Harald og Bom

Den rosa dukken og fagfornyelsen Den lille dukken Bom skal spille en viktig rolle i formidlingen av læringsinnhold for 1.–4.-klassinger, til de nye læreplanene. Mannen bak Bom heter Harald Maxmillian Stoltenberg. Fra 30 år med radio, TV, film, bøker og teater for barn, jobber han nå med læringsinnhold til fagfornyelsen, i Skolen fra Cappelen Damm. Etter å ha blitt med på innspilling av «Hvorfor-sangen», satte vi oss ned med Harald for å snakke om Bom, de nye læreplanene, og Skolen fra Cappelen Damm.

Hvordan oppsto Bom? Jeg ble spurt om jeg hadde lyst til å bli med og utvikle et konsept til de tverrfaglige temaene i fagfornyelsen og samfunnsfag 1–4. Det hadde jeg. Det begynte egentlig der, og så hadde vi mange møter i forlaget hvor vi jobbet, knadde, og tenkte ut konseptet. Min idé var at Bom skulle være helt ny i verden. Tidlig i konseptutviklingen kom han fra en annen planet, og hadde nærmest falt ned på jorda. Nå kommer han fra internett. Han er født på internett, og har funnet et smutthull ut til virkeligheten, ut til oss. Han har en slags Google-hjerne, og vet en hel masse ting. Men samtidig vet han veldig lite om verden, og hvordan han skal manøvrere seg rundt. Det skal elevene hjelpe ham med å finne ut av og lære.

Har du tenkt på hvordan møtet mellom Bom og elevene skal være? Det første jeg vil er at de skal like ham. Gjør de ikke det, så betyr ikke det han gjør noe for dem heller. Det skjer ganske ofte at Bom møter elever i klassen, og det er litt magisk. De blir veldig interessert, og de glemmer meg med én gang … Og det er det jeg vil skal skje! Jeg vil at Bom skal være som en person.

De fleste vil kanskje først og fremst møte Bom i læringsstier og filmer i Skolen? Ja, han er i læringsstier, filmer og bøker, og spiller for eksempel en viktig rolle i Samfunnsfag 1 + 2, men litt av tanken med Bom er at han skal ut og treffe elevene der de er. Det er sånt folk ikke tenker på, men vi måtte lage Bom ganske lett og slitesterk. Han skal dra mye rundt, og når han er ute i skoleklasser, så kaster de seg over ham og river og sliter, alle skal ha en bit av ham. Vi vil gjerne at mange forskjellige elever skal bli kjent med Bom på sin egen måte. Disse møtene gjør noe med Bom også, og det ønsker vi å vise i læremidlene våre.

Hvorfor en dukke til fagfornyelsen? Bom kan snakke om alt mulig. Han har for eksempel intervjuet ungdomspolitikere, da han skulle finne ut om politikk og hva politikk er. Da satt han sammen med to ungdomspolitikere og intervjuet dem. Og … han er jo veldig naiv, men han kan tillate seg å spørre om alt mulig, nettopp fordi han er en dukke. Det er en styrke i det å være en dukke – det er

mye lettere å snakke om både lette og alvorlige ting.

Så det er ikke bare gøy og lek, som i Hvorfor-sangen? Han gjør jo mye tøysete, men vi har gått mange runder med dette, altså. Det er ikke bare å ta en dukke og gå ut. Noe vi fant ut helt i begynnelsen var at Bom måtte kunne snakke om hva som helst. Liv og død, og alt mulig. Da vi var hos Barneombudet nå nylig, så snakket vi om alvorlige ting, som familievold og barn som er utsatt for ting … veldig alvorlige ting. Da må jeg som skuespiller jobbe med stemmeføring for å tune meg inn, sånn at det skal bli riktig til settingen han er i.

Er det noen av kjerneelementene i de nye læreplanene du synes det er ekstra gøy å jobbe med når du lager læringsinnhold? Det er vanskelig å si, for det er så spennende alt sammen, det er SÅ spennende. Det får meg til å tenke at det har skjedd veldig mye fra da jeg gikk på skolen selv. Disse tingene var jo helt fraværende. Men … dette med undring og utforsking har for meg alltid vært drivkraften for alt, egentlig. Hvis du ikke har den undringen så kan jeg bare forestille meg at livet blir litt fattig.

Hvordan er det å lage Skolen fra Cappelen Damm? Jeg synes det vi holder på med er ganske unikt. En ting er at vi gjennom Skolen holder på med undervisning, men jeg ser på det som et slags frirom også – for alle elever, at vi skal favne alle. Det er litt klisjéaktig, men jeg mener det. Jeg skulle ønske vi hadde det da jeg vokste opp. Et sted der man kunne gå og stille de spørsmålene det kan være litt vanskelig å stille til lærerne eller medelevene. Alt det vi lurte på. Det er en jobb , dette, men det føles litt som pionerarbeid. Det er spennende, det er gøy.