5.6 Vaksiner

Edvard Jenner (1749-1823) er kjent som den som oppfant vaksinen. Bildet viser Jenner som vaksinerer et lite barn med koppevaksine

Immunforsvarets hukommelse for sykdom kan brukes til å forebygge sykdom ved hjelp av vaksiner. Når du får en vaksine, blir immunforsvaret stimulert til å danne antistoffer. Det dannes T-drepeceller og hukommelsesceller, både B- og T-hukommelsesceller, og du blir immun mot mikroorganismen. Dette kalles aktiv immunitet. Antistoffene finnes blant annet i blodet, nærmere bestemt i den delen av blodet som kalles serum. Serum er den klare, gulaktige væsken som flyter på toppen av koagulert (størknet) blod. Ved hjelp av serum er det mulig å overføre antistoffer fra en person med aktiv immunitet til en person som ikke er immun. Dermed blir denne personen beskyttet mot sykdommen så lenge de overførte antistoffene finnes i kroppen. Dette kalles passiv immunitet.

Aktiv immunitet vil si at du får en vaksine som stimulerer immunforsvaret til å danne antistoffer og hukommelsesceller, slik at du blir immun. Passiv immunitet vil si at en person som ikke er immun, får overført antistoffer fra en annen person med aktiv immunitet.

Hvordan virker en vaksine?

Mange husker nok vaksinesprøytene som en helsesykepleier eller lege stakk i armen. Men hva er egentlig en vaksine? Og hvorfor hjelper den mot sykdom? En vaksine er som en «jukseinfeksjon» som forbereder immunforsvaret på at det kan komme en virkelig infeksjon på et senere tidspunkt.

Vaksinen inneholder informasjon om en mikroorganisme. Det kan være en svekket mikroorganisme, en drept mikroorganisme eller antigener fra en mikroorganisme. Hensikten med vaksinen er å få immunforsvaret til å lage B- og T-hukommelsesceller mot en sykdom kroppen ikke har hatt, men kan komme til å få. Når vaksinen kommer inn i kroppen, vil den bli behandlet på samme måte som når kroppen er infisert med den tilsvarende mikroorganismen. Antigenene blir tatt opp av fagocytter og fraktet til nærmeste lymfeknute. Her blir T-hjelpeceller og B-celler stimulert til å lage antistoffer og hukommelsesceller som kan gjenkjenne mikroorganismen. På den måten vil kroppen være forberedt, slik at vi ikke blir syke av bakterien eller viruset senere i livet. Vi sier at vi er blitt immune mot sykdommen.

mengde antistoff i blodet

1 2 3 4 5 første tid (uker) møte med antigen mengde antistoff i blodet

1 2 3 4 5 andre tid (uker) møte med antigen

Hvis du blir smittet av en mikroorganisme som du er immun mot, enten på grunn av vaksine eller fordi du har vært smittet av den tidligere, vil immunforsvaret bekjempe mikroorganismen så raskt at du sannsynligvis ikke merker noe. Det skjer fordi B- og T-hukommelsescellene raskt blir aktivert på nytt av mikroorganismen. B- og T-hukommelsescellene deler seg videre og bekjemper infeksjonen både ved å produsere mer og bedre antistoffer og ved å skille ut stoffer som aktiverer andre deler av immunforsvaret. Noen av B-hukommelsescellene deler seg og blir til plasmaceller som produserer store mengder antistoffer. Både B- og T-hukommelsescellene lever lenge i kroppen. I noen tilfeller kan beskyttelsen vaksinen gir, vare livet ut. I andre tilfeller må vaksinasjonen gjentas for at beskyttelsen skal opprettholdes.

a) b) c)

antigen Antigenet fraktes til nærmeste lymfeknute. Produksjon av antistoff og B- og T-hukommelsesceller gir immunitet.

vaksine med antigen lymfeknute Første gang du utsettes for et ukjent antigen, tar det tid før kroppen har lagd tilstrekkelig med antistoffer som passer til antigenet. Men neste gang kroppen møter dette antigenet, reagerer immunforsvaret raskt, for da kjenner hukommelsescellene igjen antigenet med en gang og begynner å produsere mer antistoffer mot det.

Figuren viser eksempel på hvordsan en klassisk vaksine virker> a) sykdomsbakterie med antigener på overflaten

b) svekket versjon av samme bakterie

c) vaksine som lages av en svekket sykdomsbakterie eller av deler av sykdomsbakterien

Når man skal lage en vaksine, bruker man mikroorganismen som gir sykdommen, som utgangspunkt. Men mikroorganismen i vaksinen er svekket, død eller delt opp. Vaksinen inneholder antigener som bare finnes i den aktuelle bakteriearten eller virustypen. Dersom vaksinen inneholder en svekket mikroorganisme, vil den normalt ikke gi sykdom. Immunforsvaret vil likevel reagere på vaksinen og stimulere til dannelse av antistoffer og T- og B-hukommelsesceller som beskytter mot infeksjon med den tilsvarende mikroorganismen.

Under starten av koronapandemien i 2020 var ingen immune mot viruset. Det gjorde at viruset kunne spre seg over hele verden og gi alvorlig sykdom hos mange, særlig de eldste. Å få lagd en vaksine mot koronaviruset fikk derfor topp prioritet i mange land. Flere måter å lage vaksiner på ble tatt i bruk, inkludert vaksiner basert på arvestoff.

Vaksinasjon er ikke fullstendig risikofritt. I noen sjeldne tilfeller oppstår uønskede bivirkninger, for eksempel allergiske reaksjoner. Allergi skyldes en overreaksjon fra immunforsvaret på stoffer vi normalt bør tåle. Også andre sjeldne reaksjoner kan forekomme. Dette bør ikke hindre oss i å bruke vaksiner, for uansett er risikoen ved vaksinasjon ekstremt mye lavere enn risikoen vi tar om vi skulle få selve sykdommen uten å være vaksinert. Alle mikroorganismene vi har vaksiner mot, kan gi svært alvorlig sykdom.

Flokkimmunitet

Når de fleste i en befolkning er vaksinert mot en sykdom, blir det få personer igjen som smitten kan spre seg til. Dette beskytter også dem som ikke er vaksinert, blant annet barn som er for unge til å bli vaksinert, eller personer med sykdommer som gjør at de ikke kan få vaksine. Dette kalles flokkimmunitet.

Flokkimmunitet er en viktig grunn til at vi ønsker å vaksinere så mange som mulig i befolkningen. Hvor mange som må være immune for at vi skal oppnå flokkimmunitet, avhenger av hvor stor risiko det er for at en person som er smittet, kan smitte andre som ikke er immune. Spredningen er avhengig av hvor smittsomt viruset er, hvor mange som er mottakelige for sykdommen, hvor lenge en som er smittet, er syk, og andre faktorer, for eksempel befolkningens atferd. Hvis vi ikke har vaksine mot sykdommen, kan vi påvirke smittsomheten av viruset ved å holde avstand til hverandre og være nøye med håndhygienen. Vi kan også påvirke smittsomheten av viruset ved å holde de som er smittet, vekk fra alle andre, og behandle sykdommen, slik at man blir fortest mulig frisk.

Barnevaksinasjonsprogrammet

Nesten alle land i verden har et barnevaksinasjonsprogram. I Norge omfatter programmet elleve vaksiner mot mikroorganismer som gir alvorlig sykdom hos barn: rotavirus (diarésykdom), difteri, stivkrampe, kikhoste, poliomyelitt, hjernehinnebetennelse (Hib-infeksjon og pneumokokksykdom), leverbetennelse (HBV), kusma, røde hunder og meslinger. I tillegg får elever i 7. klasse tilbud om vaksine mot HPV (papillomavirus). Det er et virus som gir stor risiko for å utvikle enkelte kreftformer.

Hver vaksine blir lagd og gitt som beskyttelse mot en bestemt infeksjonssykdom, for eksempel stivkrampevaksine mot stivkrampe. I praksis kombineres ofte flere vaksiner i én enkelt sprøyte, slik man gjør med vaksinen mot difteri, kikhoste og stivkrampe.

En av barnesykdommene vi vaksinerer mot, er meslinger. Det er en virussykdom som gir utslett og luftveisinfeksjon hos barn. Noen barn kan også få alvorlig hjernebetennelse. Meslinger er en viktig dødsårsak blant barn i land der sykdommen er utbredt. Da meslingvaksinen ble innført på slutten av 1960-årene, falt barnedødeligheten betydelig mer enn bare reduksjonen i meslinger skulle tilsi. Ganske nylig oppdaget man at meslingvirus påvirker ikke bare luftveiene og huden. Viruset infiserer også hukommelses-B-celler og får disse cellene til å dø. Barn som får meslinger, vil derfor miste en del av den immunologiske hukommelsen mot andre infeksjoner og vaksiner barnet har hatt fram til da. Meslinginfeksjon fører derfor til økt sykelighet og flere infeksjoner i de første årene etterpå.

Vi har også vaksiner mot andre sykdommer, som tuberkulose, leverbetennelse (hepatitt), tyfus, gul feber og hundegalskap (rabies). Det finnes dessuten vaksine mot enkelte influensatyper og mot noen av bakteriene som gir smittsom hjernehinnebetennelse. Vaksine mot smittsom hjernehinnebetennelse blir tilbudt alle ungdommer i alderen 16–19 år i forkant av russefeiringen og andre aktiviteter der mange ungdommer samles. Når du skal reise til områder med spesiell fare for smittsom sykdom, kan det være obligatorisk med bestemte vaksiner.

En vaksine består oftest av hele eller deler av en svekket eller drept mikrobe. Vaksiner kan lages på flere måter. Når vaksinen blir tilført kroppen, lager immunforsvaret antistoffer og hukommelsesceller mot en sykdom som kroppen ikke har hatt. Da unngår man å bli syk hvis kroppen blir infisert med den samme mikroorganismen senere i livet.

Vaksinasjon

blod serum

koagulert blod

Serum er det som er igjen når blodet har koagulert. Passiv immunitet

I forbindelse med en immunreaksjon vil serumet inneholde nye antistoffer mot antigener fra mikroorganismen som immunreaksjonen var rettet mot. Serum fra et immunt individ kalles antiserum. Antiserum med antistoffer fra individer som har vært syke av eller er vaksinert mot den samme mikroorganismen, kan brukes for å beskytte andre mot infeksjon med en bestemt mikroorganisme. På den måten kan man få passiv immunitet.

Serumbehandling vil si at man sprøyter antiserum med antistoffer mot en bestemt mikroorganisme fra ett individ direkte inn i vevet eller blodet til et annet individ. Passiv immunitet etter overføring av antiserum varer i to–tre måneder eller kortere, det vil si like lang tid som det tar før antistoffene er brutt ned eller brukt opp i kroppen. Behandling med antiserum gir altså en rask, men kortvarig beskyttelse mot sykdommen det gjelder, i motsetning til den aktive og mer langvarige immuniteten som kroppens egen produksjon av antistoffer gir.

Den aller første moderne behandlingen av en infeksjonssykdom fant sted i 1894. Da ble det brukt antiserum mot den dødelige barnesykdommen difteri. Antiserumet ble lagd ved at man først sprøytet litt difterigift inn i hester, som en vaksine. Når hestene hadde begynt å produsere antistoffer, kunne serumet fra blodet deres brukes for å behandle barn som allerede var blitt syke med difteri. Hester ble valgt fordi de er så store at det var mulig å tappe mye blod og få mye antiserum fra dem på én gang. Først etter den første verdenskrigen begynte legene å forebygge difteri ved å vaksinere barn med difterigift som først var gjort inaktiv. Difteriantiserum var den eneste virksomme behandlingen mot difteri før antibiotika kom, etter den andre verdenskrigen, i første omgang med penicillin.

Antiserum vil fortsatt være en aktuell behandling for alvorlige infeksjoner der vi mangler vaksiner, og der antibiotika ikke virker. Slik behandling ble forsøkt mot covid-19. Antiserum kan også brukes mot giftstoffer, for eksempel slange- eller insektgift. Da lages antiserum ved at giften sprøytes inn i et dyr, som begynner å produsere antistoffer mot den. Giftantiserum kan brukes til å behandle personer som har blitt bitt eller stukket. Antiserum blir også brukt mot visse bakteriegifter, for eksempel ved stivkrampe (tetanus).

Serum med antistoffer gis til pasienter som trenger behandling raskt. En type serum kan inneholde antistoffer mot en bestemt mikroorganisme, mens en annen inneholder antistoffer mot f.eks. hoggormgift.