Europa tar form av Sverre Bagge: Utdrag

Sverre Bagge

EUROPA TAR FORM Ã…r 300 til 1350 3. utgave

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-64560-1 3. utgave, 1. opplag 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Omslagsmaleri: Karl V den vise, født 1338, konge av Frankrike (1364–1380). Karl Vs inntog i Paris. Fransk håndmalt bilde fra det 15. århundre, et verk av Jean Fouquet.

Hentet fra «Chroniques de Saint-Denis», Paris, Bibliothèque Nationale.

Omslagsfoto: akg-images / NTB scanpix Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Forord

Dette er første bind i et tobindsverk om historien frem til 1815, særlig beregnet på historiestudenter, men også på andre som ønsker en oversikt over denne perioden. Boken behandler i første rekke europeisk historie, men søker likevel å gi en forholdsvis fyldig fremstilling av de to «nabosivilisasjonene», den bysantinske og islamske verden. Noe av hensikten med dette er å fremstille Europa i et komparativt perspektiv. Kronologisk tar boken utgangspunkt i den gradvise oppløsningen av det romerske imperium fra slutten av 300-tallet til midten av 600-tallet og går frem til første fase i utviklingen av den moderne europeiske staten, omkring 1300.

Boken er blitt til i nær kontakt med historikermiljøene i Bergen og andre steder. Større eller mindre deler av den er blitt diskutert på seminarer i Bergen, Trondheim og Tromsø. Jeg vil takke alle tilstedeværende her, kolleger og studenter, og alle som ellers har sett igjennom manuskriptet for god hjelp og nyttige råd. Særlig vil jeg nevne Knut Helle, Steinar Imsen og Magnus Stefánsson. En særlig takk går også til personer utenfor middelaldermiljøet, som har gitt råd og hjelp der forfatteren selv har vært på usikker grunn, nemlig Sean O’Fahey og Knut Vikør (islamsk historie) og Christian Meyer og Bjørn Qviller (antikken). Ansvaret for boken hviler likevel helt og fullt på forfatteren.

Det andre bindet, Senmiddelalderen, er skrevet av Steinar Imsen.

FORORD TIL ANDRE UTGAVE Andre utgave er en revisjon og ajourføring av første. Hovedstrukturen i fremstillingen og det aller meste av kapittelinndelingen er den samme, men det er gjort en rekke mindre endringer i den løpende fremstillingen på grunnlag av nyere litteratur. I samsvar med denne er både forskningsoversikten i begynnelsen og litteraturlisten bak blitt endret og utvidet. Boken er dessuten ført frem til ca. 1350. Den er dermed blitt bind II i et trebindsverk om Europas historie frem til 1815, der bind I er skrevet av Christian Meyer og bind III av Finn Fuglestad. Jeg vil takke Leidulf Melve for god hjelp med å finne frem til og gjennomgå litteratur og for nyttige kommentarer til manuskriptet.

6 Forord

FORORD TIL TREDJE UTGAVE I tredje utgave er hovedstrukturen i fremstillingen og det aller meste av kapittelinndelingen fortsatt den samme som i de to foregående utgavene, men det er gjort en rekke mindre endringer i den løpende fremstillingen på grunnlag av nyere litteratur. Litteraturlisten bak er også blitt endret og utvidet.

Innhold

Forord ........ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forord til andre utgave . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forord til tredje utgave . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1

2

5 5 6

Skisse av middelalderforskningens historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 16

Fra oldtid til middelalder

..............................................

27

Ca. 300 –750 1. Grensen mellom oldtid og middelalder .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2. Kristendommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3. Romerrikets krise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4. Det nye imperiet: araberne . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

28 29 36 40

Den tredelte verden

4. De tre sivilisasjonene – sammenfatning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

47 48 48 51 57 61 61 63 66 70 73 73 76 77 82 88

3 De tre store sivilisasjonene og forholdet mellom dem

91

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1. Den østlige kristenhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra Østromerriket til Bysants. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Videreføringen av den senromerske staten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Religion og kultur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2. Den islamske verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det arabiske imperium: utstrekning og ressurser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det arabiske imperiums vekst og fall . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Religion og samfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den nye kulturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3. Den vestlige kristenhet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra by til land . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Økonomi og samfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kirken ........... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Germanernes statsdannelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ca. 750–1350 1. Utvidelsen av den siviliserte verden . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

92 97 2. Middelhavsområdets renessanse. . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Rikssamling eller statsdannelse . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8 Innhold

3. Det store vendepunktet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Invasjonene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Den vestlige ekspansjonen . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 Den vestlige ekspansjonen. Årsaker og virkninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120

4 Den sosiale struktur i høymiddelaldersamfunnet

. . . . . 129 1. Føydalsamfunn og godsøkonomi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130 2. Prester, krigere og bønder . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 136 Den sosiale inndeling av høymiddelaldersamfunnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 136 Bøndene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Aristokratiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Det verdslige aristokrati . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Det geistlige aristokrati . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 154 3. Hovedtrekk ved samfunnsstrukturen i høymiddelalderen . . . . . 158

5

Befolkningsøkning og økonomisk ekspansjon . . . . . . . . . . . . 161 1. Nyrydding og befolkningsøkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162 2. Økonomiske endringer i løpet av høymiddelalderen . . . . . . . . . . . . . 169

6 Kirken

..............................................................................

1. Reformpavedømmet . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2. Sentraliseringen av kirken . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Embetsverket. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rettshåndhevelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Pavens inntekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kirken som interesseorganisasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3. Kirken i samfunnet . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sosial velferd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Religionen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lærdom og studier . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kunsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kirken som stat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4. Vendepunktet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

175 176 182 183 185 189 190 192 192 194 201 210 212 213

Byen

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217 1. Byer og handel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 218 2. Byen som samfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 227 3. Konklusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 240

8 Staten

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243 1. Fremveksten av det europeiske statssystemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244 Indre konsolidering . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 254

9 Innhold

Frankrike ..... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tyskland ....... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De grunnleggende forskjeller mellom Tyskland og Frankrike . . . . . . . . . . .

Sicilia og England . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De nye rikene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2. Fra konge til stat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Statens område . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rettshåndhevelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Krigen ........... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Embetsverket. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Statens sosiale grunnlag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3. Kongen, staten og folket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forfatningsutviklingen i England . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den europeiske konstitusjonalismen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

256 258 264 266 267 268 268 269 275 280 285 287 287 295

Sammenfatning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 303 Litteratur .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 309 Alminnelige oversikter over hele eller større deler av perioden . . . . . . . . . 309 Til innledningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 310 Kapittel 1. ..... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 310 Kapittel 2.1. .... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 311 Kapittel 2. 2. .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 312 Kapittel 2. 3. Den vestlige kristenhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 312 Kapittel 3.1–2. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 313 Kapittel 3.3. .... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 313 Kapittel 4. ..... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 315 Kapittel 5. ..... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 316 Kapittel 6. ..... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 318 Kapittel 7. ..... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 321 Kapittel 8. ..... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 322

Saksregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 327 Steds- og navneregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 333

Innledning

Emnet for denne boken er middelalderens historie fra ca. 300 til 1350. Begrepet «middelalder» er hentet fra en historieoppfatning som ikke lenger er vår.

Som betegnelse på en bestemt periode i verdenshistorien, mellom oldtiden og nyere tid, forekommer ordet for første gang i en lærebok utgitt av nederlenderen Cellarius (Keller) i 1688. Historieforståelsen som ligger til grunn for denne inndelingen går derimot tilbake til den italienske renessansen på 1400- og 1500-tallet, da man søkte å gjenreise den klassiske oldtidskulturen og betraktet tiden i mellom som en mørk forfallsperiode. I vår tids språkbruk er betegnelsen rent konvensjonell. Middelalderen er en mellomperiode i samme forstand som enhver periode er en overgang mellom noe som var før og noe som kommer etter. De tradisjonelle ytterpunktene for middelalderen er på den ene siden den samlede middelhavsverdenen, som ble sprengt på 400-tallet ved Vestromerrikets undergang, og på den andre de store oppdagelser på 1400- og 1500-tallet, da europeiske enkeltstater ble sentra for store, oversjøiske imperier.

Denne avgrensningen er primært bestemt av et vesteuropeisk perspektiv.

Med visse modifikasjoner gir den likevel mening for større områder. En krise rammet store deler av det vi kan kalle den siviliserte verden mellom ca. 200 og 600. Og den europeiske ekspansjonen på 1400- og 1500-tallet kan sees som ledd i en verdenshistorisk omveltning, som ikke bare ga europeerne kontroll over nye områder, men som ble begynnelsen til et nytt, verdensomspennende økonomisk og politisk system med Europa som sentrum, som først er i ferd med å avvikles i vår tid.

Dette bindet stopper omkring 1350, før denne siste omveltningen. En fremstilling av europeisk historie i denne perioden kan likevel ikke unnlate å sette utviklingen inn i en videre sammenheng. Det som skjedde gjennom den prosessen vi kaller Romerrikets fall, var jo nemlig ikke bare at den klassiske sivilisasjon ble ødelagt. De romerske tradisjonene ble også videreført og nye sivilisasjoner bygget opp i den østlige og sørlige delen av middelhavsområdet og tilgrensende områder. Frem til 1000-tallet kom sentrum i den siviliserte verden vest for India til å ligge i Midtøsten og Eufrat-Tigris-området. I de følgende tre århundrene ekspanderte imidlertid Europa, økonomisk, politisk, militært og kulturelt. Selv om denne ekspansjonen ikke fikk sin direkte fortsettelse i den følgende perioden, var likevel grunnlaget lagt for den oversjøiske ekspansjonen på 1400- og 1500-tallet.

12 Innledning

Definerer vi periodegrensene på denne måten, er det naturlig å se Europa i middelalderen i et globalt perspektiv og legge vekt på det som karakteriserer verdensdelen som helhet i forhold til andre områder. Et slikt perspektiv er også naturlig ut fra hensynet til at historien skal kunne hjelpe oss til å forstå vår egen tid. Det kunne derfor være gode grunner til å la en fremstilling som dette ikke bare omfatte Europa og tilgrensende områder, men også de store sivilisasjonene utenom, som India, Kina og Amerika. Når dette ikke er gjort, skyldes det i første rekke praktiske hensyn, hensynet til vanlig pensumomfang ved norske universiteter og de problemer en slik oppgave stiller forfatteren overfor. Jeg har likevel ønsket å gå noe lenger i denne retning enn lærebøker i middelalderhistorie tradisjonelt har gjort, i første rekke ved å anlegge et komparativt perspektiv. Sammenligningsgrunnlaget er de to «nabosivilisasjonene», den østlige kristenhet og den islamske verden, som presenteres i kapittel 2, sammen med det som utgjør størstedelen av Europa, nemlig den vestlige kristenhet.

Både selve begrepet «sivilisasjon» og avgrensningen av sivilisasjoner i forhold til hverandre er problematisk. «Sivilisert» er i vanlig språkbruk et positivt ladet begrep, og en inndeling i en «sivilisert» verden og «utkantområder» reflekterer de «siviliserte» folkenes oppfatning av forholdet. Det må derfor understrekes at det i denne sammenheng ikke dreier seg om en verdidom. Også «utkantfolkene» kan være «siviliserte» i den forstand at de har høyt utviklede normsystemer og samfunnsformer, teknologi tilpasset omgivelsene og sine egne religiøse og kulturelle tradisjoner. Derimot bygger definisjonen på bestemte ytre kjennetegn av materiell og institusjonell art. Grunnleggende er stor befolkningstetthet og intensivt jordbruk. På 1500-tallet regner man med at 70 prosent av befolkningen på de tre kontinentene Europa, Asia og Afrika bodde innenfor et belte som strakte seg tvers over kontinentene fra Kina i øst til Europa i vest, mellom ca. 25 og 40 grader nord, med en utløper mot sør i India og Sørøst-Asia – «the lucky latitudes», med Jared Diamonds uttrykk. Gunstige naturforhold og rikelig med arbeidskraft ga i dette området jordbruket et overskudd som gjorde det mulig å underholde en ikke-produktiv befolkning av konger, stormenn, prester, krigere eller byråkrater og mennesker som produserte luksusvarer eller ytte tjenester for dem.

13 Innledning

De store sivilisasjonene ca 1500. De mørke områdene, til sammen ca. 10 mill. km2, har 24–64 mennesker pr km2, intensivt jordbruk med plog, husdyr osv., og byer.

14 Innledning

Samtidig var det nødvendig med organisasjon, ideologi, rettssystem o.l. å for å fremskaffe og fordele dette overskuddet og for å hindre at rivaliserende makter, nomader fra utkantområdene eller andre siviliserte folk, tilegnet seg det. De store sivilisasjonene hadde derfor stor grad av sosial lagdeling og arbeidsfordeling, var gjerne organisert i store og godt utbyggede politiske enheter, riker eller imperier. Eliten i disse samfunnene holdt normalt til i byer, som både var politiske, økonomiske og religiøst-kulturelle sentra. På det siste området var monumentalbyggene et iøynefallende trekk. Byene var også gjerne sentra for andre former for kunstnerisk og kulturell utfoldelse, bildende kunst og litteratur. Skrift spilte en viktig rolle i de store sivilisasjonene, både til rent praktiske formål, som administrasjon, regnskaper og lovgivning, og i form av produksjon av litterære, filosofiske og religiøse tekster, som gjerne hadde stor prestisje. Om man på denne måten kan si at sivilisasjonene utmerket seg i forhold til utkantområdene ved kulturell utfoldelse, dreier det seg imidlertid ikke først og fremst om en kvalitativ vurdering, men om at sivilisasjonene kunne bruke store menneskelige og materielle ressurser til slike formål. Selv om de siviliserte områdene utmerket seg i forhold til naboområdene ved relativt avansert teknologi og stor produktivitet pr. arealenhet, var produksjonsoverskuddet målt med moderne målestokk lite. I hovedsak var dette overskuddet frembrakt ved menneskers fysiske arbeid. Det trengtes derfor mange mennesker til å underholde en liten elite, og selv da ble det ofte lite igjen til den arbeidende befolkning. Sett fra vår tids og fra naboområdenes synspunkt er kontrasten mellom rikdommen hos eliten og fattigdom og ofte direkte nød hos det store flertall et slående trekk ved de store, førindustrielle sivilisasjonene.

En moderne iakttager vil lett bli slått av fellestrekkene i de førindustrielle sivilisasjonene. Dette henger sammen med at vår egen industrialiserte sivilisasjon representerer noe radikalt nytt i verdenshistorien, med høy produktivitet, utstrakt bruk av maskiner, effektive kommunikasjoner og teknologisk utvikling som et fast og i en viss forstand forutsigbart trekk ved produksjonslivet, alminnelig velstand og massedemokrati. Den innbyrdes likheten mellom de førindustrielle sivilisasjonene skyldes i stor grad at de mangler trekk som karakteriserer vår industrielle sivilisasjon. Forøvrig er de meget ulike.

En sivilisasjon kan betraktes som en måte menneskene innen et bestemt område løser bestemte problemer på. Den vanlige inndelingen i økonomisk, politisk og religiøs-kulturell historie tilsvarer visse helt sentrale problemområder. Man må utnytte naturressursene og skaffe seg en form for økonomisk overskudd. Ressursene, både de materielle og de immaterielle, som status, ære og beslutningsmyndighet, må fordeles mellom menneskene i området og vernes mot indre og ytre fiender. Og det er nødvendig å ha et sett av felles verdier og et forhold til overnaturlige makter, både

15 Innledning

for å løse problemer innen de to første sfærene og ut fra en oppfatning av at dette er et mål i seg selv. Sivilisasjonene kan avgrenses i forhold til hverandre gjennom måtene de løser disse problemene på. Disse måtene er dels bestemt av naturgrunnlag og forholdet mellom folketall og ressurser.

Men de er også historisk bestemt. En rekke problemer kan løses på flere måter, og menneskene i en sivilisasjon står også overfor en rekke problemer som ikke direkte henger sammen med naturgrunnlaget. Selv om det kan være tilfeldig hvilken løsning som blir valgt på et problem, vil den løsningen som er valgt likevel gjerne danne presedens. På denne måten oppstår økonomisk-sosiale, politiske og religiøst-kulturelle forskjeller mellom sivilisasjonene.

Når det gjelder det andre problemet vi presenterte innledningsvis, avgrensningen av sivilisasjonene i forhold til hverandre, kan det diskuteres i hvilken grad områder som den islamske verden eller det katolske Vest-Europa i middelalderen løste sentrale problemer på en ensartet måte i forhold til omverdenen. I virkeligheten fantes det innen disse områdene utallige samfunn, fra små landsbyer og grupper av hus med en håndfull innbyggere, via større og mindre byer til store riker og imperier. Disse forskjellige samfunnene sto overfor en rekke forskjellige problemer og representerte en rekke forskjellige løsninger. Det er også en glidende overgang mellom sivilisasjonene, og det finnes riker og samfunn som i en henseende tilhørte den ene sivilisasjonen, i en annen henseende den andre, slik som flere steder i middelhavsområdet i høymiddelalderen.

Vi må imidlertid være klar over at ethvert samfunn i en viss forstand er en abstraksjon. Bare i få og helt isolerte områder er det slik at menneskene tilhører ett, og bare ett samfunn. Større samfunn er sammensatt av en rekke småsamfunn og er gjerne uklart avgrenset i forhold til hverandre. Selv innen moderne europeiske stater finnes det mindre samfunn, lokalsamfunn, trossamfunn o. l. som er opptatt av andre problemer enn staten som helhet og som krever lojalitet av sine medlemmer. Og det finnes minoritetsgrupper, som språklig, kulturelt og religiøst står nærmere innbyggerne i nabostaten enn den de selv lever i. I middelalderen gjaldt dette i mye høyere grad enn i dag. Det er derfor ikke noen vesentlig større abstraksjon å dele menneskene inn i sivilisasjoner enn i riker eller stater.

Den store masse av folket var mindre integrert i storsamfunnet i eldre tider enn i moderne statsdannelser. Den enhet vi kan tale om innen de enkelte sivilisasjoner og forsåvidt også de enkelte riker, er derfor først og fremst en enhet innen eliten. Selv om folkets historie med rette har fått bredere plass i moderne historieforskning enn tidligere og vil bli behandlet også i denne fremstilling, vil derfor inndelingen i sivilisasjoner særlig feste oppmerksomheten ved eliten. Dette er berettiget ut fra ønsket om å forklare historisk endring og bruke historien til å forstå det samfunn og den verden

16 Innledning

vi selv lever i. På godt og ondt har eliten her hatt langt større betydning enn dens tallmessige styrke skulle tilsi. Et tilsvarende synspunkt kan med enda større rett anvendes på forholdet til utkantområdene. Her gjør både folketallet i de «siviliserte» områdene og disse områdenes betydning for den senere utviklingen at det blir naturlig å konsentrere seg om dem i en fremstilling av denne typen.

En historisk behandling av sivilisasjoner og deres forhold til hverandre vil ikke bare være opptatt av å påvise likheter og forskjeller. Den vil også søke å forklare utvikling. I denne sammenheng støter vi på problemet med å «måle» sivilisasjoner i forhold til hverandre. Det finnes ingen allmenngyldige kriterier som gjør at vi kan betegne en sivilisasjon eller et samfunn som overlegent i forhold til andre. Vurderinger her vil være subjektive og personlige og bestemt av forfatterens egen kulturelle bakgrunn. Derimot er det til en viss grad mulig å foreta en rangering ut fra «konkurransedyktighet» på bestemte områder, som teknologi, økonomi, politisk og militær organisasjon, evne til fornyelse på det samfunnsmessige og kulturelle området osv. Ut fra slike synspunkter vil vi i det følgende forsøke å sammenligne sivilisasjonene og diskutere «overlegenhet», «stagnasjon» osv. Vi kan neppe håpe å frigjøre oss fra subjektive og kulturbestemte forutsetninger i en slik diskusjon, og selve problemstillingen er i høy grad bestemt av den situasjon vi selv befinner oss i ved begynnelsen av det 21. århundre. Dette gjelder imidlertid ikke bare for denne typen problemer. Det finnes intet nøytralt ståsted å betrakte historien fra.

SKISSE AV MIDDELALDERFORSKNINGENS HISTORIE Middelalderen er ikke bare en lang og mangfoldig periode, den har også en lang og mangfoldig forskningshistorie. Denne historien viser skiftende oppfatninger, ikke bare som følge av nye studier av kildematerialet, men også som følge av endrede politiske, religiøse og filosofiske oppfatninger eller endrede oppfatninger av hva som er viktig i historien. Forskningshistorien er derfor en viktig bakgrunn for forståelsen av ethvert historisk emne. Fremstillingen i denne boken representerer en av flere mulige måter å betrakte perioden på. Selv om jeg vil søke å begrunne mine oppfatninger, vil det bare i meget begrenset utstrekning være mulig å fremlegge eller diskutere alternative oppfatninger eller gjøre rede for utviklingen i historikerens behandling av de enkelte emner. Den følgende historiografiske oversikten kan derfor bidra til å sette hovedfremstillingen i perspektiv.

Forestillingen om middelalderen som en mørk periode mellom den strålende oldtid og gjenreisningen eller videreføringen av den i samtiden, var utbredt frem til begynnelsen av 1800-tallet, da mer positive holdninger

17 Innledning

begynte å gjøre seg gjeldende og den moderne historieforskning fikk sitt egentlige gjennombrudd. Her var tre elementer sentrale. Det første var troen på fremskrittet og tanken om historien som en prosess. Disse tankene ble formulert flere steder i Europa på 1700-tallet, men forbindes særlig med opplysningstiden i Frankrike. Det andre var etableringen av en fast metode for å etablere faktisk kunnskap om fortiden, m.a.o. kildekritikken. Den fikk sitt gjennombrudd i Tyskland på begynnelsen av 1800-tallet, men har flere tidligere forløpere. Det tredje var gjennombruddet for nasjonalstaten, som bygget på tanken om at det enkelte folks identitet var skapt gjennom historien. Det nasjonale behovet var særlig sterkt i Tyskland, hvor man etter de politiske og militære nederlagene mot Frankrike under revolusjonen og Napoleon reagerte mot den franske politiske, kulturelle og språklige innflytelsen, og i stedet trakk frem nasjonalt tyske tradisjoner. Her fikk historikerne en viktig oppgave, som er med på å forklare at faget også ble profesjonalisert tidligere og i høyere grad enn i andre land. Universitetene ble nå forsknings- og ikke bare undervisningsinstitusjoner, og historikere og andre forskere, særlig innen de humanistiske fag, ble offentlige embetsmenn med høy prestisje. Etterhvert ble også historiefaget og universitetene generelt reformert etter mønster fra Tyskland i de fleste andre land i den vestlige verden, inklusive USA. Ut fra dette grunnlaget kunne forskningen bevege seg i to retninger.

Med utgangspunkt i tanken om fortiden som forklaring på nåtiden, kunne den lansere omfattende synteser for å forklare menneskehetens eller de enkelte nasjoners utvikling fra de eldste tider og frem til samtiden. Et eksempel på dette er Karl Marx, som bl.a. innordnet middelalderen i sin store teori om historiens utvikling frem mot det klasseløse samfunn. Her representerer middelaldersamfunnet den føydale produksjonsmåten, og ett av hovedproblemene i marxistisk historietenkning er å klarlegge hvordan og hvorfor denne produksjonsmåten ved begynnelsen av nyere tid avløses av den kapitalistiske. Slike store synteser ble likevel fortrinnsvis utformet av forskere og litterater i utkanten av det egentlige historikermiljøet.

I neste omgang, ved slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre oppsto det så en ny vitenskap, sosiologien, som så det som sitt mål å utarbeide generelle teorier om samfunnet. Pionerene for denne vitenskapen var Emile Durkheim og Max Weber. Disse generelle teoriene kom på flere måter til å påvirke historikerne. Marx’ teorier om økonomiske produksjonsog klassemotsetninger som historiske drivkrefter og Webers om føydalisme, middelalderbyen og om forholdet mellom protestantisme og kapitalisme har vært inspirasjonskilder for mange middelalderforskere. Og den franske Annales-skolen er direkte påvirket av Durkheims sosiologi. Historikerne i vår tid har også i større grad enn tidligere tatt opp igjen arbeidet med å utforme omfattende synteser.

18 Innledning

Hovedtendensen i det 19. og en stor del av det 20. århundre gikk likevel i motsatt retning. Ønsket om omfattende synteser kom i konflikt med kravet om grundig kildebehandling, og det siste seiret. Middelalderhistorie var – og er – «teknisk» vanskelig. Den krever gode kunnskaper i latin og andre eldre språk og forståelse av begreper og uttrykksformer i tekster fra en fjern fortid. Og resultatene må gjerne etableres ved hjelp av omhyggelig arbeid med å sikte på å vurdere mangelfulle, tendensiøse eller dårlig overleverte kilder. Middelalderforskningens «tekniske» preg viser seg i at den overveiende del av forskningen har form av lærde og spesialiserte monografier og kildeutgaver. Samtidig er også denne typen spesialisert forskning preget av mer eller mindre klart utformede teorier om hva som er viktig og uviktig og hvordan perioden generelt og forskerens eget lands historie skal oppfattes.

I samsvar med den nasjonale orienteringen fikk den politiske historien en dominerende plass. På dette området betydde det kritiske gjennombrudd ved begynnelsen av det 19. århundre en innsnevring i forhold til den bredere interesse for samfunns- og kulturhistorie under opplysningstiden.

Tradisjonen fra renessansen om «den mørke middelalder» kulminerte under opplysningstiden i det 18. århundre, da middelalderen ble betraktet som innbegrepet på alt det liberale tenkere og politikere ønsket å bekjempe: standsforskjeller, laugstvang, undertrykkelse, overtro og religiøs fanatisme.

Middelalderbegeistringen i det 19. århundre hadde for en stor del sin bakgrunn i en reaksjon mot denne tenkningen. Man forkastet opplysnings- og revolusjonstidens tro på universelle løsninger og fremhevet i stedet betydningen av nasjonale og lokale tradisjoner og av hierarki, orden og religion.

Middelalderbegeistringen passet med andre ord godt inn i den konservative tenkningen under restaurasjonstiden. Men i og med at middelalderen også var gjennombruddstiden for nasjonalstaten, i alle fall for flere av de eksisterende statene i det 19. århundre, kunne den også brukes av de liberale.

Endelig var man, særlig under romantikken på begynnelsen av 1800-tallet, fascinert av det fremmedartede, skremmende og groteske ved middelalderen. Skjønnlitteraturen, som Walter Scotts mange middelalderromaner og Victor Hugos Ringeren fra Notre Dame (1831) er eksempler på det. Alt etter samfunns- og historiesyn, hvilket land man befant seg i og hvilken side av middelalderen man beskjeftiget seg med, kunne man skildre perioden som preget av orden og hierarki, eller som menneskehetens blodige og kaotiske, men likevel grunnleggende sunne ungdom. Begge oppfatninger går igjen hos Jules Michelet, en av de fremste franske historikerne i det 19. århundre.

Den liberale tradisjonen la vekt på fremveksten av byer og borgerskap i middelalderen, eller den pekte på det opprinnelige frie bondesamfunnet i tidlig middelalder, som riktignok ble utsatt for føydalisering over store deler av Europa, men som fortsatt fantes i Sveits, deler av Tyskland og Skandinavia, og som kunne danne grunnlag for samtidens demokratiske

19 Innledning

bevegelser. Når det gjaldt det sentrale politiske nivå, søkte særlig engelsk forskning opphavet til de samtidige politiske institusjonene i middelalderen, både rettsvesenet og parlamentet. Tradisjonen ble delvis ført helt tilbake til angelsaksisk tid, og forfatningskonfliktene på 1200-tallet, i første rekke utstedelsen av Magna Carta i 1215, ble sett på som milepeler i Englands demokratiske utvikling. I de to store syntesene fra annen halvdel av det 19. århundre, av William Stubbs og E. A. Freeman, ble et utviklingsoptimistisk syn lagt til grunn: den engelske, liberale forfatning er en videreføring av den relativt frie angelsaksiske samfunnsform, utviklet og foredlet gjennom politiske kriser som den normanniske erobringen og forfatningskampene på 1200-tallet og 1600-tallet. Opposisjon mot dette synet kom til uttrykk omkring århundreskiftet hos J. H. Round, som hevdet at det moderne England ble til ved den normanniske erobringen, og i mer moderat form hos F. W. Maitland og T. F. Tout, som leverte grunnleggende bidrag innen rettshistorie (Maitland) og institusjonshistorie (begge). Hos Round har opposisjonen mot det liberale syn klar sammenheng med en konservativ oppfatning, mens det er vanskeligere å peke på noen særlig politisk tilknytning hos Maitland og Tout.

En klarere konservativ oppfatning av middelalderens politiske historie kommer derimot til uttrykk i Tyskland, særlig etter samlingen i 1870. Nå var den tyske enhet blitt gjenopprettet som hadde eksistert i første del av middelalderen, men hadde gått til grunne på 1200-tallet. Man identifiserte seg derfor i utpreget grad med sentralmakten, representert ved keiseren. I motsetning til i England så man for det meste den aristokratiske opposisjon som uttrykk for splittende krefter og medvirkende til sentralmaktens undergang. En klar sammenheng mellom middelalderforskningen og samtidige problemstillinger kommer også til uttrykk i debatten mellom Heinrich von Sybel og Julius Ficker om den keiserlige utenrikspolitikken i middelalderen.

Sybel, som var prøysser og i samtiden tilhenger av en samling av Tyskland på grunnlag av språk og nasjonalitet («kleindeutsch»), fant årsaken til Tysklands nedgang i Italia-politikken. Keiserne hadde sviktet sitt nasjonale kall og ødet kreftene på noe som ikke tjente Tysklands interesser, i stedet for å konsentrere seg om de nærmeste grenseområdene. Ficker, som var østerriker og tilhenger av en samling av de områdene som hadde tilhørt det gamle keiserriket («grossdeutsch»), mente derimot at Italia lå innenfor det tyske keiserdømmets naturlige interessesfære og at splittelsen hadde andre grunner.

Uansett svaret på dette spørsmålet dominerte den politiske historien.

Et forsøk fra Karl Lamprecht i årene før første verdenskrig på å sette samfunns- og kulturhistorie i sentrum for forskningen ble mislykket. Etter en langvarig strid ble Lamprecht isolert og marginalisert, og den politiske historien fikk overtaket. Hovedinteressen konsentrerte seg om keisermakten

20 Innledning

i storhetstiden før 1250, men også de enkelte delstaters («Länder») historie ble utforsket, det siste særlig i det 20. århundre. Et hovedtrekk ved den tyske tradisjonen var videre den grundige kildebehandlingen. Arbeidet med den store kildeserien Monumenta Germaniae Historica (Tysklands historiske minnesmerker), fra 1818 og utover – den er ennå ikke avsluttet – bidro både til å tilrettelegge materiale for senere forskning og tjente som utdanning av fremtidige forskere.

Ikke bare den tyske stat, men også staten som fenomen sto sentralt i tysk forskning. Særlig var der sterk interesse for de retts- og idéhistoriske sidene av spørsmålet. Grunnleggende bidrag ble her gitt av bl.a. Otto von Gierke, Fritz Kern og Ernst Bernheim. Gierke skrev et stort verk om middelalderens personbaserte sammenslutninger, Kern skrev viktige arbeider om tidlig middelaldersk rett og politisk ideologi, og Bernheim var en pioner i studiet av tidens politisk-religiøse forestillingsverden, slik den kommer til uttrykk særlig i historieskrivningen. Tradisjonen ble videreført og videreutviklet i tiden etter første verdenskrig. Percy Ernst Schramm fjernet seg både fra tradisjonell idéhistorie og tradisjonell politisk historie ved å studere politiske ritualer og symboler, kroningsritualer og herskerinsignier og prøvde på denne måten å avdekke den grunnleggende, rutinepregede oppfatningen av politisk makt. Ernst Kantorowicz debuterte med en sterkt heroiserende biografi om keiser Fredrik II (1212–50), der herskerideologien var fremtredende, og fortsatte med en rekke arbeider om statsoppfatning, politisk ideologi og politisk og juridisk tenkning. Gerd Tellenbach videreførte den idéhistoriske tradisjonen med en studie av de fundamentale trekk i kirkelig tenkning fra oldtiden og frem til investiturstriden. I etterkrigstiden satte han i gang en omfattende forskning om det tyske aristokrati. Otto Brunner fjernet seg i noen grad fra den tidligere generasjonens statsorientering. Han la større vekt på politikk i praksis og understreket det lokale og personbaserte herredømme snarere enn kongemakt og statsmakt. Disse ideene var ikke uten sammenheng med nazistenes oppgjør med den moderne, liberale stat, men har likevel fått stor betydning for senere forskning.

I engelsk forskning kan nok reaksjonene omkring århundreskiftet mot Stubbs’ og Freeman’s oppfatninger betraktes som et skritt i konservativ retning, men det er egentlig ikke tale om noen varig reaksjon. Debatten om den normanniske erobringen har fortsatt siden, og den «angelsaksiske» oppfatningen står fortsatt sterkt. Når man i det 20. århundre gjennomgående har hatt en mer positiv oppfatning av monarkiet enn man hadde i det 19., henger det snarere sammen med at man så utbyggingen av statsmakten som uttrykk for praktiske løsninger av samfunnsproblemer. Ikke bare den aristokratiske opposisjonen, men også monarkiet selv, ble en forløper for det moderne engelske demokrati. Tradisjonen er blitt videreført senere i det 20. århundre av en rekke forskere, både i Storbritannia og USA. Sentrale

21 Innledning

navn i USA er Charles Homer Haskins og Joseph Strayer. Helhetsoppfatningen i denne tradisjonen skiller seg sterkt fra den vi møtte i det 19. århundre.

Middelalderen var nå blitt praktisk, nøktern og rasjonell; den lyse middelalder hadde erstattet den mørke.

En videreføring og utvidelse av tanken om «den lyse middelalder» kommer til uttrykk i en berømt bok av Charles Homer Haskins fra 1927, der han undersøkte en rekke sider av 1100-tallets kultur og samfunn og konkluderte med at denne perioden representerte et gjennombrudd for en rekke av de tendensene man tidligere hadde forbundet med den italienske renessansen på 1400- og 1500-tallet: humanisme, en rasjonell virkelighetsoppfatning og oppdagelsen av individet. Haskins’ oppfatning møtte motstand fra renessanseforskerne, men har spilt en viktig rolle i middelalderforskningen, særlig i Storbritannia og USA. Det klassiske verk innen denne tradisjonen er R.W. Southerns bok The Making of the Middle Ages (1953), der han skildrer høymiddelalderen som en fornyelses- og oppbruddstid på en rekke områder, som politikk, administrasjon, religion, filosofi, litteratur og kunst.

Et annet uttrykk for oppfatningen av «den lyse middelalder» i de liberale forskningsmiljøene i det 20. århundre er det endrede synet på Den katolske kirke, som nå også ble sett som eksempel på utbyggingen av nye, effektive og rasjonelle styringsformer. Særlig kommer dette til uttrykk i studiet av kanonisk rett, som er blitt fremhevet som et av middelalderens viktigste bidrag til senere tiders idé- og samfunnsutvikling. Her er et omfattende og tidligere nokså ukjent materiale blitt trukket frem og analysert. En lignende utvikling har skjedd når det gjelder filosofi og teologi.

To år etter Haskins’ bok om 1100-tallets renessanse, i 1929, kom det ut et nytt tidsskrift i Frankrike med tittelen Annales. Redaktørene var to historikere i Strasbourg, Lucien Febvre og Marc Bloch. Miljøet omkring disse to ble i løpet av de følgende årene, særlig etter 1945, et av de viktigste historikermiljøene i verden, kanskje særlig innenfor eldre historie, deriblant middelalderen. Annales-skolen, som den ble kalt, representerte en omfattende fornyelse av middelalderforskningen, men i en annen retning enn den engelsk-amerikanske. Fransk forskning hadde i det 19. århundre gjerne en generaliserende og sosiologisk karakter, i forlengelse av tradisjonen fra opplysningstiden på 1700-tallet. Mot slutten av århundret vant den tyske kritiske og begivenhetspregede retningen innpass i Frankrike og dominerte frem til 1920-årene. Annales-skolen var en reaksjon mot denne siste retningen, både mot den politiske historiens dominans og mot utviklingstanken.

På begge områder, men særlig på det siste, var påvirkningen sterk fra andre samfunnsvitenskaper, sosiologi, geografi og sosialantropologi.

Begynnelsen av det 20. århundre markerte et gjennombrudd for funksjonalistiske og strukturalistiske forklaringsmodeller, både innen språkvitenskapen og samfunnsvitenskapene. Det vil si at man i stedet for

22 Innledning

å søke forklaringen på et fenomen i fortiden, søkte å innordne det som del av et system som eksisterte i samtiden. Mens f.eks. tidligere historikere særlig hadde vært opptatt av de føydale institusjoners opprinnelse enten i det germanske eller det romerske samfunn, la man nå hovedvekten på å undersøke hvilke materielle, sosiale og andre betingelser som frembrakte slike institusjoner og hvilken funksjon de hadde innen middelaldersamfunnet. Tankegangen kommer klart til uttrykk i den engelske tradisjonen fra Maitland og utover og i den tyske fra mellomkrigstiden. Annales-skolens særlige bidrag til den var ønsket om å studere fortidens samfunn som totalitet, der både politiske, rettslige og økonomiske og sosiale forhold skulle sees i sammenheng. Selv om disse forskerne også var opptatt av historisk endring, kom de i forhold til tidligere retninger til å legge særlig vekt på stabile og uforanderlige trekk. I praksis betydde dette at jordbrukssamfunnet ble gjenstand for større interesse enn handel og byliv og at føydalsamfunnet og kirken ble fremhevet på bekostning av staten. Innenfor den økonomiske historie fremhevet man de materielle grunnforhold fremfor teknologi og organisasjon, innenfor idéhistorien vanlige, underforståtte eller ubevisste tankemønstre fremfor systematisk utformede tanker (mentalitetshistorie).

Generelt la man vekt på vanebestemte handlingsmønstre og sosiale strukturer og tilla enkeltpersoner og begivenheter liten betydning. Annales-skolen vendte dermed til en viss grad tilbake til tidligere tiders bilde av «den mørke middelalder», ved i motsetning til den engelsk-amerikanske retningen å legge vekt på det fremmedartede, det irrasjonelle og det primitive i tiden.

Annales-skolen reagerte også mot den nasjonale rolle historiefaget tradisjonelt hadde hatt. Dette førte til at ikke bare den politiske historien, men også staten som institusjon lenge fikk en beskjeden plass. I stedet studerte man mindre områder, lokalsamfunn og regioner eller mye større, geografiske og økonomiske regioner som middelhavsområdet eller fremveksten av den moderne verdensøkonomi (Fernand Braudel). Innen middelalderhistorien var den viktigste syntesen Marc Blochs verk om føydalsamfunnet.

I praksis var man likevel mest opptatt av den første typen studier, bl.a. fordi Annales-skolen overtok tradisjonell historieforsknings sterke betoning av grundige kildestudier og motvilje mot omfattende teoretisering. Hovedområdet for forskningen i 1950- og 60-årene var sosial og økonomisk historie, og man var lenge sterkt kvantitativt orientert, en orientering som nådde sitt høydepunkt med gjennombruddet for den nye datateknologien omkring 1970. Sosial og økonomisk historie har, særlig i løpet av etterkrigstiden, fått en sterkere plass også i andre land enn Frankrike. I engelsk forskning har arbeidet med å utforske det rike kildematerialet til jordbrukshistorien og godsøkonomien stått sentralt, men man har også arbeidet med by og handelshistorie. Denne forskningen har mottatt impulser fra den franske Annalesskolen. Derimot er sosial og økonomisk historie fortsatt svakere

23 Innledning

representert i tysk middelalderforskning, med unntak av det gamle DDR, der området sto sentralt og flere viktige arbeider ble utgitt.

De viktigste interesseområdene innen Annales-skolen fra 1970-årene av, har imidlertid vært kultur, tanker og følelser, altså «mentalitetshistorie».

Også her understreker man gjerne det fremmedartede ved middelalderen og retter oppmerksomheten mot bønder og vanlige mennesker og mot dagliglivet. Selv om også kvantitative metoder kunne brukes på slike fenomener, har man i økende grad gått over til kvalitative metoder. Denne orienteringen har resultert i en rekke arbeider om emner som barndommen, seksualiteten, døden osv. I tillegg har religionen spilt en sentral rolle, men da slik at man har søkt bak den offisielle lære til folkelige andaktsformer og overtro.

Her balanseres også den kvantitative og abstrakte tendensen av ønsket om innlevelse i fortiden, ofte formidlet i en sterkt litterær stil. I etterkrigstiden har denne retningen blitt den ledende i fransk historieforskning og har også fått stor innflytelse i andre land, bl.a. England, USA, Polen, Russland og Italia, og har i senere tid fått økt innflytelse i Tyskland. Å karakterisere dagens situasjon er vanskelig. I tillegg til den uungåelige og meget sterke forenkling som har preget foregående fremstilling, kommer vanskeligheten med å skille mellom hovedtendenser og tilfeldige og kortvarige moteretninger. Med disse forbehold kan det være naturlig å ta utgangspunkt i mentalitetshistorien, som er blitt videreført, men til dels ut fra andre teoretiske forutsetninger. To sentrale trekk, som til en viss grad henger sammen, er betoningen av middelalderens annerledeshet og av «representasjon». Muligheten for å trekke ut «harde fakta» av kildene er blitt sett på med økende skepsis, og man har i stedet understreket at de er uttrykk for tidens egen selvforståelse, som historikerne ikke kan komme bak. I en del miljøer, særlig i USA, har man vendt tilbake til bildet av «den mørke middelalder» i langt høyere grad enn i Frankrike, og understreket det groteske, skremmende og undertrykkende i tidens sivilisasjon. I motsetning til i opplysningstiden er dette ikke uttrykk for en fremskrittstro, der middelalderen danner en dyster kontrast til en lys samtid. Bildet minner mer om sider ved romantikkens historieoppfatning, men er først og fremst uttrykk for en generell kulturpessimisme og en mistro til alle former for makt. En viktig inspirasjonskilde her er den franske filosofen og historikeren Michel Foucault, som i en rekke undersøkelser har søkt å avdekke de grunnleggende rammer for tenkning og sosial praksis i tidligere tider og å vise hvordan de alle er uttrykk for en subtil, undertrykkende makt.

Emnemessig har særlig amerikanske forskere reagert mot den positive oppfatningen av staten i tradisjonen fra Maitland til Strayer og mot «den store fortelling» om den europeiske sivilisasjon fra oldtiden til i dag («Plato to NATO»). I stedet er oppmerksomheten blitt rettet mot marginale eller undertrykte grupper, jøder, kjettere og andre avvikere. Tendensen kom

24 Innledning

klart til uttrykk fra omkring 1970, omtrent samtidig med studentopprøret og protesten mot Vietnam-krigen, og det er neppe tilfeldig at den har styrket sin stilling i 1990-årene, da den unge generasjonen fra denne tiden er begynt å innta de sentrale posisjonene i fagmiljøet. Feminismen har også hatt stor betydning for orienteringen i forskningen, både i USA og andre steder. En rekke arbeider om kvinner i middelalderen er kommet ut i løpet av de siste tredve årene. Først dreide det seg særlig om å vise at kvinner hadde spilt en mye viktigere rolle i middelaldersamfunnet enn man tidligere hadde ment, eller omvendt, å peke på kvinnene som objekter for mannlig undertrykkelse. I senere tid har interessen, i samsvar med den alminnelige tendensen i kvinnehistorisk forskning, forskjøvet seg fra studiet av kvinner til studiet av kjønn generelt, der også menn og mannlighet er blitt et viktig emne. Den feministiske forskningen er også et viktig uttrykk for «representasjonens» betydning, fordi den hovedsakelig bygger på den forutsetning at kjønnsforskjeller er kulturelt og ikke biologisk bestemt og dermed retter oppmerksomheten mot den særlige måten disse forskjellene ble «konstruert» i middelaldersamfunnet.

Middelalderens annerledeshet står sentralt også i andre miljøer, selv om man ikke trekker like radikale konsekvenser av den. Innenfor Annales-skolen har man igjen nærmet seg elitekulturen og den politiske historien, men ut fra mentalitetshistoriens teoretiske ramme. Middelalderens teologi er blitt et viktig emne, men i første rekke som kilde til en fremmed forestillingsverden.

Når Jacques Le Goff skriver en biografi om en konge, Ludvig den hellige, er det tilsynelatende et brudd med alt Annales-skolen har stått for. Forsåvidt er det også uttrykk for en sterkere understrekning av enkeltmenneskets betydning.

Men samtidig blir biografien også et middel til å analysere «representasjonen» av helgenkongen i samtidens litteratur og forholdet mellom enkeltmenneske og miljø og hvordan nye tendenser i religion og politikk kommer til uttrykk i Ludvigs regjeringstid. En fornyelse av den politiske historien finner vi også i tysk forskning. Her har man i senere tid fått en rekke studier, særlig av politikken i tidlig middelalder, der man har søkt å avdekke «spilleregler» som er helt annerledes enn i senere, mer institusjonaliserte samfunn og der personlige relasjoner, ritualer og symboler spilte en viktig rolle. Sentrale skikkelser her er Gerd Althoff, Hagen Keller og Otto Gerhard Oexle. Nyere arbeider om engelsk historie, bl.a. Robert Bartletts store oversikt over perioden 1075–1225, går i samme retning og legger større vekt på det personlige i tidens politikk enn den tradisjonelle konstitusjonelle og administrative historien. Også de mange studiene av forholdet mellom muntlig og skriftlig kultur – åpenbart inspirert av medierevolusjonen i de siste årtier – faller inn i denne sammenhengen. Både middelalderens muntlighet og skriftlighet er uttrykk for en annerledes kultur enn i senere tider; det dreier seg ikke bare om teknikker, men om grunnleggende holdninger.

25 Innledning

Det har imidlertid også vært reaksjoner på denne betoningen av middelalderens annerledeshet. En av de forskerne som i senere tid har fått størst oppmerksomhet og blitt gjenstand for mest diskusjon, Susan Reynolds, hevder tvert imot at middelalderen ikke var grunnleggende annerledes enn vår tid. I to store bøker har hun tatt et radikalt oppgjør med de klassiske teoriene om føydalismen, og konkluderer med at oppfatningen både av eiendom og politisk makt lå nærmere senere tiders enn man tidligere har ment. Også flere andre undersøkelser peker i samme retning. «De store fortellinger» er heller ikke forlatt; et stort prosjekt om statsutvikling i Europa fra middelalderen til 1700-tallet ble avsluttet i 1992 og resultatene publisert i syv bind i de følgende årene. Et annet stort prosjekt, The Transformation of the Roman World (1993–96) tok opp overgangen fra antikk til middelalder.

Og undersøkelser av Europas historie fra middelalderen til i dag foregår fortsatt og vil etter alt å dømme få ny aktualitet i lys av de endringer som skjer gjennom fremveksten av et overnasjonalt Europa.

Den foreliggende boken har en viss tilknytning til denne siste tradisjonen. Det ligger til en viss grad i genren; man kan vanskelig skrive en bok om 1000 års europeisk historie ut fra en grunnleggende skepsis til «den store fortelling». Men det ligger også i opplegget en avstandtagen fra den mest radikale kritikken av de store synteser om europeisk historie. De eksisterende synteser kan utvilsomt kritiseres, men oppgir vi syntesen som sådan, risikerer vi å havne i en antikvarianisme som bare beskjeftiger seg med fragmenter av fortiden. Ellers vil nok lesere i det følgende kjenne igjen trekk fra flere av de retningene som er presentert i det foregående. Jeg har forsøkt å balansere mellom mørk og lys middelalder, mellom annerledeshet og kildenes «representasjon» av denne annerledesheten på den ene siden, og de utviklingstrekk som vi i ettertid kan se, men som var skjult for tidens mennesker, på den andre. Litteraturlisten bak vil gi et inntrykk av en del inspirasjonskilder og kan dessuten danne et utgangspunkt for videre lesning og for en orientering i andre oppfatninger enn dem som preger denne boken.