Rosens vinger, utdrag

Oslo, onsdag 15. juni Togvognen på Nordstrand stasjon var smekk full denne morgenen som den ofte var på denne tiden av døgnet. Folk fikk presset seg inn i siste liten før den korte distansen mot Sentralstasjonen og videre inn i mørket mot Nationaltheatret stasjon nede i sentrum. Carl Simmer bannet over å bli trengt opp i et hjørne av en mor med tvillingvogn som tydeligvis ikke forsto at vognen ville sperre for ham når han skulle av på neste stasjon. Så lenge han kunne huske hadde han alltid sørget for å ha en plan for hvordan han skulle komme seg ut av vanskelige situasjoner.

Dette inkluderte også exiten fra en togvogn. Antagelig satt dette i fra studiedagene da han konsekvent snek på T-banen kun for å oppleve spenning. Han kunne føle billettkontroll på lang avstand. Det var ikke få ganger han hadde jumpet av på Frøen stasjon på vei ned mot sentrum fra Kringsjå studentby bare for å unngå horden av kontrollører som gikk på t-banen akkurat der. Nå var han i ferd med å posisjonere seg for å komme først ut av vognen på Nationaltheatret stasjon. Konkurranseinstinktet var såpass utviklet hos Carl Simmer at han for seg selv kunne skape en thriller ut av enhver situasjon.

Da vognen stoppet ble han som ventet hindret av tvillingvognen og mistet dyrebar tid på vei ut på perrongen. Han fikk i tillegg spor etter vognhjulet på sin mørke, nypressede bukse og ble tråkket på sin høyre lakksko av en hip-hopper med øre-telefoner. Han kom i det hele tatt på etterskudd ut av vognen og måtte småløpe for å være blant de første bort til rulletrappen.

Det var her han satte inn støtet: Han forserte forbi de stakkarene som sto på rulletrappens høyre side og kunne konstatere at det likevel ble pallplass da han var på toppen av rulletrappen.

Han hadde klart å snu motgang til medgang i løpet av kort tid og var svært fornøyd da han spaserte nedover mot kontoret på Aker Brygge. Atletisk og høyreist, elegant, en mann som oste av kvalitet, merket seg ofte de stjålne eller aller helst inviterende blikkene fra forbipasserende kvinner.

Dagen i dag var mer spesiell enn på lenge. Han hadde gått i transe i det siste døgnet. Da offerets navn var blitt offentliggjort på gårsdagens pressekonferanse, hadde han ikke trodd det var sant. Nyheten om Bygdøydrapet hadde rystet ham så voldsomt at han nesten ikke hadde hatt en sammenhengende time med søvn. Sjokkert hadde han vridd seg igjennom natten og forsøkt å rekonstruere alle telefonsamtaler og møter han hadde hatt med Joachim van Alden