Wera Sæther se Europa

Wera Sæther

Se Europa (caput mortuum)

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-56212-0 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Wera Sæther Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensulux crem.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

J

eg skulle gjerne hatt noen ansikter foran meg. Hør, ville jeg sagt, og begynt å fortelle, for deretter å fortsette i hundreogførtisju dager, eller netter. For en disiplin, kan du si. Og: for en latterlig forestilling om orden, siden en fortelling følger seg selv, slutter av seg selv, eller der den av en eller annen grunn munner ut i utmattelse, og ikke på grunn av fortellerens forhåndsbeslutning i form av et tall. Denne gangen er det ærbødigheten, eller kanskje minnet, som har et tall. Ett avsnitt, kort eller langt, hver dag eller natt; ingen grunn til å forsere. Alt dette til minne om en kunstner som ikke døde før han måtte.

Ja, til minne om kunstneren, og i lys av verket. Kanskje fins det ingen annen grunn til bruk av tallet enn et ønske om å praktisere ærbødighet for akkurat denne kunstneren. Og, i tillegg, ærbødighet for det ikke å dø før en må. Ett avsnitt for hvert opus, fra 147 og ned mot 0, som kunne være barnet, eller: det som fins før lydene blir laget. Minst ti – tolv ansikter, eller tilhørere, som måtte synkronisere søvnbehovet. Kanskje skulle det visse dager, eller netter, ikke sies noe som helst, eller bare ett ord, et eneste. Jeg skulle gjerne hatt et instrument foran meg og et dyr tett ved. Stemmen kommer fra pust, mellomgulv, strupehode og, muligens, de små hårene i øret. Først må en høre, og deretter åpne munnen og si noe. Jeg kaster meg ut. Rytmefølelsen er feilbarlig.

Restfilharmoniens oboister og strykere ville bukket under om ikke partituret til den sjuende symfonien var blitt frak5

tet til Leningrad under blokaden i 1942. Det var begynt å mugne rundt obohullene, og hungeren var stor i byen. Oboistene hadde sot i håret 9. august, da symfonien ble uroppført.

Mugg og, i tillegg, sot. Vinteren hadde, som den pleide, vært kald i Leningrad; folk brukte det de hadde for hånden til brensel. Var det kanskje derfor det lå sot på rare, men vitale steder på instrumenter og klær. Sjostakovitsj (Dimitrij Dmitrijevitsj) døde ikke før han måtte, og uten å ha gjort seg til Stalins klovn.

La meg få modifisere utsagnet: i hvert fall uten restløst å ha gjort seg til en slik klovn, og uten å tro på Keiseren. Det vil si: uten å tro at Keiseren var annet enn en konstruksjon. Kofferten med et klesskift stod pakket og klar for Sibir år ut og år inn. Hver natt før datteren Galina sovnet, skal hun ha sett i retning kofferten, og hver eneste morgen det samme. Hun, barnet, kan ha skjønt at reisegjenstanden var berettiget. Jeg er usikker på koffertens plassering i leiligheten; i den innvendige gangen, eller ute ved en heis.

Hvis en eller flere satt foran meg mens jeg fortalte fra 147 mot 0, i retning noe jeg ikke vet, eller kunne visst, hva kom til å bli, eller skulle hete, ville jeg kommet hjem i morsmålet.

147 Dette skulle han gjerne sagt til Andrea: at han så en kontrabass stå naken som i mors liv, i duskregnet ved nedgangen til Nationaltheatret t-banestasjon; at det lå en saksofon på utbrettet avispapir og plast på asfalten ved siden av bassen, som kunne lignes med en sigøyner ute i regnet. En sigøyner ute i regnet; det lød som en skillingsvise, eller en vuggesang. Men han ville ikke nevne sigøyneren for Andrea, ikke i et brev engang.

At kontrabassen kunne råtne i regnet var det mulig å si når som helst. Andrea oppbevarte antagelig råteavstøtende kjemikalier under oppvaskbenken i Elias Blix’ gate. Rita kunne danset her, tenkte han med ett. Her ute, ja, her. Ja, hun kunne danset, uten å telle dansetrinn eller sekunder, akkurat her hvor han stod, og han ville ikke sett bort. Dermed var det ikke sagt at han ville hojet: mer, barn, dans mer. Nei, han ville ikke hojet. Men Rita kunne ikke danset; ikke her, og ikke noe annet sted. Heller ikke Anja; ikke akkurat her. Anja kunne for øvrig danse der hun ville. For alt han visste danset Anja i Budapest akkurat nå. Anja kunne han når som helst nevne i Andreas nærvær, i Elias Blix’ gate. Men ikke Rita. Hun var gjesten hvis fravær hadde konsekvenser. Han var ikke i slekt med Rita. Hun hadde vært sønnens, og ikke hans. Han hadde bare hjertet. Hvis Rita hadde vært i stand til å høre den dirrende lyden fra bassen, ville hun ikke brydd seg om å motstå ønsket om å danse, for Rita brydde seg ikke om å motstå. Hun ville ikke behøvd en annens kropp for å danse. Sin egen dans, aldeles utemmet, uten 7

å tenke på tilskuerne, og deretter, eller kanskje på forhånd, ville hun tømt lommene for mynter, uten å telle myntene. Hun ville strødd dem ut, siden alt tilkommer musikeren. Hvis hun kunne spise, skulle musikeren også kunne det. Ja, Rita kunne danset ved nedgangen til t-banen. Det var et forgjort, forkomment og fattigslig konjunktiv. Hun måtte bare hatt pust til det, og blodomløp. Rita kunne ikke danse mer. Det fantes ingen å nevne Rita for i nedgangen til t-banen. Det var plass på et frimerke til det han behøvde å si. Det fantes ingen å si det til, ikke i nedgangen til t-banen, og ikke noe annet sted. Rita hadde gjort det hun måtte. Men Rita hadde latt være å gjøre det hun måtte – som var å dø når en simpelthen dør, og ikke i utide.

Rita døde av seg selv. Fordi hun valgte å dø, så å si foran ansiktet hans, selv om det inntraff i et annet hus, nedenfor bakken og på den andre siden av elven, var han nå mer i slekt med seg selv enn han hadde vært før hun døde.

146 Kontrabassen var stor og skilte seg fra de øvrige gjenstandene i nedgangen. Han ble stående og glo på asfalten med sneiper, pølsepapir og plast til høyre og venstre for instrumentet. Sigøyneren ønsket å gi dem det vidunderligste han kunne lage – lyden av dirrende strenger. Da dirret det i selve sorgen i Europa. Kanskje var det ripet inn en signatur i treverket, en liten linje om å tilhøre en landsby. Men hvordan kunne de forbipasserende tro at sigøyneren var sulten hvis han ikke sa «moni moni mama, moni moni». Han skulle gjerne lagt en blomst foran kontrabassen. Der stod den bar og alene, og uten den minste klimpring i strengene. Han skulle gitt musikeren 8

det som alltid tilkommer en musiker. Selv var han pensjonist og fritatt fra å selge seg. Så viktig var fødselsdatoen. Den måtte være skrevet inn i riktig dokument med rett signatur og stempel, i riktig land. Han ble svimmel av å tenke på legale dokumenters betydning. Enten ble en skrevet inn, eller så ble en det ikke. Deretter var en gyldig eller, tvert imot, lite forskjellig fra avfallet på bakken; kronisk deporterbar. Han ble svimmel av å tenke på variasjonene i hell og uhell. Han ble svimmel av å tenke på datoer også. Noen datoer var vidunderlig oppfylt, andre var det rene kuttet. Dette merket han hvor han enn stod, i en eller annen nedgang, oppgang, skråning, skog, eller simpelthen midt i byen. Sigøyneren hadde neppe noe dokument med fødselsdato. Kanskje var det blitt utstedt en gang, og kanskje ikke. Kanskje utstedt, men ikke bevart. Så viktig det var i hvilket land en ble dratt ut av morskroppen. Andrea, skjønner du, hogg det i ham. At høyde- og breddegraden i den timen, nei, i minuttet for den første utgangen, ville ha med hus og mat å gjøre i alle ens dager etterpå. Det var nok å være middels gammel i dette landet, så kom pengene.

145 Kanskje ville han ikke tålt å se ansiktet til sigøyneren og gi fra seg penger i samme stund. Ansiktet var herjet og sant, og deretter: pengene, de som skinte, om det så dreide seg om en knudrete seddel, overrakt fra den ene til den andre. Penger rett foran et ansikt, som avsløringen av et svik. Skinnende og ubegripelige fremtoninger, som rullet rundt og rundt i et lykkehjul, eller utgjorde selve hjulet, som kunne slutte å rulle, om det inntraff en ulykke, en systemfeil i Europa, eller avsløringen av en 9

forglemmelse, som dessverre var uopprettelig. Slik som: fødsel i feil land. At en var født på uriktig sted var ikke noe ens mor hadde glemt seg til. Det faren hans hadde visst om Europa lå for øyeblikket som et søkke i brystet. Faren ble mindre og mindre med årene, mindre kategoriserbar også, og til tider umedgjørlig. Der han nå stod i t-banenedgangen, skyldte han sigøyneren noe han ikke visste hva var. Han utelukket ikke at faren kunne visst det. Sigøyneren stod imot makten bare ved å puste og la strengene lyde.

144 Noen dager før dette våknet han uten å være i stand til å åpne det ene øyet. Var hjernen i orden, og hva med øyeeplet; han hadde et øye han kunne åpne og granske det andre med, og utførte øvelsen i diskresjon. En viss medisinsk kunnskap hadde han tilegnet seg etter flere tiårs samliv med en hudlege. Dette var en hårsekkbetennelse. En tube kloramfenikol var oppbevart i kjøleskapet. Stryk salven under nedre øyelokk tre ganger om dagen. Idet han med ett øye gransket øyet han ikke kunne åpne, skjønte han noe nytt og vidunderlig om øyelokket. At det beskytter øyet mot invasjoner og gjør det mulig å la være å se. Han ville ikke kimse av det vidunderlige: dette til tider å kunne la være å se.

143 I

ngen kopp stod ute, ikke en skål å se. Bare bassen, etterlatt inntil trappeavsatsen. Saksofonen: fra en gjenbruksbutikk, antagelig. Hvis mat kunne komme fra konteinere, kunne en saksofon komme fra en gjenbruksbutikk. Kjære Mattis, det er du som vet om konteinerne i byen. Du, og så Rita. Rita er en kløpper, Rita er en kløpper. I pusten hans nynnet det Rita er en kløpper, Rita er en tusenkunstner i konteinerne. Sigøynerne i Oslo ville heller motta fra en som ga enn hente avlagte ting selv.

Tenk om denne sigøyneren, kontrabassens fingre, slik kunne en tenke om ham, ikke kunne si annet ord enn «moni» på språket som ble brukt av flertallet i Oslo. På morsmålet synge, på pengespråket bare «moni». Det suste nå av lyder i nedgangen til t-banen. Folk strenet forbi, han kom seg ikke bort herifra.

Drønnet sommeren før ble hørt av tusener. Det var her han stod det sekundet den dagen. Da var det såvidt han spurte seg «hva er dette», og så på klokken. 15.26. Det var i det minuttet han hørte et drønn som ikke lignet andre lyder, især ikke i juli. Anja ringte rett etterpå. Hun var den første. Hvor er du, pappa. Her, svarte han. Jeg er her. Uskadd, spurte hun.

Uskadd, svarte han. En blir ikke skadd i nedgangen til t-banen i Oslo, la han til, både humoristisk og forstandig. Han var forfjamset over at Anja ringte tidlig en fredag ettermiddag. Riktignok var han gammel. Såvidt han visste var han uskadd. Ikke uten sorg, riktignok. Det Anja sa hadde myndighet, så han var ikke bomsikker på om han var skadd eller noe annet. Det 12

var etter Rita, så han kunne opplagt være et eller annet, inntil videre ikke-kategorisert. Så var det ikke etter Rita. Rita var bare i grov forstand forbi. Anja kunne vite noe han ikke visste selv. Barn har et skarpere syn. Da spurte han om bratsjen hennes var uskadd. Ja, det var den dagen han spurte om bratsjen hennes var uskadd. Det skulle komme flere rare setninger den dagen. Anja svarte at bratsjen var en bagatell. Bratsjen hadde aldri vært en bagatell før, så hvorfor var den det den dagen.

Da hadde han ennå ikke sett den fuktige bassen i juli 2012. Et instrument kan ikke bli en bagatell.

142 Anja ville neppe hatt lyst til å danse ved nedgangen til t-banen eller ved fontenen. Pappa, det der er ingen danseplass. Da kunne han spurt om et sted måtte være danseplass for at en skulle danse der, og hvorfor bor du forresten i en annen by, Anja. Så fort han tenkte på byen til Anja, ville han dra dit.

Til Anja. Men også til byen hennes. Budapest, såpass visste han, var et slitt europeisk legeme, medtatt og vidunderlig.

Han bodde i Oslo, der han kjente asfalten og blomsterbedene.

Anja, husker du geitene, lammene, bekkeblommene og alt som pleide å dukke opp hver gang du og jeg trasket i utmark og skog fra du var cirka fire år. Geitene på et bestemt sted hadde rosa merker i det ytre øret. Å, som du løp etter killingene. Det gresset lam der også, og rett som det var stakk det nesler og geiterams opp i veikanten. Han skulle gjerne lagt en blomst, aller helst en burgunderfiolett geiterams, foran sigøynerens kontrabass, før han forlot åstedet. Men blomsterbedene i nærheten tilhørte kommunen. Han lot være å ta blomsten fra det kom13

munale bedet. Og nå bar det østover, til krysset St. Olavs gate–Ullevålsveien, inn sidedøren til St. Olav, for å tenne et lys i høyre hjørne av kirken, som var åpen og for alle. Jeg tror, tenkte han. Jeg tror. Men hva skal jeg gjøre med mordet. Entall eller flertall, mord eller selvmord? Han visste ikke, og slett ikke med filosofisk, eller metafysisk, presisjon, hva forskjellen var.

Var selvmord en underkategori av mord, eller var det omvendt; eller var mord en kategori og selvmord en annen, likestilt og atskilt? Spørsmålet kunne ikke overlates til leger og jurister. En måtte ha vært ved kanten for å stotre frem en antagelse og kanskje vite noe. Kanskje måtte en ha sklidd utfor minst én gang og arkivert erindringen om det. Det var ikke nok å falle; en måtte tenke også: om fallet og nødvendigheten av det.

141 Det var så mye som kunne dirre i en far. Som dette: om den ene var mer datter enn den andre. Øynene til Anja ville blitt blanke om hun hørte spørsmålet og tok det til seg. Anja var den eneste datteren hans, så legg vekk det der latterlige spørsmålet; slik kommanderte han seg. Anja bodde der hun ville, midt i Europa. Rita var der ingen kunne vite om det var tomt eller oppfylt, en kunne ikke engang vite at det var et sted. Rita var død. Hun var ikke mindre datter av den grunn. Jan, du er ikke Ritas far, ville Andrea sagt, med store fakter, og deretter lagt til at hun var slått av at han ikke visste noe om forskjeller.

Ja, hun var bokstavelig talt slått. Andrea var for taktfull til å nevne svangerskapet. Han var i rommet da Anja kom ut, men hadde ikke noe med Ritas unnfangelse og fødsel å gjøre. Men han visste noe annet om å være far også. Han dypper høyre14

hånds pekefinger i vievannet, gjør korstegnet over ansiktet og gjentar for seg selv at han vet noe annet også. Rita kunne danset i midtgangen i denne en smule glorete kirken. Maria, skåret i tre, var kledd i mursteinsrød fløyelskjole innerst til høyre i kirkerommet; også barnet i blå kjortel var skåret i tre. Den gangen Jesus sa til Maria: «kvinne, hva er det mellom deg og meg» eller, i en annen oversettelse: «kvinne, hva har jeg med deg å gjøre», var han en voksen mann, og ikke et barn. Litt eldre enn Mattis, sønnen hans som hadde styrtet sammen. Alle det angikk hadde skjønt det. Det var nesten så de påla seg både å se og å se bort fra sammenstyrtningen til Mattis nesten to år før, uten merkbare rykninger. Mattis var Ritas. Mattis ble ikke liggende nede etter Rita, men karret seg opp. Mattis ser på barna og karrer seg opp. Mattis er Ritas nå også, han kan ikke annet. Slik hamrer det i tinningene på ham som er faren.

Mattis kunne valgt å bli værende igjen på bunnen. Han kunne valgt å bli igjen der eller bare blitt igjen, som et gerundium: et havende-blitt, uten å velge noe som helst. Konjunktiv, pappa, konjunktiv, kunne Mattis sagt og strålt. Han, faren, ville ikke visst om det gjaldt lykken over den grammatikalske formen eller lettelsen over å ha reist seg igjen. «Hvem er min mor og min søster og min bror.» Slik spurte mesteren, han som pleide å holde seg til stier, sletter og strandkanter, og for det meste trasket barbeint. Slik spør mesteren. Han har ikke sluttet å spørre.

Men han nevner ikke sønn eller datter. Han kunne sagt mye som ingen skrev ned, enten fordi de valgte å la være eller fordi de glemte det. Mesteren talte med myndighet, så hvorfor skrev han det ikke ned. Kanskje ville han være disiplenes, og ikke sin egen. Han ville la følgesvennene skrive. Tiden var knapp; kanskje derfor. Kanskje ville han blitt fraværende for disiplene om han skrev, i tillegg til å vandre og snakke. Han kunne ikke sett, hørt, talt og trasket årvåkent, om han også skrev det.

15

Blikket kunne blitt flakkende både hos mester og følgesvenner. De ville ikke visst om de skulle lese i nedtegnelsene eller holde føttene på stien og bøye seg. Men han trakk seg tilbake for å be. Da sa han: nå går jeg avsides. Så gikk han. Den som bad behøvde ingenting annet, den som skrev behøvde redskaper. Barføtt og tomhendt, det var slik han var. En kjente ikke Jesu stemme. Arameiske ord, men hva slags klang? Var ikke ordene blitt skrevet ned, ville han ikke hatt noen mester. Jesus kunne skrive; kanskje kunne han synge også. Men med hvilken klang. Når han, faren til Anja og Mattis, en gang ble mer samlet enn han var for øyeblikket, ville han tenke over bokstavenes betydning for pusten og synet. Så ville han tenke over mordet og gud. Hvis Rita hadde sett ham akkurat nå, ville hun visst at han hadde strøket vievann over pannen før han – resolutt til ham å være – satte seg på kirkebenken tre rader unna Maria-med-barnet og den østlige bevegelsen hun utførte med høyrehånden. Håndflaten hennes var vendt ut mot alle. Kunne sorg fordampe, og så plutselig var det ikke mer igjen; verken sorg eller minne?

140 Det kunne dirre i en by også. Dette visste de fleste i Oslo.

Nå var det et år siden regjeringsbygget styrtet sammen. Deretter: en bølge, en nær sagt ubegripelig flo av ansikter som hadde med hverandre å gjøre. Tusen ganger flere roser enn vanlig, rene skipslaster. Med ett lurte han på hvor sigøynerne i byen oppholdt seg i sekundet med drønn og røyk og i dagene etterpå. Spredt, selvfølgelig, men hvor? Og om de etter 22. juli valgte seg andre gatehjørner enn før, og hva de kalte det 16

nye drønnet. Også fattige og tilreisende folk kunne bli skrekkslagne. Der satt de med trekkspillet, skålene og bildet av ett, to eller tre barn og, i tillegg, forskrekkelsen. Heller ikke han spurte etter sigøynerne den dagen. Spørsmålet våket ikke over ham. Spørsmål våker over sine egne og bidrar til at de ikke dreper. «Du skal ikke drepe.» Det var dette han ville snakke med noen om. Kunne det å drepe under bestemte omstendigheter være annet enn nettopp det: drepe. Var det i alle mulige, inklusive metafysiske, henseende annerledes å drepe seg selv enn å drepe en annen, på grunn av en antatt eiendomsrett til egen kropp. Han ville sette et telys under treskulpturen av Mariaog-barnet. Vietnamesere utførte denne gesten sent og tidlig; de bad for slektninger som var blitt igjen i Ho Chi Minh-byen.

Han ville be for sin egen skjelningsevne. Rita kunne danset i nedgangen til t-banen, hun kunne danset i midtgangen i kirken også. Tilgi meg, Anja. Det er deg jeg har født med registreringsdato. Moren din presset deg ut, mens jeg var den første som holdt deg til brystet da du var nyfødt, og så å si blind. Du og jeg har vokst opp sammen. Dette er en bitteliten, og i visse henseende, skakkjørt by. Kunne du kanskje komme hit og spille en ungarsk folkemelodi.

139 Jeg tror, fastslo han. Som et sitat av seg selv. Han skjønte seg ikke på gudespråkene som rullet og rullet. En kunne bli dratt inn og rullet rundt; hvor var navet. To vietnamesere, eller var det sør-koreanere, fotograferte hverandre foran alteret. Da kom han på telysene han hadde glemt å tenne. Det var laget en glipe til mynter og sedler i hjørnet av kirken, der til høyre for 17

Maria-med-barnet. Han tok frem tre tjuekronersmynter. Mattis, som kjøpte minst mulig, ville ikke bebreidet ham pengebruken. Mattis og Rita hadde pleid å gjøre matraid i konteinere.

Tenn lysene, du, pappa. Tenn ett for meg også. Ja, gutten min.

Da merket han tårene renne ned over begge kinn. Idet han så opp, var det ingen der som fotograferte. Østasiater visste et og annet om diskresjon. En annens tårer betydde at en skulle snu seg vekk, og ikke la den tårevåte vite at han var sett.

138 Han hilste på en vietnameser som strøk vievann over pannen ved utgangen av kirken. I et brøkdels sekund var det som å se inn i vietnameserens hjerne, i synapseovergangene, der spørsmålet ble formet, antagelig på vietnamesisk: hvor har jeg sett den innfødte mannen der før? Men du har ikke sett meg, venn.

Jeg er bare en som tilfeldigvis går ut idet du kommer inn. Selv et ganske lite barn kunne, på meget få minutter, bevege seg derifra og til Wergelands grav på Vår Frelsers Gravlund. I Akersveien så han en mann i halv kroppshøyde, krum i nittigraders vinkel, skjene hit og dit på fortauet, med en sigarett dinglende mellom to fingre i venstre hånd. Om en lot være å stanse for å se seg om og fundere, var det bare noen få minutters gange fra Maria med gamle gevanter til dikteren med gullforsirt og grønnmalt grav: hvem skulle slippes inn i riket, og hvem måtte av doktrinære grunner holdes ute. Dikteren bad ikke om gullforsiring. Hvis han hadde hatt anledning, mot og språk til det, ville han fortalt sigøyneren med kontrabassen om Wergeland.

De to kunne, om det var oppholdsvær, satt seg ved dikterens grav eller ved fontenen foran nedgangen til t-banen og utveks18

let et og annet om byen, om basstrenger, hva de var laget av, hva de hadde kostet opp gjennom tidene, og om barna, de som vedble å dirre i minnet, uansett alder, lykke og ulykke. Ja, sitte sammen slik, med bassen i nærheten. En skulle ikke kimse av en gammel gravlund som var arkiv og resonansbunn for enhver. En pensjonert latinlærer skjønte seg på arkiver. Han ville for øvrig, og snarest mulig, spørre Andrea om hun hadde en skål å avse. Til hva da, Jan? Til brød, samt et og annet i tillegg, kunne han svart, kontant og myndig. Han skjønte seg ikke på Andrea når det gjaldt sigøynere. Hun ville ikke ha dem i Europa. Ikke ha, og i hvert fall ikke se. Andrea, se etter sønnen vår. Vi skal se etter dem som er gitt oss. Noen blir gitt fra egen kropp, andre på underlige og til og med underfulle vis.

Han ante ikke hvem som ikke var gitt ham. Først begynte Anja i Andrea, og deretter ved brystet hans. Da var hun blårødfiolett, slimete og ingenting annet enn mirakuløs.

137 F

or Anja var det nå bratsjen. Futteral med fuktighetsmåler, trukket med et forseggjort innvendig klede, og buen i et eget kammer. Hør largosatsen i den åttende strykekvartetten til Sjostakovitsj, pappa. Sonaten kalles Dresden også. Ja, Anja.

Fiolin, ikke bratsj; ikke sant. Opus 110, svarte hun. Bare hør den, du. Ja, han skulle høre. Hva med sonaten for bratsj, spurte han nesten fåret. For han ville være med i tallene hennes.

Det var opus 147. Han tenkte «opus» fordi hun sa det. Opus hadde med døden å gjøre. Ingenting ble kalt opus før kunstneren var død. Dette var ingen stringent tanke. For det het antagelig opus før døden også. Sonaten for bratsj var det siste verket mesteren laget. I telefonen sa Anja: «pappa, gå hjem».

Også det dirret. «Pappa gå hjem, pappa gå hjem.» Han var jo hjemme. Der hun var, akkurat der, i den sonaten, og ethvert annet sted. I lammene, i sangene. I den første litt blåfiolette fargen, i skrukkene i huden. Anja, sa han en gang: noen ganger må følelse, fingre og strenger bli til en eneste bevegelse, uten noter. Fingrene visste jo hva de skulle. Buehånden med høyre pekefinger, tro på den. Håret i øregangen, der lyden vibrerer, vet hvilke strøk som er sanne. Musikalske sigøynere visste det samme. Kanskje sa han «uten noter», kanskje ikke. Det med sigøynerne utelot han. Han husket «pappa gå hjem»; ja, det surret i sirkel, rundt og rundt, rullet som et hjul, gjennom ham der han satt og var omsluttet av de gamle gravene. Etter Rita var erindringsevnen blitt uforutsigbar. Ikke nedsatt, bare 20

porøs. Noe falt ut, raknet eller glapp; annet festet seg rått, en kunne sagt: eventyrlig. Han visste ikke hvilken tidsbruk som var sann. Pluskvamperfektum, perfektum, fortid, nåtid. Plutselig slo det ham at han ikke visste noe som helst om dagen Rita ble født. Han var ikke der. En dato var abstrakt. Selv Mattis visste ikke noe om den første dagen til Rita. Mens Mattis var som aller mest knust sa han at han skulle vært der da Rita ble født. Kanskje hun ble glemt igjen eller lagt for seg selv som et stykke gråstein eller gips, sa Mattis. Det var et eiendommelig utsagn. Det som kunne vært gråstein kunne ikke vært gips.

Rita-barnet var sikkert vått og slimete som andre nyfødte. Ikke alle ville ta i sånt. Han ante ikke hvem som holdt barnet inntil seg og vasket og tørket henne første gang. Ikke om navnet var der før hun kom ut, heller. De visste det var en 8. november.

Han mente det var i 1980. Plutselig slo det inn i ham at spedbarn ikke kunne noe for det. De ble født, og så måtte de lære å se, gå og tåle. De måtte tåle andre kropper og verden. Både det som var det samme og det som skiftet, enten det var til å tåle eller ikke. Anja, Mattis, Rita og billiardene av alle med hender og føtter måtte tåle det som var for mye og på feil sted, i tillegg til manglene.

136 Dagen Anja kom, i journalen: kl 11.23, ble han både null og utvidet. Et null med horisont, der barnet var horisonten. Da han første gang stod bøyd over det dunete barnehodet og det temmede eller kanskje fullførte ansiktet til moren, falt det ham ikke inn å undersøke tærne og fingrene på den nyfødte, hvor mange de var, og om størrelsen og formen var riktig. Det var den kvelden han begynte å skrive, sindig, som en som er ferdig med et viktig forarbeid, og utløst av det han nettopp hadde sett, eller mer presist selve fenomenet barn; han skrev slik han aldri før hadde skrevet, for hånd i et hefte, og visste i samme stund at han måtte skaffe seg en bunke med slike hefter, og nummerere dem. Hver dato skulle bety akkurat denne dagen, og aldri være løsrevet fra trærne, hundene, maten og ansiktene akkurat den dagen. Når han tenkte på den første Anja-dagen, slo det ham at han hadde vært helt samlet. Hvem er min neste?

Og svaret var: ansiktet foran meg. På forsiden av heftet: «Til Anja.» At barnet, om det ble jente, skulle hete Anja, hadde Andrea sagt for lengst. Det lød slavisk; han spurte ikke hva det betydde. Han nynnet navnet, og fornemmet at han ble vakrere av å nynne det. Så ble han lattermild av å tenke at lyden i navnet hennes skulle endre utseendet hans. Han var en overstadig dåre av en ny pappa. Der lå moren og barnet. Begge var henvist til ham, moren fordi hun ifølge fødselen et annet sted, tross norsk statsborgerskap, var utlending, og for øyeblikket utmattet, barnet fordi det var barn. Barnet var født og han ble, i en 22

gyngende følelse, større og mindre, større og mindre, større og mindre, og enda mindre, av dette enkle: at et barn var født rett foran ham. Han reiste gjennom en trakt som utvidet seg, og ble kastet ut gjennom den videste åpningen av alle; ikke at han var stor, men eksistensen var det. Han nynnet navnet hennes, med trykk henholdsvis på første og siste ledd. Ja, navnet var en huske han gynget i. Han var null, pluss Anja. Et henrykt null, som ikke hadde noe imot å være det. Den dagen var han som aldri før inne i eksistensen. I inngangen til heftet stod det skrevet: bok a. Da funderte han ikke på om alle påfølgende hefter, eller bare det første, skulle være tilegnet Anja. Han var heretter tre. Anja, Andrea og Jan. Andrea trykket hånden hans til pannen, hun var kald og svett, og i ferd med å stemple ut.

Plutselig begynte hun å snakke ungarsk. Sykepleieren så forbauset på ham. Så skiftet Andrea om til norsk og sa, nærmest bedugget, at den forrige var den første stemmen hennes. Hun sa stemmen, og ikke språket. Han husket det ennå, for det var så slående at han skrev det ned. Andrea betrodde seg. Jeg skiftet den ut, men den første er og blir den første, sa hun. Ingenting er utskiftbart, la hun til, og la seg ned igjen med øynene lukket. Han grep seg i å lete etter ordet for «på gjensyn» på ungarsk. Viszontlátásra. Men han skjønte bare barnet, og i tillegg noe sterkt og underlig som ikke slapp taket: at det var faren, hans egen far, som nå ga ham det hele. Pappa, mumlet han. Det stod som en påle. Pappa. Den ene kjærligheten strøk ikke ut den andre. Medtatte Andrea var sin mors datter og barn av en annen grammatikk. Han nynnet en nynorsk bånsull og deretter en salme, og ga Andrea vann i sykehuskoppen.

Det var søvn han først og fremst ønsket å gi henne. Hendene hennes lå løst foldet på dynen, mens mummelet ebbet ut; han skulle så gjerne vist henne en enkel måte å holde barnet på.

Perfeksjonistisk presise Andrea, urbant klønete Andrea. Hun 23

visste ingenting om dyr; hun hadde neppe noen gang holdt i en valp. Andrea, nå er det store arbeidet ferdig. Heretter kan du nøye deg med å holde barnet inntil magen, brystet og halsen og gi henne mat. Resten ville han mer enn gjerne ta seg av. Da løsnet det en ny lyd fra Andrea. Stemmen hennes var en stor og gavmild alt. Han strøk barnet over hodet og la henne på magen til moren. Det rykket i barnehodet. I et forferdet kast kom han til å tenke på matmangel. Andrea så på ham med et blikk som både var slørete, skarpt, redd og lykksalig; det lot seg ikke oversette. Det var da det ble tvingende klart for ham at Andrea var utlending, og deretter: at han neppe ville tålt å dele seng og bord med en som var født i samme land, for han behøvde flerstemtheten en ikke kunne lage seg selv. Andrea var utlendingen som hadde danset barneballett i Budapest, og for øyeblikket var en lett fjær med opphold utenfor rekkevidde.

Du. Du Andrea. Andrea, der ligger hun på magen din og sover.

Andrea så på ham, lykksalig. Han elsket henne. Så nynnet hun en ungarsk vuggesang og sovnet, som om alt var fullført, og det var unødig, og kanskje til og med forfengelig, å se seg tilbake. Han ble sittende ved fødesengen som en umålbar størrelse, både et null og seg selv, mannen Jan, flerdoblet, ruset og lysvåken, med det strenge oppdraget: å være pappa-mamma så lenge Andrea sov. Han hadde for lengst lovet faren å følge med på de første lydene barnet laget, for så å notere dem ned. Når ordene kom, skulle han notere ordene; og det samme med setningene. Han ville skrive ned alt sammen. Han kunne anvendt opptaksmaskin. Men han ville aldri ønsket å nærme seg barnehodet med en hard svart gjenstand. Det han hadde tilgang til var sitt eget øre. Han hadde ikke hatt barnets hjerterytme i kroppen før dette, bare i hånden på Andreas mage. Det var da han innså at han holdt på å bli en annen. Det egne en drasset på kunne flytte på seg og til og med lesses av. Han hadde 24

aldri før spurt seg hvor mange et menneske kunne bli. Han var nå tre. Den han hadde vært frem til 7. juli 1979, kl 11.23, var for øyeblikket umerkelig. Han kunne ikke huske om tilstanden varte bare akkurat så lenge Andrea sov, eller også strakte seg ut etterpå. Alle tre ble født i det minuttet. Han ante ikke hva barnet, som plutselig var ute i det åpne, kunne fornemme. Han så på det og ble rystet over det skjøre hodet. Et presist slag på riktig punkt i nakken, og deretter: slutt. Det sank gjennom ham: bli en annen, bli en annen, og ikke bare det: men en annen som kunne bli drept. Det var da han første gang tenkte, fordi han ble slått av muligheten, på det å drepe og bli drept. Ett slag på riktig punkt i nakken, og deretter: myrdet og morder. Alt dette stod å lese i hefte a. Han ville aldri slå Anja i nakken. Men han kunne gjort det. Da ville også han blitt drept. Skillet var utelukkende anatomisk, eller så var det arkitektonisk.