Forord

Visuelle uttrykk gjennomsyrer samfunnet i større grad enn for bare få år tilbake. Tenk bare på hvordan avisforsidene har endret seg det siste århundret. Tidligere var de tettpakket av tekst, med få illustrasjoner, mens forholdet nå snarere er omvendt (Skovholt & Veum, 2014, s. 30–33; Veum, 2010). Dette skyldes både teknologiske og sosiale endringer. Tekster, bilder og objekter kan tjene ulike kommunikative formål og inngå i multimodale relasjoner. Derfor har det nå blitt vanlig å analysere både tekster og visuelle representasjoner. I denne boken vil det bli gitt eksempler fra tradisjonell lingvistisk-orientert tekstanalyse, men det er likevel det visuelle som er omdreiningspunktet. Målet er å gi lesere uten spesiell kompetanse i lingvistikk eller semiotikk en lettfattelig innføring i hva en sosialsemiotisk tilnærming kan bidra med i studiet av visuell kommunikasjon. Jeg vil forsøke å vise fruktbarheten i tilnærmingen uten å bruke unødvendig mange faguttrykk. Dette kan imidlertid være en vanskelig øvelse. Da den australske semiotikeren Bob Hodge skulle skrive en bok som skulle få samfunnsvitere til å se verdien av lingvistikk, samt få lingvister til å se nytten av å bake inn samfunnsvitenskapelige perspektiver i sine egne analyser, var det mange avveininger som måtte foretas. Han ville henvende seg til flere disipliner, samtidig som han visste at det eksisterer visse spenninger både innad og mellom disse (Hodge, 2017, s. xiv–xvi). Det som er opplysende for noen, kan være banalt for andre. Løvland og Repstad

(2014) har beskrevet noe lignende. Når en henvender seg til fagfolk i ulike disipliner, i deres tilfelle eksemplifisert med sosiologer og sosialsemiotikere, vil mye av det som skrives kunne fortone seg som nokså enkelt for folk på «hjemmebane» (Løvland & Repstad, 2014, s. 347). Denne boken er ikke primært skrevet for lingvister, selv om det godt kan tenkes at lingvister vil finne noen av de samfunnsvitenskapelige betraktningene relevante. Leseren vil for eksempel få presentert noen eksempler om byutvikling og industriarv som, med visse unntak, er mindre forekommende i lingvistiske kretser (se f.eks. Järlehed, 2021). Boken er snarere skrevet for studenter og forskere innen samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag som har interesse for visuell kommunikasjon og ønsker seg en systematisk tilnærming til det vi sanser og erfarer.

I boken bruker jeg flere ganger substantivet sosialsemiotiker(e). Selv om en ikke trenger å være utdannet lingvist for å kalle seg sosialsemiotiker, såfremt en er skolert innen retningen, vil jeg ikke påberope meg å tilhøre denne gruppen. Jeg er først og fremst en sosiolog inspirert av sosialsemiotikkens anvendelighet for den som vil studere visuell kommunikasjon. Det sier seg nesten selv at prefikset «sosial» i sosialsemiotikk impliserer at denne tilnærmingen delvis utspiller seg på samfunnsviternes banehalvdel. Derfor bør samfunnsvitere også kunne spille inn perspektiver fra egen disiplin i sine sosialsemiotiske analyser. Det er en slik inspirasjon og invitasjon til dialog jeg håper å kunne gi videre til leseren.

Jeg vil takke Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) for å ha bidratt med ressurser til å gjennomføre prosjektet. Hovedbolkene av mine egne empiriske eksempler er relatert til forskning utført som del av strategiske instituttsatsinger finansiert av Norges forskningsråd som del av NIKUs basisbevilling. Deler av dette materialet er nyttiggjort tidligere (se f.eks. Skrede & Andersen, 2019, 2020a, 2020b), men da uten et mål om å sette leseren inn i en sosialsemiotisk tilnærming til kommunikasjon. Jeg har også foretatt nye

empiriske studier, både i form av intervju- og observasjonsdata. Takk til mine informanter for mange lærerike samtaler. Dere har gitt meg kunnskap nødvendig for å kunne skrive denne boken. Takk til mine to prøvelesere i en tidlig fase, Bjarte Skrede og Jan-Erik Kvåle. En spesiell takk går til Anne Løvland og Håkon Larsen for konstruktive tilbakemeldinger som har bidratt til å forbedre manuskriptet betraktelig. Det som måtte gjenstå av mangler og utilstrekkeligheter tar jeg på egen kappe. Takk også til Dorte Østreng og Natasja Harung ved Cappelen Damm for godt samarbeid om denne utgivelsen. Sist, men ikke minst: Takk til jentene mine – Susanne, Laura og Klara – for at dere har latt meg få skrive denne boken fra det provisoriske hjemmekontoret på loftet i ledige stunder.

Joar Skrede Oslo, mai 2021