Det nødvendige fokus på moral og etikk

Islams grunnideer slik vi finner dem islams søyler og synet på menneske og samfunn uttrykt i sharia1, hviler på en bestemt etikk, og muslimsk praksis er uttrykk for en moral som er forankret i denne etikken.

Den rituelle bønnen (salat) som en fast daglig praksis og uttrykk for den troende muslimens eksistensielle forhold til Gud, har en sammensatt spirituell og moralsk betydning. Bønnen virker som et praktisk verktøy for å strukturere den daglige rytmen og skaper en nødvendig pause fra opptattheten av den materielle verden. I tillegg til å uttrykke de troendes åndelige behov for Gud, kan salat også være en måte for moralsk selvransakelse. Koranen vektlegger salat fordi den bidrar til at «bønnen holder skjendighet og ondskap borte» (29:45). 2 Også sawm, fasten, kan tolkes som en handling med klare moralske implikasjoner. I tillegg til å uttrykke den fastendes fromhet,3 er sawm med på å skape solidaritet og medfølelse for de fattige, og i tradisjonen blir fasten bare anerkjent av Gud hvis den fastende gir hjelp til de trengende eller til et veldedig formål.

Velferdsskatten (zakat) har sosial rettferdighet som sitt hovedmål, men den har også et personlig moralsk aspekt, fordi den krever at man ikke opparbeider seg overskudd uten å dele det med andre. Å bidra til samfun- nets velferd, gi til veldedighet og hjelpe de fattige regnes som noen av de store gode gjerningene. Islams siste søyle, den årlige pilegrimsreisen til Mekka (hajj), understreker den samme betydningen av fellesskap og likhet, og den inkluderer elementene i de andre søylene (fromhet, solidaritet og sosialt ansvar) på en spesiell måte.4 Alle pilegrimer er kledd i de samme klærne, menn og kvinner utfører de foreskrevne ritualene sammen, og det er en allmenn oppfatning blant muslimer at den som har foretatt hajj, har påtatt seg en ekstra forpliktelse til ikke å synde når man først har utført pilegrimsreisen. Man er forpliktet til å være en bedre person fordi man har fått en ærestittel, hajji (for menn) eller hajja (for kvinner).

1 Her er sharia forstått som et sett av juridiske og moralske normer. Begrepet er komplekst, og vi kommer tilbake til det senere i boken.

2 Det betyr ikke at selve den rituelle handlingen gjør en person moralsk, eller at de som ber regelmessig er bedre mennesker enn de som ber sporadisk. Det viser til bønnens funksjon, fordi den som ber flere ganger om dagen minnes om Koranens moralske budskap og det pålagte ansvaret man har som muslim for å ta vare på andre.

3 «Dere som tror, det er foreskrevet dere å faste, slik det var foreskrevet dem som levde før dere, så dere må bli gudfryktige» (Koranen 2:183). Her understrekes det universelle ved fasten (som ble praktisert i alle religioner). Den muslimske fasten varer en hel måned der de troende skal avstå fra å spise, drikke, ha sex eller upassende oppførsel (fra daggry til solnedgang) og bruke tid på å meditere og gjøre gode gjerninger, og på den måten skal faste bidrar til moralsk renselse og disiplin.

Vi vil gå mer detaljert inn i menneskesynet, samfunnsoppfatningen, moralske tradisjoner og ulike tendenser innen etisk tenkning i islam etter hvert, men først må vi tilbake til spørsmålet om hvilken status moral og etikk har i islamstudier.

Man kan argumentere for at moral og etikk er understudert. Det gjelder særlig moderne vestlige islamstudier frem til 1970-årene, i en tid da muslimers moralske liv hovedsakelig var betraktet som en del av religiøs praksis, og etikk, forstått som en filosofisk-teologisk refleksjon over moral, ikke inngikk som en integrert del av islamsk tenkning. Et eksempel er den amerikanske orientalisten Dwight M. Donaldson5 som gir en oversikt over etiske begreper i Koranen og sunna og presenterer en rekke muslimske lærde fra klassisk til moderne tid, men konkluderer med at etikk ikke spiller en viktig rolle i islam. Han mener at islamsk legalisme hemmer etisk tenkning og hevder at muslimer anser overholdelsen av lovens bokstav som viktigere enn oppfyllelsen av kravene til dens ånd.6 Ifølge Donaldson kan derfor ikke kjente moralfilosofiske verk, for eksempel Miskawayhs Tahdib al-Akhlaq (Foredling av karakteren), betraktes som representative for islam, fordi de er skrevet under innflytelse av gresk filosofi og dermed ikke er i samsvar med islamsk dogmatikk og tolkning av Guds vilje.

4 I Koranen 22:27–28 står det: «Kall menneskene til pilegrimsreisen, og de vil komme til deg til fots og på magre kameler fra alle dype pass, for å overvære det som er godt for dem, og å påkalle Guds navn på bestemte dager over offerkveget, som Han har gitt dem. Spis derav, og bespis de ulykkelige fattige.»

5 Donaldson (d. 1976) er forfatteren til en av de første større vestlige studier av muslimers etikk (Studies in Muslim Ethics, 1953).

6 Donaldson setter muslimenes forhold til moral i motsetning til det kristne og det moderne synet som bygger på kjærlighet og rasjonell tolkning. Han hevder derfor at «tolkningen av moralsk oppførsel, som lydighet til loven, ikke kan sidestilles med en moralsk holdning som rasjonelt setter seg et mål som skal oppnås eller et ideal som skal realiseres» (Donaldson, 1953, s. 269; min oversettelse).

De første systematiske presentasjoner av islamsk etikk i Vesten kom i slutten av 1970-årene, blant annet i forbindelse med forsøk på å integrere islamsk etikk i komparative etiske studier.7 Dette førte til at etiske spørsmål i islam begynte å bli behandlet som filosofiske spørsmål, og ikke som delspørsmål knyttet til religiøs praksis, og sharialoven som uttrykk for normativ utlegning av Guds vilje.

Hovedmålet i denne sammenhengen er ikke å diskutere hvorfor det ikke er blitt forsket mer på islamsk moral og etikk, men å begrunne etikkens posisjon i islam gjennom en systematisk presentasjon av tolkningstradisjoner og praksiser blant muslimer. Dette innebærer blant annet en analyse av de etablerte modellene for moralsk liv og de ulike etiske teoriene, og en undersøkelse av muslimenes håndtering av aktuelle moralsk-etiske utfordringer. Vi må derfor se nærmere på Koranens morallære, Muhammads moralske budskap og islams moralteologi, men også verdslige elementer i muslimers moralske praksis som har hatt betydning for utviklingen av islamsk etisk tenkning.

Kaster man et generelt blikk på islams historie basert på lesing av den klassiske litteraturen, kan man konstatere at etikk i hovedsak har fungert som en integrert del av ulike livsområder og disipliner som sufisme (spirituell tradisjon), sharia-vitenskap (systemet av moralske og juridiske forskrifter) og adab (dannelse og god oppførsel). Det er flere årsaker til at vitenskapen om moral, som en særskilt disiplin, ikke ble etablert samtidig med de andre islamske disiplinene. Men før man prøver å forklare morallærens opprinnelige status i islam, må man forstå noe av den ideologiskpolitiske bakgrunnen til de islamske disiplinene.

Etableringen av islamske fagdisipliner som rettsvitenskap (fiqh), hadithvitenskap og teologi (kalam) hadde politisk bakgrunn og var knyttet til bestemte prioriteringer i samfunnet, og hver av disse disiplinene spilte en spesiell rolle i den historiske utformingen av islam. I en situasjon hvor førsteprioritet var etableringen av ritualer og organiseringen av det religiøse liv, kom tolkningen av Koranen og Muhammads praksis til å spille en avgjørende rolle. Slik oppsto vitenskapen om Koranen og om profetoverleveringene (hadith). I andre sammenhenger var etableringen av islamsk lovgivning det viktigste, og her kom rettsvitenskapen til å ha en utslagsgivende betydning. I tider og sammenhenger der diskusjonene med ikke-muslimer og interne stridigheter om den rette tolkning av islam var spesielt viktige, kom teologien til å bli særlig relevant, siden den var med på å definere islam både utad og innad.

I en slik sammenheng var undervisning i moral en integrert del av de nevnte disiplinene, uten å være etablert som en egen disiplin. Som følge av dette ble etikken, under islams formative periode i de første århundrene, en underkategori, noe som fikk store konsekvenser for tolkningen av mennesket og samfunnet. Senere skal vi se nærmere på noen moderne muslimkritiske refleksjoner, som Fazlur Rahman (d. 1988), Addolkarim Soroush og Khaled el-Fadl, og diskutere hvilke konsekvenser disse får. Foreløpig er det viktigste å forstå at etableringen av moralvitenskapen ikke bare hadde en religiøs-teologisk, men også en politisk bakgrunn.

Moralske spørsmål og moralvitenskap

Moralske spørsmål var en viktig del av de tidlige muslimske diskusjonene, fordi tolkningen av religionen så vel som samfunnet hang sammen med forståelsen av moral. Men selv om etiske refleksjoner over moral åpenbart spilte inn i teologisk og filosofisk tenkning, førte ikke dette til noen etablering av en egen moralvitenskap. Selv i en periode da islamsk lærdom ekspanderte, slik det skjedde under de første abbasidiske kalifene (fra 750 til ca. 850) som stimulerte til utviklingen av filosofi, fortsatte morallæren å være en del av andre disipliner. Grunnen kan ha vært påvirkningen fra persisk og gresk tradisjon som gjerne forsto moralske ideer som en del av læren om sjelen og politikken. Samtidig var læren om det gode og rette allerede blitt en integrert del av sufisme og shariavitenskapen. Dette kan være en forklaring på hvorfor verkene til Ibn al-Muqaffa (d. 759), al-Kindi (d. 873), Ibn Qutaybah (d. 889) og al-Farabi (d. 950), som skrev mye om moral, ikke inspirerte til etableringen av etikken som en egen, ny disiplin.

Moralvitenskap, eller etikk, ble først etablert i den sene arabiske høymiddelalderen, da de store og anerkjente lærde satte moralske spørsmål i sentrum for sin refleksjon. Abd al-Jabbar (d. 1025), al-Ghazali (d. 1111), Ibn Rushd (d. 1198) og Nasir al-Din al-Tusi (d. 1273) satte alle søkelys på det moralske innholdet i teologiske begreper, og de tilskrev morallæren en avgjørende rolle i tolkningen av mennesket og samfunnet. Dermed fikk etikken sin rettmessige plass i islam. Samtidig finner vi svært lite i islamsk litteratur om den intellektuelle utviklingen i denne perioden.

Hvis vi leser i Ibn Said al-Andalusis (d. 1070) oppslagsverk Tabaqat al-umam, der han kartlegger antikkens klassiske vitenskaper, finner vi