Gentrifiseringskrefter i omløp. Av Anita Hillestad og Helge Hiram Jensen (red.)

Gentrifiseringskrefter i omløp Anita Hillestad og Helge Hiram Jensen (red.)

Katalog for utstillingen «Brakkebygrenda: et sted i byen – som ble borte», på Oslo museum, IKM, 23. januar til 14. februar 2016.

Hovedutstiller og kurator: Anita Hillestad Ansvarlig redaktør: Helge Hiram Jensen Grafisk Formgiver: Antonio Casocos Chamizo Redaksjon for katalogen: Elisabeth Medbøe, Anita Hillestad Alle foto av Anita Hillestad (der ikke annet er angitt)

Takk til: bidragsyterne, IKM

ISBN 978-82-996807-2-1 (trykt) ISBN 978-82-996807-3-8 (PDF) Utgitt av Kontur Media 2016

Utgitt med støtte fra:

Billedkunstnernes Vederlagsfond

2

3

Innhold 8-9 11-17

Bidragsytere Innledende tekst og fotoserie

Hva er Gentrifisering?

20-21

Introduksjon

22-23

Hva er gentrifisering?

Av Oddrun SĂŚter

24-25

Gentrifisering, hva er det?

Av Erling Dokk Holm

26-27

Was ist gentrifizierung?

Av Andrej Holm

28-31

Gentrifisering kan motarbeides Del I: Tilbake til de gamle bydelene Av Audun Engh

Stedet Brakkebygrenda

4

34-35

Introduksjon

36-39

Fotoserie fra Brakkebygrenda (svart/hvit) Av Torgeir Gabrielsen

40-43

Brakkebygrenda 1999-2008 Av Anita Hillestad og Helge Hiram Jensen

44-47

Visjon for Brakkebygrenda og Skisse: visjon for verkstedhall Av Brakkebygrenda, ved beboerne og Chris Butters

48-55

Fotoserie fra Damene i Brakkebygrenda Av Anita Hillestad

56

Angående pålegg om rydding av tomt (faksimile) Av Eriksen og Skajaa arkitekter

57

Varsel om utkastelse - anmodning om frivillig flytting Av brakk-tomtas eier, ved advokat

58-61

Folkekjøkken - hvorfor og hvordan?

Kia Vejrup

Steder i Oslo 64-65

Introduksjon

66-67

Salmon kebab Av Antonio Casocod Chamizo

68-69

Hollenderkvartalet: folkets visjon Av Helge Hiram Jensen & Anita Hillestad

70-71

Bjørvika: folkets visjon Arne Sødal & Audun Engh

72-75

Medie-aktivisme Av Helge Hiram Jensen

76-78

Romsås Espen Sørli - Jame One

78-81

Hauskvartalet - en oase for byøkologi?

Av Helge Hiram Jensen

82-89

Erfaringer fra Hauskvartalet: byutvikling mot gentrifisering Av Ole Pedersen

90-91

Vestbredden velforening i Hausmansgate 40 Av Eddie Rørvig

92-99

Hausmansgate 40 fotoserie Av Anita Hillestad 5

100-105

Raiders of the Lost Cause – eller kampen for Borgen i byen Av Kristin von Hirsch

106-107

Et forslag til Oslos byøkologi Av Stijn de Gussem & Enga øko-bokollektiv

Steder i verden

6

110-111

Introduksjon

112-113

Gentrifisering kan motarbeides. Del II Av Audun Engh

114-117

Granby Four Streets, Liverpool Av Granby 4 Streets CLT

118-119

«Brei-Sida» for Nyhavna i Trondheim Av Sissel M. Bergh

120-121

Optimistiske erfaringer Av Helge Hiram Jensen

122-123

Sornello degli ulivi (dikt) Av Mondeggi bene comune

124-125

Pessimistiske erfaringer Av Helge Hiram Jensen

126-127

Saudi-fisering av Beirut Av Helge Hiram Jensen

128-139

Er sosiologisk begrepsbruk straffbart?

Av Lars Mjøset

140-141

Facing Gentrification: Milano-Oslo Av Camilla Topuntoli

Konklusjon 144-145

Introduksjon

146-155

Gentrifisering: klasse, etnisitet, motstand Av Helge Hiram Jensen

156-159

Det er nĂĽ vi bygger framtiden!

Av Elisabeth Medbøe

7

Bidragsytere Andrej Holm Bysosiolog, professor ved Humboldt-universitetet i Berlin Anita Hillestad Billedkunstner, visuellaktivist og frilans-kurator Antonio Cascos Chamizo Designer og konseptuell kunstner Arne Sødal Sivilarkitekt MNAL, ekspert på deltaker-demokratiske plansmier Audun Engh Jurist, aktivist i Omgivelser.no og stiftelsen Byens fornyelse Brakkebygrenda-tomtas eier Tomteeieren representert gjennom sin advokat Brakkebygrenda Tidligere beboere i Brakkebygrenda Camilla Topuntoli Fotokunstner med MA-oppgave om gentrifisering i Milano, Oslo og Gøteborg Chris Butters Sivilarkitekt MNAL, tidligere leder i Norske arkitekter for bærekraftig utvikling (NABU) Eddie Rørvig Skribent, tømrer og aktivist Elisabeth Medbøe Billedkunstner og aktivist Enga øko-bokollektiv Beboere på Enga i Østmarka 8

Eriksen og Skajaa arkitekter Arkitekter MNAL, aktivister og magasinredaktører Erling Dokk Holm Bysosiolog, dekan for Institutt for kreativitet og innovasjon, Høyskolen Kristiania Espen Sørli - Jame One Graffiti- og billedkunstner Helge Hiram Jensen Medie-aktivist, førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania Kia Vejrup Økologistudent og mataktivist Kristin von Hirsch Billedkunstner og forfatter Lars Mjøset Sosiolog, professor ved Universistet i Oslo Mondeggi bene comune Beboere i øko-kollektivbruk på bruk som tidligere lå brakk Sissel Mutale Bergh Billedkunstner Stijn de Gussem Yrkesaktivist og båtbygger Oddrun Sæter Bysosiolog, professor ved Høyskolen i Oslo og Akershus, leder for Storbyprogrammet Ole Pedersen Entrepenør og aktivist innen kultur og byøkologi Torgeir Gabrielsen Fotograf og lydtekniker 9

10

introduksjon

11

Hva er det som skjer?

Hva er det som skjer med byene våre? Vi ser rundt oss, dokumenterer med kamera. Vi reiser rundt. Fra Oslo til andre steder i verden ser vi liknende bybilder. Et mønster går igjen. Sentrumsområdene endrer seg.

Fasadene blir mer polerte, gatene bedre feid. Men det blir færre småbutikker, færre hudfarger, mindre mangfold i sentrum. Det blir fler folk med dyre klær, dyre biler og dyre vaner – mens service-arbeiderne og minoritetene må pendle stadig lengre for å komme på jobb i sentrum. Vi kjenner oss ikke lengre igjen i Kreutzberg i Berlin. Starbucks

tar over for de lokale kebabsjappene. Det samme skjer i Gemeizeh i Beirut. Tradisjonsrik bebyggelse blir borte.

Saudiske prinser kjøper opp Beirut. Jappene overtar bybildet i Berlin.

SUV-ene er for store til å finne parkeringsplass langs gata. Bysosiologene kaller prosessen for «gentrifisering». Hva er det for noe? Hvordan arter denne prosessen seg? Hva

kan gjøres for å bøte på skadevirkningene? Hva er ståa i nærmiljøet, i verden? Denne publikasjonen utforsker temaet, ved hjelp av dokumentarkunst og samfunnsfag.

Disse to tilnærmingene til utforskning av omgivelsene løper parallelt, og flettes sammen, gjennom de kommende sidene. Vi starter i det generelle, konseptuelle, med seksjonen «Hva er gentrifiser-

Våre metodiske og estetiske valg: Denne publikasjonen kombinerer dokumentarkunst og samfunnsfag som to tilnærminger til utforskning av omgivelsene. Redigering og presentasjon av foto, tekst og illustrasjon er samtidig en utvelgelse og systematisering av empiriske erfaringer.

Framgangsmåten vår kan kanskje beskrives med Michael Burawoy sitt begrep «the extended case method», fordi vi

starter med et konseptuelt kapittel, før vi fortsetter til én enkelt adresse, og beveger oss derfra til steder i nærmiljøet, og videre til et fugleperspektiv over mange steder i verden. Men i motsetning til Burawoy har vi færre teoretiske forutsetninger, og en mer spørrende og åpen holdning. Denne trykksaken er derfor også et «åpent verk», for å låne en term fra den estetiske teorien til Umberto Eco. Framgangsmåten er en videreføring av redaksjonsgruppas

tidligere samarbeid i 2008.

Den gangen kuraterte vi en utstilling og redigerte en utgave av tidsskriftet Kontur, rundt temaet ”Hva slags by ønsker vi oss?”, da som nå finansiert av Fritt Ord. Det er snakk om pågående kunstnerisk utviklingsarbeid og sosiologisk teoriutvikling, begge basert på dokumentasjon av konkrete erfaringer.

12

ing?». Deretter beveger vi oss til det spesifikke, zoomer inn på et lite prøvefelt for kultivering av bærekraftige boformer, med seksjonen «Stedet Brakkebygrenda». Denne økologiske vognlandsbyen i Gamlebyen i Oslo var et fristed som ble borte, som bukket under for gentrifiseringen av området. Derfra beveger vi blikket utover i nabolaget. «Steder i Oslo» er en seksjon som bringer dokumentasjon fra kulturkampen om retten til byen, som har funnet sted i Hollenderkvartalet,

som foregår i Hauskvartalet, og som foregår flere steder rundt om i byen. Med foto og tekst dokumenterer vi hva som skjer i nærmiljøet. Vi søker å forstå og forklare dette i en større sammenheng. Med seksjonen «Steder i verden» hever vi blikket. Her bringer vi dokumentasjon fra endel andre steder, plukket litt her og der fra forskjellige byer, for det meste i Vest-Europa. Dokumentarfoto fra mange steder gir et fragmentarisk bilde. For å danne oss et bredere overblikk, et

grovt skissert kart over hver by, over mange byer i fler kontinenter, så beveger vi oss igjen over fra det dokumentariske til det konseptuelle.

Denne seksjonen er sortert i optimistiske og pessimistiske eksempler.

Avslutningen er to tekster, en artikkel og en petite. Disse konkluderer de to tilnærmingene våre til utforskning av omgivelsene, dokumentarkunsten og samfunnsvitenskapen.

Denne utgivelsen har blitt produsert i forbindelse med utstillingene «Brakkebygrenda: et sted i byen – som ble borte», ved Anita Hillestad. og «Alle er innvandrere, nybyggere, utvandrere», ved Stijn de Gussem, hos Oslo musem, IKM, på Grønland i Oslo, 23.01 –14.02.2016. Utstillingen er støttet av Fritt Ord og Billedkunstnernes Vederlagsfond. Temaet er gentrifisering: hvordan beboere i byer blir skviset ut til fordel for kapitalkreftene.

Utstillingen viser foto, film, installasjoner, planskisser, grafitti, skulptur, m.m.

Det er en egen filmhelg den 13.-14.02. – med folkekjøkken ved tidligere beboere i Brakkebygrenda!

Anita Hillestad viser en rekke fotografier og en film om Brakkebygrenda, den lille vognplassen som holdt til i Gamlebyen, et mikrokosmos med selvstyre, gjenbruk og økologisk praksis.

Stijn de Gussem viser dokumentasjon fra forskjellige boligaksjoner og kreative initiativer

i Oslo de siste årene.

Andre inviterte kunstnere, filmskapere, skribenter og arkitekter er bl.a.

Elisabeth Medbøe, Espen Sørli, Kristin von Hirsch, Helge Hiram Jensen, Gisle Harr, Torgeir Gabrielsen, Akbar Grande, Ingrid Styrkestad, Aurora Hannisdal, Camilla Topuntoli, Petra Ahmann, Kelly Anderson, Diana Fernandez, Lucius Kuert, Ole M. Pedersen, Audun Engh, Eriksen Skajaa arkitekter, Oddrun Sæter, og tidligere beboere i Brakkebygrenda.

13

14

15

16

17

18

Hva er gentrifisering?

19

introduksjon

20

Hva er gentrifisering?

Vi starter med et fugleperspektiv – med det generelle, konseptuelle. Det skjer forandringer rundt oss i byrom på mange forskjellige steder, og ordet «gentrifisering» er et verktøy for å orientere seg i det endrede terrenget. Vi har valgt å lytte til fire flinke folk som har greie på hva begrepet kan brukes til. Hver av dem har sitt eget ståsted, preget av deres eget faglige, sosiale og personlige engasjement.

Bysosiologen Oddrun Sæter er den ledende eksperten på gentrifisering i Oslo, og leder for «Storbyprogrammet» ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hennes bidrag står i en dialog med en annen bysosiolog som kjenner byen godt, Erling Dokk Holm. Begge er dyktige fagpersoner, med forankring i verdier som frihet og likhet, men de velger å undersøke spørsmål som er relevante for litt ulike grupperinger, med litt forskjellig politisk orientering – den ene virker kanskje som en liberalsosialist, den andre kanskje som sosialliberalist. Etter dialogen mellom disse to Oslo-baserte bysosiologene, følger vi på med to litt mer aktivistiske inngangsporter til temaet.

Et tydeligere konfliktperspektiv blir introdusert med den tyske bysosiologen Andrej Holm, som bidrar med sin definisjon av gentrifisering, og gir en begrunnelse for hvorfor husokkupasjoner, inkludert vognlandsbyer, kan være en fornuftig metode.

Denne professor-aktivisten får vi høre mer om i siste seksjon, sammen med pessimistiske eksempler, der sosiolog Lars Mjøset spør «Er sosiologisk begrepsbruk straffbart?»

Håp om mer harmonisk planlegging blir derimot lagt fram av jurist og ildsjel Audun Engh, med en sak om hvordan gentrifisering fremmer kortsiktig privat profitt på bekostning av både fellesverdier og langsiktig privat profitt, fordi gentrifisering svekker de gamle bydelenes klassiske og sosiale kvaliteter, og dermed undergraver grunnlaget for bydelenes verdiøkning.

Del II av hans artikkel kommer i siste seksjon, sammen med optimistiske eksempler, der forfatteren hevder at «Mangfold kan planlegges – medvirkning er nøkkelen».

21

Oddrun_Sæter

Hva er gentrifisering?

Oddrun_Sæter

Begrepet gentrifisering, gentrification, ble første gang lansert i 1964 av sosiologen Ruth Glass. Hun beskrev prosessen hvor the gentry, som opprinnelig betyr lavadel eller land-adel, skaffet seg leiekontrakter i arbeiderklassebydeler i London. Shabby bygninger ble pusset opp og utleieboligene ble til fasjonable boliger, noe som økte husleiene, og de opprinnelige beboerne måtte flytte ut. Ruth Glass’ poeng er at når først gentrifisering setter inn, sprer den seg fra bydel til bydel i de gamle bysentra. Til slutt er arbeiderklassen fordrevet fra sine byområder, og den opprinnelige bydelskarakteren er totalt forandret.

Super-gentrifisering?

I de senere årene har vi sett nye begreper tatt i bruk om slike prosesser, som «supergentrifisering», med flere. Dette uttrykker ulike stadier av gentrifisering. London er et godt eksempel, hvor de svært rike kjøper opp bygårder og kvartaler. Her er det nå middelklassen som må flytte ut til periferien.

Det opprinnelige begrepet gentrifisering, hvor middelklassen leder an, må i dag ses sammen med nye typer av byomdannelser. Bymyndigheter samarbeider med næringslivet om storstilte

transformasjonsprosesser i byer, slik vi for eksempel ser det i Fjordbyen i Oslo.

en manhattanisation av den gamle arbeiderbydelen.

Produksjon av bylandskaper

Konklusjon

Byforskeren Sharon Zukin kaller slik storskala transformasjon av bydeler for produksjon av bylandskaper heller enn gentrifisering. I Williamsburg i New York, kan leieboere kastes på gaten uten forvarsel. Her satser gårdeierne på bygging av luksusboliger langs East River, hvor høyhus med spektakulær utsikt mot Manhattan bygges i raskt tempo. Zukin kaller dette

•Glass, Ruth 1964: ”London : Aspects of Change”. Report no. 3, University College London, Centre for Urban Studies. London: MacGibbon & Kee. •Sæter, Oddrun Kristine; Aure, Venke; og Bergaust, Kristin 2013: ”Retten til byen. En studie av byutviklingsprosesser i New York og Oslo.” / ”The Right to the City. A Study of Urban Development Processes in NY and Oslo.” HiOA rapport 2013 nr. 10. Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus.

•Zukin, Sharon 1991: Landscapes of Power: From Detroit to Disney World. Berkeley, CA.: University of California Press.

22

Oddrun_Sæter

I Oslo, hvor vi i hovedsak har en selveierstruktur, er eksklusjonsprosessene mer subtile, her handler prosessene heller om strukturell utestenging fra sentrale byområder enn direkte utkastelser.

Men sluttproduktet blir det samme: en geografisk klassedeling, hvor de mest bemidlede kan bo i sentrale byområder, mens lavinntektsgrupper må flytte mot byens utkanter, hvor mange blir dagpendlere mellom sentrum og periferi.

Oddrun_Sæter

Oddrun_Sæter

samfunnsdebattanter.

Filmen er tilgjengelig i sin helhet på internett: https://vimeo. com/95266673 Snöballfilm 2009: «Fra kebabsjapper til kaffebar?

Om gentrifseringen i Gamle Oslo» «Storbyprogrammet» ved Høyskolen i Oslo og Akershus ledes av sosiolog og billedkunstner Oddrun Sæter. Her finner vi er det ledende fagmiljøet på gentrifisering i Oslo og Norge. Resultatet av undersøkelsene har blitt gjort tilgjengelig i bøker og filmer. Her er et utvalg.

Fra kebabsjapper til kaffebar En dokumentarfilm om gentrifisering i Oslo, sett i et historisk og sosiologisk perspektiv.

Filmen inneholder bla. historiske opptak, samt intervjuer med Oddrun Sæter, professor i byforskning, og Erling Lae, tidligere byrådsleder for Høyre. Kryssklippinga får intervjuene til å framstå som en dialog mellom to nyanserte og kunnskapsrike

Tøyengata – et nyrikt stykke Norge Vinneren av Brageprisen i 2010 er den mest grundige studien som finnes av gentrifisering i Oslo og Norge. Forlaget skriver: Tøyengata var i sin tid en hovedgate i arbeiderklassens Gamle Oslo, med kafeer, industri og forretninger. På 1980-tallet ble gata kjent som «Lille Pakistan», og ved årtusenskiftet var den blitt et symbol på det flerkulturelle Norge.

Nå forandres Tøyengata på ny – en ung, hvit middelklasse er i ferd med å overta området.

Oddrun_Sæter

York og Oslo Her har tre meget dyktige forskere / kunstnere tatt med seg kamera og notatblokk på feltarbeid i New York og Oslo. Forfatterne anvender teoretiske verktøy fra Sharon Zukin til å sammenlikne dokumentasjon fra de to byene. Resultatet er informativt, tankevekkende, estetisk tiltalende. Metoden inspirerer til etterlikning i annen forskning / kunst.

Rapporten er inkluderer engelsk oversettelse. Den kan bestilles fra HiOA. Sæter, Oddrun Kristine; Aure, Venke; og Bergaust, Kristin 2013: «Retten til byen. En studie av byutviklingsprosesser i New York og Oslo.» HiOA rapport 2013 nr 10. Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus.

Huse, Tone 2010: Tøyengata – et nyrikt stykke Norge.

Oslo: Flamme forlag Retten til byen – byutviklingsprosesser i New 23

Erling_Dokk_Holm

gentrifisering, hva er det?

Gentrifisering er et begrep som oppstod på 1960-tallet. Den britiske sosiologen Ruth Glass brukte det for å betegne at arbeiderklassestrøk gjennomgikk en transformasjon der den voksende kulturelt orienterte middelklassen rykket inn. Dette endret karakteren på strøkene totalt, og medførte at de tradisjonelle innbyggerne ble byttet ut med nye. Gentrifisering beskrives ofte som en oppgradering av sentrale bystrøk gjennom innflyttingen av de nye mellomlagene i befolkningen (Hamnett 2003).

Bakgrunnen for begrepet I Storbritannia og USA har mye av debatten rundt gentrifisering dreid seg om at mennesker med midlere og lavere inntekter har blitt presset ut av bysentrum, dette fordi gentrifiseringen har hatt som forutsetning at eiendomsforholdene har blitt endret. I disse landene har liberaliseringen av økonomien – spesielt siden slutten av 1970-tallet – gitt adskillig flere selveiere, og antallet som leier har blitt redusert.

Leien var som oftest regulert og/eller subsidiert, og slik medførte endrete eiendomsforhold at gentrifiseringen fikk også et distinkt preg av å være en mekanisme som bidro til å skyve arbeiderklassen ut av bysentraene. I et samfunn som det norske, der mer enn 90 prosent av 24

Erling_Dokk_Holm

befolkningen eier sin egen bolig, og også de som tilhører lavere økonomiske sjikt er godt representert i en slik struktur, blir gentrifisering noe kvalitativt annerledes. Den medfører at mennesker som bor i byområder som bli populære opplever at deres eiendomsverdier stiger, og at de da får muligheten til å ta en gevinst ved å flytte et annet sted der eiendom er rimeligere.

Finnes gentrifisering i Norge?

Derfor er et åpent spørsmål om vi har gentrifisering i vårt land. Hvis vi har gentrifisering er det med andre ord noe annet enn den som beskrives i den britiske/amerikanske litteraturen. I så fall kan den arte seg som en estetisk og kulturell diskurs. Den rent estetiske variablene er blitt mye

tyngre enn de tidligere var.

Det vil si at alle sansbare variabler har økt i verdi og at de etter hvert bygges rundt en mal, der variasjon innenfor et organisk eller håndverksmessig uttrykk blir sterkt verdsatt. Den såkalte hipsterkulturen med sin vekt på «artisans» og «craft» – for eksempel craft beer – blir selve standarden. Dette er en form for globalisert bevegelse, der de estetiske og kulturelle idealene og praksisene er svært like i land etter land.

En annen vesentlig egenskap ved gentrifiseringen er at den er spesielt synlig innenfor servicesektoren. Dens mange innovasjoner og nye tilbud blir spesielt tydelige innenfor en kultur der hånsverksidealene er sterke. Service som er arbeidsintensiv næring – i motsetning til industri som er kapitalintensiv –

Erling_Do

okk_Holm

Erling_Dokk_Holm

gir store potensialer for slike praksiser.

Et annet fenomen er at byutviklingen blir mer kulturbasert. Kulturkompenentene spiller en stor rolle i å utvikle sosiale arenaer der man tidligere så på innbyggerne som passive aktører med et sett av gitt etterspørselsstrukturer, blir man i en mer kulturbasert kontekst mer eksperimenterende og prøvende. Troen på at prosesser er retningsgivende styrkes og derfor blir prosessorientering og deltagerdemokratiske idealer viktig når myndigheter og private aktører utvikler nye byområder.

(Holm 2014) Konklusjon Hvis gentrifisering skal være et meningsfylt begrep i norsk kontekst må vi se den som et fenomen som først og fremst utspiller seg i bysentraene, men som også har en større samfunnsmessig karakter. At denne typen

estetiske og kulturelle idealer som vi forbinder med gentrifisering egentlig handler om noe annet – om en iboende konflikt for eksempel mellom industrialisering og håndverk, mellom kapitalintensive versus arbeidsintensive næringer etc. – er en mulig hypotese. Den avdøde tyske sosiologen Ulrich Bech har hever at i møte med store og omfattende samfunnsendringer fomler samfunnsforskerne og makter ikke å finne gode begreper for å beskrive situasjonen, derimot er de

•Aspen, Jonny 2012: ”Zombie-urbanisme langs havnefronten”, i Billedkunst. 6/2012 •Hamnet, Chris 2003. Unequal City: London in the Global Arena. London: Routledge.

•Holm, Erling Dokk 2014: Fra passiva til aktiva. Oslo: Union eiendomsutvikling.

Erling_Dokk_Holm

gode til å gjenbruke etablerte begreper. Problemet er at man da ofte endrer opp med å begreper som ikke er dekkende for den virkeligheten som har vokst frem. ”Disse får slik funksjon av en slags zombie-begreper, det vil si begreper som er levende døde.” (Aspen 2012). Det kan være verdt å reflektere over om gentrifisering nettopp er et slikt begrep.

Erling Dokk Holm er bysosiolog med doktorgrad om hva kaffebarer betyr for livet i byen. Han jobber som dekan ved Institutt for innovasjon og kultur ved Høyskolen Kristiania.

25

Andrej_Holm

Was ist Gentrifizierung?

[1]

Andrej_Holm

Der Begriff hat seit den 1960er Jahren Eingang in die Stadtforschung gefunden und beschreibt Prozesse der Aufwertung, die mit Verdrängungsprozessen ärmerer Haushalte einhergingen. Im Unterschied zu anderen Konzepten – wie etwa Reurbanisierung oder Revitalisierung – thematisiert der Gentrification-Begriff immer auch die sozialen Kosten des Stadtumbaus mit. Wegen dieser sozialen Brisanz wurde der Begriff auch schnell von Mieterbewegungen aufgegriffen. In den aktuellen Debatten etwa in Berlin ist der Begriff so populär, weil sich tatsächlich große Teile der Innenstadt zu Gebieten der Aufwertung und Verdrängung entwickelt haben.

Rote Flora: Happy Birthday, altes Haus! (Zum 25.

Jubiläum) [2] Das besetzte Haus im Hamburger Schanzenviertel entzieht sich seit 25 Jahren der kapitalistischen Verwertungslogik – oder etwa nicht? Ein Geburtstagsgruß.

Die soziale Praxis des Besetzens ist nach wie vor zeitgemäß und verspricht eine Reihe von Vorteilen im Vergleich zu anderen Formen der politischen Intervention. Das Nutzen von Räumen ohne die Zustimmung der Besitzenden stellt nicht nur die bestimmende Rolle

des Eigentums infrage, sondern eröffnet vor allem Räume für andere Formen des Alltags. Es ist durch Momente der Selbstermächtigung geprägt und kann als effektive Form einer sozialen Wohnungspolitik angesehen werden. Jede Besetzung ist ein kleiner Sieg der Gebrauchswerte über den Tauschwert. Sie zeigt uns, dass eine andere Welt möglich ist.

Vieles, was in den Vorgaben des Wohnungsmarktes, der Kulturproduktion und der Stadtentwicklung keinen Platz finden konnte, wurde in den besetzten Häusern

[1] Fra et intervju for Neues Deutschland - sozialistische Tageszeitung, 11.03.2014, gjengitt på forfatterens Gentrification Blog: https://gentrificationblog.wordpress.com/2014/03/13/interview-soziale-stadt-geht-nur-jenseits-von-profitorientierung/ [2] Fra et foredrag ved 25-års jubileet til der okkuperte huset Rote Flora, gjengittpå forfatterens Gentrification Blog: https://gentrificationblog. wordpress.com/2014/11/10/hh-25-jahre-rote-flora-oder-warum-besetzen-immer-noch-zeitgemas-ist/

26

erprobt: Die Kollektiverfahrungen des Wohnens in großen Gruppen, die Ansätze einer solidarischen Ökonomie in den Volksküchen und Tauschläden, die von den Bewohner/innen bestimmte Gestaltung der Räume und Fassaden, die Punk-Läden und Techno-Klubs.

Es muss nicht allen gefallen, was sich in den besetzten Häusern entwickelt – allein die Möglichkeit des Experimentierens hat

Andrej_

_Holm

Andrej_Holm

Andrej_Holm

einen gesellschaftlichen Mehrwert. So sehr sich Stadtplaner und Marketingstrategen mit ihren Zwischennutzungsagenturen, Co-Working-Spaces und Beteiligungsformen auch bemühen, diese Bedingungen der Innovation zu simulieren, die Authentizität einer Bewegung ist nicht kopierbar.

Dabei ist das Besetzen weniger der Ausdruck einer Lebensstilpräferenz als vielmehr ein Moment der Gegenmacht, in dem die Logik der Verwertung und Kontrolle suspendiert wird.

Er sosiologisk begrepsbruk straffbart? Den tyske sosiologen Andrej Holm ble tiltalt for terror fordi politiet fant ut at han brukte en del begreper, for eksempel «gentrifisering» og «prekarisering», som også ble brukt av en gruppe som drev med sabotasjeaksjoner i Berlin.

Den norske sosiologen Lars Mjøset har skrevet mer om saken, og hans tekst kan du lese i siste del av denne publikasjonen.

Vognlandsbyen Schwarzer Kanal, Berlin, februar 2007. https:// schwarzerkanal.squat.net.

27

Audun_Engh

Gentrifisering kan motarbeides

Audun_Engh

Del I. Tilbake til de gamle bydelene Debatten om gentrifisering dreier seg i stor grad om de raske endringene man ser i eldre, sentrale byområder verden rundt.

Klassisk byplanlegging, med gater, kvartaler og bygårder, preget byutviklingen i store deler av verden frem til midten av 1900-tallet.

Inspirert av modernistiske byplanleggere som le Corbusier ble en helt annen modell valgt. Drabantbyer med utflytende bebyggelse, adskillelse av funksjoner og bilbasert transport mellom ulike sektorer av byen.

Tilbake til de gamle bydelene I Oslo så vi at middelklassen flyttet fra bydeler som Frogner til villaområder i Bærum og Asker, mens arbeiderklassen flyttet fra Grünerløkka og andre områder på østkanten til drabantbyene.

De gamle bydelene ble tilholdssted for mindre priviligerte grupper som innvandrere, studenter, bohemer og kunstnere som hverken hadde råd til villa eller OBOS-leilighet. Allerede på 70- og 80-tallet snudde preferansene: Ungdom som hadde vokste opp i villa eller drabantbyblokk flyttet tilbake til sentrum for å ta del i byens tillokkende sosiale liv, ikke minst motkulturelle aktiviteter.

Man spådde at de ville flykte tilbake til forstedene 28

når de fikk barn, for å sikre de små en trygg oppvekst. Dette har i økende grad vist seg å være feil: Unge mennesker i både Oslo og byer verden rundt ønsker i økende grad en urban livsstil, og mener det også vil gi deres barn en rikere oppvekst med flere impulser.

Denne artikkelen har vi valgt å dele i to. Første del står her. Andre del kan du lese i siste del av denne publikasjonen. God lesning!

Tradisjonelle bydeler lokker De største endringene ser man nå i USA, der både middel- og arbeiderklassen rømte fra de historiske

sentrale byområdene i tiårene etter andre verdenskrig. Millioner av eneboliger ble oppført, basert på transport med privatbil til jobben og kjøpesentret.

Idag meldes det om dramatisk endrede preferanser i det amerikanske boligmarkedet.

Både unge mennesker og pensjonister ønsker å bo i urbane områder der de kan gjøre det meste til fots, og hvor det er tilgang til kollektivtransport. Bilkjøringen synkes nå i USA, og man ser at et økende antall unge mennesker hverken kjøper bil eller tar førerkort.

Imidlertid ser man også at den nye urbane befolkningen ikke vil bo hvor som helst. Det er de tradisjonelle bydelene med bygårder og en finmasket funksjonsblanding

Audun

n_Engh

Audun_Engh

Audun_Engh

«Den ideelleby » av Fra Carnevale, ca.1480-1484. Foto Wikimedia commons.

som lokker. Alt som ligner en klassisk bydel tiltrekker seg den nye urbane befolkningen. Moderne mennesker foretrekker tradisjonelle byer fremfor ulike varianter av modernistisk byplanlegging og arkitektur.

Markedskreftenes makt tilsier at «flukten til sentrum» medfører en sosial rensing i de eldre, attraktive bydelene.

Leietakere sies opp slik at eiendommene kan rehabiliteres eller rives med sikte på mer kjøpekraftige kunder.

Den gode by er preget av integrering på ulike plan: Integrering av ulike transporttilbud, integrering av

ulike tilbud og funksjoner, integrering av ulike boligtyper og integrering av sosiale grupper.

Klassiske idealer for framtiden Når folks preferanser så tydelig går i retning tradisjonelle byområder som Frogner og Grünerløkka, og vi lever i et samfunn med markedsstyrt valgfrihet, vil mangelen på slike attraktive bydeler ubønnhørlig føre til sosial rensing. I San Francisco ser man nå at de alternative elementene av befolkningen, både kunstnere, politiske aktivister og innvandrergrupper,

presses et fordi mennesker som har blitt velstående i Silicon Valley ikke orker mer av livet i forstedene.

De vil bo i byen for å oppleve en spennende urban kultur. De kan overby alle andre på boligmarkedet, og dermed mister San Francisco den kreative galskapen som har skapt byens ry som fristed gjennom 100 år. Babyen helles ut med det gentrifiserende badevannet.

De klassiske bydelenes popularitet gjør at utbyggere tenderer til å drepe høna som legger gullegget: Man river gammel bebyggelse som gjør et byområde attraktivt, for å bygge høyhus med eksklusive 29

Audun_Engh

Audun_Engh

selveierleiligheter, avstengt for alle andre enn de priviligerte beboerne. Man får forstedenes inngjerdede «gated communities» i vertikal utgave.

Kun en praktisk løsning peker seg ut om man vil unngå den økende sosiale segregeringen, og tilby også de mindre bemidlede en urban livsstil: Det må bygges flere tradisjonelle byområder. For

noen fremstår dette som en umulighet, fordi man tror det er de historiske bydelens alder som gjør dem tiltrekkende. Det er også en utbredt holdning blant arkitekter at man «ikke kan bygge slik idag».

Arkitektskolene er stadig preget av en modernistisk ideologi der den klassiske, integrerte byen anses som foreldet. Det er tabu å oppføre nybygg basert på

de tradisjonelle estetiske idealene som preget byggeskikken i et par tusen år, før tilhengere av modernismen proklamerte at kun den representerer samtiden og fremtiden Imidlertid ser vi i mange land, bl.a,. USA, Holland, Tyskland, Sverige og Storbritannia, at det oppføres nye bydeler som har 1800-tallsbyens attraktivitet i struktur og

Sosial blanding i nye byområder

er beregnet for utleie etter sosiale kriterier.

Finansieringen kommer fra stiftelser som Guinness Trust, og boligene leies ut gjennom Dorchester kommune. Det er umulig å se på bygningene om de huser selveiere eller sosiale leietakere. Alle er preget av tradisjonell britisk byggeskikk.

Dette i motsetning til boligprosjekter i London, der utbyggere som er pålagt å bygge rimelig utleieboliger har etablert egne innganger slik at fiffen skal slippe å støte på proletarer i oppgangen.

Det er heller ingen god løsning at utbyggere får

bygge høyere enn reguleringsbestemmelsene tillater, som motytelse for å inkludere rimelige utleieboliger. Politikerne bør ikke selge byens estetiske kvaliteter for å løse sosiale problemer. Selvsagt taper utbyggerne på å måtte oppføre sosiale boliger, og i praksis vil dette medføre lavere tomtepriser. Dessverre ser vi ofte at offentlig eide tomter blir solgt uten sosialt begrunnede føringer, fordi stat eller kommune ønsker å profittere maksimalt på tomtesalget.

En utfordring er å hindre at de nye bydelene kun blir befolket av priviligerte samfunnsgrupper. I prosjektet Poundbury i Sør-England har man løst dette på en vellykket måte.

Poundbury ble initiert av Prince Charles. Leon Krier er byplanlegger, og bygninger tegnes av mange av verdens fremste klassiske og tradisjonelle arkitekter. Målet er en befolkning på ca. 5000 mennesker og flere hundre bedrifter.

30 % av boligene som oppføres i Poundbury 30

Audun

n_Engh

Audun_Engh

Audun_Engh

arkitektur. Store deler av arkitektstanden raser, men områdene er blitt populære og bidrar til å redusere presset på de gamle sentrumsområdene. Man kan nevne Brandevoort i Holland og Plessis-Robinson i Paris.

I Oslo henger man fast i konvensjonell modernisme: Fortettingen ved kollektivknutepunktene skjer ved bygging av

store drabantbyblokker, bare plassert tettere enn i Groruddalen. De nye prosjektene skaper ikke nye attraktive byområder, men snylter på 1800-tallsbyen. De representerer en parasittisk byutvikling. ....

Hvordan kan man bevare den blandede befolkningen og den klassiske arkitekturen som gjør de attraktive bydelene attraktive?

Del II kan leses i seksjonen «Steden i verden», under overskriften «Mangfold må planlegges – medvirkning er nøkkelen».

Finnes det en ønskelig gentrifisering?

profesjonelle flytter inn.

I dagens USA ser man at mange fattige afroamerikanere flytter fra de sentrale bydelene, fordi de blir attraktive for barn og barnebarn av dem som rømte fra sentrum for 40-60 år siden). Ofte ser man at de fattige flytter til de eldste villaforstedene utenfor sentrum, der husene er små og ofte billige.

I USA har noen organisasjoner for folk som bor i sosialboliger uttalt at de ikke ønsker at det skal bli boligtilbud for flere sosiale grupper i de nedslitte områdene.

De ønsker å opprettholde

egne byområder for lavinntektsgrupper. Dels fordi de ikke stoler på at det vil bli nye tilbud andre steder for dem som må flytte, og dels fordi det hevdes at folk ønsker å bo sammen med «sine egne». Dette er et diskutabelt standpunkt.

Mangfold bør være et mål i alle bydeler. Det bør unngås at enkelte sosiale eller etniske grupper dominerer en hel bydel.

Et viktig spørsmål er om en viss gentrifisering er ønskelig, for at eldre bydeler ikke skal opprettholde preg av sosiale eller etniske ghettoer. Å sikre mer mangfold kan bety at endel beboere med lav inntekt må omplasseres når man oppgraderer bebyggelsen, slår sammen småleiligheter etc. Når mer av sentralt beliggende urban bebyggelse får god standard og tilbys som selveierboliger er det uunngåelig at f.eks. unge

– Redaksjonen

31

32

stedet Brakkebygrenda

33

introduksjon

Stedet Brakkebygrenda Etter fugleperspektivet i forrige kapittel, lander vi nå på et konkret sted. Vi starter med et lokalt fokus på Brakkebygrenda, en økologisk vognlandsby på okkupert brakkmark i Gamlebyen i Oslo, fra 1999 til 2014, avbrutt av tre år da tomta lå brakk fra 2008 til 2010. Brakkebygrenda var et lite prøvefelt for poding og kultivering av nye og mer bærekraftige boformer for framtida.

Bidrag fra engasjerte arkitekter som Eriksen/Skajaa og Chris Butters flettes sammen med bidrag fra lokale ildsjeler som Kia Veijrup og Torgeir Gabrielsen. Her er to dokumentariske fotoserier, visjoner og manifester, vi gjengir støtte-erklæringer og utkastelsesbrev – og dessuten en matoppskrift på ekte Folkekjøkken med hjemmelaget pønkgryte!

Brakkebygrenda 2000-2008: Den gamle branntomta St. Halvardsgate 27 ligger i Gamlebyen.

Ruinene er fredet. Trehuset brant i 1997, året etter at byantikvaren hadde foreslått å frede huset. Kommunen har flere ganger mislyktes i å ekspropriere tomta fra eieren, senest i 2003. I 1999 flyttet okkupanter inn i brannruinene for å pusse opp og etablere et byøkologisk foregangsprosjekt. Forbildet var vognlandsbyer i Berlin, der okkupanter slo seg ned med campingvogner. Gruppen tok sikte på å utvikle et byøkologisk bokollektiv og et brukerstyrt kultursenter for bydelen. Etter mye fram og tilbake mellom kommunen og eieren ble politiet sendt for å kaste ut beboerne.

Brakkebygrenda 2010-2014: Da tomta hadde stått brakk i to år flyttet folk tilbake, høsten 2010.

De ville gjenoppta utviklingen av bokellektivet og kultursenteret.

Femten beboere dyrket mat, lagde konsertscene for tilreisende musikere, og Folkekjøkken som var åpent for alle. Det ble en ikkekommersiell grønn lunge. Alt ble gjort på dugnad. Beslutninger ble tatt i fellesskap med flat struktur. Beboere og gjester fikk frihet og ansvar. Den andre Brakkebygrenda ble tømt den 14. juni 2014 med bruk av politi, kraner og rivningsutstyr. Begrunnelsen var dårlig brannsikkerhet og estetikk, men påstanden bestrides både av beboerne og av arkitekter som har fulgt utviklingen. I skrivende stund ligger tomta ute for salg.

34

35

Brakkebygrenda 2000-2003 foto serie av Torgeir Gabrielsen

36

37

38

39

Anita_Hillestad&Helge_Hiram_Jensen

Brakkebygrenda 1999-2008

Foto: Anita Hillestad. Tekst: Helge Hiram Jensen.

Da Berlinmuren falt i 1989, ble de gamle minefeltene liggende brakk. Myndighetene brukte lang tid på å avklare eiendomsforholdene. Imens var det mange som slo seg ned på områdene, i campingbiler og husvogner. Disse vognlandsbyene inspirerte folk over hele Europa som bosatte seg på brakkland.

Kontakten er tett mellom vognlandsbyene, folk kan flytte vogna si, eller ha gjesteopphold i en annen landsby. «Wagendorf Lohmühle» var blant de første, etablert på forgiftet jord etter mineryddingen.

Planter ble satt i jorda, og over tid har det dannet seg et nytt humus-lag.

Slik er matjorda blitt rehabilitert. Lohmühle er både skulpturpark og økologisk forsøksområde.

Her er omvisninger i øko-teknologi, og på en scene holdes konserter for nærmiljøet fler ganger i uken. Regnvanssystemer og andre miljøtekniske installasjoner framstår med skulpturelle kvaliteter.

Ikke overraskende ble Lohmühle presentert som «Gesamtkunstwerk» i en ustilling på Hamburger Bahnhof, en avdeling av det tyske Nasjonalmuseet.

Brakkebygrenda var den nordligste av vognlandsbyene, etablert i 1999, 40

Anita_Hillestad&Helge_Hiram_Jensen

etter et besøk i Lohmühle.

Tomta lå i Gamlebyen i Oslo. Også her var grunnen omstridt. Tolv år tidligere hadde byantikvaren lagt ned krav om bevaring av en vakker trebygning med imitert murfasade som sto på tomta. Eieren hadde ment det var for dyrt, og plutselig brant huset ned. Etter at politiet henla saken, var tomta i bruk som søppelfylling.

Helt til den byøkologiske vognlandsbyen dukket opp.

Det er stund siden Arbeiderpartiet og OBOS bygde samfunnet ovenfra og ned. Nå er brukermedvirkning et verktøy på linje med hammer og spiker. Ildsjeler fra handelsstanden var med på å forme byens ansikt gjennom Hovedstadsaksjonen.

Groruddalen-satsningen har verksteder for medborger-medvirkning.

Mangfoldsåret 2008 skal få fram stemmene fra etniske

minoriteter. Men hvor går grensen for involvering?

Gikk grensen ved gjerdet til Brakkebygrenda?

På baksiden av kapitalismen finnes det en usynlig økonomi, der det arbeides hardt i kjøkkenhagene og på verkstedene.

Uten penger eller andre finansmidler, skjer likevel yrende handel. Her er det sosial cred som teller.

Byttenettverket er en transnasjonal økonomi av selvbyggere, vognlandsbyer og omflakkende filosofer. Her foregår en intens utveksling av varer, tjenester, ideer og innovasjoner, tettere integrert enn EUs indre marked. Vi er i et parallelt undergrunns-univers.

Bokollektivet Brakkebygrenda var bygget rundt en livsstil med minimalt materielt forbruk, og fellesløsninger som gav energigevinst. Beboerne planla lavenergi-løsninger og bruk av økologiske

Anita_Hillestad&Helge_Hiram_Jensen

Anita_Hillestad&Helge_Hiram_Jensen

LohmĂźhle, februar 2007.

Brakkebygrenda før Pink Parade mot Verdensbanken.

41

Anita_Hillestad&Helge_Hiram_Jensen

byggematerialer. For nærmiljøet skulle det lages gjenbrukslager, fellesverksted, øvingslokaler og kurs i økologisk dagligliv. Folkekjøkkenet var livsnerven i fellesskapet. Maten ble lagd på dugnad, og delt mellom beboere og besøkende.

Råvarene var for det meste donasjoner, ofte annen-sortering som var blitt til overs i butikkene.

Avfallet ble kompostert, og brukt til dyrking av nye grønsaker i drivhuset på stedet. Vognlandsbyene møter motstridende reaksjoner fra storsamfunnet, over hele Europa.

På den ene siden rammes mange vognlandsbyer av kriminaliseringen av okkupanter som tar i bruk brakkområder og ubebodde hus. På den annen side møter vognlandsbyene interesse fra fagmiljøer innen byplan og arkitektur.

Den «svake» medvirkning foregår gjennom den nor-

42

diske konsensusmodellen.

Dette sikrer pluralitet ned til et visst nivå. De mindre og mest marginale gruppene – og de mest nytenkende – får dårlige vilkår. (....) Slik var det også med solenergi. En flokk av både geniale og sprøe utviklet systemet. Gradvis falt de mest unyttige fra. Gradvis påvirket marginene den etablerte forskningen. Gradvis påvirket radikalerne hele debatten om fornybar energi. Og så begynte det å bli mainstream Det er bare slike miljøer som investerer kreatviteten sin på en såpass intensiv (og for samfunnet billig) måte. Like viktig er det at en her finner det politiske engasjementet, som etter hvert kan bli en konstruktiv vaktbikkje i forhold til den kommersialiseringen som uavergelig preger utviklingens neste stadium.

– Arkitekt Chris Butters i Kontur 7/8, 2003 Det hjelper (...) ikke at bystyret i oktober 2003 ved-

Anita_Hillestad&Helge_Hiram_Jensen

tok å ekspropriere tomta og gjøre plass til barnehage og forsamlingslokale (....)

Heldigvis for tomteeieren har byrådet gjort seg den vanen å ikke følge bystyrets vedtak. Ingen ekspropriering skjedde, og i fjor ga byråd Agerbak-Jensen rammetillatelse til å bygge boliger på tomta, riktignok med barnehage i første etasje. Hvem er skurkene i denne historien?

Er det boligspekulanten?

Er det innbyggerne i den byøkologiske landsbyen Brakkebygrenda? Eller kan det muligens være byrådet som gir blanke i bystyret og bostedsløse men som gjør alt de kan for å måke gull i fanget på tomteeierne?

– Lokalpolitiker Liv Gulbrandsen i Dagsavisen, 9. mai 2008

Anita_Hillestad&Helge_Hiram_Jensen

Anita_Hillestad&Helge_Hiram_Jensen

Bolig i buss

Folkekjøkken

43

Beboere_ved_Brakkebygrenda

Visjon for Brakkebygrenda (2008)

Text: Beboere ved Brakkebygrenda.

Tegning: Chris Butters, MNAL. Prosjektet Brakkebygrenda (Bbg Vf) startet i 1999, og etablerte seg i St. Halvardsgate 27 i april 2000.

Forbilledlige eksempler Endel av inspirasjonen til prosjektet er hentet fra Tyskland, hvor det etter Berlinmurens fall ble ledigstilt store landområder uten klare eierforhold.

Myndighetene brukte lang tid på å avklare saken, og imens bosatte diverse alternative og trengende seg på områdene. Folk bodde i campingbiler og vogner, og ble etterhvert forbilder for flere slike områder i hele Europa, hvorav Brakkebygrenda pr. i dag er den nordligste globalt sett! Fellesnevner for områdene vi har stått på er at de har ligget brakk i urimelig lang tid.

Eiendommens historie St. Halvardsgate 27 i Gamlebyen består av en tomt på i overkant to mål, og et hus på 170m2, oppført i 1842 av slakter Christian Fredriksen. Plassens historie kan spores tilbake 44

Beboere_ved_Brakkebygrenda

til 1797.

Den nåværende eieren, Ho Chow, overtok eiendommen i et skillsmisseoppgjør i 1987, og huset var da allerede i dårlig forfatning. Byantikvaren stillte krav om oppussing, fordi bygget var fredet.

Men dette anså den nye eieren som for dyrt og prøvde å selge det.

Kommunen ville ta på seg ansvaret, men trakk seg i siste øyeblikk da oppussingsarbeidet viste seg å bli mer kostbart enn først antatt.

I 2003 vedtok bystyret og bydelsutvalget enstemmig å ekspropriere eiendommen pga eiers manglende initiativ til å gjennomføre byggeplanen det ble hevdet at hun hadde. Byrådet har så langt ikke gjennomført dette vedtaket fordi det stadig er blitt gitt nye frister til å starte tiltak som eier ikke har fulgt opp.

Visjon

Brakkebygrenda Velforening ønsker å utvikle et todelt prosjekt bestående av det byøkologiske bokollektivet og et brukerstyrt sosiokulturelt sentrum for Gamle Oslo.

Området mellom jernbanen og det brannskadde huset blir bokollektivets område. Denne delen av prosjektet fortsetter slik det gjør i dag, og med økende utvikling av økologiske løsninger.

Kultur De fleste av BBGs beboere er involvert i ulike kunstformer, bl.a. film, foto, musikk, skulptur og tegning. Så langt har vi et mørkerom, flerbruks- og sykkelverksted, folkekjøkken, film og dokumentarframvisning. I fremtiden vil vi videreutvikle disse prosjektene og fortsette å være et kulturbidrag i bydelen.

De nærmeste planene

Beboere_ved_B

Brakkebygrenda

Beboere_ved_Brakkebygrenda

inkluderer lydstudio, øvingslokaler, utstillinger, akustiske konserter, dukketeater og åpent verksted.

Målet er å skape et forum for kreativitet, ikke bare for våre beboere, men for hele bydelen.

Kulturaktivitetene legges på de øvrige områder, med bl.a. scene, øvingslokale, atelieer, verksteder og utstillingslokaler.

Nybygging vil være nødvendig, og Brakkebygrenda Velforening ønsker å bygge halmhus til formålene.

Ut mot St. Halvardsgate foreslår beboerne en skulpturpark. De to delene henger sammen ved at

Beboere_ved_Brakkebygrenda

drift av kulturaktivitetene forestås av beboerne i fellesskap. Beslutningsrett ligger likeledes hos beboerne.

Begrunnelse for visjonen Mange situasjoner i denne tida viser oss at det er på tide å tenke nytt rundt måten vi bygger opp samfunnet på.

Prognosene for menneskeskapte klimaforandringer og miljøskader forverres år for år. Også ressursfordelingen blir stadig skjevere både globalt og lokalt. Dette er konklusjoner som er trukket av nasjonale og

internasjonale konferanser gang på gang, og tiden er knapp for å få snudd denne utviklingen.

I tillegg til dette øker antallet boligløse i et trangt og dyrt marked.

Flere og flere mennesker blir ufrivillig gjort til sosialklienter, og opplever dermed en økende følelse av fremmedgjøring og ekskludering fra resten av samfunnet og tap av livskvalitet i hverdagen.

Konsekvensene er velkjent, som for eksempel rusmisbruk og annen kriminalitet som til gjengjeld koster samfunnet dyrt.

Vi i Brakkebygrenda 45

Beboere_ved_Brakkebygrenda

Beboere_ved_Brakkebygrenda

Velforening (Bbg. Vf.) har tatt initiativ til 책 forandre p책 denne destruktive prognosen. Vi har en grunnleggende tanke om at mest mulig ansvar og bestemmelsesrett skal ligge hos det enkelte individ, og jobber for at brukerstyrte prosjekter skal f책 innpass i byr책kratiet.

Skrevet av Brakkebygrenda (Bbg. Vf.)

Skisse: visjon for verkstedhall, av sivilarkitekt MNAL C. Butters.

46

Beboere_ved_B

Brakkebygrenda

Beboere_ved_Brakkebygrenda

Beboere_ved_Brakkebygrenda

47

Damene i Brakkebygrenda 2008-2014 en film og fotoserie av Anita Hillestad Fotografier fra Brakkebygrenda 2014. Hjem og portretter relatert til prosjektet Squatters og Damene i Brakkebygrenda. Foto: Anita Hillestad.

48

49

50

51

52

53

54

55

56

57

Kia_Vejrup

Folkekjøkken, hvorfor og hvordan?

Kia_Vejrup

Tradisjonen med å samle en gruppe mennesker over et måltid er like gammel som menneskeheten selv. Vi har brukt mat som et sosialt sammenkomstmiddel siden lenge før vi klatret ned fra trærne og begynte å gå på to bein. I en globalisert verden der produksjonen av mat øker, samtidig som det sosiale samholdet minker, er folkekjøkken en glimrende metode for bærekraft.

Det sies at 1/3 av all mat som produseres i verden ender opp i en søppelkasse. Dette gjelder både mat som selges fra butikkene, og mat som blir tilberedt og servert i husholdninger. Verden produserer mer mat enn den kan håndtere, og allikevel er det folk som sulter verden over. Dette er et paradoks som ikke kan aksepteres.

Middagen er ikke bare ment som det tredje måltidet om dagen for å fylle opp magene. Det er også tidspunktet familien samles og reflekterer over dagens hendelser.

Flere familier tilbringer i dag middagene sine i nærvær av familien fysisk, men ikke mentalt. De har sin mentale fokus på et nettbrett eller mobiltelefon. Middagen spises i taushet, uten fokus på maten eller personene rundt seg. Vi tror vi kan mette vårt sosiale behov gjennom 58

et teknologisk objekt og sosiale medier, uten en faktisk fysisk menneskelig kontakt. Dette ødelegger relasjonene til våre medmennesker og den menneskelige kontakten blir nærmest utvisket.

Folkekjøkken som aksjonsform Et folkekjøkken holder på den folkelige tradisjonen med at ingen mat skal gå til spille, alle skal bli mette og det sosiale samholdet skal styrkes. Det er mange metoder å holde folkekjøkken på, men det grunnleggende med at maten ikke skal koste penger og at alle skal være velkomne. I mitt tidligere bofellesskap holdt vi folkekjøkken en gang om uken. Da samlet vi mat som dagligvarebutikker hadde kvittet seg med og ellers ville gått til spille, tilberedte det hjemme og åpnet dørene for at hvem som helst kunne komme

og spise. Vi fikk besøk av venner, familie, naboer, turister, tilfeldige forbipasserende, fjonge frognerfruer og slitne hjemløse.

Noen dager kom det knapt en håndfull, andre dager ble det fullt hus. Vi annonserte folkekjøkkenet med plakater rundt i byen og informasjon over internett.

Jeg har også vært med å holde folkekjøkken på gata. Da ble også mat som hadde blitt dumpet av butikker hentet og tilberedt. Vi pleide også å kjøpe billige og effektive matvarer som ris, bønner, løk o.l. for å fylle opp kasserolle ordentlig. Så tok vi grytene våre i en tralle og gikk ut på gata og delte ut mat med engangsasjetter til dem som ville ha. Store deler av de som spiste mat med oss var folk som på en eller annen måte var blitt neglisjert av samfunnet og slet med tilværelsen. De var utrolig takknemlige for en ven-

Kia_V

Vejrup

Kia_Vejrup

nlig samtale og et varmt måltid. Men også andre, mer heldige borgere, spiste og slo av en prat.

Felles for ethvert folkekjøkken er at maten deles rettferdig. Metoden vi gjorde ved å bruke helt spiselig mat som ellers ville gått til spille bidrar også til å rette opp den altfor ubalanserte matproduksjonsnormen som rår i dag. Vi brukte minimalt med penger og ba om donasjoner for maten fra de som hadde mulighet til å bidra, for å dekke eventuelle kostnader og opprettholde tradisjonen. Det sosiale samværet ble også styrket og vi minnet folk på det urgamle ritualet ved å dele

et måltid med folkene rundt seg. En tanke om en mer solidarisk holdning til våre medmennesker og en påminnelse om hvordan maten gjennom tidene har bragt oss sammen.

Vognplasser og bofellesskap Tradisjonelt har folk bodd mye nærmere hverandre og i større grupper. Men i dagens samfunn er det nærmest et tabu å bosette seg utover «kjernefamilien». Folk flest isolerer seg og bor i bokser, oppå bokser, oppå bokser og hilser så vidt på personene som bor i boksen under. I alternative bosituasjoner, som vognplasser og andre

Kia_Vejrup

typer bofellesskap, blir fokuset på samarbeid, solidaritet og mangfold i stor grad utforsket. Man blir bevisst på sine naboer og anerkjenner at et samhold gjør oss til sterkere mennesker. Det handler om å kunne støtte hverandre i motvind og seile sammen i medvind. Og den sterke sosiale følelsen finner man sjelden om man aldri har bosatt seg utenfor den standardiserte modellen av blokkleilighet, rekkehus eller enebolig.

I en bosituasjon som avhenger av samarbeid med andre mennesker dreier det seg også om en livsstil. Man strekker seg forbi sitt eget egosentriske behov og får en bredere 59

Kia_Vejrup

forståelse for at mennesker er sosiale vesener og det som skapes i samhold er mer bærekraftig enn det som utvikles alene.

Jeg har forstått dette, bare fordi jeg har tilbragt mye tid med å bo kollektivt. Der avgjørelser blir diskutert i plenum og avgjort gjennom konsensus. Der vi selv har skapt hjemmet ut ifra vårt eget ønske og ikke slik noen andre har lagt det opp for oss. Der vi har jobbet hardt og mye for å skape noe som vi vet at vi risikerer å miste, fordi vi ikke følger en samfunnsmodell som oppfordrer til isolasjon. Ved å bo slik lærer man hvor mye solidaritet og samhold har å 60

Kia_Vejrup

si for menneskelig velferd.

Og derfor blir folkekjøkken veldig ofte praktisert i slike bosituasjoner.

Folkekjøkkenets verdier Man er bevist på styrken i samholdet og hvor stor verdi som ligger i et felles måltid. Og man vil gjerne dele den. Derfor er folkekjøkken noe alle og enhver blir invitert til. For å spre budskapet om en mindre isolert livsstil og for å dele en god opplevelse blir folkekjøkkenets prinsipper spredt blant alle som vil delta. For i en globalisert verden der mat overproduseres og fordeles urettferdig må man åpne hendene sine

og strekke dem ut til sine medmennesker. Vi kan ikke utvikle et bærekraftig samfunn hvis vi ikke først åpner oss selv for en mer solidarisk og sosial livsstil.

Livet vårt blir lagt opp til å dyrke det egosentriske og masseproduserte fra det offentlige skolesystemet og ut i arbeidslivet. Det er på tide at vi kjenner på hva som egentlig er viktig for oss som mennesker og tar styring over våre egne liv.

Kia_V

Vejrup

Kia_Vejrup

Kia_Vejrup

Ingredienser:

Oppskrift på enkel pønkegryte

Tilgjengelige grønnsaker, skjært i biter

Dette er den grunnleggende framgangsmåten på å lage en grønnsaksgryte. Det er en god metode for å utnytte grønnsakene mest mulig og få en stor mengde mat som kan mette mange!

Olje eller vann Finhakket tomat, vann, juice, evt. noe annet flytende Krydder, helst litt salt Hvis du bruker linser, bønner, erter eller lignende legumer må disse kokes på forhånd

Ha olje i en stor kjele, nok til at hele bunn er dekket med ca. ½ cm. Om ikke olje er tilgjengelig kan vann brukes, i en litt større mengde.

Hvis du har løk tas denne oppi først og stekes til gyllen. Tilsett deretter harde grønnsaker som brokkoli, rødbet, gulrot. Dette stekes sammen med løken under omrøring i noen minutter til grønnsakene begynner å bli møre. Tilsett så mykere ingredienser som aubergine, sopp, squash, ananas og rør om i noen minutter. Ha oppi eventuelle legumer.

Hvis du har tomater tilsettes disse nå. Hvis du ikke har tomater bør vann tilsettes, men ikke for mye.

Begynn med en liten mengde og la dette koke inn i grønnsakene før du tar i mer, ellers blir det fort en grønnsakssuppe! Fortsett med å tilsette vann litt etter litt til ønsket konsistens på grønnsaksgryten og smak til med krydder. Alternativt til vann kan juice brukes.

Det gjelder å være kreativ med det du har for hånd og bruke intuisjonen din, det er derfor det kalle pønkegryte!

61

62

steder i oslo

63

introduksjon

64

Gentrifisering i Oslo Etter forrige kapittels lokale fokus på én enkelt adresse, beveger vi nå blikket utover i nabolaget. Vi flakser fra sted til sted i byen, og lander på steder som har vært mye diskutert i forbindelse med endringene som skjer i byen.

For å få et lokalt fugleperspektiv over enkelte bydeler, lander vi på tak-møner i Bjørvika-området og Hollenderkvartalet. Vi lar leseren møte folkelige plansmier, som leverte forslag som var samstemte med fagfolk hos Byantikvaren, men det var koalisjonen mellom private investorer og politiske eliter som vant gjennom.

Vi beveger oss ned på gateplan, for å få et nedenfra-perspektiv, for eksempel på livet i det okkuperte bofellesskapet «Vestbredden Vel Vel».

Dette bofellesskapet, sammen med Kulturhuset Hausmania, er del av et byøkologisk kulturkvartal under navn Hauskvartalet. I skrivende stund er partiene i den nye byregjeringen preget av indre tvil om hvorvidt de skal privatisere kvartalet, slik de private investorene ønsker, eller beholde det på kommunale hender, slik leietakerne foretrekker.

Andre eksempler vi har tatt med fra den pågående kulturkampen om retten til byen inkluderer folkeaksjonen Bevar Borgen, visjoner for et grønt Grønland, og medie-aktivisme om bærekraftig byutvikling.

Vi bringer også en henstilling til Oslo kommune fra Enga øko-bokollektiv, som har funnet seg en foreløpig frisone på husmannsplassen Enga, utenfor bykjernen.

Posible celebration space.

Rehearsal space, social courses, indoor celebration space.

Green public areas.

Main parade street.

Which contain diferent celebrations from all over the world over the whole year.

Antonio Cascos Chamizo

Global livingroom: Visjon for et kosmopolitiske Grønland. Av Antonio Cascos Chamizo.

65

Antonio_Cascos_Chamizo

SALMON KEBAB

Grønland, search for new qualities for tomorrow’s Oslo The MA Spatial Design studio course, by Toni Kauppila at Kunsthøgskolen i Oslo, focused on the future development of the Grønland neighbourhood as a multicultural haven in the otherwise gentrified central Oslo.

The project is part of the agenda to address the contextual frameworks and to understand how urban cultures develop and influence our build environment. For students there is dual task; to first understand the underlying complexity of the city and secondly how different, even smallscale design intervention may influence a positive development. For the first part we use in-depth analyses of the context to produce sustainable future scenarios that then in return bring us knowledge on how to target the design initiatives. There is an emphasize in the vitalisation of the urban life, to enable the social space of the community to flourish.

The chosen neighbourhood, Grønland, with its strategically interesting location, and with its diverse and multi-cultural 66

Antonio_Cascos_Chamizo

environment, is a rare oasis in the central Oslo that has managed to escape gentrification and foregrounds the challenges and opportunities merging in urban Oslo, leading the discourse of what the alternative future of urban Oslo could be, and to redefine how we live in a Norwegian city that will be radically different in its social structure then ever before.

The assignment is to create viable future sce-

narios based in a diverse population group and a sustainable lifestyle. All the scenarios are located in the diagram at the bottom of the page.

The resulting proposals have spanned from social activism to infrastructural frameworks; examples such as ‘Start-up Prison’, ‘Walls against gentrification’ and ‘Green Comunities’, all celebrate the multicultural particularities of the neighbourhood.

Cosmopolitan culture. More connections to the rest of the world

Cosmopolitan culture. More connections to the rest of the world

Global livingroom

Innovation bazaar

Shared space is a central thing bringing groups together

Trade is a central thing bringing groups together

Shared space is a central thing bringing groups together

Trade is a central thing bringing groups together

Welfare state 2.0 New nordic culture. More connections to the rest of norway

Salmon kebab New nordic culture. More connections to the rest of norway

Antonio_Casc

cos_Chamizo

Antonio_Cascos_Chamizo

Antonio_Cascos_Chamizo

Salmon Kebab: Visjoner for et grønt Grønland. Av Antonio Cascos Chamizo.

Areas on public green spaces designated to teach and promote bio/eco activities.

Indoor space designated to teach and promote bio/eco activities.

Green house street. Potential streets closed to traffic that condense commercial activities together with bio/eco activities.

Private eco/bio-orchards in courtyard for the residents.

Flow of eco/bio-products from production areas to commercial areas

67

Helge_Hiram_Jensen&Anita_Hillestad

HOLLENDERKVARTALET: FOLKETS VISJON

Tekst: Helge Hiram Jensen. Foto: Anita Hillestad.

Hollenderkvartalet er et gammelt kvartal i bydelen Grønland i Oslo.

Her bodde folk i gamle bygårder, som var nedslitt, men var bygget i følge den klassiske arkitekturens prinsipper.

På gunn av stedets arkitektoniske kvaliteter, kombinert med den sentrale beliggenheten i byen, ble området attraktivt for utbyggere. Fotografene viser utsnitt av situasjonen før og etter utbyggingen.

Grønlandshagen var et utested som arrangerte konserter hver kveld hvor band kunne få prøve seg for publikum.

Stedet ble revet for å bli parkeringsplass – mens bydelen mistet en sosial møteplass. Beboerne i Hollenderkvartalet arrangerte plansmie, der lokalbefolkning og

arkitekter i samarbeid kunne komme fram til gode løsninger.

Plansmiens rapport viser at Byantikvaren og plansmien var samstemte: både befolkningen og de antikvariske myndighetene ønsket å bevare den gamle arkitekturens dimensjonering og stil, for å bevare stedets karakter og kvaliteter.

Kommunen valgte imidlertid å gå inn for en løsning som gir større kortsiktig profitt for utbygger, med fler boliger stablet i høyden, og fasader i en anonym senmoderne stil.

Plansmiens visjon: fasade mot Grønlandsleiret. Fra Plansmiens rapport.

68

Helge_Hiram_Jensen&Anita_Hillestad

Koalisjonen av private investorer og politisk elite vant fram. Men erfaringene fra plansmien viste at fagfolk og lokalbefolkning hadde felles perspektiv.

I et snevert privatkapitalistisk regnestykke over lønnsomhet er det bare kortsiktig privat profitt som teller.

Utenfor regnestykket (ekstrenaliteter) er felles bruksverdier, men også de langsiktige vurderingene av privat lønnsomhet.

Helge_Hiram_Jensen&Anita_Hillestad

Helge_Hiram_Jensen&Anita_Hillestad

Før: Grønlandshagen var et utested med konserter hver kveld.

Etter: Grønlandsleiret 2015. Resultatet av rivingen av Grønlandshagen.

69

Arne_Sødal&Audun_Engh

BJØRVIKA: FOLKETS VISJON

Tekst Audun Engh.

Illustrasjon: Arne Sødal.

Modellen viser plansmiens forslag for Bjørvika. Plansmia var initiert og finansiert av Bydel Gamle Oslo.

Faglig leder var Arne Sødal, og tilrettelegger av medvirkningsprosessen var Audun Engh.

Det er tydelige forskjeller mellom dette forslaget fra folk flest, og den planen som kommunen til slutt valgte og bygde. Gamle Oslo bydelsutvalg vedtak senere enstemmig en uttalelse der de påpekte at ingen av bydelens forslag og innsigelser var blitt tatt hensyn til i de vedtatte planene for Bjørvika.

70

Arne_Sødal&Audun_Engh

Plansmier er en arbeidsmåte for lokal planlegging av stedsutvikling. Hovedformålet er å samle alle aktører til en prosess der man i løpet av opptil en uke gjennom felles innsats lager en plan som har bred tilslutning og som kan vedtas som reguleringsplan.

Plansmier er et konkret svar på de siste års kritikk mot en stedsutvikling der utbyggere har fått for stor makt, og de folkevalgte føler seg bundet av private planer og uformell kontakt mellom utbyggere og kommuneadministrasjonen.

Fornuftige utbyggere garderer seg mot forsinkelser, ekstrakostnader og negativ publisitet ved å lytte til nærmiljøet og finne frem til optimale løsninger

som samler bred støtte.

Plansmier organiserer denne prosessen på en effektiv måte. http://www.allgronn.org/ plansmie-bjorvika.html Plansmier kan motvirke gentrifiseringens skadelige bivirkninger.

Mer om dette kan du lese i Audun Enghs artikkel “Gentrifisering kan motarbeides”. Denne er delt i to deler. Del 1 av artikkelen, “Tilbake til de gamle bydelene”, finner du i kapittelet “Hva er gentrifisering?”. I kapittelet “Steder i verden” finner du del 2 av artikkelen, “Mangfold må planlegges – medvirking er nøkkelen”.

Arne_Sødal&

&Audun_Engh

Arne_Sødal&Audun_Engh

1.Åpning av Akerselva.

Føres i kulvert over jernbanen og kan åpnes fra fjorden helt opp til dagens elveløp.

2.Ny senket sentralstasjon.

Byggevirksomhet må ikke fjerne muligheten for et slikt grep i fremtiden.

3.Hensyn til Operaen.

Operaen frigjøres fra øvrig bebyggelse og blir et midpunkt i fjordparken.

4.Ny senket buss-stasjon.

Endelig en funksjonell løsning integret med jernbanestasjon.

5.Smalere Droning Eufemias gate. med redusert bredde fra 42 til 31 meter, variert bebyggelse og flere boliger som skaper det mangfoldet som er vanlig i eldre bydeler.

Nye bydeler Planen inviterer til så stort mangfold at man opnår komplette

bydeler. Med de attraksjoner vi kjenner fra andre etablerte miljøer i Oslo.

6.Større kontorprosjekt for nasjonal institusjon.

Et større volum kan integreres med ny sentralstasjon og nytt jernbanetorg mot Akerselva.

Arne_Sødal&Audun_Engh

Gamlebyen får egen identitet.

Historien synliggjøres med lavere bebyggelse tilpasset det historiske gatenettet.

9.Kulturhistorisk museum og Bjørvikaplassen med utsikt til Hovedøya.

Sjøutsikt fra østlige bydeler.

Et rimelig kompromiser er en bebyggelse som har maks 8 etasjer.

10.Middelaldermuseet med “Borgen” restaurert som hovedinngang til underjordisk museum i jerbanekulverten.

7.Strandgaten.

Trikk og sykkelvei føres langs stranden i fjordparken og rundt Akershus.

11.Forlenget vannspeil som synliggjør hele sjøsiden til Gamle Oslo inn til Hovinbekken som gjenåpnes.

8.Fjordpark.

Strandsonen forbir ubebygget til glede og nytte for hele byens befolkning.

12.To siktlinjer fra Grønland.

Ubrutt siktlinje fra Tøyenbekken ned til sjøen og fra Platous gate ned til vannspeilet i Middelalderparken.

Kontakt med resten av byen.

Grønland knyttes til fjorden uten barrierer.

13.Ny gamleby.

To til fire etasjer trebebyggelse langs middelalderens gatenett.

71

Helge_Hiram_Jensen

Medieaktivisme

Det finnes etter hvert en levende flora av selvbygde debattfora om Oslos byutvikling. Fler av disse omhandler frisoner og grønne lunger, og de har tildels også et skarpt sosio-økonomisk blikk.

Redaksjonen bak den publikasjonen som du nå leser er imponert over hva våre kolleger har funnet på for sprell siden vi sist deltok i denne debatten.

Medie-aktivistene har blitt dyktigere, mens både teknologi og kompetanse har blitt mer tilgjengelig.

Fanzinene har blitt glossy.

Denne underskogen av den kritiske offentligheten skiller seg fra magasiner som Arkitektur N, men også fra forskningsrapportene fra Storbyprogrammet, som ellers er supre. (For mer om forskningsrapportene, se tekstboksen sammen med Oddrun Sæter sin definisjon av gentrifisering i første seksjon). Her er et lite utvalg av godbiter vi har sanker fra den kritiske underskogen.

Den delte byen Denne vesle flisa av ei bok er rykende fersk. På en lettlest måte forteller den om to jenter, som er oppvokst i hver sin bydel 72

Helge_Hiram_Jensen

på hver sin side av Oslo – og beskriver levende hva slags framtidsutsikter de to jentene har, basert på tørre fakta og iskald sannsynlighetsberegning fra Statistisk sentralbyrå.

Mange vil nok som meg bli overrasket over hvor markante forskjellene i levekår fortsatt er mellom bydelene i Oslo. «Pappaen til Linnea håper å følge ungene sine så lenge som mulig, slik også faren til Liva ønsker det, men pappen til Linnea har en forventet levealder på 75,5 år.

Liva kan regne med å ha faren sin i seks og et halvt år lenger [....] Levealder er et av de mest pålitelige

målene på levekår». Boka er ikke teoretisk, og godt er det, men her assosierer jeg til begrepet «strukturell vold», som blir ekstra tydelig i sosial-epidemiologiske studier av sammenhengen mellom sosio-økonomiske forhold og helseproblemer, i dette tilfellet dødelighet.

Jeg syns denne boka er forskningsformidling på sitt beste.

Kriznik, Heidi Marie 2015: Den delte byen. Oslo: Manifest forlag.

Tidsskriftet Pollen Eriksen / Skajaa arkitekter er gode støttespillere for Hauskvartalet. De skriver kronikker, lager tegneserier og redigerer tidsskrift, i tillegg til å prosjektere arkitektur i mer snever forstand. De fortsetter tradisjonen fra de grønne arkitektene på 70- og 80-tallet, men bærer med seg gløden inn i et nytt faglig landskap, der design er blitt en tverrfaglig virksomhet, som kan

Helge_Hira

am_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

krysse 3-dimensjonale og 2-dimensjonale uttrykk, og lage både gjenstander (som et tidsskrift) og interaksjoner (som en opplysningskampanje).

Tidsskriftet Pollen veksler sømløst mellom estetisk uttrykk og kritisk innhold, som går opp i en kunstnerisk enhet.

Pollen nr. 1, 2011, «Åpne hus»; Pollen nr. 2, 2012, «Bofellesskap»; http://www. eriksenskajaa.no/

mens mulighetene for inntekter fra reklame og salg er desto mindre. Derfor passer det bra at Fritt Ord og Kulturrådet har vært med å sponse kalaset, sammen med frivillig innsats, luft og kjærlighet.

Bytopia nr. 0, 2013, «En annen by er mulig»; Bytopia, nr. 1, 2013, «Boligpolitikk»; Bytopia, nr. 2, 2014: «Omstilling»; Bytopia, nr.

3, 2015: «Opprør»; http:// bytopia.no

Tidsskriftet Bytopia Bytopia har fått til en slagkraftig modell, fordi de har tatt spranget over til digitale medier, og lander stødig på den andre siden. Dette tidsskriftet er tilgjengelig for alle som har internett-tilgang, og nettsiden er både lett å bruke og estetisk tiltalende å se på, noe som er to sider av samme sak når man skal lese lengre artikler. Redaksjonen har solid erfaring fra bla.

Adbusters-magasinet Vreng. Pennen er skarp og den kritiske brodden er spiss. Dette er den typen redaksjonelt innhold som det er stort behov for,

Tidsskriftet Kontur Kontur er (var) et samfunnskritisk kulturtidsskrift, som har utgitt 15 numre fra 2001 til 2015, delvis i samarbeid med ulike forlag, samt en utstillingskatalog for IKM og tre numre av det elektroniske debattmediet KonturDebatt. Undertegnede var selv med på å redigere to utgaver om

Helge_Hiram_Jensen

sosiale og økologiske sider ved byutvikling. Kontur nr. 7/8 var delvis sponset av Norske arkitekters landsforbund, og ble brukt både som undervisningsmateriell ved Bergen arkitektskole, og som kampanjemateriale for Hauskvartalet og Svartlamon. Kontur nr. 14 dreide seg om visjoner for utviklingen av Oslo, og var delvis sponset av Fritt Ord og var et samarbeid med kunster-aksjonen Atelieraksjonen og aksjons-kunstnerne Overlevelsesstrategene. Som et rockeband har deler av (red)aksjonsgruppa reunion i utformingen av blekka du nå leser.

Kontur nr. 7/8, 2003 «Samfunnsbyggverket» og «Økologi - dialog og plan»; Kontur nr. 14, 2008, «Hva slags by ønsker vi oss?»

73

Okkupasjoner i Oslo 1969-2011. Tegning: Eriksen / Skajaa arkitekter MNAL (fra tidsskrifet Pollen nr. 1).

74

75

ROMSÅS

Graffitti i Romsås av Jame One / Espen Sørli.

76

77

Helge_Hiram_Jensen

HAUSKVARtALET – EN OASE FOR BYØKOLOGI?

Helge_Hiram_Jensen

Har du gått nedover Hausmannsgate, har du garantert sett et merkelig fargerikt eventyrslott. Det er satt sammen av betongstrukturer og brakkerigger, avleiret gjennom flere tiår med tilfeldigheter, alt dekorert med veggmalerier og graffiti. På toppen rager bærekonstruksjonen for en gammel heisekran, malt i glade farger. Foran porten står en UFO parkert, på den tomme Sirkustomta.

Dette og de tre påfølgende bidragene handler om Hauskvartalet. På samme måte som økogårder har sine forsøksfelt for bærekraftig matproduksjon er Hauskvartalet et forsøksfelt for byøkologisk boformer og kulturproduksjon.

Hausmannsgate 34 rommer Kulturhuset Hausmania, den mest kjente delen av kvartalet. De har leid lokaler fra kommunen i dette kvartalet helt siden

1999. Kulturhuset var blant de tidligste kulturnæringene i området, og har fulgt bydelsens utvikling fra forfallen bakevje til et livlig område med både mathall og medie-utdanning. For å fremme sin visjon om økologisk, økonomisk og sosial bærekraft, har kulturhuset kombinert eksempelets makt med aktiv lobbyvirksomhet. Gode allierte har huset funnet i Norske arkitekter for

Panorama over Hauskvartalet, april 2007. Foto: Helge Hiram Jensen.

78

bærekraftig utvikling, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Gaiaarkitektene Eriksen Skajaa artikekter og personer i Kulturdepartementet.

Kulturhuset holder hus i en labyrint av tidligere industribygg som ble stablet det ene oppå det andre, tilsynelatende helt uten plan. Inngangen til kvartalet er porten bak den tomme tomta Hausmannsgate 28, der huset har planer om å bygge sirkushall.

Helge_Hira

am_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

Hvis man greier å finne veien gjennom labyrinten kommer man ut i kulturhusets bakhage, Brenneriveien 1, på den andre siden av kvartalet.

Hausmannsgate 40 rommer bofellesskapet Vestbredden Vel Vel. De har valgt en annen taktikk enn naboene i kulturhuset, og er okkupanter i den tidligere forfalne bygården, som gjerne kalles H40. Til å begynne med var gården privateid. Men i 2004 ble denne overtatt av kommunen, som fra før allerede eide bygningsmassen i nabolaget, der kulturhuset holder til. Siden da har okkupantene i bofellesskapet, sam-

men med leietakerne i kulturhuset ved siden av, forhandlet med Oslo kommune om å formalisere leieforholdet for bofellesskapet.

Bofellesskapet har vart lenge nok i bygget til at flere barn har vokst opp her. I løpet av den tiden har beboerne lagt ned en betydelig dugnadsinnsats for å rehabilitere bygget, og har etter eget utsagn reddet eiendommen fra å bli ødelagt av forfall.

Bakgården til H 40 har en dør som leder rett inn til en av de mange gårsdsplassene til kulturhuset. Porten åpnes ofte, kanskje for å forhandle om en felles politisk strategi mellom beboere og kulturutø-

Helge_Hiram_Jensen

vere, og ofte for å holde spleiselag i den en ene eller den andre bakgården Hausmannsgate 42 er for øyeblikket gjenmurt og plombert. Her fantes et annet kollektiv av husokkupanter, som rett og slett gikk under navnet H42, en forkortelse av addressen til bygården. Mens kulturhuset rett opp i gata får leie av kommunen, og beboerne i Vestbredden blir tolerert, fikk okkupantene i H42 en mindre heldig skjebne.

Etter at kommunen hadde kommet på kant med beboerne, ble de rett og slett kastet ut.

Nå står huset tomt og kaldt og venter på nye beboere som kan fyre

79

Helge_Hiram_Jensen

opp og holde det ved like.

Til tross for ulike valg av taktikk og strategi har brukere og beboere i de ulike delene av kvartalet samlet seg om en felles byøkologisk visjon.

Denne er på mange måter adoptert fra den opprinnlige visjonen om Fjordbyen, som ble lansert av Oslo Venstre rundt årtusenskiftet.

Denne visjonen mistet mye av sitt innhold da den ble overtatt av Oslo Høyre, og folka rundt Erling Lae samtidig mistet makten der i gården. Om denne saken intervjuet jeg Chris Butters fra Norske Arkitekter for Bærekraftig Utvikling, engang i 2003. Han uttrykte en viss sorg over at planene ikke lengre inkluderte rom for den sosiale dimensjonen ved bærekraft.

I den opprinnelige visjonen skulle et eget område i Bjørvika-område settes av til sosiale eksperimenter.

Bærekraft handler ikke (bare) om å tilpasse seg klimaendringene slik at 80

Helge_Hiram_Jensen

de rike kan fortsette å bli rikere – og ihvertfall ikke på en måte som innebærer at de fattige fortsatt blir fattigere.

Bærekraft handler om å skape et samfunn med mindre kamp om knappe ressurser, mindre lidelse, mindre sosiale problemer, og mindre gnisninger og konflikt. Derfor har begrepet bærekraft tre dimensjoner: økologisk, økonomisk og sosialt.

I skrivende stund er Hauskvartalet igjen ute i hardt vær. Det er uvisst om det nyvalgte byrådet med Arbeiderpartiet, SV og MDG vil holde fast på sin gamle plan om å leie ut kvartalet til sosial-økologiske formål – eller om de heller vil selge eiendommene for en kortsiktig profitt. Hva betyr dette for grønn politikk i Oslo? Er maktens pris at man må sette partiprogrammet på båten? Er det politisk mulig å forene det som er økologisk nødvendig med det som er økonomisk realistisk?

Siste nytt av Ole Pedersen Etter valget trakk byråd for byutvikling Hanna Marcussen byrådssaken om salg av Hauskvartalet tilbake. Det ble mottatt med stor glede da man trodde at byrådet ville bruke muligheten til å realisere byrådserklæringens punkt om å: “Etablere nye og nåværende økologiske boligprosjekter, med tanke på nye byggemetoder, teknologier og boligformer.”

Skuffelsen var tilsvarende stor da Marcussen etter et par uker bare byttet signatur på salgsinnstillingen før hun sendte den tilbake til bystyret. Der ligger saken nå. Vedtaket faller i løpet av vinter/vår 2016. I mellomtiden mobiliseres det for fullt i Hauskvartalet. #KampenFortsetter

Helge_Hira

am_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

Visjon for Brenneriveien 1 og Hausmannsgate 42. Tegning: Eriksen / Skajaa arkitekter MNAL

81

Ole_Pedersen

Erfaringer fra HausKvartalet

Ole_Pedersen

Byutvikling mot gentrifisering Det gjengående mantraet når man snakker om byutvikling i Oslo er at byen er Europas raskest voksende hovedstad. Dette legger et enorm press på arealer i Oslo og vi ser hvordan kulturaktører blir presset ut av en intensiv byutvikling.

Kulturen presses ut Sjokoladefabrikken var et kunstnerfellesskap med rimelige atelierer og øvingslokaler på Rodeløkka. Den ble revet i 2012 til fordel for et leilighetskompleks der toroms i dag går for godt over tre millioner kroner. Borgen, et lignende kulturhus i Gamlebyen rett over Barcode, ble revet for å gi plass til utvidelsen av Follobanen.

Selv om kulturhuset var et tyngdepunkt for kulturen i bydelen, ble bevaring ikke vurdert når planene for ny jernbanetrase ble lagt.

Kunstnerorganisasjonen og galleriet Unge Kunstneres Samfund lever en midlertidig tilværelse etter at de tidligere lokalene deres ble revet for å gi plass til et nytt kontorbygg. De har nå gått sammen med Fotogalleriet, Forbundet Frie Fotografer og 0047 og laget et forprosjekt for samlokalisering. Det internasjonalt anerkjente 82

Verdensteateret er også husløse etter at lokalene deres måtte vike for nok et leilighetskompleks. Og eksemplene er mange på kulturaktører som blir presset ut av lokalene sine som en direkte følge av press på byutviklingen.

Dette henger sammen med presset på boligmarkedet i Oslo. Noe som også rammer kunstnere og kulturarbeidere særlig hardt. Rapporten «Kunstens autonomi og kunstens økonomi» fra januar 2015 viste hvordan kunstnere har en faktisk negativ lønnsutvikling.

Med en byutvikling der produksjons og visningslokaler for kunst blir presset ut, i kombinasjon med et aksellererende boligmarked, er vi i ferd med å utvikle en by med særdeles dårlige kår for et fritt og uavhengig kunstog kulturfelt.

Hauskvartalet Dette er en problemstilling vi har jobbet kontinuerlig med i Hauskvartalet.

Da boligaksjonen 2000 gikk inn i Hausmannsgate 40 i 1999 var hele kvartalet tomt og forlatt.

Dette banet veien for at en gruppe kunstnere gikk sammen og stiftet kunstnersamvirket Hausmania og fikk en leiekontrakt med Statsbygg for Kulturhuset Hausmania. Boligaktivistene i Hausmannsgate 40 stiftet bo- og arbeidssamvirket Vestbredden Vel Vel som en boligpolitisk pressgruppe. De har siden satt boligpolitikk på dagsorden med ujevne mellomrom, samtidig som de har organisert et levende sosialt botilbud.

Hele området rundt Hauskvartalet var på den tiden en mørk og glemt del av byen. Litt lenger nede i bakken lå det som i dag er kjent som Vulkan

Ole_Pe

edersen

Ole_Pedersen

Ole_Pedersen

Kulturhuset Hausmania har en rekke aktiviteter- her Ny-cirkus.

83

Ole_Pedersen

som et mørklagt og brakk fabrikkområde. Utviklingen i området har vært massiv siden dengang. Det siste er jo oppgraderingen av Torggata som har gjort at billige frisører, asiatiske matbutikker og kebabsjapper har måttet vike plass for kjeder som Starbucks og Deli De Luca mellom nyhippe butikker.

Mot denne bakgrunnen har Hausmania og Hauskvartalet stått som en hulltann i en ellers nybleket tannrekke fra Torggata til Vulkan.

Denne artikkelen vil ta for seg hvordan en beboer- og brukerstyrt områdeutvikling har potensiale til å være en reell motkraft til en markedsstyrt gentrifisering. Artikkelen vil synliggjøre hvordan en slik utvikling er avhengig av at myndigheter og forvaltning spiller på lag.

Noe de ikke alltid gjør.

Reguleringsplanen S-4387 I 2003 var Kulturhuset Hausmania og Vestbredden Vel Vel truet da Statsbygg ønsket å selge kvartalet. Etter en massiv kulturell og politisk 84

Ole_Pedersen

kampanje fra kunstnere og boligaktivister kjøpte Oslo Kommune kvartalet.

I utgangspunktet var kommunen kun interessert i Kulturhuset, men Statsbygg insisterte på å selge kvartalet samlet. I januar 2004 kjøpte kommunen kvartalet fra Statsbygg for kun 12 millioner.

Etter dette var miljøet preget av optimisme og selvtillit. Hausmania tok initiativ til en omregulering av kvartalet og hadde et godt samarbeide med daværende Kulturbygg som forvaltet eiendommen. Kulturbygg hyrte Frederica Miller fra Gaiaarkitektene som prosjektleder for reguleringsarbeidet.

Under ledelse av Frederica Miller ble det avholdt en charrette i 2005. En charrette er et verktøy for medvirkning i planprosesser. Det var en intens uke med møter, verksteder og diskusjoner. Daværende byråd for byutvikling, Grethe Horntvedt, åpnet charretten. Videre deltok plan- og bygningsdirektør Ellen de Vibe, representanter for kommunale etater, ulike fagmiljøer og bygnings-

bransjen, sammen med kulturarbeidere ved Kulturhuset Hausmania og beboere i Hausmannsgate 40.

Asplan Viak sier om denne prosessen i sin rapport «Evaluering av planmedvirkning i Storbyene» (2007) at: «Det er ingen annen medvirkningsprosess som kan vise til så gode resultater.»

Charretten resulterte i en reguleringsplan med et høyt ambisjonsnivå for byøkologi i kombinasjon med kultur.

Reguleringsplanens formålspragraf sier: «Det avgrensede planområdet skal behandles som en helhet hvor målet er å legge til rette for bevaring og utvikling av Hauskvartalet som et levende lokalsamfunn og kulturhus med følgende hovedmål: - Å legge til rette for utviklingen av et byøkologisk kulturkvartal, der utviklingen er basert på LA 21-prinsipper med stor grad av brukermedvirkning. Det skal utarbeides et miljøprogram i samarbeid med “Hausk-

Ole_Pe

edersen

Ole_Pedersen

Ole_Pedersen

Nordens lengs levende veggmaleri/grafitti? Laget av kunstneren Frøya. Hausmanias bakgürd.

85

Ole_Pedersen

vartalet” og eierne.

- Å legge til rette for enkel standard og dermed gunstige rammevilkår for nyetablering av kunstrelaterte virksomheter og bolig.»

Reguleringsplanen ble vedtatt av et enstemmig bystyre 18. juni 2008. Om selvtilliten og optimismen rådet etter at kommunen kjøpte kvartalet, ble den ikke mindre nå. Kunstnere, musikere, kulturarbeidere og beboere var klare for å utvikle et helhetlig kulturkvartal i samarbeid med Oslo Kommune.

Fra medvirkning til utkastelse og forfall Det man ikke visste i et optimistisk kvartal var at byrådet hadde helt andre planer for kvartalet. Mars 2009, under et år etter at reguleringsplanen ble vedtatt av et enstemmig bystyre, sendte daværende byråd for byutvikling instruks til Eiendom og byfornyelsesetaten (Eby) om å forberede salg av boligdelen i Hauskvartalet. Instruksen var unntatt offentligheten. Kunstnere 86

Ole_Pedersen

og beboere i Hauskvartalet ble ikke informert før desember 2009. Deretter snudde stemningen i kvartalet seg fort.

Beboerne i Hausmannsgate 42 ble kastet ut i en brutal politiaksjon 11 februar 2010. Etter det har hjørnegården, som er regulert til bevaring, stått som et gjenmurt monument over mislykket boligpolitikk og byutvikling. Oslo kommune ved Eby brukte brannsikring som begrunnelse for utkastelsen. I ettertid har det kommet fram at hele aksjonen fikk en prislapp på fem millioner kroner. Et beløp man kunne gjort en betydelig brannsikring for.

Etter dette var det tydelig for alle involverte at Oslo kommune ikke var interessert i å utvikle Hauskvartalet sammen med brukere og beboere.

Nytt initiativ I forbindelse med Oslo arkitekturtriennale 2010 ga Arkitektkontoret Eriksen Skajaa AS ut magasinet Pollen. Magasinet tok for seg husokkupanter som aktører i i byutviklin-

gen. Uten at noen av oss var klar over det, var Hauskvartalet viet stor plass i magasinet.

Vi tok derfor kontakt med arkitektene bak magasinet. Vi fant fort ut at vi hadde felles ideer om byøkologi og byutvikling.

Vi ba dem derfor om hjelp til å gjenopplive arbeidet med å utvikle Hauskvartalet i tråd med reguleringsplanen.

Vi inviterte deretter til et seminar på Hausmania 10. februar 2012 med tittelen Hauskvartalets framtid. Der la aktører i kvartalet fram sine prosjekter, og arbeidet bak reguleringen ble presentert. I tillegg ga både direktøren for Eby og Byråd for byutvikling sine tanker om kvartalets framtid.

Deretter gjennomførte vi et par miniverksteder i desember 2012 sammen med Eriksen Skajaa. Dette resulterte i et rammeverk for et forprosjekt som Eriksen Skajaa arkitekter brukte som grunnlag for en forprosjektsøknad til Husbanken.

Søknaden ble innvilget og gjennom hele 2014 jobbet vi med forprosjektet med verksteder hos

Ole_Pe

edersen

Ole_Pedersen

Eriksen Skajaa. I avsluttende fase av forprosjektet fikk vi beskjed om at Eby var klare til å realisere salgsinstruksen de hadde hatt liggende i skuffen siden 2009.

Timingen opplevdes svært nedslående. Vi var så godt som klare til å presentere et ambisiøst og gjennomarbeidet prosjekt for Hauskvartalet, som tok intensjon bak og formål i reguleringen på alvor. Det var et faglig godt prosjekt som ville tilføre nærområdet og byen kvaliteter som mangler i den øvrige byutviklingen. Så ble eiendommene lagt ut for salg på det åpne markedet rett før vi var klare til å presentere det.

Et bud og et besynderlig partnerskap Hausmania hadde dialog med eiendomsselskapet Anthon B. Nilsen Eiendom AS (ABNE) gjennom foreningen Kulturmarked Brenneriveien. Etter å ha gått noen runder på Hausmanias allmøter og i styret, valgte Hausmania å forhandle med ABNE om å legge inn et bud sammen. Dette resulterte

i en avtale med følgende hovedpunkter.

•Det var en forutsetning for budet at Vestbredden Vel Vel og Oslo kommune kom til enighet om framtiden til Hausmannsgate 40.

•ABNE skulle overta Hausmannsgate 28 – 32, eiendommen som ligger mellom Hausmania og Elvebakken skole, også kalt Sirkustomta.

Denne skulle de betale markedspris for som var beregnet til 20 millioner.

Her skulle ABNE utvikle flerbrukshall, kulturhus, kulturnæring eller kulturutdanning i tråd med reguleringsplanen og med rådgivning fra Hausmania.

•En ideell og non profit boligstiftelse skulle etableres for å overta, utvikle og drifte Hausmannsgate 42 og Brenneriveien 1.

ABNE skulle ikke ha noen interesser i boligstiftelsen.

•ABNE skulle overføre halve kjøpesummen for sirkustomta til boligstiftelsen og halve kjøpesummen skulle gå til Oslo kommune som vederlag for eiendommene samlet.

Ole_Pedersen

Det førte også til betydelig splid i Hauskvartalet.

Vestbredden Vel Vel var ikke interessert i å inngå en avtale med en komersiell eiendomsutvikler, og ga tydelig uttrykk for at de var skuffet over at Hausmania var villig til å gjøre det. Samarbeidet var også kontroversielt internt på Hausmania. Likvel valgte både allmøtet og styret å stille seg bak avtalen.

2 mars 2015 leverte Hausmania sammen med ABNE et bud på eiendommene i Hauskvartalet.

Budet fikk stor oppmerksomhet i media.

Forprosjektet som budet var basert på ble møtt med stor entusiasme i fagmiljøene. Vestbredden Vel Vel leverte et innbyggerinitiativ der de ba om at Hausmannsgate 40 skulle trekkes ut av salget.

Hausmania og ABNE presset på sin side på for at Oslo Kommune skulle gå i dialog med Vestbredden Vel Vel. Da det ble klart at kommunen ikke var villig til dialog med Vestbredden Vel Vel presenterte Hausmania og ABNE tre forslag til hvordan kommunen kunne la 87

Ole_Pedersen

Hausmannsgate 40 forbli i kommunalt eie. Partene foreslo at kommunen enten måtte følge opp innbyggerinitiativet, avlyse salget for å initiere en reell medvirkningsprosess i henhold til reguleringen, eller la kjøper tilbakeføre Hausmannsgate 40 til Oslo kommune umiddelbart etter avhending.

Eby sa i prospektet at formålet for salget var å realisere reguleringen.

Hausmania og ABNE påpekte at reguleringen krever en stor grad av medvirkning. Og at et salg mot beboernes vilje ville gjøre dette vanskelig, om ikke umulig, å realisere denne. Som svar på at Hausmania og ABNE ønsket å ta Vestbredden Vel Vel på alvor som en framtidig partner i en medvirkningsprosess, valgte Eby å avvise budet i sin helhet. Budet ble derfor aldri realitetsbehandlet.

Stauts Den vinnende budgiveren var til slutt Urbanium eiendom. Den må godkjennes av bystyret før Oslo kommune kan signere den. Avtroppende byråd 88

Ole_Pedersen

Guri Melbye signerte byrådssaken om salget på vegne av daværende Byråd for byutvikling Bård Folke Fredriksen, og sendte den til bystyret med forslag om positivt vedtak, som en av de siste sakene fra avtroppende byråd før valget.

Etter valget valgte det nye byrådet å trekke byrådssaken tilbake. I skrivende stund ligger kontrakten med Urbanium eiendom på pulten til byråd for finans. Det betyr ikke at salget er avlyst, men at byrådet foreløpig ikke har bestemt hvordan de skal ta saken videre.

Forhåpentligvis kan dette være begynnelsen på en prosess som er forankret i reguleringen og som tar den politiske intensjonen om byøkologi og brukermedvirkning på alvor.

Denne historien viser hvordan det i Hauskvartalet er lagt grunnlag for å utvikle en liten del av byen på andre premisser enn en markedsdrevet gentrifisering. Vår erfaring er at det kreves tre elementer for å få dette til. Det første er at beboere og brukere av et område ønsker det, og jobber sammen med faglig

kompetanse for å få det til. Det andre er at man organiserer det utenom markedet slik at utviklingen ikke automatisk fører til press på prisene. Det tredje er at det offentlige må tilrettelegge og medvirke på en positiv måte.

Siden reguleringen ble vedtatt og fram til nå har dette siste og avgjørende elementet manglet. Så får vi håpe at dette endrer seg i den framtidige utvklingen. Da kan fortellingen om utviklingen av Hauskvartalet gå fra kamp mot gentrifisering, til en fortelling om kvalitet og medvirkning unntatt markedskreftenes prisdrivende logikk.

Du finner siste nytt om Hauskvartalet sammen med artiklen: HAUSKVARTALET – EN OASE FOR BYØKOLOGI?

Ole_Pe

edersen

Ole_Pedersen

Ole_Pedersen

89

Eddie_Rørvig

Vestbredden velforening i Hausmansgate 40

Eddie_Rørvig

4. september 1999 besatte en gruppe boligløse, i regi av Boligaksjonen, den tomme bygården Hausmannsgate 40. H40 og kvartalet rundt hadde stått tomt i en årrekke og ble okkupert for å sette sosial boligpolitikk på dagsorden.

Bygården var i 1999 eid av Statsbygg, som i en årrekke hadde latt hele kvartalet stå tomt og forfalle. Store mengder søppel og sprøyter gav bygningen et sterkt preg av forslumming. Noen av leilighetene var også ubeboelige grunnet råte og sopp. Nå, åtte år senere gir Hausmannsgate 40 et helt annet inntrykk. Selv om bygården stadig er under oppussing, har beboerne gjennom egeninnsats og dugnad hevet standarden betraktelig.

Siden Oslo kommune kjøpte Hauskvartalet i 2004 har foreningen Vestbredden Vell Vel, sammen med Hausmania,[1] vært i forhandlinger med kommunen, med intensjon om å formalisere boforholdet.

Det har hele tiden vært en forutsetning at kvartalet skulle omreguleres med vekt på bolig, kultur og næring, og at dette skal skje med vekt på brukermedvirkning, byøkologi og bærekraft.

Det kom derfor som en ubehagelig overraskelse da byråd Merete Agerbak Jensen, i oktober 2007, hevdet at okkupantene i Hausmannsgate kommer til å kastes ut. At dette

budskapet ble overlevert via pressen er et grelt brudd på forhandlingens etikette. Vi har slitt hardt for å gjøre huset beboelig og vi har ingen intensjoner om å flytte frivillig.

Hvordan kan vi identifisere oss med et samfunn som ikke vil huse oss? Årene har gått Nå bor det 12-15 mennesker og 4 katter her på Vestbredden. Vannog avløpssystemet har blitt rehabilitert og det elektriske anlegget samt brannvarslingsanlegg er nylig oppgradert. En del av bygningen var særdeles fuktskadd og soppbefengt.

[1] Kulturhuset Hausmania har addresse Hausmannsgate 34. De er nærmeste nabo til Hausmannsgate 40 og dermed til velforeningen Vestbredden Vell Vel. Ved siden av der igjen ligger Hausmannsgate 42, som for en periode huset okkupasjonen H42. Sistnevnte bygget er nå murt igjen og malt over, og står derfor inntil videre som en skulptur og et monument over den tradisjonelle bebyggelsens endelikt. Red. anm.

90

Ved å fjerne stubbloftsleire og legge nytt gulv ser vi ut til å ha fått bukt også med dette problemet. I tillegg hadde en del av grunnmuren blitt vasket vekk, med den følge at det sør-østre hjørnet var i ferd med å kollapse. Faktum er at dersom vi ikke hadde utbedret skadene og stoppet tilsiget av vann, hadde hele sulamitten deiset i bakken innen et halvt år.

Vi har også planer om å legge ny papp på taket i løpet av de nærmeste årene. Samtidig vil vi komme til å erstatte en takstol som var fullstendig oppspist av råte. Inntil videre har vi kompensert for manglede bæreevne og lagt nytt tak på den skadde delen. I Juli 2003 fikk vi brannvesenet på nakken og har siden vært nødt til å sette bygården

Eddie_

_Rørvig

Eddie_Rørvig

i forskriftsmessig stand med branndører og doble gipsvegger. Ettersom vi ikke er enkle å flytte på, har kommunen også spandert et brannvarslingsanlegg etter påtrykk fra brann- og redningsetaten.

Vi har fått naboer Kulturhuset Hausmania har vært leietakere i Hausmannsgate 34 de siste årene. Gjennom en hårreisende husmannskontrakt har Statsbygg forsøkt å skyve ansvaret for statlig eiendomsforvaltning over på drømmende kunstnere.

Kunstnerne på sin side har visjoner om et åpent og levende kultursenter langs Akerselvas vestre bredd, et alternativ til det «kulturhuset» som nå skal bygges i Bjørvika. Ildsjelene på Hausmania ønsker å skape en kunstnerisk smeltedigel hvor skaperglede og entusiasme er viktigere enn startkapital.

9. oktober 2005 ble også Hausmannsgate 42 okkupert av boligtrengende, mange av disse etter Mor Go’hjerta-okkupasjonen.

H42 ble ganske snart tømt av politiet, og like kvikt re-okkupert. Siden det har

ny-okkupantene fått holde til på hjørnegården i fred og ro. Det har hele tiden vært en forutsetning att beboerne i H42 skal være en likeverdig part i eventuelle forhandlinger med eierne av Hauskvartalet, på lik linje med Vestbredden og Hausmania.

Mørke skyer I 2003 ble imidlertid Statsbygg pålagt å selge hele kvartalet til høystbydende. Om dette var for å betale Victor D. Normans pianotimer er ukjent. Det som er sikkert er at statsråd Norman som leder av Arbeids- og administrasjondepartementet og dermed også Statsbygg, kunne gjort mye for å lette situasjonen for oss som har blåst liv i Hausmannskvartalet. En anbefaling fra statsråden om å ta i bruk unntaksregelen i «Avhendingsinstruksen», hvilket ville kunne åpnet for rettet salg til under markedspris eller gave, ville vært en solid støtteerklæring. Men «kjipe-Victor» syntes ikke å inneha noen form for sosial-politisk bevissthet, han presiserte derimot at

Eddie_Rørvig

rettet salg ikke kom på tale.

Gribbene Kvartalet vårt er en potensiell perle midt i Oslo sentrum, knapt et brosteinskast fra Akerselva. Det tok da heller ikke lang tid før kvartalet så ut til å bli solgt til Aspelin-Ramm & co. Deler av opposisjonen på Rådhuset har tradisjonelt vist en del forståelse for boligproblematikken i hovedstaden.

Dessverre har Høyre, FrP og KrF lenge fremstått som en konstant borgerlig forstoppelse. Nå ser det ut til at de kristne har fattet at kunst og kultur selger.

Før jul vedtok bystyret at Oslo kommune aktet å legge inn bud, i den hensikt å redde kulturtilbudet på Hausmania. Mye usikkerhet var knyttet til tyngden bak vedtaket, om flertallet på rådhuset virkelig ønsket å gjennomføre et kjøp. Men enn så lenge har kommunen holdt ord i denne saken og kjøpte i mai 2004 kvartalet for den nette sum av 12 millioner.

91

Hausmansgate 40 fotoserie av anita hillestad Hausmansgate 40 har vært okkupert siden 4. september 1999. Bygget huser 12-15 mennesker og noen katter, en scene og et gjesterom for tilreisende kulturarbeidere fra hele Europa. Huset annses for å være særdeles viktig for Oslo som det eneste av sitt slag i Norden. Bygget har vært forsøkt solgt en rekke ganger og er nå igjen ute i hardt vær.

Beboerne deler også kjøkken, vaskerom, verksted mm., noe som gjør det både miljøvennlig og sosialt.

92

93

94

95

96

97

98

99

Kristin_von_Hirsch

Raiders of the Lost Cause – eller kampen for Borgen i byen

På nordsiden av Middelalderparken i Oslo ruvet en «borg».

Nå er den jevnet med jorden. For alle uten tilknytning er det umulig å vite at den engang fantes. Slik er det med byer. Noe bygges. Noe rives. Transformasjon er grunnprinsippet. Å leve i en by fordrer aksept for dette. Men hvem har mandat til å ta avgjørelsene, og på hvilke premisser?

Medvirkning og bærekraft har de siste årene vært fremmet som viktige prinsipper for vellykket byutvikling, i den grad at det har ført til inflasjon i ordene. Som mantraer pryder de enhver byvisjon – politisk eller glanset «eiendomsutviklersk». Greier man i tillegg å presse inn mangfold og miljø i søknaden om deltakelse i utviklingen, ligger verden åpen.

Men å følge opp medvirkningen når løyvene foreligger ser ut til å være en annen sak. Grunnen kan være at Oslos skjebne de siste atten årene i stadig større grad har blitt overlatt til eiendomsutviklerne selv – uten noen form politisk styring.

Utviklerne fokuserer naturlig nok mest på den økonomiske siden av bærekraften, mens den miljømessige brukes som alibi og den sosiale går rett på dynga – og med den medvirkningen.

Historien om Borgen er et eksempel – av mange – på medvirkningens traurige skjebne i byutviklingen i Oslo.

Bygget ble reist i 1916 av Jernbaneverket. Tusen kvadratmeter grunnflate ganger tre for avising av 100

Kristin_von_Hirsch

damplokomotiver samt verkstedsdrift – midt i Bjørvika, det som den gang var Oslos travleste industriområde. På femtitallet ble bygget utvidet med to nye etasjer, og på taket: den lysende neonreklamen for Aftenposten, som raskt ble et av Oslos landemerker for tilreisende. Da norsk industri sent på åttitallet gikk ned for telling, leide NSB ut byggets femtusen kvadrat til kunst- og kulturproduksjon, som nettopp har behov for denne type røffe, og derfor også rimelige lokaler. På kort tid var bygget omskapt til en selvdreven inkubator for en rekke forskjellige aktiviteter. Sentrumsnært, men likevel utkant, for forlatte industrihavner er ødeland, og slik fungerte

det i tjue år. I løpet av den tiden har Borgen huset mange hundre band, et par hundre kunstnere, pluss noen titalls spesialhåndverkere. Men sommeren 2013, da utbyggingen av den nye Fjordbyen virkelig var kommet i siget som Oslos største politisk planlagte bytransformasjon siden Kvadraturen, ble Borgen jevnet med jorden.

Grunnene var vikarierende. På et tidlig tidspunkt var det etter politikernes syn større og viktigere kulturelle institusjoner som var tiltenkt denne plasseringen i Oslos storstilte utvidelse. Da de ikke kom, ble Follobanens nye sportrasé den tvingende grunnen. Etter sigende var den umulig å bygge uten å sneie to meter inn på Borgens bygning-

Kristin_vo

on_Hirsch

Kristin_von_Hirsch

Kristin_von_Hirsch

Borgen, foto: Kristin von Hirsch.

Borgen, foto: Kristin von Hirsch.

101

Kristin_von_Hirsch

smasse. I tillegg stengte bygget for Riksantikvarens etterlengtede siktlinjer fra Ladegården mot Akershus festning.

At Borgen i seg selv hadde en naturlig forekomst av nettopp den type kulturproduksjon som den nye fjordbyen manglet og etterspurte, – det vil si alle dem som velger å skape og være del av den underskogen av smått og stort, stilrent og skranglete som må til for at et rikt kulturliv (Much og Opera inkludert) skal slå rot og blomstre, var det ingen som så ut til å tenke på.

Fjordbyen skal vitalisere, skape stolthet og tilhørighet, samt sikre allmennheten tilgang til ‘herlighetsverdiene’ ved vannet. Samtidig skal Fjordbyen være åpen for framtidige livsstiler og det uventede. For å lykkes må det skapes en bred forståelse av Fjordbyen som et byutviklingsprosjekt med et boligtilbud og andre aktiviteter egnet for alle befolkningsgrupper. Fjordbyen må få et helhetsgrep som sikrer økt livskvalitet for flest mulig av byens og 102

Kristin_von_Hirsch

regionens beboere. … Et bredt folkelig engasjement, samt å sikre offentlighet og åpenhet rundt vedtakene om utviklingen av Fjordbyen, er et viktig prinsipp.

(Utdrag fra Fjordbyplanen 2008, side 7)

som ble innhentet som protest mot byggingen av Barcode, og som av Plan og Bygningsetaten ble lovpriset som fantastisk engasjement fra byens borgere, men likevel ikke lyttet til.

Hvorfor var det ingen som hadde sett verdien i Borgen? Hvorfor hadde ingen ropt høyt?

Hva gjør slike forhold for mulighetene til medvirkning?

Arkitetkt Julie Sjøwall Oftedal forsøkte seg på en forklaring i Dagsavisen i mars 2012: «Det spesielle med byutvikling av havneområder er at byens innbyggere ikke har noe eierforhold til dem på forhånd. Folk har ingen fornemmelse av stedenes beliggenhet og utstrekning før bygningene begynner å ta form, og da er det for sent.» Det er sant. I tillegg er det vanskelig for lekfolk å forholde seg til 250 siders byråkratisk utformete reguleringsplaner som krever at man, som borger, på eget initiativ setter seg inn i saken og responderer på linje med proffene. I samme åndedrag er det kanskje også på sin plass å nevne de 35.000 underskriftene

Vi var ti år for sent ute.

Borgens brukere hadde også vært for sent på. Heidi Bergsli sier i tidsskriftet Billedkunst september 2010 : Etter planen skal bygget rives, så langt uten protester. Er Oslos kunstnere for vant til en rastløs ferd gjennom byen til å stå imot? For dersom Borgen rives uten utvikling av nye produksjonssteder, inngår kunsten kun i en konsumstrategi uten hensyn til at den krever sin arbeidsprosess.

Kunst- og kulturproduksjonens kår i en by er et kapittel for seg. Flere av Borgens brukere forsøkte å sette fokus på problemstillingen opp mot den endelige utflytningsdatoen

Kristin_vo

on_Hirsch

Kristin_von_Hirsch

Kristin_von_Hirsch

Borgen, foto: Kristin von Hirsch.

Borgen, foto: Kristin von Hirsch.

103

Kristin_von_Hirsch

i september 2012, men de ble ikke hørt. Aksjonsgruppa Borgen Brenner forsøkte seg på en videre vinkling: Gruppa ble dannet sommeren 2012 etter et såkalt folkemøte der Follobanens trasé igjennom Gamlebyen var tema.

Arrangør: Jernbaneverket.

Kun en håndfull innbyggere dukket opp. Grunn: Ingen hadde tatt seg bryet med å annonsere møtet på annet vis enn igjennom den obligatoriske kunngjøringen i avisene.

Folkemøte? Medvirkning?

På hvilket plan? Og hvorfor så sent?

Det viste seg å være et informasjonsmøte. Borgen skulle rives og huset tømmes selv om søknad om rivning ennå ikke var innvilget. At søknaden ikke var innvilget gjorde utslaget. Vi bestemte oss for å gjøre et forsøk, bruke våre rettigheter som borgere i et demokrati.

Vi valgte vi å rette søkelyset mot Borgens eksistensberettigelse som en viktig del av det mangfoldet som ble vektlagt i fjordbyplanen, og tok utgangspunkt i en visjon om Borgen som del av 104

Kristin_von_Hirsch

det nye Bjørvika, som et permanent rom for kunst og kultur, som representant for mangfold, og som bindeledd mellom det nye Bjørvika og byen bak.

Bygget i seg selv hadde også industrihistorisk og arkitektonisk verdi i et område der lagene av middelalder, industri og teknologi hadde de beste forutsetninger for å eksistere side om side og på den måten også speile det menneskelige mangfoldet denne byutvidelsen var ment som. Som en plan B kjørte vi strategien om midlertidig bruk av bygningsmasse frem til en eventuell byggestart av Follobanen, nedfelt i KOP (Bjørvikas eget kulturoppfølgingsprogram).

Vi arrangerte åpen dag og visjonsdag, lagde blogg for åpen informasjonsflyt og underskriftskampanje der 1700 signaturer for bevaring av Borgen ble innhentet. Også utallige brev ble skrevet, til PBE, Jernbaneverket, Riksantikvaren, kulturministeren med fler. I tillegg aktiv debattvirksomhet i mediene samt obligatoriske møter i Gamle Oslo bydelsutvalg og Oslo rådhus for å tale

Borgens sak. Vi håpet på lokaldemokratiets gjennomslagskraft og jublet da et enstemmig bydelsutvalg gikk for begge alternativer, og da vi like etter forstod at politikerne i rådhuset ofte velger å overhøre sine respektive lokalpolitikere sank engasjementet proporsjonalt. For hvordan nå frem hvis ikke rådhusets politikere engang hører på sine egne?

På et seminar i nettopp Oslo Rådhus våren 2013, arrangert av TAB (tverrfaglig arena for byutvikling) og BUK (byutviklingskomiteen i rådhuset) med tittel Retten til byen, presenterte NIBR en forskningsrapport – “Makt og demokrati i byutvikling”. Et av temaene var medvirkning.

Funnene var entydige.

Lekfolk med ønske om å engasjere seg i og påvirke fremtidsplanene for byene de bor i blir motløse og gir opp fordi de finner prosessene ugjennomtrengelige og fremmedgjørende. De blir rett og slett ikke hørt.

Når det gjelder spørsmålet om midlertidighet og kunst- og kulturproduksjonens funksjon i det levende by-

Kristin_vo

on_Hirsch

Kristin_von_Hirsch

rommet, lar jeg Bård Folke Fredriksen, Oslos byråd for byutvikling fra 2009 til 2015, selv føre ordet.

Den type aktivitet som Borgens brukere representerer, kan være ønsket som strategisk bruk i form av midlertidighet for modning av et område frem til det transformeres. Et dilemma man har er at midlertidig bruk har en tendens til å feste seg. Likevel tror jeg at vi skal oppmuntre mer til midlertidig bruk, men da under den forutsetning at den opphører den dagen den nye bruken starter.

(Byutviklingskomitéen, Oslo Rådhus 10. okt.

2012.)

Vi former våre landskap, de preger våre ansiktstrekk. I 2015 fikk Oslo rød-grønt styre etter atten år med blått. Kan vi håpe på en bevisstgjøring?

Kristin_von_Hirsch

Aksjonsgruppa Borgen Brenner var en flatt sammensatt gruppe med engasjerte byborgere som jobbet for én sak: Bevaring av Borgen i Gamlebyen som et utadrettet og levende kulturhus i fremtidens Bjørvika. Kjernegruppen (alfabetisk på fornavn): Christian Gauss, Ernst Roger Aslaksen, Henrik E. Nielsen, Håvve Fjell, Ingeborg Apall-Olsen, Karoline Birkeli, Kristin von Hirsch, Marcus Thomassen, Pål Johnsen, Sophie Irgens, Øystein Øyhus.

Etter at aksjonsgruppa Borgen Brenner hadde gitt opp, ble lokalene til det tidligere kulturhuset Borgen okkupert av aktivister fra Boligaksjonen, som holdt fortet fram til det ble revet.

105

Stijn_de_Gussem&Enga_øko-bokollektiv

Et forslag for Oslos Byøkologi

Rask urbanisering har blitt den største utfordringen for verdens utvikling, og er ikke bærekraftig på lang sikt. Befolkningsvekst skaper behov for boliger. Oslos befolkningsvekst og boligmangel har vært de størst utfordringene (og inntektskildene) for Oslo Kommunes byutvikling.

For å kunne bidra med en alternativ løsning, og for å bekjempe sosial-økonomisk ekskludering, har Enga øko-bokollektiv begjært frigivelse av en fullstendig oversikt over Oslo Kommunes ledige og tilgjengelige eiendomsmasse. Dessverre registreres det manglende kommunalt oversikt over denne sak.

I en nylig undersøkelse kom det fram at 1 av 6 Oslo-borgere god kan tenke seg å flytte ut av byen og i stedet bo billig og sunt på landet om de får tilbud et koselig småbruk. På kort sikt kan det bidra til litt stagnasjon, men på lang sikt kan det være en positiv samfunnsutvikling i samsvar med byens økologiske bæreevne.

Oslos påvirkning på det globale miljøet kan enkelt reduseres, og ville være et vesentlig bidrag til Oslo Kommunes håndtering av utfordringer og arbeidet med byøkologiske tiltak.

Med vår helhetsorienter106

Stijn_de_Gussem&Enga_øko-bokollektiv

te løsning ønsker Enga øko-bokollektiv å legge til rette for en generell handlingsplan som registrerer alle tomme, bruktbare eiendommer i Norge (nesten halve Norge står tomt) som kan gjøres tilgjengelig for tilbud ved behov, for å dekke nødvendig beredskap og fremme like muligheter til alle. Det kan lett dekke behovet til Oslos utvandrere, Norges innvandrere, nybegynnende ungdom, nybyggende bønder og akutt bostedsløse (pga. ras, flom, brann, etc.). Et slikt register burde være en selvfølge for ansvarlige myndigheter, som et essensielt verktøy for håndtering av boligkriser og opprettholdelse av troverdig beredskap.

Enga øko-bokollektiv er det seneste tiltaket fra en gruppe husokkupanter som bygger opp praktisk kunnskap om framtidsrettet levesett gjennom å okkupere brakkland og dyrke opp forsøksfelt. Slik driver gruppen med økologisk kompetanseutvikling gjennom kompetanseoverføring mellom en rekke midlertidige autonome soner. Gruppen har tidligere holdt hus i gamle Skar militærleir i Maridalen, og har nå begynt å dyrke opp brakkland på husmannsplassen Enga i Østmarka.

Stijn_de_Gussem&Enga_øko-bokollektiv

Stijn_de_Gussem&Enga_øko-bokollektiv

Enga øko-bokollektiv, husmansplassen Enga, Østmarka.

Foto: Stijn de Gussem

107

108

steder i VERDEN

109

introduksjon

110

Gentrifisering i Verden

Vi avslutter med et nytt fugleperspektiv. Etter at forrige kapittel beveget seg fra sted til sted i Oslo by, vil dette kapittelet ta leseren med på langtur, langs trekkfuglenes ruter, mellom byer i Middelhavsregionen, via byer på det Europeiske kontinentet og de Britiske Øyer, tilbake til byer i Skandinavia. Denne serien av fugleperspektiver inkluderer mellomlandinger på steder der vi finner optimistiske erfaringer, for eksempel i Toscana, Liverpool, Berlin og Trondheim. Men vi sveiper også innom steder der vi møter pessimistiske erfaringer, som Beirut, Milano, Paris, London, og Berlin igjen. Ved å holde sammen en rekke eksempler, zoomer vi ut til et bredt perspektiv. Dermed beveger vi oss tilbake til et generelt og konseptuelt nivå, og tar opp igjen endel temaer fra kapittelet «Hva er gentrifisiering?». Sammen med de optimistiske eksemplene bringer vi fortsettelsen av Audun Engh sin artikkel «Gentrifisering kan motarbeides», som antyder håp om en mer harmonisk byutvikling. I kapitlet med definisjoner av gentrifisering bragte vi del 1, «Tilbake til de gamle bydelene», og i dette kapittelet fortsetter vi med del 2, som forteller at «Mangfold kan planlegges – medvirkning er nøkkelen». Men vi viderefører også det konfliktperspektivet som presentert av Andrej Holm i hans definisjon av gentrifisering. Vi følger opp i dette kapittelet, med å gjengi professor Lars Mjøset sin artikkel om hvordan den samme professor ble tiltalt for å ha vært innblandet i en gruppe som drev med sabotasje på eiendom, i artikkelen «Er sosiologisk begrepsbruk straffbart?»

Et stort fugleperspektiv over «steder i verden» kan åpenbart lett bli både fragmentarisk og selektivt. I dette tilfellet har seleksjonskriteriet vært teoretisk relevans, i tråd med den kvalitative varianten av metoden «grounded theory». Optimisme og pessimisme brukes her som komplimentære perspektiver, og fulger opp de mer praktisk og aktivistisk orienterte blant de fire fagekspertene som vi konsulterte med i første, innledende fugleperspektivet. Det innebærer at vi velger en konseptualisering som vektlegger de erfaringene som er mest relevante for aktivister, inkludert aksjonsforskere og aksjonskunstnere. I neste kapittel skal vi lande på noen bestemte konklusjoner. Der vil de to perspektivene, det pessimistiske og det optimistiske, bli diskutert i større detalj.

Wagendorf Lohm端hle, Berlin, Juli 2007: solcelledrevet husvogn og anlegg for rensing av regnvann. Foto: Helge Hiram Jensen.

111

Audun_Engh

Gentrifisering kan motarbeides

Audun_Engh

Del II: Mangfold må planlegges – medvirkning er nøkkelen Gentrifisering kan motarbeides. Dette var tilttelen på del I av denne artikkelen, som kom i starten av denne publikasjonen.

Gentrifisering dreier seg om raske endringer som skjer i eldre, sentrale byområder med klassisk arkitektur og blandet befolkning.

Hva kan gjøres for å bevare disse verdiene, som gjør de attraktive bydelene attraktive? Her er del II av Audn Enghs artikkel. Han anbefaler en viss offentlig planlegging, men en der lokalbefolkningen taes med i aktiv medvirkning.

Mangfold må planlegges Oslos drabantbyer er trolig de mest velfungerende og sosialt best integrerte i Europa, fordi de fleste boligene er eid og administrert av beboerne selv og kan selges til markedspris. Det betyr stabilitet i befolkningen.

Folk tar mer kollektivt ansvar for å opprettholde et godt bomiljø. Naboer fungerer som «nærpoliti», fordi de ikke vil godta at strøket forfaller slik at verdien av boligen synker.

Unge som gjør det bra kan bli boende i bydelen der 112

de vokste opp, fordi det er et mangfold av boligtilbud, inkludert selveierboliger av høy standard.

Stockholms drabantbyer, basert på utleie, er i sammenligning en katastrofe av dårlige sosiale forhold, segregering og mangel på sosial mobilitet. Tilsvarende gjelder i Paris.

Den amerikanske byplanleggeren Andres Duany, som har tegnet flere hundre nye byer og bydeler basert på klassiske forbilder, besøkte for noen år siden Oslo. Han var lite imponert over Fjordbyen.

Oslo kommune har som kjent lagt opp til etablering av nye ghettoer for de rike i sjøkanten. Duany påpekte følgende paradoksale fenomen: Sosiale og funksjonelle ghettoer oppstår når byutviklingen er preget av spontanitet og man lar utbyggerne holde på slik de vil. Ukontrollerte prosesser fører til

ensretting. Sosialt og funksjonelt mangfold må planlegges.

Medvirkning er nøkkelen Planleggingen av inkluderende bydeler kan ikke overlates til faglig ekspertise og markedskrefter. Kommunen må ha styringen av prosessen, slik at byens helhetlige behov ivaretas. Samtidig må kommunen sørge for reelle, forpliktende medvirkningsprosesser.

Flere norske forskningsrapporter har konkludert med at plansmier er den mest effektive og pålitelige metoder for å sikre at alle aktører, inkludert befolkningen, får medbestemmelsesrett i planleggingen av våre byer.

Mange fagfolk er skeptiske til medvirkningsprosesser. F.eks. har Oslo kommunes plan og bygningsetat (PBE) har ved flere anledninger

Audun

n_Engh

Audun_Engh

synliggjort sin skepsis.

Pålagt medvirkning gjennomføres på en mest mulig utvannet og uforpliktende måte. Årsaken ligger åpenbart i at befolkningens preferanser regelmessig går på tvers av fagmiljøenes ønsker for byutviklingen.

I alle de ca 15 plansmiene jeg har vært involvert i har lokalsamfunnet konkludert med ønsker om en byutvikling som viderefører de beste kvalitetene i verneverdig, eldre nabobebyggelse. Det gjelder både skala og byggeskikk. Befolkningen er dermed på kollisjonskurs med fagmiljøene.

Uviljen mot å ta befolkningens behov på alvor

er til stor skade for de nasjonale målsettingene om en bærekraftig byutvikling: Erfaringen fra plansmiene er at folk blir mer positive til fortetting og utbygging dersom de får forsikringer om at nybyggene vil respektere og videreføre stedets ånd og karakter. Hvis folk regner med at nybyggene vil bli overdimensjonerte fremmedlegemer går de mot, og velger heller NIMBY-strategier.[1] Det gjør de rett i. Dersom man må regne med at nybyggene vil forringe nabolaget er det selvsagt en fornuftig strategi å motsette seg all nybygging. Man kan heller vente til en gang i fremtiden når utbyggere

[1] Redaksjonens anmerkning: Forkortelsen NIMBY står for «not in my back yard», og brukes oftest som en nedsettende betegnelse om lokale protestbevegelser som mobiliserer mot at akkurat deres nabolag skal huse en eller annen infrastruktur eller et tiltak som planleggerne mener at er et fellessgode for alle, til tross for at det blir opplevd som en belastning av naboene. Eksempler på slike uønskede planer kan være en motorvei, et flyktningemottak, et atomkraftverk eller et avrusningssenter.

Mange lokale protestbevegelser forsøker å unngå et NIMBY-stempel, ved å argumentere at det er til fellesskapets beste at planene ikke blir realisert. (Se for eksempel: Donatella della Porta og Gianna Piazza 2008: Voices of the Valley, Voices of the Straits: How Protest Creates Communities. Oxford: Berghan forlag.) Audun Engh forteller i en e-mail til redaksjonen: Her er et konstruktivt britisk alternativ, BIMBY (bauty in my back yard), der ideen er at medvirkning på meget konkret designplan skal sikre at nybyggene er i samsvar med naboenes estetiske preferanser, og deres ønsker for utviklingen av lokalmiljøet. Dermed får utbyggerne stor forutsigbarhet for gjennomføringen, selv om de kanskje må gi litt etter og investere mer i detaljutforming av bygninger, mer variasjon i bebyggelsen og flere tilbud som imøtekommer lokalsamfunnets behov. http://www.bimby.org.uk/. Ellers har du nettverket YIMBY (yes in my back yard). Mest aktive i Sverige, tror jeg. https://no.wikipedia.org/wiki/ YIMBY.

Audun_Engh

og arkitekter forhåpentligvis har tatt til vettet og lager planer på stedets og brukernes premisser.

Forpliktende medvirkning vil innebære mer demokrati, og gi en mer sosialt forsvarlig stedsutvikling. Utbyggere, arkitekter og politikere som ønsker å ture frem uten hensyn til hva folk måtte mene velger derfor den motsatte løsningen; mindre demokrati.

Muligheter for klage og innsigelse foreslås opphevet, og enda mer makt ønskes overlatt til private aktører. Valget mellom mer eller mindre demokrati burde være enkelt for alle som setter fellesskapets behov i sentrum.

Plansmia for Hollenderkvartalet.

Møte i styringsgruppen med representanter for beboere mm.

(Foto: Audun Engh.)

113

Granby_4_Streets_CLT

Granby Four Streets, Liverpool

Granby_4_Streets_CLT

Granby Four Streets Community Land Trust was established by local people in an area of Liverpool, it is a not for profit Community Interest Company. Our aims are to create a unique thriving mixed community, where people from all walks of life can live, work and play side by side. Our core principles are: - Community involvement, self-help and ownership - Using a creative approach to developing community spaces - Working in partnership - Good practice in environmental and energy-saving renovations - Valuing and investing in the public spaces and places - Valuing and investing in young people - Investing in and developing local enterprise

Granby Four Streets Community Land Trust was formed in 2011 by a group of community activists who had fought the local power structures for many years to influence the regeneration policy of inner city Liverpool.

After decades of failed ‘top down large scale’ regeneration initiatives which failed to draw investment or implement solutions to previous local authority neglect; a group of residents began to seek to influence the status quo through leading from the ‘bottom up’. This manifested in utilising a creative grass-roots campaign of beautifying, through art and environmental small scale interventions; their immediate surroundings 114

and former places of neglect.

Bringing their lives forth into the public realm and creatively playing with urban fabric and social space allowed the group to increase visibility, attract inward investment through finance, personnel and commitment.

Seizing upon the opportunity of UK urban policies in a state of atrophy, bereft of ideas and innovation; the group negotiated the transfer of local assets into community ownership and the subsequent multi million pound redevelopment of the four streets ignited.

Granby Four Streets CLT have since developed further plans with our fellow collaborators

Assemble, to bring forth idea’s for expanding our monthly community market into a project utilising four neglected and derelict shops, further housing stock redevelopment and our Winter Gardens Project. The Winter Gardens sets out to bring the external environment into the once neglected, derelict and damaged terraced housing. This will be done by the transformation of two terraced houses into a space that aims to reflect the environmental focus of our work, will also act as a space for creative collaborative experiences with the local residents and will also be used as a common space for all resident to own and utilise for public meetings and

Granby_4_S

Streets_CLT

Granby_4_Streets_CLT

Granby_4_Streets_CLT

115

Helge_Hiram_Jensen

dialogue.

From 2012 Assemble was involved in Granby Four Streets CLT. Assemble are a collective of 15 architects and designers working informally together from 2009 which has retained a non-hierarchical structure and interdisciplinary ethos and now works across the UK, for both independent community groups and public bodies, and on both self-initiated and commissioned projects. Their work addresses the relationship between people and the built environment. Assemble take a hands on, collaborative approach, and whilst their work usually includes design it rarely starts or ends there, often employing a range of means from the social to the infrastructural to make spaces which enable independence; self-authorship, creativity and difference.

Assemble, in partnership with Granby Four Streets CLT occupied a previously derelict space, to pilot the Granby Workshop (GW). GW Social Enterprise is located in a former ‘general store’; 116

Helge_Hiram_Jensen

previously unoccupied for decades, but now housing Young People from the local area making bespoke items from our Community Land Trust Homes range. The Young People engaged in a practice of sharing, learning and making objects which were eventually displayed at the Turner Prize Exhibition in Tramway Glasgow.

Assemble was awarded Turner prize in 2015.

There are plans to expand the sphere of influence into local schools, youth and community centres over 2016.

Helge_Hira

am_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

Assemble are the only ones who have ever sat and listened to the residents, and then translated their vision into drawings and models, and now into reality. They realised their ideas for the houses in a way which is practical, which can be done on the streets which can be done by the community, can be done in a small space, and which can produce something beautiful. – Erika Rushton, Chair of Granby Four Streets Community Land Trust.

Helge_Hiram_Jensen

The city can be very dis-empowering; Assemble is interested in addressing the typical disconnection between people and the way buildings and infrastructure are made. Given that the built environment is man-made and malleable, our studio explores creative opportunities for people to shape their surroundings. – Paloma Strelitz, Assemble

117

Sissel_M._Bergh

«Brei-sida» for Nyhavna i Trondheim

Sissel_M._Bergh

Vi vil skape en allianse mellom billedkunstnere, kunsthåndtverkere, produktdesignere, småbedrifter, leietakere på Nyhavna, musikere, filmarbeidere, teaterfolk, dansere og koreografer og andre kreative som skal være en aktiv deltager i Nyhavnas endringsprosess. Vi ønsker å samles rundt et felles mål: et sentrumsnær produksjonområde for håndtverk, småindustri, kunst- og kulturproduksjon.

Vi ønsker at Nyhavna skal unngå de gentrifiseringsprosessene vi har sett i en rekke europeiske byer, hvor leietakere og mindre kommersielle aktører blir skøvet ut til fordel for store kommersielle utbyggere. Nyhavna er svært attraktiv for store utbyggere, men grunnen eies av Trondheim havn og vi ønsker å vise at Trondheim trenger et sentrumsnært havneområde som fortsatt kan romme småskalaproduksjon.

Trondheim kommunes beslutningstakere må tenke langsiktig. Når oljeindustrien trappes ned, må vi leve av annen type produksjon. Kunstnere og kulturaktører er eksperter på nysgjerrighet, nytenkning og utforskning. Ved å skape et område hvor små entreprenører, «gründere», småindutri og verkstedlokaler kan leve side om side med kunstnere og kulturaktører, vil det 118

helt sikkert skapes mange interessante og uventede synergieffekter.

Vi trenger møteplasser!

Vi har mange NTNU-utdannede som vil starte opp nye bedrifter, som nye teknologibedrifter og annet. Vi har kunststudenter ved NTNU som trenger verkstedstilgang under sin studietid, samt kunstnere og kunsthåndtverkere som trenger skikkelig tilrettelagte verksteder for produksjon. Vi trenger å ta vare på håndtverkskunnskap.

Midtnorsk filmindustri trenger filmstudio og små filmbedrifter trenger et felles studio, som ikke koster alt for mye å leie seg inn på. Musikere trenger øvingslokaler. Ny musikk, Motorpsycho, etc har satt Trondheim på kartet. Dette bør kommunen ta innover seg. Vi trenger også at leietakere som MC-klubben og smed, osv. fortsatt får være

en del av området – slik at ikke alt særpreg vaskes ut.

Vi trenger at Cirka teater og andre mindre teater har produksjonslokaler som ikke tar hele budsjettet. Vi ønsker å bryte ned de stengte rommene mellom ulike kulturer i Trondheim.

Nyhavna er en forlengelse av østbyen, med sin arbeiderkultur. Vi mener at det å beholde en sentrumsnær produksjonsbase også er å være i kontakt med historien.

Vi er «brei-sida» – en bred allianse for produksjon på Nyhavna. Alliansen ser mot Liverpool, hvor arkitektfirmaet Assemble studio (http://assemblestudio.co.uk) har bygget opp Granby four streets CLT (se: http://www. granby4streetsclt.co.uk).

CLT betyr community land trust – hvor det er politisk vedtatt et lokk på økonomisk verdistigning på et bestemt område av

Sissel_M

M._Bergh

Sissel_M._Bergh

Sissel_M._Bergh

Nyhavna, Trondheim. Foto: Wikimedia commons.

byen – slik at folk skal kunne utvikle et samfunn, ha mulighet til å starte nye bedrifter etc. uten å bryte nakken på leiepris og prisstigning – ei heller kan de tjene penger på kjøp og salg av eiendom (http://www.granby4streetsclt.co.uk/whatsa-clt/). Arkitektfirmaet er forresten nominert til den presitisjetunge Turner prize for dette prosjektet.

Deler av Nyhavna kan ved framtidsrettet, politisk beslutning, reguleres til å låses i et CLT, en kommunal tomteavtale. Nyhavna som produksjonsbase vil gjøre Trondheim til en

veldig attraktiv by – som vil gjøre at kunstnere vil se muligheter til å ha Trondheim som startbase etter endte studier. Nyhavna som produksjonbase vil tiltrekke kompetente folk av mange slag som vil ønske å flytte hit.

Nye bedrifter får tid til å være i støpeskjeen og ha mulighet til å teste ut ting – og nye forbindelser vil skape morgendagen vi ikke vet mye om.

«Brei-sida» er en bredt sammensatt aksjonsgruppe, med bla. Trondheim Makers, Kunstakademiet i Trondheim, arkitektprofessor Gro Hødne, billedkunstner Sissel Bergh, Cirka Teater, to masterstudenter i arkitektur, MC-klubben og den lokale smeden på Nyhavna. Sammen tar de til orde for at utviklingen av Nyhavna bør inkludere småindustri og små kreative innovasjonsbedrifter, som kan bidra til at samfunnet står bedre rustet til tiden etter oljealderen.

119

Helge_Hiram_Jensen

OPTIMISTISKE ERFARINGER

Ordet «gentrifisering» er fruktbart for problemløsning. Ved å spre ordet definerer vi problemet med klassedelte byområder, og ordet gir derfor også inspirasjon til praktisk problemløsning. Det fins et bredt spekter av løsningsforslag, fra det kjedeligste – som trafikkplanlegging i storbyer – til det koseligste – som folkekjøkken i vognlandsbyer.

Isolert sett kan hvert enkelt tiltak synes nokså fånyttes, men kanskje bør man se dem i et helhetsperspektiv. Det er «et mangfold av taktikker» (a plurality of tactics), som Naomi Klein kaller det: de forskjellige aksjonsmetodene kan utfylle hverandre, og bidrar til bærekraftig utvikling, på samme måte som et rikt genetisk mangfold i en planteart bidrar til at en arten kan overleve og kultuveres for å passe til ulike betingelser.

På ytterpunktet av koselige tiltak finner vi bofellesskap i okkuperte rom. Et godt eksempel kan være det som foregår i Firenze, en by der sentrum er for turistnæringen, og gentrifiseringen har spredt seg utenfor ringveien.

Bevegelsen for kampen for husrom – il movimento di lotta per la casa – er drevet av ildsjeler i subkulturene – friccatone – men har vært nyttig for 120

Helge_Hiram_Jensen

de mest sårbare borgerne i byen, slik som romfolk fra Romania, eller papirløse innvandrere som jobber for slavelønn. Disse husokkupasjonene tilbyr et verdifullt velferdstiltak for mennesker som har dårlig beskyttelse fordi de har en uklar status i statens lovverk, selv om internasjonal folkerett sier at de egentlig skal ha krav på grunnleggende menneskerettigheter.

Som de fleste andre husokkupanter har denne bevegelsen en nomadisk tilværelse. Gradvis har de beveget seg stadig lengre ut i periferien, men den 10. oktober kunne man lese på bloggen deres at de har vendt tilbake til mer sentrale strøk av byen.

Så langt har bevegelsen lyktes i å finne midlertidige smutthull som oppstår som resultat av den gentrifiserte byens omskiftelighet.

De arbeidende klassenes kamp for rom

i denne byen har pågått helt siden renessansen, da laugsmestrene regjerte.

Utenfor byen, i Toscanas marker, har kampen om retten til jorda pågått siden middelalderen, og var på sitt mest dramatiske i mellomkrigstiden, da anarkister og fascister kjempet om jorda. Siste skudd på denne kvisten er et økologisk kollektivbruk som ble opprettet av jordløse jordarbeidere – contadini – som begynte å dyrke opp en gård som lå brakk. De hentet inspirasjon fra de jordløses bevegelse i Brazil, MST, og satte igang med liknende tiltak hjemme. Mondeggi bene commune betyr noe sånt som «fellesgodet Mondeggi», og antyder en mulig sti ut av finanskrise, fattigdom og gentrifisering. Dette er en region der klasse-motsetningene har vært nokså polariserte i flere hundre år.

Andre slags erfaringer finner vi andre steder. Liv-

Helge_Hira

am_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

erpool er en gammel industri- og arbeiderby, der arkitektkontoret Assemble har vunnet den prestisjetunge Turner-prisen for sitt samarbeid med et lokalt boligbyggelag, Granby Four Streets CLT. Forkortelsen CLT står for Community Land Trust, en type frivillig organisasjon som eier fast eiendom, og forvalter denne for sosiale boformål. Slike tiltak mot gentrifisering foregår innenfor systemet. Liknende tiltak finnes i Berlin, en by der mye plass ble frigjort etter murens fall, som gav frirom for mangfold, men der boligprisene nå skyter i været. Mangel på sosial boligbygging var en bekymring for tidsskriftet AnArchitektur, og nå har en av redaktørene, Jesko Fezer, gått til direkte aksjon rett og slett ved å jobbe som arkitekt. R50, eller Baugruppe Ritterstraße 50, er et sosialt boligbyggeprosjekt midt i den gentrifiserte bydelen Kreutzberg. Berlin har både Baugemainschaften, eller byggefellesskap, og Selbstbaugenossenschaften, eller sjølbyggekameratskap.

Slike konkrete tiltak

Helge_Hiram_Jensen

gir håp om at vi kan gjenoppbygge en ny form for sosial byplanlegging, innenfor skallet av den fremherskende asosiale byutviklingen.

Imidlertid er det ikke bare gentrifisering i sentrumsområdene vi må finne botemidler mot, men også det relaterte problemet med asosial boligbygging i storbyenes drabantbyer.

Service-proletariatet og etniske minoriteter trykkes sammen i boligblokker som gir begrenset mulighet til lokalt næringsliv på gateplan, til sosialt entreprenørskap eller økonomisk integrering. Kanskje kan vi lære av Hannes Meyer, den minst kjente av rektorene ved Bauhaus-skolen – som underviste en menneskevennelig og naturvennelig form for modernistisk planlegging?

121

Mondeggi_bene_comune

mondeggi bene comune

Mondeggi_bene_comune

Stornello degli ulivi Di Mondeggi bene comune Sulla collina or il sole splende L’olivo rifiorito olio rende Gente di Mondeggi ha lavorato Vita nuova al colle si è ridato Per anni lasciato in abbandono Da città e Regione niente di buono La fattoria noi vogliam gestire Lasciata da voi pian pian morire Campar si potrà i padroni senza?

Oggi lo dimostriamo con l’esperienza!

Di forze aumentiam sempre di più Tutti guardar lo posson da quassù Ostacoli posti non ci fan paura Contr’essi abbiam ragion più pura Denar poter mettiamo in rotta Bella terra rinasce nella lotta – Tito MoTA- MBC

122

Mondeggi_be

ene_comune

Mondeggi_bene_comune

Mondeggi_bene_comune

Mondeggi felles grunn, Mondeggi bene comune, er et økologisk kollektivbruk i Toscana, som ble etablert i 2012 da jordløse jordarbeidere begynte å dyrke opp et gårdsbruk som lå brakk. Les mer på: http://tbcfirenzemondeggi.noblogs.org/

123

Helge_Hiram_Jensen

Pessimistiske erfaringer

Ordet «gentrifisering» er nyttig – og farlig. Sosiologen Andrej Holm ble mistenkt for medvirkning til terror, fordi han brukte samme ord som en gruppe som vandaliserte fast eiendom. Store verdier står på spill: Investorer tjene gigantiske summer på å kjøpe opp sentrumstomter, bygge i høyden, og selge leilighetene til høystbydende.

Dette har blitt mulig gjennom en storstilt reform av lovene som regulerer økonomien, fra Oslo til Berlin, fra New York til Beirut. Den såkalte liberaliseringen gir frihet til en utvalgt gruppe, men ufrihet for flertallet. Dette er kampen om retten til byen – i alle fall i de profitable sentrumsområdene.

Det spørs om ikke denne kampen er et tapt slag for alle som ønsker seg sosialt inkluderende bysentra. I alle fall ser vi eksempler der sosial motstand mot gentrifisering blir blitt møtt med repressiv tvang, som avler voldelig motstand.

En voldsspiral kan være temmelig skadelig for svake grupper, fordi det blir den sterkeste som vinner. Beirut 2007 opplevde trefninger mellom militsgrupper fra partiet Mustaqbal, tilknyttet det monopolistiske, korrupte eiendomsselskapet Solidaire,[1] og partiet 124

Helge_Hiram_Jensen

Hezballa, tilknyttet den preste-styrte sosiale boligbyggeorganisasjonen jihad-al-bina.[2] Et mindre sterkt eksempel er Berlin 2001-2007, da prangende privatbiler, politibiler og fast eiendom ble mål for sabotasjeaksjoner fra en militant gruppe med (det lite fantasifulle) navnet Militante Gruppe.

Kampen om sentrum må sees i sammenheng med kampen om periferiene: drabantbyer, banlieus, forslummede arbeiderstrøk. Under feltarbeid i Libanon oppdaget jeg at da det kom til trefninger i Beirut i 2007, så var det ikke Hezballa-soldatene som gjorde «det skitne arbeidet» for partiet, men i stedet gjengmedlemmer fra forstedene, som sto i avhengighetsforhold til den silkedresskledde politikeren Nabih Berri.

Marginaliserte innbyggere fra forstedene er også involvert i kampen om retten til byen i Vest-Eu-

ropa. Etter de såkalte «etniske» opptøyene i London i 2011 fant London School of Economics ut at motivasjonen bak opptøyene var økonomisk marginalisering og politisk diskriminering.

Noen år tidligere hadde arkitekten Claude Parent gitt den umenneskelige byplanleggingen skylden for den sosiale marginaliseringen som hadde ført til opptøyer blant folk fra parisiske banlieus (trykt i Domus nr. 887, 2005). I liknende artikler hadde Siv Lund og Peter Elmlund gjort oppmerksom på at svenske förorter var bygget på en måte som hindret forretningsutvikling og økonomisk integrering blant innvandrere (trykt i Axess nr. 4, 2005). Her har jeg skissert et bredt geopolitisk og bygeografisk kart, fra Göteborg, via London, Paris og Berlin, til Beirut. Dette brede kartet kan være et relevant bakteppe for å forstå

Helge_Hira

am_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

aktivistenes motivasjoner såvel som de strukturelle omgivelsene da Milanos 1. mai-feiring i 2015 medførte voldelige sammenstøt mellom militaristert politi og maskerte demonstranter. Byen var vertskap for verdensutstillingen EXPO, som har blitt møtt med høylytte protester fra folkebevegelsen NO EXPO. «Multinationals are coming to EXPO to feed themselves, not to feed the world» skrev Vandana Shiva, en av de fremste intellektuelle i alter-globaliseringsbevegelsen, i Huffington Post, den 29. april 2015. Det brede, geopolitiske bildet tyder på at aktivister bør være oppmerksomme på faren for eskalering og nederlag, fordi store verdier står på spill. Det kan være risikabelt å rope «nei» uten å utvikle brukbare alternativer.

[1] Etter den 30 år lange borgerkrigen ble Beirut sentrum gjenoppbygget.

Statsminister Rafic Hariri gav jobben til et privat eiendomsselskap, Solidaire – som han tilfeldigvis eide selv. Han var leder for partiet Mustaqbal, som nærmest betyr noe sånt som Fremskrittspartiet, som har kapitalistisk ideologi, domineres av tradisjonell elite blant sunni-muslimer, og er alliert med Saudi-Arabia.

[2] Bistandsorganisasjonen jihad-al-bina har ingenting å gjøre med jihad i betydningen «væpnet kamp». Det arabiske ordet jihad brukes her i betydningen «bestrebelse» for gjennoppbygging. Det er snakk om shia-muslimsk religiøs veldedighet, litt som Kirkens nødhjelp. Det problematiske er at organisasjonen står til regnskap overfor Iran, slik som USAid gjør overfor USA.

125

Helge_Hiram_Jensen

SAUDIFISERING AV BEIRUT

Helge_Hiram_Jensen

Between 1992 and 1998, the mot d’ordre was urban reconstruction, which was presented as the solution to the problems of the post-war city and the vector of social and political modernization. The Hariri government based its urban projects on urban management tools that do not take into account the socioeconomic fabric of the sites nor their urban memory. The Solidaire project in downtown Beirut, the Linord project and the Joseph Khoury’s project in the northern suburbs [as well as the Elyssar project in the southern suburbs] are all examples of the “rational”, “comprehensive” approach to planning and have raised major debates on the feasibility of such approaches in Beirut. Critics have noted that these ideas are imported from the experiences of the Gulf and South Asian countries, which do not share the same historical context. Other critics raise issues of responsibility and accountability since, in these projects, the private sector has exclusive leadership and the state does not even have a monitoring role. Still others discuss the objectives behind such planning processes that exclude the groups most affected – namely the middle-class the migrants, the displaced, and the poor – and give central roles to groups related to the market economy, such as entrepreneurs and contractors. Planners raise additional criticisms, questioning in particular the use of zoning, that is, the basic urban guideline adopted by all of the projects as the rational, hygienic planning of space. They also note how the plans create island sites detached from the adjacent urban fabric and unrelated to the city’s memory and identity.

— Mona Harb, professor i byplanlegging, American University of Beirut[1]

[1] Fra Mona Harb 2001: “Urban governance in Post-War Beirut”, i S. Shami (red.) 2001: Capital Cities: Ethnographies of Urban Governance in the Middle East. Toronto: Toronto University Press, s. 111-133.

126

Helge_Hira

am_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

Ă˜st-Beirut 2009: tradisjonell begyggelse. Foto: Helge Hiram Jensen.

Ă˜st-Beirut 2009: byfornyelse. Foto: Helge Hiram Jensen.

127

Lars_Mjøset

Er sosiol0gisk begrepsbruk straffbart?

Lars_Mjøset

Saken omkring den tyske bysosiologen Andrej Holm har så vidt vaket i offenligheten rundt om i den vestlige verden. Noen sosiologer og sosiologistudenter har merket seg at en rekke faglige foreninger, med de amerikanske sosiolog- og statsviterforeningene i spissen for en rekke mer spesialiserte foreninger for byforskere, geografer og planleggere, samt internasjonale sosiale bevegelser, har protestert mot at Holm synes være tiltalt fordi det er paralleller mellom hans begrepsbruk og formuleringer hos en politisk undergrunnsgruppe som er i politiets søkelys. En anerkjent sosiolog som Richard Sennett er første stemme i et kor av forbløffede kommentarer.

Hele saken er dokumentert på en hjemmeside lagt ut av en støtteaksjon for de anklagede.[2] Den inneholder både støtteerklæringene og et bredt utvalg av avisskriverier om saken. Denne artikkelen publiseres i slutten av 2007, i en situasjon der saken ennå ikke her helt avsluttet.

Om sosiologiske «-serings»-begreper Det finnes et sett samfunnsvitenskapelige begreper som oppstår når samfunnsforskere lager prosessbegreper av substantiver som betegner samfunnsfenomener: Substantivet militærvesen blir til militarisering. Det betegner at et samfunn i stigende grad blir organisert etter militære prin128

sipper. Under Den kalde krigen ble finlandisering brukt som betegnelse på faren for at små, erklært selvstendige naboland til Østblokken kunne bli tvunget inn under en autoritær nabostats interessesfære. Substantiver som verdensmarked, liberalisert handel og finans, nye kommunikasjonsmedier, m.m. har gitt opphav til moteordet globalisering. Det mest gjenstridige av alle disse begrepene er jo modernisering. Det går gjerne inflasjon i tolkninger av begreper som dette.

Noen av disse begrepene vandrer mellom samfunnssfærer. De har ofte sitt opphav hos forskerne, men brukes til å popularisere og forenkle forskningen i mange sammenhenger:

i prosjektsøknader til forskningsråd, i konsulentoppdrag, i formidling gjennom pressen og til andre deler av offentligheten.

Begrepene tas opp av journalister og aktivister i forskjellige bevegelser.

Men disse begrepene bærer på en fristelse: det kan bygges opp populariserte historiefilosofier rundt dem, grovkornede historier om hvilke retning et folks, et lands, en verdensdels, en regions, en klasses historie dypest sett beveger seg i. I så måte likner disse begrepene på et annet sett av begreper samfunnsforskere liker å lage, nemlig alle «-isme»-begrepene.

Andrej Holm forsker i gentrifisering. Begrepet ble visstnok preget for mer en femti år siden av Ruth Glass, i engelsk eksil fra

Lars_M

Mjøset

Lars_Mjøset

Lars_Mjøset

Fotodokumentar fra G8-toppmøtet i Heiligendamm, 2007.

Nazi-Tyskland. Begrepet betegner mer eller mindre åpen fordrivelse av leietakere fra boområder der rikere samfunnsjikt flytter inn. Under forberedelsene til OL i Beijing – dette er et aktuelt eksempel – er 1,25 millioner mennesker tvangsflyttet. Søker man i de relevante databaser finner man 156 samfunnsvitenskapelige artikler om gentrifisering i Berlin.

Søker man generelt på gentrifisering, finner man 78 bøker om det på Amazon, 452 anførsler i Sociological Abstracts, og begrepet forekommer på 2,4 millioner websider .

Hvordan kan det ha seg at en samfunnsforsker blir tiltalt blant annet med referanse til at han har brukt et slikt begrep? For å forstå det må vi sette inn i to helt adskilte tilfelle, to “case”. Det ene tilfellet er et anonymt kollektiv som i skrift og aksjoner relaterer seg til den tyske tradisjonen for politisk terrorisme. Det andre tilfellet dreier seg om et par politisk engasjerte samfunnsforskere i Berlin siden samlingen av Tyskland.

«Militante Gruppe»

Det første tilfellet er «Militante Gruppe» (heretter MG). Den ble første gang kjent i juni 2001 som avsender av en skarpladd patron i et brev til Otto Graf Lambsdorff, en tysk politiker som på den tiden hadde ansvar for et erstatningsoppgjør til folk som hadde vært tvangsarbeidere under Nazi-regimet.

MG mente erstatningene var for gjerrige. Siden den tid har gruppen påtatt seg ansvaret for brannstiftelser, tallene varierer fra 25 til 40. Det dreier seg visstnok om engangsgriller som tennes og skyves under tilfeldig valgte biler 129

Lars_Mjøset

i Berlin. Aksjonene følges av meddelelser – «Bekennerschreiben» – der de tar ansvaret for vandalismen.

De har dessuten sirkulert kortere programerklæringer der de betegner seg som et «fundamentalopposisjonelt» kollektiv. Politiet antar at de er «fritidsterrorister», dette i analogi til de muslimske terroristcellene som har fått så mye oppmerksomhet siden 9-11: de planlegger sine udåder bak en uskyldig sivil tilværelse. Tysk politi har etterforsket gruppen siden 2001, men var lenge ute av stand til å knytte noen navn til den.

Når ingen står fram som talspersoner for MG, har det sammenheng med at de åpent definerer seg i forlengelsen av den politiske terrorismen som blusset opp i Tyskland fra 1968 av, og hvis mest kjente utslag var Bader-Meinhof-gruppen (Rote Arme Fraktion).

Dramatikken denne gruppen skapte, særlig deres koordinering med palestinsk terrorisme, senere med ringvirkninger til ambassadeokkupasjonen i Stockholm i 1975, 130

Lars_Mjøset

har gjort den til et yndet tema for analyse, kunst og journalistikk. Den forente helt forskjellige mennesketyper – fra dypt intellektuelle til småforbrytere – i et revolusjonsromantisk oppgjør med et Vest-Tyskland som etter deres mening overhodet ikke hadde brutt med nazitiden.

Inspirert av bygeriljabevegelser under helt forskjellige omstendigheter i den tredje verden forestilte de seg at om en bare kunne provosere det etablerte regimet og den fremmedgjørende massekonsumkulturen, så ville staten vise seg som et fascistisk terrorapparat. Det ville føre til at arbeiderklassen reiste seg.

Den franske forfatteren Jean Genet var en av dem som lot seg rive med: «Revolusjonen bryter løs når en mektig og forenet kontrarevolusjon skapes».

Et annet utslag av revolusjonsromantikken var et «sosialistisk pasientkollektiv» som ble behandlet av sin psykolog i den gamle universitetsbyen Heidelberg under mottoet «Macht kaputt was euch

kaputt macht» – ødelegg det som ødelegger dere.

Denne gruppen sto bak ambassadeokkupasjonen i Stockholm.[3] Da Tyskland ble samlet i 1991/92 var de fleste av disse revolusjonsromantikerne arrestert eller på forskjellige vis integrert.

Noen av dem hadde tatt nye identiteter i DDR. Et par av de siste gjenværende støtte sammen med politiet i juni 1993: på jernbanestasjonen i Bad Kleinen ble RAF-medlemmet Wolfgang Grams skutt av politiet. Leser man om «Militante Gruppe» i det tyske Wikipedia, ligger det en lenke til et notat som MG skrev som markering av tiårsdagen for denne hendelsen.

MG beskriver seg her som uttrykk for en «fundamentalopposisjon» som overvintrer i den «bevegelsesfattige» nåtiden der den «væpnede kampen» midlertidig er stilt i bero.

De betrakter seg selv som «potensielle innsatte» og drøfter strategier som kan forhindre at fengsling av aktivister ikke virker demobiliserende. De bestreber seg på å knytte fange-spørsmålet til de

Lars_M

Mjøset

Lars_Mjøset

Lars_Mjøset

Fotodokumentar fra G8-toppmøtet i Heiligendamm, 2007.

grunnleggende motsetningene i samfunnet: kapitalisme, patriarkat, rasisme og imperialisme, og legitimerer således sin aktivitet med de prektige mål om et utbyttings- og klasseløst samfunn i en undertrykkelsesfri verden.

De beskriver Forbundsrepublikkens tidligere «fordistiske sikkerhetsstat» som et «disiplinærsamfunn» med sosialstatlige «støtputer», korporatistisk binding av fagbevegelsen, stillstand i klassekonflikten, samt et perfeksjonert sett av overvåkningsinstrument-

er. I det samlede Tyskland er denne «Modell Deutschland» forvandlet til et «post-fordistisk kontrollsamfunn» der de sosiale overgrepene tiltar, og der statens voldsmonopol gjøres gjeldende permanent og mer åpent enn før.

Tysk terrorlovgivning – paragraf 129a, som vi skal komme tilbake til – ser de som et uttrykk for at en stadig utvidelse av den tyske «NS-etterfølger»-statens «remililitarisering og renazifisering av stat og samfunn». Denne historiefilosofiske diagnosen

støttes ytterligere opp med begreper lånt fra samfunnsvitenskapen når MG argumenterer mot løsrevet kamp for å fjerne enkelte lovparagrafer.

Enkeltlover er uttrykk en «herskende logikk», de er «funksjonelt bestemt» i forhold til samfunnets helhet. Venstreliberalere som tror at rettsstaten er normativt forpliktet i forhold til en kjerne av menneskerettigheter er «i siste instans apologet(inn) er for den herskende ordning». Den venstreliberale kritikken går ikke ut over en «statlig tolerert 131

Lars_Mjøset

grense». Dermed gir de den herskende staten en «samfunnskritisk fasade» og bidrar til å opprettholde illusjonen om at staten har en «grad av liberalitet» i forhold til avvikende politiske meninger.

I sitt skrift tar de også opp den populærkulturelle fokuseringen på Bader-Meinhof-gruppen og dens etterfølgere. Dette har de bare forakt til overs for: her individualiseres aksjonene til de tidligere «fundamentalopposisjonelle» aktivistene.

To tyske samfunnsforskere La oss snu til det andre tilfellet. Det handler om to doktorgradsstudenter på 1990-tallet. De hadde sin ungdomstid i Øst-Tyskland. Deres foreldrene var kritiske til Honnecker-regimet, men passive. Tenåringene var aktivister, de motsatte seg militærforberedelse i skolen, og fikk føle følgene av Stasis overvåkning.

De var i begynnelsen av 20-årene da muren falt, og kunne gjennomføre sine samfunnsvitenskapelige studier i det gjenforente 132

Lars_Mjøset

Berlin. Begge skrev sine doktorgrader om boligmarkedet i Prenzlauer Berg, en bydel i det tidligere Øst-Berlin, etter gjenforeningen. De studerte særlig byfornyelse.

De engasjerte seg også på venstresiden i det samlede Tyskland.

Den enes navn er Andrej Holm. Den andre omtales på nettet som regel som Matthias B., selv om det er mulig å finne hans etternavn. Det finnes et intervju med ham i Die Zeit, 12 september 2007, der journalisten gir ham pseudonymet Martin Donau. Han arbeidet senere i Leipzig, og så på Freie Universität i Berlin.

I følge Die Zeits journalist skrev Donau i 2005 en artikkel om forhenværende RAF-medlemmer, og han framstår i intervjuet som en sterk kritiker av Tysklands engasjement i Afghanistan.

Holm fikk en forskerstilling i bysosiologi ved det reformerte Humboltuniversitetet, i den tidligere øst-sonen. Han er gift og har tre barn.

Hans cv kan leses på dets hjemmesider. Holm forsket videre i gentri-

fisering. Han fant at de opprinnelige leietakernes rettigheter var under konstant press fra krefter som ville privatisere og øke husleiene. Konsekvensen var gentrifisering: mer velstående middelklasser, inklusive kunstnere fra inn- og utland, ville flytte inn i de attraktive bydelene. Han stilte også sin kunnskap til rådighet for leietakeraksjoner (Deutsche Mieterverbund).

Han arbeidet innenfor internasjonal forskernettverket INURA (International network for urban research and action).

Holm engasjerte seg også i den generelle protesten mot globalisering, han var blant demonstrantene mot World Economic Summit i Heligendam.

Vi kjenner mønstret: samfunnsforskere som deltar. Det er utallige eksempler på samfunnsforskere som engasjerer seg i innen bevegelser som arbeider for å innfri underpriviligerte gruppers legitime rettigheter.

Begrepet om kritisk teori er knyttet til dette. Slikt engasjement er like vanlig som at andre grupper samfunnsforskere selger

Lars_M

Mjøset

Lars_Mjøset

sin kunnskap som konsulenter for pengesterke grupper innen privat næringsliv og annet organisasjonsliv.

Slike engasjerte samfunnsforskere har vi over hele Europa. Både de og andre bruker begreper av samme type som gentrifisering, globalisering eller modernisering. Noen av dem bringer slike begreper med seg til bevegelser de er aktive i, men det er som regel bevegelsene, og ikke forskerne, som bygger begrepene inn i større historiefilosofiske konstruksjoner.

En sak for politiet...

Hvordan har det seg at politiet kommer til at disse to tilfellene henger sammen?

Innen politiet er betegnelsen på “case” sak. Det tyske etterretningspartiets avdeling for etterforskning av innenlandsterrorisme hevder at de to casene vi har presentert er to sider av samme sak.

Politiet hadde siden 2001 forsøkt å knytte noen navn til MG. Etterforskerne i Bundeskriminalamt surfet på nettet og

studerte venstreorienterte tidsskrifter. I det venstreradikale tidsskriftet Telegrafs 1998-årgang fant de en artikkel om Balkan-krisen med fokus på Kosovo, skrevet av en statsviter i Leipzig, nemlig Matthias B. Politiet kartla denne akademikerens mangslungne kontakter på venstresida, og en av disse var Andrej Holm.

På bakgrunn av dette materialet formulerte politiet en anklage og den 6. september 2006 fikk de domstolens tillatelse til å overvåke de to, samt to andre de mente tilhørte samme nettverk, en student og en aktivist i en sosial bevegelse (på støtteaksjonens hjemmeside omtales disse som Florian L og Oliver R).

Anklagen var formulert med referanse til paragraf 129a, som ga politiet vide fullmakter til skygging, telefonavlytting, lesing av e-post, osv.

Denne overvåkningen førte ikke til noe. Men sommeren 2007 grep politiet tre menn som forsøkte å tenne på noen lastebiler som tilhørende forsvaret, Bundeswehr. De ble umiddelbart arrestert. Politiet

Lars_Mjøset

kunne nå konsultere sine feltnotater fra overvåkningen og konstatere at en av disse tre i mars 2007 hadde møtt A. Holm.

Dermed gikk de til aksjon mot ham og de øvrige tre de hadde overvåket i et knapt års tid. Den 31 juli ble det gjennomført husundersøkelser hos alle fire: deres kontorer og hjemmekontorer ble endevendt og datamaskiner, adressebøker og forskningsmateriale beslaglagt.

De ble flydd til Karlsruhe og framstilt for Forbundsdomstolen der.

De fire er tiltalt med referanse til paragraf 129a.

Denne ble vedtatt i 1976 i etterkant av den tidens voldelige terrorisme.

Den gir politiet store muligheter til overvåkning og hemmelighold av bevismateriale. Paragrafen er formulert for å slå ned på «foreninger» som vil ramme befolkningen ved bruk av vold, og som arbeider for å undergrave politiske, forfatningsmessige og økonomiske grunnstrukturer. Den gjør det også mulig å ramme bakmenn, «ideologiske ledere», selv om disse ikke deltar i noen aksjoner.

133

Lars_Mjøset

Av de fire ble Holm satt på enecelle i Berlins Moabit-fengsel (en times lufting pr. dag, 30 minutters besøk hver annen uke). Etter tre ukers arbeid med saken, i august 2007, fikk hans advokat ham midlertidig frisatt med referanse til at paragraf 129a ikke kunne anvendes i dette tilfellet, der eneste substans var at Holm hadde møtt en person som var anklaget for forsøk på å starte en bilbrann. Løslatelsen ble anket av politiet, men i november 2007 avviste Forbundsdomstolen denne anken.

Teksten i tiltalen synes ikke være offentlig, så pressen bygger antakelig på forsvarernes redegjørelser. Både i forhold til Holm og Matthias B. synes imidlertid deres bruk av begrepet gentrifisering å spille en rolle i tiltalen.

Poenget er at politiet har funnet dette begrepet også i noen av MGs skrifter.

Det samme gjelder begrepet prekarisierung, som betegner det en i Norden gjerne omtaler som framveksten av et b-lag med svake rettigheter – altså st134

Lars_Mjøset

adig mer prekære forhold – i arbeidsmarkedet.

En kilde på nettet opplyser forøvrig at Forbundskriminalpolitiets kriminaltekniske institutt i april 2007 konkluderte med at det «ikke forelå noen utsagnskraftige overensstemmelser» mellom Telegraf-teksten og MG-skriftene. Etter å ha raidet akademikernes kontorer har politiet likevel lagt inn påstander om overensstemmelser mellom deres forskningspublikasjoner og formuleringer fra MGs side. De synes å ha foretatt tekstvitenskapelige sammenlikninger med vekt på bruk av bestemte ord (ord som implodere, reproduksjon, politisk praksis, marxist-leninistisk nevnes), hvordan ord staves, grammatikalske særegenheter og bruk av forkortelser (skriver man G8 eller G-8?).

I tiltalen mot Matthias B – muligens også mot Holm – argumenteres det visstnok også for at de som akademikere skal hatt anledning til usjenert å besøke biblioteker for å forske fram argumen-

tasjonsrekker av den typen politiet finner i MGs skrifter. Kort sagt vil politiet ha domstolens støtte for er at Andrej Holm og Matthias B. må regnes som intellektuelle bakmenn for MG! At Holm først ble fengslet henger kanskje sammen med at han kunne knyttes direkte til de tre ildspåsetterne. I tiltalen hevdes det også at han hadde slått av mobilen sin når han møtte kontakter på venstresiden. Matthias B bemerker i intervjuet i Die Zeit at mange venstreorienterte slår av mobilen ved diskusjon av temaer som f.eks. antiglobaliseringsmarkeringer, siden de er vel vant med overvåkning. ...eller tilfelle av noe helt annet?

Er nå tilfellet Holm og de tre andre et tilfelle av politisk terrorisme? Er disse samfunnsforskerne og aktivistene bakmenn for en gruppe brannstiftere som utgir seg for å stå i den mørke tyske tradisjonen for politisk voldsutøvelse fra 70-tallet?

Lars_M

Mjøset

Lars_Mjøset

Lars_Mjøset

Fotodokumentar fra G8-toppmøtet i Heiligendamm, 2007.

Eller er saken om de fire et tilfelle av noe helt annet?

Er de ofre for et etterretningsvesen som er gått av sporet? Arrester og tiltalt på like uklart grunnlag som hovedpersonen Josef K. i Kafkas roman Prosessen? Er det med andre ord et justismord som er i ferd med å utspille seg? Det er i så fall ikke det eneste, for i kjølvannet av forsterket terrorlovgivning etter 9/11 finner vi slike justismord i alle verdenshjørner, en god del av dem sitter på Guantanamobasen.

De internasjonale protestene som er sendt den tyske Forbundsdomstolen

er opprørt over politiets forsøk på å få noen straffet med referanse til begreper de har brukt i sin forskning. At tysk politi i fullt alvor prøver å benytte seg av slike beviser er mest av alt et bevis på deres manglende evne til å konsultere samfunnsforskere som kunne fortalt dem om hvor vanlig slik begrepsbruk er! At de ikke luket ut disse delene av tiltalen er antakelig en indikasjon på hvor svakt resten av bevismaterialet er!

Den amerikanske historikeren Mike Davis – forøvrig en av de som har undertegnet oppropet

til støtte for de fire – har nylig publisert en liten bok om bilbombens historie.[4] Dette er historien om «de svakes våpen», et våpen som forøvrig også etterretningstjenester har benyttet seg av i sine bestrebelser på å forvirre fienden. Davis understreker at et aspekt av dette våpenet er at «mikroskopiske grupper kan tiltrekke seg oppmerksomhet»: «Dårlig utstyrte og upopulære konspirasjoner som ellers ville forblitt i mørket eller ville gått i oppløsning av seg selv, har nå et enkelt og pålitelig ‘gjør det selv’ arsenal som gjør dem i 135

Lars_Mjøset

stand til å skape spektakulær destruksjon».

Det anonyme kollektivet «Militante Gruppe» har ikke sprengt biler i situasjoner der det var utsikter til å ta liv. Det har påtatt seg ansvaret for ildspåsettelse av et trettitalls parkerte biler over en femårsperiode. I en tid uten terrorpanikk ville dette passert som vandalisme. Terrorfrykt eller ikke, i alle fall er det klart at dette kan være et tilfelle av noe helt annet enn en terrorcelle som vil holde RAFs revolusjonsromaniske ånd i live. Det kan like godt dreie seg om en forvirret enkeltperson, en person med kjennskap til venstreradikal terminologi og tysk-filosofisk språklig ornamentering, og med en pervers fascinasjon over å få politiet med på spillet.

Men politiets tolkning av MG kan heller ikke utelukkes. Om det nå virkelig er et «fundamentalopposisjonelt» kollektiv som ligger i dvale og venter på neste gang anledningen byr seg til å provosere staten i det de mener er fascistisk retning, så er det åpenbart at medlemmene er fornøyd med at politiets 136

Lars_Mjøset

aksjon. Får man et justismord i full offentlighet, kan de konstatere at den venstreliberale offentlighet som driver støtteaksjonen og protesterer mot anvendelsen av paragraf 129a, for en gangs skyld er «nyttige idioter» på deres vegne, og ikke på det beståendes vegne.

En generell tendens?

At politiet i første omgang fikk gjennomslag for sin kobling av de to tilfellene med referanse til forskeres begrepsbruk må forstås i lys av den spesielle tyske konteksten.

Men samfunnsforskere har en tilbøyelighet til å ville generalisere ut over spesifikke kontekster.

Noen vil vise til begrepet om overvåkningssamfunnet. De vil vise til politisamarbeidet innen Schengenområdet og den overvåkning som rammer antiglobaliseringsaktivister over hele Europa. Samfunnsforskere har også preget begrepet om sekuretisering, om hvordan historisk skiftende aspekter av samfunnsutviklingen blir definert som sensitive

for borgernes sikkerhet.

DDR-Tyskland med sitt Stasi «sekuritiserte» større områder av samfunnet enn Vest-Tyskland. Men det gjenforente Tyskland under krigen mot terror er kanskje i ferd med å ta igjen Øst-Tyskland under den kalde krigen?

Det finnes tradisjoner for politisk terrorisme også i andre europeiske land. Nord-Irland og Baskerland er klassiske tilfelle, men et mindre land som Hellas har tilfeller av ytterliggående bevegelser uten klar tilknytning til en separatistisk mobilisering med støtte i store folkegrupper. Det er imidlertid farlig å lage historiefilosofi av tyske eller greske myndigheters forsøk på å rulle opp slike bevegelser. At det tyske politiet i første omgang fikk gjennomslag for sin kobling av de to tilfellene med referanse til forskeres begrepsbruk må forstås i lys av den spesielle konteksten i Tyskland. Man får stå mot den uheldige tilbøyelighet mange samfunnsforskere har til å ville generalisere ut over spesifikke kontekster. Noen vil vise til begrepet om overvåknings-

Lars_M

Mjøset

Lars_Mjøset

Lars_Mjøset

Fotodokumentar fra G8-toppmøtet i Heiligendamm, 2007.

137

Lars_Mjøset

samfunnet. De vil vise til politisamarbeidet innen Schengenområdet og den overvåkning som rammer antiglobaliseringsaktivister over hele Europa. Men en analyse av det europeiske overvåkningssamfunnet kan ikke baseres bare på et enkelttilfelle.

Samfunnsforskere over hele Europa vil neppe bli tvunget av krigen mot terror til å sensurere sin egen begrepsbruk. For tyske samfunnsforskeres vedkommende er det kanskje grunn til større bekymring, men avvisningen av anken i november 2007 gjør også situasjonen i Tyskland noe lysere. Man skal imidlertid være klar over at den avviste anken bare gjaldt varetektsfengsling. I skrivende stund er det ennå ikke klart om det vil bli reist sak mot Holm og de tre andre.

Spørsmålet er om det tyske rettsvesen i saken om Holm og de tre andre bekrefter at dette landet har sine rettsstatstradisjoner intakt. Vi får håpe at Forbundsdomstolen snart avviser saken.

138

Lars_Mjøset

Lars_M

Mjøset

Lars_Mjøset

Lars_Mjøset

Gatekunst begått av Dolk ved Tou Scene i Stavanger.

139

Camilla_Topuntoli

Facing Gentrification

Camilla_Topuntoli

I’ve always been interested in territory and landscape, the indistinct repetition of design models, the need to find alternatives, and the unsolved relations that the extensions of urban sprawl establishes with territorial textures. When I was still living in Milan the reality came to clarity after many years of uncomfortable bargains

between private constructors and associations of my neighborhood. What just a few years ago, were necessary camouflage strategies to hide the social and urban projects of the district, have developed into glittering signs and advertising campaigns aiming to ingratiate the new vision of the area and to radically change the nature of the mixed working class neighborhood [1].

The iconic culture of architecture spreads through multiple channels: magazines, books, education. People’s figures and thoughts are being customized slowly, brick by brick, in construction yards – bearing thousands of vertical cubic meters that were just waiting to see the light. Everything which will happen, within ten years in this area, is already set behind real estate windows, advertised

on the internet [2].

For the first time I was facing the negative side of that process we call “Gentrification”. Gentrification is a word so often used, but so difficult to define, it is fundamental to understand the city as one of the most important territorial support of the national economy, a “growth machine”.

The term in its classic meaning refers to the physical and social transformation of a neighborhood of a given urban reality. The term was coined

by Ruth Glass in 1964 but four decades later cannot be applied only to a small group of transformation processes, in fact, the concept of “gentrification” has undergone a semantic enrichment that aims to incorporate a wider area of social rehabilitation, a plurality of shapes, characters and spaces. Gentri-

[1-2] Isola Art Center http://www.isolartcenter.org/index_eng. php?p=1131987096&i=1131988415 Photoes: Milano, Isola-Garibaldi, Oslo Biorvika. 2014

140

fication is a process where both the commercial and cultural forces dominate.

Gentrification makes a place different. The settlement of the inhabitants is changing and in particular the architecture of the area itself.

What usually was a working-class neighborhood often is turned into a bourgeois area with expensive restaurants and delicatessen stores.

In other words, Gentrification is a phenomenon of packaging consumable landscapes, obtained by cleaning and reinterpreting the local memory. The cultural industry makes a contribution to this speculative process since it comes to making expendable cultural values such as landscape, memory, history and identity of a place.

Camilla_T

Topuntoli

Camilla_Topuntoli

Camilla_Topuntoli

d nd the tures.

years of orhood. d urban ns aiming d

s of diffuough the

ction ght. l estate

�.

l

of a but four fact, the orate a

ces he

h nomenon reting the since it identity

Foto: Camilla Topuntoli

19

141

142

KONKLUSJON

143

introduksjon

144

Denne publikasjonen har utforsket den virkeligheten som kalles «gentrifisering», ved hjelp av dokumentarkunst og samfunnsfag. Disse to tilnærmingene til utforskning av omgivelsene løper parallelt og flettes sammen, gjennom de foregående sidene. Vi startet med et fugleperspektiv i kapittelet «Hva er gentrifisering?». Her lyttet vi til fire flinke folk: bysosiologene Oddrun Sæter, Erling Dokk Holm og Andrej Holm, samt juristen Audun Engh. Deretter landet vi i ett spesifikt sted med kapittelet «Stedet Brakkebygrenda». Stedet var et forsøk på å kultivere et forsøksfelt for byøkologiske alternativer, og ett av de mest omtalte eksemplene i Oslo de siste årene. Derfra flakset vi videre til «Steder i Oslo», landet på møner for å få lokale fugleperspektiv over bydeler, beveget oss ned på gateplan for å samle glimt fra et nedenfra-perspektiv. Her valgte vi å besøke de mest omtalte bydelene og kvartalene i byen. Folkets visjon for Bjørvika er det mest omfattende av disse. Diskusjonen om byøkologisk utvikling av Hauskvartalet er den heteste debatten i skrivende stund.Videre hevet vi oss igjen opp til et videre fugleperspektiv, over diverse «Steder i verden». Her valgte vi eksempler som er relevante innenfor to brede kategorier: optismistiske erfaringer og pessimistiske erfaringer. I forbindelse med de pessimistiske erfaringene bragte vi sosiologen Lars Mjøsets artikkel «Er sosiologisk begrepsbruk straffbart?».

Diskursjonen refererte direkte til Andrej Holm, en av de som bidro til første seksjon. De optimistiske erfaringene ble derimot ledsaget med del 2 av Audun Enghs bidrag til første seksjon. I del 2 forteller han at «Mangfold kan planlegges – medvirkning er nøkkelen». Med de optimistiske og pessimistiske perspektivene fulgte vi altså opp de mer praktisk og aktivistisk orienterte blant de fire ekspertene som vi konsulterte med det første fugleperspektivet. Nå skal vi endelig lande, med to konklusjoner fra redaksjonen – en for hver av de to tilnærmingene til utforskning av omgivelsene som vi har brukt for å redigere katalogen. Den samfunnsfaglige konklusjonen er Jensens artikkel «Gentrifisering: klasse etnisitet – og motstand».

Dokumentarkunsten som tilnærming konkluderes med Medbøes petit «Det er nå vi bygger framtiden!».

Naturen er forvirret. Akerselva-Oslo 2014.

145

Helge_Hiram_Jensen

Gentrifisering: klasse, etnisitet – og motstand

Hva kan gjøres for å bøte på gentrifiseringens sosiale skadevirkninger? Aktivister utvikler mottiltak for problemløsning.

Gentrifisering er diagnosen. For å velge riktig medisin er det best å kjenne årsakene til sykdommen. Hvordan kan vi ta ondet ved roten?

Denne artikkelen starter med å diskutere årsakene (del 1 og 2).

Hvordan kan vi best forklare og forstå de endringene i byene som gjerne kalles for «gentrifisering»?

Leseren kommer til å møte to konkurrende teorier om hvordan slike prosesser fungerer, den ene basert på Jane Jacobs sine temmelig optimistiske erfaringer på 1960-tallet, den andre på Sharon Zukins mer pessimistiske observasjoner på 1990-tallet (del 1).

Deretter settes forklaringene på gentrifisering i sammenheng med en annen prosess som er parallell, men sammenvevet, nemlig veksten i drabantbyer, der service-proletariat og etniske minoriteter holder hus (del 2). På denne måten retter vi blikket mot sammenhengene mellom det som skjer i sentrum og i periferi – både sentrum og periferi innen hver enkelt storby, og sentrum og periferi i den postkoloniale verdensøkonomien.

Deretter fortsetter 146

Helge_Hiram_Jensen

artikkelen med å diskutere praktiske botemidler (del 3 og 4). Hva gjør aktivister for å motvirke gentrifiseringens skadevirkninger? Først og fremst tar artikkelen for seg de mest utbredte metodene, som tar sikte på å kultivere en underskog av subkulturelle alternativer – for eksempel gjennom vognlandsbyer, folkekjøkken og husokkupasjoner. Slik kulturell motstand er en taktikk som de aller fleste aktivister mot gentrifisering er opptatt av. I denne forbindelse diskuterer artikkelen den kreative middelklassens rolle, enten som «hipstere» som bidrar til å drive fram gentrifiseringen, eller som «squattere», som bidrar til å bremse den (del 3). Sist men ikke minst tar artikkelen også for seg en annen taktikk, som få aktivister har noen

interesse for, men som politi og medier er desto mer fiksert på, nemlig voldelige motstand. Her diskuteres det hvordan esaklering mellom opptøyer og ordensmakt har ført til kriminalisering og mistenkeliggjøring av berettiget kulturell motstand, men også hvordan voldelig opprør blir ko-optert av statlig institusjonell vold, det vil si politi og miltærvesen, gjennom systematisk bruk av provokatører blant aktivistene (del 4). For aktivister er det strategisk viktig å ha kunnskap om begge typene av motstand, både voldelig motstand og kulturell motstand, fordi politi og medier ofte har ensidig fokus på det første, til tross for at de aller fleste aktivister bare er opptatt av det siste.

På grunnlag av disse diskusjonene vender jeg til

Helge_Hira

am_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

slutt tilbake til spørsmålet om hva som kan gjøres (del 5 og 6). Her vender jeg tilbake til de to konkurrerende forklaringene utviklet av Jacobs og Zukin, og jeg diskuterer hver av de to teorienes prognoser for framtida (del 5). Dermed diskuterer jeg også praktiske mottiltak. Hvordan kan den kreative middelklassens kulturelle motstand – som husokkupasjoner, vognlandsbyer og folkekjøkken – bli nyttige for den marginaliserte underklassen – tjeneste-proletariatet og de etniske minoritetene?

Hva kan gjøres for å forebygge voldelig eskalering som medfører strategisk nederlag? Her er medisinen (del 6).

Diagnose: gentrifisering Det som er originalt og nytt med denne artikkelen er flerfoldig: For det første retter artikkelen oppmerksomheten mot sammenhengen mellom den historiske klassekampen i bysentra og den postkoloniale arven i forstedene.

For det andre tar artikkelen tyren ved hornene og diskuterer farene ved

voldelig eskalering, et tema som ikke kan unngås når den postkoloniale dimensjonen er med. For det tredje bidrar artikkelen med et forsøk på å sette opp en slags vitenskapelig test av to konkurrerende forklaringer på diagnosen «gentrifisering», som igjen kan gjøre det lettere for aktivister å velge god taktikk, som medisin mot sykdommen.

1. Gentrifisering som klasse-dominans Alle mennesker er født frie, men noen er friere enn andre. «Har du penger så kan du få, men har du ikke så må du gå», som barna lærte i sangen om en baker på Østre Aker. Begrepet «gentrifisering» beskriver bestemte endringer i hvem som har tilgang til å bruke de materielle omgivelsene – en kamp om retten til byen. Det handler altså om ulike grupper av mennesker som har ulike muligheter, og som derfor ikke konkurrer på like fot – det som sosiologien kaller for sosiale klasser.

Man kan skille mellom to brede hypoteser om

Helge_Hiram_Jensen

hvordan gentrifisering foregår (to etiologier).

Hver av disse hypotesene innebærer forskjellige forventninger for framtida (eller prognoser). På den ene siden har vi Jane Jacobs sin klassiske bok The Death and Life of Great American Cities fra 1961, der hun observerte at fram til da hadde bydelenes selvutvikling i USA vist et syklisk mønster: Nedslitte og billige områder tiltrakk seg kunstnere og avant garde-grupper, som endret lokalmiljøet slik at prisene steg, og kunstnerne måtte flytte ut, mens de som hadde råd til å investere flyttet inn, men dermed ble bydelene kjedeligere og mindre attraktive, og forfallet begynte. På den andre siden har vi nyere bysosiologer, som Sharon Zukin, Oddrun Sæter, og Andrej Holm, som ikke observerer noe syklisk mønster, men i stedet en prosess som bare går én vei: Sentrumsområdene blir dyrere og dyrere, og mer og mer polerte, mens service-proletariatet må pendle lengre og lengre for å komme seg på jobb i sentrum. Dette er en helt annen situasjon enn den 147

Helge_Hiram_Jensen

som Jacobs beskrev i 1961.

Her har vi altså to alternative forklaringer – to rivaliserende teorier. Forklaringer og forutsigelser fra Jacobs sin økologiske/ funksjonalistiske sosiologi står imot forklaringer og forutsigelser fra Zukins mer marxianske/machiavelliske sosiologi. Enten er gentrifisering et ledd i en syklisk prosess, ellers er det en linjær prosess som bare går én vei. Enten kan vi forvente en økologisk tilpasning av fristeder og grønne lunger på nye steder i byen, eller vi kan forvente at et politisk systemskifte er nødvendig.

2. Gentrifisering som kulturell ensretting Økt kulturell ensidighet er en bivirkning av gentrifisering. Som Audun Engh påpeker i sitt bidrag til denne publikasjonen, så medfører prisøkningen at hver enkelt utbygger blir fristet til å trykke flest mulig leiligheter sammen i effektive moderne bygg, men dette ødelegger det

Helge_Hiram_Jensen

klassiske og mangfoldige bybildet som gjorde bydelen tiltrekkende for kjøperne til å begynne med. Oddrun Sæter observerte på sitt feltarbeid i New York at den bydelen som sto best rustet mot gentrifisering var den jødisk-ortodokse «ghettoen», der de lokale private eierne forvaltet eiendommene sine med tanke på å bevare lokalmiljøets egenart – som et alternativ til majoritets-samfunnets ensrettede kultur. Sosio-kulturelt mangfold kan være en ressurs for entreprenørskap og integrering, såkalt «sosial kapital», men moderne byplanlegging kan i endel tilfeller være ødeleggende for slikt mangfold. Derfor var temaet «etnisk ekonomi» for en utgave av et svensk liberalkonservativt tidsskrift, Axess i 2005.[1] Samme år ble det foreslått i det italienske arkitekturtidsskriftet Domus at umenneskelige byplanlegging kunne være årsaken til de «etniske» opptøyene i parisiske banlieus.[2]

[1] Axess nr. 4, 2005: http://www.axess.se/magasin/pdfjournal.aspx?id=01214b77-ad19-4d11-a7f5-e89a021d1dbe [2] Domus nr. 887, 2005: http://www.domusweb.it/en/architecture/2005/12/15/the-rebel-city.html

148

Åtte år senere, i 2013 skulle liknende opptøyer hjemsøke svenske förorter.

Rasistiske innvandringsskeptikere sier «Hva var det vi sa?», men det sier også vi, de kulturmarxistiske og multikulturalistiske skribentene. Forskjellen er at de, innvandringsskeptikerne, baserer seg på ideologiske fordommer, mens vi, multikulturalistene, baserer oss på historiske fakta. Jeg skrev selv om saken i det norske alter-globalistiske tidsskriftet Kontur i 2008, med referanse til de nevnte sakene i Axess og Domus, som jeg bandt sammen ved hjelp av en referanse til en lederartikkel av Brigt Hope i Kontur 2007.

Som historisk bakgrunn for den fransk-arabiske hip hop-bevegelsen viste han hvordan Le Corbusier hadde brukt Casablancas banileus som prøvefelt for å utvikle effektive arbeiderboliger som senere skulle bli implementert i Paris. Modernistisk byplanlegging ble brukt til å disiplinere det transnasjonale proletariatet i den kolonialistike økonomien.

Slik banileu-isering er den historiske bakgrunnen

Helge_Hira

am_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

Kollektive løsninger i Beograd, ca. 2012.

ikke bare for fransk-arabisk hip hop. Det er også en postkolonial arv som gir urettferdige konkurransevilkår for transnasjonale familiebedrifter og transnasjonale fagforeninger, og som derfor legger til rette for såkalte «etniske» opptøyer.

Da afro-britisk ungdom gjorde opprør i London i 2011, oppdaget forskere ved London School of Economics at motivasjonen var politisk diskriminering og økonomisk marginalisering.[3] Gentrifisering og banlieu-isering er to parallelle og sammen-

vevede prosesser, og må derfor sees som to sider av samme sak.

3. Kulturell motstand som småborgerlig praksis Motstanden mot gentrifisering i Nord-Amerika og Vest-Europa skjer først og fremst ved å kultivere fram en underskog av subkulturelle frisoner. Ironisk nok er denne folkebevegelsen er ledet an av hvit middelklasse, selv om det er den brunhudede arbeiderklassen som taper mest på gentrifisering.

[3] The Guardian 2011: «Reading the Riots» http://eprints.lse. ac.uk/46297/1/Reading%20the%20riots%28published%29.pdf [4] Rapporten «Retten til byen» av Oddrun Sæter m.fl., utgitt av Høyskolen i Oslo og Akershus 2013, ss. 46-7

Innenfor service-proletariatet og de etniske minoritetene er folk flest opptatt av å jobbe for å tjene pengene de trenger, og det er derfor få fra disse gruppene som deltar i husokkupasjoner eller subkulturelle frisoner.

Den hvite middelklassen spiller derimot en tvetydig rolle i prosessen. Som Jane Jacobs observerte, så er det kunstnere og avant garde-kultur som gjør de slitte bydelene attraktive for investorer.

En uintendert konsekvens av kunstnernes aktiviteter er derfor at de bidrar til å drive fram den gentrifiseringen som etter hvert fortrenger dem fra bydelen. I sitt bidrag til vår 149

Helge_Hiram_Jensen

publikasjon nevner Lars Mjøset kunstnernes rolle i forbindelse med privatisering og prisstigning i Berlin: «Konsekvensen var gentrifisering: mer velstående middelklasser, inklusive kunstnere fra inn og utland, ville flytte inn i de attraktive bydelene».

Dette passer med funn fra Oddrun Sæters feltarbeid i New York: «Blant grupper av fastboende oppfattes kunstnere som en trussel, for der de er, følger andre etter [...], og dette innebærer dyrere vaner i det offentlige rom, og dermed dyrere husleier.»

Men nå, hevder hun, er vi «kommet til et ‘tipping point’ der både kunstnere

Helge_Hiram_Jensen

og andre lavinntektsgrupper ser at de har felles interesser, de står alle i fare for å bli skjøvet mot byens periferier [...].»[4] Slike strategiske allianser må sies å være en målsetning for husokkupanter, folkekjøkken-aktivister og beboerne i vognlandsbyer, slik som Brakkebygrenda.

Det er ikke underlig at det har blitt viktig for slike «squattere» å markere forskjellene mellom dem selv og «hipsterne». Man kan si at disse to subkulturelle kategoriene viser den kreative middelklassens doble ansikt, som både motstander mot gentrifisering og pådriver for gentrifisering. Én og

[5] Statewatch Analysis: «Using false evidence against ‘Euro-anarchists’»: http://www.statewatch.org/analyses/no-146-undercover-exchange-protests.pdf [6] Hva i huleste er egentlig «jihadisme»? Det brukes gjerne for å betegne en bestemt type religiøst begrunnet politisk vold. Men dette er en nokså misvisende bruk av ordet. Det arabiske ordet jihad betyr egentlig anstrengelse eller dedikasjon. Innenfor muslimsk teologi brukes ordet for å beskrive alle slags anstrengelser for å bevare eller misjonere for Islam, som betyr «fred». Denne freden kan imidlertid tolkes nokså krigersk – akkurat som med det ekspanderende Romerrikets såkalte «romerske fred». Når våpen brukes for å opprette eller vedlikeholde stabilitet for et muslimsk fellesskap, så kalles bestrebelsen for «sverdets jihad». For regimene i Saudi-Arabia og Iran vil «sverdets jihad» inkludere både politi og militærvesen, inkludert allianser med USA og Russland. Men «sverdets jihad» kan også brukes av opposisjonelle fellesskap, som et verktøy for væpnet revolusjon eller statskupp mot sittende makthavere i landene der de opererer. Dette skjer i mange arabiske land etter 2011, bl.a. med shia-muslimske opprørere i Yemen og sunni-muslimske opprørere i Syria. Slike grupperinger blir gjerne omtalt som «terrorister» av sine motstandere. Det er disse gruppene, særlig den sunni-muslimske varianten, som omtales som «jihadister». Det er upresis bruk av arabisk språk, men å betegne slike grupper som «radikale» er enda mer misvisende.

150

samme person kan godt delta både i hipster-kultur og squatter-kultur til forskjellige tider på døgnet. Noen ganger er det vanskelig å vite hva som er hva, for eksempel når noen setter ut fargerike trekasser med grønnsaker på Grønland. Derfor kan vi se kulturkampen omkring gentrifisering som en intern kamp innenfor den kreative middelklassen. De som taper mest på gentrifisering er service-proletariatet og de etniske minoritetene, som må pendle stadig lengre ut til banlieu-en, men de har sjelden overskudd til å skulle engasjere seg i kulturkampen om gentrifiseringen. Hvorvidt avant garde-miljøenes engasjement er relevant for service-proletariat og etniske minoriteter vil bare erfaring kunne vise.

4. Voldelig motstand blir ko-optert av overmakten Motstanden mot gentrifisering i Nord-Amerika og Vest-Europa er ikke bare kulturell. Som politiet vet godt – og kanskje vet bedre enn oss som er aktive i subkultur – så

Helge_Hira

am_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

finnes det en bitte liten subkultur-i-subkulturen som mener at voldelig motstand mot statens tvangsmakt er en smart taktikk. De kulturelle aksjonistene opplever at vårt handlingsrom har blitt mer begrenset gjennom kriminalisering og mistenkeliggjøring.

Sosiolgen Donatella della Porta forklarer dette delvis som et resultat av voldelig eskalering mellom opprørspolitiets rekker av svarte blokker og de maskerte gateaktivistenes mer kaotiske falanks. Ettersom slik eskalering fører til vanskeligere arbeidsforhold for vanlige politiske aktivister, skrev filmkunstneren Pier Paolo Pasolini i 1977 et dikt om gateopptøyer som en «småborgerlig» taktikk,

som var fremmed for den arbeiderklassen den var ment å skulle være nyttig for. I vår tid har borgerlig-gjøringen av opptøyene gått enda lengre. Menneskerettighetsaktivister har dokumenter at de mest voldelige aksjonist-nettverkene er proppfulle av dobbeltagenter.[5] Derfor er det blitt komplett umulig å vite hvilken gatevold som er igangsatt av «ekte» aktivister eller av «falske» politiprovokatører. Enda mindre grunn til optimisme finnes for småborgerlige venstreradikale som romantiserer «jihadistisk» motstand mot imperialisme.[6] Det er riktig at jihadi-salafister finner endel sosial støtte blant sunni-muslimsk proletariat som føler

[7] Det er to gode strategiske grunner til å ta denne debatten. Den ene grunnen er at det vi skriver skal være nyttig for aktivister som vil motvirke gentrifiseringens negative konsekvenser. Den andre grunnen er at intellektuelle har et spesielt ansvar, i alle fall hvis vi skal tro de italienske myndighetenes anklager mot professor Antonio Negri som agiterte på én kant i et stort og broket aktivistnettverk, mens på en annen kant ble væpnede aksjoner utført av Røde Brigader. Påtalemyndigheten mente at de intellektuelle hadde vært «ondskapsfulle lærere» (cattivi maestri) og var like ansvarlige som terroristene, på samme måte som strategen er like ansvarlig som fotsoldaten. Riktignok ble kaoset mildt sagt større da den ikke helt realistiske strategen Tony Blair vedtok å bruke våpen for å styrte den sittende regjering i Irak. Det er noe mine aktivist-kamerater vet godt. Men jeg skriver ikke bare for menigheten. Jeg skriver med tanke på hvordan både skribenten (jeg selv) og målgruppen (andre aktivister) samtidig kommuniserer med andre. Jeg viser ansvar ved å vise at det kan være lurt å være tilbakeholdende med å besvare vold med vold, fordi voldelig motstand allerede har blitt infiltrert og kooptert av overmakten.

Helge_Hiram_Jensen

seg sviktet av tradisjonelle sunni-muslimske patroner, som man kan lese bl.a. i den libanesiske marxistiske avisen al-Akhbar. Men som man bl.a. kan lese i det italienske geopolitiske tidsskriftet Limes, er det også sant at jihadi-salafistenes aktivstnettverk er finansielt avhengige av tradisjonelle sunni-muslimske patroner i Saudi-Arabia og andre gulfstater – samtidig som disse også kjøper militær beskyttelse fra USA. Jihadi-salafismen er derfor ikke bare ideologisk reaksjonær, men også økonomisk avhengig av sine egne fiender. Mens den jihadistiske volden er et barn av den anti-kommunistiske alliansen mellom Reagan og Taliban, er den seneste eskaleringen av venstreorienterte opptøyer i Vesten et barn av anti-anarkistisk infiltrering fra statlig etterretning.

Politisk vold mot gentrifisering er derfor ikke bare en risikabel taktikk for proletariatet, og ikke bare en taktisk allianse med en borgerlig avant garde, men i tillegg har taktikken rett og slett blitt ko-optert av de organisasjonene som 151

Helge_Hiram_Jensen

de voldelige aktivistene definerer som sin egen fiende.[7] 5. Prognose: Hva kan forventes?

Så langt har denne artikkelen diskutert hva for slagts prosess er det vi kaller gentrifisering (del 1 og 2), og hva er noen av taktikkene som brukes til å motstå dens skadevirkninger (del 3 og 4).

Det praktiske spørsmålet blir da: Hva kan gjøres for å motvirke de negative sidene ved gentrifisering?

Innenfor helsefag skal behandling ideelt sett velges på grunnlag av en velprøvd forklaring (etiologi) og informert forutsigelse (prognose). I starten av denne artikkelen la jeg fram to konkurrerende teorier som tilbyr ulike forklaringer på de prosessene vi kaller gentrifisering: på den ene side, Jacobs sin sykliske teori fra 1960-tallet, på den annen side Zukins mer linjære teori fra 1990-tallet. Den ene gir en optimistisk prognose, den andre er mer pessimistisk.

På den ene siden kan det godt vise seg at 152

Helge_Hiram_Jensen

Jacobs fortsatt har rett, så det er grunn til en viss optimisme. Isåfall er det grunn til å håpe på en slags urban nomadisme der prekære arbeidere og etniske minoriteter finner stadig nye bosteder i nedslitte men tradisjonsrike områder som de kan ha råd til, mens kunstnere og aktivister finner stadig nye frisoner i områder der gentrifiseringen såvidt har startet. For eksempel kan det tenkes at Frogner er blitt så kulturelt kjedelig at prisene ikke kommer til å ta seg opp etter at det nåværende boligbobla sprekker, mens kunstnerne på Nesodden og Grorud kanskje kommer til å gjøre disse områdene så attraktive at prisene der vil komme til å stige raskt igjen. Hvis det viser seg at Jacobs fortsatt har rett, så kan det være god grunn til optimisme angående byen som et selvorganiserende økosystem.

På den andre siden kan det godt tenkes det vil vise seg at Zukin likevel har mer rett i sin mer pessimistiske beskrivelse av nyere gentrifisering, som synes å gå bare én vei. Isåfall er det grunn

til å frykte at alle sentrale bydeler kommer til å bli okkupert av den velbemidlede (og udannede) delen av middelklassen, mens mens den kulturelle (og ubemidlede) middelklassen kommer til å bli nybyggere i rurale strøk – og service-proletariatet kommer til å måtte pendle stadig lengre ut til banlieu-en. For eksempel kan man se for seg at hele Oslo innenfor Ring 2 kan komme til å framstå som et «gated community» for en ny blendahvit overklasse, og at kultur-middelklassen fortsetter gentrifiseringen av Lofoten, mens en ny brunhudet underklasse holdes i sjakk på en armlengdes avstand, i en ny stor-banlieu i ytre Grorud. Hvis det viser seg at Zukins teori er blitt mer holdbar enn Jacobs sin, så kan situasjonen synes nokså håpløs innenfor rammen av den bestånde politisk-legale orden.

Isåfall vil vi måtte søke alternativer til den bestånde politisk-legale orden, enten gjennom parallell uformell økonomi (som er en libertariansk tilnærming) eller gjennom fornyet statlig styring (i tråd med

Helge_Hira

am_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

sosialistisk tradisjon). Det førstnevnte alternativet er i tråd med erfaringer som har blitt dokumentert i endel studier av uformelle bosetninger i Istanbul, Caracas, Buenos Aires, Berlin og andre steder, for eksempel i bokserien metroZones, eller av kunstneren Marjetica Potrc.

Det sistnevnte alternativet, som for eksempel anbefales i bøker fra Verso forlag, er mer i tråd med den gamle «eurokommunistiske» tradisjon, der det italienske Partito Comunista Italiano søkte å endre kultur og økonomi gjennom å bygge et nettverk av lokale «folkets hus», Casa del popolo, i hver eneste landsby. Folk som skriver varmt om hver av disse to strategiene pleier også å være kritiske til skjult elitisme blant de som argumenterer for den andre strategien. Tilhengere av statlig styring blir anklaget for å være skap-autoritære, mens tilhengere av uformell økonomi anklages for å tjene storkapitalens interesser.

Uansett, som Gayatri Spivak argumenterer i sitt legendariske essay «Can the subaltern speak?»,

så kan det se ut som om de svakeste gruppene i samfunnet står så svakt at de er avhengige av at deres stemme kan representeres av andre enn dem selv. Hvis det viser seg at Zukin har rett, så kan vi forvente at gentrifiseringen og banlieu-iseringen en så nådeløs tendens at proletariatet neppe kan finne utveier uten å alliere seg med middelklasse-grupper som har tilgang på ressurser innen stat, kapital eller kultur.

Kanskje er det lite håp om at service-proletariatet eller de etniske minoritetene vil kunne organisere seg uten allianser med en eller annen middelklasse, det være seg arbeidsgivere, religiøse ledere, partipamper – eller «squattere».

Derfor vil det fortsatt kunne være mulig å skape utveier fra gentrifiseringen, selv om Zekin skulle vise seg å ha rett.

6. Behandling: Hva kan gjøres?

Så hva kan gjøres? Hvilken behandling kan foreskrives på grunnlag av disse to prognosene? Uansett hvilken av de to te-

Helge_Hiram_Jensen

oriene som skulle vise seg å holde vann – eller om en tredje teori vil erstatte begge – så kan vi uansett forvente at den kreative middelklassen vil fortsette å ha en tvetydig rolle i gentrifiseringsprosessene framover. Kunstnere og avant garde-grupper vil fortsatt søke til de billige bydelene, men bidra til å gjøre disse mer attraktive, slik at det til slutt blir for dyrt for dem selv å bo der.

I bydeler der gentrifiseringen er i startfasen, vil service-arbeidere og etniske minoriteter måtte flytte ut, og pendle stadig lengre til jobben, mens «hipstere» fra den kreative middelklassen flytter inn.

Men i bydeler der gentrifiseringen har kommet lengre vil folk fra den kreative middelklassen bli «squatters» som klorer seg fast gjennom kulturell motstand. Hvis det ikke allerede er for sent, vil det da åpne seg muligheter for å alliere seg med de delene av arbeiderklassen som ikke allerede har måttet forlate bydelen. Dermed nærmer vi oss et forslag til svar på spørsmålet «hva kan gjøres?». Et forbilledlig eksempel ble observert 153

Helge_Hiram_Jensen

av Oddrun Sæter, under det feltarbeidet i New York som ble nevnt ovenfor.

Hun registrerte taktiske allianser der proletarer som var ortodokse jøder hadde felles interesse med huseiere som også var ortodokse jøder – og dessuten med kunstnere som var flinke med strategisk kommunikasjon.

Liknende interessefellesskap mellom toscanske «squattere», lokale jordarbeidere og papirløse innvandrere observerte jeg i min korte epistel «Optimistiske erfaringer» i vår egen publikasjon.

Når slike interessefellesskap eller allianser oppstår, så har den kulturelle motstanden større relevans for målgruppen. Da vil kanskje også den kulturelle motstanden få større kraft.

Taktisk, i de lokale sakene, bør aktivister mot gentrifisering altså konsentrere seg om å vedlikeholde og utdype interessefellesskapet og alliansene med de marginaliserte gruppene.

Strategisk, i kommunikasjons-nettverket mellom de lokale aksjonsgruppene, bør vi kanskje koordinere innsatsen på forskjellig måte ettersom vi lærer 154

Helge_Hiram_Jensen

mer om drivkreftene eller mekanismene som driver gentrifiseringen. Hvis det skjer en spontan økologisk tilpasning av nye frisoner og grønne lunger, så kan det tyde på at Jacobs sin optimistiske teori fortsatt er korrekt. Men hvis utviklingen derimot skulle gå bare én vei, mot økt gentrifisering og banlieu-isering, så vil det kunne tyde på at Zukins mer pessimistiske teori er riktig. Isåfall kan konflikten spisse seg til, og da må vi trå forsiktig. Da blir det ekstra viktig å huske at kulturell motstand kan få et snevrere mulighetsrom på grunn av repressive tiltak mot voldelig motstand. Samtidig må man også huske på at voldelig motstand, som opptøyer og sabotasje, allerede er infiltrert og manipulert av statens institusjonelle vold, politiet og militæret.

Hvis gentrifiseringen og banlieu-iseringen fortsetter å bare gå én vei, bør kanskje aktivister prioritere å diskutere hvordan vi kan organisere oss for å sikre den brede koordineringen oss imellom, enten ved å mobilisere for fornyet statlig styring,

eller ved å utvikle parallell uformell økonomi. Hvis den optimistiske teorien skulle vise seg å være riktig kan husokkupanter og folkekjøkkenkokker satse på å la de tusen blomster blomstre, men hvis den pessimistiske teorien skulle vise seg mer korrekt, bør vi kanskje konsentrere oss mer om å bygge bredere organisering og diskutere langsiktig strategi?

Helge_Hira

am_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

Helge_Hiram_Jensen

Ungdommer fra Blitz i mot-demo mot politiets demoinstrasjon.

Politiets fagforening demonstrerer for levelige arbeidsforhold.

155

Elisabeth_Medbøe

Det er nå vi bygger framtiden!

Se for deg en tombola – trommel, en veldig stor en, så putter vi alt som er i byen opp i, høyhus, småhus, har ikke hus, kulturbygg, kontorer, parker, gamle industribygg, brakker, ikkesteder, plasser og grøntområder og folk, oss med, så sveiver vi rundt til det blir skikkelig blanding. Så heller vi alt ut, drysser det fint utover igjen.

Hvordan ville det sett ut da? Kanskje Lambda hadde blitt liggende øverst i Groruddalen, og nede i havna ligger det en liten skog. Oppover Bygdøy allé ligger rare småhus bebodd av folk som tidligere bodde i villaer på Holmenkollen, blokker på Teisen og bostedsløse som sammen prøver ut nullutslipp og selvberging.

Så er det framtiden da, ønskene og visjonene, og hva som bare kommer rekende på en fjel fordi byen tilhører verden og verden er uransakelig?

Eller er den det? Og hvordan ser jeg for meg at en god by å bo i er?

I bomaskinene i drabantbyene til Paris har jeg i hvert fall ikke lyst til å bo. Da vi holdt på med prosjektet «Hva slags by ønsker vi oss» i 2008[1] snakket vi om hvor viktig det er å gi rom for aktiviteter på bakkeplan i drabantbyene, viktigheten av å lage lokale møteplasser, lokale smånæringer osv., muligheter for dem som ikke har faste ansettelsesforhold. Opptøyene som hadde vært i Paris var skrekkeksemplet på hvor galt det kunne gå.

Analysene i etterkant satte 156

Elisabeth_Medbøe

fokus på alt det som hadde manglet av infrastruktur og muligheter.

I 2015 hvor er vi nå?

Paris er under terrorangrep, usikkerhet og uro sprer seg. Og vi blir fortalt at på starten av årtusenet var folk i drabantbyene medlemmer av fagorganisasjoner, de hadde håp, ventet på å få jobber og muligheter til å skape seg et meningsbærende liv. Med konjunkturnedgang og stigende sosial ulikhet har håpet dødd ut. Moskeene ble eneste møtepunkt og sosiale lim.

Nå gidder mange ungdom ikke engang å gå dit. Noen ungdommer som har vokst opp i europeiske drabantbyer har reist til IS som fremmedkrigere og enkelte har utført terrorangrep i landene de vokste opp i.

Bytombolaen for framtiden, hvilke elementer må legges i den? Å se husokkupasjon og gentrifisering i sammenheng med klima- og flyktningepolitikk kan bli et viktig tema, det binder sammen folk som har blitt marginalisert av ulike grunner i skjebnefellesskap. Ideelt sett skulle de føle internasjonal arbeidersolidaritet, men de føler neppe at de har skjebnefellesskap før de kan samles om en felles kamp om konkrete saker.

Krigers flyktningestrømmer kjenner vi til, men vi vet også at de varslete klimaendringene vil føre til nye flyktningestrømmer på grunn av ørkenspredning og kamp om vann i Europas nærområder.

I Italia har det egentlig vært flyktningekrise i et par tiår allerede. I Firenze

Elisabeth

h_Medbøe

Elisabeth_Medbøe

har endel papirløse innvandrere fått tak over hodet ved å gå sammen med lokale Punx i Il Movimento per la lotta per la casa (bevegelsen for kamp for husrom).

I Norge har byene, til forskjell fra veldig mange byer i verden, ingen slumbebyggelse. Samfunnsprosjektet har vært å skaffe bolig med en viss grunnstandard til alle.

Allikevel må vi ta innover oss at en del av dagens husbygging er bygging for framtidens slum ved å ha lave bokvaliteter, gi dårlig grunnlag for lokalt samhold og muligheter til å skape meningsbærende levesett.

Folk kommer til ha økende behov for å skape sitt eget bomiljø og arena for livsutfoldelse. I storbyer rundt om i Europa ser vi flere byutviklingsprosjekter gro opp fra bunnen av; grupper som selv vil utvikle sine boområder i opposisjon til gentrifisering fra profittbaserte selskap.

Verdens matproduksjon går mer ustabil framtid i møte, mange både ønsker, har glede av, og ser nødvendigheten av

å dyrke grønnsaker i byen.

I Geitmyra skolehage, en kombinasjon av skolehage og tildelinger av parseller dyrker folk fra alle aldre, samfunnslag og kulturelle bakgrunner side om side.

I 2015 står det over fem hundre på venteliste for å få tildelt parsell.

Og hva med alle ikkestedene, områdene som ligger der forfalne fordi de har blitt revet løs fra helheten av veier som skjærer over og bygninger som skyter til værs uten å ta hensyn til området de står på. Ikkesteder er også transitsteder hvor man forflytter seg fra det ene til det andre, steder uten stedsidentitet eller lokal forankring, som flyplasser, motorveier, store kjøpesentra. Steder vi er på ofte, men som ikke har en verdi å være på i seg selv.

Disse ikkestedene blir oppholdssteder for dem som er mest presset i samfunnet.

Kommer vi til å godta så dårlig planlegging når det er behov for arealer der alle kan inkluderes ut fra sine forutsetninger og interesser? Tenk om bytombolaen kunne riste sammen helt nye kombi-

Elisabeth_Medbøe

nasjoner av funksjoner for å oppnå bedre ressursutnyttelse, redusert forbruk og mindre reisevei for daglige gjøremål.

Mangfold og integrering er viktige begrep, men hva betyr det i praksis for byplanlegging og økonomisk tankegang? En stor del av byens liv er ikke basert på økonomisk lønnsomhet, men ideelle interesser, utprøving av livstil og alternative forbruksmønstre samt kunstnerisk aktivitet. Dette medfører en dynamikk som kommer hele befolkningen til gode.

Hvordan kan fellesskapet gi rom for det? Med store teknologiske nyvinninger vil deltagelse i arbeidslivet endres. Medmenneskers bidrag til samfunnet kan ikke kun evalueres på bakgrunn av ansettelsesforhold og yrkesstatus.

Meningsbærende liv må kunne skapes også utenfor etablerte arbeidsforhold.

Kan byplanlegging og økonomisk tilrettelegging planlegges på andre premisser en profittinteresser?

Hvordan kan det legges til rette for bedre luftkvalitet og kutt i utslipp av klimagasser? Hvem skal ha rett 157

Elisabeth_Medbøe

til det offentlige rom og hva skal det inneholde?

Hvordan skal alle være likeverdige deltagere i samfunnet og unngå parallelløkonomier? Et første skritt er å ta utviklingen tilbake til innbyggerne gjennom politiske beslutninger, at utbyggingen ikke skjer isolert fra tomt til tomt av private eiendomsutviklere men som en helhet, at vi, innbyggerne, har reelle alternativer å ta standpunkt til, skape rom for mangfold der alle får muligheter.

Et stort varsko må vi ha med oss i arbeidet for retten til selvvalgte boformer utenfor det konformt aksepterte Vi må være på vakt mot å bli nyttige idioter for krefter i samfunnet som baserer seg på en økonomisk ideologi som bryter ned rettferdig fordeling og derved felleskapet. Det ser ut til å være to bevegelser/ strømninger som krysser hverandre med den ytre tilsynelatende lignende konsekvensen, etablering av brakkebyer og husokkupasjoner, men som ideologisk ikke er beslektet, Det gjelder protestbeve158

Elisabeth_Medbøe

gelser mot vestlig forbruk og økonomiske liberalister som syns det er greit at folk bor i slum og ikke får ta del i samfunnsgodene.

Det er bare å stikke fingrene i asfalten og helst jorda under. Vi er under påtrykk av mange faktorer som vil medføre store endringsprosesser, kreve nytenking og alternative utprøvinger. Om framtiden ikke akkurat vil bli som bytombolaen vil det i alle fall kreves av oss en stor fleksibilitet og evne til nytenkning. Å marginalisere grupper, bli stengt ute eller stenge ute fra fellesskapet har vi sett at er en farlig vei å gå. Vi vil alle bli utfordret, det vil nok kanskje til tider oppleves som tombolaen. Men har vi ikke tombolaer fordi de bringer overraskelser og gleder?

Prosjektet «Hva slags by ønsker vi oss,» 2008 Samarbeid mellom Atélieraksjonen og Overlevelsesstrategene.

Støttet som Hot Spotarrangement under Oslo Museum, på Christiania Torv 15. august 2008, div. arrangementer bl.a.

Folkekjøkken, Speakers Corner, workshops for barn, m.m.

- åpning av utstilling med Galleri Lyskassa - åpning av utstilling i Galleri BOA - lansering av Tidskriftet Kontur # 14 «Hva slags by ønsker vi oss?» https://underskog.no/ kalender/37226_hvaslags-by-%C3%B8nskervi-oss/forestilling/50667

Elisabeth

h_Medbøe

Elisabeth_Medbøe

Elisabeth_Medbøe

Naturen er forvirret. Akerselva-Oslo 2014.

159

Gentrifiseringskrefter i omløp

Anita Hillestad og Helge Hiram Jensen (red.)

Hva er det som skjer med byene våre? Vi ser oss rundt, dokumenterer med kamera.

Vi reiser rundt. Fra Oslo til andre steder i verden ser vi liknende bybilder. Sentrumsområdene endrer seg. Det blir fler folk med dyre klær, dyre biler og dyre vaner – mens service-arbeiderne og minoritetene må pendle stadig lengre for å komme på jobb i sentrum. Bysosiologene kaller prosessen for «gentrifisering». Hva er det for noe? Denne publikasjonen utforsker temaet, ved hjelp av dokumentarkunst og samfunnsfag. Utgivelsen har blitt produsert i forbindelse med utstillingen «Brakkebygrenda: et sted i byen – som ble borte» ved Oslo museum, Interkulturelt museum, 23.01.-14.02.2016. Bidragsyterne i utgivelsen inkluderer bl.a. Oddrun Sæter, Eriksen Skajaa arkitekter, Brakkebygrenda, Audun Engh, Enga øko-bokollektiv, Erling Dokk Holm, Andrej Holm, Lars Mjøset, Kia Vejrup og Jame One. Vi beveger oss fra ett sted som ble borte, til andre steder i Oslo, videre til endel andre steder i verden, og opp i et bredt fugleperspektiv.

ISBN 978-82-996807-2-1