Page 1


DEL 1 FORSTÅELSE AV SYKDOMSBESKRIVELSER

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 13

03.04.14 15:19


104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 14

03.04.14 15:19


Kapittel 1

Forståelse, sammenbrudd og tilbaketrekning «Hun gir tilbakemelding om at hun har forstått. Men samtidig, den siste biten av kommunikasjonen, den som da ville kunne gitt en dialog som kunne gitt progresjon, den er fraværende, den er borte.» (Sykepleier)

Vi skal i dette kapitlet se på forståelse – ikke så mye som en aktivitet eller metode, men som en hendelse vi ikke alltid har så stor viljemessig kontroll over. I noen situasjoner bryter alle forsøk på å forstå sammen. Noen ganger oppstår det en kontakt, eller en meningsbærende relasjon, men andre ganger kan forståelse være knyttet til små, flyktige øyeblikk. Sykepleieren i sitatet beskriver erfaringen med dialog hvor det oppstår en kontakt som like raskt kan forsvinne. Her dreier det seg om hvorvidt pasienten forstod informasjonen som ble gitt, men det kan like gjerne dreie seg om det å forstå pasienten. I dette kapitlet skal vi derfor se på forståelse med vekt på hvordan relasjon og innlevelse kan bryte sammen.

En selvbiografisk historie om å bli misforstått Måten man forstår et annet menneske på kan endres raskt. For noen år siden gjennomførte jeg en feltstudie ved en psykiatrisk avdeling i Norge. En hendelse hvor jeg selv ble tatt for å være pasient, er et sentralt eksempel på en slik perspektivendring. Det var veldig interessant å se hvordan beboerne forholdt seg ikke bare til hverandre, men også til personellet. Personellets holdninger til beboernes lidelse hadde stor innvirkning på hvor god kontakt de oppnådde med dem. Personellets holdninger hadde også, naturlig nok, stor innvirkning på hva slags kontakt beboerne ønsket med de ulike pleierne. 15

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 15

03.04.14 15:19


kapittel 1

Jeg la merke til at mange av beboerne ofte engasjerte seg i det som kan beskrives som monologer. Et eksempel er en person som av og til satt for seg selv i storstua og fortalte ulike fortellinger. Han hadde ikke nødvendigvis noen tilhørere, men gjorde ingenting av at folk lyttet til ham, så lenge han ikke ble avbrutt. Det kunne til og med virke som om han trivdes med litt publikum. Han kunne imidlertid bli meget sint når folk avbrøt ham, selv når det handlet om fortellingen. Det var tydelig at han ikke ønsket forstyrrelser, men han kunne likevel til tider svare på henvendelser uten noe mer om og men. I slike tilfeller fortsatte han bare fortellingen fra der han ble avbrutt. Beboeren gjentok fortellingen for seg selv, og noen ganger kunne han fortsette på én og samme fortelling i flere dager. Et annet eksempel: Ved et tilfelle kom en beboer inn i storstua mens han snakket sint med seg selv. Han syntes å lete etter kaffe. Jeg satt ved kannen, så jeg tilbød ham en kopp. Han svarte ved å hudflette meg verbalt før han fortsatte å snakke med seg selv enda mer høylytt, enda raskere og altfor uartikulert til at jeg var i stand til å forstå hva han faktisk sa. Han forlot meg og gikk ut av rommet mens han ennå kjeftet, men ikke lenger på meg. Jeg ble litt trist fordi jeg ikke forstod ham. Min intensjon var bare å være hyggelig, men jeg utførte likevel en handling som på en eller annen måte resulterte i at jeg gjorde ham meget sint. En sykepleier forklarte at beboeren ofte hadde beklaget seg over at folk ikke respekterte ham siden de ikke lyttet til det han hadde å si. Pleieren sa at de hadde forklart ham at det av og til kunne være veldig vanskelig å forstå hva han sa, ganske enkelt fordi han snakket for fort og utydelig. Han var uenig i dette, og sa at folk ikke tok seg tid til å lytte fordi de manglet respekt for det han hadde å si. Dette er kanskje små episoder, men de faller inn i et større bilde hvor brukere føler seg utelatt og utestengt, og hvor de opplever å ha begrenset mulighet til å ytre seg. Dette fikk jeg også oppleve selv en gang jeg ankom rehabiliteringsenheten sent en ettermiddag og traff en ansatt som jeg ikke hadde møtt tidligere. Jeg antok at hun var ekstrahjelp. Derfor hilste jeg på henne, introduserte meg selv og fortalte at jeg var filosof og kom fra universitetet. Jeg forklarte at jeg var engasjert i et feltarbeid ved avdelingen som en del av mitt forskningsprosjekt. Jeg forstod umiddelbart at hun tok meg for å være pasient, og at hun antagelig tenkte at denne ideen jeg hadde om å være filosof som driver med forskning, var en vrangforestilling. Med ett ble det veldig viktig for meg å oppklare denne misforståelsen. Jeg begynte dermed å fortelle henne om stipendet, litt om pro16

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 16

03.04.14 15:19


forståelse, sammenbrudd og tilbaketrekning

sjektet og så videre. Hun lyttet, men på samme tid begynte hun å fylle en bøtte med vann, og gikk så ut av rommet for å vaske vinduer. Jeg fulgte etter henne mens jeg fortsatte å forklare. Gradvis ble jeg oppmerksom på at jeg faktisk hadde begynt å oppføre meg som en pasient, idet jeg forsøkte å overbevise henne om noe hun likevel ikke trodde. Jeg sluttet å snakke. Det var likevel vanskelig å forlate situasjonen slik den var, med en mistanke om at misforståelsen ikke var oppklart. Jeg var usikker på hva jeg burde gjøre. – og jeg er fortsatt usikker på hva som hadde vært best: Burde jeg ha forlatt stedet den dagen og kommet igjen en annen gang? Jeg bestemte meg for å være pragmatisk. Jeg hadde jo tross alt tillatelse til å være der, selv om jeg tydeligvis ikke akkurat der og da var i en situasjon hvor jeg kunne få klarlagt dette. Jeg antok også at så lenge hun oppfattet meg som en pasient – kanskje en pasient på besøk fra det psykiatriske sykehuset like ved – ville hun sikkert ikke ringe til politiet for å få meg kastet ut. Jeg besluttet derfor å gå tilbake til storstua og snakke med mine kontaktpersoner blant beboerne, slik jeg alltid gjorde mens jeg var der. Det var en stor lettelse da jeg møtte en av de eldre beboerne som gjenkjente meg og spurte meg om hvordan jeg hadde hatt det siden sist. Dette plasserte meg tilbake i en opplevelse av normalitet. Vi begynte å snakke om den siste ukens hendelser. I etterkant har jeg reflektert over det som skjedde. På et vis er det åpenbart hvordan situasjonen kunne oppstå. Når jeg ser nøkternt på det, er det vel neppe å anbefale å komme inn på en avdeling på denne måten og presentere seg som «filosof og forsker». På universitetet, der det kryr av forskere, vil utsagnet kanskje ha en naturlig plass, men i avdelingskonteksten er det i grunnen tydelig at utsagnet raskt kan oppfattes helt annerledes. Det jeg sa, kunne egentlig bare bekrefte pleierens antagelse om at «filosofien» var min lille fikse idé og at «forskningen» var en slags storhetsidé som forklarte for meg selv hvorfor jeg måtte være på rehabiliteringsenheten. Det er også viktig å si at jeg ikke klandrer sykepleieren for å plassere meg på denne måten. Jeg tror at jeg kunne ha kommet til å gjøre det samme i hennes sted, og særlig på en enhet der det kommer en del mennesker innom, noe som gjør det vanskelig å ha oversikt til enhver tid. Beboerne er på avdelingen i kortere eller lengre tid, de får besøk av pårørende, andre pasienter og så videre. Det er dessuten rom for misforståelser i alle sammenhenger der to mennesker 17

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 17

03.04.14 15:19


kapittel 1

er til stede. Det betenkelige og spesielle i dette tilfellet, er det som en forestilling om vrangforestilling fører med seg. Forestillingen om vrangforestilling legger føringer på hvordan «den vrangforestiltes» uttrykk oppfattes. Disse føringene kan også stå i veien for brukernes kommunikasjon med andre mennesker. Det mest frustrerende ved min egen opplevelse bestod ikke bare i det å ikke bli hørt, men også i det å ikke være i stand til å avklare situasjonen. På ett nivå må sykepleieren ha forstått hvert ord jeg brukte, men likevel forstod hun det jeg sa som noe annet – kanskje som et uttrykk for en sykdom og ikke som en beskrivelse av mine ekte intensjoner eller egentlige gjøremål. Da jeg forsøkte å redegjøre for meg selv ved å fylle ut med detaljer og forklaringer, endret ikke det hennes syn på hva jeg sa i det hele tatt. Likevel tenkte jeg at om jeg bare greier å forklare hva jeg holder på med tydelig nok og gir henne den rette informasjonen, vil hun sikkert forstå at jeg virkelig kommer fra universitetet. På den andre siden hadde hun ingen god grunn til å endre sitt syn på det jeg fortalte henne. Jeg forstod ganske raskt at alt jeg sa like gjerne kunne være del av en detaljert og utfyllende vrangforestilling. Så lenge hun oppfattet meg som vrangforestilt, spilte det fint liten rolle hva jeg sa. Jeg var rett og slett ikke i stand til å bryte ut av den konteksten som hun feilaktig hadde plassert meg innenfor. Men hva om jeg falt innenfor denne konteksten? Hva om jeg virkelig var en pasient som insiterte på at han var «filosof og forsker»? Problemene med å meddele seg ville ikke bli mindre av den grunn. De ville snarere være en del av en situasjon jeg måtte leve med. Observasjonen er også interessant av rent språklige grunner, fordi den peker på en mulighet for at fullt ut forståelige ord, utsagt på fullt ut logiske måter, på grunn av konteksten de ytres i kan fremstå som noe helt annet enn et forsøk på kommunikasjon. Én og samme dialog kan med andre ord få vidt forskjellig betydning avhengig av sammenhengen den finner sted i. Dette er en sentral erkjennelse om språket innen den erfaringshermeneutiske tradisjonen i kjølvannet av Gadamer (1975). Det skal sies at min erfaring med det å ikke bli og ikke kunne gjøre meg forstått bare varte et par minutter. Det var ingen patologiske årsaker som lå til grunn for denne situasjonen, men erfaringen med å bli ekskludert var reell nok. Jeg har ofte tenkt på hvordan det må være å måtte leve slik – kanskje resten av livet – noe som kan være tilfelle for dem som lider av for eksempel schizofreni.

18

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 18

03.04.14 15:19


forståelse, sammenbrudd og tilbaketrekning

Samhandling og isolasjon gjennom ord Det er mye interessant i slike eksempler. Et av momentene er at ikke bare det man sier ikke blir mottatt, men at det medfører så mye mer. Eksemplet ovenfor er en beskrivelse av å miste muligheten til å redegjøre for seg. Strengt talt er det helt enkle og logiske utsagn, men de blir ikke hørt. Kan vi forklare det? Her tror jeg det er viktig å se på hva språkfilosofi sier om kommunikasjon. Hva kan vi på et generelt grunnlag si om hvorfor ord gir mening? Hva er det som gjør det meningsfullt å snakke sammen? Når føler vi oss forstått? Filosofen Rush Rhees mener at ord har mening fordi det spiller en rolle hva vi sier. Uttrykkene vi bruker utgjør en forskjell (Rhees, 1970). Vi kan snu dette på hodet: Hvis det ikke spiller noen rolle hva vi sier, er det heller ikke noe poeng i å snakke. Ordene er da redusert til meningsløse lyder. Ta følgende eksempel: De planlegger å ta livet mitt En psykiater refererte et tilfelle hvor politiet hadde brakt en mann til sykehuset. Mannen hadde nettopp politianmeldt en sammensvergelse av studenter som var ute etter å drepe ham. Politiet opplevde det som nødvendig med en psykiatrisk evaluering av mannen. Psykiateren lyttet til mannens forklaring og gikk inn i en dialog. Han forsøkte å sette seg inn i hva mannen mente ved å spørre etter fakta i beskyldningene: – Hvordan kan du vite at noen planlegger å drepe deg? – Jeg kan høre dem snakke seg imellom. – Hvor kan du høre dem? – På kontoret, hjemme, i parken … – Er det noen andre til stede, da? – Nei, men jeg kan høre hva de sier likevel! – Hvordan er det mulig at du kan høre dem i parken? – De kobler seg opp via Internett. …

Den refererte fortellingen avbrytes akkurat der den avbrytes av fortelleren fordi han mente vedkommende akkurat her avslører sin manglende logikk. Det er helt uforståelig for psykiateren at en voksen person kan tviholde på en slik forklaring uten å stille spørsmålstegn ved sammenhengene i sin egen oppfatning. Det er på en måte vrangforestillingen som manifesterer seg. Psykiateren har utvilsomt et poeng. Samtidig er det slik at noen og enhver kan være litt irrasjonell eller usammenhengende i tankegangen av og til. Det er likevel noe som skurrer når en person tviholder på en oppfatning selv om vedkommende blir gjort oppmerksom på at den er inkonsekvent. (Dette kommer vi nærmere inn på i kapittel 3 og 6.) Men vi kan også legge merke til at dialogen stanser opp her, når ordene ikke lenger gir mening.

19

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 19

03.04.14 15:19


kapittel 1

Samtidig kan vi legge merke til at det oppstår en uvant språklig situasjon idet vedkommende blir «avslørt». Det å forholde seg til pasientens historie som en vrangforestilling, innebærer også at det som faktisk blir sagt kun blir sekundært. For eksempel har ikke politiet noen særlig gode grunner til å følge opp saksforholdet i anmeldelsen videre. Hele historien hans står nå faktisk i fare for å fremstå som meningsløs. Vi kan også se det hele på en enda mer drastisk måte: Hva vedkommende faktisk sier i denne sammenhengen, spiller liten eller ingen rolle. Det ville ikke være av betydning om han mente det var en gruppe studenter, politiet eller mafiaen som var ute etter ham. Det ville heller ikke ha noe å si om han fortalte at de forsøkte å drepe ham, hans kone eller seg selv, eller om han fortalte at de ville drepe, redde eller belønne ham. Uansett hvilke ord han velger å ytre, kan det han sier fremdeles ha den samme betydningen, nemlig være et uttrykk for en vrangforestilling. Selv om det som sies kan ha tydelig forskjellig saksinnhold, har det underordnet betydning i denne sammenhengen – det spiller ingen rolle fra eller til. Poenget er ikke at man naivt skal godta alt et annet menneske sier, men man bør være klar over at dette er en måte å forholde seg på til fortellinger, hvor betydningen av det som blir fortalt ikke står i direkte sammenheng med det som faktisk blir fortalt. Tale som blir møtt på denne måten gir ingen mening – vedkommende kan like godt tie stille. Dette perspektivet plasserer også klager fra brukere inn i en type kontekst som er verdt å ta i betraktning: «Jeg forsøker å fortelle dem noe viktig, men ingen lytter. Alt de sier er ja og ha, og så spør de meg om medikamentene mine!» Konsekvensen for brukerne kan være tvungen monolog og ensomhet. Det gir faktisk mening å trekke seg tilbake så lenge det ikke spiller noen rolle hva de sier. Hvis det en person sier kun blir forstått som et uttrykk for en sykdom, og hvis ingen lytter eller forstår, kan det beste alternativet for vedkommende være å sitte på en balkong og rope på verden, eller kanskje forbli helt taus. Dette er en situasjon jeg vil kalle tvungen solipsisme. Solipsisme er ofte knyttet til en antagelse om at det eksisterer et førstepersonsperspektiv til verden som innehar en privilegert og ikke reduserbar karakter. I kraft av vårt eget perspektiv på verden er det mulig å tenke seg at vi står i varierende grad av isolasjon fra enhver annen person eller ytre ting som måtte eksistere. I sin ytterste konsekvens kan en solipsist benekte eksistensen av alt annet enn sin egen bevissthet om verden. Inntrykket av verden kan jo være

20

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 20

03.04.14 15:19


forståelse, sammenbrudd og tilbaketrekning

en drøm eller hallusinasjon – eller kan det ikke det? I denne sammenhengen betegner tvungen solipsisme en isolert posisjon man ikke velger selv. Den er tvungen siden tilbaketrekningen ikke er frivillig. Psykiateren Louis Sass har skrevet mye om psykoser med utgangspunkt i den sene Wittgenstein. Sass mener at den schizofrene pasientens tilbaketrekning er så sterk at den innebærer en solipsistisk posisjon. Dette forklarer ifølge Sass de tilsynelatende irrasjonelle eller bisarre trekkene ved den schizofrenes måte å tenke på. Denne tenkemåten er følgelig ikke irrasjonell (utenfor rasjonaliteten eller fornuften), men solipsismen fremstår som et problem på grunn av rasjonaliteten (Sass, 1994). For Sass blir altså tilbaketrekningen et analytisk grep som setter ham i stand til å fortolke det særegne ved pasientens måte å tenke på. Sass skisserer et interessant perspektiv. Den typen isolasjon jeg tar opp her, er likevel av en annen karakter, fordi den ikke er av patologisk, ideologisk eller prinsipiell art, men snarere en posisjon et menneske kan havne i. En person kan tvinges inn i en ensom og isolert tilværelse. Dette indikerer et aspekt ved isolasjonen som er påført av andre, og har mye å gjøre med måten vi oppfatter og forstår vedkommendes ytringer på. I tillegg kommer den «indre», patologisk forklarte tilbaketrekningen og problemene med å kunne uttrykke seg dekkende om indre fornemmelser som følelser, inntrykk og ideer. Det er derfor viktig å se nærmere på hvordan isolasjonen av pasientene oppstår, og ikke minst på muligheten til å bryte ut av eller dempe isolasjonen som er påtvunget som en følge av sosiale og språklige forhold. Det er imidlertid viktig å presisere at det å være alene eller det å snakke med seg selv (monolog), ikke nødvendigvis innebærer denne type tvungen solipsisme eller tilbaketrekning. Det å snakke med seg selv er faktisk en måte å uttrykke seg på, og følgelig en helt legitim språkform. Noen og enhver kan snakke med seg selv i løpet av en dag. Det prinsipielle problemet oppstår når en person kun har seg selv å snakke med, enten fordi vedkommende ikke ønsker å henvende seg til andre, eller fordi andre ikke ønsker å lytte til ham/henne. Språklige ytringer forutsetter minst én annen person, nettopp fordi språk er knyttet til det å snakke eller uttrykke seg. Wittgenstein sier han anser monologen for å være en spesiell måte å snakke på, men den er verken et privatspråk eller et grensetilfelle for kommunikasjon (jf. Wittgenstein, 1958: § 243). Wittgenstein beskriver forståelse som et samspill og det at vi har et felles språk å uttrykke oss med. Enetalen eller monologen blir derfor et spesialtilfelle.

21

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 21

03.04.14 15:19


kapittel 1

Vi forutsetter da at språk er kommunikasjon eller samspill. Da forventer vi samtidig at andre kan forholde seg til det vi sier og gjør som noe meningsfullt. Isolasjon representerer derfor et alvorlig problem. Men hva så med monologen? Er den en form for språk, eller avskjærer den seg fra interaksjon med andre? Det er ganske enkelt å finne eksempler på monologer som uttrykker noe på en måte som andre uten problemer kan forstå. Det er også enkelt å finne eksempler på monologer hvor det å snakke med seg selv kan være meningsfullt. Den som snakker med seg selv kan for eksempel gi seg selv en ordre, oppmuntre seg selv, klandre seg selv eller straffe seg selv. Å snakke med seg selv er fullt ut en mulig bruk av språk. I enkelte tilfeller kan det til og med være greit å snakke høyt til seg selv. Jeg kan for eksempel forsøke å innøve det jeg har tenkt å si, jeg kan gå alene i skogen eller synge en sang for meg selv. Problemet med et privat språk, et som ingen andre kan forstå, har lite å gjøre med det at vi fra tid til annen snakker med oss selv. Den andre personen, eller tilhøreren, trenger ikke å være fraværende i forbindelse med en monolog. Det er fullt mulig å kommunisere ved å snakke med seg selv. Jeg kunne for eksempel mumle misnøye for meg selv, ikke primært for å snakke med meg selv, men for å kommunisere noe til andre uten at jeg nødvendigvis ønsker å snakke åpent om det. Dette er riktignok ingen god form for kommunikasjon, men slett ikke utenkelig. Monologer anvendes også i stor grad i forbindelse med de fleste forelesninger eller foredrag, som jo består i at en person gir til kjenne hva han eller hun tenker ved å snakke høyt med seg selv. Forelesningens eller foredragets monologiske karakter blir særlig tydelig ved telematikkoverføring, hvor foreleseren av og til befinner seg alene med et kamera og tilhørerne sitter helt andre steder. Men selv når en forelesning primært er enetale, utelukker det slett ikke at den kan kommunisere. Videre anvendes monologen som et litterært virkemiddel. En forfatter kan la en person snakke med seg selv for å la leseren forstå hva vedkommende tenker. Dette aspektet ved monologen var til stede hos beboeren i eksemplet ovenfor som satt i fellesrom og fortalte fortellinger. Selv om han ikke ønsket deltagelse eller samtale, var det tydelig at han ikke hadde noe imot at andre lyttet til ham. Kanskje han ønsket passive lyttere? Beboeren hadde kontroll over historien, men kanskje vel så viktig var det at han forstod at andre fattet interesse for det han sa og forholdt seg til det på hans egne premisser. Samspillet baserte seg på at tilhøreren ville høre fortellingen. 22

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 22

03.04.14 15:19


forståelse, sammenbrudd og tilbaketrekning

En monolog er språk så lenge den kommuniserer. Enkelte ganger kan en monolog også fremme kommunikasjon. Den er et virkemiddel, og trenger slett ikke ekskludere andre fra å forstå. Faren med all monolog er selvsagt at den som snakker ikke får tilbakemelding og at man kan miste tilhørere underveis. Monologen er dermed ikke privat i den forstand at den som snakker lukker seg selv inne og andre ute. En person som snakker med seg selv avskjærer ikke nødvendigvis andre fra å kunne forstå, ettersom andre vil kunne følge med i det vedkommende sier. Selv i tilfeller der vi ikke er i stand til å forstå et eneste ord, kan vi oppleve muligheten for kommunikasjon. Hvis du har blitt skjelt ut på italiensk eller et annet språk du ikke kan, så vet du hva det dreier seg om. Vi fatter skissen ganske greit, selv om vi ikke forstår det som blir sagt. Det samme kan vi si om beboeren som satt på verandaen sin og ropte ut til alle og ingen. Det uttrykker noe i seg selv, selv om ordene er uforståelige for oss. Det er annerledes, og isolasjonen blir mer definitiv, når vi av en eller annen grunn egentlig ikke hører etter hva den andre sier. Da er monologen ikke en måte å ytre seg på, men et resultat av isolasjon. Eksemplene på kommunikasjonsbrist som er gitt i dette kapitlet har det felles at både beboerne og jeg henvendte oss til andre når vi snakket eller ytret oss på annet vis. Dermed engasjerte vi oss ikke i monologer i streng forstand. Faktisk kan frustrasjonene ved ikke å kommunisere forstås som et resultat av forsøket på å inngå en dialog som havnet i monologens posisjon. Vi forsøkte å gjøre oss forstått, men uten å være i stand til det. Vi ble derfor presset inn i posisjonen til den «ensomme» taleren, selv om problematikken dermed også ble snudd på hodet. Hvis det ikke spiller noen rolle for andre hvilke ord jeg bruker, vil det jeg sier ikke ha noen mening. Det at jeg ytrer meg, forutsetter at det jeg sier mottas som meningsfull tale. Paradokset er at selv om jeg snakker et meningsfullt språk og bruker ord på en riktig måte, vil ikke ordene jeg bruker ha noen mening. Slik var det med mannen som forsøkte å anmelde et komplott mot ham. Det var et problem å forholde seg til det bokstavelige innholdet i det han sa, men det betyr ikke at han ikke uttrykte seg riktig eller at han brukte ord og setninger på en gal måte. Det var ingenting i veien med den interne logikken i det mannen sa. Likevel er det et spørsmål om hvordan man skal forstå det han sier. Alternativet er at om vi ikke forholder oss til det den andre sier som meningsfullt, setter vi et av de grunnleggende premissene for samtale til side. Det har den praktiske

23

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 23

03.04.14 15:19


kapittel 1

konsekvensen at forutsetningen for dialog opphører, og at en bruker, pasient, eller for den saks skyld hvem som helst, kan oppleve å snakke for døve ører. Slik er det fullt mulig for oss å frata andre deres språk, det vil si deres mulighet til å ytre seg og gjøre seg forstått. Hvis det ikke spiller noen rolle hva man sier, gir det heller ingen mening å snakke. Det er derfor ikke nødvendigvis slik at den ekskluderte trekker seg tilbake; det kan også være at vedkommende blir ekskludert ved å fratas muligheten for kommunikasjon. Det å bli fratatt språket etablerer en grunnleggende form for ensomhet som det kanskje er umulig for oss å forstå før vi selv er fratatt muligheten til å meddele oss på en meningsfull måte. Den som er fratatt språket, er dermed kastet inn i en situasjon hvor talen kun er rettet mot vedkommende selv. Denne personen kan kun snakke med og for seg selv. Det andre alternativet er stillhet. Tilbaketrekning, asosial atferd og ulike problemer av sosial karakter er karakteristiske kjennetegn ved schizofreni, ifølge diagnosemanualene (DSM & ICD). Det vi har fokusert på her er at tilbaketrekning og isolasjon har flere aspekter. Tilbaketrekning er også et problem som blir spesielt relevant for den som ønsker å nærme seg førstehåndserfaringene ved schizofreni. Tilbaketrekningen kan også innebære at brukerne ikke ønsker å snakke om sykdom eller livssituasjon. En annen mulighet kan være at det finnes sider ved psykotiske lidelser som ikke kan bli uttrykt – ikke fordi brukerne ikke vet eller vil, men fordi de mangler ordene til å uttrykke det de opplever. Vegring mot å snakke åpent kan være et spørsmål om tillit, men det å mangle muligheten til å snakke er også av filosofisk betydning. Det finnes en grense for hva vi er i stand til å uttrykke i ord. «Forstår jeg hva du sier?» «Har du forstått meg?» Det er vanskelig å tenke seg en endelig bekreftelse på slike spørsmål. Hvorvidt vi forstår eller ikke er et spørsmål vi neppe finner et fullgodt svar på. Svaret på hvorvidt vi forstår kan jo være «ikke stort» eller «ikke i det hele tatt»! I stedet kan vi stille oss spørsmålet om hvordan vi forstår – eller når det er vanskelig: På hvilken måte prøver vi å bringe oss selv nærmere til å se hva det er den andre mener? Det forutsetter ikke nødvendigvis at pasientens livssituasjon og -erfaringer er noe som lar seg forstå på en enkel måte. Spørsmålet er derfor snarere om vi kan ha tilgang til å forstå schizofreni eller andre sinnslidelser som sykdomsopplevelse. Kan vedkommendes uttrykk tilby en type «inngang» til hvordan denne sykdomsopplevelsen kan være? Hva sier uttrykkene om ham eller henne selv?

24

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 24

03.04.14 15:19


forståelse, sammenbrudd og tilbaketrekning

Skal man tro Gadamer, avhenger det hele av at vi er i stand til å forvente mening i det et annet menneske sier og gjør. Men er dette en forventning vi kan opprettholde når vi snakker om uttrykk for psykoser og nærpsykotiske erfaringer? På bakgrunn av dette blir det viktig å tydeliggjøre hvordan vi forholder oss til uttrykk for mentale lidelser, og da særlig i den formen for sosial tilbaketrekning som er knyttet til blant annet psykoser. Våre holdninger til og forforståelse av denne typen uttrykk for mental lidelse, og da især de psykotiske lidelsene, vil også prege vår oppfatning av det brukeren sier og gjør. Ifølge Gadamer «farger» de ikke bare vår oppfatning. De er også en forutsetning for å forstå. Hva mener Gadamer med dette? Tenk deg om du leser en tekst på et språk du ikke kan. Du mangler forforståelsen og dermed forutsetningene for å forstå teksten. I møte med andre mennesker gjør det samme seg gjeldende. Gadamer gjør et poeng av at vi ikke skal (eller kan) unngå forforståelsen, men at vi må være oppmerksom på den og hvilke føringer den gir. Hva er det for eksempel som får oss til å oppfatte visse måter å uttrykke seg på i ord og handling som «vrangforestilte» eller «sykelige»? Det er i første rekke vesentlig å se nærmere på den konteksten dette fenomenet tilhører. På mange måter kan konteksten fange og trekke både pasienter og tilhørere inn i seg selv.

Et psykotisk språk versus et språk for psykosen Kan vi snakke med folk om erfaringer vi ikke deler med dem – slik som psykotiske opplevelser? Hvordan kan vi i så tilfelle snakke med andre om deres erfaringer? I denne sammenhengen vil det være avgjørende å se på hvordan vi kan snakke om psykose innenfor språket vi allerede har felles. Hvis vi skal snakke om et «psykotisk språk», må det være måten vi kan tematisere og samsnakke om psykosen på ved hjelp av de ord og vender vi allerede kjenner. Til tider har vi behov for å tøye grensene for hva vi kan uttrykke i ord, men en eventuell forventning om at psykosen befinner seg hinsides forståelse, viderefører også en bestemt oppfatning av hva det betyr å forstå og av hvordan ord kan gi mening. Det er viktig å undersøke om denne oppfatningen har sin bakgrunn i fenomenet psykose i seg selv, eller om den har å gjøre med tanker om språk og kommunikasjon som står i veien for forståelse. Jeg skal derfor presentere tre antagelser eller påstander om språket: 25

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 25

03.04.14 15:19


kapittel 1

Tre antagelser om språket: 1. Det er en prinsipiell grense for hva som kan uttrykkes i ord. Likevel lar vanskelighetene med å forstå psykotiske uttrykk seg best forstå som problemer innenfor et normalt språk. 2. Forståelse må ha en kontekst – vi må ha noe å snakke om. 3. Forventning om mening og nødvendighet av samspill: Strategien er å søke tilknytning gjennom det vi har felles, søke å forstå det som er annerledes.

Forståelse • Det er en grense for hva som kan uttrykkes i ord. • Vanskelighetene med å forstå psykotiske uttrykk lar seg best forstå som problemer innenfor et normalt språk.

Der samtalen finner sted • Vi må ha noe å snakke om, eller det samtalen handler om. • Det vi har felles eller situasjon/sted samtalen befinner seg.

Mening og samspill • Forvente at det den andre gjør og sier er meningsfullt. • Strategien er å søke tilknytning gjennom det vi har felles, søke å forstå det som er annerledes.

Det er en prinsipiell grense for hva som kan uttrykkes i ord. Vanskelighetene med å forstå psykotiske uttrykk lar seg best forstå som problemer innenfor et normalt språk, og ikke som et særegent språk. Det er en prinsipiell grense for hva som kan uttrykkes i ord (Hertzberg, 2005). Denne grensen møter vi innenfor overraskende trivielle saksforhold (Wittgenstein, 1958: § 78). Det er for eksempel ikke vanskelig å si hva klokka er, men prøv å forklare hvordan en klarinett høres ut eller betydningen av begrepet «kjærlighet» eller «tid». Ikke bare er det vanskelig å finne gode beskrivelser, men det kan også være vanskelig å vite hva en god beskrivelse skal inneholde. Det er en forskjell mellom å vite og det å kunne si. Både det å forstå og det å ikke forstå er ofte fremholdt som sentrale erfaringer for psykose. Ulike oppfatninger av hva det vil si å forstå kan være bakgrunnen for dette, men likevel kan vi ikke underslå at vår forståelse av personer med alvorlige sinnslidelser til tider kan bryte sammen når vi konfronteres med det de faktisk sier og gjør. Det kan dreie seg om en oppfatning av at personene følger et tankemessig spor vi ikke kan følge. Egne inntrykk, reaksjoner og holdninger er

26

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 26

03.04.14 15:19


forståelse, sammenbrudd og tilbaketrekning

derfor vesentlige for å forstå problemene knyttet til det å relatere seg til personer med psykotiske erfaringer. Her er noen av vanskelighetene med å forstå beskrevet som problemer som oppstår som følge av rent generelle vansker ved kommunikasjon. Dermed kan problemene også løses, eller i alle fall imøtekommes. Likevel synes vi å være villig til å snakke om mentale problemer ved å vise til begreper som «ubegripelig» og «uforståelig». Dette involverer ikke bare muligheten til å kommunisere, men også muligheten for et samspill. Hvis det personer med mentale lidelser sier, ikke spiller noen særlig rolle, vil denne manglende evnen til å uttrykke seg også representere en fundamental isolasjon fra andre mennesker. Dette vil ikke bare være et paradoks, men også representere en sirkelstruktur som kan forsterke seg selv. Det vil være et stort problem for en person om vedkommende ikke kan uttrykke seg om opplevelser knyttet til egen situasjon. Isolasjon fra andre er et nøkkelfenomen ved schizofreni og mange andre mentale lidelser. I dette kapitlet har jeg beskrevet isolasjon som det å falle ut av samtalen – enten helt eller delvis. Konsekvensen kan være monolog eller taushet. Isolasjon er i denne sammenhengen forstått som et uttrykk for både eks­ kludering og tilbaketrekning. Slik kan vi forstå isolasjonen ikke bare som et individuelt, men også som et sosialt og samfunnsmessig problem. Tilbaketrekning og isolasjon blir å forstå som gjensidig utfyllende aspekter, ved det å være alene eller isolert fra andre. Tilbaketrekning er en aktiv handling, noe en person gjør selv for å være alene. En person kan også til tider føle seg tvunget til å trekke seg tilbake. Det kan dreie seg om resignasjon eller oppgitthet når forsøket på fellesskap ikke gir respons eller mening. Ekskludering er noe passivt eller noe en person blir påført av andre som en avgrensning eller utelukkelse. Legg merke til at ekskluderingen ikke trenger å være intendert fra den ekskluderende part. Vi har derfor identifisert to prinsipielle problemer vedrørende forståelse, nemlig at det vil være en grense for hva som kan uttrykkes i ord, og at at det er en manglende forventing om mening. Forståelse må ha en kontekst – vi må ha noe å snakke om. Filosofien i det 20. århundre var opptatt av hvordan vi bruker ord til å snakke ved å bruke dem i samtaler med andre, hvor det vi sier brytes mot det den andre sier. Språk kan ikke forstås uavhengig av en sosial praksis. Grunnlaget for et genuint samspill med andre mennesker bør derfor være til stede i språket. 27

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 27

03.04.14 15:19


kapittel 1

Potensialet for nærhet i klinisk praksis er derfor meget viktig. Det å lytte til en person avhenger av en delt livsverden, og det å dele en livsverden avhenger av en villighet til å lytte til det personen har å si. Samtidig vil møter med brukere, pårørende og behandlere kunne avkreve svar som også kan bidra til å problematisere det vi ellers tar for gitt. Forståelse vil derfor alltid være en pågående, dynamisk og sirkulær prosess når mennesker møtes. Et avgjørende tema er hvordan vi kan forstå skildringer av andres erfaringer, tanker og inntrykk. Når vi snakker med personer med psykotiske erfaringer, gis det uttrykk for en erfaringskontekst som det er åpenbart at de fleste av oss ikke har. Vil det si at det ikke er mulig å formidle erfaringer med psykose? Om det er mulig, hvordan foregår eventuelt en slik formidling? Hovedintensjonen med boken er å forstå, rekapitulere og reflektere over det personer uttrykker om sine erfaringer med mentale lidelser. Eksemplene som er brukt knytter seg i stor grad til den typen hverdagslig kontekst som rehabiliteringsarbeid i forbindelse med psykisk helsearbeid søker å gjenskape. Ønsket om å rehabilitere en person inkluderer ikke bare praktisk og sosial trening, men griper inn i de fleste aspekter ved psykiatrisk behandling, for eksempel medisinering, institusjoner, kommunalt støtteapparat etc. Hensikten er å følge enkeltindivider i deres forsøk på å bli mer selvstendige og lære å leve med sine lidelser. Det er derfor langt mer generelle strukturer ved behandling og sykdom som kommer til uttrykk. Selv om hverdagslivet på en institusjon har sine spesielle sider, er likevel det hverdagslige noe vi har felles med beboeren eller pasienten. I hverdagslivet har vi kanskje en mulighet til menneskelig kontakt som kan være nødvendig for å følge opp problemene knyttet til å kunne forstå de mer spesielle sidene ved psykoser. Vi har en reell mulighet til å se på hva psykotiske uttrykk har til felles med andre uttrykk. Det å etablere en felles kontekst betyr ofte å rette fokus bort fra det spesielle, og mot det vi har til felles ved måten vi bruker språk på for å uttrykke oss selv. Det er nødvendig å plassere det som blir sagt i den konteksten der det kommer til uttrykk – det vil si pasientens hverdags- og livssituasjon. Vi kan dermed identifisere et interessant paradoks: På den ene siden har hverdagslivet brutt sammen med hospitalisering, men i sammenheng med samtale og forståelse synes det nettopp å være hverdagslivet som kommer pasienten til unnsetning.1

1.

Dette har jeg kalt «det hverdagsliges dialektikk» (Lorem, 2005).

28

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 28

03.04.14 15:19


forståelse, sammenbrudd og tilbaketrekning

Forventning om mening og nødvendighet av samspill. Strategien er å søke tilknytning gjennom det vi har felles, søke å forstå det som er annerledes. Det innebærer ikke bare å etablere en felles kontekst for samtalen, for eksempel gjennom hverdagslige gjøremål eller interesser, men også å rette fokus bort fra det som karakteriserer og avgrenser mentale lidelser fra hverandre og normale tilstander, og mot hva vi har til felles som språkbrukere. Vi kan merke oss at innfallsvinkelen skiller seg fra nosologien hvor man klassifiserer og beskriver ulike lidelser, og fra diagnostikk som søker å identifisere en bestemt sykdom eller lidelse. Det bør derfor være klart at det å rette fokus bort fra et såkalt psykotisk og mot et allment språk, kan være problematisk og til og med feilslått hvis vi overser eller undervurderer problemene knyttet til psykoser.2 Hensikten med å vektlegge at forståelse kan innebære kvalitativt ulike prosesser, er i første rekke å unngå det tradisjonelle synet på psykose og forståelighet som fremstår mer som en overforenkling av en kompleks problemstilling. Dette er spesielt åpenbart i tilfeller hvor vi velger å si at vi oppfatter noe som galskap fordi en persons handlinger og uttrykk fremstår som uforståelige. En stor ulempe er at vi da samtidig avskjærer oss fra å si noe om hvilken betydning dialogen med personen om hans eller hennes opplevelse av situasjonen skal ha. Det er også en fare for at man overser potensialet for forståelse som allerede er til stede. Klinikere forholder seg til enkeltpersoner hele tiden. Klinisk praksis innebærer oppfølging av enkeltindivider, av og til over flere år. Fordelen med den hverdagslige kliniske praksisen er nærheten og samspillet mellom brukere og hjelpere. Dette perspektivet kan innebære et viktig potensial for et prosessorientert syn på forståelse, så fremt denne nærheten ikke ender opp som noe fiktivt, noe som bare ligner et liv utenfor institusjonen og hvor samhandlingen er enveis. Hensikten blir derfor å peke på og diskutere hvordan et vesentlig aspekt ved forståelsen av brukerne allerede er til stede i klinisk praksis – i alle fall i sine beste stunder – for dette potensialet kan også gå tapt. Den typen tilbaketrekning som vi har skissert ovenfor, representerer også et generelt problem for forståelse, fordi det meningsskapende og kreative elementet ved fortellinger avhenger av et samspill. Fortelleren og tilhøreren deler 2.

Selv om forståelse – eller mangelen på forståelse – er nært knyttet til psykoser, vil jeg likevel hevde at dette ikke definerer hva vi oppfatter som psykose eller forklarer hvorfor vi oppfatter psykose som noe unormalt eller sykelig. Begreper om handling og intensjonalitet er langt mer presise til å skildre sykdomsoppfatningen – hvorfor psykose berører tema som helse og sykdom. Mer om det i de påfølgende kapitlene.

29

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 29

03.04.14 15:19


kapittel 1

livsverden og språk, gjør ting i lag og snakker sammen. Hvis vi ikke deler et språk som kan beskrive erfaringene ved psykose, betyr det at vi er avskåret fra den psykotiske personens livsverden, noe som vil innebære en fundamental isolasjon både for denne personen og for den som prøver å forstå. Vi kan derfor avskjære oss selv fra forståelsesprosessen før den i det hele tatt har kommet i gang. Et annet moment er, at hvis det er slik at behandlere eller andre ikke ønsker å se hvor lite det kan være som skiller mellom det å opptre som utenfor, og det å opptre som innenfor, det aksepterte. Da kan vedkommende distansere seg og unngå å ta brukerens erfaringer til seg ved å opprettholde vanskelighetene med å forstå. Det er et poeng i denne sammenhengen å si noe om forbindelsen mellom tilknytning, samspill og forståelse. Da er vi nødt til å utfordre vår egen selvforståelse og plassere «galskapens uttrykksformer» innenfor allmennmenneskelige og gjenkjennelige forhold.

Oppsummering Hvorfor oppstår vanskelighetene med å forstå? Innen psykisk helsearbeid settes det ofte i sammenheng med lidelsens patologi. Psykoselidelser er for eksempel knyttet til manglende innsikt, realitetsbrist, kognitiv svikt eller vrangforestillinger. Jeg tror det er en fordel samtidig å se på forståelse som en allmenn problemstilling. Vi har sett på noen eksempler: • Hvordan forforståelse av sinnslidelser og pasientrollen legger føringer på hva vi forstår og måten vi tolker pasientuttrykkene på. • Problemet med «ikke-forståelse» er å tape muligheten for kommunikasjon. Vi har diskutert noen eksempler på hvordan dette kan utgjøre en grunnleggende form for isolasjon. • Til slutt vektla vi forståelse som samspill og interaksjon gjennom hverdagslige gjøremål. Et felles engasjement omkring gjøremål og samtaletema kan bidra til å bringe oss ut av isolasjonen og reetablere en forstående relasjon. Når man vet at man ikke forstår, gir det mulighet for å undersøke nærmere. Hendelsen hvor jeg selv ble tatt for å være pasient er selvsagt et grensetilfelle, hvor noe antatt normalt ble tatt for å være vrangforestilt. Men det illustrerer også hvordan en person kan bli overtatt og fanget av konteksten. Vi kan tenke 30

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 30

03.04.14 15:19


forståelse, sammenbrudd og tilbaketrekning

oss at siden situasjonen var åpen for meg i denne spesifikke sammenhengen, så kan den være åpen for andre også – som for pasienter/brukere/beboere. Det er nødvendig å se nærmere på hva vrangforestillinger består i og hvorfor vi oppfatter dem som uttrykk for sykelighet eller en forstyrrelse, men det er vel så viktig å være bevisst hvordan vi preges av konteksten vi tross alt er en del av. Dette er et viktig poeng for Gadamer: Vi er alltid kontekstbundet; poenget er ikke å unnslippe konteksten, men å være bevisst vår plassering og på hvilken måte konteksten bidrar til forståelsen. Det å forholde seg til det et annet menneske sier eller gjør, forutsetter at vi forventer mening i det vedkommende sier eller gjør. Hvis vi taper denne forventningen, eller til og med forventer at det vedkommende sier ikke gir mening, så kan det innebære en tapt mulighet for kommunikasjon som kan være problematisk for oss å hente inn igjen. Det å miste muligheten for å uttrykke seg kan innebære resignasjon eller fundamental ensomhet. Det er altså en mulighet for at samspillet låser seg full­ stendig. Dette er et problem som ikke i første rekke rammer behandlerne, fordi de ikke er knyttet til situasjonen på samme måte som den som opplever en psykisk lidelse. Å se til at samspillet opprettholdes, er likevel et faglig og profesjonelt ansvar som påligger behandleren.

31

104278 GRMAT Psykisk helse 140101.indd 31

03.04.14 15:19

Psykisk helse  

Utdrag kap.1

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you