Hesten er øynene mine

TAKK: Selma takker Tindra for timen. De er blitt riktig gode venner.

Hesten betyr mye for mange. For Selma betyr hesten frihet. Selma er 10 år og blind.

Hun husker ikke hvordan det føltes første gang hun satt på en hest, det har allerede blitt mange år siden. Men hun synes det er gøy å ri, sjetteklassingen fra Harpefoss skole i Sør-Fron: – Jeg føler meg fri når jeg sitter på hesten, sier hun. – Hesten ser for meg.

Mye energi

Selma er ei glad jente, ei jente med mye energi.

Men det er ikke alltid så lett å få ut energien når man ikke kan se. Noen ganger drar hun til fotballbanen. Når den er tom, kan hun løpe langt uten å støte på noe.

På hesteryggen nyter Selma å kjenne vinden som kiler i kinnene når det går fort. Galopp er det morsomste, jo fortere, jo bedre.

Islandshestforum møtte Selma i Sør-Fron en dag i mars. Tekst og foto: Mette Sattrup

Galopp er det morsomste, jo fortere, jo bedre

På ridebanen

Julie Holtesmo, eliterytter og utvalgsmedlem i Barn, Unge og Bredde i NIHF, er ridelæreren hennes. Hånd i hånd rusler de bort til ridebanen hvor Tindra venter. Selma er så klar! Hun ivrer etter å komme seg opp i salen, og småhopper på stedet av glede. Men før hun får stige opp, må hun leie hesten noen runder på banen. – Gå rett fram. Nå må du vende til venstre. Fint. Og så rett fram igjen.

Med tøylene i hånden går Selma med faste skritt rundt på Julies kommando. Tindra følger lydig etter.

Etter en stund er det endelig tid for å ri. Julie hjelper henne med å få beinet inn i stigbøylen. Et lite puff bak, vips, så er hun i salen. Hun griper tøylene, og så bærer det av sted, i skritt, først.

Aktiv jente

Selma er født blind. Men det hindrer henne

Jeg føler meg fri når jeg sitter på hesten.

ikke i å være aktiv. På fritiden kjører hun slalåm, og er det ikke for bratt, kjører hun alene. Mor kjører bak og sier venstre og høyre. I de bratteste hengene blir hun holdt i hånda. Hun går også langrenn, og der det er løyper kan hun fint gå alene. Selma har god teknikk, og kjører fort i utforbakker. I år gikk hun Ridderrennet for første gang, Barneridderrennet. Da bodde hun på rom med ei som hadde mistet begge beina. – Vi ble bestevenner, og hjalp hverandre med å ordne håret når vi skulle på fest, forteller Selma.

Full fart

Etter at Selma har gjort forskjellige øvelser i skritt, får hun øke tempoet. Tindra lystrer når Selma legger sjenklene til og smatter, og løper avsted i trav. Selma rir lett, løfter seg opp og ned i takt med hesten. Hun stråler, og er ikke sen å be når Julie spør om hun vil galoppere. De lyse flettene flagrer, og i sin evig mørke verden, føler Selma seg nå så uendelig fri. Hun nyter hvert steg og sitter i ett med hesten hun har gitt all tillit for ferden framover. – Nå kan du gjøre en overgang til trav, og så skritt, roper Julie.

Selma setter seg litt tilbake, trekker forsiktig i tøylene samtidig som hun snakker rolig til hesten. – Proooo, sier hun, og Tindra forstår.

Uredd

Selma er ikke redd når hun rir. Hun har falt av en gang, men da var hun fort opp på hesten igjen. Verre var det da hun ble tråkket på. Det husker hun var vondt. – Du er så sta!

Julie ler, og sier at det var Selma som ikke hørte etter den gangen hun skle ned på siden av hesten. – Men nå som du er blitt stor, har det ikke skjedd igjen.

Jorda rundt

Det er tid for balanseøvelser. – Skal vi ta jorda rundt, spør Julie.

Selma nikker ivrig.

HUMØR: Latteren sitter løst når Selma og Julie kommuniserer. De kjenner hverandre godt etter flere års samarbeid.

Med full tillit til at Tindra står stille, slipper hun tøylene, kaster det ene beinet over manken til hesten mens det andre krysser hestens rygg. Selma sitter bak fram. Så gjentar hun bevegelsen, til hun sitter i utgangsposisjon. – En halv runde til, så kan du skli av hestens bakpart, sier Julie, og Selma er med.

Hun løfter seg ut av sadlen og sitter på krysset til hesten. Julie står klar og strekker armene ut. De tar hverandre i hendene, og Selma lar seg skli ned over halen, til hun lander mykt på to bein. Hun gir litt etter i landingen, som en skihopper i nedslaget. Dette er bare noe av alt det de har øvd på. – Det er moro for Selma å gjøre litt andre ting, ikke bare ri rett fram. Hun kan også ri baklengs, har til og med travet baklengs, sier Julie.

Når jeg spør Selma hva hun synes er det vanskeligste ved å ri, blir hun stille en stund. Så spør hun underfundig; – Er det noe vanskelig, da?

På tur alene

Selv om hun ikke er redd for å ri, var hun litt skeptisk til å være med på ridetur uten leier. Men en dag dro de avsted, hun og Julie, på hver sin hest. – Vi red i skogen, og jeg glemte å si ifra når det kom trær, ler Julie.

Selma fikk grener i hodet. – Vi satt og pratet, glemte helt å følge med på veien, så kom det et tre tett på. Godt du ikke ble redd, smiler ridelæreren.

Men Selma smiler vagt tilbake, pytt, det var da ikke noe å bry seg om. – Hun er tøff, har en fantastisk innstilling, forteller farmor, som i dag har kjørt Selma til ridningen.

Hun nyter hvert steg og sitter i ett med hesten hun har gitt all tillit for ferden framover

– Selma er typen som alltid sier «vi prøver». Og som regel får hun til det hun vil. Hun vil så gjerne selv, vil ikke at andre skal fortelle hva hun skal gjøre. – Du og Tindra passer så godt sammen. Tindra er også sta, ler Julie.

Drømmen

Hjemme har Selma to katter. Hos besteforeldrene, som er nærmeste nabo, har de hund og kanin.

Selma har en drøm om en dag å få sin egen hest. Hun kommer fra en hestevant familie. Faren er vokst opp med hest. – Vi hadde hester på gården, drev rideskole, forteller farmor, som var med på å starte Midt-Gudbrandsdalen Rideklubb, eller Slangen Rideklubb, som den het den gangen. – Men vi begynner å dra på åra, og foreldrene til Selma er mye borte. Hest krever mye stell. Selma er også mye på farten, er med på mange forskjellige ting. Så det får bli om noen år, konkluderer farmor. – Tror du hesten skjønner at du ikke kan se, undrer jeg.

Selma grubler. – Hm. Jeg vet ikke. Skjønner hester slikt? – Jeg tror det, sier Julie. Tindra, som du red i dag, kan være skikkelig hurpete med andre, men med deg er hun kjempegrei. Jeg tror hestene skjønner at du ikke kan se.

Selma er hos Julie og rir en gang i uka.

Nå er det tid for å dra hjem. – Hva vil du gjøre neste gang? spør Julie. Hun lar Selma være med litt på planleggingen.

Å hoppe med hest har hun prøvd før. Det syntes hun var gøy. – Det vil jeg gjerne prøve igjen, smiler Selma fra øre til øre.

Så tar hun farmor i hånda og hopper fra trinn til trinn ned en trapp, på vei til bilen, den 10 år gamle glade energibunten fra Sør-Fron i Gudbrandsdalen.