MayDay – leseprøve

ARKTIS ER EN KRUTTØNNE. YLVA ER GNISTEN.

G R AT I S LESEPRØVE

GRETHE BØE

MAYDAY ÅRETS KRIMSENSASJON

DEN NYE FAVORITTEN:

YLVA NORDAHL På bokmesser og i andre litterære sammenhenger blir vi som jobber i redaksjonen, ofte spurt om hva vi ser etter. Det litt intetsigende svaret er ofte at vi ikke vet det, før vi leser det. Akkurat sånn var det med Mayday. Kan rett og slett være helt ærlig på at jeg ikke visste at en arktisk thriller om en kvinnelig F-16 pilot, med fokus på Norges sikkerhetspolitiske utfordringer i nordområdene, var akkurat det jeg ønsket å se på Cappelen Damms utgivelsesliste. Men da vi leste manus, virket det klokkeklart!

Mayday er en veldreid thriller av typen vi er vant til å få levert fra det store utland. Ikke et vondt ord om favoritthelter som Varg Veum, Konrad Sejer og Cato Isaksen, men Ylva Nordahl i Mayday minner mer om Jason Bourne og Jack Reacher. Det er så herlig forfriskende og uvant. Samtidig har hun med sin norsk/samiske bakgrunn noe urnordisk ved seg, og hun ferdes over tundraen med ferdigheter verdig en Lars Monsen.

Grethe Bøe, Ylva Nordahl og Mayday har på rekordtid fått et stort knippe fans i forlaget. Det er sjelden jeg får manus i retur der leserne har markert kule vendinger og formuleringer i teksten. For dette er en fortelling med attityde og statement, som du vil huske lenge. Nå er det din tur til å lese, og du vil raskt skjønne at en storpolitisk thriller om maktspillet i Arktis er noe du alltid har ønsket deg.

Jeg håper og tror at Ylva Nordahl også blir din nye favoritt!

Vennlig hilsen

Mariann Fugelso Nilssen Redaksjonssjef Cappelen Damm

EN ARKTISK THRILLER

MAYDAY

Strandet bak fiendens linjer har NATO-pilotene Ylva og John en tilsynelatende umulig oppgave.

De må krysse Sibirs iskalde tundra til fots – med fienden i hælene, for å komme seg til Norge og forhindre katastrofen – tredje verdenskrig.

Mens forholdet mellom Russland og NATO er på frysepunktet, holder NATO sin største øvelse noensinne i Finnmark. Russerne er kraftig provosert og mobiliserer til «snap exercise» på den russiske siden. Et russisk fly stresser et norsk tilbringerhelikopter på grensen mellom Norge og Russland, og F-16-pilotene John Evans og Ylva Nordahl sendes opp for å eskortere helikopteret trygt hjem til Norge. NATOflyet havner i en voldsom stress-flight med russeren, og det ender med et sammenstøt hvor F-16-flyet skades og blir skutt ned etter å ha fløyet over på russisk side av grensen. Episoden utløser en storpolitisk krise, hvor både Russland og NATO tolker hendelsen som et angrep.

Det eneste som kan hindre en alt-utslettende konflikt, er at pilotene Ylva Nordahl og John Evans kommer seg tilbake til Norge, for å avsløre hva som egentlig skjedde. Det blir en kamp mot tiden hvor både Russlands president, NATO-sjefen og den private militærindustrien hvesser knivende.

Jaget gjennom den ville, vakre arktiske tundraen oppdager Ylva at verken co-piloten John Evans eller dem hun har stolt på er det de utgir seg for å være. Tundraen vekker også minner i henne om hvem hun egentlig er, og hjelpen kommer fra dem hun minst venter.

Mayday er første bok om den halvt samiske, halvt norske jagerpiloten Ylva Nordahl. Hun bærer en mørk hemmelighet som gjør henne til en fryktløs forkjemper for sannheten.

FORFATTEREN:

GRETHE BØE Grethe Bøe debuterer som krimforfatter med Mayday, men hun har i mange år skrevet og regissert internasjonalt prisvinnende spillefilmer og TV-serier fra nordområdene.

G

rethe Bøe er filmskaper og forfatter, med et brennende engasjement for Arktis. Hun har skrevet og regissert internasjonalt pris­vinnende spillefilmer og TV-serier fra nordområdene.

Bøe har studert filosofi og har bakgrunn som modell og skuespiller.

De siste årene har hun gjort seg bemerket som manusforfatter og filmregissør av bl.a. NRKs storsatsing Hjerterått, en actiontriller fra Kautokeino, hvor Bøe var forfatter og hadde regi sammen med Nils Gaup. Hun har også hatt både manus og regi på spillefilmen Operasjon Arktis samt Jørn Lier Horsts barnekrimfilmer. I tillegg har hun hatt regi på spillefilmen Titanics ti liv. Operasjon Arktis fikk Amandaprisen for beste barnefilm i 2015.

Hun har deltatt på og vunnet en rekke internasjonale

priser bl.a. pris ved Berlin Internasjonal Filmfestival, hovedprisen ved Montreal inter­ nasjonale barnefilmfestival, publi­kumsprisen ved Toronto internasjonale filmfestival, Grand Prize of Montréal – hovedfestivalen, ECFA Prize for beste europeiske film, TIFF – Audience award, Chicago International Filmfestival, Cinekid International Filmfestival, publikumsprisen ved Mumbai internasjonale filmfestival, publi­ kums­­prisen ved Buster inter­ nasjonale filmfestival, Sundance filmfestival, publikumsprisen på Transilvania internasjonale filmfestival, hovedprisen ved Mexico internasjonale filmfestival for å nevne noen. Prisen fra Transilvania var ekstra stas fordi hun som tenåring opphold seg i samme område, da hun jobbet frivillig ved et rumensk barnehjem.

FOTO: ©FREDJONNY

FILMER & TV-SERIER AV GRETHE BØE VENNER OG FIENDER 1998–1999 • TV-serie – regi

TITIANICS TI LIV 2005 • spillefilm – regi

HOTELL CÆSAR 1999–2011 • TV-serie – 105 episoder – regi

THE WORLD TABLE 2006 • TV-serie for PBS – manus og regi med stjernekokken Art Smith

MAKRONSTANG 2000 • kortfilm – regi

HJERTERÅTT 2011 –2013 • TV-serie manus på 8 episoder og regi på 4 episoder

SALG OG PEPPER 2001 • novellefilm – regi

OPERASJON ARKTIS 2014 • spillefilm – manus og regi

EN ROMJULSDRØM 2001–2002 • TV-serie 6 episoder – regi

OPERASJON MØRKEMANN 2018 • spillefilm – manus og regi

FRITTGÅENDE HOPE 2003 • TV-serie – 6 episoder – regi

OPERASJON MUMIE 2019 • spillefilm – manus og regi

NEW SCANDINAVIAN COOKING 2004–2005 • TV-serie – regi

Celebert møte med Robert Redford under Sundance filmfestival

Med skuespiller Kristoffer Hivju fra opptak til spillefilmen Operasjon Arktis.

På opptak til promo for MayDay. Fra venstre: Lasse Matberg, Grethe Bøe og Juliane Snekkestad. Under: Grethe i regi-stolen.

Fra opptak av spillefilmen Operasjon Mørkemann, basert på bok med samme navn av Jørn Lier Horst

10 FAKTA

OM GRETHE BØE 1. Var med på å grunnlegge Nordmørsaksjonen for Romania, reiste selv til Romania to ganger for å jobbe på barnehjem som 19 åring.

2 . Jobbet med Steven Spielberg som kameraassistent under intervju av flere fra Schindlers liste, samt øvrige holocaust- overlevende i forbindelse med Survivors of the Sohah.

3. Jobbet som modell i London, New York og Norge.

4 . Hadde hovedrolle i den amerikanske spillefilmen Zona.

5. Grunnla teaterkompani i New York som fortsatt eksisterer.

6 . Vunnet mange internasjonale priser for sine filmer bl.a. i Berlin, Chicago og Montreal og stor internasjonal suksess med Operasjon Arktis.

7. Har klina med ulver, gauper, puma, grizzlybjørn og en rekke andre ville dyr og trives best i Arktis.

8. Kjemper for å skape gode kvinnelige rollemodeller, «if you can’t see it, you can’t be it».

9. Folkevalgt lokalpolitiker i Vestre Aker.

10. Drevet eget filmselskap og var tidlig ut med regi på interaktiv virtual reality og AR.

MAYDAY

– SKUMMELT TETT PÅ VIRKELIGHETEN Oljereservene i Midtøsten er snart tomme, og verdens siste store gass- og petroleumsreservoar befinner seg i det smeltende Arktis. Den globale oppvarmingen gjør også at den arktiske hav-isen tiner og åpner Nordøstpassasjen mellom Asia og Europa. Russland har brukt mange tusen milliarder dollar på å militarisere Arktis, også USA omdirigerer sine økonomiske og militære ressurser fra Midtøsten til nordområdene.

Både Russland og NATO forbereder seg på kampen om Arktis, mens lille Norge står fanget i midten mellom de kjempende stormaktene.

Kampen om Arktis har inspirert Grethe Bøe til å skrive Mayday: «Mayday tar utgangspunkt i den økende faren for at en storpolitisk konflikt mellom Russland og NATO oppstår i Arktis. Ideen kom til meg under opptak av spillefilmen Operasjon Arktis; vi sto ute på rullebanen ved Bodø lufthavn og filmet midt under en NATO-øvelse, hundre meter bortenfor tok det av F-16-fly hvert femte minutt. Bodø var full av kamppiloter i forbindelse med øvelsen, og jeg kom i prat med flere av dem. De fortalte om stressflyvninger og nestenulykker med russiske kampfly på grensa mellom Norge og Russland og jeg tenkte… Hva om de krasja?»

Med skuespiller Per Kjerstad, fra opptak til spillefilmen Operasjon Arktis som foregikk midt under en NATO-øvelse.

«E-sjefen: Russland øvde på angrep mot Nord-Norge.

Etterretnings­tjenesten avslører nå at russiske Iskandermissiler med evne til å bære atomstridshoder i fjor høst ble flyttet helt fram til den norske grensen i Petsjengadalen, bare noen titalls kilometer fra Kirkenes.»

VG, 05.03.2018 «Donald Trumps ønske om at købe Grønland var første tegn: «Arktis kan blive et nyt Mellemøsten» ... Det arktiske område er ikke længere et fredeligt område, men et opmarchområde for fremtidige konflikter. Og det ignorerer politikerne, påpeger forsker.»

Berlingske Tidende, 28.01.2020 «Det franske utenriks­departementet skriver i sin forsvarspolitiske strategiplan at Arktis er en del av kloden som befinner seg hinsides internasjonale lover, og vil snart konkurrere med Midtøsten om å være et område preget av voldsomme konflikter» Sitat fra NUPI 2020 «Frankrike sammenligner Arktis med Midtøsten.

Og hevder regionen ikke tilhører noen.» www.highnorth 01.10. 2019 «A World War Could Break Out in the Arctic American military training exercises in northern Norway are escalating tensions with Russia.»

The Nation «A thawing Arctic is heating up a new Cold War Nations—and their militaries—are scrambling to control long-frozen resources and new shipping routes.»

National Geographic

YLVA NORDAHL

MAYDAY – EN ROMAN SOM LIGGER SKUMMELT TETT PÅ F-16-piloten Ylva Nordahl (30) er nyutdannet norsk-samisk F-16-pilot.

VIRKELIGHETEN Hun bærer på en mørk hemmelighet som gjør henne til en fryktløs forkjemper for sannheten.

Ylva Nordahl er en av NATOs få kvinnelige F-16-piloter. Halvt norsk og halvt samisk er hun en outsider, like disiplinert og lojal som hun er egenrådig og uregjerlig. Hennes blonde feminine utseende gjør at folk ofte undervurderer hvilken fryktløs og målrettet fighter hun er.

Ylva idealiserer sin avdøde norske far som også var F-16-pilot, og hun har aldri kommet over at hun så ham bli drept da hun var liten. Etter farens død har hun også måttet ta ansvar fra sin psykisk ustabile mor. Nå, tapt bak fiendens linjer ute på den russiske tundraen, må hun overleve på naturens premisser. Da er ikke disiplin og tøffhet nok, hun må åpne seg for morens intuitive naturkunnskap og kreativitet for å overleve.

Ylva Nordahl er fremstilt av Juliane Snekkestad

Storm Bure er fremstilt av Lasse Matberg.

STORM BURE Storm Bure er Ylvas kjæreste og en vandrende selvmotsigelse. Han er nesten to meter høy, bodybuilder og med en personlig stil perfekt tilpasset Hells angels. Det er lite som tyder på at Storm også er en ekstrem datanerd og cybernetiker i forsvaret. Storm skjønner at han må jobbe på egen hånd utenfor systemet for å kunne redde Ylva og stanse konflikten.

UTDRAG FRA

MAYDAY PROLOG + KAPITTEL 12

NOT PRINT READY!

PROLOG

PROLOG Stillheten dirret over ørkenen av tettpakket is. Gnistrende snøkrystaller danset lett omkring kvinnen som lå der, alene midt i isødet. Pusten pep forpint og var knapt merkbar. Hun kjempet for å holde seg ved bevissthet. Slik hun som barn pleide å ligge stille i vinternatten og lytte, lyttet hun nå. Er det mulig å høre snøen falle?

Stivt løftet hun hånden for å se på klokken. Glasset var knust, viserne sto stille og markerte øyeblikket da alt eksploderte. Men kompasset hadde overlevd, utrolig nok og nå peilet kompassnålen seg inn mot nord. Ylva gløttet opp, hun skulle nord-vestover, hun måtte komme seg hjem til Norge.

Kulden skar seg inn i ryggraden, hun hadde for lengst mistet all følelse i fingre og tær og skalv ukontrollert.

Ansiktshuden var dekket av små frostsår. De klødde intenst til å begynne med, men nå merket hun dem knapt, ansiktet kjentes numment, som om det var i ferd med å forsvinne.

Ylva lukket øynene, lodne filler smeltet mot øyenlokkene, det lindret litt. Søvnen hun hadde kjempet mot så altfor lenge, overmannet henne gradvis. Den var som et mykt pledd og en kopp kakao foran peisen, som nakne, 7

NOT PRINT READY!

solvarme kropper, dovent omslynget på lune svaberg. Saltvann i håret, svetteperler på pannen, lukten av solkrem og smaken av salt sjø. Ylva smilte, solvarm hud, hun kunne kjenne den, varmen, den strålte innenfra og ut, den fylte alt. Skulle hun gi etter? Bare gi seg hen til dette deliriske, glødende, drømmende? Hvis hun gav slipp nå, ville smerten opphøre og marerittet være over. Om hun ble borte nå, var marerittet over og hun fikk fred. Pusten avtok gradvis, varmen løste seg opp i henne, og hun ble liggende livløs ute på isen.

Så ble alt tyst.

– Våkn opp!

En skarp stemme skar gjennom det kalde mørket. Ylva slo opp øynene og stirret ut mot frostlandskapet, men det var ingen der. Ingen. Hun var alene.

– Sovner du nå, våkner du aldri!

Der var den igjen, stemmen. Det var ham, det var farens stemme, var det ikke? Umulig, han var borte, hun så ham dø, han var død, var han ikke?

Ylva så seg om, kun snøhvite sletter fylte den tause horisonten.

Med sammenbitte tenner kjempet hun seg opp i knestående, det prikket for øynene, og hun svaiet idet hun kjente den jernaktige smaken av blod, hennes blod.

Herregud, hun maktet ikke mer. Øynene fyltes med tårer, og det trøstesløse landskapet løste seg opp i blå akvareller.

Tårene brente seg inn i den tynne huden rundt øynene, og den stikkende svien drev henne til vanvidd. Hun strøk hånden over ansiktet og tvang seg selv til å holde øynene åpne lenge nok til å se det dampende blodet bli sugd opp av ørsmå iskrystaller på bakken. Det var vakkert. Hun kjente hun ble 8

NOT PRINT READY!

kvalm, den forlokkende tomheten kom henne i møte igjen, den omga henne, som en favn å drukne i.

Ikke gi etter nå, jeg må komme meg over grensen, formante hun seg selv. Med sine siste krefter kom hun seg opp og krøp gjennom isødet. En meter, to meter, det var milevis igjen til grensen, tre meter …

Kroppen skalv, og bena ga etter, hun kjente knapt den skarpe kulden mot kinnet idet hodet slo mot den ru skaren.

Hun frøs ikke lenger og visste hva det betydde. Smerte var det sikreste tegn på liv og Ylvas smerter var i ferd med å dø ut. Tørre frostnåler drev bortetter tundraen og bredte et fint teppe av kalde fjon over henne.

I korte glimt så hun faren der han lå på kjellergolvet. Han strakte seg etter henne, armene var som kraftløse tentakler, og han hev etter pusten i grunne, desperate støt. Hun så leppene hans bevege seg, men ikke en lyd kom ut av ham. Den høyre munnviken hang i en skjev, sykelig grimase mens han hvesende hvisket. Noe. Ylva klarte aldri å tyde hva.

Hva var det du ville si, pappa?

Ylva så utover det gnistrende ødelandet, det var som å være i snøkulen faren ga henne den siste julen. Som en naken og forsvarsløs nyfødt lå hun nå inne i den tynne glassboblen, like før den skulle ristes.

Liggende slik, krøket sammen i fosterstilling, apatisk stirrende ut i luften foran seg, ble Ylva var en mørk skygge som for over henne. Hun vendte blikket opp mot himmelen, og der, taust glidende i stadig lavere sirkler, med det årvåkne blikket naglet fast i henne, så hun en mektig kongeørn. Rovfuglen var skremmende vakker, med lyse flekker i de brune 9

vingene og en hvit stjert med svart stripe ytterst. Ylva smilte.

Vingene dekket for himmelen og kastet en tung skygge over henne, og hun lukket øynene.

Akkurat da stupte kongeørnen ned, og med sine fem centimeter lange klør perforerte den pilotdressen, genseren og huden hennes. I en rask bevegelse festet den klørne dypt inne i Ylvas rygg. Hun kjente det skrape mot ribbeina og veltet seg over på magen for å komme unna. Ørnen endret vinkel på vingene for å fly opp igjen med byttet i klørne.

Trykket fra de kraftige vingeslagene slo mot henne, men hun var for tung. Rovfuglen slapp ikke taket, den var sulten og måtte spise. Med vingene spent ut i en to meter bred vifte, stirret den ned på henne. Ylva maktet ikke å forme munnen til et skrik, ansiktet og leppene var frosset til en hvit maske.

Hun så opp og møtte ørnens ravgule blikk.

Ylva hadde hørt om ørner som fløy av sted med reinkalver, og hun hadde sett hvordan det krumme, skarpe ørnenebbet rev saftige kjøttstykker løs fra sine sprellende bytter ute på vidda. Nå kjente hun klørne synke stadig dypere inn i ryggen. Rovdyrøynene stirret ned på henne, hun stønnet i smerte. Så hugg den til.

NOT PRINT READY!

KAPITTEL 12

KAPITTEL 12 Tre timer fra fastlandet, intenst glødende midt ute i et hav av hylende vind og bitende kulde, lå den norske oljeplattformen; HOOP – Viking. Kaptein Eriksen hadde nettopp tatt av fra helikopterdekket og fløy sørvestover. Sludd pisket over vinduene og han kjente at vinden hadde begynt å ta tak. Stemningen i cockpit var ikke på langt nær så rogivende som før.

Inne på den russiske basen i Montsjegorsk fulgte Ivana med på skjermen. Hun så nå to prikker bevege seg sørover tett på den russiske grensen, den ene prikken bevegde seg markant hurtigere enn den andre.

– Vi har en «fast mover».

Ivana så på unge sersjant Oleg som hadde observert det samme som henne.

– Eskorte? spurte han.

Ivana nikket. Selvfølgelig hadde de sendt opp et kampfly til å lose helikopteret trygt tilbake til fastlandet, de måtte ha forutsett at det ville bli stresset også på returen. Ivana sukket, så får Serkin vise hvor lett og elegant Fullbacken hans er, sammenlignet med den gamle arbeidshesten F-16. Det ville han sette pris på, tenkte Ivana og 71

ristet på hodet. Hun likte Serkin, selv om han var en guttunge.

Ylva så ut på den surrealistisk vakre himmelen idet hun mykt sirklet rundt Eriksens helikopter. Den dypblå himmelen gled over i mektige mørke skyer som tungt veltet seg utover himmelranden, lik akvareller sølt utover et enormt, blått lerret, bredte de seg, som i sakte film. Hun var heldig som fikk oppleve verden sett fra Guds perspektiv, det fylte henne med ærefrykt og tydeliggjorde hvor små og forgjengelige mennesker var.

Foran henne putret den dovne lille humlen tålmodig avsted, herregud så treigt det gikk. Major Evans var fortsatt taus, han ga henne full kontroll, og det likte hun, men stemningen inne i cockpit var trykkende. Hun lurte nesten på om major Evans hadde sovnet, men fikk bekreftet at han konsentrert fulgte med på hver bevegelse hun gjorde, idet han gryntet misbilligende over intercomen. Han virket rastløs, nærmest urolig, som om noe var i emning. Var selveste John Evans nervøs for en eventuell russisk avskjæring? Spenningen steg, og selv om Ylva elsket å fly intercepts under øvelser, kjente også hun presset. Men nå måtte hun ikke få for høye forventninger, de hadde tross alt ikke sett noen russiske fly ennå, sannsynligvis ville det ikke dukke opp noen heller.

For å avlede den anstrengte stemningen gjorde Ylva et siste forsøk på å konversere.

– Sir, jeg lurer på noe, når begynte du å fly?

– Før du ble født.

– Wow. – Ikke særlig lenge siden, med andre ord.

Ylva sa ikke mer, hvor gammel var han egentlig?

Major Evans så trøtt ut mot skyene som samlet seg i hori72

NOT PRINT READY!

sonten. Under dem bruste bølgene stadig høyere, her ute kunne det blåse opp i løpet av minutter. Ylva hadde fått med seg værmeldingen før de fløy ut, det var meldt full storm.

Egentlig ville hun bare få eskortert den gamle humla hjem til Kirkenes, slik at de kunne vende snuten tilbake til Banak for refuel. Synd det gikk så ufattelig treigt, herregud, var det mulig å holde seg i luften med det tempoet der? Ylva rakk knapt å tenke tanken før hun så den russiske Fullbacken smyge seg inn bak dem.

– Sir, vi har selskap.

Med et brøl passerte Igors Fullback dem, Ylva pustet rolig, så flyet gjøre en krapp U-sving og vende tilbake under dem. Hun kjente en stille fryd, ok, dette blir spennende.

Mentalt hadde hun flydd denne typen avskjæringer et utall ganger, og nå skulle hun vise både Evans og russeren hvem som var sjef.

– Sir, jeg ber om tillatelse til å respondere.

– Negative. Dette er internasjonalt farvann, han har samme rett som oss til å fly her.

– Men …

Russeren lot Fullbacken gli inn over NATO-flyet. Ylva så opp gjennom glasset i taket og møtte blikket hans idet han løftet et kamera og knipset et bilde av henne. Han var der tydeligvis for å kartlegge kapasiteten deres, fy faen for en idiot. Igor lot flyet synke inn foran dem, suverent roet han ned farten og flippet fra side til side, som om han vinket.

Ylva kjente at hun ble kald av raseri, men gjenvant raskt likevekten, hun ville ha kontroll før hun responderte.

Plutselig satte Igor inn etterbrenneren foran dem, jet-washen fikk flyet til å riste kraftig.

– Nordahl, ikke mist kontroll!

73

Johns mekaniske stemme over intercomen irriterte henne kraftig. Hvem faen snakket om å miste kontroll? Hallo, hun mistet aldri kontroll. Det var i denne typen situasjoner hun fant roen. Hun ga gass, fløy elegant opp på siden av russeren og la seg tett inntil ham. Hun kunne lett registrere den russiske pilotens urolige blikk, og med iskald skadefryd tok hun opp mobilkameraet og fotograferte ham. Hansken var kastet, kampen var i gang.

Ylva ga full throttle, flyet skjøt framover, og idet hun dro snuten oppover, presset G-kreftene henne så hardt inn mot flysetet at det ble vondt å puste. Adrenalinet pumpet lynraskt gjennom kroppen, og hun strammet instinktivt både ben- og magemuskler for å motvirke at tyngdekraften presset alt blodet vekk fra overkropp og hjerne og ned i beina.

Samtidig responderte de oppblåsbare luftblærene i G-buksen og la ytterligere press slik at blodet ble presset tilbake opp i hjernen igjen. Det var der hun trengte det nå. Adrenalinrushet avtok og ble fulgt av en sildrende lett endorfinrus.

Ah, det var seriøst den råeste følelsen i verden, nesten bedre enn sex. Hun pustet roligere og gliste salig, det var søren meg bedre enn sex.

Det utartet kjapt til en duell hvor begge fløy aggressivt for å presse den andre til å gi seg. De hisset hverandre opp til å ta stadig større sjanser. John fulgte med, det var dette han hadde ventet på. Han kjente dessverre utfallet.

– Nordahl! Ro deg ned!

Ylva passerte Igors Fullback med full etterbrenner. Fullbacken krenget, nå var det han som ble stresset. Hun kunne smake frykten hans som kaldt jern i munnen. Bak henne stirret major Evans på drivstoff-måleren som stadig minket, i en «dogfight» med full etterbrenner hadde F-16 et ekstremt 74

forbruk av drivstoff. John kalkulerte kjapt og lot Ylva fortsette. Dette utviklet seg dessverre etter boka.

Forbannet la Igor seg bak NATO-flyet igjen, og Ylva svarte med å akselerere voldsomt før hun la hardt til høyre.

John og Ylva kunne knapt bevege seg under de voldsomme G-kreftene manøveren utløste, og igjen kjente John hvordan tyngdekraften presset blodet vekk fra hjerne og overkropp og ut i føtter, rumpe, armer og albuer. Om Ylva presset F-16 maksimalt, kunne den trekke opptil ni ganger tyngdekraften, og da ville hans skarve åttifem kilo tunge legeme veie syvhundre og sekstifem. Hun kjørte selvsagt full-throttle.

Hastigheten var en enorm påkjenning for både kroppen og hodet, til og med øyenlokkene ble tunge og falt ned. Det brant og sved i huden, og John visste at han ville få små bloduttredelser der de små kapillærene i huden røk under det enorme trykket.

Smerten var velkjent, den gjorde ham klar og fokusert.

Uten å blunke registrerte han at Ylva dro hardere i stikka for å riste av seg den russiske loppa, men da økte selvfølgelig også russeren farten. Fullbacken kom nok en gang opp bak dem.

John kjente pulsen stige. Han hadde et valg nå, han kunne la Nordahl markere seg litt før hun ristet av seg russeren og fløy hjemover, skikkelig høy på seg selv. Det ville vært det smarteste valget, hun hadde god kontroll.

Igor rykket tettere på, John kunne lese måten et fly fløy på slik foreldre leste sitt barns ansikt. Denne russeren var umoden, og John ble ikke overrasket da Igor koblet inn etterbrenneren. Han kunne merke at russeren var i angrepståka.

John skar tenner, svetten piplet og rant nedover ryggen.

75

NOT PRINT READY!

Det var ekstremt fristende å bare holde seg i ro, men det var ikke derfor han var der. Oppdraget var ikke å sitte der som en kjerring og håpe på det beste. Han så seg bak, russeren hadde fløyet i en stor bue og kom nok en gang på løp, om han skulle gripe inn, var det nå han hadde sjansen. Skjebneøyeblikket var kommet, og han var klar.

– Nordahl, jeg tar kontrollen.

– Hæ?

Før Ylva fikk respondert, tok John kontroll over F-16flyet. Igor forutså ikke temposkiftet idet John senket farten med fartsbremsene, han hadde mindre enn ett sekund på å reagere. Lynraskt krenget han unna NATO-flyet, men ikke kjapt nok. Det rykket hardt i Fullbacken idet vingen hans skrapte mot undersiden av NATO-flyets venstre vinge.

Lyden var skingrende intens, John kjente den som en kald klo i innvollene. Nøyaktig der, under F-16-flyets venstre vinge, lå dets akilleshæl, det eneste svake punktet i en ellers nær fullkommen rustning. Det var da som faen.

Et høyt smell hørtes i flyets sentralnervesenter, computeren som styrte hele fly-by-wire-systemet, kortsluttet. Så var det gjort, og skjebnen forseglet. John visste at hva som enn hendte fra nå av, ville fortone seg som et mareritt langt verre enn det han gjennomlevde i Libya. Det var ingen vei tilbake nå.

Avionikken i cockpit kortsluttet, og all GPS og elektronikk i kontrollpanelet gikk i svart. John så ut, flammer slo ut av flengen under vingen, og svart røyk føk bakover idet de elektriske koblingene ble svidd av. Flyet rollet kraftig.

John kjempet for å holde kontrollen, men styringssystemet responderte ikke. Flyet ristet hardt og krenget. Idet de fløy opp ned med storhavet frådende stadig nærmere under seg, 76

vurderte han igjen å slippe kontrollen, han kunne bare la flyet knuses mot de rasende bølgene og synke. Det ville være over på sekunder, all smerte ville ta slutt. John holdt pusten. Noen sekunders nøling nå og alt ville være over, men han nølte ikke, overlevelsesinstinktet tok automatisk over, og han gjenvant kontrollen.

Sjokket jog gjennom Igor idet han la seg bak F-16 flyet for å observere omfanget av skaden han hadde påført. Det gikk kaldt gjennom ham da han innså hva han hadde forårsaket.

Hans ordre var å stresse, ikke skade NATO-flyet. Konsekvensene av å skade, eventuelt styrte et NATO-fly på fredelig eskorteoppdrag i internasjonal sone ville ødelegge hans karriere og ydmyke Russland. Igor kjente panikken stige, det var kjørt, han satte inn etterbrenneren og fløy kjapt vekk derifra.

Det tok Ylva flere sekunder å komme over sjokket. Hun så ut. Deler av undersiden på flyvingen hadde falt av og ned i Nordishavet under dem. Venstrevingen var flerret opp, drivstoffbeholderen var perforert og lekket kraftig. Tankene raste; hadde russeren forsøkt å styrte dem? Hvorfor? De var på norsk side av grensen og utførte en helt normal eskorteflyvning! Hjertet slo som besatt idet hun så den russiske Fullbacken fly vekk derifra.

Hun kjente seg totalt lammet av panikk, men registrerte at John fikk lagt flyet i en slak sving mot venstre. Med skadet fly-by-wire-system lot F-16-flyet seg nesten ikke styre.

Ylva måtte kjempe med seg selv, det var som om det hele skjedde utenfor henne, som om hun så det hele utspille seg i en uvirkelig langsomhet. Pust dypt nå, ikke gå i panikk.

Jeg må fokusere. Hun pustet roligere. Sånn ja. Gå gjennom sjekklistene, vi må få avionikken til å virke, Ylva snakket 77

rolig til seg selv mens hun handlet på refleks. Hun hadde forestilt seg også dette scenariet under sine mange visualiseringer av hva hun måtte gjøre, om hun noensinne skulle bli skutt ned. Det sto om sekunder, hun sjekket sikringene i cockpit og forsøkte å få på avionikken igjen. Ingen respons, alt var helt dødt.

Uten kontakt med det elektriske systemet kunne de heller ikke kommunisere og tilkalle hjelp. Hun prøvde uansett, først rolig og insisterende, så mer desperat.

– Mayday, mayday, mayday. Tiger 13, midair collision.

Aircraft difficult to control. Severe fuel leak. Mayday, mayday, mayday.

I Montsjegorsk observerte major Khodrokovskij med stigende uro NATO-flyet som fløy i sikksakk gjennom internasjonal sone, før det krysset over til den russiske siden av grensen. Hva var det de drev med? Det virket som om de jaget Igors Fullback, inn i Russland! Hadde de gått fra vettet?

Sjokkert fulgte Ivana med på skjermen, det så ut som om NATO-flyet holdt stø kurs mot atombasen. Dette hadde hun aldri forutsett. Var det en test? En del av snap-øvelsen på russisk side? Hun pustet dypt, nå måtte hun være rasjonell. Prosedyren var klar og tydelig.

– NATO-fighter F-16, identifiser dere og deres misjon, eller bli skutt ned. Over.

Hun lyttet til stillheten over nettet. Ingen svar.

Sekundene tikket, NATO-flyet kunne når som helst angripe atombasen og utslette alt liv i 70 mils omkrets.

Hun kontaktet løytnant Igor Serkin som snart fløy inn over Murmansk.

– SU-34, Montsjegorsk kaller. NATO-fighteren har krys78

set grensen og penetrert russisk territorium. Hold deg nær ham og vær klar til å engasjere.

Det gikk kaldt gjennom Igor. Hva? Fulgte de etter ham?

Han bet tenna hardt sammen, armerte våpenet og fulgte med på radaren idet han vendte om. Forberedt og klar til å skyte ned inntrengeren lot Igor fingeren gli over utløserknappen.

Ylva fortsatte å kalle over nødnettet, men hun visste at de ikke ville få svar. Tankene raste. Om de nådde Varangerhalvøya, kunne de skyte seg ut der, hun stirret ut mot horisonten i håp om å se land, men sikten var elendig, det snødde og blåste stadig kraftigere. Stormen var her. Ylva kunne knapt se vingene i føyken.

John klarte så vidt å holde flyet på vingene. Mellom bygene skimtet han konturene av land og navigerte etter det han kunne se. Snøfokken kunne like godt vært sandstormer. Den unormale lyden av flyet som krenget og mistet fart hadde etset seg inn i nervesystemet hans. Standby-kompasset i cockpit viste at de lå litt øst for kursen de burde ha, men hvor var de? Hvor langt øst hadde de flydd?

Mekanisk skurr fra motoren fortalte at flyet var tomt for drivstoff. Idet John la flyet i et slakt stup, stoppet motoren helt opp. Flyet sank ned i skyene og forsvant inn i en grå masse av hagl og isJ. Ylva fulgte med på høydemåleren og standby-kompasset, bakken under dem var vanskelig å se i uværet, men i et kjapt glimt fikk hun øye på en hesteskoformet fjellrekke hun kjente godt, hun hadde vært der flere ganger.

Det kunne ikke være mulig, hvordan hadde de havnet så langt sør-øst? De måtte ha flydd forbi Murmansk og atombasen.

79

– Sir, vi er over Lovozero, det er fjell her. Vi bør baile.

Ylva kikket bakover for å se om John hørte, han viste tommelen opp. I øyekroken registrerte Ylva en grå kondensstripe like bak ham, en missil var på vei. Lynraskt vred Johns spake maksimalt mot høyre, og jagerflyet krenget unna missilen i siste sekund. Ylva så den passere en halv meter fra cockpit.

– Evans! Bail!

Ylva trakk hardt i håndtaket mellom beina, og med et tiendels sekunds mellomrom ble de slynget ut av flyet og inn i en grauttjukk stormbyge av tett hagl og sludd.

Lufttrykket traff Ylva som en hard vegg og slo pusten ut av henne. Hun gispet desperat idet hun suste mot bakken i over 200 kilometer i timen.

Instinktivt la hun seg i «boks» med magen ned og armer og bein utstrakt. Skrekken sendte bølger av kvalme gjennom henne idet hun ble kastet omkull i ville saltomortaler.

Maktesløs for hun gjennom luften, som et menneskelig prosjektil, uten å ane hva som var opp og ned.

For å gjenvinne kontrollen fortsatte hun å snakke rolig til seg selv.

– Jeg har vertigo, jeg må telle. Tusen og en, tusen og to …

Kjapt beregnet hun utskytningshøyden. De måtte ha vært i ca. 3000 meters høyde da de ble skutt ut. Hun burde utløse fallskjermen etter 50 sekunders fritt fall.

Vindkastene hev henne omkring som en tøydokke, rundt og rundt spant hun i en sinnssyk fart. Magen vrengte seg.

Hun kastet opp.

Igor spanet etter NATO-flyet som forsvant mellom snøbankene. Rasende over å ha bommet, fyrte han av en ny missil.

80

Trykket fra eksplosjonen idet missilen traff NATO-flyet sekunder seinere, slo pusten ut av Ylva, og hun ble kastet horisontalt gjennom luften. Hundre meter lenger ned fikk John et glimt av de brennende vrakrestene fra flyet som føk mot ham. Han forsøkte å vri seg unna, men en skarp smerte hugg til idet en bit traff leggen hans og ble stående fast i muskelen. John brølte og krympet seg, vill av smerte, skriket druknet i drønnet fra flyet som eksploderte mot bakken.

Omgitt av et uvirkelig inferno av snø, skyer, røyk, vrakrester og tunger av ild forsøkte Ylva å gjenvinne fatningen før hun utløste fallskjermen. Den åpnet seg med et smell over henne, og brått ble alt merkelig stille. Kroppen som hadde vært fastspent i flysetet helt til fallskjermen løste seg ut, koblet seg automatisk av og flysetet falt tungt mot jorden under henne.

Kroppen kjentes lettere, hun konsentrerte seg om å få kontroll på skjermen tross den kraftige vinden, og fallet ble til et mykt, surrealistisk svev gjennom lodne skyer.

Igor observerte eksplosjonen med forbløffet ro. De brennende bitene fra NATO-flyet falt som i sakte film ned mot isødet under ham, og der ble de liggende og gløde. Varmen fra eksplosjonen skapte en åpning i snøstormen og han så at flyet hadde eksplodert i utkanten av en by. Det gikk kaldt gjennom ham, det måtte være Apatity, han hadde familie der.

Med hamrende hjerte kontaktet han basen og hørte seg selv avgi rapport, stemmen var stø, han hadde kommandoen.

– Confirmed kill, NATO F-16.

E N ARKTIS K T H RIL L ER SOM OM HOMEL AND M ØTER ORIONS BELTE