull» – etter en da nylig utkommet bok om de dophoder, jyplinger, utlendinger og nyutdannende filmskolestudenter som i løpet av 1960- og 1970-tallet rystet Hollywood – har vi denne gangen kalt «Hollywoods siste gullalder». Noen av filmene er skiftet ut siden 2001, men endringen av serietittel viser en litt betenkelig sannhet. Vår påstand er fortsatt at filmene disse regissørene skapte i denne perioden ikke bare er blant de beste, men også det siste nyskapende Hollywood har kommet med de siste 50 årene. Se filmene, og bedøm selv. I begynnelsen av februar starter også en liten mini-serie viet den franske skuespilleren Jean Gabin. Han er en av de fremste karakterskuespillerne i

europeisk filmhistore, og har definitiv fortjent en presentasjon. Dessuten holder filmene hans så godt tidens tann. Takket være Cinemateket i Oslo og Dovsjenkoinstituttet i Kiev får vi anledning til å presentere den minst kjente av de fire store stumfilmregissørene som kom ut av Sovjetunionen i løpet av 1920-tallet. Mange har nok hørt om Sergej Eisenstein, Dziga Vertov og Vsevolod Pudovkin, men kanskje ikke like kjent – men like viktig – er Oleksandr Dovsjenko. I løpet av februar viser vi hans tre viktigste filmer – alle akkompagnert av Jørgen Larsson på piano. Ingen stumfilm uten levende musikk! I skrivende stund er Sundance Film Festival i Utah, USA, i full gang. Flere norske filmer blir presentert på festivalen, blant annet Eskil Vogts Blind. De foreløpige anmeldelsene tyder på at den blir særdeles godt mottatt av et internasjonalt publikum – noe nyheten om at filmen skal delta i det prestisjetunge Panorama-programmet på Berlin Internasjonale Film Festival også tilsier. Filmen har ordinær norsk distribusjon 28. februar, men bare tre dager etter at Berlin er over, kommer Eskil Vogt til Cinemateket USF med filmen for en før-premiere. I Akademiet Cinemateket 19. februar gir vi deg muligheten til å bli bedre kjent


Blind Ondt blod i Vesten

med filmskaperen Eskil Vogt, i samtale med redaktør for tidsskriftet Vagant, Audun Lindholm. Vogt har imidlertid ikke bare med seg Blind til det bergenske kinopublikum. Han er nemlig en stor filmelsker, og har tilbrakt flere timer i mørke kinosaler – gjerne cinematek – enn de aller fleste andre norske filmskapere. Han er en ekte cinefil, så vi har bedt ham om å kuratere et program for oss med filmer som har inspirert Blind, og filmer som har inspirert ham som filmskaper. Les mer om hvilke fem filmer han har valgt – og hvorfor – lenger ut i katalogen. Og ikke minst: få dem med deg på stort lerrett. Etter noen års opphold har også en annen serie funnet veien tilbake til Cinemateket USF – høydepunkter fra Eurodok-festivalen som går av stabelen i Oslo 19. til 23. mars. Helgen etter – 28. til 30. mars – viser vi fire høydepunkter plukket ut av festivalsjef Jan Langlo. Hvilke titler som kommer over fjellet er ikke bestemt enda da programmeringen av festivalen enda ikke er sluttført, men vi kan garantere at det blir fire interessante, vellagede og fascinerende dokumentarfilmer. Så da blir det spennende å se om publikummet som går mann av huse under BIFF i oktober for å se dokumentarfilm på kino kjenner sin besøkselsestid.

Only Lovers Left Alive Marketa Lazarova

Kulturdepartementets bevilgning til Cinemateket utenfor Oslo var også tilstrekkelig til å vekke opp igjen den gamle bjørnen Torsdagsfilmen. Med tilskuddet kom de to heldigitale cinematekene i Lillehammer og Stavanger seg opp på beina igjen, og med det følger vårt særdeles fruktbare samarbeid om import og distribusjon av nyrestaurerte filmklassikere presentert digitalt, og ikke minst visninger av nyere perler som den ordinære norske kinodistribusjonen ikke plukker opp. Blant høydepunktene i dette programmet er Sergio Leones Ondt blod i Vesten og 4K-kopier av The Last Detail og Marketa Lazarova, men ikke minst: premiere på Jim Jarmusch siste film, vampyrfilmen Only Lovers Left Alive med Tom Hiddleston og Tilda Swinton i hovedrollene, 6. mars – en god måned før filmen har premiere i hjemlandet USA. Nå står neppe verden til påske. Vi fortsetter også med søndagsmatinéer. Det virker å være såpass populært, så vi ser ingen grunn til å trappe ned på den satsningen. Så husk at hver søndag kl. 13.00 er det kvalitetsfilm på Cinemateket USF! I samarbeid med samtidsmusikkfestivalen Borealis skal vi 21. og 22. mars presentere to filmer kuratert av dem. Det er en sjelden dokumentar om John Zorn, og noe så cineastisk som et tre timer langt polsk mester-

verk fra 1965, The Saragossa Manuscript. Gode valg, og gode kinoopplevelser. Legg til at vi opprettholder våre gjengangerserier som Programmets Hitchcock – denne gangen med en av mesterens egne favoritter, Shadow of Doubt, et stykk norsk feilskjær – komandittkalkunen Turnaround med blant annet Jarl Goli og Anita Hegerland som skumle, amerikanske gjengmedlemmer, og tre filmer på oppfordring fra dere – Charlie Chaplins Gullfeber, Lindsay Andersons This Sporting Life med en aldeles fantastisk Richard Harris i hovedrollen, og den udødelige klassikeren Tatt av vinden, så er tiden frem mot påske sikret massive, fantastiske og overveldende opplevelser i det magiske mørkret i Cinemateket USF. Velkommen! Vi eimes i kinomørkret. Ole Petter Bakken Cinematekleder

11


Søndag 23. februar kl. 13.00

D

et er mange som setter pris på muligheten til å bruke søndag ettermiddag i en mørk kinosal på Cinemateket USF, så vi fortsetter med å tilby ekstravisninger av utvalgte filmer fra vårt program de fleste søndager kl. 13.00 i månedene fremover. Filmene som plukkes ut er enten etablerte klassikere, filmer vi tror har et klassikerpotensial eller rett og slett filmer vi mener appelerer til et voksent, kulturintressert publikum. Så du har nå muligheten til både søndagsfrokost, søndagspromenade, søndagskinotur, søndagsmiddag og avslappende søndagskveld på en og samme søndag! Kan det bli bedre? Søndag 9. februar kl. 13.00

Den store illusjonen Regi: Jean Renoir. Frankrike 1937. 1 t 35 min.

Den store illusjonen er noe så unikt som en krigsfilm uten ytre krigshandlinger. Filmen var den første utenlandske filmen som vant Oscar for beste film, og florerer alltid høyt på listene når man kårer «Tidenes beste filmer». Et mesterverk, med andre ord. Les mer på side 27.

12

Søndag 16. februar kl. 13.00

Ondt blod i Vesten

Regi: Sergio Leone. Italia/USA 1968. 2 t 24 min.

Fremdeles bergtas vi av Ondt blod i vestens vakre fotografering, utrolig ambisiøse historie, ordknappe ironiske humor, stilsikre regi, det perfekte skuespillerensemblet og selvfølgelig Ennio Morricones både storslåtte, minimalistiske og for lengst klassiske filmmusikk. Les mer på side 31.

The Gang’s All Here

Regi: Busby Berkeley. USA 1943. 1 t 43 min.

The Gang’s All Here er en skikkelig kultklassiker blant de utallige amerikanske filmmusikaler, samtidig som den også er høyt elsket blant tilhengere av Camp. Les mer på side 32.

Søndag 2. mars kl. 13.00

Gullfeber

Regi: Charlie Chaplin. USA 1925. 1 t 14 min.

Gullfeber skal ha vært den filmen Chaplin selv rangerte som den beste av alle sine filmer. Her demonstrerer han sin fantastiske evne til å skape komikk og humor ut av de mest tragiske situasjoner, noe som har resultert i noen av filmhistoriens mest uforglemmelige scener. Les mer på side 49.


Søndag 16. mars kl. 13.00

M*A*S*H

Regi: Robert Altman. USA 1970. 1 t 56 min.

Søndag 9. mars kl. 13.00

Only Lovers Left Alive

Regi: Jim Jarmusch. USA 2013. 2 t 2 min.

En ny Jim Jarmusch-film er alltid en begivenhet. Fortsatt, etter mer enn 30 år som regissør, er han i stand til å overraske. Hvem ville trodd at hans nyeste film skulle være en vampyrfilm? Eksklusiv norgeslansering kun på Cinematekene. Les mer på side 47.

Robert Altman fikk sitt store gjennombrudd med M*A*S*H i 1970. Filmen vant Oscar for beste manus og ble nominert for beste film og beste regi, samt at den vant gullpalmen i Cannes. Les mer på side 33.

Søndag 23. mars kl. 13.00

Providence

Regi: Alain Resnais. Frankrike/Sveits 1977. 1 t 47 min.

Providence er en gjennomført eksperimentell og stilisert film, men det kan også argumenteres for at det er en slags komedie. Les mer på side 44.

Søndag 30. mars kl. 13.00

Gudfaren

Regi: Francis Ford Coppola. USA 1972. 2 t 55 min.

Gudfaren er mer enn bare en gangsterfilm. Fremstillingen av mafiafamilien Corleones moralske undergang er samtidig et speilbilde av forfallet i det amerikanske samfunnet, og er blant de fremste mesterverk som har kommet fra Hollywood. Les mer på side 24.

Søndag 6. april kl. 13.00

Hjortejegeren Regi: Michael Cimino. USA 1978. 3 t 2 min.

Søndag 13. april kl. 12.30 NB! Merk tiden!

Tatt av vinden Regi: Victor Fleming. USA 1939. 3 t 54 min.

Den storslåtte historien om tragisk kjærlighet har helt fram til i dag hatt en enorm appell. Victor Fleming ga filmen en romantisk koloritt ved hjelp av tidlig fargefilmteknikk, Technicolor. Fargene skifter og fordypes i takt med melodramaets puls, og gjenspeiler på den måten scenenes følelsesmessige innhold: lidenskap, vrede og hat. Les mer på side 58.

Hjortejegeren er en vietnamfilm uten markante politiske budskap. Her er det karakterene som står i fokus, ikke som soldater, men som følelsesmessige individer. Likevel har filmen Vietnamkrigen som et vesentlig tema i større grad enn mange av de samtidige vietnamfilmene. Les mer på side 25.

13


Hollywoods siste gullalder

14 Dennis Hopper p책 settet til Easy Rider


Hollywood – lenge en bastion av trygge amerikanske verdier. «We’re going to bury you. We’re gonna take over. You’re finished!» hylte en full Dennis Hopper under et middagsselskap i 1969. Mottakeren var George Cukor, en aldrende regissørlegende av den gamle skolen fra Hollywoods gullalder. Hopper fikk delvis rett i snøvleriene sine. I løpet av 1960- og 1970-tallet ble Hollywood rystet av dophoder, jyplinger, utlendinger og nyutdannende filmskolestudenter. Resultatet var enestående.

D

en amerikanske 1970-tallsfilmen – tankene henfaller til filmer som Hjortejegeren, Gudfaren (se egne omtaler) og Taxi Driver (1976), filmer som står hamret inn i nyere filmhistorie. Disse filmene inngår i samlebetegnelsen «the New Hollywood», en aldri så liten revolusjon i nordamerikansk film. Den amerikanske nybølgen var imidlertid mer enn de mest kanoniserte 1970-talls-klassikerne. En hel liten hær av regissører, produsenter, skuespillere, fotografer og andre film­ arbeidere gjorde Hollywood utrygt i noen år, og skapte en underskog av førsteklasses filmer. For the times they are a-changin’ 1960-tallets USA var preget av store endringer. Ved inngangen til tiåret var den rene, pene John F. Kennedy ungdommens politiske helt, ved utgangen var forbildet Che Guevara; ved inngangen danset man til uskyldig glad-pop i ungdomsklubber, ved utgangen svevde ungdommer nakne rundt på Woodstock til Hendrix’ hylende gitar. Borgerrettighetskampen gikk fra ønsket om assimilering til The Black Panthers’ militante kamp. Vietnamkrig-motstand var først forbeholdt

college-hippier som ville vært imot enhver krig, men ble til den bredeste ungdomsbevegelsen i USAs historie. Legg til seksuell revolusjon, begynnelsen på en bred kvinnebevegelse, økende generasjonskløft, voldsøkning og dop, og resultatet blir en aldri så liten kulturrevolusjon. Hollywood var på denne tiden – før det var noe som het markedsanalyser og testvisninger – langt bak resten av landet hva gjaldt samfunnsstrømninger. Nettopp derfor var det et hamrende skjelv som kom ned over Hollywood på slutten av forandringens tiår. I 1967 regisserte Arthur Penn en film som både i samtiden og i ettertiden ble stående som et symbol på 1960-tallets nye USA. Filmen het Bonnie og Clyde (se egen omtale). Den åpnet et betent sår i amerikansk filmkultur. Ut fløt tradisjonelle amerikanske verdier og gjorde alt klart for en vidunderlig ny tid i ungdommens tegn. Knytteneven Hollywood hadde ikke forutsett Bonnie og Clyde. Warner-sjefene luktet ikke potensialet i filmen, og holdt på å begrave den i distribusjonspolitiske beslut15


Beatty, Dunaway og Penn på settet til Bonnie og Clyde

ninger. Da filmen ble vist i London noen måneder etter USA-premieren ble den imidlertid hyllet som et mesterverk. Time Magazine, som i en anmeldelse noen måneder tidligere hadde slaktet filmen, trykte en lang artikkel som gikk gjennom dens åpenbare kvaliteter. Bonnie og Clyde var faktisk en sofistikert blanding av vold, humor, romantikk og, ihvertfall implisitt, politikk. Filmen ble så relansert i USA og ble en umiddelbar suksess. Bonnie og Clyde forteller historien om to småkriminelle som drar på et tyveri- og morderraid på 193016

tallet og blir folkehelter underveis. Deres skyteskiver er ikke vanlige folk, men bankene og de som beskytter dem – med andre ord systemet. Bonnie og Clyde var de anti-autoritæres stemmer, og var i samsvar med den gryende revolusjonære stemningen i USA sent på 1960-tallet. I filmens berømte sluttsekvens blir Bonnie og Clyde ikke bare skutt i et bakholdsangrep, de blir massakrert. Den tekniske briljansen i denne scenen, kombinert med sympatien man føler for de lovløse, skapte en av filmhistoriens mest berømte sluttscener og gjorde filmens problematiske moral spiselig og troverdig. Bonnie og Clyde legitimerte opprørsk vold mot det etablerte, en tanke som i samtiden murret i bakhodet til hundretusenvis av frustrerte motstandere av Vietnam-krigen. Bonnie og Clydes publikumssuksess var som et jordskjelv for pengemennene i Hollywood. «We didn’t know what we were tapping into,» sier Arthur Penn om filmen. «The walls came tumbling down after Bonnie and Clyde. All the things that were in concrete began to just fall away.» Som et direkte resultat av filmens suksess ble den unge Warren Beatty, som hadde drevet prosjektet gjennom det motvillige systemet, en av de mektigste personene i bransjen. Det Bonnie og Clyde gjorde for vold i amerikansk mainstreamfilm, gjorde Manndomsprøven (se egen omtale) for seksualitet på film. Man kan vanskelig undervurdere hvilken betydning disse to filmene fikk for det nye Hollywood. I likhet med Penns film, traff også Manndomsprøven den berømmelige nerven i ungdomskulturen. Filmene er ikke særlig like i form eller innhold, men deler en tone og stemning som unge mennesker nikket anerkjennende til. Filmene fanget tidsånden. «I’m Clyde Barrow and this is Miss Bonnie Parker, we rob banks.» Helt fra åpningsreplik-

ken er Bonnie og Clyde de kule og progressive, satt opp mot de streite og reaksjonære. I Manndomsprøven dras det en skarp linje mellom to generasjoner, der voldsomt opprør synes som eneste løsning for de unge. Begge filmene representerte et høylytt «dra til helvete» rettet mot det gamle – de som var på feil side av generasjonskløften og på feil side i Vietnamkrigspørsmålet. Filmene var bevegelsesfilmer, og unge mennnesker oppfattet dem som sine. De gamle er eldst, enn så lenge En del filmpolitiske faktorer var avgjørende for hamskiftet i Hollywood. Blant annet førte flere rettsavgjørelser på begynnelsen av 1950-tallet til nedbrytelsen av det foreldede selvsensursystemet som hadde rådet siden begynnelsen av 1930-tallet. Den ærverdige og rigide studiostrukturen, som hadde stått nærmest uforandret siden 1920-tallet, så også begynnelsen på slutten i 1950-årene. Truslene kom fra mange kanter. Uavhengige produksjonsselskaper begynte å slå seg kraftig opp, fjernsynet stjal kinopublikummet, importen av utenlandske filmer eksploderte, og studioene måtte selge ut distribusjonsleddene sine på grunn av antitrust-lovgivningen. Antallet filmproduksjoner ble halvert over en 15-årsperiode, og kinobesøket sank med hele 80 prosent fra 1946 til 1971. Det gamle Hollywood så altså skriften på veggen, men hadde ingen umiddelbare planer om å endre kurs. Legendariske studio-moguler som Jack Warner, Daryl F. Zanuck og Adolph Zukor, pensjonsferdige menn som hadde skapt Hollywoods system, satt fremdeles i styrer og sjefsstoler. De var helt ute av synk med et stadig yngre publikum, og pøste på med lett underholdning: Doris Day- og Elvis Presley-filmer, episke storproduksjoner som Cleopatra (1963) og Bibelen


(1966) og noe gammelmodige krigsfilmer. I 1965 gjenopprettet suksessen til Sound of Music troen på oppskriftsmessig, storslagen familieunderholdning, men etter noen år med mislykkede forsøk på å gjenta suksessen var troen knust. Så kom de uventede suksessene Manndomsprøven og Bonnie og Clyde, tett etterfulgt av en rekke filmer som på forskjellig vis markerte det nye Hollywood: Easy Rider, Midnight Cowboy, The Last Picture Show, Gudfaren (se egne omtaler), 2001 – en romodyssé (1968), Rosemary’s Baby (1968), The Wild Bunch (1969), M*A*S*H (se egen omtale), Five Easy Pieces (1970), McCabe og Mrs. Miller (1971) og The Last Detail (se egen omtale) bare for å nevne noen. Hva i all verden var det som skjedde? Vi er auteurer! – filmregissører og regissørfilmer En viktig forutsetning for den amerikanske nybølgen var den voldsomme oppblomstringen av kunstnerisk ambisiøs film i store deler av verden på 1950- og 1960tallet. I Europa trillet det ut nyskapende filmkunst fra blant andre Michelangelo Antonioni, Federico Fellini, Ingmar Bergman og de franske nybølgeregissørene. I Japan briljerte Akira Kurosawa, Nagisa Oshima, Kenji Mitzoguchi og Yasujiro Ozu, mens flere østblokkland og Latin-Amerika også opplevde en filmatisk oppblomstring. Flere og flere cinemateker og filmklubber etablerte seg i den vestlige verden, slik at folk fikk kjennskap til innovasjonene. Dessuten var filmmiljøet det feteste stedet å være enten man hadde kunstnerambisjoner eller bare ville se og bli sett. De nyutdannede regissørene fra USAs første filmskoler ville selvfølgelig ta del i gildet, og mange av disse dro eller henvendte seg til Hollywood for å sette de modige ideene sine ut i livet. Med franske filmkritikeres auteurteori murrende i bakhodet, satte

de seg fore å fortelle sine egne historier, på sin måte. De myste misunnelig mot Frankrike, der Jean-Luc Godard og Francois Truffaut endevendte konvensjoner om hvordan en historie kunne fortelles på film. De ville lage kunstnerisk ambisiøse filmer, og samtidig få anerkjennelse fra presse og publikum. Francis Ford Coppola var den eldste i gjengen med filmskolebakgrunn, og ble sett på som mannen som skulle lede revolusjonen og bane vei for de unge kreftene. Han hadde en karisma verdig en gammel filmmogul og visjoner langt utover regissering. Som flere av sine venner hadde han tidlig fått sjansen til å regissere film for lavbudsjettsfilm-legenden Roger Corman. Han var også den første av studentjyplingene som fikk regissere en film i Hollywood uten å måtte arbeide seg opp i systemet. Med Du er stor gutt nå! (1967) og Finian’s Rainbow (1968) beviste han at det var mulig for unge filmskapere å faktisk få jobbe med det de ville i det tungrodde systemet. Hollywood-studioene var på desperat jakt etter noe som kunne få publikum tilbake. Da noen få friske, og ikke minst billige, filmpust plutselig trakk millioner til kinoene, skjønte studiosjefene at det var penger å hente, men de hadde ikke peiling på hvordan. Nybølgefilmer som Manndomsprøven og ikke minst Easy Rider ble fenomener, men de aller færreste skjønte hvorfor. Studioenes uvitenhet ble nybølgeregissørenes redning. Filmene nykommerne ville lage kunne gjerne bli gjort på små budsjetter, og studioene var villige til å gi dem pengene ettersom mulighetene for fortjeneste var store. Slik svingte dørene til Hollywood og berømmelse opp for de unge håpefulle. Peter Bogdanovich, William Friedkin, Paul Mazursky, Martin Scorsese og andre regissører, både med og uten filmskolebakgrunn, fulgte opp Coppolas inntreden. «Suddenly there was a

moment,» sier Robert Altman, «when it seemed as if the pictures you wanted to make, they wanted to make.» Det var imidlertid ikke bare unge regissørspirer som markerte seg på 1970-tallet. Flere eldre regissører fikk også friere tøyler enn de tidligere hadde hatt, og gjorde noen av sine beste filmer i denne perioden. Sidney Lumets Serpico (1974) og Dog Day Afternoon (1975) er eksempler på dette. I jakten på «the European touch», som en av studiosjefene sa det, fikk også europeiske regissører prøve seg i Hollywood. John Schlesingers Midnight Cowboy (se egen omtale), John Boormans Picnic med døden (1972), Roman Polanskis Chinatown (1974) og Milos Formans Gjøkeredet (1975) er noen av disse.

Peter Bogdanovich

17


I et miljø som åpnet for mer eksperimenterende estetiske uttrykk, fant også nye fotografer, manusforfattere og skuespillere sin plass. De ungarske fotografene Vilmos Zsigmond og László Kovács, samt spanjolen Nestor Almendros, gjorde noen av sine mest slående arbeider på 1970-tallet. Dennis Hopper, Jack Nicholson, Jon Voight, Dustin Hoffman, Robert de Niro og Ellen Burstyn fikk muligheten til å gjøre uvanlig nyanserte og utfordrende roller, en mulighet de bare unntaksvis har fått senere.

Dennis Hopper

Bob Rafelson

18

Ved lanseringen av Easy Rider

Opp som en hjort... Av alle nybølgefilmene som blåste tupeene av studiosjefene, var Easy Riders suksess den som overrasket mest. Slik de to hovedkarakterene Billy og Wyatt ble et symbol på det nye USA, ble filmens skapere et symbol på det nye Hollywood. Dennis Hopper og Peter Fonda, et par semihippier som hadde store ambisjoner om å jobbe i det hippe filmmiljøet, fikk tilslag om å lage en biker-film. Med uregjerlige, dopsnortende Hopper som regissør og tilbakelente Fonda som produsent, var det et mildt sagt usikkert prosjekt. Innspillingen var et kaos, klippeprosessen likeså. Men slik Manndomsprøven traff et inntil da ukjent publikumssegment, gjorde Easy Rider det i enda større grad. Den gode nyheten for studioene var at segmentet ble identifisert; baby-boomerne hadde vokst opp og viste at de satte pris på en ny type film. Den dårlige nyheten var at Easy Rider var et hammerslag i ansiktet på det gamle Hollywood. Hopper og Fonda var utenforstående slusker som hadde sneket seg inn bakveien til berømmelse, penger og kunstnerisk frihet. Barn av Dylan hadde tatt kontrollen, og sigarene og whiskyen ble erstattet med joints og syre. Easy Rider satte spor etter seg både i de indre og ytre gemakker av Hollywood. Én ting var at filmstjer-


nene ikke lenger luktet av glamour og nobilitet, men av cannabis, sandaler og skandaler. Verre var det at også forretningsdelen av filmmiljøet ble rystet av blomsterbarna. I 1965 ble et lite produksjonsselskap kalt Raybert – senere omdøpt til BBS – stiftet av Bert Schneider og Bob Rafelson. Sammen tok de Los Angeles’ underholdningsmiljø med storm, og var mennene som skapte tv-showet og popgruppen The Monkees. Easy Rider ble deres første filmhit, senere fulgt opp av The Last Picture Show og Rafelsons Five Easy Pieces. BBS-kontorene ble raskt det kuleste stedet å henge i hele Hollywood. Lukten av gress fylte visningsrommet, der en eller annen psykedelisk, groovy undergrunnsfilm ble vist for Dennis Hopper, Jack Nicholson og en gjeng beundrere. BBS skulle være, og var for en stakket stund, et kollektiv der ingen ble utnyttet, og alle bidro med ideer til filmer – et drømmested for nybølgeregissørene. Et lignende prosjekt ble satt igang som en underdivisjon av Paramount. Coppola, Friedkin og Bogdanovich startet Directors Company, der de ble lovet full kunstnerisk frihet til å lage forholdsvis billige filmer. Et annet selskap, American Zoetrope, var Coppolas store visjon, et produksjonskollektiv der han samlet mange medstudenter fra filmskoletiden. Som BBS og Directors Company var det bygget på en rebelsk idé om at man kunne knytte til seg unge talenter for en billig penge, lage billige filmer, håpe på at noen av dem ble publikumssuksesser, og slik bygge opp et studio. Disse tre selskapene forteller en felles historie. Det er en historie om hvordan ferskinger slår seg bråkjekt opp i bransjen med utradisjonelle og rettferdige idealer, for så å dumpe ned som sandsekker når virkelighetens forpliktelser, maktspill og intriger melder seg.

...ned som en lort Slik nybølgefilmenes historier om unge talentfulle helters vei til toppen gjerne går, endte det modige nye Hollywood sine dager i grøfta. Epoken varte i 13 år, og på veien utviklet nybølgeregissørenes grandiose ambisjoner seg nærmest til sitt eget vrengebilde. I ettertid kan det se ut som om myten om berømmelsen og pengenes korrumperende kraft ble sann i løpet av disse årene. Når for eksempel Star Wars (1977) ble et fenomen, hadde Lucas og hans svirebror Coppola store planer om å kjøpe hele Fox-studioet. Lucas ville realisere sine ambisjoner om full kontroll over hele produksjonsprosessen, og ønsket visjonæren Coppola med på lasset. Slik kunne deres hellige ku, muligheten til å fri kunsten fra sin onde monetære følgesvenn, finne beite. Noen måneder etter at pengene begynte å renne ned i Lucas’ lommer, hørte imidlertid Coppola mindre og mindre fra ham. Lucas var nemlig i gang med å skaffe seg mer makt og penger gjennom rå kjøpslåing om fordeling av overskuddet fra sitt neste prosjekt, den effektmettede og grenseløst eskapistiske The Empire Strikes Back (1980). En annen historie fra nybølgens storhetsdager taler også for seg: Coppola og Friedkin kjører i en limousin Coppola pussig nok har vunnet i et vedddemål. De stanser ved rødt lys, og i bilen ved siden av sitter Bogdanovich. Friedkin stikker hodet gjennom soltaket og roper «The most exciting American film in twenty-five years!», et sitat fra en anmeldelse av hans film The French Connection (se egen omtale). Han fortsetter: «Eight nominations and five Oscars, including Best Picture!» Bogdanovich vil ikke være dårligere, og kvitterer med følgende: «The Last Picture Show, a film that will revolutionize film history! Eight nominations, and my picture’s better than yours.» Så brøler Coppola inntjeningen på sin siste film: «The

Francis Ford Coppola

Godfather, a hundred and fifty million dollars!» Fortellingen om mennesker som mister gangsynet i troen på egen genialitet er eldgammel, og utspant seg nok også i Hollywood for 40 år siden. Ved inngangen til 1980-tallet hadde også publikummet som støttet opp under nybølgen forsvunnet. Folk var lei av å se problemorienterte filmer om trasige kapitler i USAs historie. En nostalgisk «return to innocence»-mentalitet tok over for nybølgens undergravende filmfortellinger. Indiana Jones førte publikum tilbake til en naiv og moralsk klar fortid hvor Vietnam-krigens grumsete moralske aspekt ble erstattet med bildet av den gullgode WASPs kamp mot onde nazister. Michael J. Fox tok oss lekent Tilbake til fremtiden (1985), til Eisenhower-æraens uskyldsrene USA. Herr Eskapisme, Steven Spielberg, har ett gjennomgangsbilde i filmene sine: den naive, barnslige 19


karakteren som stirrer forundret og målløs opp mot UFOer, fly og utenomjordiske. Slik satt også millioner av publikummere i mørket og stirret på de nye spesial­ effektene som flerret over lerretet. Kort sagt spiste 1980-tallets Hollywood noen av 1970-tallets fineste filmskapere til brunch. Den utskjelte blockbusteren får sin del av skylden for nybølgens død. Gigantfloppen Heaven’s Gate (1980) markerer slutten på regissørepoken og begynnelsen på et nytt produsentvelde i Hollywood. Med stadig høyere filmbudsjetter ble det viktig for studioene å ha mest mulig kontroll over produksjonen. Slik sikret man seg at filmene ikke støtte noen, noe som gjerne kunne gå på bekostning av regissørenes kunstneriske frihet. Nettopp derfor er det en skjebnens ironi at det var noen av nybølgeregissørenes filmer som startet galoppen. Med Gudfaren ble det satt en ny standard for hvordan en film ble lansert. Man lager en hype og gjør filmen til et fenomen man må få med seg. Slik får man hanket inn flest mulig tilskuere rett etter premieren. Når ståheien rundt filmen har lagt seg, er den utspilt og død. Dermed hindrer man at mindre profilerte filmer kan få bygge seg opp et rykte over tid. Coppola, Spielberg og Lucas får også skylden for high concept-fenomenet. Med sine astronomiske budsjetter på Apokalypse nå! (1979), Nærkontakt av tredje grad (1977) og Star Wars-filmene, startet de trenden med at studioene satser på færre og dyrere filmer, og dermed ikke gir rom for mindre og smalere prosjekter. Med Star Wars’ enorme merchandising-effekt fikk studioene også øynene opp for profittmulighetene i salg av t-skjorter og leketøy. Sett under ett befestet suksessen til disse filmene high concept både som produksjonsmal i Hollywood og som lanseringsmal i hele verden. High concept har frem til i dag eskalert 20

i den grad at om en av de største filmene kommer til å floppe, vil den sannsynligvis velte hele filmstudioet som produserte den. På begynnelsen av 2000-tallet summerte to regissørkjemper opp arven etter nybølgen og dens nedtur. Robert Altman: «You get tired painting your pictures and going down to the street corner and selling them for a dollar. You get the occasional Fargo, but you’ve still got to make them for nothing, and you get nothing back. It’s disastrous for the film industry, disastrous for film art. I have no optimism whatsoever.» Coppola: «Now here we are, twenty years after Heaven’s Gate. Directors don’t have much power anymore, the executives make unheard-of amounts of money, and budgets are more out of control than they ever were. And there hasn’t been a classic in ten years.» De panegyriske og de kritiske De fleste filmkritikere enes om at slutten av 1960- og hele 1970-tallet var en spesiell tid i amerikansk film. De mest entusiastiske mener at perioden var Hollywoods siste storhetstid, og at vi sannsynligvis aldri vil få se noe lignende igjen. Det var en tid da genuine og varende klassikere ble laget hvert eneste år; da eksperimenterende narrative og formale uttrykks lefling med popkulturen åpenbarte nye måter å se USA på; da en ny generasjon av både publikum og filmskapere sammen skapte en levende, kreativ filmkultur. Med import av ideer, kunnskap og filmhåndverkere fra Europa fikk Hollywood for en kort stund smake på modernismen som hundset med filmestetiske verdier i resten av verden. Man fikk filmer uten helter, filmer som brøt tabuer, filmer som var mer karakter- enn plotdrevne, og som torde å droppe den lykkelige slutten.

Så finnes det også dem som mangler entusiasme for den amerikanske nybølgen, og de har noen gode poenger. Mange av filmene vi viser i denne serien har et slags flinkispreg over seg. De er laget av folk som kjenner filmhistorien og dens uttrykk til fingertuppene, og som dessuten jobber innenfor et profittjagende system der regissøren blir målt i overskuddet hans siste film genererte. Resultatet er ofte semi-nyskapende filmer som låner og stjeler tema og form fra andre filmer og gjør det til sitt eget. Det er som om filmskaperne vil vise hvor gode de er og hva de kan få til, men samtidig må de være spiselige for et noenlunde bredt publikum. Sett i lys av disse filmskapernes kirsebærfråtsing i drømmefabrikken, er det ikke så vanskelig å si seg enig i filmkritikeren Kent Jones: ««Short Cuts» would be a perfect title for a real critical history of these childish, impatient, exuberant, and impossibly talented filmmakers, who barely glanced at reality on their way to the nirvana of the spectacular.» Når alt kommer til alt, og fire-fem tiår har kastet historiens lys over epoken, står noen fakta igjen. Til noens ergrelse og andres glede er begrepet «nyere klassiker» i dag nærmest synonymt med et knippe av denne periodens Hollywood-filmer. De er noen av etterkrigstidens mest fullendte amerikanske filmer og har blitt kanonisert som fortjent. De inngår jevnlig i filmklubbers og cinematekers repertoar verden over. På godt og vondt fortjener de all oppmerksomhet de kan få, og de belyser på forbilledlig vis omveltningens tid i amerikansk kultur- og filmhistorie. Sigurd Wik


H o l ly wo o d s s i st e g u l l a l d e r

H o l ly wo o d s s i st e g u l l a l d e r

SØNDAG 2. FEBRUAR KL. 19.00 TIRSDAG 4. FEBRUAR KL. 21.00

SØNDAG 2. FEBRUAR KL. 21.00 TIRSDAG 4. FEBRUAR KL. 19.00

Bonnie and Clyde. Regi: Arthur Penn. USA 1967. Manus: David Newman og Robert Benton. Foto: Burnett Guffey. Musikk: Charles Strouse. Medv.: Warren Beatty, Faye Dunaway, Gene Hackman, Estelle Parsons m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 51 min.

The Graduate. Regi: Mike Nichols. USA 1967. Manus: Calder Willingham og Buck Henry, etter en roman av Charles Webb. Foto: Robert Surtees. Musikk: Dave Grusin og Simon & Garfunkel. Medv.: Dustin Hoffman, Anne Bancroft, Katharine Ross, William Daniels m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 45 min.

BONNIE AND CLYDE

MANNDOMSPRØVEN

Filmhistoriens mest sympatiske forbrytere?

«And here’s to you, Mrs. Robinson»

Bonnie and Clyde ble lansert med slagordet: «They are young, they are in love, they kill people». De historiske personene Bonnie og Clyde blir i filmen fremstilt som sympatiske individualister på kant med loven, noe som ble godt mottatt i ungdomsmiljøene i 1960-åras USA. Clyde Barrow prøver å stjele bilen til Bonnie Parkers mor. Slik møtes Bonnie og Clyde, og de innleder en forbryterkarriere hvor de stjeler biler, raner banker og skyter med skarpt mot politet. Frem til slutten av 1960-tallet hadde kinogjengere stort sett blitt spart for grov grafisk vold i mainstreamfilmen. Med Bonnie and Clyde skulle dette forandre seg. Her vises klumsete og tilfeldig – og dermed mer realistisk – vold. Sluttscenen, som ikke kan beskrives som noe annet enn en massakre, ble veldig omdiskutert. Én ting er at henrettelsen vises i sakte film slik at publikum virkelig skal få med seg alle detaljene, men det som gjør størst inntrykk – selv i dag – er koblingen mellom hvem vold og sympatiske karakterer. Vi blir glad i Bonnie og Clyde, selv om de raner og dreper. Det var et alvorlig brudd på konvensjonene å la hovedkarakterene i Hollywood-filmer møte en slik skjebne. Historien om Bonnie og Clyde har blitt filmatisert flere ganger, blant annet av Fritz Lang, You Only Live Once (1937) og Nicholas Ray, They Live by Night (1949). I disse, og mange andre tidligere gansterfilmer, var det som oftest et klart skille mellom de lovlydige og de lovløse; mellom de gode og de onde. I Arthur Penns utgave viskes dette skillet ut. red./olep

Manndomsprøven følger den unge Ben etter at han har avsluttet college-studiene og kommer hjem til sine velstående foreldre i California. Familie og gamle venner gir ham velmenende råd om hva han skal bruke den dyre utdannelsen sin til. Men Ben vil ikke velge fremtiden nå, han henger bare rundt bassenget og føler seg mer og mer fremmedgjort overfor de grunne menneskene som omgir ham. Han vikler seg inn i et forhold med Mrs. Robinson, konen til en av farens venner. Forholdet kompliseres ytterligere idet Ben møter hennes datter. Regissør Nichols ville ikke ha filmstjerner i bærende roller. Bare slik kunne publikum identifisere seg med hovedpersonene, mente han. Dermed var scenen klar for den klumsete og lite filmstjerneaktige Dustin Hoffman, som mer enn overbeviste. Videre valgte Nicholls å benytte poplåter i kombinasjon med originalkomponert musikk på lydsporet, noe som også var banebrytende, og satte en standard som kan høres i dagens filmer verden over. Sist, men slett ikke minst, samspiller fotograferingen og regien subtilt med manusets satire. Fotograf Surtees brukte flere teknikker kjent fra samtidige reklamefilmer og europeiske kunstfilmer, og redefinerte dermed hvordan en Hollywood-film kunne se ut. I hendene på mindre kompetente filmhåndverkere kunne Manndomsprøven lett blitt en platt soveromsfarse. I stedet er den blitt en lumsk og morsom sosial satire som noen ganger lister seg innpå, og noen ganger tramper på, de rike og grunne. Lett og tung på samme tid, men aldri platt. sw/red./olep 21


H o l ly wo o d s s i st e g u l l a l d e r

H o l ly wo o d s s i st e g u l l a l d e r

ONSDAG 5. FEBRUAR KL. 21.15 TIRSDAG 11. FEBRUAR KL. 19.00

TIRSDAG 18. FEBRUAR KL. 19.00 TIRSDAG 4. MARS KL. 21.00

Easy Rider. Regi: Dennis Hopper. USA 1969. Manus: Peter Fonda, Dennis Hopper og Terry Southern. Foto: Laszlo Kovacs. Musikk: Steppenwolf, The Band, Jimi Hendrix m.fl. Medv.: Peter Fonda, Dennis Hopper, Jack Nicholson, Karen Black m.fl. Utleie: NB. Engelske tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 34 min.

Midnight Cowboy [Asfaltcowboy]. Regi: John Schlesinger. USA 1969. Manus: Waldo Salt, etter en roman av James Leo Herlihy. Foto: Adam Holender. Musikk: John Barry. Medv.: Dustin Hoffman, Jon Voight, Sylvia Miles, John McGiver, Brenda Vaccaro m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 53 min.

EASY RIDER

MIDNIGHT COWBOY

«Don’t bogart that joint my friend, pass it over to me»

Nede, ute og borte vekk i New York

Easy Rider er for mange selve symbolet på den amerikanske frihetsdrømmen. Helt siden filmen ble vist for første gang er de to motorsyklistenes reise gjennom USA blitt sett på som virkeliggjøringen av en allmenn drøm: å kunne fri seg fra hverdagens trivialiteter, legge ut på reise og la seg overvelde av nye, spennende opplevelser. De to motorsyklistene Billy og Wyatt kaster fra seg armbåndsurene før de legger ut på veien. En narkotikahandel har gitt dem et stort utbytte, og de er nå fri fra pengebekymringer og tidsjag. I motsetning til de gamle westernheltene som reiste mot det nye landet i vest, starter de i Los Angeles og reiser østover. De ønsker å finne tilbake til det opprinnelige Amerika; det uskyldsrene samfunnet som eksisterte før pengejag og bestialske glipp som Vietnam-krigen. De to vennene suser gjennom åpne, urørte landskap, og blir kjent med forskjellige mennesker og kulturer underveis. I fragmentariske klipp blir vi presentert for naive hippier, fattige gårdbrukerfamilier som alltid har en ledig stol ved bordet og fordomsfulle «rednecks» som ser ned på alle med et annet utseende og levesett enn dem selv. Det var aldri regissør Dennis Hoppers mening at filmens hovedpersoner skulle fremstå som helter. Billy og Wyatt har mer til felles med Hell’s Angels enn med 1960-årenes blomsterbarn, og man trodde at Hopper og Fonda var for gamle til å bli ungdomsidoler. Man kan imidlertid trygt si at Hopper tok feil om akkurat det – filmen og karakterene ble en hel generasjons store forbilder.  red./olep

Mye av Midnight Cowboys styrke hviler på de to hovedrolleinnehaverne Jon Voight og Dustin Hoffman, som her utgjør et av de merkverdigste parene i noen hollywoodfilm. Voight spiller Joe Buck, en naiv ung liksom-cowboy som forlater småbyen i Texas og reiser til New York for å gjøre karriere som mannlig gigolo for rike, sofisti­ kerte New York-kvinner. Han lykkes passe dårlig, og pengelens møter han den slibrige, tuberkuløse småsvindleren Rico «Ratso» Rizzo, spilt av Hoffman. Ratso tilbyr Joe å flytte inn hos seg i et slitent, uoppvarmet rom. Joe takker ja, og det blir starten på et underlig vennskap. Briten John Schlesinger har et godt tak på fortellegrep og tekniske virkemidler, og gir en på samme tid realistisk og virtuos fremstilling av hovedpersonene og deres omgivelser. Med New Yorks mest slitne strøk som kulisser, skaper han et satirisk bakgrunnsteppe for handlingen: Som om ikke de to kompisene har det vondt nok med seg selv, pøser regissøren over dem alt som er galt med storby-USA. Midnight Cowboy er også en aldri så liten milepæl i en annen sammenheng. Den har æren av å være historiens eneste film som har vunnet Oscar for beste film samtidig som den var klassifisert X. Dette sensurstempelet var i samtiden stort sett forbeholdt pornofilmer, som ikke hadde noe i det kommersielle kinokretsløpet å gjøre. Kombinasjonen av Oscar-statuetten, uventet publikumssuksess og filmens uvanlige behandling av tema som ensomhet og seksuell usikkerhet, bekreftet at ordet hollywoodfilm hadde fått ny mening ved utgangen av 1960-tallet. sw/red./olep

22


H o l ly wo o d s s i st e g u l l a l d e r

H o l ly wo o d s s i st e g u l l a l d e r

søndag 2. mars KL. 19.00 TORSDAG 6. mars KL. 21.15

SØNDAG 9. MARS KL. 19.00 TIRSDAG 11. MARS KL. 21.15

The Last Picture Show. Regi: Peter Bogdanovich. USA 1971. Manus: Peter Bogdanovich og Larry McMurtry, etter en roman av Larry McMurtry. Foto: Robert Surtees. Medv.: Timothy Bottoms, Jeff Bridges, Ben Johnson, Cybill Shepherd, Ellen Burstyn, Cloris Leachman, Randy Quaid m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 1 t 58 min.

The French Connection [Brennpunkt New York]. Regi: William Friedkin. USA 1971. Manus: Ernest Tidyman, basert på en roman av Robin Moore. Foto: Owen Roizman. Musikk: Don Ellis. Medv: Gene Hackman, Fernando Rey, Roy Scheider, Tony Le Bianco, Ann Rebbott, Bill Hickman m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 44 min.

THE LAST PICTURE SHOW

THE FRENCH CONNECTION

Søtt, sart og trist om småby-USA – en glemt perle

En banebrytende politifilm

The Last Picture Show er en oppvekstsskildring lagt til en Texas-småby på 1950tallet, der vi blir kjent med et knippe ungdommer og deres familier. Byen er av typen som har én hovedgate der alle butikkene ligger. Resten av byen ligner en spøkelsesby eller en gravplass, med vind og støv blåsende i tomme gater. Man kan aldri tro at dette er et godt sted å vokse opp. Det er castingen, et helstøpt manus og en nydelig realisering av dette som gjør The Last Picture Show til et lite mesterverk. Filmen har så interessante, levende og virkelige karakterer at man glemmer hvor deprimerende den egentlig er. De unge karakterene er så forvirrede og uforløste at deres overgangsritualer handler mer om ungdommens og uskyldens bortgang enn om det voksne livets begynnelse. Det som skjer med byen er symptomatisk for deres personlige nedadgående spiral. Det er ikke noe som begynner når forandringene tar til for alvor, det er noe som forsvinner for godt. Før Bogdanovich regidebuterte var han filmviter og -skribent, og hadde i den forbindelse hatt samtaler med mange av sine forbilder – som John Huston, Howard Hawks og John Ford. I en tid da Hollywood-filmen gjennomgikk et lite hamskifte, laget han en på samme tid gammeldags og moderne film som speiler samspillet mellom film og samfunn. Mange av scenene som utspiller seg i byens kino inneholder scener fra gamle Hollywood-klassikere. Kontrasten mellom Hollywoods romantiserte amerikanske idealer og livet i småbyen resulterer ofte i sublimt talende eksempler på at tiden som forsvinner i bakspeilet ikke nødvendigvis var god, men at tiden som kommer heller ikke nødvendigvis fører noe bedre med seg. sw/red.

The French Connection var en film som skapte stor debatt da den kom. De fleste hyllet den som et stort mesterverk, men det var også kritikk av filmen, som eksempelvis det svenske filmbladet Chaplin som karateriserte filmen som et mesterstykke i smugindoktrinering hva gjelder akseptering av politivold. Gene Hackman spiller «Popeye» Doyle, en politimann ved New Yorks ­narkotika-avdeling som prøver å sprenge en internasjonal forbryterliga som smugler store mengder dop fra Marseille. Førsteinntrykket av Doyle er en vulgær, men dog hyggelig fyr. Ved nærmere bekjentskap viser det seg imidlertid at i hans forhold til voldsbruk, er det bare medlemsskapet i New Yorks politikorps som skiller ham fra kjeltringene. Hackman er briljant i rollen, og han fikk da også karrierens hittil eneste Oscar for beste mannlige hovedrolle for innsatsen. Selv om The French Connection var revolusjonerende ved å vise en politikarakter Hollywood ikke hadde sett maken til siden 1920-tallet, er nok filmen i dag mest berømt for sin plass høyt på listen over «filmhistoriens beste biljaktscener». The French Connections dramatiske høydepunkt er utvilsomt sekvensen der Doyle forsøker å innhente en Subway-vogn. Doyle kjører bil på gatene under toget, i en vanvittig fart, i slalom mellom fotgjengere, stolper, søppeldunker og andre biler. The French Connection vant også Oscar for beste film, beste regi, beste manus og beste klipp. Storeslem altså.  olep 23


H o l ly wo o d s s i st e g u l l a l d e r • SØNDAGSMATINÉ

H o l ly wo o d s s i st e g u l l a l d e r

TORSDAG 20. MARS KL. 20.00 TIRSDAG 25. MARS KL. 18.00 SØNDAG 30. MARS KL. 13.00

TIRSDAG 1. APRIL KL. 21.00 TIRSDAG 8. APRIL KL. 21.00

Mean Streets. Regi: Martin Scorsese. USA 1973. Manus: Martin Scorsese og Mardick Martin. Foto: Kent Wakeford. Musikk: The Rolling Stones, The Marvelettes, Eric Clapton m.fl. Medv.: Harvey Keitel, Robert De Niro, David Proval, Richard Romanus m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 50 min.

The Godfather. Regi: Francis Ford Coppola. USA 1972. Manus: Francis Ford Coppola og Mario Puzo, etter en roman av Mario Puzo. Foto: Gordon Willis. Musikk: Nino Rota. Medv.: Marlon Brando, Al Pacino, James Caan, Richard Castellano, Robert Duvall m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 2 t 55 min.

GUDFAREN

MEAN STREETS

«A man who does not spend time with his family can never be a real man.» – Don Corleone

Mafiafilm uten filter

«I believe in America», sier begravelsesagenten Bonasera nærmest som en bekjennelse i første replikk i Gudfarens briljante åpningsscene. Hans datter er blitt skjenket full, skamslått og forsøkt voldtatt av to unge menn. Gjerningsmennene ble pågrepet av politiet, men domstolen ila dem bare betingede straffer. Derfor har Bonasera nå oppsøkt Don Corleone for å la dem få sin fortjente straff. I åpningsscenens mørke atmosfære kan vi bare så vidt skimte konturen av Don Corleone, men når kamera kjører tilbake får vi se at han sitter i en stol og stryker en katt mens han lytter til Bonaseras klagemål. På en mesterlig måte understreker denne posituren behovet for en sterk, beskyttende autoritet; Don’ens monolittiske taushet og hendene som kjæler med katten, er tydelige visuelle metaforer for mafiosoens makt. Gudfaren er mer enn bare en gangsterfilm. Fremstillingen av mafiafamilien Corleones moralske undergang er samtidig et speilbilde av forfallet i det amerikanske samfunnet. Brandos fremstilling av Corleone underbygger også dette. Han er ingen ond og karikert gangster, men en industrileder hvis virksomhet tilfeldigvis er kriminell. Coppola klarer å formidle en meget kompleks historie på en engasjerende måte. Det er imidlertid ikke bare regien og skuespillet som er feilfritt i dette mesterverket. Willis’ fremragende fotografering og Nino Rotas suggererende og vakre musikktema, medvirker i høyeste grad til å gjøre Gudfaren til det praktverket den har blitt. red./olep

Mean Streets handler om livet til fire unge menn som hver på sitt vis forsøker å finne mening i Little Italys voldelige verden. Tony prøver å drive en anstendig bar. Michael ønsker å være en tøff forretningsmann. Den ville og uberegnelige Johnny Boy pådrar seg mer og mer gjeld, mens Charlie, filmens viktigste karakter, er svært oppsatt på å gjøre sin onkel, en lokal mafiaboss, til lags. Guttene drømmer om å bli rike – om ikke lovlig, så ulovlig. De skaffer seg penger ved å stjele, slåss og svindle – noe som er langt deiligere enn å faktisk tjene dem. Miljøet er snuskete barer, biljardhaller og bakgater i den italienske delen av New York. Hovedpersonene er innvandrernes barn og barnebarn, amerikanere i skinn og språk, men italienere i natur og innstilling. Familien er deres faste holdepunkt og autoritet, restaurantene er deres levebrød og oppholdssted. Det er ikke store, farlige operasjoner som opptar dem, men det å skaffe seg penger til å klare seg fra dag til dag, å redde seg selv og kanskje også sine kamerater gjennom hverdagens trivialiteter. Filmen tegnes i enkle, ukompliserte bilder. Overgangene er brå og brutale som i en amatørfilm, og denne teknikken er tatt bevisst i bruk. Fortekstene ruller over projisering av hjemmefilm med feileksponeringer. Lyden er det sammenbindende element; jukeboxmusikk tømmes ut i kinosalen med en styrke som kan sprenge både nerver og trommehinner. Hovedpersonene beveger seg i en nesten konstant lydsjø av popband som skriker etter kjærlighet.  olep

24


H o l ly wo o d s s i st e g u l l a l d e r • SØNDAGSMATINÉ

H o l ly wo o d s s i st e g u l l a l d e r

SØNDAG 6. APRIL KL. 13.00 ONSDAG 9. APRIL KL. 18.00

SØNDAG 6. APRIL KL. 19.00 TORSDAG 10. APRIL KL. 21.00

The Deer Hunter. Regi: Michael Cimino. USA 1978. Manus: Deric Washburn, etter en fortelling av Cimino, Washburn, Louis Garfinkle og Quinn K. Redeker. Foto: Vilmos Zsigmond. Musikk: Stanley Myers og John Williams. Medv.: Robert De Niro, John Savage, Christopher Walken, Meryl Streep m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 3 t 2 min.

Next Stop, Greenwich Village. Regi og manus: Paul Mazursky. USA 1976. Foto: Arthur Ornitz. Musikk: Bill Conti. Medv.: Lenny Baker, Shelley Winters, Christopher Walken, Ellen Greene, Lois Smith m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 51 min.

HJORTEJEGEREN

NEXT STOP, GREENWICH VILLAGE

Krig som russisk rulett

Stikk av i tide

1960-tallet går mot slutten. Vennene Mike, Steve og Nick er i ferd med å forlate jobben ved stålverket i industribyen Clairton, Pennsylvania. De skal til Vietnam. Hjortejegeren er en vietnamfilm uten markante politiske budskap. Her er det karakterene som står i fokus, ikke som soldater, men som følelsesmessige individer. Likevel har filmen Vietnamkrigen som et vesentlig tema i større grad enn mange av de samtidige vietnamfilmene. Flere av disse gjør krigen til en ramme for andre tema, istedet for å ta et oppgjør med den. Regissør Michael Cimino ønsker å gi en realistisk versjon av den romantiske forestillingen om krig som den ultimate manndomsprøve: maskulinitet synes her å være uløselig knyttet til alkohol, skytevåpen og jakt. Gjennom psykologisk troverdige skildringer ser vi Mike gjennomgå sin manndomsprøve, hvor han konfronteres med sine idealer. Den realistiske og usminkede krigsskildringen gjør seg også gjeldende på et stilistisk plan. Billedmessig markeres dette ved raskere klipp og tettere utsnitt i vietnamsekvensene. Samtidig får bildene et råere, mer dokumentarisk preg, noe som fungerer som en replikk til fjernsynets nyhetsreportasjer. Krigen er brutt ned til sin minste grunnleggende enhet: liv som ufølsomt rives bort. De berømte scenene med Russisk rulett fremstår som filmens bærende metafor. Cimino har med dem komprimert samtidens herskende oppfatning av amerikanernes militære innsats i Vietnam til ett bilde: soldaten som i sinnsyk lek skyter seg selv i hodet.  olep

Året er 1953. Larry Lapinsky er 22 år, jøde og bor i en liten leilighet i Brooklyn sammen med sin fåmælte far og sin dominerende mor. Foreldrene er produkter av de harde 1930-årene, der fattigdommen de opplevde har gitt dem et angstfylt forhold til omverdenen. Derfor er det et aldri så lite jordskjelv som rammer den lille familien når Larry erklærer at han vil bli skuespiller. For det er da ikke et skikkelig yrke?!? Next Stop, Greenwich Village styrke ligger i sine troverdige karakterer, effektive blanding av humor og tragedie samt en svært virkelighetstro gjenskaping av miljøet og stemningen i 1950-tallets Greenwich Village. Rollefiguren Larry har mange likhetstrekk med regissør og manusforfatter Paul Mazursky selv. Som ung skuespiller i Greenwich Village ble han oppdaget og hentet til Hollywood, der han debuterte med en liten rolle i Stanley Kubricks Fear and Desire (se egen omtale). Mazursky er en av de fremste skuespiller-regissørene Hollywood har sett. Han elsker sine skuespillere, og flere av filmene hans er skoleeksempler på karakterfremstilling på film. I Next Stop, Greenwich Village gjør Shelley Winters sitt livs rolle som den hysteriske moren, en underlig blanding av et uhyre og et eiegodt menneske som har løpt løpsk i sin kjærlighet til sønnen. Hennes mål i livet synes å være å gi sønnen skyldfølelse, samt å fylle kjøleskapet hans. Next Stop, Greenwich Village er en film som er rikere på karakterisering enn plot, rikere på atmosfære enn handling, og som bare synes å vinne på det. En dansk filmkritiker sa det ypperlig: «Det er en deilig film. Det var en skjønn tid.»olep/red. 25


J

Monsieur

Den stoiske Jean Gabin er for franskmennene hva John Wayne er for amerikanerne – den trauste prototypen, rolig utenpå, men med et sterkt og lidenskapelig indre, som av og til kan eksplodere. Likefullt forble Gabin alltid en herremann.

JEAN GABIN

26

ean Gabin ble født som Jean-Alexis Moncorge, på den norske nasjonal­dagen i 1904, i Paris. Han fulgte i sin fars fotspor og begynte som kabaretsanger og fikk blant annet opptre sammen med den legendariske Mistinguette på Moulin Rouge. Rundt 1930 beveget han seg over til filmen. Der opparbeidet han seg til å bli en av fransk films ledende stjerner under regien av mange av Frankrikes største regissører, som Maurice Tourneur, sønnen Jacques Tourneur, Julien Duvivier, Jean Renoir og Marcel Carné. Hollywood ble interessert i Gabin, men det var først under den andre verdenskrig at Gabin reiste til Hollywood. Der traff han Marlene Dietrich, som han innledet et forhold til. På grunn av henne kom han i krangel med ett av studioene slik at han nærmest ble svartelistet. E tter sitt korte og mislykkete opphold i USA sluttet Gabin seg til de franske styrkene i Nord-Afrika og gjorde en god jobb som soldat. Gabin var med i troppene som frigjorde Paris i august 1944. For sin innsats som soldat, ble han etter krigen dekorert. Gabin var aldri noen lett person å arbeide med. Etter utallige problemer ble det vanskelig for ham å få de filmrollene han ønsket seg. Han gikk derfor over til å


J EAN GA B IN • SØNDAGSMATINÉ

ONSDAG 5. FEBRUAR KL. 19.00 TORSDAG 6. FEBRUAR KL. 21.00 SØNDAG 9. FEBRUAR KL. 13.00

La grande illusion. Regi: Jean Renoir. Frankrike 1937. Manus: Jean Renoir og Charles Spaak. Foto: Christian Matras og Claude Renoir. Musikk: Joseph Kosma. Medv.: Erich von Stroheim, Jean Gabin, Pierre Fresnay, Julien Carette m.fl. Utleie: NFK. Engelsk, tysk og fransk tale, engelske undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 35 min.

DEN STORE ILLUSJONEN Carne og Gabin under innspillingen av Dagen gryr

arbeide mer på teater. Han ble dessuten eldre og kunne ikke lenger fortsette å spille den unge egenrådige opprøreren. Han lette i stedet etter roller der han fikk spille en høvisk person med livserfaring og verdighet. Da Gabin i 1954 gjorde et slags comeback med Jacques Becker-filmen Paris etter midnatt (se egen omtale), var det den yngre og den gang ukjente Lino Ventura som hadde overtatt Gabins gamle væremåte. I 1957 skapte Jean Gabin en av sine største rollefigurer; etterforskeren Maigret. Mange har gestaltet Maigret, både på film og på fjernsyn, men ennå nevnes Gabins tolkning som den beste. Alt i alt ble det de tre filmer som Maigret. Nok en gang var Gabin blitt

En grensesprengende krigsfilm mot krig et trekkplaster på film, men han likte ikke å spille mot stjerner som hadde et større navn enn han. I 1958 gjorde han ett unntak da han spilte i mot Brigitte Bardot i Elskerinnen (se egen omtale). Sine siste suksesser gjorde Gabin med regissøren Henri Verneuil. Verneuil klarte det kunstverket å få Gabin til å spille i samme film som Jean-Paul Belmondo i En ape om vinteren (1962) og Alain Delon i Kupp i Cannes (1963), som begge ble tatt godt imot. Gabins spilte møtte Delon igjen i Sicilianerklanen (1968), også den regissert av Verneuil. Jean Gabin arbeidet som skuespiller så å si helt frem til sin død 15. november 1976. Tito Pannaggi/CiO

Første verdenskrig er i full gang. Flyet til de to franskmennene Maréchal og Boëldieu blir skutt ned av tyskeren von Rauffenstein, men flygerne overlever angrepet. Tyskeren inviterer dem på lunsj, men sender dem så videre til fangeleiren Hallbach. Der møter de den franske jøden Rosenthal. På tross av sine ulikheter, utvikler mennene et nært forhold, og prøver sammen å holde ut i en vanskelig tid. De setter blant annet opp et talentshow i fangeleiren, men hovedsysselen deres er å arrangere fluktforsøk. De flykter, blir innhentet av tyskerne og sendes til en ny fangeleir. Og slik går dagene, helt til de blir sendt til Wintersborn, et garantert fluktsikkert middelalderslott under oppsyn av von Rauffenstein. Den store illusjonen er en krigsfilm uten ytre krigshandlinger. Den sentrale konflikten og dramatikken ligger i forholdet mellom de fire mennene. Filmen handler om grenser, mellom mennesker så vel som nasjoner. Renoir forteller en svært troverdig historie om krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger. Regissøren kjempet som alpejeger og pilot under første verdenskrig. Uniformen som Jean Gabin brukte under innspillingen var den samme som Renoir selv brukte. Goebbels utropte Renoir til «filmatisk folkefiende nr. 1». Den store illusjonen ble forbudt både i Tyskland og Italia og man trodde lenge at filmen ble ødelagt i et bombeangrep i 1942. Det viste seg heldigvis at en tysk nazioffiser og filmaktivist som befant seg i Paris, hadde smuglet den tilbake til Berlin. Den store illusjonen var den første utenlandske filmen som vant Oscar for beste film. olep 27


J EAN GA B IN

J EAN GA B IN

SØNDAG 16. FEBRUAR KL. 19.00 TIRSDAG 18. FEBRUAR KL. 21.00

TIRSDAG 25. FEBRUAR KL. 19.00 ONSDAG 26. FEBRUAR KL. 21.00

Le jour se lève. Regi: Marcel Carné. Frankrike 1939. Manus: Jacques Prévert og Jacques Viot. Foto: Curt Courant. Musikk: Maurice Jaubert. Medv: Jean Gabin, Arletty, Jules Berry, Jacqueline Laurent m.fl. Kopi: NB. Fransk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 35 min.

Touchez pas au Grisbi. Regi: Jacques Becker. Frankrike 1953. Manus: Jacques Becker, etter en roman av Albert Simonin. Foto: Pierre Montazel. Musikk: Jean Wiener. Medv.: Jean Gabin, Jeanne Moreau, Lino Ventura, Dora Doll, Paul Oettly, Delia Scala m.fl. Utleie: NB. Franske tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 30 min.

DAGEN GRYR

PARIS ETTER MIDNATT

Mens vi venter på Gabin

Trøblete pensjonsfond

Fanget i et låst rom, mens han venter på at politiet skal bryte inn, minnes François hvordan han ble en drapsmann. I tre flashbacksekvenser får vi vite hva som førte fram til denne situasjonen, og møte menneskene som skal bli avgjørende for hans vei ned i avgrunnen. François spilles av Jean Gabin, en antihelt med arbeiderklassebakgrunn. Som i alle sine filmer er han velkledd, med hatten på skrå og det blonde håret kledelig gredd bakover. Han er en tøffing med moral og stolthet, men hans ridderlighet hindrer ham ikke i å fike opp sine kvinnelige motspillere når det er påkrevd. Gabin er proletariatets kvaler personifisert, og har en enestående evne til å oppnå sympati hos publikum. Dagen gryr var banebrytende i sin bruk av flashback, og overgangene mellom nåtid og fortid er gjort med en enestående finesse. Foto preges av skygger, mørke og skeive kameravinkler. Karakterene er omgitt av mesterdesigneren Alexandre Trauners klaustrofobiske kulisser, som sammen med Maurice Jauberts nedtonede musikk underbygger den dramatiske spenningen og reflekterer deres psykologiske lidelse. I sin samtid ble Dagen gryr mottatt som svært realistisk, i alle fall nærmere virkeligheten enn de lykkelige historiene kinogjengere fikk servert fra Hollywood. I dag er det å møte filmen som å gå inn i en plass hvor virkeligheten ligger under et tykt lag dyster fantasi. red./olep

Franske kriminalfilmer fra 1950-tallet er et fantastisk skue. Selv om de er sterkt påvirket av Hollywoods film noir – en genre definert og navngitt i Frankrike – har flere av filmene en særegen fransk atmosfære. I Paris etter midnatt – som kritikeren Terence Rafferty påpeker – spiser ekte menn paté. «Det er en av få franske kriminal­filmer der verken karakterene eller filmskaperen opptrer i den villfarelsen at de er amerikanere.» Med andre ord: dette er en genuin, fransk klassiker. Jean Gabin er «Max the Menteur» en eldre, velkledd og distingvert kjeltring. Nå er han 50, og ønsker å gi seg som forbryter mens han er på topp. Han har nettopp gjennomført et kupp av et parti gullbarrer, så nå tenker han å pensjonere seg. De neste tre dagene – tidsrommet som filmer spenner over – skal imidlertid kreve all den erfaring, kløkt og taktiske egenskaper han har ervervet seg i Paris’ underverden. Det er vanskelig å ikke se likhetene mellom Max og Bob i Jean-Pierre Melvilles Bob le Flambeur (1954). Begge er eldre, erverdige og erfarne kjeltringer som nyter stor respekt i alle Montmartres barer og restauranter. Deres instinkt vet når oddsene er dårlige og på den måten holder de seg unna kasjotten – det eneste svake punktet deres er de impulsive og mindre erfarne håndtlangere de omgir seg med. I Paris etter midnatt er det nettopp Max’ trofaste og nære partner Riton som setter mesterplanen hans i fare. olep

28


J EAN GA B IN

J EAN GA B IN

TIRSDAG 4. MARS KL. 19.00 ONSDAG 5. MARS KL. 21.00

ONSDAG 12. MARS KL. 19.00 TIRSDAG 18. MARS KL. 21.00

L’Air de Paris. Regi: Marcel Carné. Frankrike/Italia 1954. Manus: Marcel Carné og Jacques Sigurd, etter Jacques Viots roman. Foto: Roger Hubert. Musikk: Maurice Thiriet. Medv.: Jean Gabin, Arletty, Roland Lesaffre, Marie Daëms, Maria-Pia Casilio m.fl. Utleie: NB. Fransk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 50 min.

En cas de malheur. Regi: Claude Autant-Lara. Frankrike/Italia 1958. Manus: Jean Aurenche, etter en roman av Georges Simenon. Foto: Jacques Natteau. Musikk: René Cloërec. Medv.: Jean Gabin, Brigitte Bardot, Edwige Feuillère, Nicole Berger, Franco Interlenghi m.fl. Utleie: NB. Fransk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 45 min.

PARISERLUFT

ELSKERINNEN

Nostalgisk melodrama fra 50-tallets Paris

Gabin og Bardot

I Pariserluft fikk Marcel Carné med seg skuespillerne Jean Gabin og Arletty i et siste samspill, en trio som gjorde underverker i Dagen gryr (se egen omtale) 15 år tidligere. Gabin spiller Victor, en bokser over middagshøyden som håper å trene opp sin arvtaker i ringen. Én av hans håpefulle er jernbanearbeideren André, en sjauer mislikt av Victors kone Blanche, som på sin side er klar for å flytte til rivieraen hvor hun har arvet eiendom. André forelsker seg i den velstående Corinne, et forhold som setter alle involverte på en prøve. Pariserluft er et melodrama hvis historie ikke er veldig ulik dem det går dusinet av på i Hollywood. Takket være Carné og hans medarbeidere løftes filmen ut av et noe standardisert plot. Svart/hvitt-fotoarbeidet, med sine bilder fra 1950-tallets Paris, er noe av det beste i noen Carné-film og minner om de klassiske franske gatefotografenes bilder. Temaet om klassetilhørighet står frem som det viktigste, hvor André og Corinne kjemper både med og mot hverandre for å slippe unna sin sosiale bakgrunn. red./sw

Elskerinnen er basert på en roman av Georges Simenon og er en klassisk historie om en eldre, velstående mann som innleder en affære med en ung, promiskuøs kvinne. Selv om det er en historie vi har sett utallige eksempler på gjennom filmhistorien, er det ingen av dem som kan skilte med Jean Gabin og Birgitte Bardot i hovedrollene. Filmens utfordrende nakenscener vakte oppsikt ved premieren. Scenen der Birgitte Bardot trekker opp skjørtet og ikke bare viser Jean Gabin strømpebåndene, men også at hun er truseløs, var ikke et vanlig skue på kommersielle kinoer i 1958. Foranledningen til nevnte sekvens er at Yvette nettopp har utført et mislykket forsøk på ran av en gullsmed, der hun har slått til juvelerens kone med et kubein. Desperat i behov for en god advokat har hun funnet frem til Andre Gobillot, en berømt forsvarsadvokat som normalt ikke befatter seg med så fattige klienter. Men etter at Yvette trekker opp skjørtet som forslag til dekning av salæret, er han fortapt. Han tar ikke bare saken for å få henne frikjent, men de innleder også et forhold. Helt problemfritt er deg dog ikke – for André er nemlig godt gift. Raskt vikler han seg inn i en affære det viser seg vanskelig å komme ut av med æren i behold. Det er skuespillerne og kompleksiteten i karakterene som gjør Elskerinnen til en klassiker – tematikken er jo ikke akkurat ukjent mark. Og til tross for sine berømte motspillere er det kanskje Edwige Feuillère som virkelig briljerer, i sin rolle som Gobillots kone.  olep 29


Torsdagsfilmen vender tilbake! I desember vedtok Stortinget å bevilge støtte til cinematekene utenfor Oslo via Film & Kino. Dette betyr at cinematekene rundt i landet kan overleve, og at vår høyst ufrivillige nedlegging av Torsdagsfilmen i 2013 kan avløses av ny felles visningsaktivitet på alle de sju cinematekene i hele landet i 2014. Og vi har mye spennende, kjent og ukjent, å by på når vi starter opp på nytt i februar.

30

Å

pningsfilmen er et av storverkene, Ondt blod i vesten – Once Upon a Time in the West – C’era una volta il West. Den er virkelig den ultimate filmatiske fortolkning av myten om «The American West». Det måtte nok en italiener til for virkelig å innse at denne seiglivede myten er skapt av filmen. Gamle Tsjekkoslovakias beste film gjennom tidene må da vel være av Milos Forman eller kanskje Vera Chytilová eller Jirˇi Menzel, som alle tre har vært presentert i Torsdagsfilmprogrammet tidligere? Slett ikke, sier tsjekkiske filmvitere. Den aller største, grusomste, ærligste og mest dunkle filmen fra dette lille landet i Mellom-Europa heter Marketa Lazarová, et dypdykk i middelalderen på sitt mest brutale og i filmkunsten på sitt mest kompromissløse. Regi: František Vlácˇil. Filmen har aldri tidligere vært vist i Norge, og hvem vet når den kommer igjen! Her gjelder det å kjenne sin besøkelsestid og få med seg et ukjent mesterverk nyrestaurert og i 4K. Cinematekprogrammering er som alltid en salig blanding av nytt og gammelt. I mars kan vi presentere Jim Jarmusch’s siste film, vampyrfilmen Only Lovers

Left Alive. Gled dere! La oss også nevne Ben Wheatley, som er et meget aktuelt navn i England. Hans nye film ser du også på cinematekene, A Field in England. Og hvis du synes dette blir veldig heftig, så har vi da også lettere stoff på programmet. Fra musicalen The Gang’s All Here til rå komedier som M*A*S*H og The Last Detail … skjønt komedier? Og uti mars viser vi enda en skikkelig sjeldenhet og kultobjekt, Stanley Kubricks debutfilm Fear and Desire, filmen Kubrick febrilsk forsøkte å forhindre visning av. Men Kubrick er død, og du må absolutt få med deg hans ukjente førstefilm. Hver torsdag viser alle cinematekene den samme filmen. Avvik finnes – se etter i programmet for visninger på ditt cinematek. Alle disse visningene er i 2K eller 4K, som er et mål på bildeoppløsning, og som nå er standard for all digital visning på kino i Norge. De fleste cinematekene kjører flere forestillinger av hver film. For andre datoer og tidspunkt – se den enkelte cinematek, som du også finner via Torsdagsfilmen.no


TORSDAGS F ILMEN • SØNDAGSMATINÉ

TORSDAGS F ILMEN

TORSDAG 6. FEBRUAR KL. 18.00 SØNDAG 9. FEBRUAR KL. 20.00 ONSDAG 12. FEBRUAR KL. 20.30 SØNDAG 16. FEBRUAR KL. 13.00

TORSDAG 13. FEBRUAR KL. 19.00 SØNDAG 16. FEBRUAR KL. 21.00

C’era una volta il west/ Once Upon a Time in the West. Regi: Sergio Leone. Italia/USA 1968. Manus: Sergio Leone og Sergio Donati, etter en historie av Dario Argento, Bernardo Bertolucci og Sergio Leone. Foto: Tonino Delli Colli. Musikk: Ennio Morricone. Medv.: Claudia Cardinale, Henry Fonda, Charles Bronson, Jason Robards m.fl. Utleie: Park Circus, Glasgow. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 2 t 24 min.

A Field in England. Regi: Ben Wheatley. Storbritannia 2013. Manus: Amy Jump og Ben Wheatly. Foto: Laurie Rose. Musikk: James Williams. Medv.: Michael Smiley, Reece Shearsmith, Julian Barratt, Richard Glover m.fl. Utleie: Nonstop, Sverige. Engelsk tale, svensk tekst. DCP, s/hv, 1 t 30 min.

ONDT BLOD I VESTEN

A FIELD IN ENGLAND

Filmhistoriens ondeste skurk, vakreste kvinne og beste musikk

Et dypdykk i okkult ondskap

Fremdeles bergtas vi av Ondt blod i vestens vakre fotografering, utrolig ambisi­øse historie, ordknappe ironiske humor, stilsikre regi, det perfekte skuespiller­ ensemblet og selvfølgelig Ennio Morricones både storslåtte, minimalistiske og for lengst klassiske filmmusikk. Ondt blod i vesten er bygget opp rundt to fortellinger. Den ene handler om Jill McBain, spilt av nydelige Claudia Cardinale. Hun er en desillusjonert men sterk kvinne, på vei til å møte sin nye familie. Familien er imidlertid blitt massakrert av Frank, spilt av Henry Fonda, og hans bandittgjeng. I den andre fortellingen møter vi Morton, som har leid inn Franks gjeng for å rydde vei for jernbanen han holder på å bygge. «The Man», spilt av Charles Bronson, knytter de to handlingsforløpene sammen. I store deler av filmen er han en mystisk person hvis motiver er ukjente. Leone var en av samtidens største stilister, og man kan vanskelig tenke seg en bedre måte å realisere en fortelling på. Han utnytter det brede scope-formatet til fulle i kombinasjon med dypfokus og ekstreme nærbilder. Komponist Morricones musikk bidrar til å komplettere filmen. Med instrumenter som munnspill og elektrisk gitar, gjør han musikken til et narrativt redskap, da han gir hver hovedkarakter sitt eget ledemotiv. Slik kan en persons inntreden i handlingen markeres med bare et lett musikalsk anslag. olep

A Field in England er en labyrint; en gåtefull fabel som slett ikke gir fra seg sine hemmeligheter med letthet. Den er imidlertid også et visuelt mesterverk, med enkeltsekvenser som vil leve lenge hos tilskueren. En filmopplevelse det er behov for å snakke om etterpå. Er filmen bare en rusliknende hallusinasjon, okkult skrekkfilm eller en intellek­tuell lek med publikum? Wheatley selv gir ingen svar, men demonstrerer nok en gang sitt makeløse talent. I denne fasinerende verden hersker mørket, og dypt nede i korrumperte sinn rører det seg noe okkult og uforklarlig. Filmens handling er lagt til en tid hvor troen på magi og alkymisme er reell. Det er midt under den engelske borgerkrigen rundt 1650, som på mange måter handlet om kongens, religionens og folkets makt. På en finurlig måte speiler A Field in England disse temaene, som i sin helhet utspiller seg på en vakker eng et ikke navngitt sted i England. Nærheten til jorden, en nesten panteistisk hyllest til eller frykt for naturens krefter, gjennomsyrer filmen. En liten gruppe tilsynelatende tilfeldige menn forlater et større slag, lokket av utsiktene til skummende ale. Der ute venter imidlertid det store mørket, og selv om det er menneskene som utfører handlingene, er det nærmest som om ondskapen kommer fra landskapet selv.  Torsdagsfilmen 31


TORSDAG F ILMEN • 4 K- KO P I

TORSDAGS F ILMEN • SØNDAGSMATINÉ

TORSDAG 20. FEBRUAR KL. 18.00 SØNDAG 23. FEBRUAR KL. 20.00

SØNDAG 23. FEBRUAR KL. 13.00 TORSDAG 27. FEBRUAR KL. 19.00 SØNDAG 2. MARS KL. 21.15

Marketa Lazarová. Regi: František Vláčil. Tsjekkoslovakia 1967. Manus: Frantisek Pavlícek, etter en roman av Vladislav Vancura. Foto: Bedrich Batka. Musikk: Zdenek Liska. Medv.: Magda Vášáryová, Josef Kemr, František Velecký, Naďa Hejná, Jaroslav Moučka m.fl. Utleie: Bonton, Tsjekkia. Tsjekkisk tale, engelske undertekster. DCP 4K, s/hv, 2 t 42 min.

The Gang’s All Here. Regi: Busby Berkeley. USA 1943. Manus: Walter Bullock. Foto: Edward Cronjager. Musikk: Alfred Newman, Hugo Friedhofer, Gene Rose m.fl. Medv.: Alice Faye, Carmen Miranda, James Ellison, Phil Baker, Benny Goodman. Utleie: Hollywood Classics. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 43 min.

MARKETA LAZAROVÁ

THE GANG’S ALL HERE

Middelalderepos i nyrestauret 4K

Extravagance extraordinaire

František Vlácˇil tilhørte en tidligere generasjon enn regissører som Milos Forman, Jirí Menzel og andre som ble kjent som den tsjekkoslovakiske nye bølgen på slutten av 1960-tallet. Dette kan være noe av grunnen til at det tok såpass lang tid før Marketa Lazarová ble kjent utenfor hjemlandet, men den er nå mer og mer akseptert som den beste og heftigste tsjekkiske filmen gjennom tidene. Marketa Lazarová er et storslått, filmatisk nyskapende epos fra tsjekkisk middelalder, visuelt og grusomt i mørke skoger der ulvene hyler. I sentrum for handlingen står kampen mellom brutal hedendom og like brutal kristendom på frammarsj, og om kongens overhøyhet som stadig utfordres av klaner i evig feide. Filmen er skremmende brutal, men også poetisk vakker, sølete realistisk og magisk drømmende. Her er heftig action og overbevisende kampscener fortalt i en surrealistisk, fragmentarisk form som likevel makter å ta oss med på en episk reise. Tette nærbilder og insisterende naturfotograf, selvsagt i cinemascopeformat, skaper en intensitet som holder deg godt fanget gjennom hele filmen. Marketa Lazarová likner ingen annen film selv om Sergej Eisenstein i Ivan den Grusomme (1944/1958) og Andrej Tarkovskij i Andrej Rublov (1966) har vært nevnt som åndsfrender. Gå ikke glipp av denne unike muligheten til å se dette glemte mesterverket på stort lerret – i 4K format. Torsdagfilmen/red.

The Gang’s All Here er en skikkelig kultklassiker blant de utallige amerikanske filmmusikaler, samtidig som den også er høyt elsket blant tilhengere av Camp. Åpningssekvensen er legendarisk: «The Lady in the Tutti-Frutti Hat», med Carmen Miranda, som var en megastjerne i USA under krigen, er et overdådig nummer, som fikk problemer med sensuren i flere land siden de lettkledde dansedamene følsomt håndterte veldig store, fine bananer. Selve handlingen i filmen følger en godt kjent boy-meets-girl tematikk. Den unge soldaten Andy Mason møter nattklubbsangerinnen Eadie i New York, og de to innleder et forhold. Andy reiser i krigen, og vender hjem som en krigshelt. Hans far arrangerer en storslagen velkomstfest på godset han eier, og hyrer tilfeldigvis inn Eadie som en av danserne til festen. Under forberedelsene oppdager hun at Andy har vært forlovet med barndomskjæresten Vivien lenge før Eadie møtte ham. Filmregissøren og koreografen Busby Berkeley var en viktig kreativ skikkelse i musikalfilmsjangeren fra 1930 til 1950. Han lot ikke sine dansere begrenses av teaterscenen, men lot dem danse videre ut i «virkeligheten» i påkostete filmsett og scenografi. Han var også kjent for sin dristige koreografi, ganske seksuelt ladede danser, og ikke minst for at han ved kreativt kamerabruk fikk danserne og kulissene til framstå i overdådige, kaleidoskopiske former på lerretet. Berkeley gjorde dansenumrene virkelig til film. I The Gang’s All Here presentert i strålende Technicolor, og godt understøttet av Benny Goodman og hans orkester. Torsdagsfilmen/red.

32


TORSDAGSFILMEN • Hollywoods siste gullalder • SØNDAGSMATINÉ

TORSDAGS F ILMEN

TORSDAG 13. MARS KL. 19.00 SØNDAG 16. MARS KL. 13.00 OG 21.00

TIRSDAG 18. MARS KL. 19.00 SØNDAG 23. MARS KL. 21.15

M*A*S*H. Regi: Robert Altman. USA 1970. Manus: Ring Lardner Jr. Foto: Harold E. Stine. Musikk: Johnny Mandel. Medv.: Donald Sutherland, Elliot Gould, Tom Skerritt, Sally Kellerman, Robert Duvall m.fl. Utleie: Hollywood Classics. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 56 min.

Fear and Desire. Regi og foto: Stanley Kubrick. USA 1953. Manus: Howard Sackler. Musikk: Gerald Fried. Medv.: Frank Silvera, Kenneth Harp, Paul Mazursky, Stephen Coit, Virginia Leith. Utleie: Non Stop, Sverige. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 2 min.

M*A*S*H

FEAR AND DESIRE

Der legekunst, krig og svart komedie møtes

Ground zero

Robert Altman fikk sitt store gjennombrudd med M*A*S*H i 1970. Filmen vant Oscar for beste manus og ble nominert for beste film og beste regi, samt at den vant gullpalmen i Cannes. Den ble inspirasjon til en tilsynelatende endeløs tv-serie (1972-83) og førte til en viss nytenkning fra Hollywood-studioenes side – M*A*S*H utløste blant annet på 1970-tallet en bølge av komedier der svart humor var fremtredende. Handlingen i filmen er lagt til et amerikansk feltsykehus under Koreakrigen på 1950-tallet. Filmen kom imidlertid, betimelig nok, på markedet da motstanden mot USAs krigføring i Vietnam var på sitt største, og ble av publikum oppfattet som en protest mot Vietnam-krigen. Med sin satire over meningsløs krig, inkompetente autoriteter, religiøs dobbeltmoral og seksuelt hykleri ble M*A*S*H, sammen med filmer som Manndomsprøven, Easy Rider (se egne omtaler) og Woodstock, et ideologisk symbol, en film som 68-generasjonen definerte seg selv og sin motkultur ut fra. At manusforfatteren var et av ofrene for Hollywoods svartelisting på 1950-tallet, skulle også bidra til filmens radikale rykte. I tillegg til å være politisk engasjerende var filmen også teknisk vågal. M*A*S*H introduserte Altmans stilistiske signatur: Et stort antall karakterer, en hurtig, «naturlig» (til tider bare halvt hørbar) overlappende dialog, og en episodisk struktur i stedet for en lineær historie.  olep/red.

Stanley Kubrick tok så stor avstand fra Fear and Desire at ryktene skal ha det til at han prøvde å konfiskere alle kopier av filmen for å holde dem unna kinoer. Vi mistenker at det hadde å gjøre med hans latterlig høye grad av perfeksjonisme, for det er et relativt lovende stykke arbeid til langfilmdebut å være. Det er en allegorisk fortelling, lagt til et ukjent land i en ukjent tid, om en gruppe soldater skutt ned bak fiendens linjer. Slik tilfellet er med svært mange debutfilmer synes ambisjonene å nå høyere en utførelsen. Den har et tungsinn og en voiceover som kan være hard å svelge i dag, men den har også en voldsom desperasjon som absolutt har noe ved seg. Om man ser Fear and Desire i lys av hva som senere skulle komme fra Kubricks hånd, er det interessant at noen av hans mest gjennomgående tema også er til stede her: Mennesker som oppfører seg som maskiner kommer på et eller annet tidspunkt til å trø forkjært og tippe over, og mennesket er et vesen hvis dyriskhet kun så vidt holdes i sjakk av skjøre sosiale konstruksjoner. Ikke forvent et glemt-mesterverk-øyeblikk, men for de som vil komplettere sine Kubrick-opplevelser er det obligatorisk oppmøte. sw

33


TORSDAGSFILMEN • 4K-KOPI • Holly woods siste gullalder

TORSDAG F ILMEN

ONSDG 26. MARS KL. 21.00 TORSDAG 27. MARS KL. 19.00

TORSDAG 3. APRIL KL. 19.00 SØNDAG 6. APRIL KL. 21.00

The Last Detail [Siste tjeneste]. Regi: Hal Ashby. USA 1973. Manus: Robert Towne. Foto: Michael Chapman. Musikk: Johnny Mandel. Medv.: Jack Nicholson, Otis Young, Randy Quaid, Clifton James, Nancy Allen m.fl. Utleie: Park Circus, Glasgow. Engelsk tale, utekstet. DCP 4K, farger, 1 t 44 min.

Raising Arizona. Regi: Joel Coen. USA 1987. Manus: Joel og Ethan Coen. Foto: Barry Sonnenfeld. Musikk: Carter Burwell. Medv.: Nicholas Cage, Holly Hunter, John Goodman, Trey Wilson, William Forsythe m.fl. Utleie: Hollywood Classics, London. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 34 min.

THE LAST DETAIL

ARIZONA JR.

En siste tur på fylla

Småborgerlig grellhet på sitt beste

Jack Nicholson var et hett navn tidlig på 1970-tallet etter sin rolle i Easy Rider (se egen omtale). Han tok selv initiativet til The Last Detail, som var så grov i språket at produksjonsselskapet Colombia først nektet å lansere den i USA. Det var imidlertid før Nicholson fikk prisen for beste mannlige hovedrolle i Cannes for innsatsen som Buddusky – en rolle som var med på å definere hans mange rebelske karakterer i senere filmer. The Last Detail har imidlertid mange kvaliteter i tillegg til skuespillerprestasjonene. Den er en slags tragisk dramakomedie, full av vindskeiv sosialrealisme og besk samfunnskritikk. En brautende og slibrig marinefilm som samtidig er syrlig «anti-marine». En morsom roadmovie og buddyfilm i opprør mot alle undertrykkende, urettferdige systemer, men uten retning på opprøret. Resultatet er blitt en sterk film om tapt uskyld. Vi møter de to marinesoldatene Buddusky og Mulhall som har fått i oppdrag å frakte en ung soldat til fengselet. Den 18 år gamle Meadows er dømt til 8 års fengsel for å ha rappet førti dollar fra en innsamlingsbøsse. Meadows skal tas for å statuere et eksempel. På veien blir de tre godt kjent, og vi får ta del i den indre konflikten de to fangevokterne opplever. De vet at gutten aldri kan vinne en kamp mot systemet og urettferdigheten, og bestemmer seg for å gi den unge fangen en smak på den friheten han snart må gi fra seg – det vil si en real fyllekule. Torsdagsfilmen/red.

Antihelten Hi er en notorisk mislykket ransmann. Alle hans ransforsøk ender som regel i arresten. Under sine opphold i fengselet møter han jevnlig politikonstabel Edwina, kalt Ed. De forelsker seg og livet hans får en ny vending. De to vandrer lykkelige hånd i hånd henimot den perfekte borgerlige lykke i glansen av en vakker, amerikansk solnedgang. Det oppstår imidlertid et problem som hindrer dem i å gjøre det hele fullkomment. Ed er ikke i stand til å få barn, noe som leder henne inn i en dyp depresjon. Hi er desperat etter å finne en løsning, og når han får høre på TV at konen til den styrtrike møbelkjedemagnaten Nathan Arizona har nedkommet med femlinger, beslutter de seg for å kidnappe den ene av dem. Arizona kan da klare seg godt med fire. Ting utarter seg imidlertid raskt i en litt annen retning enn de hadde tenkt. Arizona Jr. er preget av et oppfinnsomt manus, en kullsort humor og Coenbrødrenes karakteristiske bruk av filmklisjeer. Den er et fyrverkeri av sinnsvake innfall; en berg-og-dalbane gjennom de fleste filmgenre, og da spesielt screwballkomedien, thrilleren og tegnefilmen. Den er en underholdende satire over barnet som eiendel og et tegn på materialistisk vellykkethet. Uten barn forfaller Hi og Eds småborgerlige lykke til misère, mens millionæren Nathan Arizona selvsagt får femlinger. Kulissen for satiren er en smakløs presentasjon av supermarkedenes, bensinstasjonenes og varehusenes Arizona.  olep

34


TORSDAGS F ILMEN

TORSDAG 10. APRIL KL. 18.30 SØNDAG 13. APRIL KL. 21.15 presenterer: Roma. Regi: Federico Fellini. Italia/Frankrike 1972. Manus: Bernardino Zapponi og Federico Fellini. Foto: Guiseppe Rotunno. Musikk: Nino Rota. Medv.: Peter Gonzales Falcon, Fiona Florence, Britta Barnes, Pia De Doses, Anna Magnani, Marne Maitland m.fl. Italiensk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 2 t 8 min.

CIKADA OG ! ENSEMBLE AVGARDE

Lørdag 1. februar kl 13-16 Bergen Offentlige Bibliotek Gratis adgang! www.avgarde.no

FLYGELROMMET KL 13: CIKADA

FELLINIS ROMA

Bach – utdrag fra Kunst der Fuge

Roma i følge Fellini

Georg Friedrich Haas – String Quartet No 5

På samme måte som Amarcord (1973) er en idealisert versjon av Federico Fellinis egen barndom i Rimini, er Fellinis Roma et fiksjonalisert, mytologisk blikk på Roma. I Fellinis Romas åpningsekvens ser vi hvordan bildet av Roma og pubertetens frenetiske seksualitet uløselig knyttes sammen i en ung manns hode. Gjennom et stadig opptog av barmfagre prostituerte, motebevisste prester, elleville komikere, hysteriske filmarbeidere og seksuelt frustrerte ungdommer, møter vi en by preget av kaos og vitalitet. Når skuespillerinnen Anna Magnani dukker opp mot slutten av filmen, er det som en ring er sluttet. Både hun og Fellini fikk sine store gjennombrudd i Roberto Rosselinis klassiker Roma, åpen by (1946), og nå møtes de igjen i det som skulle bli hennes aller siste film. For Fellini blir Magnani stående som inkarnasjonen av alle Romas motsetninger: «Hun kunne på en måte stå som et symbol på Roma, et Roma sett som en hore og en vestalinne, aristokratisk og utslitt, trist og komisk – jeg kunne ha fortsatt til i morgen.» Fellini regnes som en av filmhistoriens mest berømte og særpregede personligheter, og det finnes knapt den regissør som ikke er influert av ham. Hans storhetstid strakte seg fra 1950-tallet til 1970-tallet, og mest berømt er han nok for filmer som La Strada (1954), La dolce vita (1960), 8 1/2 (1963) og Amarcord. Filmene hans kjennetegnes av livsglede og et vell av merkelige og interessante figurer, men filmene har alltid en alvorlig bunn.  CiO/red.

Bilde: Haltenbanken

Witold Lutoslawski – utdrag fra String Quartet Eivind Buene – City Silence

John Cage – mov 1 & 4 fra String Quartet in Four Parts Witold Lutoslawski – String Quartet Carola Bauckholt – Cikada

Hans Abrahamsen – Strygekvartet nr. 3 Bach - fra Kunst der Fuge

Karin Helqvist, fiolin/ Odd Hannisdal, fiolin/ Bendik Bjørnstad Foss, bratsj/ Torun Stavseng, cello MUSIKKAVDELINGEN KL 15: ENSEMBLE AVGARDE

Øyvind Skarbø, slagverk/ Natalie Sandtorv, vokal/ Ole Andrè Farstad, gitar

!

I samarbeid med:


Dovsjenko – en av O

leksandr Petrovitsj Dovsjenko (internasjonalt kjent som Alexander Dovsjenko) ble født 10. september 1894 i Ukraina, som syvende av fjorten barn i en analfabet kosakkfamilie. Bestefaren, som kunne lese litt, lærte den unge Oleksandr respekten for kunnskap, et råd han fulgte hele livet. Han gikk både på lærerskole og handelsskole, og allerede som 19-åring fikk han jobb som lærer. På grunn av sitt svake hjerte deltok ikke Dovsjenko i hverken første verdenskrig eller den sovjetiske revolusjonen, men han var tidlig et intellektuelt medlem av kommunistpartiet. Dovsjenko hadde flere typer arbeid i inn- og utland, blant annet i utenrikstjenesten, som poet og vitsetegner, før han flyttet til den ukrainske havnebyen Odessa – da bitt av filmbasillen.

Ukrainske Oleksandr Dovsjenko (1894–1956) var ikke bare en av Sovjets største filmskapere, han var en av de mest originale og visjonære filmkunstnerne i filmens tidlige historie. Med trilogien Den forheksete skog, Arsenal og Jord (se egne omtaler) skapte han briljant og lysende visuell filmkunst med en poetisk og politisk slagkraft som savner sidestykke i filmhistorien. Filmene føles fremdeles vitale og uforutsigbare, fulle av hektisk energi, uventede grep og plutselige tablåer som kan ta pusten fra deg. Det er ikke uten grunn at mange regner Dovsjenko som en av filmhistoriens største regissører. Vi viser hans tre mest kjente filmer i sjeldne 35mm-kopier. 36

De fire store Tidlig i Sovjetunionen bruste og kokte det av nye krefter som ville noe. Mennesker kan protestere, men protester i seg selv får sjelden den kraften som trengs for å forandre noe. Det må mer til; kunnskap og mobilisering. På kulturfeltet så man en sterk vilje til å skildre menneskelige behov og følelser; det være seg kjærlighet, sinne, maktesløshet eller lærdom. Dovsjenko er på ingen måte noe unntak. Han ble en av de fire store sovjetiske filmregissørene fra pionértiden, som var med på å skape den sovjetiske filmen. De tre andre var latviske Sergej Eisenstein, russiske Vsevolod Pudovkin og polske Dziga Vertov. Alle fire er i dag, hver for seg, store legender i verdens filmhistorie. Trilogien Etter bare noen få år som filmarbeider slo Dovsjenko gjennom med Zvenigora (Den forheksede skog), den

første filmen i det som ble kalt den ukrainske trilogien, og det han selv regnet som sin første egentlige film. Trilogien besto videre av filmene Arsenal og Zemlja (Jord) – på sistnevnte forlangte sensuren at Dovsjenko klippet bort flere scener, som blant annet involverte nakenhet og en berømt scene hvor bøndene urinerer i radiatorene på traktorene sine. Mange regner uansett Jord som Dovsjenkos mesterverk, og et av høydepunktene i stumfilmens historie. «Dette er levende film, så forfriskende og vital som regnskyllet i filmens eget klimaks,» skrev The Guardian, som i november kåret den til en av de ti beste stumfilmene, sammen med filmer som Metropolis, Jeanne d’Arc, Dr. Caligaris kabinett, Sunrise og Generalen. Visuell styrke Når regissører som Alfred Hitchcock og Claude Chabrol påstår at god film hverken behøver lyd eller farger for å være vellykket, så er Dovsjenko et meget tydelig eksempel på akkurat det. Mye av dette skyldes fotograferingen og klippingen. Sjelden har man sett mennesker og landskap fremstilt flottere på film enn i Dovsjenkos filmer; fulle av styrke, stolthet, varme og poesi. Bildene hans dveler vakkert og analyserende og er intelligent klippet sammen etter Lev Kulesjovs teori, samtidig som det er klipperytmen som driver filmen fremover, i et tempo som om det hadde vært en moderne actionfilm. Julia Solntseva I 1928 giftet Dovsjenko seg med Julia Solntseva (1901– 1989) og var gift med henne frem til sin død. Solntseva var på mange måter mer for Dovsjenko enn det Alma Reville hadde vært for Alfred Hitchcock. Solntseva


de fire store

OLE K SANDR DOV S J EN KO • STUM F ILM MED LE V ENDE MUSI K K

SØNDAG 9. FEBRUAR KL. 18.00 TIRSDAG 11. FEBRUAR KL. 21.00

var regiassistent på flere av Dovsjenkos filmer og en kjent skuespiller (hun hadde blant annet hovedrollen i sci-fi filmen Aelita – Queen of Mars (1924)). Senere ble hun selv en meget anerkjent filmskaper, med filmene hvor hun delte regissørjobben med Dovsjenko (Schors og Slaget om Ukraina), og aller mest for Story of the Flaming Years, som hun vant regiprisen for i Cannes i 1961. Motstand Dovsjenko klarte i sin tid som regissør å skildre både den sovjetiske pionértiden og senere sovjets kamp mot nazismen. Til tross for dette, og hans mange suksesser med prestisjetunge sovjetiske priser, ble Dovsjenko av mange kalt kontrarevolusjonær på grunn av sin sterke estetiske og ­symbolske sans. Han fikk etter hvert vansker med å gjennomføre sine filmer og møtte byråkratisk motstand med nye prosjekter. Litt etter litt gikk Dovsjenko lei av vanskelig­hetene. Under andre verdenskrig arbeidet han også som krigskorrespondent og i tillegg ble han forfatter. Men han klarte også å skape to flotte filmer om Sovjetunionens kamp mot nazistene, begge sammen med kona Soln­tseva. Det var filmene Osvobozhdeniye (Liberation, 1940) og dokumentarfilmen Slaget om Ukraina (1944). Selv om Dovsjenko ikke fortsatte å skape flere filmer var han fortsatt interessert i film og ble lærer ved det prestisjetunge og statelige Gerasimov institutt for kinematografi (VGIK) i Moskva, der blant andre Sergej Bondartsjuk, Aleksandr Sokurov og Andrej Tarkovskij ble utdannet, og hvor Sergej Parajanov og Larisa Sjepitkova var blant hans studenter. Dovsjenkos betydning for senere visuelle filmkunstnere som Tarkovskij og Sokurov skal ikke undervurderes. Dovsjenko døde 25. november 1956 i Moskva av slag, under arbeidet med det som skulle bli hans aller siste film, Poema o more / Sangen om havet. Julija Solntseva overtok prosjektet, regisserte og ferdigstilte filmen i 1958. Solntseva filmet senere flere av Dovsjenkos etterlatte manuskripter. Det gjøres ikke bedre – selv i dag! Cinemateket viser Dovsjenko-filmene i usensurerte langversjoner. Tito Pannaggi/CiO

Zvenigora. Regi og manus: Oleksandr Dovsjenko. Sovjetunionen 1928. Foto: Boris Tsavelev. Musikk: Jørgen Larsson akkompagnerer på piano. Medv.: Georgij Astafiev, Nikolai Nademskij, Vladimir Uralskij m.fl. Utleie: Dovsjenko-senteret, Kiev. Stumfilm med russiske og engelske mellomtekster. 35 mm, s/hv, 1 t 49 min.

DEN FORHEKSEDE SKOG Første del i Dovsjenkos trilogi Selv om Den forheksede skog var Dovsjenkos fjerde film, regner mange den som hans egentlige debutfilm siden det var hans første utenfor det statlige studiosystemet. Det betød ikke at den var fritatt for Stalins sensur, men det ga regissøren mulighet til å eksperimentere med filmspråket i mye større grad. I Den forheksede skog gir dette seg utslag i et mer abstrakt filmspråk, mer løsrevet fra tradisjonell dramaturgi – en blanding av fantasi, myter og virkelighet. De litt løsere båndene til Moskva ga ham også mulighet til både fortelle en historie fra, og spille inn filmen i, sitt hjemland Ukraina. Resultatet har blitt en symbolsk og allegorisk anlagt film som søker å trekke linjer fra samtidens revolusjonære Ukraina til landets fjerne fortid. Den forheksede skog er er grovt inndelt i sju ulike episoder, som alle gir et lite innblikk i livet på den kommunistiske landsbygden, Hovedhistorien er en parabel om en gammel manns leting etter en skatt begravet i et fjell. Den forheksede skog er også første film i Dovsjenkos «Krigs-trilogi». Den er, i følge regissøren selv, «en katalog over alle hans kreative muligheter». Resultatet er en film som ikke ligner på så mye annet, en avant garde-film som kritikerguruen J. Hoberman beskriver som «en komisk politisk folkefortelling» som er både modernistisk og «ethnofunky». I alle tilfeller en dypt original film. «I det lyset kom på i salen, skjønte vi at vi hadde vært vitne til en begivenhet i utviklingen av filmen.» – Sergej Eisenstein.  CiO/red./olep 37


OLE K SANDR DOV S J EN KO • STUM F ILM MED LE V ENDE MUSI K K

OLE K SANDR DOV S J EN KO • STUM F ILM MED LE V ENDE MUSI K K

ONSDAG 12. FEBRUAR KL. 18.30 TORSDAG 13. FEBRUAR KL. 21.00

TORSDAG 20. FEBRUAR KL. 21.00 SØNDAG 23. FEBRUAR KL. 18.00

Arsenal. Regi og manus: Oleksandr Dovsjenko. Sovjetunionen 1929. Foto: Daniil Demutskij. Musikk: Jørgen Larsson akkompagnerer på piano. Medv.: Semjon Svasjenko, Amvrosi Buchma, Georgi Khorkov, Dmitri Erdman, Sergej Petrov m.fl. Utleie: Dovsjenko-senteret, Kiev. Stum med russiske og engelske mellomtekster. 35mm, s/hv, 1 t 49 min.

Zemlja. Regi og manus: Oleksandr Dovsjenko. Sovjetunionen 1930. Foto: Daniil Demutskij. Musikk: Jørgen Larsson akkompagnerer på piano. Medv: Stepan Shkurat, Semjion Svasjenko, Julia Solntseva, Jelena Maksimova m.fl. Utleie: NB. Stumfilm med norske mellomtekster. 35 mm, s/hv, 1 t 3 min.

ARSENAL

JORD

Et hakesleppende mesterverk

Mitt kongerike for en traktor

Arsenal er ikke bare en av de viktigste og mest imponerende filmene til den ukrainske mesteren Oleksandr Dovsjenko – «trolig 1900-tallets mest undervurderte regissør» i følge Jonathan Rosenbaum – men en film som de fleste vil plassere på filmhistoriens øverste hylle – «a jaw-dropping masterpiece», igjen i følge Rosenbaum. Arsenal tar utgangspunkt i arbeideropprøret i Kiev i januar 1918 og den russiske borgerkrigen, og følger soldaten Timosh, som kommer hjem etter første verdenskrig. Dette er imidlertid langt fra en tradisjonell historisk film; i stedet har Dovsjenko laget en dypt original film som sprenger alle grensene for den konvensjonelle filmfortellingen. Arsenal er en visuell tour-de-force i kamerabruk og klippeteknikk, hvor rolig komponerte, ofte tablå-aktige bilder, kombineres med dramatiske kameravinkler, slagkraftige bilder og en tidvis hektisk klipperytme. Resultatet er en film med en imponerende energi, og en nesten umiddelbar appell som oppleves uavhengig av de historiske hendelsene som filmen skildrer. «This ambitious film has evoked comparisons with Picasso’s Guernica for its angry, compassionate, complex depiction of war and is full of unforgettable images such as the gassed German soldier and the portrait of a celebrated poet coming to life and blowing out the candle placed beneath it.» – The Guardian CiO/red.

Jord er filmen som regnes som Dovsjenkos absolutte mesterverk, og en film som fremkaller måpende reaksjoner fra stadig nye publikummere. Filmen skildrer livet til den ukrainske bondefamilien Opanas, som lever av jorda. Men da familien sammen med andre småbønder slår seg sammen og skaper et kollektiv, for blant annet å skaffe seg en traktor, provoserer de kulaksene (storbøndene). Kulaksene frykter makten slike kollektiv kan få – samlet står man sterk – og farer hardt frem for å hindre at småbøndene får sine drømmer realisert. Selv om filmen idealiserer det kommunistiske samholdet, ble ikke filmen verdsatt av Sovjetunionen. Kanskje fordi den også viser at alt er ikke like fantastisk med den kommunistiske tankegang. Jord er filmet i Dovsjenkos hjemland Ukraina – på den tiden kalt «Sovjetunionens brødkurv» på grunn av det ekstremt fruktbare jordsmonnet som er perfekt til dyrking av korn. Det er også den sovjet-staten som fikk lide mest under Holodomor – den store sultekatastrofen som rammet landet på begynnelsen av 1930-tallet. Holodomor oppsto som en direkte følge av de hendelsene som Jord beskriver, noe som har gitt filmen en ekstra dimensjon som et historisk dokument. Den poetiske Dovsjenko bekrefter her at han var en av Sovjetunionens fremste stumfilm-regissører. Selv i dag fremstår filmene hans som moderne med sitt elegante filmspråk. «Astonishingly beautiful...unlike anything else in movies.» – J. Hoberman  CiO/red.

38


W

stumfilm med levende musikk W

Når vi snakker om stumfilm tenker man helst på film som er laget i pionertiden for filmmediet, i perioden 1895 og frem til 1927 – samt en god del slengere frem til rundt 1930. Da ble filmene laget uten lydspor, og den informasjonen som ikke bildene i seg selv kunne formidle ble gitt med mellomtekster. Det var imidlertid aldri stille i kinosalen selv om det ikke var lyd på filmen. Alle filmene ble akkompagnert med levende musikk, det være seg fra en enslig pianist plassert fremme ved siden av lerretet til hele 80-manns store symfoniorkestre plassert i orkestergrav foran lerretet på de største kinoene. Stumfilmen har et høyst ufortjent dårlig rykte hos mange filmelskere i dag. Kanskje er det fordi stumfilm mer enn noen annen «genre» innen filmen må sees i en kinosal. Ironisk nok gjør nemlig fravær av farger og dialog at man i større grad må være oppmerksom på det som skjer i filmen, noe som er betraktelig lettere i en mørk kinosal enn foran fjern-

synet, eller datamaskinen – samme hvor stor skjermen din måtte være. Lar man seg overtale til å stifte nærmere bekjentskap med stumfilmen er det vanskelig å ikke la seg imponere av hvor raskt stumfilmens pionerer lærte seg mediets muligheter. Det var en tid der absolutt alt var lov. En ting er hvordan de utforsket og eksperimenterte med kameraets muligheter og de fotokjemiske spesialeffektene man kunne gjøre i laboratoriet, men også i historien som ble fortalt kunne man gå mye lenger både i umoral, dårlig etikk og samfunnskritikk enn i dagens mainstreamfilm. I tillegg viste skuespillere og stuntmenn sinnsyke vågestykker man i dag har vondt for å gjenskape selv med dataanimasjon. Det var en ukontrollert eventyrverden der legender ble skapt, men hvor nesten 80% av filmene er tapt for all ettertid. Desto enda større grunn til å få med seg de mesterverkene som faktisk er bevart. olep

Om musikeren Jørgen Larsson er utdannet pianist fra Grieg­ akademiet og har en master i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondheim. Han startet BEK i 2000 og Lydgalleriet i 2007. Siden 1997 har han vært Cinematekets faste stumfilmpianist og har spilt til over 50 spillefilmer, alt fra Keaton til Murnau. Selv om all musikken er fritt improvisert, ligger stilen tett opp til filmenes tidspalett, med forankring i senromantikkens tonalitet og uttrykk.

39


ESKIL VOGT velger film Førpremiere på «BLIND» I

skrivende stund befinner regissør Eskil Vogt seg på Sundance Film Festival, der hans regidebut Blind får overstrømmende mottagelse. Det har også blitt kjent at filmen etter Sundance tar turen til Berlin Internasjonale Film Festival for å delta i det prestisjetunge Panorama-programmet. Berlin er ferdig 16. februar. Onsdag 19. februar får du muligheten til ikke bare å se Blind på Cinemateket i Bergen, du får også mulighet til å høre Eskil Vogt i samtale med redaktør for tidsskriftet Vagant, Audun Lindholm, fortelle om filmen sin, hvordan han arbeider som film­skaper og sin store interesse for film. For Eskil Vogt er glad i film. Han er en hyppig gjest på Cinemateket i Oslo – et sted som også er location i Blind – og brenner sterkt for den gode filmopplevelsen på kino. Cinematekene i Bergen, Oslo og Trondheim har derfor gitt Eskil mulighet til å kuratere et lite filmprogram for oss, der han har valgt tre filmer som har vært inspirasjon for Blind, og to filmer som er blant hans personlige favoritter. Hans begrunnelse for valgene er som følger: olep 40

Om Avdøde advarer: «En av filmhistoriens beste. En helstøpt grøsser samtidig som den også er et fintfølende og velspilt studie av et parforhold som sliter etter å ha mistet sin datter. En stadig inspirasjon. Joachim Trier og jeg har oppkalt produksjonsselskapet vårt etter denne filmen. Nevnte jeg at den har filmhistoriens kanskje beste sexscene?» Om See No Evil, Hear No Evil: «Denne så jeg på VHS en gang i tenårene, og husket den igjen da jeg satt i gang med Blind. Her viser amerikanerne hvor langt man kan dra lytehumor uten å gjøre det altfor uspiselig. Gene Wilder er døv og Richard Pryor blind. De blir vitne til mord og jages deretter av både morderne og politiet mens de kjemper for å bevise sin uskyld. Duoen lagde flere filmer sammen, og man

har følelsen av at de egentlig skal spille menn i tyveårene selv om de vel er rundt femti. Men som jeg husker det så har filmen flere morsomme scener. I forhold til Blind syntes jeg det var interessant at selv om blinde Pryor roper ut «I’m black! Why didn’t anyone tell me?» så er det nok døvhet som viser seg å ha det største komiske potensialet. Det er unektelig ganske morsomt når Wilder bryter seg inn et sted og fortsetter å liste seg stilt på tå uten å høre at innbrudds­ alarmen uler på full guffe.»


Om Stardust Memories: «Fra slutten av 1970-tallet lagde Woody Allen mesterverk etter mesterverk i forrykende tempo, Stardust Memories omtales noen ganger som en mislykket Allen, et navlebeskuende 8 1/2-forsøk, men jeg synes det er en av hans aller beste. De ekstreme skiftene i tone gjorde at jeg brukte den som referanse for Blind – komedie, poesi, drama, meta-lag – alt blandes sammen med største selvfølge. Noe jeg ønsket å få til på en helt annen måte i min film.»   Om Providence: «Da jeg skrev Blind hadde jeg veldig få filmreferanser. Den eneste filmen jeg lente meg på var egentlig Providence av Alain Resnais, skrevet av David Mercer. Den filmen har en struktur som kan minne om den jeg jobbet med. Providence er en gjennomført eksperimentell og stilisert film, men det kan også argumenteres for at det er en slags komedie. Jeg synes i hvert fall den er til tider svært morsom, men andres reaksjoner tyder på at det bare jeg som er sær. Filmen har vært utilgjenglig på DVD og er svært vanskelig å få sett så grip sjansen mens dere har den.» 

ES K IL VOGT V ELGER F ILM • F ØR P REMIERE B LIND

TIRSDAG 19. februar KL. 20.00

AKADEMIET CINEMATEKET:

møt eskil vogt

Regissør Eskil Vogt i samtale med Audun Lindholm, redaktør for tidsskriftet Vagant. Gratis adgang for medlemmer, kr. 40 for ikke-medlemmer. Varighet ca. 45 min.

Om Notorious: «Notorious er kanskje min personlige favoritt-Hitchcock. Ikke minst fordi den har Ingrid Bergman og Cary Grant på sin høyde. Historien er egentlig ganske pervers: Grant får kvinnen han elsker til å bo – og ligge – med en annen mann. For ham er det for en større sak, men hun samtykker ut av kjærlighet til ham. Og jo lenger hun går for ham, mister han mer og mer respekt for henne. Som en forberedelse til noen av de mer spenningsaktige scenene i Blind så jeg og fotografen min flere Hitchcock-scener sammen. Det virker nesten som en tapt kunstart å bygge opp spenning så presist, visuelt og vakkert som han gjorde. Spenningen bygges opp ved at tid og rom manipuleres, ikke ved at kamera rister. Ofte er faktisk det slik at jo roligere det er, jo mer spennende blir det.»

Møt regissøren av Blind Eskil Vogt er manusforfatter og filmregissør. Han er utdannet ved den nasjonale franske filmskolen La fémis, og har flere ganger deltatt med film på Den Norske Kortfilmfestivalen i Grimstad, sist med Les étrangers i 2004. Med filmen Une étreinte (2003) vant han Terje Vigen-prisen og Prix UIP i 2003. Sammen med Joachim Trier har han dessuten skrevet manus til filmene Reprise (2006) og Oslo, 31. august (2011). For Reprise fikk de to Amanda-prisen i klassen beste filmmanus og Aamot-statuetten i 2007. Eskil Vogts debut som langfilmregissør, Blind (se egen omtale), fikk sin verdenspremiere under Sundance Film Festival i midten av januar i år. Samtidig ble det kjent at filmen også skal delta i konkurransen under Berlin Internasjonale Film Festival i midten av februar, i det prestisjetunge Panorama-programmet. Det er derfor med stor glede at Cinemateket i Bergen har fått mulighet til å ha en førpremiere på Blind allerede 19. februar – den har ordinær kinopremiere 28. februar. I tillegg har Vogt kuratert et lite filmprogram for Cinematekene i Bergen, Oslo og Trondheim, med filmer som enten har inspirert ham i arbeidet med Blind, eller som rett og slett er hans personlige favoritter. Alt dette vil være tema når Audun Lindholm, redaktør i tidsskriftet Vagant og aktiv i mikroforlaget/produksjonsselskapet Gasspedal, skal møte Vogt denne kvelden for en prat. Gå ikke glipp av muligheten til å oppleve et unikt møte med en av Norges mest spennende, unge filmskapere. red./olep

41


E S K I L VO GT V E LG E R F I L M • F Ø R P R E M I E R E

E S K I L VO GT V E LG E R F I L M

ONSDAG 19. FEBRUAR KL. 18.00

ONSDAG 19. februar KL. 21.00 TORSDAG 27. februar KL. 21.00

Don’t Look Now. Regi: Nicolas Roeg. Storbritannia/Italia 1973. Manus: Allan Scott og Chris Bryant, etter en novelle av Daphne du Maurier. Foto: Anthony Richmond. Musikk: Pino D’Onnagio. Medv.: Donald Sutherland, Julie Christie, Hilary Mason, Clelia Matania m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 45 min.

Blind. Regi og manus: Eskil Vogt. Norge 2014. Foto: Thimios Bakatakis. Musikk: Henk Hofstede. Medv.: Ellen Dorrit Petersen, Henrik Rafaelsen, Vera Vitali, Marius Kolbenstvedt m.fl. Utleie: Norsk Filmdistribusjon. Norsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 36 min.

BLIND

AVDØDE ADVARER

En sort komedie – sett innenfra

En rød regnjakke i Venezia

Etter at Ingrid mistet synet i voksen alder, vil hun ikke lenger bevege seg ut av leiligheten. Hun føler at mannen hennes er der på dagtid, at han har sneket seg inn og observerer henne i det skjulte. Ingrid erindrer fortsatt hvordan verden rundt henne ser ut, men minnene blir svakere og svakere og kanskje er hun i ferd med å miste fullstendig grep om virkeligheten? Blind er et morsomt og uforutsigbart drama om hvordan våre innerste fantasier og lengsler preger vår opplevelse av verden utenfor. Regissør Eskil Vogt er regiutdannet fra en av Europas mest prestisjefulle filmskoler: La Fémis i Paris. Han har regissert flere prisvinnende kortfilmer som blant annet har vært nominert til European Film Award, vunnet Terje Vigen-prisen i Kortfilmfestivalen i Grimstad og hovedprisen på Premiers Plans-festivalen i Angers i Frankrike. Vogt har også hatt stor suksess som manusforfatter, og hans tette samarbeid med Joachim Trier er regnet som avgjørende for både Reprise (2006) og Oslo, 31. August (2011). Joachim Trier er for øvrig involvert i Blind som assosiert produsent og mentor for filmen. Norsk Filmdistribusjon

Avdøde advarer er en av de mest stilsikre og stemningsmettede skrekkfilmer noen sinne laget, en film som etterlater oss i en tilstand av urolighet. Den har et skittens preg, og med innovativ klipping har regissør Roeg skapt et uhyggelig univers hvor dagligdagse objekter plutselig får betydning som onde varsler, og der ordinære hendelser med ett blir skremmende. Filmens univers går gradvis i oppløsning inntil man ikke lenger vet hva som er virkelig og hva som er illusjon. Og forresten, røde regnjakker blir aldri mer det samme igjen. Ekteparet John og Laura Baxter sitter hjemme og arbeider mens de to små barna deres leker utenfor. Ved et uhell velter John et glass utover noen diasplater, noe som får fargene til å flyte utover. Plutselig får han en intuitiv forståelse av at noe fryktelig har skjedd utenfor. Han løper ut og ser sin datter utsatt for en ulykke. Senere reiser paret til Venezia, der John leder restaureringen av en eldre kirke. Her møter ekteparet to eldre søstre, hvorav den ene er blind og angivelig synsk. Hun påstår at hun kan se at deres datter fremdeles er med dem, og at det ikke er noen grunn for dem å sørge; datteren er lykkelig. Roeg har med Avdøde advarer skapt et en film som er vanskelig sammenlignbar med andre, mer tradisjonelle horrofilmers univers. Det er en verden der det naturlige og overnaturlige eksisterer side om side – livet er en mørk labyrint der mennesket er tvunget til å konfronteres med sine demoner. Dette låter umiskjennelig som en beskrivelse av David Lynchs verden, en mann som definitivt kan takke Roeg for mye.  red./olep

42


ES K IL VOGT V ELGER F ILM

ES K IL VOGT V ELGER F ILM

TIRSDAG 25. FEBRUAR KL. 21.00 ONSDAG 26. FEBRUAR KL. 19.00

ONSDAG 12. MARS KL. 21.00 SØNDAG 16. MARS KL. 19.00

See No Evil, Hear No Evil. Regi: Arthur Hiller. USA 1989. Manus: Eliot Wald, Andrew Kurtzman og Gene Wilder. Foto: Victor J. Kemper. Musikk: Stewart Copeland. Medv.: Gene Wilder, Richard Pryor, Joan Severance, Kevin Spacey, Anthony Zerbe, Lauren Tom m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 43 min.

Stardust Memories. Regi og manus: Woody Allen. USA 1980. Foto: Gordon Willis. Musikk: Dick Hyman. Medv.: Woody Allen, Charlotte Rampling, Jessica Harper, MarieChristine Barrault, Tony Roberts, Sharon Stone m.fl. Utleie: Park Circus, Glasgow. 35mm, s/hv, 1 t 28 min.

SEE NO EVIL, HEAR NO EVIL

STARDUST MEMORIES

Intet hørt, intet sett

En seriøs komikers dilemma

Richard Pryor og Gene Wilder lagde fire filmer sammen over en periode på femten år mellom 1976 og 1991. See No Evil, Hear No Evil var den tredje av disse, og selv om kritikerne ikke akkurat var overbegeistret, var den en suksess hos publikum. Kritikerne klagde over et platt plot, grunne karakterer og dølle action-scener, men publikum syntes å overse slike filmatiske teknikaliteter og heller fokusere på det som er filmens store styrke: den er hysterisk morsom. I filmen er Richard Pryor blind, og Gene Wilder døv. En dag blir de vitne til et mord – eller, sammen er de et form for vitne. Wilder hørte ikke skuddet, men fikk med seg at morderen hadde pene ben. Pryor så ikke hvem som skjøt, men han kjente duften av hennes gode parfyme. Diverse hendelser leder til at politiet ender med å mistenke de to for å være morderne. Jaget av politiet må de to prøve å finne den egentlige morderen for å bevise sin uskyld. See No Evil, Hear No Evil er en komedie av den typen 1980-tallet er notorisk kjent for – komedier som alle tenåringer med tilgang til en VHS-spiller leide med seg hjem fra videosjappa. Men i motsetning til veldig mange andre av sine artsfrender, ikke bare tåler See No Evil, Hear No Evil et gjensyn 25 år etter premieren – den har faktisk vokst. Det kan virke som filmens humor er mer tilpasset 2014 enn 1989. Selv om det filmtekniske og dramaturgiske fortsatt ikke mottar stående ovasjoner, innfrir den komediens viktigste funksjon: man ler. olep

Den populære filmskaperen Sandy Bates er kjent for sine komedier, men ønsker også å være en alvorlig mann. En filmfestival vil vise hans gamle filmer, og Sandy stiller motvillig opp som æresgjest. Motvillig fordi fansen er misfornøyd med den dreiningen filmene hans har tatt. Før var de morsomme, nå har gravalvoret tatt overhånd. Tragedien kler ham ikke, blir det hevdet. Alle forsøker å overtale ham til å vende tilbake til komedien. Sandy får kvelningsfornemmelser av all den velvillige omsorgen, og søker trøst og tilflukt hos tre høyst forskjellige kvinner som han treffer på festivalen: Den nevrotiske «femme fatale» skjønnheten Dorrie, spilt av Charlotte Rampling, den trygge moderlige Isobel, i Marie-Christine Barrault skikkelse, og den nye unge Daisy, fremstilt av Jessica Harper. Nysgjerrig prøver han å teste dem ut alle tre. Stardust Memories er et seriøst vendepunkt i Woody Allens karriere, på mange måter hans 8 1/2 (1963), der han i likhet med Federico Fellini utforsker – og harselerer over – sin egen rolle som filmskaper. Sandy Bates er identisk med regissøren Woody Allen, som både er og ikke er identisk med mennesket Woody Allen. Filmen konkluderer – i likhet med Preston Sturges’ Sullivan’s Travel (1941) – at kunstnere med humoristisk talent skal bruke dette til å gi verden komedier.  Yngve Sæther/CiO/red. 43


ES K IL VOGT V ELGER F ILM • SØNDAGSMATINÉ

ES K IL VOGT V ELGER F ILM

SØNDAG 23. MARS KL. 13.00 ONSDAG 2. april KL. 19.00 Torsdag 3. april KL. 21.00

TIRSDAG 25. MARS KL. 21.15 TIRSDAG 1. APRIL KL. 19.00

Providence. Regi: Alain Resnais. Frankrike/Sveits 1977. Manus: David Mercer. Foto: Ricardo Aronovich. Medv.: Dirk Bogarde, John Gielgud, Ellen Burstyn, David Warner, Elaine Stritch, Peter Arne m.fl. Utleie: CiO. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1t 47min

Notorious. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1946. Manus: Ben Hecht. Foto: Ted Tetzlaff. Musikk: Roy Webb. Medv.: Cary Grant, Ingrid Bergman, Claude Rains, Louis Calhern, Leopoldine Konstantin m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 1 t 41 min.

PROVIDENCE

NOTORIOUS

Drøm og virkelighet

«The length of a film should be directly related to the endurance of the human bladder.» – Hitchcock

Som så mange av de unge regissørene i Frankrike på begynnelsen av 1960-tallet, var Alain Resnais svært opptatt av form og struktur. Han beveget seg tidlig bort fra en kronologisk fremstilling og mot en nøye planlagt, oppdelt struktur, hvor fremstillingen av tid ble vist og forklart ut fra en sentral bevissthet – en jeg-person. Dette henger sammen med hans filosofiske forankring i fenomenologien, og dennes forståelse av tid som et subjektivt fenomen. Det vil si at tid kan oppleves ulikt fra menneske til menneske, og at begrepet tid ikke kan løsrives fra den personen som opplever den. Resnais’ oppfatning av tid og bevissthet ledet ham mot en ny tilnærming til filmstruktur, hvor redigering spilte en helt avgjørende rolle. I Providences drømmeaktige åpningsscene zoomer kamera langsomt inn mot den gamle og syke forfatteren Clive Langham. Natten før sin 78-års fødselsdag gjennomlever han et oppgjør med seg selv, iført drømmens og fiksjonens kledning. I drømmen regisserer han et drama mellom fire personer, alle hentet fra hans eget liv. Når Langham våkner dagen etter, er alle personene i dramaet kommet for å feire fødselsdagen hans. Det viser seg at dagens realitet er annerledes enn nattens. Likevel forekommer den gamle mannens indre virkelighet oss å være mer virkelig enn den påfølgende dags lett anstrengte fødselsdagsidyll. Det drømmene og fantasiene hans har vist oss, gjør at Langhams fremstilling av seg selv som en avslappet livskunstner med elegant kynisme, faller til jorden. Vi gjennomskuer hans hule selvforsvar og den store livsløgnen.  olep/red. 44

Notorious regnes som en av Hitchcocks beste filmer, med Gary Grant, Ingrid Bergman og Claude Rains i hovedrollen. Handlingen i Notorious er lagt til 2. verdenskrig. Alicia Huberman har en livsstil som har skaffet henne et alkoholproblem. Hennes far blir anholdt for forræderi mot staten og tar sitt eget liv. Alicia blir oppsøkt av en mann ved navn Devlin som er etterretningsmann. Han utnytter hennes samvittighetsnag for farens forræderi og hennes promiskuøse og utsvevende livsstil, og klarer etter hvert å verve henne som kollaboratør for etterretningstjenesten. Notorious er Hitchcocks mest elegante uttrykk for hans visuelle stil, slik Vertigo er det for hans besettelser. Den inneholder noen virkelig slående øyeblikk av det Hitchcock selv kalte pur film; øyeblikk som i kraft av sin egenart ikke kan kan eksistere i noe annet medium enn film. Her finnes noen av hans beste fotoarbeider i hele hans karriere, og som oftest er de bare verktøy han bruker for å drive historien fremover på svært underholdene vis. Dette er også filmen som sammen med Casablanca (1942) har sikret Ingrid Bergman udødelighet. Med hva man kan kalle en uslepen eleganse er hun ypperlig i rollen som madonna og hore, som nobel og kjødelig. Og så er det kysset, den gang beskrevet som det lengste kysset i filmhistorien. Datidens selvsensur i Hollywood forbød et kyss å vare i mer enn tre sekunder, så Bergman og Grant veksler mellom kyss, øyekontakt og dialog i en scene som varer i tre minutter. sw/red.


EN HIMMEL AV KOBBER

SIGHTSEERS THE IDYLLIC ENGLISH COUNTRYSIDE HAS NEVER BEEN LESS IDYLLIC! - EN CAMPINGGRØSSER AV KULTFILMSKAPEREN BEN WHEATLEY

BRITISK SVART HUMOR PÅ SITT BESTE

Kritikerrost og emosjonelt drama fra Storbritannias nye stjerneskudd PÅ KINO FRA 28. FEBRUAR

PÅ KINO FRA 7. FEBRUAR


:

C-KINO presenterer

alive ler for only lovers left er (på grunn av reg film bare to gang

46

en med seg Vanligvis viser vi være vanskelig å få r), og det kan ofte pie ko ner de ivpla ark av dre k an r bru eist eller ha rsom du er bortr senterer:» pre O IN enkelte filmer de -K «C d lle filmen vises. Me eldre to dagene den aktue kke frem nyere og het. Her skal vi tre fri rre stø litt nge ganger. ma m gir vi deg de e vis l interesse, og vi ska filmer av spesiell kino-oppsetning. v n» ati ern Som en alt n det «extended ru emateker kaller ma es vis som e en På utenlandske cin film ronto), og mited release» (To tetsfilmer ali kv e (London) eller «li ny til re ke te utgaver av klassi er alt fra restaurer vist på kino. r bli e presenikk som ellers gleden av å kunne et har vi den store rnerte bo t de I dette programm for ve ers Left Ali s siste film Only Lov e kinosysrsk no le, tere Jim Jarmusch ita dig e, likummet. I det ny i slike bergenske kinopub en distributør. Så g nok ikke fått no oli utr n de r ernasjonalt int e, temet ha ny lt he for v kene din venn sel i tilfeller er Cinemate e verdenspremiere ers Left Alive hadd Lov ly On er. film lls film e eta attraktiv vært vist på et tju Etter det har den A. US t de an ml hje i Cannes i mai 2013. e opremier r enda ikke hatt kin de ha hatt festivaler, men ha bergenserne allere vil Da år. i ril ap ket USF ate em Cin Det får den først 11. på en på stort lerrett film se å til ter he åtte mulig e på en i løpet av mars. å ha hatt premier vi kan skryte av Jarmusch, Jim Det er ikke ofte som ør iss reg av en såpass kjent Swinton amerikansk film Hiddleston, Tilda od-navn som Tom wo lly Ho rke i USA. Men ere mi med ste pre tt ha r ha lelisten, før den og John Hurt på rol . nå olep så alt vi det kan God fornøyelse!


TORSDAGS F ILMEN • C- K INO P RESENTERER :

Only Lovers Left Alive. Regi og manus: Jim Jarmusch. USA 2013. Foto: Yorick Le Saux. Musik: Jozef van Wissem. Medv.: Tom Hiddleston, Tilda Swinton, Mia Wasikowska, John Hurt, Anton Yelchin m.fl. Utleie: NonStop, Sverige. Engelsk tale, svenske undertekster. DCP, farger, 2 t 2 min.

ONLY LOVERS LEFT ALIVE Bare på cinematekene: Jim Jarmusch’s nyeste film En ny Jim Jarmusch-film er alltid en begivenhet, og fortsatt, etter mer enn 30 år som regissør, er han i stand til å overraske. Hvem ville trodd at hans nyeste film skulle være en vampyrfilm? Men hvorfor ikke? Han har jobbet innenfor etablerte genrer før, som western og krim, for så å vri sin film ut av genrekonvensjonenes klamme klør og lande noe som er helt hans eget. Så også med vampyr-genren når han nå gir oss Only Lovers Left Alive.

Vampyrfilmen har potensiale til å dvele ved store og essensielle spørsmål omkring den menneskelige eksistens, og ved å ha hovedpersoner som er 3000 år gamle, kan man definitivt reflektere over historiens gang, og hva som rører seg i menneskesinnets innerste gjemmer. I Only Lovers Left Alive møtes to fortapte sjeler igjen etter lang tids adskillelse – symbolsk nok med navnene Adam og Eva. Adam er i ferd med å bli oppslukt av en depresjon som har gitt ham tanker om

TORSDAG 6. MARS KL. 19.00 SØNDAG 9. MARS KL. 13.00 OG 21.00 TIRSDAG 11. MARS KL. 19.00 TORSDAG 13. MARS KL. 21.15 ONSDAG 19. MARS KL. 19.00 SØNDAG 23. MARS KL. 19.00 TORSDAG 27. MARS KL. 21.00

selvmord. Hans kjæreste Eva holder til i Nord-Afrika, men gjennom telefonsamtaler skjønner hun at det er på tide å møtes igjen. Hun setter seg på flyet til USA og oppsøker Adam. Humøret hans stiger, og kjærligheten blomstrer. En dag dukker imidlertid Evas søster opp fra Los Angeles, noe som slår sprekker i idyllen. Som i alle Jarmusch-filmer er det outsiderens desperate jakt på et felleskap – på sin plass i verden, som er hovedtema. Så også når det er vampyrer det handler om. Det visuelle er alltid lekkert hos Jarmusch, men denne gang har han virkelig overgått seg selv. Foto, design, fargepalett og utsnitt er alle helt utsøkte og gir troverdighet til en historie om to eldgamle, sofistikerte sjeler. Kritikerne har vært positive etter å ha sett filmen på ulike festivaler. På nettsiden Rotten Tomatos har filmen karakteren 89%, basert på 19 anmeldelser, og blant dem sakser vi: «It is the perennial downtown filmmaker’s best work in many years, probably since 1995’s Dead Man» (Hollywood Reporter). «As is so often the case in Jim Jarmusch’s films, simply spending time in the company of his creations proves engrossing.» (Slant Magazine). «Sent me out into the full-mooned night, all senses elated, on a glad-to-be-alive high.» (Time Out New York). Gled dere! Torsdagsfilmen/olep 47


SØNDAGSMATINÉ • P Å O P P FORDRING

The Gold Rush. Regi og manus: Charlie Chaplin. USA 1925. Foto: Roland Totheroh. Musikk: Charlie Chaplin og Max Terr. Medv.: Charlie Chaplin, Mack Swain, Georgia Hale, Tom Murray m.fl. Utleie: NB. Engelske mellomtekster, norske undertekster. Stumfilm med musikk. 35 mm, s/hv, 1 t 14 min.

GULLFEBER Bolletøfler og lakrissko Gullfeberen raser i Klondyke i 1898, og i den store skare av lykkejegere ved Chilkoot-passet finner vi en liten puslete landstryker. Snart går han sine egne veier, og sloss seg gjennom dype daler og høye fjell i metertykk snø og storm. Han søker tilflukt i en hytte, som allerede huser den beryktede forbryter Black Larsen, og etterhvert også den kraftige Jim McKay. Lille Charlie vet å tilpasse seg, men likevel er ikke livet som gullgraver helt hans greie. Når stormen stilner kommer han 48

seg etter mye om og men ned fra fjellet til en landsby. Her forelsker han seg i en nattklubbdanserinne, uten å ha særlig hell med sin kurtisering. En dag treffer han igjen McKay. Han vil ha med seg Charlie opp i fjellet for å finne igjen hytta. McKay kan nemlig bare huske sin gullgruves beliggenhet i forhold til hytta, men ikke veien til hytta. Gullfeber skal ha vært den filmen Chaplin selv rangerte som den beste av alle sine filmer. Og at det er

SØNDAG 2. MARS KL. 13.00 TORSDAG 20. MARS KL. 18.00

blant hans beste filmer er det vanskelig å være uenig i. Her demonstrerer han sin fantastiske evne til å skape komikk og humor ut av de mest tragiske situasjoner, noe som har resultert i noen av filmhistoriens mest uforglemmelige scener. Gullfeber er en kavalkade over menneskers forhåpninger og skuffelser, den beskriver sult og savn med dokumentarisk preg. Det er en film hvor godheten – i Chaplins skikkelse – triumferer, og hvor det sentimentale hele tiden blandes med godt plasserte farsesekvenser. Ideen til filmen fikk Chaplin en dag han var på besøk hos sin gode venn Douglas Fairbanks. De satt og kikket på kaleidoskop-bilder, og blant dem bilder fra nettopp Chilkoot-passet og strømmen av gullgravere. Chaplin hadde lest en bok om en gruppe pionerer som hadde gått seg vill i en snøstorm. Mange av dem døde av sult, og de overlevende måtte ty til kannibalisme. Denne tragiske og dramatiske historien var opptakten til filmens legendariske scene med Thanksgiving-daymiddagen i hytta: Charlies ene støvel. Gullfeber var en formidabel suksess da den ble lansert i 1925. Det imponerende er at den er like morsom, rørende og sentimental i møte med dagens publikum. olep


P Å O P P FORDRING

This Sporting Life. Regi: Lindsay Anderson. Storbritannia 1963. Manus: David Storey, etter egen roman. Foto: Denys N. Coop. Musikk: Roberto Gerhard. Medv.: Richard Harris, Rachel Roberts, Alan Badel, William Hartnell m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, s/hv, 2 t 14 min.

THIS SPORTING LIFE «If you deal with dirt, you look dirty.» «Here in my heart I’m alone, I’m so lonely,» synger Frank Machin i This Sporting Life. Med et kjeveparti som en okse, underbitt og øyebryn tyngre enn Marlon Brandos fremstår kanskje dette nødskriket noe underlig. Sangen fremføres imidlertid med armene i kors, klassisk kroppsspråk som signaliserer ingen inn – intet ut. I dette tilfellet må man snu symbolikken på hodet. Machin er rugbyspiller og leier bopel hos enken Mrs. Hammond og hennes to barn. Han ønsker desperat

Hammond inn, men klarer ikke å kanalisere følelsene ut. Hun er overhodet ikke interessert heller, later det til. Betegnende nok leser han boken «Cry Tough» – for hvordan skal man kunne uttrykke følelser når man ses på som en maskin; «a great ape on a football-field» som Hammond uttrykker det. En kuriositet er det vel også at navnet Machin lett kan uttales «machine» dersom man bare drar litt mer på i-en enn man skal. Richard Harris er utrolig i rollen som den forknytte

ONSDAG 5. MARS KL. 18.30 ONSDAG 19. MARS KL. 21.15

og misforståtte Frank Machin, som danderes dertil elegant i skygger av en svært habil lyssetter. Lindsay Anderson ble så besatt av karakteren Machin da han leste David Storeys roman, at han ikke visste om han ville klare å konseptualisere Machin til en troverdig karakter for lerretet. Inn kommer Harris, og han bestemte seg straks. Nå hadde han en skuespiller som kunne fylle den rollen han hadde visualisert under lesning av boken. Filmen er en studie av temperament – av en fysisk sterk og aggressiv mann, som med sin provoserende tyggegummislafsing og øvrige brutale ytre er i stand til å skremme hvem det skulle være. På samme tid er det en film om hans iboende følsomhet, hans behov for kjærlighet – som han uttrykker i rus til en kamerat: «I can love someone, can’t I?» Denne personen, som i åpningen av filmen virker uendelig usympatisk, får utover i filmen følelsene til å sette seg på tverke i halsen. Filmen, spillefilmdebuten til Lindsay Anderson, er utelukkende skutt på location i Wakefield, og inneholder noen av filmhistoriens mest intense sportsskildringer. Måten Denys N. Coop fanger inn både rugbyspillernes sportslige bestrebelser i kampene og samtidig deres interne stridigheter og rivalisering – med kameraet innimellom, over og fra siden – kan bare beskrives som nyskapende. Spillet, der Machin rives mellom motstandere, også på eget lag, blir en kraftfull metafor for hans indre – han plages til det ytterste av egen manglende evne til å nå ut til andre mennesker.  red./olep 49


BOREALIS

på Cinemateket usf Film som medium er magi i seg selv. Å regissere en film er en trylle­kunst som involverer sminke, lyseffekter, skuespillere. Projisering av filmen er tusenvis av stillbilder som settes sammen for å lure øyet til å tro på en verden som egentlig er en optisk illusjon. Filmen har fra tid til annen feiret dets egen magi i eksempler som John Boulting’s The Magic Box (1951) til Martin Scorsese’s Hugo (2011). I begge disse filmene er spillefilmens teknologi likestilt med den magiske kraften som omformer bevissthet, persepsjon og minne.

B

orealis Festivalen 2014 er en festival for samtidsmusikk som i år har magi og alkymi som tema, denne eldgamle praksisen som ønsket å transformere grunnmatrialer til gull. Mens alkymi som forskning var totalt forbudt under opplysningstiden, har den fortsatt en stor betydning, spesielt blant kunstere og musikere. Flere av Borealis´ bestillingsverk utforsker dette konseptet om renselse og selvrealisering. I celluloidens tid fantes det en sammenheng mellom kjemiske prosessene under fremkalling, det å tillate lyset å falle rett på rå filmruller, og mellom transformasjonen av disse rå blanke filmene til en rekke av bilder som lyste og flimret på et lerret, og som kunne oppleves. 50

Hvis det er et felles tema for filmene i Borealis filmprogram er det utforskningen av uforståelig og hemmelig kunnskap. A Bookshelf On Top Of The Sky, Claudia Heuermann’s videoportrett av komponist/ improvisatør/frontfigur John Zorn, viser en mann hvis arbeid strekker seg fra hermetisk filosofi, manifistert i magi fra det eldgamle Egypt til Aleister Crowley, og den jødiske kabbalaens hemmeligheter. Zorn selv er en motvillig trollmann, den skapende kraften bak et tett knyttet kollektiv av eksperimentelle musikere i sentrum av New York, sky for pressen og medias inntregning på arbeidsplassen hans. Denne filmen oppsøker subjektet sitt fra et nummer av vinkler og tar seg tid til å sette spørsmåltegn

ved dokumentarens egenskap av å skape seg selv i prosessen. Vi er spesielt stolt av å presentere en veldig sjelden visning av den polske filmen The Saragossa Manuscript fra 1965 med skuespiller Zbigniew Cybulski. Filmen er en er adapsjon av den makabre novellen fra 1700-tallet av Jan Potocki, et merkelig og foruroligende drama som starter med en krig i Spania men blir til en serie av forvirrende fortellinger og fortellinger i andre fortellinger, filmer innad andre filmer, som en Babushka-dukke, som skaper uklare skiller mellom virkelighet og fiksjon. Vi forsvinner inn i den magiske boksen, men når vi trer ut igjen er vi ikke sikre på om verden er den samme. Borealis


B OREALIS

B OREALIS

FREDAG 21. MARS KL. 18.00

LØRDAG 22. MARS KL. 15.30

Rêkopis znaleziony w Saragossie. Regi: Wojciech Has. Polen 1964. Manus: Tadeus Kwiatkowski, etter en roman av Jan Potocki. Foto: Mieczyslaw Jahoda. Musikk: Krzysztof Penderecki. Medv.: Zbigniew Cybulski, Iga Cembrzynska, Joanna Jedryka, Slawomir Linder m.fl. Polsk tale, engelske undertekster. DVD, s/hv, 2 t 56 min.

A Bookshelf on Top of the Sky: 12 Stories About John Zorn. Regi og manus: Claudia Heuerman. Tyskland 2002. Foto: Rainer Hartmann. Musikk: John Zorn. Medv.: John Zorn, Claudia Heuermann, Marc Ribot, Dave Douglas, Greg Cohen, Joey Baron, Mike Patton, Ikue Mori, Fred Frith, Bill Laswell m.fl. Utleie: Claudia Heuermann. Engelsk tale, utekstet. DVD, farger, 1 t 22 min.

A BOOKSHELF ON TOP OF THE SKY: 12 STORIES ABOUT JOHN ZORN

THE SARAGOSSA MANUSCRIPT Neil Gaimans favorittfilm Under Napoleons invasjon av Spania oppdager to soldater et underlig manuskript på et vertshus. Det forteller om eventyrene til Alfonso van Worden (spilt av Zbigniew Cybulski, kjent fra Andrej Wajdas Aske og diamanter (1958)), og hans ferd gjennom de farlige Sierra Morena-fjellene. På reisen opplever han en rekke tilsynelatende tilfeldige møter med underlige karakterer. Tunisiske prinsesser forteller Alfonso at han er deres slektning og forlovede; en okkult vismann fortryller Alfonso med forvirrende historier om feider mellom handelsmenn og sigøynernes motgang. Selv den Spanske Inkvisisjonen er på tur oppe i fjellene. Adaptert fra Jan Potockis magnum opus, ble Wojciech The Saragossa Manuscript en stor kultfilm på 1960-tallet. Dens tilnærming til historiefortelling, beundringsverdig beskrevet av tegneseriekunstneren Neil Gaiman som en «labyrint i labyrinten», inneholder historier inni historier, vekselvist skremmende og komisk i sin sinnsvridende utforskning av den menneskelige natur. Andre som har uttrykt sin begeistring for filmen er Luis Buñuel og David Lynch, og ikke minst The Grateful Deads Jerry Garcia. Garcia skal ha æren for at filmen ble restaurert. Etter å ha sett filmen kontaktet han Martin Scorsese og Francis Ford Coppola – som hadde et prosjekt med å restaurere glemte filmskatter – og overtalte dem til å finansiere restaureringen av filmen. Borealis/red.

Et møte med John Zorn I løpet av de siste to tiårene har den New York-baserte komponisten og musikeren John Zorn blitt kjent som en kultfigur i den moderne musikkverden. Han lager sine egne musikalske regler og hans uvanlige kollasjer og lydkomposisjoner blir ofte sett på som essensen av postmodernismen. Men hvem er John Zorn? Hva tenker han? Hvordan arbeider han? Uten å kompromisse har Zorn fulgt sine egne idéer helt fra begynnelsen av, og disse idéene er basert på noe dypere og mer intenst enn bare lyd og musikalse termer. Han har laget en egen verden, full av fascinerende og radikale idéer. For mer enn et tiår siden ble filmskaper Claudia Heuermann kjent med John Zorns verden og oppdaget hans musikk, noe som skulle vise seg å forandre livet hennes totalt. A Bookshelf on Top of the Sky: 12 Stories About John Zorn starter akkurat i det øyeblikket. De tolv episodene i filmen lager ikke bare et portrett av John Zorn. De forteller også en egen historie om møtet mellom film og musikk, hvor regissøren tilegner seg komponistens estetiske kvaliteter ved å frigjøre seg selv fra alle begrensninger.  Borealis

FESTIVALPASS FOR BOREALIS GJELDER SOM BILLETT

51


Det beste fra Eurodok 2014 Det hele begynte i april 2002, egentlig som et eksperiment i form av et samarbeid mellom Cinemateket i Oslo, EU-kommisjonen og en lang rekke europeiske ambassader. Dette samarbeidet la grunnlaget for festivalen, som siden har vokst i omfang og betydning. De siste årene har festivalen stått på egne ben, som en av Cinemateket i Oslos kjerneaktiviteter. Eurodok arrangeres hvert år på Cinemateket i Oslo. Festivalen har som mål å vise det beste av ny europeisk dokumentarfilm, et felt man mener får for lite oppmerksomhet. Eurodok skal være et rom hvor ytringsfriheten står i fokus, og hvor vi måler temperaturen på Europa, filmatisk og politisk. I tillegg til filmvisninger, premierer og besøk av dokumentarister, har festivalen ønske om å tilby publikumsseminarer om dokumentarfilm så vel som masterclasses for norske filmskapere. Hvilke filmer som blir årets høydepunkt er av naturlige årsaker enda ikke klart, men festivalsjef Jan Langlo kan garantere kvalitet! Følg derfor med på våre hjemmesider (har du husket å melde deg på vårt ukentlige nyhetsbrev?) eller på vår Facebook-side for informasjon om hvilke filmer som blir presentert når tidspunktet nærmer seg! CiO/red.

52


VISNINGER ONSDAG OG SØNDAG KL 19:00 I KINOSALEN TIVOLII PÅ KVARTERT FOR MER INFO, OPPDATERINGER OG PROGRAM SE BERGENFILMKLUBB.NO NFK MEDLEMSKAP (INKL. FILM) 100 KR, FILM 50 KR


Norsk film er for tiden på en bølgetopp. Besøkstallene stiger, antall filmer øker og invitasjonene til internasjonale filmfestivaler er mange. Men det følger en skygge med alt.

R JÆ LSK FEI

FEILSKJÆR

NORSKE FEILF EILSKJÆR FEILSKSKJ JÆR ÆR

54

F

or hver suksess som lages, finner man i hvert fall minst en flopp – som oftest fler. I motsetning til suksessene, blir floppene fort glemt. Og det skal man kanskje strengt tatt være glad for. Samtidig er det jo viktig å lære av våre – og andres – feil. Hvis ikke kan man jo risikere å gjøre de samme tabbene om igjen og om igjen. Det vil Cinemateket i Bergen være med å forhindre. Derfor vil vi i programmene fremover presenter norske filmer som i sin samtid fikk totalslakt av pressen og/eller floppet totalt. Vi har tidligere annonsert at cinemateket ikke kan garantere deg som publikummer at du vil like våre filmer, men at du vil skjønne at det er en film av betydning, og at den har viktige kvaliteter. Med filmene i denne serien kan vi nesten garantere at filmene ikke har særlig kvaliteter, men at du vil like det du ser – i hvert fall om du ler av ting er ufrivillig morsomt. For dette er filmer med flust av ufrivillig humor, filmer som i sitt forsøk på å ta opp seriøse og viktige tema tryner så fundamentalt i klisjeer og ufrivillig komikk at det faktisk blir underholdene. Eller provoserende. Upåvirket blir man i hvert fall ikke. Og det er jo en av kunstens viktigste funksjoner – å vekke følelser. Er det ikke? Samtidig er det jo filmer som grunnet sine lave kvaliteter knapt har fått mulighet til å vise seg frem senere. De er svært lite tilgjengelig, siden få av floppene ble lansert på video eller kjøpt opp av fjernsynskanalene. Så med disse eksklusive visningene får også nye generasjoner muligheten til å kose seg med mindre vellykkede forsøk på å lage god film. På en annen side kan det jo faktisk hende at vi snubler over et forbigått mesterverk i prosessen. Eller kanskje ikke. Koselig på kino blir det uansett. olep


NORS K E F EILS K JÆ R

Turnaround. Regi: Ola Solum. Norge/USA 1987. Manus: Sandra Bailey. Foto: Odd Geir Sæther. Musikk: Mark Shreeve. Medv.: Douglas McKeon, Tim Maier, Jonna Lee, Jarl Goli, Anita Hegerland m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1t 30min

TURNAROUND De er unge. De skal på fest. De er ikke invitert. Noen vil kanskje mene at alle norske filmer er kalkuner. Men virkelig fullblods norske kalkunfilmer er en sjeldenhet. På 1980-tallet dukket det imidlertid opp en ny kilde til glede for norske kalkun-feinschmeckere. Stikkordet er kommandittkapital: Norske investorer og filmfolk hev seg på filmprosjekter i håp om økonomisk (og kunstnerisk) suksess både hjemme og i utlandet. Spesielt etter at den første kommandittfilmen, Orions belte, faktisk ga et solid overskudd skjøt interessen fra investorene i været. Det skulle imidler-

tid bli med den ene suksessen. En av disse floppene var Ola Solums Turnaround, tidenes dyreste norske film til da, med et budsjett på hele 28 millioner kroner og hele 46 innspillingsdager til rådighet. Filmen skulle dog heller bli herostratisk berømt fordi den – som første norske film i manns minne – ble nektet oppsetning på Bergen Kino (og i Stavanger) med begrunnelsen at den var for dårlig. Turnaround har norsk regissør, noen få norske skuespillere og filmarbeidere, og er for det meste spilt

ONSDAG 26. MARS KL 19.00 ONSDAG 2. APRIL KL. 21.00

inn på østlandet. Handlingen er imidlertid lagt til USA. Den er engelskspråklig og et forsøk på å lage en amerikansk tenåringsfilm. Her faller den helt igjennom. Etter noen bilder av Manhattan forflytter vi oss til Store Ringvei. Hovedpersonen, en barnslig kjekk ung helt med «søt» kjæreste blir av uforståelige grunner overfalt av en pøbelgjeng slik at han kræsjer pappas bil. Da han litt senere får lov av pappa å ha hjemme-alene-fest, dukker den samme gjengen opp og kræsjer festen og gjør hærverk på huset. Familien skjønner at gjengen forfølger dem, og alliert med bestefar tryllekunstneren – som belærer barnebarnet at «Don’t get mad, get even» – inviterer de igjen på fest. Denne gangen har de gjort huset klart for gjengen. Det eneste «positive» man kan si om filmen er at den er laget med en viss teknisk kompetanse. For kalkunister er det derimot mye å hente: Hult klingende replikker, klisjer i mengder, en tvilsom moral, et usselt manuskript og mislykket regi er med på å gjøre denne filmen til makeløs underholdning. For nordmenn er det særlig interessant å følge skuespillerprestasjonene til Anita Hegerland og Jarl Goli. Begge spiller medlemmer av motorsykkelbanden, men ser ikke ut til å føle seg helt hjemme der. Spesielt Golis prestasjon som «bad guy» får en til å tenke på en barnetimeonkel i forkledning – i hvert fall for de som er født før 1980. Som andre kalkunfilmer har heller ikke denne filmen et snev av selvironi. Den er et pretensiøst forsøk på å lage en tøff ungdomsfilm, og tar seg selv på fullt alvor. Dette gjør den naturligvis til en enda morsommere opplevelse. olep 55


SHADOW OF A DOUBT

programmets

Hitchcock Alfred Hitchcocks Vertigo (1958) overtok i fjor førsteplassen på BFI/ Sight&Sounds liste over verdens beste filmer. Og ikke bare det, fire av hans filmer nådde topp-100-listen. BFI svarte med å kjøre en tre måneders lang retrospektiv i Southbankkinoene sine i London. Vi svarer med å vise én utvalgt Hitchcock-film i hvert program fremover, og denne gang har vi gleden av å presentere Shadow of a Doubt (se egen omtale). Som hans datter Patricia avslørte på en DVD-utgivelse for noen år siden var dette Hitchcocks personlige favoritt blant sine egne filmer. I Shadow of a Doubt nøyer ikke Hitchcock seg med å snu noen steiner i idylliske småby-Amerika, han endevender dem og graver ut makkene som ligger i møkka under. Én ting er morderen som kaster en skygge av

56

tvil over en liten familie, en annen ting er beskrivelsen av familieinstitusjonen som noe utrygt, men det ligger langt mer under her. Det mest minneverdige er kanskje det sentrale forholdet mellom onkel Charlie og hans niese som er oppkalt etter ham. Hitchcock likte å spille på dualiteter i alle former og fasonger, og den mest åpenbare i Shadow of a Doubt er navnelikheten. De to blir også presentert for publikum på akkurat samme måte, som for å si at de er to sider av samme mynt, og lignende grep florerer. Det hele et svært besnærende, og flere enn én kritiker har introdusert en undertekst av incest, eller i det minste et voldelig forhold, i denne filmen. Hitchcock – master of suspense? Han var langt mer enn det. Sigurd Wik


P ROGRAMMETS H ITC H CO C K

Shadow of a Doubt. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1943. Manus: Thornton Wilder, Alma Reville og Sally Benson, etter en roman av Gordon McDonell. Foto: Joe Valentine. Musikk: Dimitri Tiomkin. Medv.: Joseph Cotten, Theresa Wright, Hume Cronyn, Henry Travers m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 1 t 54 min.

SHADOW OF A DOUBT Skrekk og gru i small-town-America Forretningsmannen og favorittonkelen Charlie besøker familien sin i en søvnig, californisk småby. Langsomt går det opp for niesen Charlie, stolt oppkalt etter onkelen, at noe er galt. Til tross for at hun beundrer onkelen, vokser det gradvis frem en nagende tvil i henne. Denne skyggen av tvil opptar også en av hennes venner som er privatdetektiv. Shadow of a Doubt er en av Hitchcocks favoritter blant egne filmer; «It was one of those rare occasions

when you could combine suspense with character. Usually in a suspense story there isn´t time to develop character.» Etter å ha laget Saboteur (1942), som han ikke var særlig fornøyd med, bestemte han seg for å jobbe i mindre skala. Den idylliske småbyens atmosfære passet perfekt for hans nidkjære utforsking av uhygge. I filmens småby virker det som om solen alltid skinner. Gatene strekker seg langs hvite stakittgjer-

TIRSDAG 8. APRIL KL. 19.00 ONSDAG 9. APRIL KL. 21.15

der som kjærlig omfavner hjemmene til de lykkelige middelklassemenneskene og de lekende barna. Bak de trygge fasadene kan de mest grusomme hemmeligheter skjule seg. River man fasadene ned, vil ondskapen forplante seg, slik at alt det som en gang var vakkert aldri vil fortone seg slik igjen. Denne trangen til både å grave i moralens gråsoner og utforske hverdagslige settinger er åpenbart noe av det som gjør Hitchcock til en så fascinerende regissør. Og hvis noen synes alt dette minner om David Lynch, så har de helt rett. Shadow of a Doubt kan lett ses som en inspirasjonskilde for Blue Velvet (1986). At dette er en litt mindre produksjon synes også å ha gjort skuespillerne godt, for dette er kanskje Hitchcocks mest velspilte film. Teresa Wright var et utrolig talent, og er både intens og realistisk i rollen som den unge og etter hvert desillusjonerte niesen. Formidable Joseph Cotten har rollen som onkel Charlie. Hitchcock fant det fornøyelig å normalisere denne sentrale karakteren som kanskje er en enkemorder. På den måten kunne han undergrave publikums moral ved å få dem til å identifisere seg med de verste av karakterer. Og om noen skulle ha en skygge av tvil om at Charlie er av verste sort, da er det bare å lene seg tilbake å nyte hans middagstale hvor hans mørke side tar over. Den er kanskje Joseph Cottens beste filmøyeblikk. red./sw 57


P Å O P P FORDRING • SØNDAGSMATINÉ

Gone With the Wind. Regi: Victor Fleming. USA 1939. Manus: Sidney Howard, etter en roman av Margaret Mitchell. Foto: Ernest Haller og Ray Rennahan. Musikk: Max Steiner. Medv.: Clark Gable, Vivien Leigh, Leslie Howard, Olivia de Havilland, m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 3 t 54 min.

TATT AV VINDEN Kjærlighet i Technicolor Tatt av vinden er et episk storverk om den amerikanske borgerkrigen. Filmens historiske setting er også ramme for en pasjonsfylt og gripende kjærlighetshistorie. I sentrum står Scarlett O’Hara. Under et barbecueselskap hos familien Wilkes på sydstatsgodset Twelve Oaks, treffer hun for første gang den vellystige og sensuelle Rhett Butler som prøver å vinne hennes hjerte. Scarlett er imidlertid meget forelsket i sønnen på Twelve Oaks, Ashley, men han deklarerer samme kveld sin forlovelse med Melanie Hamilton. 58

Scarlett gir likevel ikke opp håpet om en dag å få gifte seg med mannen hun påstår at hun elsker. Hun er ingen vanlig dame for sin tid; hun er ambisiøs, sterk og talentfull. «Scarlet» – skarlagen eller purpur – er blodets, lidenskapens og galskapens farge, og et meget passende navn for en kvinne som stadig utfordrer konvensjonene. I løpet av krigen utvikler Scarlett seg fra å være en naiv og bortskjemt sørstatspike til å bli en beregnende og dyktig forretningskvinne. Den storslåtte historien om tragisk kjærlighet

SØNDAG 13. APRIL KL. 12.30 OG 17.00

har helt fram til i dag hatt en enorm appell. Margaret Mitchell brukte ti år på å skrive «Tatt av vinden», og da boken kom ut i 1936 ble over en million eksemplarer solgt i løpet av seks måneder. Regissør Victor Fleming ga filmatiseringen en romantisk koloritt ved hjelp av tidlig fargefilmteknikk, Technicolor. Best kommer kanskje dette til uttrykk i de intime scenene med Scarlett og Rhett. Fargene skifter og fordypes i takt med melodramaets puls, og gjenspeiler på den måten scenenes følelsesmessige innhold: lidenskap, vrede og hat. Tatt av vindens store suksess var avgjørende for fargefilmens fremtid. David O. Selznick kjøpte filmrettighetene til Mitchells bok for den høyeste sum som noen gang var gitt for en filmrettighet. Selznick hadde inngått en kontrakt med United Artists om at de skulle lansere hans filmer frem til 1939. Dette satte Selznick i en knipe: for å få filmen slik han ønsket, ville han ha MGM-stjernen Clark Gable i rollen som Rhett Butler. Han visste imidlertid at MGM aldri ville låne ut Gable til en film de ikke selv skulle lansere. Det tok ett år før Selznick var fri fra kontrakten med United Artists. I mellomtiden gikk han på leting etter hun som skulle fylle den vanskelige kvinnelige hovedrollen. Flere av Hollywoods stjerner var aktuelle, og hele USA hadde en mening om valg av skuespillerinne. Selznick valgte imildertid Vivien Leigh, en for amerikanerne ukjent britisk skuespillerinne. Selznick fikk omsider også Gable til den mannlige hovedrollen, og dermed var et av filmhistoriens mest minneverdige par skapt. olep


CINEMATEKET USF viser film. Faktisk i underkant av 200 titler i året, noe som er like mange filmer som Bergen Kino viser. Vi tilbyr våre medlemmer filmer fra hele filmhistorien. Fra 1895 til dags dato; fra 15-timers drama til ettminutts kortfilmer; film som aldri har vært vist i Norge og klassikere som kan ses om og om igjen til øyet blir stort som en vott. Du bør kunne finne noe av interesse her. Kinosalen Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet på Nordnes. Billetter:

kr. 40,- m/medlemskap kr 80,- u/medlemskap Medlemskap fås kjøpt i billettsalget for kr. 100,-. For filmprogram, artikler og annen filminfo, se cinemateket-usf.no, eller følg oss på facebook og twitter. Velkommen!


“A s p a r k l i n g directorial debut”

Va r i e t y e n fi l m a v E SKIL VO G T

P å k i n o 28.02.14 /

f a c e b o o k . c o m BLI N D F ILME N

Program Cinemateket USF februar-april 2014  

Les programkatalogen og se hvilke filmer vi viser i perioden 2. februar til 13. april 2014.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you