På norsk Les 1

KAP:01-10:SIDE:1-269

LES 1 Jon Rolland Ingrid Slettevoll Helene Uri

nynorsk

DESTINASJON > 01/10

Jon Rolland • Ingrid Slettevoll • Helene Uri

På norsk – LES 1

CAPPELEN

00

LES-BOKA KAP> 00/10

© J.W. Cappelens Forlag AS, Oslo 2006 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med J.W. Cappelens Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

På norsk 1–3 følger læreplanene for Kunnskapsløftet i faget norsk og er laget til bruk på grunnskolens ungdomstrinn.

Forfatterne har fått støtte til arbeidet fra Det faglitterære fond.

Omslagsdesign: Motorfinger Omslagsillustrasjon: Motorfinger Prinsippdesign: Motorfinger Bilderedaktør: Una Thoresen Dimola Ombrekking: Renessanse Media AS Forlagsredaktører: Unni Wiel og Hege Rødahl Trykking/innbinding: Zoom Grafisk as, 2006 Utgave 1 Opplag 1 ISBN-13: 978-82-02–25080–5 ISBN-10: 82-02–25080–3 www.cappelen.no http://panorsk.cappelen.no

LES-BOKA KAP> 00/10

00

Innhold 0 '0303%

'"/5"4*3&*4&3 *OHSJE )VTBWlH %ย TLFMBOE ,WJGPS (VE JLLKF ESBS Ql ยนTLFUVS .BSJBOOF (BVTMBB )FLUFU Ql GBOUBTUJTL MJUUFSBUVS BSUJLLFM

-FOF ,BBCFSCย M 4MBOHFOT HlWF VUESBH

+POBUIBO 4XJGU (VMMJWFST SFJTFS VUESBH

-VEWJH )PMCFSH /JFMT ,MJNT VOEFSKPSEJTLF SFJTF VUESBH

+PO 3PMMBOE 5FHOFTFSJFOT IJTUPSJF BSUJLLFM

"SOU #JSLFEBM (BNMF UFJLOFTFSJBS MVLUBS "OEFST .BMN 6OHU UFJLOFUBMFOU NFE OZ TFSJF (SP %BIMF 'FN WJOEFS PWFS 5BNBMPO 'FN WJOEFS PWFS 5BNBMPO CPLPNUBMF

-ย WFVOHFO FWFOUZS GSB 1BLJTUBO

.&% (6-- * #-*,,&5 #FBUF :USFCFSH -BH 5VGUF MJHB GPS VOHEPN "SF ,BMWย %FO HSย OF GBSF 4FMNB -ย OOJOH "BSย *OUFSWKV NFE FO GPUCBMMJEJPU %BH 4PMTUBE 'PUCBMMEPNNFSFO )WB HKย S EV Ql GSJUJEFO BSUJLLFM

.FE HVMM J CMJLLFU JOUFSWKV NFE -BST &SJL 5PSQ %BOJnM -JOETUSzN .JO GzSTUB TQFMOJOH )FHF 8PMETUBE ,VMUVSLVCFO 8JMMZ 6TUBE 6MWFUJE VUESBH

%BOJFM %FGPF 3PCJOTPO $SVTPF VUESBH

'FSETFM J MVGUB 'SB 4UBUTBSLJWFU J #FSHFO )JTUPSJB PN MFHPFO 'SFESJL )PTTNBOO )WFSBOESFT HFWJOTU TPN KFH FS PH GPSBO TQFJMFU

ยฃ-" .&( #-a4& %&( -*55 * &*5 ย :3"ยค 6MG /ZHBBSE 'PML PH 3ย WFSF .FEJTJO 3VOF #FMTWJL 7FSEBT NFTU GPSFMTLB QBS VUESBH

#Kย SO *OHWBMETFO +FH FS JO MPWF VUESBH

'JOO ย HMย OE "MMF EFTTF KFOUFOF FOEl FJO HPOH

#P ,BTQFS )PO jS Tl TzU #FOEJL PH aSPMJMKB 0SGFVT PH &VSZEJLF (SP %BIMF )VOESF UVTFO UJNFS "INFU ,J[JMBSTMBO 0TMP "OOBCFMMF %FTQBSE ,MFEE J WBOO 3VOF #FMTWJL 4WBSU CJMEF "BTF 4DINJEU %FO Gย STUF LKย SMFJLFO

461&3 ยฌ +&( 1FS ,OVUTFO 4VQFSHVUU VUESBH

4FMNB -ย OOJOH "BSย 'PSUWJMFU LSFQT ยฐ VUESBH

$BSPMZO ,FFOF 'Sย LFO %FUFLUJW Ql TQย LFMTFTKBLU VUESBH

'VDLJOH aNlM JOUFSWKV NFE "MFYBOESB %BIMTUSzN

1l UP SBTLF IKVM ยนMNPNUBMF

+PO 3PMMBOE 'JMNFOT IJTUPSJF GSBN UJM DB )FMFOF 6SJ JOUFSWKVFS )BOT 1FUUFS #MBE 0N l TLSJWF ยนMNNBOVT 3BHOIJME .BSHSFUIB 5BSBOHFS 1PFTJ GSl UFMFGPOLBUBMPHFO 5PSWBME 4VOE 4JTUF ZUSF VUESBH

+FH FS TVQFSCSB BWJTJOOMFHH

00

LES-BOKA KAP> 00/10

£4-"/( * 4-:/(&-"-%&3&/¤ "MG ,KFUJM 8BMEFSNP 4MBOH J TMZOHFMBMEFSFO SUPER – JEG? TENKE SJÆL 5&/,& 4+ŽPer Knutsen: Supergutt (utdrag) Trond Viggo Torgersen: Tenke sjÌl LlTFSJ

Selma Lønning Aarø: Fortvilet kreps ‘72 (utdrag) Arne Svingen: Svart elfenben (utdrag) 5SPOE 7JHHP 5PSHFSTFO 5FOLF TKÂœM )FOSJL 8FSHFMBOE 4QSPHMÂœSF HSBNNBUJL

Carolyn Keene: Frøken Detektiv pü spøkelsesjakt (utdrag) Ahmet Kizilarslan: Spikeren "SOF 4WJOHFO 4WBSU FMGFOCFO VUESBH

Fucking Åmül (intervju med Alexandra DahlstrÜm) 3BWJ #BHBUFMMFS Hilde Hagerup: Løvetannsang (utdrag) Pü to raske hjul (filmomtale) Dikken Zwilgmeyer: Magrete Kind (utdrag) "INFU ,J[JMBSTMBO 4QJLFSFO * FUUFSNJEEBH GlS BSUJTUFO 3BWJ /PSTL .lMVOHEPN Jon Rolland: Filmens historie Oskar Stein Bjørlykke: I lys loge 'SFESJL )PTTNBOO ,KFOOF TFH TFMW Om ü skrive filmmanus (intervju med Hans Petter Blad) TJO EJBMFLUQSJT QSFTTFNFMEJOH

Mari Boine: Hør stammødrenes stemme (Gula gula) Ragnhild Margretha Taranger: Poesi frü telefonkatalogen )JMEF )BHFSVQ -�WFUBOOTBOH VUESBH

Einar Ă˜kland: Pinnsvinet %JBMFLUQSJT UJM "SF PH 0EJO BSUJLLFM

Torvald Sund: Siste ytre (utdrag) %JLLFO ;XJMHNFZFS .BHSFUF ,JOE VUESBH GSB %JBMFLUQSJT UJM 5VOHUWBOO BSUJLLFM

VÆR GOD #BSOEPN

ÂŤSLANG I SLYNGELALDERENÂť VerdenserklĂŚringen om menneskerettighetene )FMMF -BOHF )BNMFUT CPH PN TNÂ?SSFCSÂ?E Alf Kjetil Waldermo: Slang i slyngelalderen Victor Hugo: Padden 0TLBS 4UFJO #KÂ?SMZLLF * MZT MPHF VUESBH

Henrik Wergeland: SproglĂŚre (grammatik) Ludvig forteller &JOBS Â?LMBOE 1JOOTWJOFU Ravi: Bagateller Roald Dahl: Matilda (utdrag) -FQQFTUJGU Ql TBNJTL BWJTOPUJT

I ettermiddag fĂĽr artisten Ravi Norsk MĂĽlungdom sin dia- .BSJ #PJOF )Â?S TUBNNÂ?ESFOFT TUFNNF "OESn #KFSLF 6STQSPHFU lektpris! (pressemelding) REKANDE PĂ… EI FJĂ˜L (VMB HVMB

Dialektpris til Are og Odin (artikkel) +BO &SJL 7PME 5BMF GPS MPGGFO Karsten AlnÌs: Siidaen i endring Dialektpris til Tungtvann (artikkel) Helle Lange: Hamlets bog om smørrebrød (utdrag) Leppestift pü samisk Jan Erik Vold: Tale for loffen £/a 4a #"// 1a %&5 &3 4"/5 ¤ AndrÊ Bjerke: UrsprogetNÅ, SÅ BANN PÅ DET ER )FOSJL *CTFO 1FFS (ZOU VUESBH

SANT! Henrik Ibsen: Peer Gynt (utdrag) "OUPO 5TKFLPW -�HOFO Anton Tsjekov: Løgnen (utdrag) #FSUPMU #SFDIU #PLCSFOOJOHFO Bertolt Brecht: Bokbrenningen Ludvig Holberg: Erasmus Montanus (utdrag) -VEWJH )PMCFSH &SBTNVT .POUBOVT VUESBH

Roald Dahl: Vertinnen 3PBME %BIM 7FSUJOOFO Erna Osland: Giftige tenner

&SOB 0TMBOE 4LBSQF UFOOFS VUUESBH

FLYG VILDA FÅGEL Lars Saabye Christensen: Idealtid Lars Saabye Christensen: Beatles (utdrag) Bjørn Sortland: 12 ting som mü gjerast rett før verda gür £'-:( 7*-%" 'a(&-¤ under (utdrag) Joachim Nielsen / Jokke & Valentinerne: Lei av deg -BST 4BBCZF $ISJTUFOTFO *EFBMUJE Lisa Ekdahl: Flyg vilda fügel -BST 4BBCZF $ISJTUFOTFO #FBUMFT VUESBH

Kjartan Kristiansen / DumDum Boys: Englefjes #KÂ?SO 4PSUMBOE UJOH TPN Nl HKFSBTU SFUU GÂ?S Michael Krohn / Raga Rockers: Tingenes tilstand Jan Erik Vold: VĂŚre en flue WFSEB HlS VOEFS VUESBH

Inger Hagerup: Han tør +PBDIJN /JFMTFO +PLLF 7BMFOUJOFSOF Merima Maja Brkic: Ikkje spør!

Merima Maja Brkic: Ingen vandrar lenger -FJ BW EFH

*OHFS )BHFSVQ )BO UÂ?S ,KBSUBO ,SJTUJBOTFO %VN%VN #PZT &OHMFGKFT -JTB &LEBIM 'MZH WJMEB GlHFM +BO &SJL 7PME 7ÂœSF FO ÂşVF .FSJNB .BKB #SLJD *OHFO WBOESBS MFOHFS .JDIBFM ,SPIO 3BHB 3PDLFST 5JOHFOFT UJMTUBOE .FSJNB .BKB #SLJD *LLKF TQÂ?S

J.K. Quigstad: Veiviseren som ble konge Karsten AlnĂŚs: Dødt folk ĂĽ bĂŚre til jorden Olav Sande: Jostedalsrypa ÂŁ7ÂŽ3 (0%¤ Jonas Rasmus: Jostedalsrypa 7FSEFOTFSLMÂœSJOHFO PN NFOOFTLFSFUUJHIFUFOF Balders død Kjerringa mot strømmen 7JDUPS )VHP 1BEEFO Petter Dass og hinmannen #BL NBTLJOFOF VOEFS GBOFOF -VEWJH GPSUFMMFS Den fĂĽfengelege Ajagaga Rønnaug Kleiva: Pan (utdrag) VUESBH

Terje Nordby: Narcissus 3PBME %BIM .BUJMEB VUESBH

En gutt og lĂŚreren hans Vandrehistorie pĂĽ dansk: Den uheldige hundeejer Vandrehistorie pĂĽ svensk: Det elskande paret pĂĽ Autobahn 3&,"/%& 1a &* '+Â?Kongsdottera som ingen kunne mĂĽlbinde ,BSTUFO "MOÂœT )JTUPSJFO PN /PSHF VUESBH

Dei tolv villendene

4JJEBFO J FOESJOH ÂŁ%Â?EU GPML l CÂœSF UJM KPSEFO¤ 4BHOFOF GPSUFMMFS + , 2VJHTUBE 7FJWJTFSFO TPN CMF LPOHF TBNJTL GPSUFMMJOH

0MBW 4BOEF +PTUFEBMTSZQB +POBT 3BNVT +PTUFEBMTSZQB #BMEFST EÂ?E ,KFSSJOHB NPU TUSÂ?NNFO 1FUUFS %BTT PH )JONBOOFO %FO GlGFOHFMFHF "KBHBHB TJCJSTL FWFOUZS

3Â?OOBVH ,MFJWB (SFTLF HVEBS PH HVEJOOFS VUESBH 1BO 5FSKF /PSECZ 'PSWBOEMJOHFS &U NPEFSOF NÂ?UF NFE HSFTLF NZUFS VUESBH ÂŹ /BSDJTTVT &O HVUU PH MÂœSFSFO IBOT QBLJTUBOTL GPSUFMMJOH

7BOESFIJTUPSJF Ql EBOTL %FO VIFMEJHF IVOEFFKFS 7BOESFIJTUPSJF Ql TWFOTL 7BOESJOHTjHOFO ,POHTEPUUFSB TPN JOHFO LVOOF NlMCJOEF %FJ UPMW WJMMFOEFOF

LES-BOKA KAP> 00/10

00

Forord Kvifor skal du lese bøker?

Forfattaren Arne Svingen svarte slik i intervjuet i På norsk – NO 1: ”Leser man ikke litteratur som barn, er sjansene mindre for at man leser som voksen. Dessuten er det i disse årene personligheten vår blir skapt, og ingen leseopplevelser blir viktigere enn de skjellsettende bøkene man leser som ung. Ikke bare er skjønnlitteratur den beste snarveien til å bli en god leser, men bøkene gir dessuten påfyll til fantasien, livskunnskap og innsikt i andres tanker og andres kulturer”.

I dette svaret finn du mange gode grunnar for å begynne å lese litteratur i ung alder. Er du einig med Arne Svingen? Kva svar ville du ha gitt på det same spørsmålet?

Har du opplevd lesing på ein slik måte, eller har du andre erfaringar med det å lese?

Det finst altså mange gode grunnar til å lese mykje, både skjønnlitteratur og sakprosa. Vi har sett opp nokre av dei punktvis: Lesing - er viktig for å utvikle din eigen personlegdom - er viktig for å kunne følgje med på det som skjer rundt deg - er nødvendig for å kunne ta del i samfunnsdebatten - gir god fantasi - gir kunnskap om livet - gir innsikt i andre sine tankar - gir kunnskap om andre kulturar - gir makt Kort sagt: Lesing kan gjere livet ditt både meir interessant og morosamt!

5

00

LES-BOKA KAP> 00/10

I denne leseboka vil du finne tekstar som kanskje kan gi deg nye opplevingar. Du vil finne tekstar i mange sjangrar både frå det vi kallar skjønnlitteratur og frå sakprosa. Vi har valt å samle tekstane i ti kapittel der overskrifta på kvart kapittel seier noko om kva tekstane handlar om.

Mange av overskriftene er sitat frå ein av tekstane i kapitlet. Dei tekstane som er henta frå aviser og nettstader, er merka med ei stipla linje. Nokre av tekstane i denne boka kan du også høyre på cd-en På norsk – LYTT 1. Dei har vi merka ved teksten inne i boka.

Når du les, må du ta med deg alt du har opplevd og veit frå før inn i teksten. Du er nemleg medforfattar i alt du les! Ein tekst er ikkje ferdig før nokon har lese han. Dine tankar og dine erfaringar blir dikta inn i det du les, og påverkar korleis du oppfattar teksten. Difor kan det vere veldig spennande å snakke med andre som har lese det same. Kanskje vil du oppleve det som om de ikkje har lese den same teksten? Å lese kan vere så mykje forskjellig. Nokre tekstar gir deg kunnskap om eit emne eller noko som skjer i verda. Kanskje kan dei få deg til å reflektere rundt dine eigne meiningar og haldningar. Andre tekstar tar deg med til ein annan situasjon, ein annan stad, ei anna tid eller kanskje ei heilt anna verd. Du kan få sjå inn i nokon andre sitt liv, og vere ein del av det ei stund.

Du får mykje meir ut av det du les, dersom du blir medspelar i teksten.

Kanskje diktar du vidare der teksten sluttar? Eller kanskje kunne du heller tenkje deg ein annan slutt? Ofte vert du sjølv inspirert til å skrive når du les. Ein tekst kan gi deg dei første orda til ein annan tekst eller idear til ein ny tekst, kanskje i ein annan sjanger. Kvifor ikkje skrive epost til Skammarens dotter eller Peer Gynt?

Velkomen som medforfattar i På norsk – LES 1!

6

FANTASIREISER

01

LES-BOKA KAP> 01/10

Kvifor Gud ikkje drar på fisketur Ingrid Husavåg Døskeland, 9. klassingen frå Kannik skole i Stavanger som vann Cappelens konkurranse «Skriv til 1000» i 2005

«Gud! Gud!» Ein kvitkledd skikkelse kom halsande inn og bort til trona.

«Kva er det no då Gabriel?» spurde Gud irritert.

«Dei har begynt å bli uvener på jorda igjen! Det går temmelig heitt for seg.» «Åh, Herre Gud, gjev meg styrke! Å, vent … det er meg det. Kven er det som slost i dag? Nei, vent! Ikkje sei det! La meg gjette … Kan det vere …

Israel og Palestina?»

«Nei, staten Israel er ikkje oppretta enno.»

«Ja, det er sant … Er det ny borgarkrig i USA?» «Nei, der har alt vore greitt etter at du gjorde George Washington til president.»

«Men kven er det då?!» brølte Gud. Engelen Gabriel krympa seg.

«– Det er Tyskland, Herre, dei er ikkje nøgde med avtalen du fekk landa til å lage etter 1. verdskrigen. Dei andre landa heldt Tyskland utanfor, og no svelt tyskarane.»

«ARRG!» brølte Gud, og no var han så arg at han måtte laga ein diger storm på jorda for å roa seg igjen.

«Kan dei då aldri gjere noko riktig?! Her lagar eg fred og gir dei løysinga på eit sølvfat, og kva gjer dei? Dei misbrukar han!» Auga hans lynte, og Gabriel vegra seg i frykt for at meisteren hans skulle sprengje noko i nærleiken. Omsider roa Gud seg, etter å ha lirt av seg dei verste leksene han kunne tillate seg, som herskar av universet og det heile.

Han hadde reist seg under raseriutbrotet, men no sank han ned i trona igjen, matt etter anfallet.

«Eg orkar berre ikkje meir. Eg har via heile livet mitt til menneska og deira velferd, og sette alt anna til sides, men no er det slutt! Slutt seier eg! Gabriel!»

«Ja, meister?»

«Finn sonen min! Eg har forsømt han fordi eg har brukt all tida mi på

8

LES-BOKA KAP> 01/10

01

arbeidet, men no, min ven, no skal eg og Jesus på fisketur!»

«Ahh! Dette er livet! Berre du og eg, Jesus, på fisketur saman slik som vanlege fedrar og søner! Er du ikkje einig?»

«Joda pappa,» svarte Jesus, og unnlét å nemne at vanlege fedrar og søner gjorde dette i løpet av barndomen, i staden for å vente til sonen var 1939 år gammal.

«Eg trur eg har napp» utbraut plutseleg Gud. «Å, falsk alarm. Det var berre litt sjøgras.»

Imens i himmelen var englane travelt opptekne med å forsøke å hindra jorda frå å gå under. Alt var totalt kaos. Englar, sjeler og helgenar sprang om kvarandre og hylte av skrekk. Midt i kaoset sto Gabriel med nokre få av dei som ikkje hadde gått heilt amok og prøvde å roa dei andre.

«Ikkje få panikk! Ikkje få panikk! Alt er under kontroll,» skreik Gabriel.

Men det hjelpte ikkje, for om han hadde klart å overdøyve alle røystene og all skrikinga, så klarte han iallfall ikkje å overdøyve den skjerande lyden av alarmen som begynte å pipe i same sekund. «Å nei,» sa han, men det blei ikkje meir enn ei kviskring, så skrekkslagen var han, «dei har funne opp atombomba!» Saman med St. Peter kjempa han seg veg mot kontrollbordet og begynte å fikle med knappane.

«Far,» sa Jesus, «no har vi sete her i snart seks år utan å få eit einaste napp. Er det ikkje på tide å dra heim?»

«Jooo, kanskje det. Den litle ferien vår har vel vart lenge nok. Neste gang kan vi prøve å putte agn på krokane! Kva seier du til at vi stikk innom ein fiskebutikk på heimvegen og kjøper ein diger laks vi kan vise fram heime?»

«God idé!»

«Hallo! Vi er heime! Neimen, kva har skjedd?!» «Å, meister! Meister! Du er tilbake! Takk og pris! 2. verdskrig har brote ut, og dei har funne opp atombomba!»

«Kva er det du seier?!» skreik Gud og sette seg på trona si.

«Gje meg oversiktene! Englar! Eg treng englar som kan dra ned til

9

01

LES-BOKA KAP> 01/10

jorda før menneska rekk å gjere for stor skade …»

Og slik lærte Gud at han aldri måtte la menneska styre sjølve, for då ville dei gå til grunne, og Jesus lærte å gøyme seg dersom Gud nokon gong ville dra på fisketur igjen!

Hektet på fantastisk litteratur Marianne Gauslaa i Fædrelandsvennen, lørdag 3. desember 2005

En bok var nok, og denne gjengen fra Karuss skole i Vågsbygd ble hektet på fantasy-sjangeren. Nå leser de flere hundre sider i uken.

Kristiansand: – Vi trenger å komme vekk fra hverdagen i blant og «chille». Fantasy består av et magisk univers, en helt annen verden enn vår. Du blir bare sugd inn. En reise dit gjør susen. Jeg glemmer at jeg finnes. Det er bare sjelen som lever, sier Alexander Bjorvatn Øien (15) med dødsalvorlig mine.

Hittil har han hylt, ledd, grøsset og grått seg gjennom 60 bøker og har ikke tenkt å gi seg med det.

Alexander er ikke den eneste som leser «fantastisk litteratur» for tiden og digger sjangeren.

Skolene i Kristiansand går nye veier og avler lesehester som aldri før: – Fantasy-sjangeren er «in» og vi nøler ikke med å følge opp det sporet. Målet er å få flere til å bli glad i å lese. Vi er på riktig vei, sier norsklærer Tore Einarsen ved Karuss skole.

Tenner barn og unge Prosjektleder Marianne Lillesvangstu følger opp: – Fantasylitteraturen er en trend. Den kom i kjølvannet av Ringenes Herre og Harry Potter: Fantasy tente barn og unge. Vi ville inn på feltet.

Spørsmålet var hvordan vi skulle hekte oss på, forteller hun.

Sammen med kolleger på Pedagogisk Senter inviterte hun i fjor elever og lærere til samlinger i biblioteket i Kristiansand, lagde et

10

LES-BOKA KAP> 01/10

01

større og omfattende prosjekt og tilbød kurs med fantasy-litteratur som tema.

– Lærere, bibliotekarer og høyskole-ansatte er i sving. Vi ser at når vi har engasjerte formidlere, tenner de unge og vil lese. Vi ser de hiver seg på fantasybølgen som aldri før. Også guttene er med, sier Lillesvangstu.

– Nå lar de seg ikke stoppe selv om utenlandske forfattere blir oversatt på nynorsk, sier hun en smule overrasket.

Den store forfatteren i øyeblikket er danske Lene Kaaberbøl.

– Da vi oppdaget at hun ble oversatt til nynorsk, rev vi oss i håret.

Hva gjør vi?

Vi valgte å følge opp og opplever at bøkene hennes leses som varmt hvetebrød. Både svake og sterke elever fra 5. til 10. klasse leser i skjønn forening. Spenningen og magien driver dem. Denne litteraturen vil de ha, nynorsk eller ikke, sier hun.

En magisk verden Line Johannessen er helfrelst.

– Fantasy er en verden helt utenom det vanlige. Magisk og spennende. Jeg får ikke nok. Sluker en bok i uken, minst, forteller hun.

Scenen består av mennesker og andre raser. Alver, troll, enorme, fryktinngytende drager, dverger, hekser og trollmenn. Bildene jeg får i hodet er helt utrolige.

15-åringen har rukket å lese 2500 sider på tre måneder, altså over 200 bøker.

Fra Donald til fantasy – Kampen mellom det onde og det gode appellerer. Verden er alltid i fare, det er alltid en ond hersker som vil ta makten eller har tatt makten. En mirakuløs verden. Du må bare lese dette, altså, sier Elisabeth Lien.

Klassekameraten Lars Fredrik Kile er minst like ivrig.

– Helten med hjelpere klarer alltid å redde verden – eller litt av den.

Jeg kunne godt tenkt meg å levd i fantasyverden noen dager og vært med på magiske hendelser. Men ikke hele tiden. Jeg vil tilbake til det virkelige livet. Et liv uten tv, McDonald, pc og kino er dødfødt, sier han.

– Men uten en dose Tolkien, Christopher Paolini, Ruben Eliassen

11

01

LES-BOKA KAP> 01/10

eller Robert Joden, hadde hverdagen vært grå og veldig kjip, synes Martin Andersen.

Ungdommene liker ikke alltid å se fantasy på film. Ringenes Herre og Harry Potter for eksempel, stemmer ikke med bildene i deres eget hode.

Selv om mange av dem også leser moderne litteratur, holder denne gjengen seg for det meste til fantasy-sjangeren.

– Jeg gikk rett fra Donald til fantasy. Det kan anbefales, smiler Alexander.

Moderne lærere 15-åringene fra Karuss skole i Kristiansand leser mer enn noen gang.

– Vi merker vi bor i en kommune som satser på økt lesing. Vi er omgitt av flinke lærere, som ikke tar alt så dødsseriøst. De følger med i tiden og sier ja til nye prosjekter. Og de vet hva de gjør. Vi merker vi skriver bedre også, og vi leser mer engelsk, sier Martin.

– Jeg har aldri lest så mye engelsk som nå. Jeg har nemlig ikke tid til å vente på de norske oversettelsene. Harry Potter er faktisk gøyere på engelsk, sier Alexander.

– Spenningen er vanvittig. Å pugge verb er ikke alt her i verden.

Ikke Hamsun og Ibsen heller. Klart vi skal, men den tid den sorg. Vi er ikke helt blåst selv om vi leser fantasy. Vi har selvsagt hørt om de store norske forfatterne. Men akkurat nå føler vi oss privilegerte som får lese fantasy i skoletiden, sier Alexander og klassevennene.

Fantasyens ti på topp Her er fantasyens 10 på topp, slik bibliotekar Hanne Dahll-Larsson ser det. Bøkene er ikke gradert etter popularitet: • • • • • • •

12

J.R.R. Tolkien: «Ringenes Herre», «Hobbiten», «Silmarillion» m.fl.

Ruben Eliassen: «Phenomena»-serien, hittil tre bind Lene Kaaberbøl: «Skammar»-serien, fire bind i serie Emily Rodda: «Deltoras Belte», Åtte bind i serie J.K. Rowling: «Harry Potter»-bøkene C.S. Lewis: «Narnia»-serien, sju bind Eoin Colfer: «Artemis Fowl»-serien, tre hittil

LES-BOKA KAP> 01/10

• • •

01

Robert Jordan: «Tidshjulet»-serien Hans Fredrik Follestad: «De Fire og Han Som Gjør Galt Verre», to i serie hittil Terry Pratchett: «DiscWorld»-serien, mange bind

Slangens gåve

(utdrag)

Lene Kaaberbøl, omsett frå dansk av Øystein Rosse

Ein framand mann Første gongen eg såg den framande, visste eg ikkje at han skulle kome til å forandre livet vårt. Det var ikkje slik at jorda rista under meg. Det kom ikkje så mykje som eit iskaldt vindkast, og eg fekk ikkje eingong gåsehud. Kjende berre eit lite stikk av uro som fort gjekk over att. Eg sa ikkje noko til mor eingong. Kanskje eg skulle ha gjort det? Eg veit ikkje.

Eg trur ikkje det ville ha endra noko. Frå den augneblinken han såg meg, var det nok i alle høve for seint.

Eg hadde elles gledd meg slik til den dagen. Det skulle vere midtsommarmarknad i Høglandet, og klanane var komne frå fjern og nær for å handle med kvarandre, prate og more seg og kappast med kvarandre om kven som kunne ri fortast, skyte best eller klippe ein sau på kortast mogeleg tid. Mor og eg hadde strevd i vekevis med å samle og tørke urter og bryggje lækjedrikker og lage salver, og pleiesyster mi, Rosa, hadde skore ut skåler og skeier og hylleknektar og slikt, dessutan små dyr og dokker til barna. Ho var flink med kniven og kunne forvandle ein vedkubbe til ei ku eller ein hund så det verkeleg likna. Storebror min, Davin, hadde ikkje noko å selje, men han håpa på å vinne ein premie i eit av veddeløpa med Falk, den svarte vallaken vår.

Det var den første midtsommarmarknaden min i Høglandet. Sist sommar vart det ikkje halde nokon ordentleg marknad, for det hadde vore så mykje ufred mellom klanane – Kensie-klanen, som vi budde hos, var komen i krig med Skaya-klanen, og det var i siste sekund vi

13

01

LES-BOKA KAP> 01/10

fekk stansa det store slaget i Skaradalen før alle drap kvarandre. Og alt saman var Drakans skuld – Drakan som sat nede i Dunark og kalla seg Drakefyste, etter å ha myrda den gamle borgfyrsten. Han var sleip, Drakan. I staden for å føre krig mot klanane sjølv fekk han narra dei til å krige mot kvarandre. Og den gongen han drap fyrst Ebnezer og svigerdottera og barnebarnet hans, fekk han lagt skulda for morda over på fyrstens eigen son Nicodemus, så det faktisk berre var takk vere mor at ikkje Nico vart halshoggen. Og kanskje litt takk vere meg òg. Sidan den dagen hadde Drakan vore fienden vår, og det var ikkje nokon ufarleg fiende å ha.

Men i dag ville eg ikkje tenkje på det. Eller iallfall ikkje meir enn høgst nødvendig, for vi kunne framleis ikkje dra nokon stad utan å ha med oss Callan Kensie, store, rolege, staute Callan, som no hadde vore livvakta til mor i snart to år.

«For ein vrimmel,» sa mor og måtte halde godt fast i taumane, for Falk, som drog kjerra, var ikkje van med så mykje leven. «Kvar skal vi gjere av oss?»

Eg såg ut over vrimmelen. Til å begynne med verka alt uoverskodeleg som ei maurtue, men det var faktisk gater og torg og plassar der, akkurat som i ein ordentleg by, jamvel om marknadsbyen var bygd av buer og vogner og telt i staden for hus. «Kanskje der?» spurde eg og peika. «Oppe i enden? Der er det vel plass til oss.»

«Vi prøver,» sa mor og hyppa på Falk. Den svarte hesten vår gjekk stivbeint og mistruisk bortover ei av marknadsgatene.

«Kjøp kopar!» ropte ei kone. «Finaste kopar!»

«Tre skilling,» klaga ein breibaka Skaya-mann, «e’kje det litt dyrt for eit par sokkar?»

«Villsvinpølser! Røykte dyrelår! Kom og smak!»

Falk la surt på øyra og vart endå meir stivbeint. Det var berre så vidt kjerra flytta seg.

«Kan du ikkje få han til å gå fortare? sa eg til mor. «Det kjem til å ende med at ein annan tek plassen før vi er framme.»

«Han likar ikkje alt dette ståket,» sa mor. «Eg trur det er best du dreg han, Dina.»

Eg hoppa ned frå kuskesetet og tok tak i hovudlaget til Falk. Då gjekk det litt betre, men ikkje mykje. Og nett då vi var nesten framme, kom ei kjerre frå den andre sida og svinga inn på den plassen eg hadde tenkt å ta.

14

LES-BOKA KAP> 01/10

01

«Hallo,» ropte eg. «Der skulle vi vere!»

«No då,» sa kjerrekusken. «Då sku’ de ha skunda dykk litt meir!»

Eg glodde olmt på han. Han var ein kraftig mann med krøllet, brunt hår og eit slags smedforkle rundt livet, eit fangskinn, heitte det visst.

Og han såg ikkje det minste skuldtyngd ut.

«Du såg oss! Du skjønte godt at det var her vi ville vere!»

«Eg e lei for det, jenta mi. Men i dag var det altså eg som kom fyrst til mølla.»

«Det er urettferdig …»

«Berre tei still, Dina,» sa mor oppe frå kuskesetet. «Vi finn ein annan plass.»

Kjerrekusken fekk for første gong ordentleg auge på mor, eller kanskje snarare på skammarteiknet som hang på brystet hennar. Det var ikkje anna enn ei tinnplate emaljert i svart og kvitt så det likna eit auge, men mannen endra heilt framferd då han såg det. «Å, unnskyld,» sa han, og den eine handa sleppte taumane og gleid bak på ryggen. «Eg såg ikkje … viss madama vil ha plassen, så …» Han drog i taumane, så den vesle grå høglendarhesten måtte svinge skarpt til høgre.

«Nei, det gjer ikke noko …» begynte mor, men han var alt på veg bort, så fort han kom seg opp gjennom marknadsmylderet.

«Såg de kva han gjorde med handa?» sa Rosa opprørt. «Såg de det?»

«Hekseteiknet,» sa eg tonlaust. «Men han heldt då i det minste handa bakpå ryggen. Somme gjer det rett opp i synet på deg.»

Mor sukka. «Ja. Det er trist. Og det verkar som det blir verre og verre.» Ho tok seg til skammarteiknet med den eine handa, men sa ikkje det vi alle tenkte: at det var blitt mykje verre etter at Drakan hadde begynt å brenne skammarar som hekser nede i Låglandet. «Ja ja. Vi kan vel like godt ta plassen. Kom, jenter. La oss setje opp teltet.»

«Viss det då er nokon som tør kjøpe noko av Skammarheksa og familien hennar,» sa eg sint.

Mor smilte, men det var som om auga hennar ikkje heilt smilte med. «Å jo, dei kjøper nok. Av ein eller annan grunn trur dei at urtene mine verkar betre enn andre sine.»

Mor mi veit mykje om kva for planter som verkar mot dei sjukdommane menneske kan få, men det er ikkje trolldom ho driv med. Andre

15

01

LES-BOKA KAP> 01/10

kan bryggje dei same lækjedrikkene, og mange gjer det. Men fordi mor mi er Skammaren òg, så trur sjølvsagt folk at det er heksekunst med i spelet. I røynda er det berre éin ting mor mi kan som andre ikkje kan: Ho kan sjå eit menneske inn i auga og få det til å tilstå ugjerningane sine og skamme seg over dei.

Vi spente Falk frå og skauv kjerra på plass i rekkja av andre buer og vogner.

«Vil du gå opp med Falk?» spurde eg Rosa. Vi hadde gått frå mennene – det vil seie Callan, Davin og venen Krutnarr – eit stykke oppe i skråninga, der dei var i ferd med å setje opp teltet vårt i ly av nokre berg, litt unna det verste mylderet.

Rosa såg litt usikker ut. «Kan ikkje du gjere det? Med alle dei folka og sånn … tenk om han slår seg vrang.» Rosa var ikkje så van med hestar. Slikt var det ikkje så mange som hadde råd til der Rosa kom frå. Før vi møttest, hadde ho nemleg budd i Gråbyen, den fattigaste og uslaste delen av Dunark.

Eg nikka. «Det kan eg godt. Du har jo dine eigne ting å stille ut òg.»

Oppe ved berga var mennene nettopp ferdige med å setje opp teltet.

Dei stod side om side og såg stolt på det, som om det skulle vore eit fireetasjes hus dei nett hadde bygd.

«Sjå der,» sa Davin og gneid seg i hendene. «Slik skulle det gjerast.

Det hjelpte sanneleg å få litt arbeidsro.» Han sende meg eit av dei storebrorblikka som betydde at det einaste jenter verkeleg duger til, er å gå i vegen.

Eg lét som om eg ikkje såg det, og tjora Falk så han kunne gå og beite saman med dei tre andre: Callans brune vallak, den gulblakke til Krutnarr og min eigen nydelege vesle Silke, som Helena Laclan hadde gitt meg sommaren før.

«Har de sett noko til Nico?» spurde eg.

Callan rista på hovudet. «Ikkje enno. Men han er vel her ein stad.»

Eigentleg hadde planen vore at Nico skulle bli med oss til marknaden. Men då vi kom for å hente han den morgonen, var han i full gang med å krangle med meister Maunus så skjellsorda fauk om øyra på dei.

Vi kunne høyre dei på lang avstand. Stemmene inne frå huset skar gjennom morgonstilla, og meister Maunus ropte så høgt at den brune

16

LES-BOKA KAP> 01/10

01

hoppa ved tjoringsbommen utanfor heldt på å setje seg på bakbeina av skrekk.

«Skjønar du ikkje det, då, gut?! Det er di forbanna plikt …»

«Det er det slett ikkje. Kom ikkje her med den pliktpreika. Eg vil …»

«Du vil berre blåse i det, ja, det har eg skjønt. Du vil syngje og danse og rave rundt saman med ein gjeng fulle bønder. Du vil drikke deg sørpe full. Det er det du vil – ikkje sant, meister Drukkenbolt?»

«Ikkje kall meg det!» No ropte Nico nesten like høgt som meister Maunus.

«Du toler kanskje ikkje å høyre sanninga?»

«Kan eg ikkje for ein gongs skuld få lov til å more meg? Utan at du straks trur det berre handlar om å drikke seg full? Du stolar ikkje på meg.»

«Har eg grunn til det, då?»

Det vart stilt der inne i nokre augneblinkar. Så kom Nico ut, heilt kvit i ansiktet. Og like etter kom meister Maunus.

«Gi deg no, gut. Du kan ikkje stikke av på den måten.»

«Kvifor ikkje?» sa Nico. «Du høyrer jo ikkje på det eg seier likevel.

Og kvifor skulle du det? Eg er jo berre ein uansvarleg drukkenbolt som du ikkje kan stole på.»

«Nico …» Maunus rekte handa fram, som om han ville ta Nico i armen.

Men Nico lét seg ikkje stanse. Han kasta eit kort blikk på Rosa og Davin og meg, men det var som om han mest ikkje såg oss, og han sa ikkje eit ord. Med hissige rørsler løyste han taumane til hoppa frå bommen og svinga seg opp på hesteryggen utan å bry seg med å bruke stigbøylane. Hoppa, som frå før var opphissa av alt bråket, stegla og sette av stad oppover bakken i ei blanding av galopp og bukkesprang. Det tok ikkje lang tid før dei begge var ute av syne.

Tilbake på gardsplassen stod meister Maunus og såg merkeleg hjelpelaus ut. Han var ein stor mann med gråsprengt, raudt hår og skjegg og viltre, buskete augebryn. Det kledde han absolutt ikkje å stå der med tomme hender og rådvilt blikk.

«Forbanna gutunge,» mumla han. «Kvifor vil han aldri høyre?»

No var ikkje Nico akkurat nokon gutunge lenger. Han var nitten og ein vaksen ung mann. Attpåtil ein vaksen ung fyrsteson. Men meister

17

01

LES-BOKA KAP> 01/10

Maunus hadde vore huslæraren hans i heile oppveksten, og han hadde vanskar med å venje seg av med å skulle bestemme over han. Han hadde sine heilt bestemte meiningar om kva Nico burde og ikkje burde.

Og dermed var det krangel.

Meister Maunus såg på oss som om det var først no han fekk ordentleg auge på oss. Han tørka panna med dei slitne, grøne fløyelsarmane og prøvde å få tilbake fatninga.

«God morgon, jenter,» sa han. «God morgon, Davin. Korleis har mor dykkar det?»

Det spurde han alltid om. Han hadde stor respekt for mor – det hadde dei fleste. Respekt eller beintfram frykt.

«God morgon, meister,» sa eg. «Ho har det fint, takk.»

«Det var godt å høyre. Kva kan eg gjere for dykk?»

Vi skotta litt på kvarandre. Etter krangelen å dømme ville nok ikkje ærendet vårt vekkje jubel akkurat. Det var Davin som tok seg saman og svarte.

«Vi kom for å høyre om du og Nico ville bli med oss på midtsommarmarknaden.»

«Ja vel, ja. Midtsommarmarknaden.» Han myste mot morgonsola og såg tvilrådig ut. «Eg … ja, eg har ikkje så veldig lyst sjølv. Og nokon må jo vere heime og ta seg av dyra. Men unge Nicodemus … Den unge herren har nok alt drege dit. Eller, det vil seie, eg trur då det er dit han rir. Og eg tenkte … kanskje de kunne gjere meg den tenesta å … halde litt auge med han. Viss han er saman med dykk, så … så vil eg kjenne meg rolegare.»

Då treng du ikkje vere så redd for at han drikk seg frå sans og samling, tenkte eg. Men eg sa det ikkje høgt.

Davin såg litt irritert ut. Storebror min kom ikkje alltid så godt ut av det med Nico, så han var nok ikkje særleg glad for å bli utnemnd til barnepassar på den måten.

«Det skal vi nok,» sa eg før Davin rakk å kome med nokon innvendingar.

No var det like før eg angra på det løftet, for det vart visst ikkje lett å finne Nico i dette mylderet.

«Det er vel ikkje meininga at vi skal bruke all tida på å renne i hælane på han,» sa Davin. «Han er jo ikkje noko pattebarn som ikkje kan klare seg sjølv.»

18

LES-BOKA KAP> 01/10

01

«Nei,» sa eg. «Men – vi lova jo meister Maunus.»

«Så sjå etter han, du då. Eg vil bort og sjå veddeløpsplassen.»

«Det ville vore betre om de gjekk to og to,» sa Callan. «Eg kan jo’kje halde auge med dykk alle saman på ein gong.»

«Det skal du då ikkje heller,» sa eg. «Men Callan – her er så mykje folk. Det skjer nok ingenting her. Og skulle nokon prøve seg på noko, så kan eg berre rope på hjelp.»

Callan brumma. «Ja. Det kan du vel.» Han prikka meg på skuldra med peikefingeren. «Men du må passe deg. E du med? Du går’kje nokon stad med nokon du ikkje kjenner.»

«Sjølvsagt ikkje.»

Eg skjønte godt at han var uroleg. Då Drakans fetter Valdracu bortførte meg i fjor, var det Callan som måtte seie til mor mi at eg var blitt borte, og at dei var redde for at eg var død. Det hadde han sikkert aldri gløymt. Og stundom var eg jo redd sjølv òg – redd for at noko slikt skulle skje igjen. Men her, i mylderet av høglendarar og marknadsfolk, kjende eg meg trygg. Det var som eg sa til Callan – det var jo berre å rope på hjelp.

Callan hadde ikkje heilt sleppt meg enno. «Kanskje eg heller skulle …

Det e best du ikkje går åleine.»

«Callan. Det skjer ingen ting.» Eg såg det for meg – viss eg ikkje kunne gå nokon stad utan å ha Callan i hælane, ville det bli ein svært keisam marknad.

Han sukka. «Nei. Og eg kan jo’kje setja deg i bur. Greitt. Av stad med deg, jente. Men pass deg!»

«Ja då.»

Davin og Krutnarr sette kursen mot veddeløpsplassen, og eg vandra ut i marknadsmylderet for å leite etter Nico. Der var nok å sjå på.

Til å begynne med verka det så overveldande at det flimra for auga på meg. Lydar og lukter, menneske og dyr … kremmarane ropte det høgaste dei kunne, og mellom buene stod gjøglarar og underheldt med alskens kunster berre nokon gav dei ein skilling. Det var ein mann som stod og sjonglerte med tre flammande faklar. Han hadde ein dressert hund som sette seg framfor den eine tilskodaren etter den andre. Hunden hadde ein boks i eit band kring halsen, og viss tilskodaren ikkje putta ein skilling i den, tok han til å bjeffe og hyle og

19

01

LES-BOKA KAP> 01/10

lage eit veldig leven. Det såg morosamt ut, men eg skunda meg likevel vidare, for eg ville ikkje ta sjansen på at hunden sette seg framfor meg.

Eg speida rundt mellom alle dei framande ansikta, men ingen stad fekk eg auge på Nico. Han var ikkje på veddeløpsplassen, der Davin og Krutnarr stod og tok dei deltakande hestane i augesyn med overdriven kjennarmine. Han var heller ikkje mellom tilskodarane ved bryteringen. Eg kikka også inn i alle dei øltelta eg såg, men heller ikkje der fann eg han. Derimot sprang eg bokstaveleg talt rett inn i kjerrekusken, han som ville rappe plassen vår rett framfor nasen på oss. Eg var så oppteken av å sjå på gjestene i ølteltet at eg ikkje vart merksam på han før eg støytte inn i den digre forklevomma hans.

«Sjå deg for, då, jente,» sa han. Og så kjende han meg att. «Det er svært som du pressar deg fram, kva?»

«Unnskyld,» mumla eg og såg av gammal vane ned i marka. «Eg såg ikkje …»

«Nei, det ska’vera sikkert. Men sjølv om mor di e skammar, så har du vel’kje rett til å springe ned skikkelege folk.»

«Det var ikkje med vilje,» sa eg og freista lirke meg forbi han.

«Vent no litt, ikkje så fort,» snerra han og greip meg i armen. «Eller e du kanskje for fin til å be om unnskyldning?»

«Eg har bede om unnskyldning,» sa eg og prøvde å rive meg laus.

«Jaså? Det høyrde eg ikkje. Det kan’kje ha vore særleg høgt. Faktisk heilt lydlaust, trur eg.» Å, så irriterande han var. Eg begynte å bli skikkeleg sur på han.

«Slepp meg,» sa eg. «Elles …» Elles skrik eg, tenkte eg, men det rakk eg ikkje å seie.

«Elles kva då? Kanskje du vil få mor di til å kaste ei forbanning på meg? Har du tenkt å truge ein ærleg mann òg, no?»

Eg var ikkje redd. Ikkje ordentleg. Eg kasta eit raskt blikk rundt meg for å sjå om Callan var i nærleiken, men det var han ikkje.

«Eg trugar ingen,» sa eg i eit meir roleg tonefall. «Og mor mi kan ikkje forbanne folk. Og hadde ho kunna, så ville ho ikkje ha gjort det.»

«Og det vi’du at eg ska’ tru på.»

«Ja, det vil eg faktisk!» Eg glodde olmt på han. Og nett då kom det.

Det var ikkje fordi eg ville det. Det er ikkje noko eg sjølv kan styre.

20

LES-BOKA KAP> 01/10

01

Ikkje no lenger. Eg kjende det berre i hovudet, ei plutseleg, sviande smerte, så var det borte.

Han gav frå seg eit halvkvelt utbrot og sleppte meg som om eg var glødande.

«Hekseførkje!» kveste han og rygga, og denne gongen gjorde han hekseteiknet fullt synleg, rett opp i nasen på meg.

Eg hadde sett på han med skammarauge. Det var ikkje med vilje; kan hende var det fordi eg var blitt så sint, eller fordi han ikkje ville la meg gå. No ville han ikkje sjå på meg og endå mindre ta på meg.

«Vik frå meg!» skreik han så høgt at folk tok til å snu seg etter oss.

«Hald deg langt unna meg med djevelskapen din.» Ei kone med eggekorg gjorde same teiknet som kjørekusken, og ein svarthåra mann i raud skjorte stirte på meg som om eg var eit troll eller ei hulder.

Det var visst på tide å stikke av.

«Berre la meg vere i fred,» sa eg og snudde meg for å gå.

Framfor meg stod den svarthåra mannen og sperra vegen. Først trudde eg det var tilfeldig og ville gå forbi han. Men han stod framleis i vegen for meg.

«Unnskyld, kan eg få kome forbi?» spurde eg høfleg. Éin krangel om dagen fekk vere nok, tykte eg.

Han flytta seg framleis ikkje. Og han såg på meg med eit merkeleg uttrykk i ansiktet, som om … Ja, eg kan faktisk ikkje heilt seie korleis.

Som om han hadde funne noko, kanskje.

«Kva heiter du?» spurde han, og stemma hans høyrdest rar og framandarta ut. Høglendar var han iallfall ikkje, og han snakka heller ikkje som dei eg kjende nede i Låglandet. Og frå det eine øyret dingla eit smykke, ein liten sølvslange med grøne steinar til auge. Eg var ikkje van med å sjå menn gå med øyrering.

Hjartet mitt tok til å slå litt for fort. Kven var han, og kvifor var han så interessert i meg? Var det på grunn av det kjerrekusken hadde ropt, om djevelskap og slikt? Eg hadde ikkje lyst til å seie namnet mitt til han.

«Unnskyld, eg har det litt travelt …»

Brått la han begge hendene rundt kinna mine og såg meg rett inn i auga. Grepet hans var ikkje hardt, det kom berre så uventa. Eg tok eit steg tilbake, og han sleppte meg straks.

21

01

LES-BOKA KAP> 01/10

Ein augneblink stod vi og stirte på kvarandre. Så snurra eg rundt og tok til å gå, den vegen eg var komen frå.

«Vent,» sa han.

Eg kasta eit blikk over skuldra. Han følgde etter meg. Å, kvifor hadde eg ikkje venta på Callan? Eg tok til å springe så godt det lét seg gjere i menneskemylderet. Kvar var det bua vår var? Eg pressa meg inn mellom to telt, hoppa over eit par vognskjæker og dukka under eit bord med keramikk, så pottemakaren sette i eit forskrekka rop og kalla meg ein «forbanna dritunge». Eg stoppa ikkje. Eg berre sprang. Var ikkje dette vår gate? Jo, der nede kunne eg sjå Rosa, i finklede med grønt skjørt og kvit, brodert bluse. Eg såg meg igjen tilbake, og vart letta over at det denne gongen ikkje var nokon raudskjorta, svarthåra framand i sikte.

«Hei sann,» sa Rosa. «Eg har alt selt tre av dei små hestane og ei skål. Og urtene sel òg godt.»

Mor stod og snakka med ein kunde om ei salvekrukke. Ho var nøye med å sjå på krukka og ikkje på kunden, men dei smilte, begge to, og det såg ut til at vi heldt på å gjere endå ein god handel.

«Flott,» sa eg. Eg strauk håret vekk frå panna og freista få kontroll over den raske pusten min.

Rosa såg litt nøyare på meg. «Kva er det med deg?»

Eg opna munnen for å fortelje om den framande i den raude skjorta, men eg ombestemte meg før orda kom ut av munnen min.

«Nei, eg har berre sprunge. Eg gjekk rett på han som heldt på å rappe plassen vår, og han var ikkje akkurat venleg av seg.»

«Nei, det var han vel ikkje,» sa Rosa og fniste litt, «for han gjekk glipp av ein god plass. Og det har han jammen godt av.»

Eg veit ikkje kvifor eg ikkje sa noko. Kanskje var det fordi mor såg så glad ut nett då og eg ikkje hadde lyst til å gjere henne uroleg. Men eg trur det var litt meir enn det. Det var som om eg enno kunne kjenne hendene hans mot kinna mine. Handflatene hadde vore ru og varme.

Håret og skjegget var kolsvart. Og dei auga som hadde sett så inntrengjande inn i mine, var grøne. Nett som mine eigne.

«Såg du noko til Nico?» spurde Callan.

«Nei,» sa eg. «Kanskje han ikkje har kome enno.»

22

LES-BOKA KAP> 01/10

Gullivers reiser

01

(utdrag)

Jonathan Swift

Om innbyggerne i Lilliput, deres vitenskap, lover og skikker og deres måte å oppdra barn på. Hvordan forfatteren levde der i landet. Han tar en høytstående dame i forsvar.

En nærmere beskrivelse av dette landet har jeg tenkt å reservere for en spesiell avhandling, men inntil videre skal jeg gjerne tilfredsstille leserens nysgjerrighet med noen alminnelige opplysninger.

Gjennomsnittlig er innbyggerne altså litt over seks tommer høye, og størrelsen på alle dyr, planter og trær står i nøyaktig forhold til dette.

For eksempel er de største hestene og oksene mellom fire og fem tommer høye, sauene er halvannen tomme (litt mer eller litt mindre), gjessene er omtrent på størrelse med en spurv, og slik videre nedover til de aller minste, som var nesten usynlige for meg. Men naturen har tilpasset lilliputianernes øyne til alt det de trenger å se; de har et skarpt syn unntagen på lang avstand. Som et bevis på hvor skarpsynte de er, kan jeg nevne at jeg hadde stor fornøyelse av å se på en kokk rense en lerke som ikke engang var på størrelse med en vanlig flue, eller en ung pike tre en usynlig silketråd i en usynlig nål. De høyeste trærne er godt og vel syv fot høye – jeg tenker nå på noen jeg så i den keiserlige park, dem kunne jeg såvidt nå toppen på med knyttneven. Men dette overlater jeg til leserens fantasi å brodere videre på.

Her og nå skal jeg ikke si stort om deres vitenskap, som gjennom lange tider har blomstret i alle sine grener. Men jeg må nevne at deres måte å skrive på er høyst selsom: skriften går nemlig verken fra venstre til høyre, som hos europeerne, eller fra høyre til venstre, som hos araberne, heller ikke ovenfra og nedover, som hos kineserne, eller nedenfra og opp, som hos kaskagianerne, men på skrå fra det ene hjørnet av papiret til det andre, akkurat som hos engelske damer.

De begraver sine døde med hodet rett ned, for de mener at om elleve tusen måner skal de alle oppstå igjen, og i løpet av denne tiden vil jorden (som de tror er flat) snu opp ned; slik skal de altså alle sammen finnes

23

01

LES-BOKA KAP> 01/10

stående oppreist på oppstandelsens dag. De lærde blant dem innrømmer at denne læren er absurd, men skikken opprettholdes allikevel for å stille folket tilfreds.

Det finnes endel høyst merkelige skikker og lover i landet, og hadde det ikke vært fordi de sto direkte i strid med dem i mitt eget land, så kunne jeg være fristet til å si ett og annet for å rettferdiggjøre dem. Det ville bare vært å ønske at de ble samvittighetsfullt overholdt. Den første jeg vil nevne, gjelder angivere. Alle forbrytelser mot staten blir straffet med den største strenghet. Men hvis anklagede under rettsaken kan bevise at han er uskyldig, blir anklageren straks henrettet på vanærende vis; og av hans jord og øvrige eiendom får den uskyldig anklagede firedobbelt erstatning for sitt tap av tid, for den fare han har vært utsatt for, for savn og plager under fengselstiden og for alle de utgifter han har hatt for å føre sin sak. Eller om anklageren ikke efterlater seg tilstrekkelige midler, blir erstatningen rundhåndet utredet av Kronen. Keiseren gir ham et eller annet offentlig bevis på sin gunst, og hans uskyld blir proklamert for hele byen.

De ser på bedrageri som en større forbrytelse enn tyveri, og unnlater derfor sjelden å straffe det med døden. De hevder nemlig at hvis en mann er årvåken og påpasselig nok, så kan han verge sitt gods mot tyver; men ærlighet trygger ingen mot durkdreven sluhet. Og eftersom det nødvendigvis må være kjøp og salg og handel på kreditt, så ville den ærlige part alltid sitte med tapet og skurken med utbyttet, dersom man så gjennom fingre med bedrageri eller ikke hadde noen lov om straff for det. Jeg husker jeg en gang gikk i forbønn hos keiseren for en forbryter som hadde bedratt sin herre for en større pengesum: han hadde hevet den på fullmakt og så stukket av med den. Jeg kom da til å si til Hans Majestet, som en formildende omstendighet, at dette jo bare var et tillitsbrudd. Keiseren syntes det var uhyrlig av meg å forsvare mannen ved å fremheve den verste siden ved hans forbrytelse. Og sant å si hadde jeg lite å svare til det, bortsett fra den alminnelige frasen at forskjellige folk har forskjellige skikker – for jeg må innrømme at jeg skammet meg eftertrykkelig.

Skjønt vi vanligvis kaller belønning og straff de to hengsler alt statsstyre hviler på, har jeg aldri sett noe annet folk enn lilliputianerne omsette dette ordtaket i praksis. Enhver som kan legge frem tilstrekkelig

24

LES-BOKA KAP> 01/10

01

bevis for at han strengt har overholdt landets lover i tre og sytti måner, har krav på visse privilegier, alt efter sin stand og stilling. Han får utbetalt en tilsvarende sum penger av et fond som er avsatt til det bruk, dessuten får han tittelen Snilpall eller Lovlydig, som føyes til hans navn, men som ikke går i arv til hans efterkommere. Og menneskene her mente det var en alvorlig politisk feil hos oss, da jeg fortalte dem at lovene bare blir påtvunget oss under trusler om straff, mens det aldri er snakk om belønning. Ut fra denne betraktning er også det bildet av Rettferdigheten som pryder deres rettssaler, utstyrt med seks øyne, to foran, to bak og et på hver side, hvilket betyr at den kan se til alle kanter. Den har også en åpen pose gull i den høyre hånden og et draget sverd i den venstre, for å vise at den er mer tilbøyelig til å belønne enn til å straffe.

Når de skal utse folk til forskjellige stillinger, legger de mer vekt på moralske egenskaper enn på dyktighet. For eftersom det nødvendigvis må finnes et statsstyre, så mener de at alminnelig sunn menneskeforstand må være tilstrekkelig for å kunne inneha en hvilken som helst stilling: det har aldri vært Forsynets mening at offentlig styre og stell skulle være et mysterium som bare noen få, høyt begavede personer kunne forstå – dem blir det nemlig sjelden født mer enn noen ytterst få av i hver generasjon. Derimot mener de at sannhet, rettferdighet, måtehold og denslags er noe ethvert menneske kan makte. Om et menneske praktiserer disse dyder, støttet av erfaring og god vilje, så er det tilstrekkelig til at det kan tjene sitt land, unntagen i de tilfelle hvor det kreves en helt spesiell innsikt. De ser det slik, at moralsk svikt ikke på noen måte kan oppveies av høy begavelse, og at offentlig makt aldri bør legges i så farlige hender. Og ihvertfall at feil som et moralsk høytstående menneske begår av ren uvitenhet, aldri vil få så skjebnesvangre følger for det offentlige vel, som de ulykker en høyt begavet mann avstedkommer hvis han først har tilbøyelighet til å være korrupt. For da vil hans begavelse bare hjelpe ham til å bli enda mer korrupt, samtidig som han vil være utspekulert nok til alltid å finne forsvar for sine handlinger.

På samme vis hevder de at en mann som ikke tror på et Guddommelig Forsyn, heller ikke er egnet til å inneha en offentlig stilling. For når konger og keisere mener de er innsatt av Forsynet og styrer på dets vegne, så synes lilliputianerne at det ville være fullstendig

25

01

LES-BOKA KAP> 01/10

meningsløst om en fyrste gjorde bruk av mennesker som ikke anerkjenner den autoritet han handler under.

Når jeg nevner disse og endel andre lover, så vil jeg understreke at jeg sikter til deres opprinnelige ånd og mening, og ikke til de skandaløse forvrengninger disse menneskene gjør seg skyldige i på grunn av menneskets fordervede natur. For når det gjelder den skammelige praksis å oppnå høye stillinger ved å danse på line, eller gunstbevisninger og utmerkelser ved å hoppe over en stokk eller krype under den, så vil jeg leseren skal være oppmerksom på at den først ble innført av den nåværende keisers bestefar, og at den har fått det omfang den nå har på grunn av tiltagende splittelse og partivesen.

Utakknemlighet er hos dem en forbrytelse som straffes med døden, som vi også kan lese om at det har skjedd i enkelte andre land. De resonnerer nemlig som så, at den som lønner en velgjører ille, nødvendigvis også må være en alminnelig fiende av menneskeheten for øvrig, som han ikke står i noen takknemlighetsgjeld til, og derfor er et slikt menneske ikke egnet til å leve.

Niels Klims underjordiske reise

(utdrag)

Ludvig Holberg

Ludvig Holberg skreiv den sarkastiske romanen Niels Klims underjordiske reise i 1741. Du kan lese om forfattaren og romanen på 5. stopp i På norsk – FØR. Den danske biletkunstnaren og forfattaren Hans Scherfig (1905–1979) har tolka romanen på sin eigen måte når han leikar seg med sjangeren teikneserie. Teksten til teikningane er henta frå romanen til Holberg. Her kan du sjå korleis kunstnaren Sherfig ser for seg ein av dei underjordiske byane Niels Klim kom til. Alle dei som bur på den underjordiske planeten Nazar, er framstilte som tre både av Holberg og Scherfig.

26

LES-BOKA KAP> 01/10

Niels Klim forlot derfor denne byen taus og stille, skjelvende av skrekk for å komme til å måtte unngjelde for sine egne øynes form eller bli brennmerket med det forhatte navnet kjetter og jaget ut av byen med hån og spott.

Ikke noe påfunn virket mer redselsfullt, barbarisk og utålelig enn dette, da bare hykleri og løgnaktighet kunne bane veien til viktige stillinger i samfunnet. Men da et einebærtre spurte Niels Klim om hvordan det sto til i hans verden, ble han aldeles rød i hodet.

Kongeriket Kimal ble regnet for det mektigste av dem alle på grunn av dets store rikdommer. Der finnes det massevis av sølvgruver og det er gullsand i elvene, og havene omkring er alle sammen rike på perler.

Men da han nøyere studerte dette folkets tilstand, lærte Niels Klim at det var meget ulykkelig. For innbyggerne underkastet seg gjerne slaveri for pengenes skyld. Landet var så fullt av røvere at ingen våget å reise uten bevæpnede ledsagere.

Så snart han var kommet ut av dette landet, som var det besværligste for ham å komme gjennom på hele reisen, dro han mot øst. Han traff overalt selskapelige og vennlige, men samtidig meget besynderlige folk, som han underholdt seg med.

Mest undret han seg over innbyggerne i det bitte lille riket Kvamboja, som naturen hadde skapt aldeles bakvendt. Jo eldre de ble, jo ufornuftigere ble de. Alle de feil som følger med ungdommen viste seg her bare hos de gamle.

01

27

01

28

LES-BOKA KAP> 01/10

Derfor turde man ikke gi noe embete til folk som var over 40 år. Straks en mann kom opp i denne alderen ble han som en kåt guttunge. Niels Klim så gamle grånede menn drive med spillopper på gatene og kaste bort tida med barneleker.

Niels Klim så en eldgammel mann som hoppet tau på torvet og han hadde i sin ungdom vært en meget verdig og betydelig person og president i det høye råd. Det hendte ofte at de unge måtte gi de gamle ris når de oppførte seg upassende.

Niels Klim så også to gamle utlevde menn som duellerte, og da han undret seg over så stor fyrrighet i så høy alder spurte han om årsaken. Det viste seg at de to gamle var kommet i krangel om ei jente de hadde truffet på et bordell.

Hvis en ung mann giftet seg med en meget eldre kone, spådde alle at hun nok snart ville sette horn på ham. Det ble også fortalt at en gammel dame hadde hengt seg, fordi en ung bøk som hun hadde forelsket seg i, hadde gitt henne kurven.

Denne bakvendte orden krevde også bakvendte lover.

Ingen kunne råde over egne midler når han var fylt 40 år, men måtte ha en formynder. Og gamle menn og kvinner måtte ære og adlyde sine barn.

I landet som het Kokleku hersket de forunderligste skikker, som en europeer måtte fordømme. Innbyggerne var alle sammen einebærbusker av begge kjønn, men mennene ble bare brukt til kjøkkenarbeid og andre uviktige sysler.

LES-BOKA KAP> 01/10

01

Tegneseriens historie Jon Rolland

Av alle typer lesestoff i verden topper tegneserier salgsstatistikken.

Nordmenn tar andreplassen på denne verdensstatistikken. Omtrent hver 20. bok eller magasin som selges i Norge er en tegneserie.

Japanerne tar en klar førsteplass. Der er omtrent hver andre bok eller magasin som selges en tegneserie.

Film og tegneserier Mange av virkemidlene i tegneserier finner vi igjen i film. Filmen og tegneserien har også utviklet seg parallelt siden slutten av 1890-årene.

Likevel vil det ikke være riktig å påstå at tegneserien bare er litt over hundre år, slik som filmer. Vi kan sammenlikne både hulemalerier og de 5000 år gamle egyptiske gravmaleriene, som forteller historier fra Faraos liv, med det vi i dag kjenner som tegneserier. Og på det 70 meter lange Bayeux-teppet fra 1100-tallet kan vi se en bildefortelling over hertug Wilhelms erobringer av England i 1066.

Mange regner tegneseriens offisielle fødsel for å være 5. januar 1896 i avisen The New World. Serien het Hogans Alley der leserne kunne følge en vilter figur som fikk navnet The Yellow Kid. Forfatteren var Richard Felton Outcault.

Man regner USA som tegneseriens hjemland. Det var i dagsavisene at tegneseriene først kom på trykk på slutten av 1800-tallet, og avisene ble trykket i store opplag. Avisene The New World og New York Journal kjempet en hard kamp om å få overtaket på markedet. De hadde opplag på ca. en million eksemplarer. Det var særlig søndagsutgavene de brukte i kampen om å nå leserne. Eksperimenter med fargetrykk var en del av konkurransen, så det var en seier at The New World i søndagsutgaven 5. januar 1896 kunne utstyre The Yellow Kid med gul skjorte.

Selv om det bare var ett bilde hver søndag, regner vi det allikevel for en tegneserie fordi den hadde et fast persongalleri og tekst inne i bildet.

Ganske raskt fikk den gulkledte, umulige gutten flere ruter å boltre seg i hver søndag.

29

01

LES-BOKA KAP> 01/10

Knoll og Tott, trykket i New York Journal fra 1897, regnes som den første egentlige tegneserien, blant annet fordi det var den som først besto av flere bilder. Andre vil utrope de to tyske umuliusene Max und Moritz – Knoll og Totts forbilder – som den første tegneserien. Dem kunne man lese om allerede i 1865.

Comics Etterspørselen etter tegneserier vokste fort på begynnelsen av 1900-tallet.

Alle aviser ville ha det, og det ble etter hvert mye penger å tjene på seriene.

Avisene ville ha det som solgte best. I den harde konkurransen førte det til at mange tegneserieforfattere «solgte seg» til de store tegneseriebedriftene som leverte tegneserier til avisene. Tegneserieforfatterne mistet sin kunstneriske frihet. Allikevel blir mange av seriene betegnet som mesterverker. Noen av de mest berømte seriene fra denne tiden er Lille Nemo i Drømmeland av Windsor McCay og Krazy Kat av Georg Herriman.

Fram til slutten av 1920-årene ble det nesten bare produsert ufarlige humoristiske serier, derav betegnelsen «comics» på engelsk. Fram til denne tiden var tegneseriene bare blitt trykket i aviser. I dag blir flere av disse humorseriene betraktet som noen av de beste og viktigste tegneseriene noensinne. Dels hadde de gode og underholdende historier, og dels var noen av dem små kunstverk.

Superhelt i eget hefte I årene etter det store økonomiske krakket i 1929 opplevde USA økonomiske nedgangstider med svært høy arbeidsledighet og påfølgende frykt og uro i befolkningen. Eventyrseriene ble mer populære enn de humoristiske. Eventyrfortellinger er jo en form for virkelighetsflukt, og kanskje det var det folk trengte akkurat da.

I disse nye eventyrseriene ble den uovervinnelige superhelten introdusert. Mange av heltefigurene som ble skapt på den tiden, lever fremdeles i beste velgående: Tarzan, Fantomet, Lyn Gordon, Dick Tracy, Agent X-9, Batman og Supermann som ble skapt tidlig i 1930-årene, ble fort svært populære, noe de fortsatt er i dag – over 70 år etter.

Humoren ble ikke helt borte, for både Blondie (1930), Walt Disneys

30

LES-BOKA KAP> 01/10

01

Mikke Mus (1928) og Donald Duck (1936) ble også skapt i denne perioden. Og først nå ble serieheftene produsert. Det aller første serieheftet var Supermann (1938). I dag er det nok Spider-Man som er den største superhelten i USA, takket være de nyeste filmene om Edderkoppmannen som han het på norsk.

Det er nesten ingen ende på superheltenes evner og krefter.

Opprinnelig er de ofte helt alminnelige mennesker som har kommet ut for en hendelse som har gitt dem en eller annen form for spesielle evner, og de lever ofte et dobbeltliv med en hemmelig identitet. Noen ganger vil de derfor gjerne vende tilbake til et normalt liv igjen, men det er ikke så lett når pliktene kaller. For de er de eneste som virkelig kan hamle opp med alle slags forbrytere; gale vitenskapsmenn, onde nazister, slimete rommonstre, superroboter og superskurker.

Parallelt med serier om superheltene kom det også ut science fictionserier og fantasy-serier. Science fiction er fortellinger om hendelser i framtiden, ute i verdensrommet og gjerne preget av teknologi vi bare kan drømme om. Den første egentlige science fiction-serien utkom i 1929. Det var Buck Rogers av Richard Calkins. Han er en pilot som etter en ulykke våkner i år 2500. Der forsvarer han de gode krefter mot de onde. Lyn Gordon er også en stor tegneseriehelt fra 1934.

Fantasy er gjerne preget av barske menn, store sverd, vakre og farlige kvinner, magi og gode og onde trollmenn. Historiene foregår i en fjern fortid eller i andre verdener hvor alt kan skje. En hemmelig port kan være det eneste som skiller oss fra fantasy-verdener av mange slag. Ofte er det mye ondskap der.

«Code of the comics» Fram til tidlig i 1950-årene utviklet tegneserieheftene seg enormt og fikk et stort publikum. Samtidig skjedde det en merkbar forandring.

Mange tegneserier inneholdt mer og mer vold og sadisme. En del foreldre ga tegneseriene skylden for ungdomskriminaliteten i USA. Tegneserier ble boikottet og brent på bål. Salget gikk dramatisk ned, og flere tegneserieprodusenter gikk konkurs. For å imøtekomme kritikerne lanserte produsentene en del regler som skulle styre utgivelsene. Reglene ble kalt «Code of the comics» og ble lansert 26. oktober 1954.

31

01

LES-BOKA KAP> 01/10

Her er utdrag av de mest sentrale reglene: • Tegneseriene måtte ikke skape sympati med forbrytere og framstille dem som forbilder eller inspirere til kriminelle handlinger ved blant annet å vise kriminelle metoder i detalj. Det gode måtte seire over det onde.

• Unngå voldsscener.

• Ikke bruke stygge ord.

• Ikke diskriminere rase eller religion.

• Vise respekt for politi, lærere og foreldre.

• Enhver form for nakenhet var forbudt.

De seriene som fulgte reglene, fikk et stempel på forsiden. Mange forlag valgte å følge reglene, rett og slett for å få solgt bladene sine og tjene penger. De «snille» seriene klarte seg derfor best.

Masseproduksjon eller kunst?

På grunn av moderne teknikk og effektive trykkemetoder kunne tegneseriene trykkes i millionopplag, og vi snakker derfor om masseproduksjon. Mange serier produseres som et samlebåndsprodukt med mange deltakere i produksjonen. Den ensomme forfatteren og tegneren er erstattet av en gruppe der hver har sin oppgave. Øverst sitter redaktøren som er sjefen for det hele, så kommer forfatteren(e) som lager selve historien. Deretter kan det være en egen tegner som lager skissetegningene, en tusjer som trekker opp de endelige strekene, en egen fargelegger og til slutt en bokstavtegner. Jo flere som er med, desto mindre personlig blir uttrykket i fortellingen og måten å fortelle på. Kanskje det er derfor mange ser negativt på denne masseproduksjonen. I dag masseproduseres det enkle tegneserier side om side med serier som blir anerkjent som kunst.

Den amerikanske tegneserieforfatteren Bill Watterson, som står bak Tommy og Tigern, hevder med rette at han skaper kunst. Tommy og Tigern hadde sin storhetstid i 1990-årene og utgis stadig i nye opplag.

Europa Fram til ca. 1960 var de amerikanske seriene omtrent enerådende på verdensmarkedet. Det har forandret seg kraftig de siste 40–50 årene.

32

LES-BOKA KAP> 01/10

Går du i dag i en butikk med et godt utvalg av tegneserier, vil du se at utvalget langt fra er ensidig amerikansk. Du vil blant annet finne flotte norske tegneserier. Historisk sett har tegneserier først og fremst henvendt seg til barn og ungdom (10–15 år), men i dag henvender tegneserier seg like mye til voksne som til barn.

Den belgiske tegneren Hergé ga ut det første Tintin-albumet i 1930.

Men utover i 1930-årene var det allikevel seriene fra USA som dominerte det europeiske markedet, noe som fikk en bråstopp med den andre verdenskrigen. Dermed kunne lokale tegneseriekunstnere i større grad dekke etterspørselen etter tegneserier. En rekke nye tegneserieskapere dukket opp: Edgar Pierre Jacobs, Jacques Laudy, Raymond Reding, René Goscinny, Albert Uderzo og Willy Wandersteen. Flere av disse lagde serier som ble oversatt til norsk, blant annet Astérix og Lucky Luke.

Fra og med 1920-årene var det et aktivt tegneseriemiljø i Norge med en topp fra 1935 til 1950. Det ble utgitt flere populære norske serier: Jens von Bustenskjold, Smørbukk, Vangsgutane og 91 Stomperud. I 1970og 1980-årene var det flere som prøvde seg, men det ble ofte bare én eller få utgivelser før de ble borte. I dag ser det ut til at noen norske serier har greid å etablere seg: Pondus (Frode Øverli), InkaLill (Siri Dokken, Karine Håland), Nemi (Lise Myhre), og Vent litt m.fl.(Jason). I de senere årene er det flere kvinner som har greid å slå gjennom med sine tegneserier. De nye norske seriene har også gjort seg gjeldende internasjonalt. Årlig arrangeres Raptus Tegneseriefestival i Bergen. Det er Norges største og viktigste samling for tegneserieinteresserte. Festivalen har fått internasjonal oppmerksomhet. 18. mars 2006 ble den norske prisen for tegneserier, Sproing, delt ut for 15. gang. Prisen gikk til Christopher Nielsen for Uflaks.

Vi har bare nevnt noen av de aktive tegneserieskaperne i Norge i dag. Det finnes mange flere. Interesserte kan finne mer på Norsk Tegneserieforums hjemmesider: www.tegneserier.no/ntf Fra Finland kjenner de fleste Mummitrollet av Tove Jansson.

Allerede fra 1954 ble Moomin publisert i den britiske kveldsavisen Evening News. Senere har serien spredt seg over hele verden og er oversatt til 20 språk.

33

01

LES-BOKA KAP> 01/10

Walt Disney (1901–1966) Walt Disney startet et lite filmstudio sammen med broren sin Roy. Der laget de tegnefilmer, blant annet Alice i Eventyrland. I 1928 skapte han Mikke Mus som han laget tegnefilm av. Den første het Steamboat Willy.

Mikke ble så populær at han allerede i 1930 dukket opp som tegneserie.

Snøhvit og de syv dverger er verdens første helaftens tegnefilm, en produksjon som dannet skole for samtlige senere tegnefilmer fra Disney, og som også ble en økonomisk gullgruve for Disney-konsernet.

Disney har aldri selv tegnet de mest berømte seriene. Han var først og fremst idémaker og forretningsmann. Opplevelsesparkene Disneyworld både i USA og Europa er beviser på det. Historiefortelling og tegning overlot han til dyktige medarbeidere. Det var Floyd Gottfredson som tegnet Mikke Mus i 45 år, og Al Taliaferro som tegnet de daglige avisstripene med Donald Duck i 27 år. Don Rosa er kjent for sine historier om Onkel Skrue, Donald og Ole, Dole, Doffen.

Men den mest berømte av alle tegnerne til Disney er nok Carl Barks, som står bak de mest kjente fantasifulle historiene om Donald og hans oppdagelsesreiser.

Carl Barks (1901–2000) Carl Barks skapte Donald Duck-historier som skilte seg ut, og som barn og voksne elsket å lese. Carl Barks gjorde alt selv. Fortellingene hans har i dag fått kultstatus og regnes som kunst. Den kjente norske forfatteren Jan Kjærstad har ham som sitt litterære forbilde.

Mange sammenlikner Carl Barks med H.C. Andersen og Jules Vernes. Gjennom magasiner og tidsskrifter skaffet han seg nøyaktige kunnskaper om de miljøer han skulle skildre. Det er derfor vi ofte finner igjen mye faktastoff i Carl Barks historier. Men vi kan allikevel ikke stole helt på informasjonen fordi den er brukt svært fantasifullt.

Carl Barks hadde et meget strengt krav til seg selv. Hver eneste rute, hver bevegelse og hver snakkeboble skulle bringe historien videre. Alt uviktig tok han vekk. Han tværet ikke historiene ut.

«Jeg har aldri vært noen steder. Jeg har aldri sett noen ting. Jeg har aldri opplevd noe nervepirrende. Jeg har bare lest et fåtall bøker og sett enda færre filmer», har Carl Barks sagt om seg selv. Allikevel hadde han fantasi nok til å skape 6300 sider med Disney-historier i perioden

34

LES-BOKA KAP> 01/10

01

1942 til 1966. Først i 1964, to år før han pensjonerte seg, ble det offentlig kjent hvem den anonyme skaperen av Andeby egentlig var.

Som 15-åring dro han til San Francisco for å søke lykken. Han gjorde mye forskjellig inntil han i 1935 fikk jobb som animatør ved Walt Disney Studio i Los Angeles. Ganske fort oppdaget Disney hans talent som forteller og flyttet ham over i manusavdelingen i 1937. Der klekket han og et par medarbeidere ut storyboards (bildemanus) til 36 Donald-filmer. I 1942 kom Carl Barks første lange Donald-historie, Jakten på sjørøvergullet.

Den var opprinnelig storyboard til en tegnefilm som ikke ble produsert.

Det er Carl Barks som har funnet opp Fetter Anton, Petter Smart, Magica fra Tryll og B-gjengen. Men det er først og fremst Donalds fantastiske eventyr og reiser til de underligste steder han er blitt berømt for.

En fortelling som satte sinnene i kok her i Norge, var Eggmysteriet.

Donald oppsøker et samfunn i Andesfjellene hvor det meste er firkantet – også eggene. I den norske versjonen snakker folket der nynorsk. Folk som brukte og kjempet for nynorsken, følte seg diskriminert. Debatten her i landet ble lagt merke til verden over. Carl Barks lagde historien allerede i 1948. Den sto på trykk i USA første gang i 1949, men nådde hit til landet først våren 1963 i form av en fortsettelseshistorie over fem episoder. I originalversjonen snakket firkantfolket sørstatsdialekt.

Jon Gisle, ekspert på Donald Duck & Co, gjenforteller historien slik: «Under støvtørking i avdelingen for indiansk kunst i Andeby Museum faller en firkantet stein i gulvet. Steinen blir knust! Den forskrekkede museumsvakten (Donald) konstaterer at det man trodde var steiner, ikke er steiner, men egg; 100 år gamle firkantede egg. Firkanteggene vekker stor oppmerksomhet. Eggprodusentene fester seg ved at de lettere vil la seg stable enn egg av tradisjonell fasong. Den nødvendige kapital skaffes til veie for å ruste ut en ekspedisjon til Andesfjellene.»

Manga – japansk tegneseriekultur Manga betyr skisse eller tegneserie. Her i Skandinavia er det ikke lenge siden japansk tegneseriekunst slo gjennom for fullt. De moderne japanske tegneseriene har røtter langt tilbake i historien og en langt høyere status enn i Vesten. I japanske templer finnes det 800 år gamle veggmalerier som kalles manga.

Den berømte japanske kunstneren Hokusai Katasushika

35

01

LES-BOKA KAP> 01/10

(1760–1849) var den første som brukte ordet manga på noen av sine kunstverk.

Senere er Tezuka Osamu (1928–1989) blitt regnet som den moderne tegneseriens far. Han debuterte i 1947, og i Europa er han i dag mest kjent for seriene Kimba the White Lion og Astro Boy. Tezuka Osamu lot seg inspirere av filmens fartsfylte fortellerstil.

Dermed ble tegneseriene hans mer levende. Han er spesielt kjent for bruken av varierende perspektiv, fartsstreker og lydord. I dag er dette karakteristiske kjennetegn for manga. En annen viktig ting er at japanske tegneserier stort sett må leses fra høyre mot venstre.

Andre typiske trekk ved manga: Figurene har store øyne, fyldige hårmanker, små neser, små munner og spisse haker. Personene er ikke stereotype. Det vil si at de ikke bare er onde eller bare snille, bare dumme eller bare kloke. En helt kan dumme seg ut, en slem person kan vise gode sider, og er det en som har overnaturlige krefter, så betyr ikke det at han fikser alt; han kan ha sine hverdagsproblemer. Seriene handler om vanlige mennesker med vanlige problemer. Personene i seriene gjennomgår ofte en personlig utvikling gjennom de konfliktene de må løse. Manga kan ta opp politiske eller filosofiske spørsmål, bryte med alvorlige tabuer eller vise fram døden på en realistisk måte.

De to mest utbredte stilartene er Shonen og Shojo. Shonen er actionserier med superhelter og roboter. Shojo er snillere serier for både gutter og jenter.

Manga brukes i mange sammenhenger og finnes både i skolebøker, reklame og bruksanvisninger. Manga henvender seg altså til mange grupper og begge kjønn.

Noen populære serier: Astro Boy, Kimba the White Lion, Dragon Ball, Akira, One Piece, DNAngel, Ranma 1/2, Love Hina, Neon Genesis Evangelion, Sandland, Kajika, Tokyo Mew Mew, Mesterdetektiven Conan, Yu-Gi-Oh.

36

LES-BOKA KAP> 01/10

01

Gamle teikneseriar luktar Arnt Birkedal

Gamle teikneseriar luktar sommardagar, jentelus og marsvin, klesvaskar, hundehus, soveposar, badehetter, luktar mormor, luktar sunlightsåpe, kattungar som nett får auga opp, utsleppte kaninar.

Luktar sommarsongar, sommarmorgonar langt på dag gjennom hyttegluggar, sommarfuglar, somme opnar seg i det du grip dei, somme kvitrar og flyg bort.

Klare høgstøvlar, grøne jentesokkar.

Luktar ferjekaiar, onklar med piper, ryggsekkar, hyttesvingar, ein gauk som gjel i lia, der regnbogen landar for å dekka eit streif sol.

37

01

LES-BOKA KAP> 01/10

Ungt teiknetalent med ny serie Anders Malm

No skal Vangsgutane få bank! Med dette slagordet skal dei tre tøffe jentene i «3 Chix» prøve å erobre den norske teikneseriemarknaden.

Bak står det unge teiknetalentet Natalya Kochergova (17). Inspirert av mangateikneseriar begynte ho å teikne eigne seriar alt som 11–12-åring.

Serien er meint å appellere til unge jenter, eller folk som ein eller annan gong har vore i kontakt med unge jenter.

– Eg hentar inspirasjon til historiene frå alt – frå eige liv til filmar og situasjonar eg ser rundt meg, fortel russiskfødde Natalya, som til vanleg går på Nordstrand Videregående skole i Oslo.

Seriane teiknar ho når ho har tid: I friminutta på skulen, heime i stua, eller om natta når ho ikkje får sove.

Ulike hovudpersonar Hovudpersonane i serien er dei tre venninnene Lydia, Natasha og Sonya.

Alle tre har forskjellige personlege eigenskapar og sinnelag, noko som kjem tydeleg til uttrykk i ei stripe der dei tre presenterer ulike versjonar av det gode, gamle ordtaket «Smil til verda og verda smiler til deg».

Sonya er den mest ordinære: – Smil til verda og verda smiler igjen, seier Sonya i stripa. Lydia er litt skarpare i kantane. Ho er skapoppfinnar og interessert i naturvitskap. Ho har mellom anna funnen opp ein ekstra sterk tyggis som gjev enorme tyggisbobler, og ho kan koke vatn ved 20 grader Celsius ved hjelp av vakuum.

– Smil til verda, det irriterer alle, seier Lydia.

Natasha er den mørkaste av dei tre. Ho er som oftast sur, ho seier ikkje så mykje, og ho blir lett irritert.

– Ikkje smil for mykje, du får rynker, åtvarar Natasha.

Samtidig som Natasha har eit litt dystert sinn, så hender det at ho ser syner. Mellom anna dukkar ein grøn fe opp. Desse hallusinasjonane oppstår etter inntak av den ikkje spesielt familievennlege drikken absint: Ein ikkje heilt ufarleg, alkoholhaldig drikk som inspirerte kunst-

38

LES-BOKA KAP> 01/10

01

naren Vincent van Gogh til å kutte av seg det eine øyra. Den unge serieteiknaren les sjeldan norske serieteiknarar. Ho hentar inspirasjon frå målarkunsten.

– Eg er veldig fascinert av kunstnaren Leonardo Da Vinci. Han er ein av mine heltar, fortel den unge serieteiknaren.

Absint blir tran Men i dei redigerte teikneseriestripene som når norske avislesarar, er nok absinten bytta ut med Møllers tran, noko serieskaparen sjølv ikkje er heilt nøgd med.

– Korleis skal den grøne feen dukke opp viss ho ikkje drikk absint? spør Natalya. Sjølv om mange sikkert ville vere einig i at tran også kan kalle fram heller ubehagelege biverknader.

Ein av dei som tek til orde for å bytte ut alkoholen med tran, er Guri Skeie.

– Eg synest stripa blir artigare om ho drikk tran, seier Skeie. Ho er assistenten til Natalya, og omset «3 Chix» til nynorsk. Samtidig er ho ein såkalla «coach», som er med og diskuterer fram historier og plot som Natalya så teiknar ut i striper. Til vanleg er Skeie tilsett i Barne- og ungdomsavdelinga til NRK, der ho har vunne prisar for gode radioprogram. Natalya og Guri møtest ei gong i veka. Skeie fortel at serien er i stadig utvikling.

– Det er veldig spennande, for ingen av oss veit eigentleg kor serien endar. Den tek stadig nye vendingar, og personar kjem og går, seier ho.

39

01

LES-BOKA KAP> 01/10

Fem vinder over Tamalon

(utdrag)

Gro Dahle

En hvisking Signe, hvisket det. Signe. Signe.

Signe dro på øyelokkene. En del av henne sloss for å våkne. Hun svømte opp mot overflaten. En annen og dypereliggende del trakk henne tilbake til søvnen. Det var ingenting hun ønsket mer enn å fortsette å sove. Fortsette … å … sove.

Signe. Signe.

– Ja da, mamma, mumlet hun halvt i søvne. – Jeg skal stå opp. Jeg er bare så innmari trøtt.

Noe banket. Nei, ikke banket. Noe smalt mot vindusruta. Hardt som en stein mot glasset. Hun registrerte det langt bortefra. Plutselig var hun klar og våken. Hun satte seg opp så raskt at det snurret i hodet.

– Mamma? sa hun med uklar stemme og så seg rundt i det mørke soverommet. Det var ikke morgen ennå.

Hun så på digitaluret på nattbordet. Halv to? Det var jo midt på natta.

– Mamma? sa Signe enda en gang og ventet og lyttet. Men rommet var stille. Døra ut til gangen var lukket. Hviskingen hang ennå i ørene hennes. Den hadde virket så nærme. Kanskje det bare var en drøm. Hun ble sittende og klø på føflekken. Den hadde klødd så veldig den siste tida.

Hun smøg føttene raskt ut av dyna og satte dem forsiktig ned på gulvet, kjente de kalde plankene under fotsålene, åpnet døra. Gangen lå stille og tom rundt henne.

– Mamma? hvisket Signe og skrudde på lyset. – Mamma?

Hun listet seg bort til foreldrenes soverom. Lyset fra gangen rant inn over senga deres. Det luktet innestengt og nattepust. Der lå moren og sov på siden. Faren lå på ryggen. Han snorket lavt.

På rommet til Andreas var det helt rolig. Hun hørte ikke et pust engang.

– Andreas, hvisket hun.

Plutselig kjente hun seg urolig. Det var så stille. Hun tente taklampa.

Lyset fylte rommet, og rotet hans kom til syne. Pulten svaiet under stabler av papir, kort, bøker, blader. Tøyet hans lå i en haug på gulvet, skole-

40

LES-BOKA KAP> 01/10

01

sekken var veltet over på siden, og gymtøyet hadde krøpet ut av plastposen sin, den ene gymskoen lå midt på gulvet. Andreas lå på magen i senga med det ene beinet over dyna. Det gikk ikke an å ligge sånn og være våken. Ikke sånn med underbuksa på skjeve. Han ville ikke likt at hun så ham slik.

– Andreas, hvisket hun igjen, høyere.

Han knep øynene igjen mot lyset, gryntet og trakk dyna over hodet.

– Vil ikke på skolen, mumlet han.

Signe slukket lyset igjen. Det var i hvert fall ikke han som hadde hvisket.

– Bare sov, du, sa hun. Rotet der inne beroliget henne. Det var hverdagslig og helt ufarlig. Da hørte hun det igjen.

Signe … Signe … Signe …

Det kom fra alle kanter, lavt og inntrengende. – Signe!

Med ett fikk hun det for seg at det kom utenfra. Hun åpnet vinduet.

Det knirket i hengslene. Det friske luftdraget slo mot henne med en rå lukt av epler og våte blader. Utenfor var det bare nattevinden. Bare nattevinden og en fjær. En stor, hvit fjær som lå på brettet under vinduet.

Hun plukket den opp. Den var fin og myk og hvit som en svanefjær.

Det kjedeligste stedet i hele verden Alt hadde vært så normalt at det var kjedelig. Moren pleide å lage mat og vaske over bordet og mase. Faren pleide å bla gjennom avisene og se på dagsrevyen, og av og til klippet han plenen. Andreas pleide å ha kamerater på besøk. Skoene pleide å ligge hulter til bulter i gangen, det var umulig ikke å snuble i dem. Og det pleide å være løping i trappa og slamring med dører. Nå var det så stille i huset. Det var som om huset holdt pusten.

Før hadde bare den ene dagen gått over i den neste, og det var bare lekser og skole og lekser og skole. Og det var bare den samme gamle, vanlige skolen med de to parallellene på hvert trinn. Det var bare det dumme posthuset og matvarebutikken. Radene med potetgull, hyllene med brus. Og så var det den store, gamle steinkirken, som de påsto var helt fra middelalderen. Og kiosken, den gule kiosken, og telefonboksen på hjørnet og bensinstasjonen på den andre siden av krysset der riksveien gikk forbi. Og så var det trelasten rett bak huset. Hver eneste dag hørte hun lyden av saga, det var en sånn kattemjauende skingring.

41

01

LES-BOKA KAP> 01/10

Husene lå i klynger langs de to veiene som møttes ved kiosken. Og bak kirken, der den lille sideveien gikk opp, lå skogen tett av mørk gran.

Det var rett og slett et helt alminnelig, dødsens kjedelig småsted. Det var ikke kino engang, det var bare noen hyller med video innerst i kiosken. Og alle kjente alle.

Det var de vanlige jentene i treningsdrakt som syklet til håndballtreningen. Det var de vanlige guttene som løp etter hverandre rundt butikken og klatret på gjerdet og spyttet om kapp. Det var de vanlige tøffingene som hang rundt kiosken med rullebrett og en pakke røyk i brystlomma og mobiltelefon, selvfølgelig, de store guttene som sto bak containeren med hemmelige ølbokser og sprit på colaflasker. Og Signe visste hvor alle bodde, og hun visste hva nesten alle het. Det var så hverdagslig og kjedelig og gjennomsiktig alt sammen at Signe av og til ønsket seg vekk. Hadde de bare bodd i byen, tenkte hun. Hadde det bare skjedd noe. Hva som helst. Gjerne en katastrofe. En storm som rev låver over ende og tak av husene. Et ran. Hva som helst.

Det tenkte hun ikke lenger. Nå skulle hun gitt alt for å få verden tilbake slik den hadde vært. Uskyldig og kjedelig og dum. Før var klassen hennes det eneste som var et problem, hvordan hun skulle forholde seg til de andre, og ikke minst hvordan hun skulle overleve morens evinnelige masing. Skal du ikke besøke noen venninner, da? pleide moren å si. Har du ikke lyst til å be med noen hjem? Skal vi ikke lage en klassefest? Hvorfor sitter du bare inne på rommet ditt? Hvorfor vil du ikke på håndballen lenger? Alle de vanlige spørsmålene. Alt det maset. Nå skulle hun gjerne gjenopprettet alt sammen akkurat slik det hadde vært. Men det var for seint. Og Signe klarte ikke å slippe tanken på at det kanskje var hun som var skyld i det. At det kanskje var hennes ønsker om forandring som hadde blitt bønnhørt av en eller annen høyere makt.

Det hadde gått så sakte. Det var mange små ting som hun i begynnelsen ikke tenkte over. Hviskingen, for eksempel. Og fjærene hun stadig fant. Og steinene som av og til smalt mot ruta. De hadde skremt henne. Det kunne være innbilning, selvfølgelig, hun hadde tenkt på det.

Det kunne også være noen fra klassen som ville plage henne. Det var mange som plaget henne, spesielt noen av guttene. Hun var vant til det.

Når hun nå hørte noe på ruta, våget hun ikke å se etter om det virkelig var noen der. Da trakk hun bare gardinene for, eller gikk ut av rommet.

42

LES-BOKA KAP> 01/10

01

Fins det noe verre enn å ikke vite?

Og så var det de andre. Hva skulle hun kalle dem? De fremmede? Hun trodde hun kjente alle på stedet, men disse hadde hun aldri sett før. Det var seks eller åtte av dem, kanskje flere. De var så like at det godt kunne være de samme hun så. De lange frakkene var helt like. Bare det var litt merkelig. Og de gikk alltid to og to, side om side. De var huløyde og bleke og hadde underlige, sky blikk som de raskt trakk til seg. De var nesten som skygger. Hun kunne se dem skynde seg forbi, eller stå mellom to hus, eller vente på bussholdeplassene med en notatblokk.

Når bussen kom, gikk de ikke på, men ble stående.

Først var Signe nysgjerrig på dem, hva de gjorde der, hvor de kom fra og hvorfor det var så mange av dem. Hun var temmelig sikker på at det ikke var Jehovas vitner. Etter hvert ble hun redd. Hun kunne ligge våken og se dem for seg slik de gikk fra hus til hus. Det var noe uhyggelig over dem, noe stivt og fremmed.

En dag hadde de vært hjemme hos Signe også. Da hun kom hjem fra skolen, hadde hun hørt stemmer fra kjøkkenet, og døra hadde vært lukket ut til gangen. Bare det var unaturlig. Den døra pleide da aldri være lukket. Og Signe ble stående ute i gangen og vente urolig og lytte.

Hun skulle selvfølgelig gått inn. Det ville vært helt naturlig. Men hun gjorde det ikke, for noe bød henne imot. Det var noe med de lave stemmene der innefra. Hun hørte dem snakke, men hun klarte ikke å skjelne hva de sa. Og det tok lang tid før døra ble åpnet og noen kom ut.

Hun visste det før hun så dem, at det var to slike fremmede som hadde snakket med moren. Og en ting var hun i hvert fall sikker på: De var ikke bare ute etter å måle strømmen eller sjekke telefonen. Det var noe annet. Men hva da?

43

01

LES-BOKA KAP> 01/10

Fem vinder over Tamalon Bokomtale av Marte Østmoe i Vårt land, omsett av Ingrid Slettevoll

Jakta på den stolne livsgneisten Folk blir tekne til fange rett framfor nasen på oss. Dei blir tappa for kraft og livsgneiste.

Nokre blir sitjande å stire på ein flimrande tv-skjerm. Mammaen til Signe er berre ein av mange. No er oppgåva til Signe å redde henne.

Fem vinder over Tamalon er den første fantasy-romanen til Gro Dahle, men med temaet kampen mellom det gode og det vonde trekkjer forfattaren klare parallellar til vår eiga verd.

Bavalar og salilar. I landet på den andre sida ventar folk på ein redningsmann. Eller nærare bestemt ei heilt spesiell jente. Dei som bur i landet er folkegruppene bavalar, salilar, imanar og bilalar, og alle trur dei at den velsigna Ashaba ein dag skal kome og fri dei frå Opa, den vonde herskaren i landet. Ved hjelp av dei fem vonde vindane vinn Opa stadig makt. Han utnyttar englar som lysande lyslykter i dei mørke hòlene sine, og han stel livsgneisten frå menneska.

Men kven er denne Ashaba som skal stoppe alle krigar? Kan det verkeleg vere den heilt vanlege Signe? Signe trur det ikkje sjølv, men blir henta av engelen Emiel og kongssonen Shakan. Saman reiser dei over på den andre sida til det fantastiske landet Tamalon. Profetien seier at Ashaba har ein hjarteforma flekk på ryggen, ho skal ha lækjande evner og hender som toler eld. Kan Signe innfri desse forventningane?

Vår eigen kvardag. Det ber over sumpete sletter, djupe skogar, brune elvar og tronge portalar. Dei fysiske hindringane, utprøvingane og alle testane skremmer sjølvsagt Signe, men mest uroleg blir ho av den kviskrande stemma i hovudet sitt. Nokon ropar på henne, men det er ingen annan som kan høyre det: «Jeg ser deg Signe. Rett inn i armene mine Signe. Snart er du min.»

44

LES-BOKA KAP> 01/10

01

Gro Dahle gir oss alt vi måtte ønskje av verkemiddel henta frå eventyra, fablane og ei fantastisk fantasiverd. Eit tankekors er det likevel at dei partia i boka som gjer oss mest redde, har mange like trekk med vår eigen kvardag: Folk interesserer seg meir for figurar på tv enn medlemer i sin eigen familie, og sjølv om sysken er glade i kvarandre, greier dei ikkje å vere vener.

Tamalons fire folkeslag vender seg mot kvarandre, set tru mot tru, språk mot språk og blir meir og meir grådige. Til og med englane mistar det dei har trudd på.

Håpet som kan redde oss frå undergangen forsvinn litt etter litt, og slik som på jorda er likesæle og mangel på tiltak den største faren. Kanskje er ikkje Signe den jenta som alle har venta på, men ho symboliserer ei sterk tru. Ved hjelp av håpet kan kanskje innbyggjarane drive vekk den mørke hæren til Opa. Men dersom Opa lykkast med terrorhandlingane sine og greier å skremme folket slik at dei blir redde, kan han gjere alle til vondskapens læresveinar.

Lettlesen og drivande. Fem vinder over Tamalon passar inn i same hylla som Den uendelige historien av Michael Ende, Ringenes herre av John Ronald Ruel Tolkien og den populære Harry Potter av Joanne K. Rowling.

Vi møter hærskarar av folkeslag, figurar og språk, og forfattar Gro Dahle har korkje spart på skildringar, dramatikk eller dei store kjenslene.

Trass i ei komplisert og mangesidig forteljing har Dahle likevel klart å skrive ein lettlesen og drivande tekst – ei forteljing som lett går langt ut over dei 450 sidene i boka.

Ukjende ord og tusenvis av namn gjer det ikkje lett for lesaren å orientere seg i eit elles ulendt litterært terreng, men kvar figur vi møter har ein verdi for framdrifta i forteljinga. Fem vinder over Tamalon utfordrar oss til å møte framande folk og kulturar, prøve å forstå, tolke og dyrke trua og håpet framfor den hypnotiserande krafta i likesæla.

45