© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023
ISBN 978-82-02-73359-9
1. utgave, 1. opplag 2023
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Illustrasjoner: Bøk Oslo AS
Omslagsdesign: Cappelen Damm
Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: AIT Grafisk, Oslo
www.cda.no
akademisk@cappelendamm.no
Innovasjon er et av disse ordene man møter overalt. I bedrifter snakkes det om innovasjon for å overleve i en stadig skarpere konkurranse; sykehus skal innovere for å hjelpe flere pasienter og bruke mindre penger, og kommuner må være innovative for å tiltrekke seg flere innbyggere. I EU er innovasjon løsningen for å minske de regionale forskjellene; i Norge er innovasjon måten vi skal greie oss på den dagen oljen tar slutt. Kort sagt, innovasjon og ambisjonen om å være innovativ, er noe vi finner i alle deler av samfunnet. I denne boka tar vi for oss begrepet innovasjon: Hvordan skal vi forstå innovasjon både som begrep og som aktivitet? Og hvorfor ser det ut til at innovasjonsevne er så ujevnt fordelt i tid og rom? Vi tar for oss innovasjon i de fleste deler av samfunnet, både i privat og offentlig sektor, og i samspillet mellom sektorer. Vi beskriver enkelte bransjer og ser nærmere på hva som er felles med tanke på innovasjon og innovasjonsprosesser, og hva det er som skiller dem. I de fleste tilfeller er ikke innovasjoner et resultat av det enkelte foretakets interne prosesser isolert, men av et samspill mellom organisasjoner og ressurser.
Innovasjon er mer enn nye dingser og ny teknologi. Bedre prosesser, tjenester og løsninger, samt hvordan man organiserer seg og bruker ny teknologi, kan i seg selv være en innovasjon. Søkelyset på innovasjoner dreier seg ofte om å spare ressurser og penger, gjøre systemer mer effektive og redusere kostnader. Innovasjoner kan også dreie seg om å øke livskvalitet, gi bedre opplevelser og øke kvalitet på produkt og tjenester. Men innovasjon har også en mørkere side. Utviklingen går raskere, og teknologi blir fortere
utdatert. Det bidrar til at takten på forbruket vårt øker, og vi bruker opp ressurser. Dette er ikke bærekraftig.
En annen utilsiktet bieffekt av raskere innovasjonstakt og teknologisk utvikling, kan synes å være økte forskjeller. I den digitale økonomien vi ser vi en liten gruppe med vinnere som stikker av med de store premiene. Teknologigiganter som Apple, Amazon, Google og Facebook har hatt eventyrlige overskudd og tjent mye penger for eierne sine.
Fremveksten av et lite antall ekstremt lønnsomme selskaper som dominerer markedene de opererer i, blir gjerne kalt superstar economy (superstjerneøkonomi). Dette finner vi i mange digitale markeder.
Felles er at de har en forretningsmodell som baserer seg på internett, og disse selskapene var veldig heldige med tidspunktet for når de kom inn på markedet. En annen ting disse selskapene har til felles, er at de nyter godt av det som kalles nettverkseffekter. Det vil si at varen eller tjenesten blir mer verdifull jo flere som bruker den. Telefonen har for eksempel liten verdi om ikke mange har og bruker den. Nettverkseffekter gjør også at det er vanskelig for nykommere å komme inn på et marked. Det neste sosiale mediet som kommer, har store og mektige aktører å kjempe mot.
Når vi snakker om innovasjon i offentlig sektor (og sosiale innovasjoner), har man ikke markedet som mekanisme for å avgjøre hvilke innovasjoner som er nyttige. Her er målet heller å bidra til økt verdi for samfunnet. Forskjellene og likhetene når det gjelder innovasjon i offentlig og privat sektor kommer vi tilbake til.
Hvorfor så mye oppmerksomhet på innovasjon nå?
Mennesket har hele tiden kommet opp med nye løsninger, eller forbedret de som allerede eksisterte. Vår interesse for innovasjon, både som forskningsfelt og fenomen, er derimot av ganske ny dato.
Innovasjon er sentralt innenfor en rekke fagfelt. Ikke bare innenfor økonomi og tekniske fag, men også i historie, sosiologi, geografi, ledelse, organisasjonsteori, design, humaniora og kunst er innovasjon og kreativitet sentralt. Dessuten ser vi at innovasjonsbegrepet tar en stadig større plass i media, i populærkulturen og i politikken. På mange måter er innovasjon
blitt kjennemerket for det moderne samfunn – et universalmiddel for å løse de fleste problemer og «samfunnsfloker», og et fenomen som skal studeres og forstås. Helga Nowotny (2010) mener at det definerer vår epoke – fascinasjonen og søken etter innovasjon. Det har ikke alltid vært sånn. I samfunn med puritanske og konservative trekk, styrt etter religiøse prinsipper, kan det for eksempel ha vært en dyp skepsis mot endring og nytenkning (Godin, 2020). Så hvorfor har vi denne voldsomme fascinasjonen for innovasjon nå?
Det enkle svaret er at vi lever i en tid der vi ser og opplever innovasjon veldig tett på. Nesten daglig blir vi eksponert for nye innovasjoner.
De fleste av oss er direkte eller indirekte i kontakt med digital teknologi. Ved hjelp av stadig kraftigere og billigere mikroprosessorer, ser vi at digital teknologi blir stadig mer inngripende i nesten alle former for samhandling både i arbeidsliv og hverdagsliv.
Når innovasjon griper inn i så mye, handler det ikke lenger bare om økonomi og arbeid. Det forandrer også hvordan vi organiserer og lever livene våre.
Hva er innovasjon, og hva er det ikke?
Det finnes mange ulike definisjoner av innovasjon. Disse vektlegger ofte ulike sider ved nyskaping, og reflekterer i stor grad hvor avsenderen kommer fra og innenfor hvilket felt hen jobber. Det er imidlertid noen aspekter som ser ut til å være felles for de fleste. Ett av disse er at det ikke er tilstrekkelig å introdusere noe nytt for at det skal forstås som en innovasjon. Det nye må også være tatt i bruk; det vil si at det enten er solgt på et marked eller på annen måte har kommet til praktisk anvendelse. Det må med andre ord ha et visst kommersielt gjennomslag når det er snakk om innovasjon i det private. I det offentlige må innovasjonen på annen måte vise at det er en nyttig nyskaping. På engelsk har man ordparet innovation og invention. Her kommer dette skillet kanskje enda tydeligere frem.
For at noe skal kalles innovasjon, holder det ikke at det er nytt, det må også bli tatt i bruk.
Mens invention betyr en oppfinnelse – noe nytt –, er det en innovation først når det blir tatt i bruk.
Nye varer kan være innovasjoner, men tjenester, produksjonsprosesser, nye anvendelser og nye former for å organisere seg på kan også være innovasjoner.
Innovasjon er med andre ord noe som er nytt og som kan nyttiggjøres. Kommunesektorens organisasjon (KS) mener at begrepene nytt, nyttig og nyttiggjort fanger godt essensen av innovasjon (KS, 2015). Det viser at innovasjon er en prosess, og at denne prosessen må ende opp i noe folk vil ha og som blir tatt i bruk. Det er altså ikke nok med en god og kreativ idé. Ideen må knyttes til et potensial for forbedring, og dette potensialet må realiseres. Innovasjonsprosessen blir da veien fra en god idé til en realisering av potensialet i denne ideen. Den gode ideen kan komme fra forskning, medarbeidere, ledere, brukere og kunder, eller være resultat av et samarbeid mellom ulike aktører.
Det er også viktig å huske på at innovasjonen både kan være en ny vare, en ny tjeneste, en ny produksjonsprosess, nye anvendelser eller ny organisasjonsform. Innovasjonen kan være liten og hverdagslig, eller den kan forandre hele økonomien. Dette kommer vi tilbake til.
Selv om nytt, nyttig og nyttiggjort kan synes som en enkel og liketil definisjon, er den ikke helt uproblematisk om vi ser litt nærmere på den. Hva betyr det for eksempel at noe er nytt? Må det være nytt for hele verden, eller holder det om det er nytt for selskapet eller organisasjonen? Om en frisør åpner en frisørsalong, er det nytt for vedkommende, men det finnes mange frisørsalonger, så det kan knapt kalles innovasjon. Når den norske frisørkjeden Cutters strømlinjeformer drop-in-konseptet – ingen forhåndsbestilling, og klippen er gjort unna på 15 minutter til fast pris – da kan man kanskje begynne å snakke om innovasjon.
På samme måte kan man problematisere nyttig. Nyttig for hvem, på hvilken måte og i hvilken grad? På begynnelsen av 2000-tallet så man mange nyvinninger i den amerikanske finanssektoren. Lån ble samlet i porteføljer, som i sin tur blir omgjort til obligasjoner. Dette gjorde at finansforetaket kunne tjene gode penger på kjøp og salg av disse låneporteføljene. Samtidig gjorde det at bankene ble slepphendte med hvem de ga lån til og hvor mye de lånte ut. Når man fikk økonomiske nedgangstider og flere og flere fikk problemer med å betale lånene sine, ga dette ringvirkninger i hele bank- og finanssektoren i USA. Dette er en av hovedforklaringene på finanskrisen hele verden opplevde i 2008, og som mange land sliter med fortsatt. Dette er et eksempel på noe som ved første øyekast virker som en nyttig innovasjon
– et finansinstrument som gjør at banker og andre finansforetak kan tjene penger på å ta risiko – ikke er spesielt nyttig, og også kan være ødeleggende.
Nyttiggjort er heller ikke helt enkelt. Hvor mange må for eksempel ha tatt noe i bruk for at det skal kunne defineres som nyttiggjort? Et eksempel kan være Flexus. Dette var et samarbeid mellom NSB, Oslo Sporveier og Stor-Oslo Lokaltrafikk, som skulle gi de reisende et felles billettsystem for hele Oslo-regionen. Det ble brukt store summer, et anslag er 600 millioner kroner. Systemet ble delvis tatt i bruk, men over 13 år stod det ubrukte Flexus-installasjoner på flere T-banestasjoner i Oslo. Så selv om dette var en nyskapning som potensielt kunne vært veldig nyttig, kan den knappest kalles innovasjon i og med at det aldri kom skikkelig i bruk. Samtidig kan det forstås som et forsøk på innovasjon som ikke lyktes. Det kan være mye å lære om innovasjonsprosesser, og hva som muliggjør og eventuelt hindrer realisering av innovasjoner, ved å studere prosesser som mislykkes. Dette er imidlertid et tema som har fått for lite oppmerksomhet i mye av innovasjonsforskningen.
Nytt, nyttig og nyttiggjort er en enkel og god måte å forstå innovasjon, men som eksemplene over viser, har det også noen begrensninger. Man må tenke kritisk når man bruker denne definisjonen – så vel som alle andre definisjoner.
Som nevnt er innovasjon mer enn nye produkter. Den første som pekte på dette, var den østerrikske økonomen Joseph A. Schumpeter. Allerede i 1934, i boka The Theory of Economic Development, kom han med en definisjon av innovasjon som fortsatt er relevant. Han mente at innovasjon kan omfatte
- introduksjon av et nytt produkt eller tjeneste, eller en forbedret versjon av et eksisterende produkt eller tjeneste
- en ny produksjonsmetode
- etablering eller introduksjon i et nytt marked, enten markedet har eksistert tidligere eller ikke
- nye råvarekilder eller måter å skaffe råvarer på
- nye måter å organisere en virksomhet eller bransje på
Denne forståelsen av innovasjon er fortsatt høyst relevant både for faglitteraturen og hos de som har ansvar for innovasjonspolitikken. Blant annet er Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling tydelig inspirert
av dette i den såkalte «Oslo-manualen» (OECD, 1992).1 Over åtti land bruker denne for å ha felles retningslinjer når de undersøker innovasjon, her også Norge via Statistisk sentralbyrå. (Nordli kommer inn på dette i et senere kapittel i boka.)
Som vi ser, er flere faser i veien mot innovasjon dekket av Schumpeters definisjon. Da er det neste steget å forklare og forstå: Hvordan kommer man seg fra en god idé til et ferdig produkt i markedet?
Lineær vs. interaktiv modell
Litt grovt kan man skille mellom lineære og interaktive innovasjonsmodeller. I den lineære modellen forstår man innovasjon som en stegvis prosess med en start og en slutt, som illustrert i figur 1.1. Ideer og konsepter til nye innovasjoner stammer fra forskningsmiljøer. I en bedrift er det gjerne avdelingen med ansvar for forskning og utvikling (FoU) som utvikler den grunnleggende kunnskapen bak innovasjonen. De sender de gode ideene videre ned i systemet til bedriften, som finner måter å produsere, kommersialisere og markedsføre produktet. Slik blir innovasjonen altså utviklet gjennom flere ledd i en sammenhengende prosess, der hver aktivitet er spesialisert. Det er lite kommunikasjon mellom de ulike typene aktiviteter (Asheim, 1997). Dette kalles også en lukket innovasjonsmodell, fordi alle ressursene hentes innenfra i bedriften.
Motsatsen til dette er på mange måter en åpen, interaktiv innovasjonsmodell. Med denne tenkningen erkjenner man at ideene bak innovasjon kan komme fra mange ulike hold – kunder, leverandører, FoU-institusjoner, medarbeidere eller helt andre aktører. Figur 1.2 viser en forenklet fremstilling av en interaktiv innovasjonsmodell. Kommunikasjon skjer mellom og på tvers av aktører, og tilbakemeldinger i flere faser og fra flere hold er viktig. Aktører utveksler og innhenter kunnskap fra hverandre stadig vekk
og i flere faser av prosessen. Dette skjer iterativt – det vil si frem og tilbake, og det er sjelden at det skjer så stegvis som den lineære modellen indikerer.
Sentralt i dette perspektivet er troen på innovasjonenes systemiske karakter. Alle foretak og andre organisasjoner inngår i et system av konkurrenter, leverandører, kunder, politiske myndigheter og så videre. Enten man er samarbeidspartnere eller konkurrenter, er man i samspill og interaksjon med de andre aktørene i systemet, og det er her det enkelte foretaks konkurransekraft blir til. Spesielt innen økonomisk-geografisk teori står denne ideen om innovasjon som systemisk aktivitet sterkt, og innovasjonssystemer er et sentralt begrep (dette skriver Nilsen om i kapittel 2 i denne boka). Selv om det var flere som snakket om systemer av innovasjoner før han, er en ledende skikkelse Christopher Freeman. Han var den første som kom opp med begrepet nasjonale innovasjonssystemer (national innovation system), definert som et «nettverk av offentlige og private aktører hvis aktiviteter og interaksjon skaper, importerer, modifiserer og sprer ny teknologi» (Freeman, 1987, s. 1, vår oversettelse). I denne sammenheng er det viktig å understreke at teknologi både kan være nye prosesser, nye produkter og, ikke minst, nye måter å nå ut til kunden. I en sammenligning av japansk industri med blant annet industri i Sovjetunionen, viste Freeman at selv om Sovjetunionen brukte mye mer penger og ressurser på forskning, kunne Japan vise til et mye bedre resultat. Han konkluderte med at det var forskjellene i de ulike landenes økonomiske og sosiale systemer som kunne forklare disse resultatene (se bl.a. Freeman, 1995).
Innovasjonssystemteori er ingen enhetlig teori, men mer en samling av til dels overlappende konseptuelle rammeverk for forståelse av innovasjon. Denne tilnærmingen har imidlertid blitt populær både blant forskere og de som utformer næringspolitikk.
Innovasjonssystemer kan studeres på ulike nivåer, både nasjonalt, regionalt og sektorielt.
Innovasjonssystemer kan studeres på ulike nivåer: nasjonalt (se f.eks. Freeman, 1995), regionalt (Asheim & Gertler, 2005) eller sektorielt (Breschi & Malerba, 1997). Disse ulike perspektivene er mer utfyllende og komplementære enn de er konkurrerende.
I og med at kunnskap er en ressurs som vokser når den blir tatt i bruk, øker kunnskapen hos alle de involverte. Samarbeid mellom FoU, produksjon og marked, gjør at kunnskapen utvikles både internt og eksternt.
Mange snakker om innovasjon, men de snakker ikke så mye sammen
Innovasjonslitteraturen er mangslungen. Den inkluderer mange ulike fagtradisjoner, teoriretninger, metoder og forskningstema, men det er imidlertid en viss tendens til såkalt silotenkning. Det er sjelden at de ulike fagtradisjonene bruker hverandres tilnærminger og referer til hverandre. Kanskje det er naturlig at man vender seg mot de man har mest til felles med når man forsker på et felt. Dette er ikke unikt i innovasjonsforskningen, men noe man ser i store deler av akademia. Dette er synd, fordi er det noe nyere forskning på innovasjon har vist oss er det at når folk med ulik bakgrunn møtes, blir gjerne resultatet både kreativt og konstruktivt.
Selv om det er mange nyanser, mener vi det går et hovedskille i innovasjonsforskningen mellom de som er mest opptatt av organisasjoner og hvordan forstå og lede innovasjonsprosesser på det som kalles meso- og mikronivå. Den andre store gruppen er de som er mest opptatt av hvordan samarbeid og konkurranse påvirker innovasjonen. Disse er mest opptatt av systemet bedrifter og organisasjoner er en del av, og har gjerne det vi kaller et systemisk perspektiv. Det er selvsagt mange fasetter og variasjoner, for eksempel har vi i de siste 15–20 årene sett en økt interesse for innovasjon i det offentlige, og for hvordan tjenesteinnovasjon skiller seg fra produktinnovasjon, bare for å nevne to åpenbare eksempler. Selv om det er mye som skiller både i teorier og metoder, ser det ut til at det er én person og hans ideer som danner et felles utgangspunkt for det meste av innovasjonsfeltet, nemlig den før omtalte østerrikske økonomen Joseph A. Schumpeter. Som nevnt er hans definisjon og forståelse av innovasjon fortsatt rele-
vant og gjeldende. I tillegg var han en av de første som pekte på koblingen mellom teknologi og økonomisk utvikling. Han mente at innovasjon er underliggende for økonomisk vekst. Schumpeter hevdet at innovasjon og teknologisk utvikling er motoren som driver kapitalismen som system, og at det er den «grunnleggende aktiviteten som setter i gang og holder den kapitalistiske motoren i bevegelse» (Schumpeter, sitert i Dicken, 2015, vår oversettelse). Teknologisk utvikling og innovasjon bringer det økonomiske systemet ut av balanse og driver utviklingen fremover.
Den østerrikske økonomen Joseph Alois Schumpeter var helt sentral i tidlig innovasjonsforskning, og hans ideer har fortsatt stor innflytelse.
Han var en av de første til å peke på sammenhengen mellom innovasjon og økonomisk utvikling.
Innovasjon skjer som regel ujevnt og spontant, medfører kvalitative brudd med rådende forhold og skaper radikalt nye betingelser. Kapitalismen er aldri statisk, og den kan heller ikke være det. Det økonomiske livet foregår i sosiale og naturbetingede omgivelser som endrer seg, og endringene forandrer grunnlaget for økonomisk handling. Derfor blir økonomisk utvikling noe som pågår kontinuerlig, og innovasjoner er drivere i denne stadige bevegelsen.
Schumpeter er kanskje aller mest kjent for å ha kommet opp med begrepet kreativ destruksjon. I korte trekk handler dette om at bedrifter får konkurransefordeler ved hjelp av innovasjoner, for eksempel ved at de lager et bedre eller billigere produkt enn konkurrentene. De som ikke klarer å følge med i denne utviklingen, taper i konkurransen og går under. Dette gir plass til nye, innovative og mer tilpasningsdyktige bedrifter. Schumpeter hevder at dette både er en nødvendig prosess og grunnlaget for utviklingen av det kapitalistiske system.
Kreativ destruksjon er dermed en prosess hvor innovasjon etablerer noe nytt, enten gjennom nye produkter eller tjenester, nye produksjonsmåter, ny organisering eller nye markeder. Nyskapingen innebærer samtidig destruksjon eller fortrenging av eksisterende løsninger.
Så på den ene siden rommer dette begrepet utvikling og fremgang – at utvikling er den eneste måten vi kan få det bedre. På den andre siden viser det også til det nådeløse i den kapitalistiske konkurransen. Det er nødvendigvis noen som føler denne kreative destruksjonen på kroppen, for eksempel i form av at bedriften de eier eller jobber i rammes av konkurs med