Bokas plass i terrenget

umsdrift mer som et velferdstilbud for museets ansatte enn som en sentral og viktig samfunnsinstitusjon.

Denne boka er derfor også et ubeskjedent forsøk på å gi et utfyllende svar på de store spørsmålene som kan stilles angående museumsdrift, og ikke bare på de små og praktiske spørsmålene, som imidlertid er viktige nok.

Bokas plass i terrenget I Norge er museologi og museumskunnskap et relativt nytt fagfelt, noe litteraturtilgangen også bærer preg av. Lenge var den akademiske virksomheten i – og delvis også om – museene preget av gjenstandene der. Der møttes som nevnt etnologer, arkeologer, kunsthistorikere, historikere og tekniske konservatorer. Et mer helhetlig blikk på museenes karakter, oppgaver og utfordringer slet lenge med å etablere seg i Norge. Som John Aage Gjestrum (1953–2001) skrev i 2001:

I Norge har det gjennom dei siste 30 åra frå mange hald vore uttrykt ønske og gjort faktiske forsøk på å få etablert museologi som fagdisiplin. I ettertid kan resultata frå desse 30 åra oppsummerast som nærast eintydig negative […] Når ein i ettertid ser attende på desse 30 åra, er det verkeleg skremmande at så mange framståande fagfolk innan museum, universitet og kulturområda har lagt fram så mykje vilje og meiningar og oppnådd så lite. 37

Det har skjedd mye siden Gjestrum skrev dette, og det har kommet ut mye om museer på norsk de siste tjue årene, i form av faglitteratur, offentlige utredninger, publikasjoner fra Kulturrådet og ikke minst fra museene selv, men det finnes ingen innføringsbok om museumskunnskap og museologi. Det nærmeste vi kommer, er Anne Eriksens Museum: en kulturhistorie (2009), som presenterer norsk museumshistorie og museenes viktigste disipliner, det vil si samling, bevaring, forskning og formidling. Eriksens bok er den første av denne typen siden Haakon Sheteligs (1877–1955) Norske museers historie fra 1944. De som ønsker å forstå norske museers historiske røtter, kommer derfor ikke utenom Eriksens verk. Den boka du sitter med nå, er altså en bok som trekker på Shetelig og Eriksens arbeid, men som utvider perspektivet og blir med oss fram til i dag. Alberto Manguel skriver i sin bok Curiosity at det å skrive en bok i bunn og grunn er en ganske nedslående opplevelse: «To write a book is to resign oneself

37 Gjestrum «Eit museologisk perspektiv», s. 53–54.

to failure, however honorable that failure might be.» 38

Grunnen til at man alltid føler seg mislykket som forfatter, er at når man begynner prosjektet, ligger alle mulighetene åpne. Det er ingen grenser for hva den kommende boka kan inneholde. Det gjelder i høyeste grad en bok om et så vidtfavnende og mangefasettert tema som museer. Derfra og utover i skriveprosessen handler imidlertid det meste om å forenkle og velge vekk. Som forfatter blir man til slutt langt mer bekymret for det som blir liggende igjen, enn man blir fornøyd med det som til slutt får være med i boka.

Også denne boka er selvfølgelig preget av mange valg. Det viktigste er knyttet til målgruppe. Hvem har jeg skrevet denne boka til? Boka er skrevet til alle som jobber i og med museer, og da spesielt til dem som kommer nye til feltet. Den er derimot ikke en forskningsveiledning. Det er ikke satt av plass til litteraturgjennomgang her, eller opplysning av den gjeldende forskningsfronten.

I tillegg til hovedmålgruppen har jeg også tenkt på de som besøker museene. Mange av dem er åpenbart interessert i museer, ikke bare i samlingene, og tanken er at denne boka også kan være interessant og leseverdig for dem som kommer til museene på egen fritid, av glede og nysgjerrighet, og ikke kun for dem som på ulike måter har sitt arbeid knyttet til museumsdrift.

Perspektivene i boka preges også av valget av primær målgruppe. Boka tar ikke mål av seg til å beskrive museenes utvikling i et globalt perspektiv, men begrenser seg til den delen som har hatt mest innflytelse på museumsutviklingen i Norge og Skandinavia. For at vi skal forstå samtiden, er det brukt relativt mye plass på å beskrive historien, men også der er utvalget basert på det som har hatt mest innflytelse på dagens situasjon i vår del av verden. Det betyr selvfølgelig ikke at vår generasjon står på toppen av utviklingen, og at alt som har skjedd før oss, kun er interessant i den grad det kaster lys over oss selv og vår egen tid. Boka er imidlertid skrevet primært for dem som ønsker å forstå dagens museer. De som er mest interessert i å forstå nyansene i tidligere tiders museer og museumssyn, må derfor gå andre steder. Dette er et praktisk valg, og ikke et uttrykk for en nedvurdering av tidligere generasjoners arbeid eller forståelseshorisont.

Leseren har formodentlig allerede oppdaget at jeg ikke er redd for å være normativ. Basert på egne museumserfaringer, både som besøkende og som en

38 Alberto Manguel, Curiosity (Yale University Press, 2015), s. 9.