KILDESORTERING
Otto von Bismarck: Tale til den tyske riksdagen 9. juli 1879 Ingen enkeltperson betydde mer for samlingen av Tyskland enn den prøyssiske statsministeren Otto von Bismarck. Uttrykket «realpolitikk» er nært knyttet til Bismarck. «Fra begynnelsen av min karriere har jeg bare hatt en ledestjerne: å forene Tyskland. Til det formål har jeg fulgt alle tilgjengelige veier og tatt i bruk alle mulige midler. (…) Da vi kom hjem etter krigen [mot Østerrike] i 1866, hadde det vært lett for meg å si: Nå som Preussen har blitt større, er den gamle grunnloven [fra 1851] ikke lenger nødvendig, og vi må avskaffe den igjen. (…) Det ville vært lett for meg med fulle seil å drive en reaksjonær politikk. Dere vet at jeg gjorde det motsatte (…) Videreføringen av det konstitusjonelle systemet kostet meg mange harde slag. Gjorde jeg det av kjærlighet til det konstitusjonelle systemet? Mine herrer, jeg vil ikke late som jeg er bedre
enn jeg er: Jeg må helt avvise det. Jeg er ikke motstander av det konstitusjonelle systemet, tvert imot. Jeg anser det for å være den mest praktiske formen for styre. Men, om jeg hadde trodd at diktatur, at absolutisme i Preussen hadde vært nyttigere for å fremme samlingen av Tyskland, ville jeg utvilsomt og skruppelløst forsvart absolutisme. (…) Jeg vil for min del helt til slutt følge den vei som jeg mener er i fedrelandets interesse. Om jeg for det høster hat eller kjærlighet, er meg revnende likegyldig! [Utrop fra salen: «Riktig! Bravo!]». Fra Kishlansky: Sources of the West, Longman 2001 Hva var Bismarcks viktigste politiske mål? Hvilke virkemidler var han villig til å bruke for å oppnå målet?
slått sammen flere av dem og gjort omfattende grenseendringer. Etter Wienerkongressen etablerte 39 av dem en løs sammenslutning som de kalte Det tyske forbund, der både Østerrike og Preussen gikk med. De tyske statene sendte representanter til parlamentet i Frankfurt hvor felles saker sto på dagsordenen. Et viktig skritt på veien mot et samlet Tyskland var etableringen av et felles tollforbund (Zollverein) i 1834. I perioden fram mot 1848 tok stadig flere liberale politikere til orde for demokratiske reformer og nasjonal samling. At Preussen avskaffet eneveldet i 1851, var for mange en lovende utvikling mot det mange håpet skulle bli et samlet demokratisk Tyskland. Den største hindringen for tysk samling var likevel rivaliseringen mellom stormaktene Østerrike og Preussen. Spesielt østerrikerne var negative til samlingstanken. En slik statsdannelse ville fyre opp under andre grupper som også kunne tenke seg nasjonal uavhengighet. Til slutt var det Preussen under ledelse av statsminister Otto von Bismarck (1815– 98) som presset gjennom en samling av Tyskland. I 1864 gikk Preussen og Østerrike til krig mot Danmark. Resultatet var at danskene måtte gi fra seg hertugdømmene Slesvig og Holstein, der majoriteten av befolkningen var tysk. To år senere vendte prøysserne seg mot sin forbundsfelle Østerrike, som raskt måtte erkjenne militært nederlag. Bismarck tvang straks alle tyske stater nord for elva Main inn i Den nordtyske konføderasjonen. Den siste brikken i samlingsprosessen falt på plass i 1871. Etter en knusende militær seier over Frankrike sluttet resten av de tyske statene seg til det nye sterke Tyskland. Kombinasjonen av nasjonalfølelse, sterk industri og overlegen militærmakt var det som trengtes for å skaffe Tyskland en plass blant verdens mektigste stater. Utropingen av Vilhelm 1. som keiser i 1871 var starten på det andre tyske keiser-
Politikk og ideologier på 1800-tallet
65