Byen som erfaring av Jonny Aspen

Page 1


Byen som erfaring

Byen som erfaring

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2025

ISBN 978-82-02-85902-2

1. utgave, 1. opplag 2025

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Design og sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: CPI Books GmbH, Tyskland

Boken har fått støtte fra: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

www.cda.no

akademisk@cappelendamm.no

Forord

Vi lever i en urban tidsalder der stadig flere av klodens mennesker bor i byer. Vår erfaringsverden, altså våre leve- og tenkemåter, får med det et tiltakende urbant preg. Spørsmålet er hva dette mer konkret betyr. Det er dette som er denne bokas tematikk.

Mitt håp er at boka vil bli lest som en nysgjerrighetsdrevet jakt på et bedre og mer nyansert språk om bylivets kjennetegn, som en konkret erfaringsverden. Boka er bygd opp som en kombinasjon av egne erfaringer og andres tanker om bylivet. Jeg baserer meg altså dels på egne observasjoner og erfaringer, og dels på hva jeg har kommet over av innsikter om og tolkninger av byens erfaringsliv hos andre tenkere.

Litteraturtilfanget er primært akademisk og forskningsbasert, men jeg benytter meg også av skjønnlitterære kilder.

Byen som erfaring kan ses som en oppfølger til Den vitale byen (2015), som ble skrevet i samarbeid med John Pløger. Mens sistnevnte bok primært har et teoretisk utgangspunkt, er herværende bok tenkt mer konkret og erfaringsnær. Felles for dem begge er en vitalistisk betraktningsmåte, med fokus på byen som levd liv. Et annet fellestrekk er en ambisjon om å tilføre byutviklingsdiskusjonen et mer kvalitativt språk.

Jeg vil rette en stor takk til kolleger ved mitt arbeidssted, Institutt for urbanisme og landskap på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, for gode og tankevekkende samtaler om byens ve og vel gjennom

mange år. Mange av dere har påvirket denne boken mer enn dere aner. Det samme gjelder John Pløger og Sverre Bjerkeset, som jeg gjennom mange år har samarbeidet med om skriveprosjekter, som alle i en eller annen forstand tangerer tematikken om byen som erfaring.

Oslo, januar 2025

Jonny Aspen

Kapittel 6 Bylivets

Innledning

Jeg har stor fascinasjon for byen og bylivet. Jo større byen er, dess bedre. Mitt siktemål med denne boka er å gi en så helhetlig fremstilling som mulig av hva denne fascinasjonen bunner i. Hva er det egentlig som kjennetegner byen forstått som et erfaringsunivers?

Det er naturlig å tenke seg at spørsmålet har mange svar, avhengig av hvem man spør og hvilke byer det refereres til. Byer er forskjellige, så også menneskene som bruker byen. Opplevelsene og erfaringene man gjør seg, vil derfor variere over et stort spektrum. Spørsmålet er likevel om det finnes et slags minste felles multiplum av erfaringsmessige kvaliteter som tilhører bylivet. Jeg tror at så er tilfellet, og vil i denne boka gi en nærmere beskrivelse og analyse av hva disse kvalitetene består i.1

Vi lever i en stadig mer urbanisert verden. Mer enn halvparten av klodens befolkning bor nå i byer, og FN regner med at ytterligere 2,5

1 I denne boka snakker jeg for det meste om byen, i bestemt form entall. Det vil forhåpentligvis fremgå av sammenhengen ordet står i om jeg med dette refererer til kjennetegn ved byer generelt, eller om jeg snakker om et mer spesifikt sted eller en spesifikk by. Jeg kunne selvsagt valgt å bruke formuleringer som «byer» eller «byene» i de tilfellene der jeg refererer til mer generelle saksforhold, men av språklige hensyn har jeg valgt ikke å gjøre det.

milliarder mennesker vil bosette seg i urbane områder innen 2050.2

Tiltakende urbanisering fører også med seg endringer i levemåter og livsstiler. Rurale livsformer avløses av urbane livsformer. Spørsmålet er hva et slikt skifte mer konkret kan sies å bety. Hva er det som særpreger urbane levemåter? Har de noen fellestrekk på tvers av geografiske og kulturelle grenser, eller er det slik at urbaniteten

kommer i mange ulike versjoner?

Hva betyr så begrepet urbanitet? Ofte brukes begrepet relativt løst og omtrentlig, gjerne som en generell referanse til noe bymessig.

Andre ganger brukes det mer om hva som er typisk for et bymiljø, enten i fysisk forstand eller som sosial og kulturell betraktning. Det er særlig de sistnevnte aspektene som vil bli gjenstand for nærmere utforskning og diskusjon i denne boka. Mer spesifikt vil urbanitet bli belyst som et erfaringsbegrep. Jeg ønsker å finne ut hva som mer konkret kjennetegner byens og bylivets særskilte erfaringsverdener.

Hva særpreger byen som en erfaringsarena? Hvilke erfaringer er mest typiske for bylivet?

Gitt det faktum at verden får et tiltakende urbant preg, er dette spørsmål som vil bli mer og mer aktuelle i årene som kommer. Men spørsmålene har også et bredere bakteppe. Min påstand er nemlig at vi har et altfor fattig og upresist språk om hva byen gir av spesifikke og konkrete erfaringer. Noe av dette kan skyldes at den pågående urbaniseringen skjer såpass raskt, altså at byene forandrer seg så hurtig, at språket vårt ikke helt greier å holde følge. Byen og bykulturen står i fornyelsens tegn, og det å favne fornyelsen språklig vil alltid være krevende. Men den språklige fattigdommen kan like mye skyldes at

2 I Norge bor per oktober 2024 rundt 82 prosent av befolkningen i byer eller såkalte tettbygde strøk (Statistisk sentralbyrå, https://www.ssb.no/befolkning/folketall/statistikk/tettsteders-befolkning-og-areal). Urbanisering refererer til byvekst, primært i betydningen økning i bybefolkningens andel av et lands eller en regions innbyggertall. Byveksten manifesterer seg fysisk ved at urbane områder bres ut i areal, og/eller ved at allerede eksisterende byområder fortettes ytterligere.

vi opererer med en kulturell selvforståelse som langt på vei sperrer for innsyn i urbaniteten som et uomgjengelig vilkår for stadig flere menneskers liv. Fremdeles er det nok slik at mange knytter sin identitetsfølelse primært til natur og landskap, slektskap og nasjonalitet.

Situasjonen blir ikke mindre paradoksal av at det i de senere årene har gått inflasjon i bruken av ordet «urban» og beslektede begreper blant dem som bygger byen, altså eiendomsutviklere og planleggere. De fleste av byutviklingens større aktører påberoper seg i dag et ønske om å skape byliv og urbane kvaliteter. Urbanitetsbegrepet har slik blitt et ideal og honnørord. Det fungerer som ideologisk lim i den typen «attraktivitetsdiskurs» som er styrende for dagens byutvikling. Den offentlige diskusjonen om bylivets kvalitative sider, altså om urbanitetens mer konkrete innhold, fremstår dermed som relativt sjablongpreget og omtrentlig. Derav min påstand om at vi mangler et presist språk om bylivets mer erfaringsmessige sider. Med bakteppe i urbaniseringsbølgen som skyller over verden, er målet med denne boka å reetablere begrepet urbanitet som en analytisk betegnelse for bylivets kvalitative og erfaringsmessige innhold. Forhåpentligvis vil dette også kunne bidra til en mer nyansert diskusjon om byutviklingens kvalitative sider.

Leseren vil altså bli invitert med på en oppdagelsesreise der formålet er å avdekke urbanitetens mer konkrete innhold. Dette fordrer et klart blikk, ikke bare for byen som et fysisk og sosialt sted, men også for byen som subjektiv opplevelse og erfaring. Derfor vil beskrivelser av egne observasjoner og erfaringer med byen inngå som en integrert del av de tematiske undersøkelsene og drøftingene. Å gå i byen, og det å observere bylivet som utfolder seg rundt en i en park eller på en utendørskafé, altså byvandringen og deltakende observasjon som metode og erkjennelsesverktøy, vil bli viet særskilt oppmerksomhet. Begge deler er aktivitetstyper som kan fortelle oss noe vesentlig om hvilke faktorer som spiller med i måten vi opplever og erfarer byen på. I tillegg til skildringer av egne erfaringer med byen vil min undersøkelse ta utgangspunkt i et bredt utvalg av skriftlige kilder,

primært bestående av faglitteratur (byforskning, byteori, byplanhistorie, byhistorie), men også mer litterære kilder (skjønnlitteratur og essayistikk) er benyttet. Det litterære eksempelmaterialet vil særlig bli brukt til å utforske hva en mer erfaringsnær – og språklig sensitiv – tilgang til byen kan gi av innsikter og inspirasjon.

Urbanitetsbegrepet i går og i dag

Urbanitet er et løst og omtrentlig begrep som har blitt tillagt skiftende betydning opp gjennom historien. I Store Norske Leksikon finner vi ikke noe oppslagsord for urbanitet, men derimot for adjektiv- og adverbformen urban. Her er det tre betydningsdimensjoner som fremheves: «bymessig, typisk for byer, som har med byer og bykultur å gjøre; beleven, høflig; kultivert, dannet».3 Den førstnevnte betydningen er kanskje mest vanlig i dag. Urban og urbanitet brukes gjerne som en generell betegnelse for hva som er karakteristisk for byen eller bylivet. De andre betydningsdimensjonene har en mer direkte referanse til hva som særpreger bylivets væremåter og atferdsformer.

Urbanitetsbegrepet brukes med noe forskjellige betydningsnyanser i ulike språkområder. På tysk fremheves interessant nok, i tillegg til dannelsesaspektet, bymessig atmosfære (städtische Atmosphäre) som en viktig betydningsdimensjon.4 Med det trekkes bymiljøet som sådant inn som et sentralt referansepunkt for urbanitetsbegrepet. Det samme gjelder på dansk og i en viss utstrekning på svensk. Den danske ordbog fremhever to betydninger av urbanitet, henholdsvis «den bymæssige civilisation og dens bebyggelses- og livsformer» og «det at være høflig, dannet og kultiveret».5 I Svenska Akademiens ordbok er det dannelsesaspektet (i betydningen belevenhet og høflighet) som

3 «Urban» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 24. mars 2022 fra https://snl. no/urban

4 Ifølge Duden Wörterbuch

5 Den danske ordbog. Hentet 27. april 2024 fra https://ordnet.dk/ddo.

blir fremhevet, i tillegg til en mer generell betydning, altså urbanitet som bymessighet (stadsmässighet).6

Som man ser, er det bykulturens sosiokulturelle aspekter som gjennom historien har blitt fremhevet som urbanitetsbegrepets viktigste betydningsdimensjon. Men, som eksemplene på tysk og dansk språkbruk indikerer, har urbanitetsbegrepet i noen sammenhenger også fått en bredere betydning, som et ord som refererer til byens karakteristiske fysiske og romlige kjennetegn. Urbanitetsbegrepets tematikk kan slik sies å omhandle samspillet, eller utvekslingen, mellom den fysisk-romlige byen og byfolks levemåter og forestillingsliv. Det er i dette samspillet byen som erfaring blir til.

Den sosiokulturelle betraktningsmåten representerer en forståelse av urbanitet som kan spores tilbake til antikken. I høykulturen som vokste frem under den greske antikken, ble bykulturen på mange måter fremmet som et ideal. Filosofen Aristoteles (384–322 fvt.), for eksempel, mente at det var i byen (altså i bystaten eller det som på den tiden gikk under betegnelsen polis) mennesket utfoldet sin natur. Mennesket var et byvesen – zoon politicon 7 Beveger vi oss fremover i tid, finner vi viktige referanser hos den romerske antikkens store retorikere, så som Cicero (106–43 fvt.) og hans retoriske verk Om taleren (De oratore) og Quintilian (35–96 evt.), og hans tilsvarende Talerens utdannelse (Institutio oratoria). Begge betraktet urbanitet – altså: urbanitas (fra latin urbanus, avledet av urbs, «by») – som uttrykk for en forfinet, noen ganger også vittig, talemåte. Cicero oppfattet videre urbanitas som en dannelsesnorm i bylivet, med særlig referanse til velstående sosiale lag. I romersk antikk ble det altså etablert to hovedbetydninger av ordet urbanitet: én betydningsdimensjon som trekker i retning av forfinet og dannet tale, og én bredere betydningsdimensjon med referanse til bylivets væremåter og særpregede atmosfære.8

6 Svenska Akademiens ordbok. Hentet 27. april 2024 fra https://www.saob.se/

7 Berg Eriksen, 2008, s. 16.

8 Rau, 2020.

Begge disse to betydningsdimensjonene har blitt videreført opp gjennom europeisk historie. Det fremkommer i måten ordet urbanitet i dets ulike varianter har blitt tatt opp i europeiske nasjonalspråk på. På fransk dukker ordet opp første gang i 1370, med referanse til bylivets høflighet og sivilitet. På tysk vant ordet innpass først utover på 1700-tallet, i stor grad med samme betydning.9

La oss ta et lite sidesteg: I sitt store verk Etymologiae sive origines introduserte den lærde encyklopedisten Isodor fra Sevilla (560–636) to nøkkelord til forståelse av byen: urbs, med referanse til den fysiske byen, og civitas, med referanse til byens sosiale fellesskap og kulturelle former.10 Urbs refererer til byen som bygd, eller bebygd, rom, mens civitas, utledet av civis (borger), refererer til byen som sosialt rom.11 Kulturhistorikeren Susanne Rau, som mye av gjennomgangen ovenfor er basert på, understreker at de to ordene ikke skal tenkes som atskilte, men som sammenvevde, romlige størrelser. Dette er en viktig påpekning. Men det som kanskje underspilles, er at distinksjonen som etableres mellom byens fysiske og sosiale realitet, særlig i kjølvannet av industribyens fremvekst utover på 1800-tallet, har resultert i en uheldig todeling mellom fagdisipliner som har byen som sitt primære kunnskapsfelt. På den ene siden har det utviklet seg fagdisipliner som arkitektur og byplanlegging, som i all vesentlighet behandler byen som en fysisk-romlig eller estetisk størrelse. Og på den andre siden har vi fått fagdisipliner, særlig innen samfunnsvitenskapen, som primært ser byen som en sosial, i beste fall sosioromlig, størrelse. Slik har det vokst frem to «kulturer» for studier av byen. Forståelsen av byen som en sammenvevd fysisk og sosioromlig stør-

9 Rau, 2020, s. 9.

10 Rau, 2020, s. 10.

11 Richard Sennett, en av vår tids mest berømte bysosiologer, er blant dem som aktivt har gjort bruk av begrepsparet urbs og civitas i sine byanalyser, slik også Rau gjør oppmerksom på. Det gjelder særlig i boka The Conscience of the Eye (1992b).

relse har med det blitt skadelidende, noe som er en viktig årsak til at urbanitetsbegrepet i dag har mistet mye av sin analytiske klarhet.12 Urbanitetsbegrepets mer akademiske betydningshistorie oppsto som et resultat av industrialismens voldsomme urbanisering og er særlig knyttet til fremveksten av samfunnsvitenskapelige (og i en viss utstrekning også humanistiske) bystudier i siste halvdel av 1800-tallet. Det nye sosiologifaget spilte en viktig rolle i denne utviklingen. Vi skal komme tilbake til flere detaljer i dette bildet etter hvert. Georg Simmel (1858–1918), en av sosiologifagets grunnleggere, regnes som en nøkkelfigur i moderne bysosiologi. I sitt berømte essay «Storbyen og åndslivet» (1902) søkte han nettopp, riktignok uten bruk av betegnelsen urbanitet, å identifisere hva slags mentaliteter, eller psykologisk konstitusjon, som vokste frem i tidens fremvoksende storbyer.13 Walter Benjamin (1892–1940) er en annen nøkkelfigur i utviklingen av moderne byanalyser. Med det sagnomsuste, men ufullførte Passasjeverket, som nå også foreligger i norsk oversettelse,14 og en hel rekke andre skrifter søkte Benjamin å diagnostisere noen helt sentrale grunntrekk ved moderne storbykultur. Et annet viktig miljø for akademisk utforskning av storbykulturen var den såkalte Chicagoskolen. Her ble det utover i mellomkrigstiden utviklet et verdensledende forskningsinstitutt for etnografiske bystudier. En sentral skikkelse i den forbindelse var Louis Wirth (1897–1952), som i 1938 skrev et banebrytende essay, «Urbanism as a way of life», om storbyens karakteristiske livsformer.15

12 Dag Østerberg representerer et viktig unntak i norsk byforskning. Med begrepet sosiomaterialitet søkte han nettopp å forene betraktningsmåter om det fysisk-arkitektoniske og det sosiale, jf. for eksempel hans bok Arkitektur og sosiologi i Oslo (1998).

13 Simmel, [1902], 1978.

14 Benjamin, 2017.

15 På engelsk refererer ordet urbanism både til byplanpraksis og byens levemåter, noe som kan forklare hvorfor Wirth ikke gjorde bruk av betegnelsen urbanitet.

Urbanitetsbegrepets klassiske referanse til noe «belevent», «høflig», «kultivert» og «dannet» har med årene tapt mye av sin aktualitet, noe som kanskje først og fremst skyldes at bykulturen på vesentlige punkter har endret karakter. Tidligere tiders dannelsesnormer har mistet mye av sin glans i møte med motkulturelle bevegelser og kulturradikalisme, et fremvoksende flerkulturelt samfunn og økende kommersialisering av bykulturen. Men det betyr på ingen måte at urbanitetsbegrepet ikke lenger er i bruk, det kan snarere se ut til å ha blitt tilført nye betydningsdimensjoner. I dag brukes begrepet kanskje aller mest som en betegnelse for storbyens livsstiler, gjerne dem som er av et mer trendy slag, slik som i mange byers gentrifiseringsstrøk. I den forbindelse spiller mediene en viktig rolle. Ordet brukes her gjerne som en positiv markør. I andre sammenhenger kan betegnelsen derimot også bli brukt i en mer sarkastisk og nedsettende betydning, slik tilfellet er i sjablongmessige by–land-diskusjoner. På landsbygda brukes urbanitetsbegrepet gjerne for å mobilisere forakt overfor byfolk og bykulturen (jf. det som lenge var en nokså utbredt Oslo-hets i store deler av landet), og motsatt, blant byfolk er det en populær øvelse å karakterisere landsbygdas kultur som stusselig og bondsk.16

Byplanleggere og eiendomsutviklere flest påberoper seg i dag et ønske om å ville styrke bylivet. Dette representerer på mange måter et paradigmeskifte innen de siste tiårs byutvikling og byplanlegging. Skiftet omtales gjerne også som en «renessanse for byen» og bylivet.17

Byen skal ikke lenger oppføres på jomfruelig mark, slik som i etterkrigstidens drabantbyutbygging, i stedet skal den eksisterende byen transformeres og, i den bærekraftige byutviklingens navn, fortettes.

Tiltakende gentrifisering og økt oppmerksomhet om den såkalte kre-

16 For en beskrivelse av by–land-dikotomiens kulturhistoriske betydning, se Raymond Williams’ klassiske bok The Country and the City (1973).

17 Noen sentrale referanser i den forbindelse er Richard Floridas berømte bok The Rise of the Creative Class (2002) og Ed Glaesers Triumph of the City (2011).

ative klassens bylivspreferanser inngår som en viktig faktor i dette skiftet.

Økt oppmerksomhet om bytransformasjon og den tette byen gjenspeiles også i språket som brukes blant byplanleggere og -utviklere. I mange tilfeller er det slik at man, særlig blant byplanleggere og utbyggere, bruker omskrivinger som «levende byer» eller «nytt byliv» i stedet for ord som «urbanitet» eller «urban». På den måten spiller man opp mot urbane kvaliteter, men i et mer hverdagslig og lett forståelig språk.

I byutviklingsdiskusjonen brukes altså urbanitetsbegrepet – om enn mest i avledede og omskrevne former – både som en slags kvalitetsangivelse og som et promoteringsverktøy. Betegnelsen urbanitet inngår slik som en viktig faktor i det som fra byforskerhold gjerne blir omtalt som en fremvoksende attraktivitetsdiskurs om byutvikling.18 Mange ser dette som en gledelig utvikling. Men utviklingen er ikke entydig. En mindre heldig effekt er at selve begrepet urbanitet vannes ut. Økt bruk, særlig i regi av enten utbyggere med sterke kommersielle interesser eller offentlige planleggere med ønske om å tilføre byen et nytt «image», gjør at begrepet lett ender som en floskel uten et presist innhold. Begrepet mister slik analytisk status, det kan bety alt eller ingenting.

Det som i mine øyne er mer alvorlig, er at vi står i fare for å miste et viktig intellektuelt verktøy for diskusjon og analyse av byutviklingens og bylivets mer kvalitative aspekter. På den annen side: Interessen for byutvikling og byliv er sterkt økende, både i befolkningen generelt og blant sentrale samfunnsaktører. Min tolkning er at byutviklingsdiskusjonen i mangt og mye nettopp handler om problem-

18 Nevnte Floridas bok (2002), og hans perspektiv om storbyens «people climate» som en helt sentral attraktivitetsskapende faktor for den såkalte kreative klassen, har fungert som en viktig referanse i utviklingen av denne diskursen.

stillinger knyttet til urbanitet. Derfor trenger vi også å utvikle et enda mer presist og nyansert språk om urbanitetens kjennetegn.

Som vi har sett, er urbanitet en relativt løs betegnelse som refererer til bylivets væremåter og/eller til hva som er karakteristisk for byen i en mer generell forstand, altså urbanitet i betydningen bymessig. I fortsettelsen kommer jeg til å fastholde og spinne videre på begge disse betydningstradisjonene, men med hovedvekt på beskrivelse og analyse av bylivets mer konkrete erfaringsdimensjoner. Jeg velger altså primært å tolke urbanitet i retning av bylivets mest typiske erfaringer. Oppmerksomheten rettes slik først og fremst mot bylivets sosiale og kulturelle sider, uten at jeg med det opererer med et skarpt skille mellom byen som en sosial og en fysisk virkelighet. Byen som fysisk og materiell kontekst, altså som arkitektonisk og romlig størrelse, vil i en eller annen forstand hele tiden spille med i beskrivelse, tolkning og analyse av bylivets erfaringsverden. Noen ganger som en tydelig og konkret kontekst, andre ganger mer indirekte, som bakgrunn i betydningen stemning eller atmosfære.

Urbanitetens erfaringsdimensjoner

Jeg har disponert boka i seks tematiske kapitler som hver for seg er viet konkrete undersøkelser av bestemte sider ved urbanitetens erfaringsunivers. Hvert kapittel omhandler altså én bestemt type erfaringer i bylivet. Hver av disse – la oss kalle dem erfaringsdimensjoner eller -kategorier – skal forstås som relativt brede sekkebetegnelser. De refererer til et sett av beslektede erfaringsmessige aspekter ved byen og bylivet. Samtidig er kategoriene såpass generelle at de åpner for nærmere undersøkelser av lokale variasjoner og forskjeller med hensyn til urbanitetens uttrykksformer, det være seg som subjektiv opplevelse, som erfaringsmangfold innad i én og samme by eller når

man sammenligner byer av ulik størrelse og karakter. Tanken er at de seks erfaringstypene skal ha en viss relevans uansett byens størrelse eller særpreg, selv om den enkelte erfaringstypens styrke og intensitet selvsagt vil kunne variere.

Målsettingen med denne boka er altså å bidra til å utvikle et mer presist språk om bylivets mer kvalitative, i betydningen erfaringsmessige, sider. Det kan høres vel ambisiøst ut, og et stykke på vei stemmer nok det. Bakgrunnen for prosjektet er at vi i dag, til tross for at vi lever i urbaniseringens tidsalder og stadig flere av oss bor i urbane strøk, har et relativt fattig språk om hva som kjennetegner bylivets mer konkrete erfaringsverden. Det kan kanskje høres paradoksalt ut, men min påstand er at diagnosen faktisk stemmer. Hvorfor det forholder seg slik, er imidlertid ikke like enkelt å forklare. Det er trolig flere faktorer som spiller inn. Én viktig faktor er bylivets veldige erfaringsmessige variasjon og kompleksitet. Byer kommer i mange størrelser og variasjoner. En annen faktor som trekker i samme retning, er at byen erfares noe forskjellig fra individ til individ, avhengig av faktorer som sosial posisjon og personlig bakgrunn.

Videre er det slik at mange menneskelige erfaringskvaliteter generelt sett kan være krevende å begrepsfeste. Det skyldes ikke minst det forhold at mange av de erfaringene vi gjør oss, ikke bare er kroppslige og sanselige, men også høyst midlertidige og omskiftelige. Alt dette bidrar til å gjøre det særdeles utfordrende å sette ord på bylivets erfaringsmessige mangfold.

Når jeg i denne boka likevel vil gjøre et forsøk på å utvikle en mer systematisk tilgang til, og med det et mer presist språk om, byens erfaringsverden, skyldes det to forhold. For det første ønsker jeg å løfte frem betydningen av byen som subjektiv erfaring. Byen er tross alt en «størrelse» vi primært lærer å kjenne gjennom subjektive opplevelser og erfaringer.19 Når vi snakker om urbanitet, siktes det nett-

19 For byteoretisk referanse til en lignende betraktningsmåte, se for eksempel Kern, 2020, s. 7–12, og Tonkiss, 2005, s. 11.

opp til hva livet i byen fører med seg av subjektive erfaringskvaliteter, altså av «levd liv». For det andre argumenterer jeg for at et fyldigere og mer nyansert språk om byen som subjektiv erfaring vil kunne berike den pågående byutviklingsdiskusjonen. Mitt inntrykk er at dette er en diskusjon som i altfor stor grad preges av sjablongmessig språk (jf. den nevnte attraktivitetsdiskursen). Eller så har vi å gjøre med en diskusjon som føres på rent estetiske premisser, slik diskusjonen i og rundt det såkalte Arkitekturopprøret gjerne utspiller seg.20 Det som mangler i slike diskusjoner, er en bedre forståelse for at byen ikke bare utgjør en fysisk, men også en sosial og kulturell livsverden. Det er i en slik sammenheng et mer nyansert og presist språk om bylivets mer konkrete erfaringsformer kan være av stor betydning.

Min fremgangsmåte i denne forbindelse har i første omgang vært å «kartlegge» et så bredt utvalg av bylivets mest typiske erfaringsformer som mulig. Siktemålet har vært å få en viss oversikt over byerfaringens mangfoldige verden, i stort og smått. Videre har jeg, parallelt med kartleggingen, prøvd å finne frem til et utvalg overordnede kategorier som det aller meste av erfaringsmangfoldet, om enn ikke nødvendigvis alt, vil kunne innordnes. Etter mye prøving og feiling har jeg så endt med et utvalg på i alt seks overordnede erfaringsdimensjoner eller -kategorier. Selve kartleggingsarbeidet ble gjennomført med basis i to typer av kilder, dels egne erfaringer med og observasjoner av bylivet og dels systematisk gjennomgang av en stor mengde faglitteratur. I den forbindelse har jeg også støttet meg på mer skjønnlitterære tekster.

20 Arkitekturopprøret har i løpet av det siste tiåret vokst frem som en opprørsbevegelse med avleggere i flere land. Bevegelsen retter et kritisk søkelys mot mye av vårt tids arkitektur og byggeri. Som alternativ argumenteres det for en mer tradisjonsorientert og variert arkitektur i en såkalt menneskelig skala. Se for eksempel Arkitekturopprørets norske hjemmeside (https:// www.arkitekturopproret.no/) og Facebook-gruppe (https://www.facebook. com/groups/ArkitekturopproretNorge/?locale=nb_NO).

Utvalget av erfaringskategorier reflekterer et ønske om å favne hva som kan sies å være karakteristiske trekk ved bylivets erfaringsverden, uavhengig av hva man måtte ha av sosial bakgrunn og personlige preferanser for øvrig. Det jeg på denne måten søker å sirkle inn, er byerfaringens minste felles multiplum. Ambisjonen har således vært at dette skal kunne gi en viss gjenkjennelse hos alle som har byen som erfaringsbakgrunn. Samtidig har jeg ønsket å ta høyde for at enhver erfaring rommer en subjektiv komponent. Det mer konkrete erfaringsinnholdet vi gjør oss hver og én, vil derfor kunne variere stort. Noen vil oppleve byens puls og rytme (jf. den første erfaringskategorien) som heftig og overveldende, ja, kanskje også som en stressfaktor, mens andre igjen kan oppleve samme fenomen som spennende og stimulerende.

Gitt ambisjonen om å favne noen helt sentrale fellestrekk ved bylivets erfaringsverden har jeg gitt en viss prioritet til bylivets mer positive opplevelseskvaliteter. Jeg har ønsket å løfte frem hva bylivet kan gi av erfaringer som – med hensyn til særpreg og opplevelseskvaliteter – skiller seg ut fra erfaringene man kan gjøre seg på helt andre steder, det være seg ute i naturens mangfoldige verden eller i mer landlige strøk.21 Dette er erfaringer som lenge, i alle fall i en norsk kontekst, har hatt et ufortjent dårlig rykte blant mange. I mine øyne fortjener vi altså å vie bylivets erfaringskvaliteter større oppmerksomhet, både som en kulturell størrelse og som forskningstematikk.

I tråd med mitt ønske om å favne erfaringsmessige forhold som har en viss allmenn – og dermed også en i positiv forstand mer særpreget – karakter, kommer jeg i mindre grad til å tematisere byen som

21 Når det er sagt, vil jeg legge til at ingen av de seks erfaringskategoriene er tenkt å inneholde kun positive opplevelseskvaliteter. Som gjennomgangen av de ulike erfaringskategoriene viser, forholder det seg tvert imot slik at hver kategori i mange tilfeller spenner over et bredt spekter av både positive og negative subjektive opplevelseskvaliteter.

et sted for ulikhet, konflikt, utenforskap og diskriminering.22 Dette er faktorer som kan ha en sterk innvirkning på mange menneskers erfaringsverden, men som, i alle fall i vår del av verden, ikke nødvendigvis har allmenn utbredelse. Jeg kommer derfor til å behandle størrelser som dette mer som en type bakgrunnsfaktorer. Disse vil kunne virke inn på hvordan den urbane virkeligheten oppleves og erfares av mange, men altså på ulik måte og i ulik grad.23

Fremgangsmåten som her er beskrevet, reflekterer at det finnes lite forskning som eksplisitt omhandler tematikken byen som erfaring.

Det vi derimot kan finne, er typer av forskning og teoriutvikling der tematikken behandles mer indirekte og sporadisk. Det gjelder særlig innen byteorien og, i en viss utstrekning, for mer empiriske bystudier.24 Det er altså denne litteraturen store deler av denne boka bygger på.25 Den er altså ikke et resultat av et større systematisk empirisk arbeid. Den er snarere å forstå som et resultat av en mer spørrende utforskning, basert på en kombinasjon av teoretiske studier og egne erfaringer og observasjoner.

22 Dette er en tematikk som står sentralt i mye av den norske byforskningen, jf. pågående forskning om for eksempel sosial ulikhet, segregering og levekårsutfordringer i norske byer (jf. publikasjoner som Oslo – ulikhetenes by – Ljunggren (red.), 2017) og om norsk boligpolitikk og -marked (jf. for eksempel Tidsskrift for boligforskning).

23 Det vil kunne innvendes at en studie som det jeg her legger opp til, med fordel kunne hatt en tydeligere forankring i strukturelle betraktningsmåter. Jeg sier meg ikke uenig i dette, men har i denne omgang altså ikke maktet å integrere dette som et mer systematisk element i beskrivelse og analyse.

24 Bystudier, urban studies på engelsk, brukes som en samlebetegnelse for den mer empirisk orienterte delen av samfunnsvitenskapelig byforskning. Byteori refererer mer spesifikt til en type byforskning der det legges større vekt på teoribygging. Det gjelder særlig samfunnsvitenskapelige (del)disipliner som bysosiologi, bygeografi og byantropologi, men også enkelte humanistiske fagområder knyttet til for eksempel byhistorie og idé-, kunst- og kulturhistorie.

25 Mange av de faglitterære kildene vil bli presentert og diskutert underveis i den mer detaljerte presentasjonen av de seks erfaringsdimensjonene i kapitlene som følger.

Med basis det beskrevne kartleggingsarbeidet har jeg så identifisert i alt seks erfaringsdimensjoner som typiske eller representative for urbaniteten. Disse omfatter erfaringer med:

• byens puls og rytme

• byens sanselige verden

• byens mangfold og forskjell

• byens anonymitet og frihet

• byen som kulturell smeltedigel

• byens ambivalens og forgjengelighet

Hver av disse kategoriene er tenkt å favne grunnleggende kjennetegn ved bykulturens erfaringsverden. Kategoriene har en viss analytisk karakter, samtidig som de refererer til bestemte empiriske temaer og saksforhold. Forhold som byens størrelse og lokale særpreg vil selvsagt sette sitt preg på hvordan de ulike erfaringsdimensjonene mer konkret kommer til uttrykk. Det samme gjelder befolkningens ulike individuelle disposisjoner. Folk erfarer virkeligheten noe forskjellig avhengig av faktorer som sosioøkonomisk bakgrunn, kjønn, seksuell orientering, alder, personlighetstrekk og så videre.

Det jeg omtaler som erfaringsdimensjoner, skal primært forstås som fellesbetegnelse for et sett av beslektede erfaringstyper. I virkelighetens verden vil det mer konkrete erfaringsinnholdet naturlig nok variere stort, avhengig av sted og kontekst, situasjon og nevnte typer av subjektive faktorer. I mange tilfeller vil de ulike erfaringskategoriene ha en relativt klar og entydig empirisk referanseverden. Men i en del sammenhenger vil det også kunne være en viss overlapping mellom hvilke fenomener som dekkes av de ulike kategoriene. Byens puls og rytme: Byen er et forandringens sted, noe som setter et tydelig preg på hvordan byen oppleves og erfares. Tenk bare på gatebildets konstante skiftninger, slik blant andre skribenten og aktivisten Jane Jacobs skildrer det med sin berømte formulering om «gatens

ballett» i The Death and Life of Great American Cities. 26 Eller slik Paris fremstår i Henri Lefebvres rytmeanalyser.27 Byen er mobilitetens og de sosiale møtenes mange arenaer og former. Årstidenes, ukedagenes og døgnets skiftninger. Byen i vedvarende bevegelse. Byen som tilblivelse. Overraskelsen og det uforutsette som en sentral ingrediens i bykulturen. Alt sammen representerer hendelser og foreteelser som gjerne er godt synlige i byens mange fellesskapsrom. Byens sanselige verden: Byens fysiske omgivelser – kompakte, arkitektonisk sammensatte, historisk uensartede som de gjerne er – innbyr til visuell utforskning. Byen er først og fremst et sted der synssansen stimuleres – på godt og vondt. Men likevel, også andre av menneskets sanser pirres – og utfordres, overmannes – i møte med byen. Hørselen kanskje aller mest. Byens lydlandskap – sammensatt, dynamisk og skiftende – i spennet mellom vellyd og støy. Det naturog kulturskapte i skjønn og uskjønn forening. Legg til alle byens lukter. Parkens syrinbusker, bilens eksos og gatekjøkkenet på hjørnet. Og vel så viktig: byens taktile landskap. Regnet som pisker en i ansiktet, et isglatt fortau, en solvarm benk. Kroppens erfaringssfærer vitner om at byen merkes – og det på mangefasettert vis. Dessuten utgjør de hovedingrediensene i hva man kaller stemning og atmosfære, dette som kanskje representerer bykulturens aller viktigste kvalitet.

Byens mangfold og forskjell: Fysisk og sosial tetthet i kombinasjon med funksjonell differensiering gjør byen kompleks og sammensatt. Heri hviler, og heri produseres, hva vi omtaler som byens mangfold –fysisk og arkitektonisk, sosialt og kulturelt. Men samtidig også, ikke å forglemme, et like omfangsrikt repertoar av forskjeller, av noe radikalt annerledes og fremmed. «Mangfold» er i dag et honnørord, mens «forskjell» ikke nødvendigvis gir tilsvarende positive konnotasjoner. Hva disse to ordene egentlig refererer til, er imidlertid ikke like lett å skille fra hverandre. Byens inntrykksmangfold gjør oss blaserte,

26 Jacobs [1961], 2011.

27 Lefebvre, 2013.

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.