En kort introduksjon til bronsealderen i Norge

Nils Anfinset

En kort introduksjon til bronsealderen

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2024

ISBN 978-82-02-67442-7

1. utgave, 1. opplag 2024

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen

Sats: deTuria Design

Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia

FORORD

Denne boken hviler på skuldrene til alle de som har jobbet og publisert sin kunnskap om bronsealderen og tidlig metalltid i Norge. I arbeidet med boken har jeg lagt stor vekt på noteapparatet både for å kunne vise til kilder, men også som en hjelp til videre studier. I skriveprosessen har jeg også hatt stor nytte av konstruktive kommentarer, litteraturtips og nyttig informasjon fra Heidrun Stebergløkken, Asgeir Svestad, Roger Jørgensen, Marianne Skandfer, Sean Denham og fagkonsulent Anne Lene Melheim, som alle har gjort at teksten har blitt betydelig bedre enn utgangspunktet. Redaktør Lars Aase skal ha stor takk for konstruktive og gode tilbakemeldinger underveis. I tillegg har Geir Arne Lomheim og Kristin Senneset hatt et kritisk utenfrablikk. Spesielt skal Kristin ha takk for mange gjennomlesninger, utrettelige diskusjoner og støtte underveis når jeg har tvilt som mest. En stor takk til dere alle!

Nils Anfinset

Bergen, 3. mai 2024

EN NY TID I EMNING

Dagens Sittarvuotna/Skarvbergvika i Porsángu/Porsanger i Finnmark for om lag 3800 år siden …

Sommeren hadde vært god. Havet, fjorden og fjæra hadde gitt mye fisk, skjell, tang og tare. Akkurat nå hadde storfamilien nok mat, noe som ikke var helt vanlig. Storfamilien hadde bygget to hus tett i tett i den lille bukta omgitt av mektige fjellformasjoner, hvor forfedrene hadde satt sitt avtrykk i fjellet ovenfor. Vindene kunne være sterke her når nordøsten stod mot land, og da var det viktig at husene var gravd godt ned i strandvollen. I de små buktene langs fjorden ut mot storhavet holdt andre familier til. Husene var bygget med flate steiner som fundament og med skråstilte stokker med torv som vegger. Selv om det var sensommer brant ildstedet, for å gi varme og tilberede fangsten. Tiden de ikke benyttet til jakt, fiske og sanking, brukte de mest erfarne til å lage redskaper av lokale råstoffer. De hadde byttet til seg andre råstoffer til å lage redskaper fra mer fjerntliggende steder mot skinn og andre varer. Nå hadde de begynt å lage en ny type pilspisser med innbuet ende av skifer som var lettere å skjefte til pileskaftet. Den store familien hadde bodd i de to husene siden tidlig på våren. Nå var høsten på vei, og snart skulle de splitte opp i mindre grupper for å møtes igjen neste vår. Den siste kvelden gikk praten livlig, og de eldste fortalte gamle historier om forfedre, jakt og fangst. En skiferkniv ble stukket inn i veggen i det ene huset, et tegn på at de skulle komme tilbake neste vår. Men nye tider var emning, og familien vendte aldri tilbake til bukta. Senere kom andre og brukte det samme stedet.1

Om lag 1300 år senere i nærheten av dagens Aske ved Larvik …

Det var senhøstes og likbålet hadde brent i flere dager. Familie og folk fra de nærmeste gårdene hadde samlet seg, spist og drukket ved siden av den døde. Avlingene hadde slått feil de tre siste årene og festmåltidet var ikke slik det skulle ha vært, det var knapt med mat til alle. Den døde var vasket, rengjort, iført en kappe og lagt ned på de tørre trestokkene som dannet en liten plattform. Under var det rikelig med tørt gress og opptenningsved. Hele storfamilien var samlet når den døde skulle ut på en ny reise, en reise like viktig som livet som nå ble forlatt. Den eldste i familien hentet ild fra huset på gården og satte fyr på likbålet. Flere av familiemedlemmene våket over bålet i flere dager. Det måtte stadig tilføres ved slik at forbrenningen ble komplett og omdanningen ble fullført. Da bålet var kaldt samlet den nærmeste familie beinrestene fra bålet og la dem i en urne av keramikk. Urnen hadde tidligere vært benyttet til matlaging ved store fester. I urnen la familien en smykkenål i bronse, et knekt sigdblad i bronse, deler av et kar i bronse med spiraler på siden, en smykkenål i jern og noen hekter i jern. Urnen ble båret i en prosesjon vestover forbi gården en siste gang, til stedet hvor man gravla sine døde. Få meter fra en eldre grav, en liten lav røys med en bautastein i hver ende, ble urnen satt ned i et lite, traktformet hull i bakken. Gropen rundt urnen ble fylt med aske fra likbålet og noen små biter med bronse. Over urnen ble det lagt en tynn steinhelle. De eldre fortalte om de store, prangende begravelsene for mange generasjoner siden, minnesmerkene var fortsatt tydelige flere steder i nærheten. Deretter ble området rundt brolagt med steiner som tidligere hadde blitt fjernet fra markene. Til slutt ble det hentet rullesteiner nede ved sjøen, en tradisjon man hadde holdt på i uminnelige tider som knyttet den døde til havet og det nye livet. Etter mange dager var siste stein lagt ned og graven var endelig ferdig. En æra var over.2

Eksempelet fra vår nordligste landsdel for omtrent 3800 år siden gir et

bilde av hvordan man bodde og levde av jakt, fangst og sanking. Man levde ikke isolert, men hadde kontakter og nettverk både langs kysten og i innlandet. På samme måte viser eksempelet fra Aske ved Larvik at jordbruk og husdyrhold ikke var en enkel levevei hvor avlinger kunne slå feil. Det var en brytningstid med introduksjon av nytt metall og omlegginger i jordbruket. I hovedsak er disse prosessene langsomme, men skaper over tid endring i menneskers levemåte, og kan noen ganger fremstå som brudd med tidligere tradisjoner.

Det er stor forskjell på hvordan det arkeologiske materialet i disse to eksemplene har fremkommet. Kunnskapen om Sittarvuotna/ Skarvbergvika i Porsángu/Porsanger i Finnmark er basert på moderne arkeologiske metoder og samlet inn for at vi skal kunne bruke kunnskapen til forskning og formidling i fremtiden. Utgravningen på Aske ved Larvik ble utført i 1890-årene med datidens metoder og tilnærminger. På den tiden var gjenstander fra gravene viktigst for forskeren, mens man var mindre opptatt av gravens utforming, beliggenhet i landskapet og relasjon til andre graver. Vanligvis ble ikke beinrester fra dyr eller mennesker tatt vare på, men bare kort notert i rapportene. Vi kan lese den store skuffelsen når gravene var tomme i mange rapporter fra denne tiden. Siden beskrivelsene om graven fra Aske er mangelfulle, kan vi ikke med sikkerhet si at den tilhører overgangen til jernalderen. Funnet kan ha bestått av flere gravleggelser, eller det kan ha blitt sammenblandet, men graven har mange elementer som kan knyttes til en overgangstid. Dette viser noe av fagets utvikling over tid, og trolig vil fremtidens arkeologer mene det samme om dagens arkeologiske praksis.

I store deler av Nord-Norge defineres tidsrommet denne boken omhandler som tidlig metalltid, mens i Midt- og Sør-Norge defineres det samme tidsrommet som bronsealder. Eksemplene som er trukket fram innledningsvis illustrerer hvordan mennesker, i det som mange tusen år senere blir til Norge, har tilpasset seg omgivelsene og naturbetingelsene ut fra svært ulike geografiske forutsetninger. På tross av store forskjeller representerer begge eksemplene noen trekk ved tidlig metalltid og bronsealder i Norge.

I Finnmark var tuften gravd godt ned på strandterrassen med tydelige veggvoller etter det som en gang var boligen til en stor familie