Festival! Mellom rølp, kultur og næring: Utdrag

Kapittel 1 Festivalforskning Aksel Tjora

I

dette innledende kapitlet skisserer jeg noen empiriske og teoretiske rammer for festivalforskningsfeltet samt en oversikt over de neste kapitlene i boka. Hva handler festivalforsk足 ningen om? Hva slags generaliseringspotensial har den?

103337 GRMAT Festival 130101.indd 11

13.05.13 14:09

12 Kapittel 1 Aksel Tjora

E

n festival kan være så mangt. Begrepet brukes relativt vidt, men er generelt å oppfatte som en åpent tilgjengelig (offentlig) hendelse, preget av en form for feiring eller generell livlig munterhet, som gjerne varer noen dager, som er satt sammen av ulike arrangementer (Falassi 1987), og som har et tema som gir kulturell mening for lokalsamfunnet (Getz 1991). Det har også i lengre tid vært et fenomen i vekst: Det norske kulturlivet har gjennomgått en form for «festivalisering» (Bugge 2004; Aagedal 2009), hvor stadig flere festivaler omfatter stadig flere kulturelle arrangementer, besøkende og lokalsamfunn. At festivalene dermed har fått stor betydning for mange folk og lokalsamfunn og for et vell av kulturuttrykk, er hevet over tvil. At det vokser frem forskning om festivalene, er derfor ikke overraskende.

Festivalforskning er på ingen måte et etablert og enhetlig forskningsfelt, men et område hvor det over en periode har blitt gjennomført prosjekter og produsert tekster. Grovt sett har studier hatt utgangspunkt i teoretisk og/eller empirisk interesse innenfor samfunns- og humanvitenskapene eller en mer anvendt begrunnelse fra ulike oppdragsgivere som har invitert oppdragsforskere til å undersøke betydningen av en voksende «opplevelsesøkonomi» (Sundbo og Darmer 2008). Spørsmålet om denne økonomien1 (og deriblant ulike former for festivaler) er det som skal til for å gjøre Bygde-Norge økonomisk bærekraftig og kulturelt levende, har vært et gjennomgangstema for mye av denne interessen. Det har også vært en viktig begrunnelse for å øke antall kommunale kroner brukt til festivalstøtte de senere årene. Svaret har ofte vært at de rent økonomiske muligheter knyttet til festivalene er begrensede, blant annet fordi så mye av arbeidet er basert på frivillighet og dugnadsinnsats. Imidlertid har nettopp lokale dugnader og bred folkelig mobilisering skapt tro på at det er mulig å få til nytt og spennende engasjement i en hvilken som helst bygd. Arrangementene kan utløse en slags konstruktiv lokal entusiasme, som kan komme fra så forskjellige oppdagelser som potensialet i en nedlagt bensinstasjon og det seremonielle ved å innta smalahove. Selv om bidragsyterne i denne boka hovedsakelig inntar nøkternt analytiske forskerblikk, bæres kapitlene frem av en søken etter festivalens mening på ulike nivåer. Gitt festivalenes enorme vekst i løpet av relativt kort tid er det relevant å utvikle ulike faglige nysgjerrigheter nettopp over hvorfor og hvordan dette skjer. Det er slike nysgjerrigheter denne boka presenterer.

1. Fremveksten av arrangementsledelse eller «event management» som fagområde (Getz 1997) og forskningsfelt (Stene 2009) gjenspeiler også noe av veksten i denne næringen. Også et eget vitenskapelig tidsskrift, International Journal of Event and Festival Management, ble opprettet i 2010.

103337 GRMAT Festival 130101.indd 12

13.05.13 14:09

13 Festivalforskning

Noen hovedtrekk i festivalforskningen Med den økte mengden festivaler er det ikke overraskende at det også har kommet mer forskning om festivaler. Særlig i de siste 10–15 årene ser vi et stort antall publikasjoner om festivaler, gjerne knyttet til opplevelsesøkonomi og reiseliv mer generelt. For eksempel finner vi et rikholdig dobbeltnummer av tidsskriftet Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism (nr. 2–3, 2009) viet «events-related research», hvorav en del av bidragene er knyttet til studier av festivaler. Selv om festivalforskningen er svært mangfoldig, finner jeg noen tematiske tyngdepunkter: • Festivalenes betydning for lokalsamfunn, stedsidentitet, omdømme og anerkjennelse (Bjerkli 1995; Walderhaug 2000; Gibson og Davidson 2004; Aronsen 2006; Hegnes 2006; Hjemdahl, Hauge og Lind 2007; Karlsen 2007; Sevaldson 2007; Aagedal 2009; Aagedal, Egeland og Villa 2009; Carlsson 2009; Jaeger og Mykletun 2009; Mykletun 2009; Pasanen, Taskinen og Mikkonen 2009; Villa 2009; Wollan 2009; Storstad 2010; Oakes og Warnaby 2011; Bringslid 2012) • Innovasjon og nettverkssamarbeid, lokal kompetanse, entreprenørskap og kunnskapsmessig bærekraft (Gerrard 1999; Oakes 2003; Einarsen og Mykletun 2009; Hjalager 2009; S. Karlsen og Nordstrom 2009; Larson 2009; Rønning 2010; Sekse 2011; Abfalter, Stadler og Muller 2012; Stene 2012) • Revitalisering og mobilisering av etnisk identifikasjon og lokal tradisjon (Anttonen, Siikala, Mathisen mfl. 2000; Hansen 2007; Mathisen 2009; Pedersen og Viken 2009; Helldén 2010; Larsen 2010; Phipps 2010; Viken 2011) • Betydning for lokal økonomisk verdiskaping (Ericsson og Vaagland 2002; Gibson, Waitt, Walmsley mfl. 2010; Andersson, Armbrecht og Lundberg 2012; Herrero, Sanz, Bedate mfl. 2012) • Festivalopplevelse og brudd med det hverdagslige (Bauman, Sawin og Carpenter 1992; Stoeltje 1992; Gursoy, Sprangenberg og Rutherford 2006; Berg 2007; Pivac, Blesic, Stamenkovic mfl. 2011; Ryan 2012; Bjälesjö 2013) • Symbolske og mytologiske bilder og fortellinger, myter og sagn (Alver, Gilhus, Mikaelsson mfl. 1999), «festivalånd» (Bjälesjö 2002), «sekulær refortrylling» av kultur og natur (Guneriussen 2008) og merkevarebygging (Carah 2011) • (Sub)kulturell festivalidentitet knyttet til profil, nisje, stil og smaksfellesskap (Bjälesjö 2009; Gyimothy 2009) • Samspill mellom publikum, utøvere, musikksjangre og musikkindustri (Wicke 1990; Negus 1998, 1999; Frith 2001: 26; Frith 2007; Karlsen og Brändström 2008) • Forhold mellom massemedier og festivaler (Hjelseth og Storstad 2008; Pettersen 2009; Robertson og Rogers 2009)

103337 GRMAT Festival 130101.indd 13

13.05.13 14:09

14 Kapittel 1 Aksel Tjora

Vi finner også en rekke studier, som i mindre grad kan grupperes inn i listen ovenfor, blant annet om festivalenes betydning for ungdommers livskvalitet (Packer og Ballantyne 2011), økologisk bærekraft som identitetsfaktor (Jenkins, Rios-Morales og Cervera 2011) og studier mer spesifikt om festivalturisme og -reiseliv (Regan, Carlson og Rosenberger 2012; Viken og Jæger 2012). Festivaleierskap er i noen grad tematisert, blant annet ved studier som avdekker at festivalene gjerne knyttes til lokalt initiativ og frivillig engasjement, selv om mange av dem har privat eierskap (Andersson og Getz 2009), og at de dermed kan ha en langt løsere tilknytning til et konkret sted enn det som oppfattes av den jevne deltakeren (Van Aalst og Van Melik 2012).

Selv om festivalforskningen ikke fremstår som en samlet «bindestreks­ vitenskap», ser vi av min noe overfladiske gjennomgang ovenfor at en rekke festivalrelaterte spørsmål blir gjenstand for forskning. Med bred basis – særlig i samfunnsvitenskap og humaniora – benyttes en rekke teorier og perspektiver i disse studiene (se Hegnes 2006, som gir en oversikt over perspektiver på festivaltemaet). Også i denne antologien benytter bidragsyterne forskjellige perspektiver, teoretiske innganger og metoder når de behandler ulike festivaltemaer. Jeg vil ikke her gå detaljert inn på disse teoriene, siden hvert enkelt kapittel skisserer relevante rammer for analysen. Jeg skal likevel kort nevne eksempler på ulike innfallsvinkler.

Festivalene kan analyseres ut fra et performativt perspektiv, hvor hendelser eller aktiviteter iscenesettes og gjerne rekontekstualiseres (Briggs og Bauman 1992), for eksempel ved at gamle lokale tradisjoner settes inn i nye sammenhenger (se kapittel 6 og kapittel 15). Et interaksjonistisk perspektiv (se kapittel 11, 13 og 14) vil legge vekt på øyeblikk, opplevelser og situasjoner, for eksempel knyttet til kultur integrert i lek (Huizinga 2004: 94) og hvordan deltakere sammen konstruerer sosiale normer og ritualer ved handling og interaksjon (Goffman 1955, 1959, 1967; Garfinkel 1967; Kendon 1988) eller ved en form for implisitt forhandling (Strauss 1993). Festivalene kan også forstås som aktiviteter som ivaretar samfunnets moralske aspirasjoner (McCracken 1998), for eksempel åndelige verdier, som er vanskelig å ivareta i hverdagen ellers (se kapittel 9). Perspektiver som omfatter det kroppslige (se kapittel 7) er også viktige for festivalforskningen, for eksempel ved å betrakte handlinger i lys av kroppsliggjorte, sosiale strukturer, habitus (Bourdieu 1979), eller mer fenomenologisk orientert mot betydningen av kroppslige erfaringer (se kapittel 11). Aspekter knyttet til identifikasjon eller identitet er nærliggende perspektiver, i forbindelse med både smak, stil og tradisjon (se kapittel 10) og mer knyttet til subkulturelle og stammeliknende trekk (jf. Maffesoli 1996) ved festivalgjengangere (se kapittel 12 og kapittel 14) som gjenoppliver festivalfellesskapet gang på gang, år etter år, i noen tilfeller på basis av etnisitet (se kapittel 6 og 7). Nevnte perspektiver er bare

103337 GRMAT Festival 130101.indd 14

13.05.13 14:09

15 Festivalforskning

små faglige smaksprøver fra de teoretiske rammene vi utvikler og arbeider ut fra i denne bokas festivalstudier. Perspektiver og teorier gir oss mulighet til både å gripe nyanser i festivalempirien på solid analytisk vis og å kunne utvide analysenes relevans til en mer generisk samfunnsforståelse. Mye av festivalforskningen er derfor å betrakte som ekstremcase (Flyvbjerg 2004; Tjora 2012) for å forstå fundamentale sosiale prosesser i samfunnet.

Bokas kapitler Denne boka er organisert ut fra kapitlenes analysenivå i stor grad. Vi starter med en analyse på nasjonalt nivå av festivaldeltakelse (kapittel 2) og beveger oss til en diskusjon om festivalens rolle for musikkindustrien (kapittel 3).

De neste bidragene (kapittel 4 og 5) drøfter lokalt samarbeid og potensial for lokal kulturnæring. Deretter ser vi på festivalene som uttrykk for lokal mobilisering knyttet til etnisitet (kapittel 6 og 7), kulturarv (kapittel 8 og 9) og ressurser (kapittel 10). De neste kapitlene går mer inn i festivalenes detaljer, knyttet til lek (kapittel 11), midlertidighet (kapittel 12) og interaksjon og fellesskap (kapitlene 13 og 14). Til slutt ser vi fremover ved et sett av festivalscenarier (kapittel 15). I det følgende vil jeg i noe mer detalj beskrive de ulike kapitlene.

Arve Hjelseth og Oddveig Storstad undersøker i kapittel 2 sammensetningen av det norske musikkfestivalpublikummet, på basis av data fra Norsk Monitor i perioden 1999–2009. De er opptatt av forhold knyttet til klasse (utdanning og kulturell kapital), smak og sosial praksis. De finner at andelen av befolkningen som regelmessig deltar på musikkfestivaler, har økt markant i den aktuelle perioden, hvor man også har sett en betydelig «festivalisering» av kulturlivet. Det er særlig blant de yngste (under 25 år) at festivaldeltakelse har gått opp i de ti aktuelle årene, hvor 16 prosent av dem var på festival i 1999 og 30 prosent i 2009. Likevel er de litt eldre festivaldeltakerne en større gruppe, slik at gjennomsnittsalderen for musikkfestivalgjengeren er i området 40 år (37,7 år i 1999 og 41,2 år i 2009).

I tillegg finner Hjelseth og Storstad ikke overraskende at de som er mest sosiale, og de som har størst musikkinteresse, går mer på festival. Dette gjelder også de som har høyere utdanning, og de som bor i by eller bygd og ikke på tettsted. Når det gjelder ulike musikksmaker, finner forfatterne at de som liker folkelig populærmusikk, jazz og muligens folkemusikk, deltar mer på festivaler. De foreslår at den tidlige festivalboomen for jazz- og folkemusikk kan være en medvirkende årsak. Undersøkelsen peker i retning større og mer folkelige festivaler heller enn smale nisjearrangementer. Forfatterne viser også til smale festivaler som lykkes å tiltrekke seg oppmerksomhet og deretter orienterer seg i mer folkelig retning. Hovedinntrykket fra Hjelseth

103337 GRMAT Festival 130101.indd 15

13.05.13 14:09

16 Kapittel 1 Aksel Tjora

og Storstads analyse er at festivalpublikummet «normaliseres»: Selv om kulturell kapital og utdanning fortsatt har forklaringskraft, kan man ikke lenger betrakte festivaldeltakeren som spesielt interessert i visse typer kulturuttrykk. Kapitlet viser dermed at musikkfestivalene er stadig mer for alle.

I kapittel 3 tar Daniel Nordgård også for seg musikkfestivaler, men med vekt på arrangørsiden heller enn publikumssiden. Han tar utgangspunkt i intervjuer av festivalsjefene for Quartfestivalen, Bukta og Moldejazz og undersøker utviklingen av booking og festivalenes rolle i artistutvikling.

Med et stadig større antall festivaler – og dermed større konkurranse mellom festivalene – har honorarene for de største artister steget enormt de siste årene. En tilsvarende utvikling har derimot uteblitt for den store mengden mindre etablerte artister. Samtidig er festivalene bevisst posisjonen når det gjelder å eksponere nye artister for større publikum og slik sett investere i nye artistkarrierer. Innenfor jazzfeltet pekes det for eksempel på at en rekke fremragende norske jazzmusikere nå kan stå som «headlinere» på norske og utenlandske festivaler takket være en lang rekke festivaljobber fra tidlig i karrieren. Festivalbransjen har alltid bestått av musikkelskere som legger mye stolthet i festivalprogrammet og hvorvidt man kan vise til en bookingprofil som ligger i forkant heller enn i etterkant av trender. Festivalenes relative posisjon kan ha blitt styrket etter at den øvrige musikkindustrien har redusert innsatsen i å utvikle og løfte frem nye talenter. Samtidig viser Nordgård at festivalsjefene opplever at de ikke godt nok evner å bidra til nye artistkarrierer, blant annet på grunn av økende forventninger fra publikum om å kunne se de største internasjonale artistene på lokale festivaler. Det synes som at man har kommet inn i en ond sirkel. Publikums forventninger til stadig større artister «neste år» øker, det blir større konkurranse mellom festivalene, og artisthonorarer eskalerer for et synkende antall svære headlinere: Resultatet blir at festivalene føres inn i et kostbart uføre som det innebærer betydelig risiko å komme seg ut av. Å droppe kostbare headlinere trenger ikke å dempe den gode festivalstemningen (jf. Bakkehaug og Tjora 2012), men kan redusere billettsalget nok til at det koster festivalen livet året etter. Det blir en utfordring for festivalene at de alle «overpresterer», og lider av egen produksjon av umulige forventninger til neste års program.

Kapitlet avsluttes med en refleksjon om hvordan festivalene, ved en annen (mer krevende og samstemt) kommunikasjon med publikum, må kunne ta ansvar for en mer fremtidsrettet artistutvikling og dermed også umiddelbart en mer bærekraftig økonomi.

Mens Nordgårds kapittel handler om kompetanse knyttet til booking og utvikling av artister, er Bodil Sekse opptatt av festivalene som forankring for lokal kunnskap og kreativitet i kapittel 4. Hun undersøker festivalnettverket Festival Voss som utgangspunkt for å drøfte festivalkompetanse. Hun er særlig opptatt av spørsmålet om hvorvidt den mangfoldige kompetansen

103337 GRMAT Festival 130101.indd 16

13.05.13 14:09

17 Festivalforskning

som er knyttet til det å arrangere festivaler, kan systematiseres og overføres.

I analysen finner hun at grunnlaget for festivalene – som kreativitet, dugnadsarbeid, ildsjeler, lidenskap og engasjement – danner et usystematisk landskap der kunnskap og erfaring i stor grad er knyttet til enkeltpersoner og personlighet. Siden kreativitet synes å stå særlig sentralt og må knyttes til personlige egenskaper, blir det nødvendig for festivalene å rekruttere kreative personer. Men det kommer også frem i Sekses analyse at man må utvikle miljøer hvor kreativ kompetanse og nyskapning vokser frem. Hun viser hvordan Festival Voss for eksempel legger arbeidsforhold til rette slik at frivillige kreative ildsjeler har bedre tilgang til arbeidskraft for å støtte egen aktivitet, at de dermed kan konsentrere seg mer om det kunstneriske og redusere faren for å bli utbrent på grunn av for stor arbeidsbelastning.

Festival Voss synes dermed å fungere ved å anerkjenne en miks av kunnskap som kan systematiseres og overføres, og personlig basert engasjement og kreativitet. Samarbeid blir en styrke, selv om ikke all kunnskap lar seg dele.

I kapittel 5 tar Kirsti Mathiesen Hjemdahl utgangspunkt i lokalt ­samarbeid i sin analyse av blues- og jazzfestivalen Canal Street sin rolle som stedsutvikler (for Arendal), både næringsmessig og kulturelt. Hun viser hvordan det å delta i lokale strategiske partnerskap, hvor også forskningssamarbeid inngår, bidrar til en risikoavlastning i en ellers risikofylt næring. Kapitlet bidrar særlig til en forståelse av hvordan festivalen og lokalt samarbeid rundt den kan bidra til å stimulere verdiskaping langt utover selve festi­ valvirksomheten. Det blir da et poeng at potensialet ved Canal Street for å skape lokalt engasjement tas ut av lokale virksomheter både innenfor og utenfor kultur- og opplevelsessektoren. Hjemdahls analyse kan fungere som inspirasjonskilde for andre festivaler til mer bevisst og strategisk å invitere til samarbeid og partnerskap i nærområdene eller for næringsvirksomhet å koble seg til lokale festivaler. Det er mye mulig at kapitlet beskriver en kommende utvikling, hvor festivaler og lokale næringer i større grad må undersøke mulige samarbeid – gjennom for eksempel eierskap, gjensidige profesjonelle eller frivillige oppdrag – og komme felles styrket ut av det. I Canal Streets tilfelle er slike koblinger knyttet til en mer systematisk kunnskapsbygging enn ellers ved at det er knyttet aksjonsforskning til dette, med mål om å bidra til å profesjonalisere og optimalisere samarbeidsforholdet mellom kultur og næring.

De neste kapitlene rendyrker et blikk for det kulturelle i større grad, med vekt på etnisk identitet, tradisjon og lokal kulturarv. Arvid Viken tar i kapittel 6 utgangspunkt i Riddu Riđđu, og er opptatt av fremveksten av festivalen og hva slags betydning den har for å utvikle etnisk identitet blant sjøsamene som gruppe. Han viser hvordan opprinnelsen til Riddu Riđđu: at en gruppe ungdommer drar til Universitetet i Tromsø og lærer om etnisk undertrykking og frigjøring og drar hjem igjen og anvender kunnskapen innenfor det

103337 GRMAT Festival 130101.indd 17

13.05.13 14:09

18 Kapittel 1 Aksel Tjora

lokalsamfunnet de kom fra, både danner grunnlaget for Riddu Riđđu og skaper lokale konflikter mellom samisk og norsk befolkning. Viken viser hvordan de ansvarlige for festivalen vender blikket utover og fremover og mobiliserer en mer global «urfolketnisitet» som kilde også til å bygge lokal identitet blant sjøsamene i Gáivuona. Et poeng her er at festivalen ikke bare blir en kilde til ny stolthet, men også en demonstrasjon av etnisk oppfinnsomhet, en tydelig internasjonal orientering, og at den sjøsamiske kulturen bør feires som noe som blir levd, og ikke bare som en arv. Viken argumenterer for at den «tynne etnisiteten», hvor ungdommene bare har svak tilknytning til sjøsamisk opphav, blir «tykkere» ved Riddu Riđđu og bidrar til en mer robust og fremtidsrettet etnisk identitet. Ikke minst peker forfatteren på at festivalens utvikling fra en lokal kamparena til en internasjonal anerkjent musikkfestival, vitner om en slik kulturell levedyktighet.

I kapittel 7 tar Bente Ovèdie Skogvang også utgangspunkt i Riddu Riđđu og undersøker hvordan festivalens barne- og ungdomsprogram, Mánáidfestivála (barnefestivalen) for barn mellom 3 og 13 år og ungdomsfestivalen for ungdom mellom 13 og 18 år, bringer kultur og tradisjoner videre gjennom aktiviteter. Skogvang finner at aktivitetsformene som tilbys, ikke nødvendigvis er samiske eller «bare samiske», men inkluderer både moderne og tradisjonelle former og aktiviteter fra de samiske kulturene (innland og kyst), fra regionen, fra Norge og fra utlandet. Forfatteren peker på hvordan positive opplevelser fra ulike kulturer og etniske grupper –og særlig aktiviteter fra «årets nordlige folk» og deltakelse fra flyktningebarn fra andre kulturer – er med på å utvide horisonten og mangfoldet blant deltakerne.

Vepsisk danseteater, inuittisk strupesang og dans og tromming fra sanfolket er eksempler på aktiviteter som på Riddu Riđđu brukes til å skape identitet, kulturforståelse og fellesskap mellom etniske grupper lokalt, nasjonalt og globalt. Gjennom samhandlingen om aktivitetene underveis utveksler de unge deltakerne språk, leker og andre kulturuttrykk.

Både Viken og Skogvang viser hvordan Riddu Riđđu ikke bare er en lokal og etnisk-kulturell festival, men også en relativt ny kraft for å mobilisere troen på en annen utvikling av sjøsamisk kultur, som en del av et større og mer potent urfolksfellesskap. Den globaliseringen som Riddu Riđđu representerer, er med andre ord ikke en globalisering hvor lokalsamfunnet mister betydning, men hvor vi snarere ser mobilitet, turistifisering og estetisering, og en søken etter autentisitet og mening.

I kapittel 8 drøfter Stein R. Mathisen hvordan en lokal kulturarv ligger til grunn for Finnskogdagene, og viser klare paralleller til Riddu Riđđu.

Mens Viken og Skogvang er mer opptatt av den etniske urfolksidentiteten, undersøker Mathisen i større grad hvordan den lokale kulturarven skaper forbindelser mellom fortidens og nåtidens mennesker. På brakgrunn av langvarig interesse for festivalen Finnskogdagene og den skogfinske

103337 GRMAT Festival 130101.indd 18

13.05.13 14:09

19 Festivalforskning

kulturen mer generelt viser han hvordan fortid og kulturarv kan konstrueres på ulike måter når de skal aktualiseres i samtiden. Festival- og museumsområder tas i bruk på en måte som skaper fortettede og karnevalske scener, hvor både amatørskuespillere og publikum fremfører uttrykk med lokal historisk og kulturell appell. For Mathisen blir det et poeng at kultur­arven får en rolle som et prosjekt der de lokale skaper felles begeistring og feiring, selv om også mange konflikter og interessemotsetninger ligger i historien.

For også her – som i tilfellet med kystsamene – har kulturtrekk og -praksiser vært marginalisert, motarbeidet og stigmatisert. Festivalen blir en arena for å trekke kulturelementer inn i en ny sammenheng, hvor de gis en annen betydning. Kulturelementene blir også lagt til grunn for en bredere kunnskap om finnskogkulturen som er bragt på banen gjennom innsatsen til forskere og lokale entusiaster. Kunnskapen om en felles lokal fortid blir også en kilde til økt interesse for kulturminnevern, kultur­produksjon, turisme og næringsvirksomhet og peker dermed også fremover for utvikling av lokalsamfunnet.

Anne Kathrine Larsen tar i kapittel 9 for seg lokalsamfunnets revitalisering gjennom lokalhistoriske spel og bygdedager. Hun har undersøkt et stort antall slike og finner en del fellestrekk mellom dem. Begge typer arrangementer er stedlig forankret og også mest besøkt av lokalt publikum (selv om man finner noen særlig populære unntak, som «Spelet om Heilag Olav» på Stiklestad, som har en nasjonal oppmerksomhet). Larsen observerer at det å delta i slike arrangementer bidrar til en form for «medeierskap» i bygda, om enn bare for en liten stund. Lokalbefolkning, hjemvendte og andre besøkende kan føle en felles lokal identitet, ut fra stedets oppskattede verdier eller idealer, som særlig trekkes frem i produkter, aktiviteter, fortellinger og skuespill. I både spel og i bygdedager finner vi et grunnlag i frivillig arbeid av amatører, noe som også bidrar til vage grenser mellom publikum og dem som er aktive i arrangementet. Også betydningen av aktivitet (som deltakelse, bevegelse, utprøving eller sanseopplevelse) bidrar til opplevelsen av fellesskap mellom alle tilstedeværende, som Skogvang peker på i kapittel 7 om Riddu Riđđu. Selv om Larsen peker på lokalt spesifikke historier, myter og tradisjoner som utgangspunkt for de enkelte spelene og bygdedagene, finner hun at enkelte verdier er gjennomgående: ideen om det lokale, om historie og tradisjon, miljøvennlighet og rettferdighet, medfølelse, nærhet og sensualitet. Arrangementene blir derfor en form for rituell ressurs i å utvikle moralsk og ideologisk identitet, som strekker seg langt utover lokal tilhørighet.

I kapittel 10 analyserer Mariann Villa og Arve Hjelseth festivalen som utgangspunkt for å utvikle bygdesamfunnet, med vekt på de tre aspektene forklare, overraske og reparere. Storåsfestivalen brukes som case.

Forfatterne viser til at oppblomstringen av bygdefestivaler kan forklares

103337 GRMAT Festival 130101.indd 19

13.05.13 14:09

20 Kapittel 1 Aksel Tjora

med tradisjon for frivillig dugnadsarbeid, foreningsliv, mye praktisk sans og oversiktlige redskaps- og eiendomsforhold. Man vet hvem som kan løse hvilke problemer, og med bøndene følger det både arealer og nyttige maskiner. Det overraskende er blant annet knyttet til en «på tross av»ideologi (Aagedal 2009), som motiverer til å skape en stor festival i et lite samfunn eller til å utvikle en festivalprofil som skiller seg markant fra stil og smak man assosierer med bygda. Det reparerende aspektet er knyttet til å snu en negativ trend med fraflytting og tap av lokale arbeidsplasser og skape en lokal entusiasme og tro på fremtiden. Villa og Hjelseth finner at disse tre trekkene er relevante for Storåsfestivalens utvikling av hybride uttrykksformer mellom det rurale og urbane, eksperimentelle og folkelige. Festivalen lykkes i å etablere en slags trendy bygdemystikk, men opererer også med dette innenfor en vanskelig tvetydighet, som møter en viss skepsis blant de lokale. Bygda blir mer trendy, men også kontroversiell i forsøkene på utvikling, blant annet ved å trekke inn nye kunstformer som stripping. Den senere negative utvikling av festivalen kan på mange måter tyde på at balansegangen mellom de mange hensynene er vanskelig i lengden.

Mens Storåsfestivalen åpenbart lekte med skogsmystikken som utgangspunkt for opplevelsene, kan lek oppfattes som et grunnleggende perspektiv på festivalene som sådan. I kapittel 11 benytter Anne Wally Ryan tre f­ estivaler som empirisk plattform for å diskutere festivaler som uttrykk for det lekende mennesket. På basis av deltakende observasjon og intervjuer ved Ekstremsportveko i Voss, Eikerapen Rootsfestival og Steinkjerfestivalen, utvikler hun en analyse av festivalene som iscenesettelse av nettopp lek og lekenhet. Hun tar avstand fra den konvensjonelle oppfatningen av lek som aktivitet relatert til barndommen, og argumenterer for lek som en iboende og latent kraft gjennom ulike livsfaser, som både har individuell betydning for å utvikle selvet og for å bygge fellesskapskulturer. Leken bidrar til å frigjøre energier, både som en positiv form for eskapisme og som en mer autentisk måte å leve på: å leve slik man ønsker å leve. Når festivalen som form gir rom for det lekne mennesket, bidrar den til å styrke egen kompetanse i å frigjøre kreativitet, fantasi og det performative, for deltakere i alle aldre. Ryan gjør et ytterligere poeng i at slike egenskaper kan knyttes til det innovative og nyskapende, som er etterspurte verdier i et (lokal)samfunn preget av dynamikk, fleksibilitet og en samfunnsøkonomi i transformasjon (som også er temaet hos Sekse i kapittel 4 og Hjemdahl i kapittel 5). Dermed kan ikke festivalene reduseres til isolerte «rom» avskjermet fra dagliglivet, men også som potensial for produksjon og økonomi: Festivalen og leken kan heller ikke utelukkende knyttes til det «useriøse» eller det som ikke er betalt arbeid. En slik forståelse kan relateres til muligheten for å utløse kreative verdier

103337 GRMAT Festival 130101.indd 20

13.05.13 14:09

21 Festivalforskning

og selvutvikling, for lokal tilhørighet, stolthet og mangfoldige fellesskap og for nærings- og stedsutvikling.

Også Atle Wehn Hegnes drøfter festivalene som tvetydige situasjoner i kapittel 12, mellom hverdag og fest, mellom det økonomiske og det sosiale, mellom det moderne og tradisjonelle, mellom individ og gruppe og mellom det lokale og globale. Han benytter studier av Gamalostfestivalen i Vik i Sogn, Smalahovesleppet på Voss og Rakfiskfestivalen på Fagernes som empirisk bakgrunn for å analyse hvordan ulike økonomiske aktører, blant annet lokal handelsstand, både løfter frem og skaper tradisjon og fellesskap rundt spesielle matprodukter. Opplevelse av både mat og sted endrer karakter under festivalene, men mange tegn tyder på at dette bare er for en liten stund: Fysiske områder får nye oppgaver, midlertidige utsmykninger og konstruksjoner (telt, toaletter, boder, scener osv.) blir etablert og bruk av engangsbestikk og plastglass antyder det midlertidige ved festivalene. Hegnes demonstrerer hvordan festivalstudier kan benyttes for å undersøke menneskers praktiske håndtering av sosiale tvetydigheter og spenningsforhold. Selv om festivalene på flere vis kan betraktes som sosiale unntakstilstander, kan de bidra forskningsmessig til bedre å forstå prosesser som er gjenkjennelige i hverdagen og derfor med bred samfunnsvitenskapelig relevans.

I kapittel 13 går Merete Berg også inn i detaljene i sin analyse av rammene for sosial interaksjon ved Storåsfestivalen 2007. Ved bruk av deltakende observasjon og dybdeintervjuer er hun særlig opptatt av hvordan festivalen – ved å skape en lokal historiefortelling og fysisk festivalmagi – legger rammer for forventninger, fellesskapsfølelse og sosial åpenhet og tilgjengelighet.

Kunst i skogen og utkledde huldre omgjør skogen og festivalområdet til noe utenom det vanlige. Samtidig er det festivaldeltakerne selv, som med utgangspunkt i forventninger om en sosial åpenhet, som skaper denne åpenheten, hvor kjente og ukjente ønskes velkommen i gjennomførte campinginstallasjoner. Berg benytter den interaksjonistiske sosiologien, særlig fra Goffman (1963) og Garfinkel (1967), for nettopp å vise hvordan en festivalånd produseres av deltakerne i åpne regioner, hvor hvem som helst «har rett til» å snakke med hvem som helst, og hvor det å være imøtekommen blir en forventet grunnholdning. Campingområdet blir derfor en sentral del av festivalen, hvor tilrettelagte festplasser står åpne for den som måtte passere forbi, og hvor sosiale rammer eller normer for festivalen etableres. Ut fra Bergs undersøkelse blir det ikke riktig å betrakte slike til dels «hippie»-aktige campingbaserte festivaler som normløse, men snarere som sosialt formet og formende ut fra litt andre normer enn dem vi finner i den norske hverdagen ellers.

I kapittel 14 følger Aksel Tjora opp den festivalopplevelsesbaserte analysen fra Berg, men hvor det utvikles en dagsrytmebasert analyse

103337 GRMAT Festival 130101.indd 21

13.05.13 14:09

22 Kapittel 1 Aksel Tjora

av festivallivet, på basis av observasjoner i norske og utenlandske rockfestivaler. Tjora er særlig opptatt av det fellesskapet som genereres ved synkronisert handling gjennom festivaldøgnet, også med hensyn til hvilke deler av camping- og festivalområdet som benyttes. En sentral observasjon er knyttet til hvordan overganger mellom ulike stadier av festivaldøgnet fremforhandles implisitt mellom deltakerne, slik at synkroniserte festivalfellesskap kan utvikles. Ved gjentatt festivaldeltakelse på samme festival år etter år og/eller på ulike festivaler utvikler deltakerne en form for festivalkompetanse gjennom de praksisfellesskapene som dannes lokalt på festival og festivalcamp. En fortrolighet med de normene som gjelder – også når det gjelder disse overgangene gjennom døgnet – skaper en form for hjemmefølelse knyttet til det å være på festival, på tvers av de ulike festivalene. Tjora argumenterer for at slike (forutsigbare) fellesskapsopplevelser bør betraktes som sterke motivasjonsfaktorer for å delta på rockfestivaler, sammen med for eksempel gode konsertprogram.

Boka avsluttes av Andreas Hompland og Olaf Aagedal, som i kapittel 15 skisserer fire festivalscenarier: folkefestscenariet, nisjefestivalscenariet, kjedefestivalscenariet og et scenarie hvor hele festivalfenomenet dør ut. I folkefestscenariet ser man for seg en situasjon med mange store og brede festivaler som blander ulike kunstneriske sjangre og aktiviteter.

Nisjefestivalscenariet beskriver færre sjangerspesifikke festivaler, gjerne med nyskapende spesialbestilte fremføringer på programmet. Kjedefestivalscenariet beskriver en utvikling av profesjonelle internasjonale festivalarrangører som driver også de norske festivalene, omtrent som en butikkjede driver flere butikker. Scenariene bidrar til å tenke langt frem og frigjøre seg fra interesser og konflikter som i dag preger feltet.

Det blir dermed mulig å tenke seg en helt annerledes situasjon. Å bygge scenarier blir derfor en ressurs for å reflektere og agere, også innenfor dagens muligheter.

Festivalens kraft I arbeidet med denne boka har jeg opplevd å kunne observere en form for samlende bredde (om ikke akkurat konvergens) mellom ulike samfunnsog humanvitenskapelige innganger til festivaltemaet. I en viss grad gir det mening å snakke om et festivalforskningsfelt, som rommer et sett av både metodiske tilnærminger, teoretiske valg og perspektiver. Samtidig er det tydelig at forskning om festivaler beveger seg i et landskap mellom en genuint nysgjerrighetsdrevet akademisk forskning og en mer pragmatisk rettet spørsmålsstilling om festivalene genererer ny lokal næring og vekst ellers. Dette spennet kan også ses i lys av utviklingen i norsk kulturpoli­tikk,

103337 GRMAT Festival 130101.indd 22

13.05.13 14:09

23 Festivalforskning

som har endret seg fra en interesse for danning på 1940-, 1950- og 1960-tallet, via deltakelse på 1970- og 1980-tallet til effekter – særlig på næringsutvikling – fra 1990-tallet og fremover (se kapittel 15 av Aagedal og Hompland).

Vi finner noe av det samme verdisynet igjen i norsk forskningspolitikk og -finansiering, som legger vekt på at forskning «i dag» er det vi skal leve av «i morgen» (blant annet med bakgrunn i argumentet om at oljen jo tar slutt en dag): Forskning som retter seg mot innovasjon og næringsutvikling, prioriteres. Festivalforskningen befinner seg derfor i et dobbelt spenningsfelt, hvor forskningsfinansiering blir knyttet til å identifisere (og bidra til å utvikle) næringspotensial, og hvor også de festivalene som det skal ­forskes på, forventes å gi næringsrettede effekter og ringvirkninger. Innenfor en slik ramme kan festivaler (og festivalforskning) satses på bare dersom dette kan produsere lokale arbeidsplasser og vekst, for eksempel ved flere lokale næringer, økt turisttilstrømning eller ved å bringe ungdommene tilbake til bygda.

Heldigvis blir det tydelig gjennom denne boka at situasjonen er mer kompleks enn som så. Vi viser blant annet at forholdet mellom det økonomiske og «ikke-økonomiske» – eller mellom den næringsrettede motivasjonen og en mer entusiastisk kulturell idealisme – er langt mer flytende og dynamisk enn det man er i stand til å avdekke med forenklet «indikatorforskning». Også forskningen er motivert fra et stort antall faktorer: Bidragsyterne i denne boka arbeider ved både universiteter, høyskoler, oppdragsforskningsinstitutter og som selvstendige frilansere.

Både teoretisk interesse, temabasert nysgjerrighet og konkrete oppdrag danner derfor utgangspunkt for denne boka. Vi som forsker i kulturfeltet, har ikke noe imot næringsutvikling i denne sektoren. Vi er imidlertid samtidig opptatt av at alle de andre, på sett og vis dypere aspektene ved festivalfeltet, også analyseres med en nyansert grundighet og gjøres bredt tilgjengelig.

De fleste festivalene startes opp på idealistisk grunnlag, fordi noen har lyst til å finne på noe gøy, skape liv og røre i det små, og fordi festivalene eventuelt kan komme til å vokse og bli mer profesjonalisert over tid, både på arrangørsiden og på det eventuelt kunstneriske. På ulike vis kan næringsaktører være involvert, enten som leverandører, ­arrangører eller eiere av festivalene, men typisk i tett samarbeid med frivillige krefter. Festival­ forskningens generaliseringsmulighet ligger ikke minst i observasjonen av potensialet som ligger i entusiastisk drevet frivillighet. Gjennom boka viser vi både at festivalene har stor betydning for et økende antall mennesker og hvordan de får mening for lokal befolkning og besøkende festivaldeltakere.

Mens man i den religiøse verden tror på «stor kraft i de foldede hender», finner vi i festivalene stor kraft i de frivillige venner.

103337 GRMAT Festival 130101.indd 23

13.05.13 14:09