© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 © Tekst: Astrid Lindgren 1954/ The Astrid Lindgren Company © Illustrasjoner: Johan Egerkrans, 2020 ISBN 978-82-02-69710-5 1. utgave, 1. opplag 2021 Originalens tittel: Mio, min Mio Første gang utgitt i 1954 av Rabén & Sjögren, Sverige. Første gang utgitt på norsk i 1955 av N.W. Damm & Søn AS. Oversatt av Agnes-Margrethe Bjorvand, 2017 Sats: Ingeborg Ousland Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2021 Satt i 12 pkt Arno Pro og trykt på 130 g Munken pure Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
For more information about Astrid Lindgren, see www.astridlindgren.com. All foreign rights are handled by The Astrid Lindgren Company, Stockholm, Sweden. For more information, please contact info@astridlindgren.se www.cappelendamm.no
Mio min mio_norsk materie.indd 6
15.06.2021 14:22
ASTR I D
LI N DG R EN
MIO,
MIN MIO
I L LU S T R E R T AV
JOHAN EG ERKR AN S O V E R S AT T AV
A G N E S - M A R G R E T H E B J O R VA N D
Mio min mio_norsk materie.indd 7
15.06.2021 14:22
Mio min mio_norsk materie.indd 8
15.06.2021 14:22
HAN FERDES GJENNOM D A G O G N AT T
V
ar det noen som hørte på radio den 15. oktober i fjor? Var det noen som hørte at de spurte etter en gutt som hadde forsvunnet? Her er det de sa: Politiet i Stockholm etterlyser 9 år gamle Bo Vilhelm Olsson, som har vært savnet fra sitt hjem i Upplandsgatan 13 siden klokken 18 i forgårs kveld. Bo Vilhelm Olsson har lyst hår og blå øyne, og da han forsvant, var han kledd i brune kortbukser, grå strikkegenser og en liten rød lue. Opplysninger om den savnede kan meldes til politiet. Ja, det var det de sa. Men det kom aldri noen opplysninger om Bo Vilhelm Olsson. Han var borte. Ingen fikk noen gang vite hvor han var blitt av. Ingen vet det. Unntatt jeg. For det er jeg som er Bo Vilhelm Olsson. Jeg skulle ønske at jeg kunne fortelle alt til Benka, i hvert fall. Jeg pleide å leke med Benka. Han bor i Upplandsgatan, han også. Han heter egentlig Bengt, men alle kaller ham for Benka. Og det er selvsagt ingen som sier Bo Vilhelm Olsson til meg. De sier bare Bosse. De sa bare Bosse, mener jeg. Nå som jeg er forsvunnet, kan de jo ikke si noen ting. Det var bare tante Edla og onkel Sixten som sa Bo Vilhelm Olsson til meg. Ja, onkel Sixten sa egentlig ingenting. Han snakket nesten aldri med meg.
H A N F E R D E S G J E N N O M DAG O G N AT T
Mio min mio_norsk materie.indd 9
9
15.06.2021 14:22
Jeg var fosterbarn hos tante Edla og onkel Sixten. Jeg kom til dem da jeg var ett år gammel. Før det bodde jeg på et barnehjem. Det var der tante Edla hentet meg. Hun ville egentlig ha ei jente, men det var ingen hun kunne få. Derfor tok hun meg. Selv om onkel Sixten og tante Edla ikke liker gutter. Ikke når de blir åtte–ni år, i hvert fall. De syntes at det ble for mye bråk i huset og at jeg dro inn for mye søle når jeg hadde vært ute og lekt i Tegnérlunden og at jeg slengte fra meg klærne overalt og at jeg snakket og lo for høyt. Tante Edla sa bestandig at det var en ulykkesdag da jeg kom i huset. Onkel Sixten sa ingenting. Jo, av og til sa han: «Du der, pell deg ut så jeg slipper å se deg.» Jeg var for det meste hos Benka. Faren hans snakket alltid så mye med ham og hjalp ham å bygge modellfly og satte streker på kjøkkendøra for å se hvor mye Benka hadde vokst, og sånne ting. Benka kunne le og snakke og slenge fra seg klærne overalt så mye han ville. Faren hans var glad i ham
Mio min mio_norsk materie.indd 10
15.06.2021 14:22
likevel. Og alle guttene kunne komme hjem til Benka og leke. Ingen fikk komme hjem til meg, for tante Edla sa at her skal det ikke være noe ungerenn. Det var onkel Sixten enig i. «Vi har nok med den gutteslampen vi har», sa han. Noen ganger, når jeg hadde gått og lagt meg om kvelden, lå jeg og ønsket at faren til Benka kunne være faren min også. Og så lå jeg og lurte på hvem som var den egentlige faren min og hvorfor jeg ikke fikk være hos ham og den egentlige moren min i stedet for på barnehjemmet og hos tante Edla og onkel Sixten. Tante Edla hadde fortalt meg at moren min døde da jeg ble født. Hvem faren min var, var det ingen som visste, sa hun. «Men man kan jo tenke seg hva slags slusk han må ha vært», sa hun. Jeg hatet tante Edla for at hun sa sånt om faren min. Kanskje det var sant at moren min døde da jeg ble født. Men jeg visste at faren min ikke var noen slusk. Noen ganger lå jeg og gråt etter ham. En som var snill mot meg, det var fru Lundin i fruktbutikken. Noen ganger fikk jeg godteri og frukt av henne. Nå etterpå lurer jeg på hvem fru Lundin egentlig er. For det var hos henne det begynte, den dagen i oktober i fjor. Den dagen hadde tante Edla sagt til meg flere ganger at det var en ulykke at jeg hadde kommet til dem. Rett før klokken seks på kvelden sa hun at jeg skulle løpe bort til et bakeri ved Drottninggatan og kjøpe noen småkaker som hun likte. Jeg tok på meg den røde luen min og stakk av gårde. Da jeg kom forbi fruktbutikken, sto fru Lundin i døra. Hun tok meg under haken og kikket så rart på meg, lenge, lenge. Så sa hun: «Vil du ha et eple?» «Ja takk», sa jeg. Og så ga hun meg et vakkert rødt eple som så veldig godt ut. Så sa hun:
H A N F E R D E S G J E N N O M DAG O G N AT T
Mio min mio_norsk materie.indd 11
11
15.06.2021 14:22
«Kan du legge et kort i postkassen for meg?» «Ja, det kan jeg vel gjøre», sa jeg. Da skrev hun noen linjer på et kort og ga det til meg. «Adjø, Bo Vilhelm Olsson», sa fru Lundin. «Adjø, adjø, Bo Vilhelm Olsson.» Det hørtes så merkverdig ut. Hun pleide aldri å si noe annet enn Bosse. Jeg fortet meg av gårde til postkassen et kvartal lenger borte. Akkurat da jeg skulle slippe kortet nedi, fikk jeg se at det lyste og glitret som ild av det. Ja, bokstavene som fru Lundin hadde skrevet, lyste med ildskrift. Jeg klarte ikke å la være å lese det. Her er det som sto på kortet: Til Kongen, Landet i Det fjerne Den du har lett etter så lenge, er på vei. Han ferdes gjennom dag og natt, og han bærer tegnet i sin hånd, det gylne gulleplet. Jeg skjønte ikke et ord. Men jeg frøys så rart over hele kroppen. Jeg skyndte meg å slippe kortet nedi postkassen. Hvem var det som reiste gjennom dag og natt? Og hvem bar et gulleple i hånden? Da kom jeg til å se på eplet jeg hadde fått av fru Lundin. Og eplet var av gull. Det var av gull, sier jeg. Jeg hadde et gyllent gulleple i hånden. Da begynte jeg nesten å gråte. Ikke helt, men nesten. Jeg følte meg så alene. Jeg gikk og satte meg på en benk i Tegnérlunden. Det var ingen mennesker der. Alle hadde gått hjem for å spise middag. Det var ganske mørkt i parken, og det regnet litt. Men det lyste overalt i husene rundt
12
MIO, MIN MIO
Mio min mio_norsk materie.indd 12
15.06.2021 14:22
Mio min mio_norsk materie.indd 13
15.06.2021 14:22
omkring. Jeg kunne se at det lyste i vinduet til Benka også. Nå satt han der inne og spiste erter og pannekaker sammen med moren og faren sin. Jeg så for meg at det satt barn sammen med mødrene og fedrene sine overalt der det lyste. Det var bare jeg som satt her ute i mørket. Alene. Alene med et gulleple som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med. Jeg la det forsiktig ved siden av meg på benken mens jeg tenkte. Det sto en gatelykt i nærheten, og lyset fra den falt på meg og på eplet. Men lyset falt også på noe annet som lå på bakken. Det var en vanlig ølflaske, tom, altså. Noen hadde stappet en trebit ned i halsen på den. Det var sikkert en av småungene som pleide å leke i Tegnérlunden om formiddagen. Jeg tok opp flasken og ble sittende og lese litt på etiketten. «Aksjeselskapet Stockholms Bryggerier Klasse II», sto det. Og da, akkurat mens jeg sitter der og leser, så får jeg se at det er noe som rører på seg inne i flasken. I Tusen og én natt, som jeg lånte på biblioteket en gang, der står det om en ånd som ble innestengt i en flaske. Men det var jo langt borti Arabia og for tusenvis av år siden, og det var vel ikke i en vanlig ølflaske heller. Det er nok ganske sjelden at det er ånder i ølflaskene fra Stockholms Bryggerier. Men her var det en, likevel. Det var en ånd, det er helt sant, som satt inne i flasken. Men det var tydelig at han ville ut. Han pekte på trepluggen som tettet igjen flaskehalsen, og så på meg med bedende øyne. Jeg var jo ikke spesielt vant til ånder, så jeg var nesten redd for å ta ut trepluggen. Men til slutt gjorde jeg det, og med et veldig brus suste ånden ut av flasken og begynte å vokse seg så stor, så stor at han til slutt var høyere enn alle husene rundt Tegnérlunden. Det er sånn ånder gjør, de kan trekke seg sammen og bli så små at de får plass i en flaske, og i neste øyeblikk kan de vokse og bli store som hus. Ingen kan tro hvor redd jeg ble. Jeg skalv i hele kroppen. Ånden snakket til meg. Stemmen hans var som et eneste stort brus, og jeg tenkte at dette
14
MIO, MIN MIO
Mio min mio_norsk materie.indd 14
15.06.2021 14:22
skulle tante Edla og onkel Sixten ha hørt, de som alltid synes at jeg snakker for høyt. «Barn», sa ånden til meg, «du har reddet meg ut av fengselet mitt. Fortell meg hvordan jeg kan belønne deg.» Men jeg ville ikke ha belønning for at jeg hadde tatt bort en liten treplugg. Ånden fortalte at han hadde kommet til Stockholm kvelden før, og så hadde han krøpet inn i flasken for å sove. For flasker er det beste ånder vet å sove i. Men mens han sov, hadde noen stengt utgangen for ham. Og hvis ikke jeg hadde reddet ham, hadde han kanskje måttet være i flasken i tusen år, til trepluggen hadde råtnet. «Og det hadde ikke min herre kongen blitt glad for», sa ånden, liksom mer til seg selv. Da tok jeg mot til meg og spurte: «Ånd, hvor kommer du fra?» Det var helt stille et øyeblikk. Men så sa ånden: «Jeg kommer fra Landet i Det fjerne.» Han sa det så høyt at det sang og dundret i hodet mitt, og det var noe i stemmen hans som fikk meg til å lengte til det landet. Jeg kjente at jeg ikke kunne leve hvis jeg ikke fikk komme dit. Og jeg løftet armene mot ånden og ropte: «Ta meg med! Å, ta meg med til Landet i Det fjerne! Det er noen som venter på meg der.» Ånden ristet på hodet. Men da rakte jeg gulleplet mot ham, og ånden satte i et høyt rop: «Du bærer tegnet i din hånd! Du er den jeg har kommet for å hente. Du er den som kongen har lett etter så lenge!» Han bøyde seg ned og løftet meg opp i armene, og det sang og buldret rundt oss mens vi steg gjennom himmelrommet. Langt der nede lå Teg-
H A N F E R D E S G J E N N O M DAG O G N AT T
Mio min mio_norsk materie.indd 15
15
15.06.2021 14:22
nérlunden, den mørke Tegnérlunden og alle husene der det lyste i vinduene og barna satt og spiste middag med mødrene og fedrene sine. Mens jeg, Bo Vilhelm Olsson, svevde opp mot stjernene. Vi var høyt over skyene, og vi fløy fortere enn lynet, og det buldret verre enn torden. Stjerner og måner og soler gnistret rundt oss. Av og til var alt svart som natten, av og til var alt så skinnende lyst og hvitt at jeg måtte lukke øynene. «Han ferdes gjennom dag og natt», hvisket jeg for meg selv. Det var det det hadde stått på kortet. Og så, med ett, strakte ånden ut hånden og pekte mot noe langt borte, noe grønt som lå i klart blått vann og sterkt solskinn. «Der ser du Landet i Det fjerne», sa ånden. Vi sank ned mot det grønne. Og det var ei øy som svømte på havet. Og i luften var det en duft som av tusen roser og liljer og en underlig musikk som var vakrere enn noen annen musikk i hele verden. Nede ved stranda lå det et stort, hvitt slott, og der landet vi. Noen kom gående langs stranda. Det var min far kongen. Jeg kjente ham igjen så fort jeg fikk se ham. Jeg visste at det var faren min. Han slo ut med armene, og jeg løp rett imot ham. Han holdt meg lenge. Akkurat da sa vi ingenting til hverandre. Jeg bare holdt armene rundt halsen hans så hardt jeg kunne. Å, som jeg skulle ønske at tante Edla kunne ha sett min far kongen, hvor vakker han var og hvordan klærne hans skimret av gull og diamanter. I ansiktet liknet han faren til Benka, bare vakrere. Det var synd at ikke tante Edla kunne se ham. Da hadde hun sett at faren min ikke var noen slusk. Men tante Edla hadde rett i at moren min døde da jeg ble født. Og de
16
MIO, MIN MIO
Mio min mio_norsk materie.indd 16
15.06.2021 14:22
Mio min mio_norsk materie.indd 17
15.06.2021 14:22
dumme menneskene på barnehjemmet tenkte aldri på å fortelle min far kongen hvor jeg var. Han hadde lett etter meg i ni lange år. Jeg er så glad for at jeg kom til rette til slutt. Nå har jeg vært her ganske lenge. Jeg har det så gøy hele dagen. Og hver kveld kommer min far kongen inn på rommet mitt, og så bygger vi modellfly og prater med hverandre. Og jeg vokser og har det bra her i Landet i Det fjerne. Hver måned setter min far kongen en strek på kjøkkendøra for å se hvor mye jeg vokser. «Mio, min Mio, det var da fælt som du har vokst nå igjen», sier han når vi måler. «Mio, min Mio», sier han, og det høres så mykt og varmt ut. Og jeg heter visst slett ikke Bosse, viser det seg. «Jeg har lett etter deg i ni lange år», sier min far kongen. «Jeg har ligget våken om nettene og tenkt: ’Mio, min Mio’. Så da burde jeg jo vite at det er det du heter.» Der kan man se. Det der med Bosse var også feil, akkurat som alt annet var feil da jeg bodde i Upplandsgatan. Nå har det blitt riktig. Jeg er så veldig glad i min far kongen, og han er så veldig glad i meg. Jeg skulle ønske at Benka visste om alt sammen. Jeg tror jeg skal ta og skrive til ham og stikke det i en flaske. Så setter jeg en kork i flasken og kaster den ut i det blå havet ved Landet i Det fjerne. Når Benka er sammen med moren og faren sin på sommerstedet deres i Vaxholm, kommer kanskje flasken seilende akkurat når han er nede og bader. Det hadde vært fint. For det hadde vært gøy hvis Benka visste om alt dette merkverdige som har skjedd med meg. Og så kunne han jo ringe til politiet for å fortelle at Bo Vilhelm Olsson, som egentlig heter Mio, er i god behold i Landet i Det fjerne og har det så bra, så bra hos sin far kongen.
18
MIO, MIN MIO
Mio min mio_norsk materie.indd 18
15.06.2021 14:22
Mio min mio_norsk materie.indd 19
15.06.2021 14:22
I ROS EHAG EN
M
en jeg vet ikke helt hvordan jeg skulle klart å skrive om dette til Benka. For det jeg har vært med på, likner jo ikke på noe som noen andre har vært med på. Og jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart å fortelle det sånn at Benka virkelig forsto det. Jeg har prøvd å finne et ord jeg kunne skrive, men det fins ikke. Kanskje jeg kunne skrive: Jeg har vært med på det uvirkeligste. Men likevel ville ikke Benka visst hvordan det er her i Landet i Det fjerne. Og jeg måtte ha sendt ham minst et dusin flasker hvis jeg skulle ha fortalt ham alt om min far kongen og rosehagen hans og Jum-Jum og min vakre, hvite Miramis og den grusomme ridder Kato i Landet Utenfor. Nei, jeg hadde aldri klart å fortelle ham om alt jeg har vært med på. Allerede den første dagen tok min far kongen meg med til rosehagen sin. Det var om kvelden, og vinden suste i trærne. Da vi gikk til rosehagen, hørte jeg den underlige musikken som hørtes ut som om tusen glassklokker spilte samtidig. Det lød så svakt, men likevel så sterkt at hjertet begynte å skjelve når man hørte det. «Hører du sølvpoplene mine?» sa min far kongen. Han holdt meg i hånden mens vi gikk. Tante Edla og onkel Sixten holdt
20
MIO, MIN MIO
Mio min mio_norsk materie.indd 20
15.06.2021 14:22
meg aldri i hånden, ingen hadde noen gang holdt meg i hånden før. Og derfor likte jeg så godt å gå der og holde min far kongen i hånden, selv om jeg jo egentlig var for stor til det. Det var en høy mur rundt rosehagen. Min far kongen åpnet en liten grind, og så gikk vi inn. En gang for lenge siden fikk jeg bli med Benka til sommerstedet deres ute ved Vaxholm, og vi satt på et svaberg og fisket akkurat da solen skulle gå ned. Himmelen var helt rød, og vannet var så stille. Det var på den tiden da nyperosene blomstret, og det vokste så mange nyperoser rett bak svaberget. Og langt borte på den andre siden av viken var det en gjøk som gol så høyt. Jeg tenkte for meg selv at dette er det vakreste i hele verden. Ikke gjøken, selvsagt, for den så jeg ikke, men da han gol, ble alt det andre enda vakrere enn det ellers ville vært. Jeg var ikke så dum at jeg sa noe til Benka, men hele tiden tenkte jeg stille for meg selv: Dette er nok det vakreste i hele verden. Men da hadde jeg ennå ikke sett rosehagen hos min far kongen. Jeg hadde ikke sett rosene hans, alle de vakre, vakre rosene som fløt fram som elver, eller de hvite liljene hans når de svaiet i vinden. Jeg hadde ikke sett poplene hans med blader av sølv, poplene som vokste så høyt mot himmelen at det brant stjerner i toppen på dem når kvelden kom. Jeg hadde ikke sett de hvite fuglene hans som fløy gjennom rosehagen, og jeg hadde aldri hørt noe som liknet den fuglesangen eller musikken fra bladene til sølvpoplene. Ingen kan noen gang ha hørt eller sett noe så vakkert som det jeg hørte og så i rosehagen hos min far kongen. Jeg sto stille og holdt min far kongen i hånden. Jeg ville kjenne at han var der, for det var så vakkert at det liksom ikke var til å holde ut å se det alene. Og min far kongen klappet meg på kinnet og sa: «Mio, min Mio, liker du rosehagen min?»
I ROSEHAGEN
Mio min mio_norsk materie.indd 21
21
15.06.2021 14:22