Introduksjon Våren 1861 brøt den amerikanske borgerkrigen ut. Vel vitende om hvilke farer en krig medførte for en offiser, sendte oberst William Tecumseh Sherman et brev til sin kone Ellen. Her forsikret han henne om at han visste at ungene deres ville få det godt i hennes hender, selv om det verste skulle skje ham. Han tok seg også tid til å gi de to guttene deres litt yrkesveiledning. Han håpet nemlig at de ikke ville følge i hans fotspor, å velge en militær løpebane. For mye i militæret var styrt av innfall og tilfeldigheter til at dette var et passende yrke for flinke folk: «It is too full of blind chances to be worthy of a first rank among callings.»1 Det faktum gjør kanskje også at svært få av våre skarpeste akademiske hjerner har interessert seg særlig for militærmaktens karakter og utvikling. På tross av det, eller snarere på grunn av det, er det ingen mangel på meninger om forsvar og militærmakt i Norge. Det er mange som mener mye om Forsvaret. Spesielt når langtidsplaner skal vedtas i Stortinget. Noen mener at Forsvaret er for stort, eller for dyrt, eller at det ligger i feil kommune. Andre at det er for lite, eller fullstendig akterutseilt. Noen mener at det altfor aktivt leter etter problemer å løse rundt omkring i verden, eller for bevisstløst dilter etter våre militære bestevenner i vest. De som deler sine tanker om Forsvaret med andre, er gjerne opptatt av konkrete ting som plassering, forsvarsbudsjettets størrelse, om hvor mange, om noen, F-35 kampfly vi bør ha, hva slags Hær lan-
13
introduksjon
det trenger, vernepliktens relevans og norsk engasjementspolitikk, for å nevne noe. I tillegg har de gjerne oppfatninger om hva som truer landet. Kommer trusselen nordøstfra, sørfra eller innenfra? Eller er den største trusselen mot rikets sikkerhet akademiske femte kolonister som stiller spørsmål ved de etablerte sannheter? Verdien av sikkerhetspolitisk konsensus holdes vanligvis høyt her i landet, spesielt blant de som sitter med makt og myndighet. Mange «forsvarssynsere» kan fremstå som nokså ukritisk kritiske til Forsvarets innretning og pengebruk, mens andre virker enfoldig godtroende. Forsvaret består enten av pengesløsende krigsforbrytere, eller av livets beste menn og kvinner, som har påtatt seg de mest anstrengende oppdrag for et uinteressert og utakknemlig samfunn. Dette er selvfølgelig karikerte spissformuleringer, men de markerer venstre og høyre ytterkant av det feltet forsvarsdebatten tradisjonelt foregår innenfor. Hensikten med denne boken er å gi debatten om Forsvaret flere dimensjoner enn det, og flere fasetter. Norge har deltatt sammenhengende i fredsopprettende operasjoner i mer enn tjue år, og i minst tre verdensdeler. Mange har skrevet om disse krigene før meg, som ofte viser seg å bli mer krigsbevarende enn fredsbevarende, både fra et personlig erindringsperspektiv og fra et mer elevert teoretisk utkikkspunkt. Få, om noen, har imidlertid utsatt dagens forsvar og moderne militærmakt for en mer dyptpløyende analyse langs mer filosofiske linjer. Denne boken bidrar i liten grad til en forsvarsdebatt begrenset til beløp, beliggenhet og bevæpning, men løfter blikket og stiller mer prinsipielle spørsmål: Hvorfor har vi et Forsvar, egentlig? Hva bør vi forvente av dem som er der? Og hvordan styres det, egentlig? Forsvaret er en så viktig samfunnsinstitusjon, og konsekvensene av det militærmakt gjør, så alvorlige at slike spørsmål ikke bør få gå ukommentert. Den konkrete foranledningen for boken er at jeg høsten 2014 tjenestegjorde som stabsoffiser i det internasjonale hovedkvarte-
14
introduksjon
ret i Kabul, og derfor fikk tid til både å tenke og skrive. Jeg er så langt jeg vet også Forsvarets eneste disputerte militærfilosof. Det er ingen stor prestasjon, men ganske unikt. Tema her er imidlertid ikke Afghanistankrigen, selv om vi flere steder i boken vil berøre landet. Uansett hva man måtte mene om den konflikten, har den gitt et godt grunnlag for refleksjon, også om ting som ikke har noe med Afghanistan eller terrorister å gjøre. Dette er hverken en forskningsrapport eller en avhandling, men mine personlige betraktninger og forsøksvis velbegrunnede oppfatninger. Noen ganger tenkes det friere utenfor vitenskapens og den institusjonaliserte kvalitetssikringens trange rammer enn innenfor. Det er følgelig verre skjebner som kan ramme denne boken enn at den vekker debatt og tankevirksomhet. Poenget med boka er ikke å lære deg som leser så fryktelig mye nytt, eller å avsløre store hemmeligheter, men å få deg til å tenke noen nye tanker. Hensikten med boken, dypest sett, er å riste litt forsiktig i Forsvaret og vår forståelse av militærmakt, med den hensikt å gjøre kritikken av Forsvaret mer opplyst, noe som igjen kan lede til at Forsvaret blir en enda bedre ressurs for det samfunnet det er satt til å tjene. Om noen også leser deler av boken som et forsiktig oppgjør med deler av den skråsikkerheten og selvhøytideligheten som preger deler av dagens forsvarsdebatt, vil ikke det være meg imot. Boken er enkelt oppbygget. I første kapittel skal vi se på hvorfor Forsvaret overhodet finnes. Det er det mange grunner til, hvor noen er bedre enn andre. Deretter skal vi se på dem som befinner seg i organisasjonen, og på dem som leder den. Forsvaret er satt til å løse helt spesielle oppgaver, noe som også preger dem som arbeider der. Er det grunn til å tro at de er bedre enn sitt rykte? Deretter skal vi se på hvordan Forsvaret styres og brukes, det vil si på hvordan strategi blir til. Strategi er neppe så strategisk som vi liker å tro, noe vi i enkelte tilfeller skal være svært glade for. I det påfølgende kapittelet analyserer vi så ett av flere mulige utfall av en strategisk beslutning,
15
introduksjon
nemlig å sende styrker ut i internasjonale operasjoner. Hva kan vi si om slike operasjoner i et filosofisk lys? Hva har årene med krig og skarpe operasjoner gjort med Forsvaret og dets folk? Har vår lange kamp mot monstre gjort oss selv til et monster? Avslutningsvis ser vi så på vår evne til å lære av tidligere militære eventyr. Har vi som nasjon lært noe som helst av alle våre moderne krigserfaringer? Er vi overhodet i stand til å lære? Her og der i boken siterer jeg folk jeg har utvekslet meninger med. Jeg tviler på at sitatene er 100 % korrekt gjengitt, men de er så nær som jeg gjennom enkle notater og hukommelse kan makte å få dem. Jeg har ikke lagt til eller trukket fra med hensikt. For å styrke min egen troverdighet burde jeg sikkert ha oppgitt navnene på dem jeg refererer til, eller andre jeg omtaler i boken. Jeg har valgt å holde de fleste ganske anonyme, med mindre de selv har uttalt seg om det berørte tema i det offentlige rom. Jeg har fortalt ytterst få av dem jeg har møtt på min vei, at jeg holder på med dette prosjektet, så min slutning er at jeg vil spare folk for opplevelsen av å se sitt navn på trykk i en bok de ikke har hatt noen kontroll med. Noen vil likevel kjenne seg igjen, noen mer enn andre. Den risikoen er jeg villig til å ta. Jeg støtter meg også på professor Elsbeth Wessels observasjon, om at «en anekdote kan inneholde mer sannhet enn historiske fakta, ganske enkelt fordi den uttrykker et fenomens essens».2 I denne boken vil du derfor møte enkelte anekdoter, og ingen av dem er med bare for fornøyelsens skyld. Du vil også møte sitater. De fleste har jeg oversatt, men der jeg mener for mye av saften forsvinner i oversettelsen, har jeg beholdt originalen. Å lese om Forsvaret er generelt noe folk ikke gjør frivillig: «vi vil gjøre alt for Forsvaret, unntatt å lese om det.»3 Jeg har derfor lagt vekt på å holde denne boken i en lett tone. Jeg er nemlig av den overbevisning om at også alvorlige tema kan behandles på en forståelig måte.
16
Kapittel 1
Hva skal vi med Forsvaret? La oss begynne med begynnelsen. Hva skal vi egentlig med Forsvaret? Det stikker av med milliarder av skattebetalernes kroner hvert eneste år, og produserer ingen ting. Ingen truer for alvor vårt lands territorielle integritet, og Forsvarets operasjoner i utlandet viser seg alltid å være investeringer i framtidige utgifter. Deltakelse i slike operasjoner er et pengesluk, og kaster lite av seg. Mer fred blir det heller ikke. Så hva skal vi egentlig med stridsvogner, kampfly og fregatter? Hva skal vi med Forsvaret?
Selvstendighet og territorielt forsvar Den viktigste grunnen til å ha et Forsvar, selvfølgelig, er at vi har det for å beskytte vårt og våre alliertes territorium, våre økonomiske områder og vår befolkning. Den nasjon som ikke tar seg råd til å bære sine egne våpen, må snart bære andres. Om Norge ikke alene makter å skremme noen ifra å angripe oss, skal vi i det minste gjennom vår allianse med likesinnede sørge for å gjøre terskelen avskrekkende og krigsforebyggende høy. Jo sterkere forsvar vi har, desto mindre er sannsynligheten for at vi skal få bruk for det. Og her kan vi faktisk finne støtte i Bibelen: «Når den sterke med våpen vokter sin
17
kapittel 1
egen gård, da får hans eiendom være i fred.»4 Mindre skarp aktivitet, som overvåkning og etterretning er også viktige virkemidler for å gi oss et bilde av hva det er som foregår, og hva som kan være under oppseiling. Det er ikke bare våpen som gir makt, men også kunnskap. For nesten alle land i verden er det en selvfølgelig sammenheng mellom militær evne og nasjonal selvstendighet. Det er gjennom krig nye stater blir til. Det moderne Norge har i så henseende en ganske spesiell tilblivelseshistorie. At Norge fikk sin grunnlov i 1814, skyldtes først og fremst begivenheter på den internasjonale arenaen, men Grunnloven ble i det minste forsøkt forsvart med våpenmakt, om enn ganske forsiktig sommeren 1814. Men at vi fikk vår endelige selvstendighet, i 1905, uten at det ble spilt en dråpe blod, er ganske unikt. Kanskje er det bare Tsjekkoslovakias skilsmisse i 1993 som likner. Konsekvensen er at mens så å si alle land i verden har generaler som viktige founding fathers, har Norge ingen militære helter å snakke om. Våre landsfedre inkluderer jernverkseiere, skipsredere og veiarbeidere, som Carsten Anker, Christian Michelsen og Einar Gerhardsen. Den generalen som kanskje kom nærmest å bli en folkehelt i Norge, Carl Gustav Fleischer, valgte symbolsk nok i 1942 å skyte seg en kule for pannen, eller rettere sagt, siden han var offiser, skjøt han seg i hjertet. Bakgrunnen for selvmordet var blant annet en bitter krangel med Arbeiderpartiets eksilregjering, og en følelse av svik, forbigåelse og personlig nederlag.5 Er det ikke flott at et land som Norge kan oppstå uten bruk av militærmakt? Er det ikke storartet at diktere og arktiske eventyrere har langt mer prangende statuer enn generaler i Norge? Det er ikke sikkert. Kanskje vi hadde spart oss for mange tragedier om vi i 1905 hadde lært den leksa vi ble tvunget til å lære i 1940? Om Norge i mellomkrigsårene hadde hatt større militær selvtillit, kan det hende at Hitler hadde latt oss være i fred. Norsk terreng i kombinasjon med den britiske marine burde ha vært mer enn nok til å få Hitler til å
18