Simon Critchley
Uendelig krevende Forpliktelsens etikk, motstandens politikk Oversatt av Lars Holm-Hansen Forord av Anders M. Gullestad
Cappelens upopulĂŚre skrifter
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Originaltittel: Infinitely Demanding © Simon Critchley / Verso, London 2012 ISBN 978-82-02-59579-1 1. utgave, 1. opplag 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Cappelen Damm AS Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: AIT Bjerch AS, 2019 Utgivelsen er støttet av institusjonen Fritt ord Oversetteren har fått støtte fra Det faglitterære fond www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Til min mor, Sheila Patricia Critchley
Innhold Forord Til forsvar for en ansvarlig anarkisme: Om Simon Critchleys Uendelig krevende. . . . . . . .
9
Av Anders M. Gullestad
Uendelig krevende Forpliktelsens etikk, motstandens politikk . . . . . . . . . Av Simon Critchley
35
Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
37
Kapittel 1 Å kreve aksept – en teori om etisk erfaring
53
Kapittel 2 Dividualisme – hvordan bygge et etisk subjekt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
83
Kapittel 3 Sublimeringens problem . . . . . . . . . . . . .
121
Kapittel 4 Anarkisk metapolitikk – politisk subjektivitet og politisk handling etter Marx . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
145
Etterord Krypto-schmittianisme – logikken i det politiske i Bushs USA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
201
Forklarende note
...........................
221
Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
225
Forord Til forsvar for en ansvarlig anarkisme: Om Simon Critchleys Uendelig krevende Anders M. Gullestad
Så nært, og samtidig akk så fjernt: Selv om det er gått bare litt mer enn et desennium, er det mye som har forandret seg siden 2007, året da Simon Critchley (f. 1960) publiserte verket som her foreligger i Lars Holm-Hansens oversettelse. Ikke bare forsøker den britiske filosofen å utarbeide en moralfilosofi med klare politiske føringer, men han insisterer også på den etiske nødvendigheten av å yte politisk motstand gjennom en form for ansvarlig anarkisme. Critchley legger ikke skjul på at denne insisteringen har sitt utspring i hans egen innbitte motvilje mot den rådende verdensordenen på 2000-tallet. Et lite tilbakeblikk på verden anno 2007 er derfor på sin plass: Da boken først så dagens lys, var George W. Bush midtveis i sin andre periode som president i USA – det adopterte hjemlandet til Critchley, som er ansatt som filosofiprofessor ved The New School for Social Research i New York. Vel seks år hadde da gått siden angrepet på World Trade Center, og krigen mot terror pågikk for 9
fullt: I Irak var riktignok Saddam Hussein nylig henrettet, men i Afghanistan stod al-Qaida sterkt, og det var først i 2011 at amerikanerne tok livet av organisasjonens leder, Osama bin Laden – uten at det skulle medføre slutten på krigen i Afghanistan, som i skrivende stund er inne i sitt 17. år. Ikke bare USAs krigføring, men også deres bruk av «waterboarding» og andre lignende «forhørsteknikker» – jf. de kjente bildene fra Abu Ghraib-fengselet – samt praksisen med å holde «ulovlig stridende» fanger i vedvarende juridisk limbo i Guantánamobukten fangeleir vakte sterke reaksjoner, internasjonalt så vel som blant mange amerikanere. Uendelig krevende er med andre ord skrevet før finanskrisen i 2008; før Obama; før Utøya; før Den arabiske våren og alle dens stadig pågående ringvirkninger; før Occupy Wall Street; før Black Lives Matter; før Isis og alle terrorangrepene deres på europeisk jord; før Krim-krisen; før flyktningkrisen i Middelhavet; før Brexit; og, for ikke å glemme, før det amerikanske presidentvalget i 2016.1 Sett i lys av alt som er skjedd siden Critchleys bok kom ut, tvinger spørsmålet seg nærmest frem: Er det mulig for Uendelig krevende, som i bunn og grunn altså handler om å berede grunnen for politisk aktivisme, å forbli relevant når det politiske landskapet den opprinnelig sprang ut av, fremstår som så forandret? Eller sagt på en annen måte: Er det noen grunn til å lese og la seg inspirere av Critchley i dag, eller – for den saks skyld – i morgen? Når jeg ikke nøler med å svare bekreftende på disse spørsmålene, skyldes det dette: Med mulig unntak for bokens polemiske appendiks, som er såpass forankret i sin umiddelbare samtid at det truer med å gå på bekostning av dens videre relevans, fremstår Uendelig krevende fremdeles som høyst aktuell. En av styrkene 10
ved utgivelsen er nemlig at dens sentrale omdreiningspunkt ikke er bestemte historiske hendelser, men snarere et konkret fenomen som uten tvil er felles for verden anno 2007, verden anno 2019 og – må en vel dessverre regne med – også verden slik den kommer til å se ut i fremtiden. Dette fenomenet er skuffelse – skuffelse over gale veivalg, over muligheter skuslet bort, over økende fattigdom og urettferdighet, over miljøødeleggelser og over at i den grad verden beveger seg i en bestemt retning, så virker det iallfall ikke å være mot noe bedre. Kort sagt: skuffelse over det Critchley i et senere verk omtaler som «vår tids mørke».2 I seg selv er ikke dette så spesielt – det er vel få som aldri har kjent denne følelsen på kroppen, og tekster om hvor ille alt står til i verden, er heller ikke mangelvare. Det særegne med boken er hvordan dette utgangspunktet hverken avføder resignasjon, selvmedlidenhet eller den formen for kynisme som Peter Sloterdijk har sett som den foretrukne overlevelsesmekanismen for fremmedgjorte, postmoderne individer – det vil si dem som ikke liker tingenes tilstand, men som heller ikke innbiller seg at de kan gjøre noe for å endre den til det bedre, og av den grunn ender med å skjule misnøyen og usikkerheten sin bak lag på lag med distanserende ironi.3 Når Uendelig krevende fremdeles oppleves som både relevant og ikke minst inspirerende, skyldes det nettopp at skuffelsen for Critchley fungerer som avgjørende springbrett for en moralfilosofi som ikke bare har som mål å være personlig forpliktende, men også politisk motiverende på individuelt nivå så vel som på gruppenivå.
11
«Flykter, forfulgt av en bjørn» Noe av det som gjør Simon Critchley til en interessant skikkelse å følge, er hvordan han ikke helt passer inn i noen av de tilgjengelige kategoriene som nyere filosofi typisk sorteres inn under. Det er riktignok ingen tvil om at hans tenkning primært må forstås i lys av den kontinentalfilosofiske tradisjonen heller enn den analytiske, men snarere enn å akseptere den utbredte gjensidige skepsisen og mangelen på kommunikasjon på tvers av dette skillet, har han argumentert for nødvendigheten av å lære av hverandre; eller som han hevder i boken Continental Philosophy: A Very Short Introduction (2001): Til syvende og sist er det noe sneversynt og intellektuelt feigt ved det å identifisere seg med den ene siden av en opplevd filosofisk skillelinje, all den tid dette står i veien for de mulige intellektuelle utfordringene som en dialog utenfor ens egne profesjonelle skanser ville medføre.4
For Critchleys vedkommende har denne overbevisningen blant annet gitt seg utslag i en vilje til å gå i dialog med tenkere tilhørende (eller i det minste med en fot innenfor) den analytiske tradisjonen, så som Ludwig Wittgenstein, Stanley Cavell og Richard Rorty. Som Uendelig krevende er et godt eksempel på, kjennetegnes dessuten spesielt skriftene han har gitt ut etter årtusenskiftet av at han bevisst etterstreber det som kan sees som den analytiske tradisjonens fremste fortrinn, nemlig språklig klarhet og presisjon. For, som han har hevdet – og dette er noe flere kontinentalfilosofer med fordel kunne tatt til seg – «Heidegger 12
og Derrida er store filosofer, men det finnes absolutt ingen grunn til å skrive som dem på engelsk. I beste fall blir resultatet pinlig etterapende, i verste fall uforståelig».5 Han har også vist stor vilje og evne til å gjøre seg hørt utenfor egne faggrenser, blant annet som moderator for The New York Times’ populære filosofiserie «The Stone». I tillegg er Critchley tidvis også oppriktig morsom, og følgende beskrivelse fra Alain Badiou treffer derfor godt: «Det er denne blandingen av klarhet, av overbevisning og av presisjon som gjør Uendelig krevende til så dyp og forførende lesning. Hvis du også tar med i betraktning hans britiske humor, ender du med Simon Critchleys appetittvekkende og originale stil».6 Skal man videre plassere briten innenfor kontinentalfilosofien, vil det mest nærliggende være å peke på hans tilhørighet til en «metapolitisk» tradisjon innenfor nyere politisk filosofi, som typisk forbindes med en rekke mer eller mindre venstreradikale tenkere som søker å teoretisere mulighetene for radikale samfunnsendringer i dagens situasjon, så som Badiou, Giorgio Agamben, Jacques Rancière, Judith Butler og Slavoj Žižek. Av Critchleys bøker bør spesielt Uendelig krevende og The Faith of the Faithless (2012) forstås i lys av denne tradisjonen. Når det likevel blir problematisk utelukkende å skulle definere ham som en politisk tenker, skyldes det at flere av hans publikasjoner peker i helt andre retninger. Han har nemlig også behandlet tematikker av en art som filosofer (av den kontinentale så vel som den analytiske sorten) sjelden har tatt seg bryet med å behandle, inkludert David Bowie og fotball.7 Samtidig har han også nærmet seg mer tradisjonelle filosofiske emner, men på ofte uortodokse måter: For eksempel smelter filosofiske refleksjoner rundt 13
Uendelig krevende Forpliktelsens etikk, motstandens politikk Av Simon Critchley Oversatt av Lars Holm-Hansen
Innledning Muligheten til å forplikte seg
Filosofien begynner ikke med erfaringen av undring, som man hevdet i antikken, men snarere, tror jeg, med den ubestemmelige, men tydelige følelsen av at et ønske ikke har blitt oppfylt, at et storartet prosjekt har mislyktes. Filosofien begynner med skuffelse. Selv om det kanskje finnes forløpere, oppfatter jeg dette som et spesifikt moderne begrep om filosofi. Hvis vi skal gi det et navn og et tidspunkt, kan vi si at det er et begrep om filosofi som er en konsekvens av Kants kopernikanske vending på slutten av det attende århundret. Den store metafysiske drømmen om sjelen som beveger seg friksjonsløst i retning kunnskap om seg selv, tingen-i-segselv og Gud, er nettopp det – en drøm. Absolutt kunnskap eller en direkte ontologi om ting slik de er, er definitivt utenfor rekkevidde for oss ufullkomne, endelige vesener. Mennesket er et ekstremt sårbart vesen, en dunst eller et virus er nok til å drepe oss. Den kantianske revolusjonen i filosofien er en leksjon i å begrense seg. Pascal hadde rett da han sa at vi er det svakeste strået i naturen, og vi må anerkjenne dette faktumet, 37
selv om det er vanskelig. Vår kultur er enormt besatt av prometeiske myter om å overvinne menneskets lodd, enten gjennom fantasien om kunstig intelligens eller samtidens illusjoner om robotteknikk, kloning og genetisk manipulering eller rett og slett gjennom kryogenikk og kosmisk kirurgi. Det ser ut til at vi har store problemer med å godta våre begrensninger, vår endelighet, noe som har gitt opphav til mange tragedier. Vi kunne lagd en hel taksonomi over skuffelser, men de to formene jeg er særlig opptatt av, er den religiøse og den politiske. Disse formene for skuffelse kan ikke helt skilles fra hverandre, og de flyter stadig over i hverandre. Vi skal se hvordan det iblant, og med rette, kan være vanskelig å skille etiske og religiøse kategorier fra hverandre, og i min moralfilosofiske drøfting vil jeg ofte ta for meg religiøse tradisjoner. I den religiøse skuffelsen er det man begjærer, men som er fraværende, troserfaringen. Det vil si troen på en transcendent Gud, en ekvivalent til Gud, eller kanskje også flere guder. Den filosofien som finner sted innenfor erfaringen av religiøs skuffelse, er gudløs, men det er en urolig gudløshet med et religiøst minne og innenfor et religiøst arkiv. Erfaringen av religiøs skuffelse framprovoserer dette potensielt avgrunnsdype spørsmålet: Hvis det ikke lenger er mulig å tro på de legitimerende teologiske strukturene og trossystemene som folk som oss trodde på før i tiden, hvis – for å bruke et kjent uttrykk – Gud er død, hva skjer da med spørsmålet om meningen med livet? Det er dette spørsmålet som framprovoserer et besøk av den gjesten som Nietzsche betegner som den mest uhyggelige av alle: nihilismen. Nihilismen er sammenbruddet i den meningsfulle ordenen, hvor alt det vi tidligere forestilte oss som det guddom38
melige, transcendente grunnlaget for moralske vurderinger, har blitt meningsløst. Nihilisme er tilkjennegivelsen av meningsløshet, en følelse av likegyldighet, mangel på retning, eller i verste fall en fortvilelse som oversvømmer alle deler av livet. For noen er dette den definerende erfaringen i ungdommen – tenk på alle de unge romantikerne som har tatt livet av seg, som Keats, Shelley, Sid Vicious eller Kurt Cobain, og det blir stadig flere av dem – for andre varer den livet ut. Den filosofiske oppgaven som Nietzsche formulerte og som mange andre i den kontinentale tradisjonen fulgte opp, er hvordan vi skal besvare nihilismen, eller rettere sagt: motstå nihilismen. Filosofisk virksomhet, og med det mener jeg fri tankebevegelse og kritisk refleksjon, er definert som en militant motstand mot nihilisme. Det vil si at filosofien er definert som en gjennomtenking av det faktum at meningens grunnlag har blitt meningsløst. Våre devaluerte verdier krever det Nietzsche kaller en revurdering eller omvurdering av alle verdier. Hele problemet består her i å tenke gjennom meningsproblemet uten å forhekse oss selv med nye og eksotiske former for mening, med importerte merker med eksistensiell balsam, den slags ting Nietzsche kalte «europeisk buddhisme» – selv om det finnes ganske mye «amerikansk buddhisme» der ute også. Men denne boka skal dreie seg om den andre hovedtypen skuffelse, politisk skuffelse. Her skyldes følelsen av at noe mangler eller har mislyktes, at man innser at vi lever i en voldsomt urettferdig verden, en verden som er preget av krigens redsler, hvor – som Dostojevskij sier – blod blir spilt med stor glede, som om det var champagne. En slik erfaring av skuffelse er svært utbredt i vår tid, hvor de etablerte politiske strukturene går i oppløsning og det utkjempes en krig mot terror 39
som aldri tar slutt, hvor stemningen i befolkningen i den vestlige del av verden blir kontrollert gjennom en fryktens politikk som opprettholdes gjennom den konstante trusselen om et ytre angrep. Som jeg forsøker å vise i etterordet til denne boka, er situasjonen langt fra ny, og den kan sies å definere politikk fra antikken til den tidlige moderniteten og over i senmoderniteten. Poenget mitt er at hvis vår tid er definert gjennom en krigstilstand, vil erfaringen av skuffelse framprovosere et spørsmål om rettferdighet: Hva kan rettferdighet bety i en ekstremt urettferdig verden? Det er dette spørsmålet som skaper behov for en etikk eller det andre vil kalle normative prinsipper som kan gjøre oss i stand til å møte og konfrontere den aktuelle politiske situasjonen. Det viktigste jeg ønsker å oppnå med denne boka, er å svare på dette behovet ved å framlegge en teori om etisk erfaring og subjektivitet som vil munne ut i en forpliktelsens etikk og en motstandens politikk som stiller uendelige krav (se figur 1).
Nihilisme – aktiv og passiv Men dette er ikke den eneste muligheten vi har i den aktuelle situasjonen. Det er derfor jeg nevnte den religiøse skuffelsen og nihilismens problem. Med dette problemet i bakhodet kan den aktuelle situasjonen gi opphav til koherente, men etter mitt syn feilaktige responser som vi kan kalle «passiv nihilisme» og «aktiv nihilisme». Den passive nihilisten betrakter verden fra en viss avstand og oppfatter den som meningsløs. Han har bare forakt til overs for den liberale humanismens pretensjoner, med dens metafysiske tro på framskritt, forbedringer og menneskets evne til å perfeksjonere 40