Vokterne

John Grisham

Vokterne Oversatt av Truls Holst Kopperud

John Grisham Originalens tittel: The Guardians Oversatt av Truls Holst Kopperud Copyright © 2019 by Belfry Holdings, Inc All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022

ISBN 978-82-02-68963-6 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.shutterstock.com Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2022, Riga, Latvia Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til James McCloskey «The Exonerator»

kapittel 1

Duke Russell er ikke skyldig i de unevnelige forbrytelsene han ble dømt for, men ikke desto mindre ligger han an til å bli henrettet for dem om én time og førti minutter. Som vanlig på en slik grufull kveld synes det som om klokken tikker stadig raskere etter hvert som det endelige tidspunktet nærmer seg. Jeg har lidd meg gjennom to slike nedtellinger i andre delstater. Den ene ble gjennomført som planlagt, og karen jeg representerte der, fikk sagt sine siste ord. Den andre nedtellingen ble som ved et mirakel avblåst i siste sekund.

La gjerne klokken tikke – det kommer ikke til å skje, i hvert fall ikke i kveld. Folkene som har styringen i Alabama, vil nok en vakker dag lykkes med å servere Duke hans siste måltid før de setter nålen i armen på ham, men ikke i kveld.

Han har sittet på dødscelle i bare ni år. Snittet i denne delstaten er femten. Tjue er ikke uvanlig. En anke flakser omkring i systemet i Ellevte rettskrets i Atlanta, og når den i løpet av en times tid lander på skrivebordet til den riktige fullmektigen, vil henrettelsen bli utsatt. Duke vil bli ført tilbake til enecellens mareritt og får leve videre for å kunne dø en annen dag.

Han har vært klienten min de siste fire årene. Blant dem som kjemper hans sak, er et digert advokatfirma i Chicago, som har bidratt med tusenvis av timer de ikke har tatt betalt for, og en gruppe med dødsstraffmotstandere fra Birmingham, som er nokså glissen. For fire år siden, da jeg ble 7

overbevist om at han var uskyldig, meldte jeg meg inn og ble gruppens talsmann. For tiden har jeg fem saker; samtlige vedrører feilaktige dommer, i hvert fall etter min oppfatning.

Jeg har sett én av klientene mine dø. Jeg mener fremdeles at han var uskyldig. Jeg klarte bare ikke å bevise det i tide.

Det får greie seg med én.

For tredje gang i dag skrider jeg inn i dødscelleavdelingen i Alabama og stanser foran metalldetektoren som sperrer inngangen, der det sitter to dystert skulende voktere som verner sitt territorium. Den ene har en skriveplate mellom hendene og glaner på meg som om han har glemt navnet mitt på de to timene som har gått siden det siste besøket mitt her.

«Post, Cullen Post,» sier jeg til kjøtthuet. «Jeg representerer Duke Russell.»

Han gransker skriveplaten, som ser ut til å romme informasjon av vital betydning, finner det han leter etter, og nikker mot en kurv av plast som står på et kort transportbånd.

Det er i den jeg plasserer dokumentmappen og mobilen, akkurat som for litt siden.

«Belte og klokke også?» spør jeg småfrekt og drevent.

«Nei,» grynter han anstrengt. Jeg passerer gjennom detektoren, får grønt lys, og nok en gang har en uskyldig advokat klart å komme seg på korrekt vis inn i dødscelleavdelingen i ubevæpnet tilstand. Jeg fisker til meg mappen og mobilen og følger etter den andre vokteren langs en naken korridor som ender i en gittervegg. Han nikker, trykker på en bryter, metalliske lyder oppstår idet gitterveggen åpner seg, og vi fortsetter gjennom en ny korridor som fører oss stadig lenger inn i denne elendige bygningen. Rundt et hjørne står det noen karer og venter foran en ståldør uten vinduer. Fire har uniform, to av dem er iført dress. En av disse to er fengselsdirektøren.

Han ser alvorlig ut og kommer bort til meg. «Har du litt tid?»

«Ikke så mye,» svarer jeg. Vi fjerner oss fra de øvrige for å kunne snakke uforstyrret. Han er ingen drittsekk, han gjør 8

bare jobben sin, en jobb han er ny i, noe som gjør denne henrettelsen til hans første. Han tilhører dessuten fienden, og uansett hva han søker av informasjon, skal han ikke få den av meg.

Vi stikker hodene sammen som gamle kompiser, og han hvisker: «Hvordan ser det ut?»

Jeg kikker meg rundt som for å vurdere situasjonen og svarer: «Jøss, jeg vet da pokker. Det ligner en henrettelse, synes jeg.»

«Gi deg nå, Post. Advokatene våre mener det er bare å stå på.»

«Advokatene deres er idioter. Og denne samtalen har vi allerede hatt.»

«Gi deg nå, Post. Hvor store er sjansene nå?»

«Femti-femti,» sier jeg, og lyver ham rett opp i ansiktet.

Det forvirrer ham, og han virker usikker på hvordan han skal svare. «Jeg vil gjerne besøke klienten min,» sier jeg.

«Selvfølgelig,» sier han med høy stemme og påtatt frustrasjon. Det må ikke se ut som om han samarbeider med meg, så han fjerner seg i all hast. Vokterne går til side, og en av dem åpner døren.

Inne på Venterommet ligger Duke på en feltseng med lukkede øyne. Reglementet for festlighetene har åpnet for tilgang til en liten farge-TV der han kan se på akkurat hva han vil. Lyden er skrudd av, og kabelsendingene er fulle av rapporter om skogbrannene lenger vest. Nedtellingen for Duke er ingen stor, landsdekkende nyhet.

Når det går mot en henrettelse, har delstatene som praktiserer den slags, sine egne fjollete ritualer, som uten unntak er utviklet for å skape så stor dramatikk som mulig. Her tillater de familien å være fysisk til stede og sammen med den dødsdømte i et stort besøksrom. Klokken 22.00 blir han ført inn i Venterommet, som ligger vegg i vegg med Dødskammeret, der han skal bli tatt livet av. En advokat og en fengselsprest får lov til å sitte hos ham, men ingen andre. Det siste måltidet blir servert rundt klokken 22.30, og han kan bestille akkurat det han vil ha, bortsett fra alkohol.

9

«Hvordan går det?» spør jeg idet han setter seg opp og smiler.

«Aldri følt meg bedre. Er det noe nytt?»

«Ikke ennå, men jeg er fremdeles optimist. Vi bør høre noe ganske snart.»

Duke er trettiåtte og hvit, og før han ble pågrepet for voldtekt og drap, hadde hans kriminelle karriere begrenset seg til to dommer for fyllekjøring og en hel bråte fartsbøter.

Ingen tilfeller av vold i det hele tatt. Han var en festløve og partygutt i sine yngre dager, men etter ni år i enecelle har han roet seg betraktelig. Min jobb går ut på å få satt ham fri, noe som for øyeblikket fortoner seg som en vanvittig drøm.

Jeg tar fjernkontrollen og bytter til en kanal som sender fra Birmingham, men jeg lar lyden være av.

«Du virker svært så selvsikker,» sier han.

«Jeg kan ta meg råd til det. Det er ikke meg de skal sette nålen i.»

«Du er en festlig fyr, Post.»

«Slapp av, Duke.»

«Slappe av?» Han svinger bena ut av sengen og setter føttene på gulvet. Han ser faktisk temmelig avslappet ut, forholdene tatt i betraktning. Han ler og sier: «Husker du Lucky Skelton?»

«Nei.» «De ekspederte ham til slutt, for cirka fem år siden, men ikke før de hadde servert ham hans siste måltid tre ganger.

Tre ganger gikk han planken før noen ga ham et puff i ryggen. Pizzapølse og kirsebærcola.»

«Og hva var det du bestilte?»

«Biff og pommes frites og en sekspakk med øl.»

«Jeg ville ikke vært for sikker på ølet.»

«Skulle ikke du få meg ut herfra, Post?»

«Ikke i kveld, men jeg jobber med saken.»

«Hvis jeg kommer ut, skal jeg gå rett til nærmeste bar og drikke kalde øl til jeg svimer av.»

«Og jeg blir med. Her har vi guvernøren.» Han kommer til syne på skjermen, og jeg setter på lyden.

10

Han står foran en skog av mikrofoner med kraftige lyskastere rett opp i ansiktet. I mørk dress, paisleymønstret slips og hvit skjorte, og med hvert eneste innfargede hårstrå presisjonsmessig klebet på plass med gelé. En omvandrende reklameplakat. Han ser akkurat passe plaget ut og sier: «Jeg har foretatt en grundig vurdering av Mr. Russells sak og drøftet den inngående med mine etterforskere. Jeg har også hatt møter med familien til Emily Broone, offeret for Mr. Russells ugjerninger, og familien tar sterkt avstand fra tanken på benådning. Etter å ha gransket saken fra alle sider har jeg besluttet å la dommen stå ved makt. Kjennelsen forblir uendret, og henrettelsen vil gå sin gang. Folket har talt.

Mr. Russells bønn om benådning er derfor avslått.» Han kunngjør dette med så mye drama han klarer å mønstre før han bukker, og trekker seg langsomt bort fra kameraene med vissheten om at hans store opptreden er komplett. Elvis har forlatt bygningen. For tre dager siden tok han seg tid til å innvilge meg en femten minutters audiens, hvoretter han ga seg til å diskutere vårt «fortrolige» møte med sine yndlingsjournalister.

Hadde vurderingen hans vært så grundig som han påsto, ville han visst at Duke Russell ikke hadde noe å gjøre med voldtekten og drapet på Emily Broone for elleve år siden. Jeg slår av lyden og sier: «Ikke noe overraskende der.»

«Har han noen gang benådet folk?» spør Duke.

«Naturligvis ikke.»

Det høres harde bank, og døren åpnes på vidt gap. To voktere dukker opp, og den ene skyver på en tralle med det siste måltidet. De setter den fra seg og forsvinner. Duke stirrer på biffen og pommes fritesene og en temmelig tynnskåret skive sjokoladekake og sier: «Ikke noe øl.»

«Nyt is-teen din.»

Han sitter på kanten av feltsengen og begynner å spise.

Maten dufter deilig, og det går opp for meg at jeg ikke har spist noe de siste tjuefire timene. «Vil du ha noen pommes frites?» spør han.

«Nei takk.»

11

«Jeg klarer ikke å spise alt dette. Av en eller annen grunn har jeg dårlig appetitt.»

«Hvordan gikk det med moren din?»

Han legger innpå en svær kjøttbit og tygger langsomt.

«Ikke så altfor bra, som man kunne forvente. Masse tårer.

Det var ganske forferdelig.»

Mobilen i lommen min vibrerer, og jeg fisker den opp. Jeg ser hvem som ringer, og sier: «Her har vi den.» Jeg smiler til Duke og sier hallo. Det er fullmektigen i Ellevte rettskrets, en fyr jeg kjenner ganske bra, og han gir meg beskjed om at sjefen hans nettopp har signert en rettsordre om å utsette henrettelsen, da det trengs mer tid til å avgjøre hvorvidt Duke Russell ble rettferdig behandlet under saken mot ham.

Jeg spør ham om når utsettelsen blir kunngjort, og han svarer omgående.

Jeg kikker på klienten min og sier: «Du fikk utsettelse.

Ingen nål i kveld. Er det lenge før du er ferdig med biffen?»

«Fem minutter,» svarer han med et bredt smil mens han skjærer løs en ny bit.

«Kan du vente i ti minutter?» spør jeg fullmektigen. «Klienten min vil gjerne få i seg sitt siste måltid.» Vi akkorderer frem og tilbake og blir til slutt enige om sju minutter. Jeg takker, bryter samtalen og taster et annet nummer. «Spis fort,» sier jeg. Han har plutselig fått appetitten tilbake og er lykkelig som en gris foran trauet.

Arkitekten bak Dukes feilaktige dom er en småbyaktor ved navn Chad Falwright. Akkurat nå sitter han i fengselets administrasjonsbygning en snau mil herfra og forbereder seg på sin karrieres stolteste øyeblikk. Han tror at han klokken 23.30 vil bli fulgt ut til en av fengselets minibusser sammen med Broone-familien og den lokale sheriffen, og kjørt hit til dødscelleavdelingen og ført videre inn i et lite rom med et stort vindu i den ene veggen som er dekket av en gardin. Chad tror at bare de har kommet seg på plass der, skal de vente på øyeblikket da Duke spennes fast på båren med nåler i armen, og gardinen trekkes til side på maksimalt dramatisk manér.

12

For en aktor finnes det ingen større følelse av å ha oppnådd noe enn å være vitne til en henrettelse han selv er ansvarlig for.

Men Chad vil bli nektet denne gleden. Jeg taster nummeret hans, og han svarer med en gang. «Det er Post,» begynner jeg. «Jeg sitter her borte i dødscelleavdelingen med en dårlig nyhet. Ellevte rettskrets har nettopp kunngjort en utsettelse. Det ser ut til at du bare får kare deg tilbake til Verona med halen mellom bena.»

Han stammer, men klarer å si: «Hva faen?»

«Du hørte hva jeg sa, Chad. Den falske dommen er i ferd med å smuldre opp. Nærmere enn dette kommer du aldri skalpen til Duke, selv om jeg må innrømme at du kom jævlig tett innpå. Ellevte rettskrets tviler på at saken ble ført på rettferdig grunnlag, så den avvises og sendes tilbake. Det er slutt, Chad. Beklager at jeg ødela ditt store øyeblikk.»

«Er dette en spøk, Post?»

«Ja, selvfølgelig. Vi driver ikke med annet enn tøys og tull her borte i dødscellene. Du har hatt det artig og snakket med journalister i hele dag. Nå er det vi her borte som morer oss litt over dette.» Å si at jeg avskyr denne typen, ville vært en enorm underdrivelse.

Jeg bryter samtalen og ser bort på Duke, som legger i seg av hjertens lyst. Med munnen full spør han: «Kan du ringe moren min?»

«Nei. Det er bare advokater som får bruke mobilen her inne, og hun får snart nok vite det. Skynd deg.» Han skyller biten ned med te og setter inn et kjapt angrep mot sjokoladekaken. Jeg griper fjernkontrollen og øker lydstyrken.

Mens han skraper restene av asjetten, blir det satt over til en andpusten reporter et eller annet sted ute på fengselsområdet som stammende forklarer oss at det er innvilget en utsettelse. Han ser uforstående og forvirret ut, og det er heller ikke annet enn forvirring som råder rundt ham.

Noen sekunder senere banker det på døren, og fengselsdirektøren toger inn. Han ser bildene på TV-skjermen og sier: «Så da har dere allerede hørt det?»

13

«Stemmer, direktør, beklager å ødelegge festen. Gi karene dine ordre om å trekke seg tilbake, og ring etter minibussen for meg, er du snill.»

Duke tørker seg om munnen med ermet på trøyen, begynner å glo, og sier: «Se ikke så skuffet ut, direktør!»

«Nei, egentlig er jeg lettet,» svarer han, men sannheten er åpenbar. Også han har tilbrakt dagen i samtaler med journalister og gledet seg over å være i begivenhetenes sentrum.

Men plutselig har det overraskende soloraidet langs sidelinjen endt med et skudd langt over mål.

«Nå drar jeg,» sier jeg til Duke idet vi rister labb.

«Takk skal du ha, Post,» kvitterer han.

«Vi holder kontakten.» Jeg setter kursen for døren og sier til fengselsdirektøren idet jeg passerer ham: «Du får hilse guvernøren.»

Jeg eskorteres til jeg er ute av bygningen og kjenner luften slå imot meg, kald og forfriskende. En vokter følger meg bort til en sivil fengselsbil et par meter unna. Jeg setter meg inn, og han lukker døren. «Til hovedporten,» sier jeg til sjåføren.

På veien gjennom det vidstrakte og uryddige området som utgjør Holman-fengselet, kjenner jeg brått at jeg er både utmattet og enormt sulten. Og fylt av en enorm lettelse.

Jeg lukker øynene, puster langsomt og tar inn over meg det mirakelet som skjedde, nemlig at Duke også får møte dagen som kommer. Foreløpig har jeg reddet livet hans. Å sikre ham friheten vil kreve et nytt mirakel.

Av årsaker som bare ledelsen her inne kjenner til, har fengselet vært hermetisk lukket de siste fem timene, som om det skulle vært fare for at rasende fanger skulle gått sammen om å storme dødscelleavdelingen for å redde Duke fra dødsstraffen, à la stormen på Bastillen under den franske revolusjonen. Nå åpnes alt langsomt igjen; spenningen er utløst.

Ekstramannskapene som var blitt kalt inn, trekker seg tilbake, og alt jeg ønsker meg, er å komme meg ut herfra. Bilen satte jeg fra meg på en liten parkeringsplass ved hovedporten, der de utsendte TV-reporterne nå holder på å rigge ned 14

utstyret og gjør klar til å dra. Jeg takker sjåføren, hopper inn i den lille Ford SUV-en min og forsvinner snarest mulig.

Etter noen kilometers kjøring stanser jeg foran en nattstengt landhandel for å ta en telefon.

Navnet hans er Mark Carter. Han er en hvit mann, alder trettiåtte, og han bor i et lite hus han leier i småbyen Bayliss, snaue to mil fra Verona. I arkivet har jeg fotoer som viser huset hans, lastebilen og den kjæresten som for tiden bor hos ham. For elleve år siden var det Carter som voldtok og myrdet Emily Broone; alt som gjenstår for meg nå, er å bevise det.

Med en app lager jeg meg et falskt mobilnummer før jeg ringer ham på hans nummer, som det ikke er meningen at jeg skal kjenne til. Etter at det har ringt fem ganger, slår han inn samtalen og sier: «Hallo.»

«Snakker jeg med Mark Carter?»

«Hvem er det som spør?»

«Du kjenner ikke meg, Carter, men jeg ringer fra fengselet. Duke Russell fikk nettopp en utsettelse, så jeg beklager å måtte informere om at saken fortsatt lever. Ser du på TV?» «Hvem er dette?»

«Jeg er sikker på at du ser på TV, Carter. Du sitter der på den feite ræva di sammen med den tjukke kjæresten din og håper og ber stille bønner om at delstaten endelig tar livet av Duke Russell for en forbrytelse du begikk. Du er en drittsekk, Carter, som er villig til å se på at han dør for noe du gjorde. For en feiging du er.»

«Gjenta det ansikt til ansikt.» «Å, det skal jeg nok, Carter, når vi en vakker dag møtes i retten. Jeg skal finne bevisene, og da tar det ikke lang tid før Duke blir sluppet ut. Og det blir du som overtar plassen hans. Jeg kommer for å ta deg, Carter.»

Jeg bryter samtalen før han rekker å si noe.

kapittel 2

Fordi bensin er en tanke billigere enn elendige moteller, bruker jeg ganske mye tid på å kjøre langs ensomme landeveier etter at det er blitt mørkt. Jeg sier som alltid til meg selv at jeg skal sove litt senere, som om en lengre dvaletilstand er i sikte rett rundt hjørnet. Sannheten er at jeg ofte tar meg en kort lur, men sjelden sover lenge, og det er lite trolig at dette mønsteret vil endre seg. Jeg har påtatt meg å lide for de uskyldige folkene som sitter og råtner i fengsler mens voldtekts- og drapsmenn nyter sin frihet.

Dave Russell fikk fellende dom i en landsens avkrok der halvparten av jurymedlemmene hadde problemer med å lese, og samtlige ble forledet av to arrogante og falske eksperter som Chad Falwright hadde innkalt som vitner. Den første var en pensjonert småbytannlege fra Wyoming, og hvordan han fant frem til Verona, Alabama, er et åpent spørsmål. Med dyster autoritet, fin dress og et imponerende ordforråd erklærte han at de tre skrammene på armene til Emily Broone var merker etter tennene til Duke. Denne klovnen har det som levebrød å være ekspertvitne landet rundt, alltid for påtalemyndigheten, alltid i bytte mot hyggelige honorarer, og den forskrudde skallen hans har en oppfatning av at en voldtekt ikke er brutal nok hvis ikke gjerningsmannen på et eller annet vis klarer å bite offeret tilstrekkelig hardt til at det blir avsatt tannmerker.

En slik ubegrunnet og latterlig teori burde blitt torpedert 16

under kryssforhøret, men advokaten til Duke var enten full eller tok en lur.

Den andre eksperten kom fra delstatens kriminallaboratorium. Hans spesiale var – og er fremdeles – håranalyse. Sju kjønnshår ble funnet på kroppen til Emily, og denne fyren overbeviste juryen om at de stammet fra Duke. Det gjorde de ikke. De kom sannsynligvis fra Mark Carter, men det vet vi ikke. Ikke ennå. De enfoldige fjolsene som satt med etterforskningsansvaret, var bare forbigående interessert i Carter som mulig mistenkt, selv om han var den siste Emily ble sett sammen med den kvelden hun forsvant.

I toneangivende rettskretser betviler man nå verdien av bitemerker og håranalyse. Begge hører inn under det ynkelige og stadig varierende kunnskapsområdet som forsvarsadvokater hånlig omtaler som «kvasivitenskap». Gudene vet hvor mange uskyldige som soner lange dommer utløst av ukvalifiserte eksperter og deres ubegrunnede teorier om skyldspørsmålet.

En hvilken som helst forsvarsadvokat som hadde gjort seg fortjent til sitt salær, ville frydet seg over å få grille disse to ekspertene i et kryssforhør, men advokaten til Duke var ikke engang verdt de tre tusen dollarene som delstaten betalte ham. Han var virkelig totalt verdiløs. Han hadde liten erfaring fra strafferett, stinket sprit under hele rettsoppgjøret, var sørgelig uforberedt, trodde klienten var skyldig, pådro seg tre dommer for fyllekjøring innen et år etter rettssaken, ble fratatt advokatbevillingen og døde til slutt av skrumplever.

Og så er det meningen at jeg skal plukke opp vrakrestene og finne frem til rettferdigheten.

Men ingen ga meg ordre om å ta denne saken. Som alltid meldte jeg meg frivillig.

Jeg kjører langs motorveien i retning av Montgomery. Det tar to og en halv time dit, og jeg har tid til å pønske og planlegge. Hadde jeg stanset ved et motell, ville jeg uansett ikke klart å få sove. Jeg er altfor oppspilt etter det mirakelet som jeg nettopp trakk ut av løse luften. Jeg sender en SMS til full17

mektigen i Atlanta og takker ham. Jeg sender en SMS til sjefen min, som forhåpentlig sover på dette tidspunktet.

Hennes navn er Vicki Gourley, og hun jobber på kontoret i vår lille stiftelse, som befinner seg i gamlebyen i Savannah.

Hun etablerte Vokterne – åndelig bistand med sine egne penger for tolv år siden. Vicki er en glødende kristen som mener at det arbeidet hun gjør, er direkte hentet fra evangeliene.

Jesus sa at man måtte huske på dem som sitter inne. Hun tilbringer ikke mye tid rundt i fengslene, men hun jobber femten timer i døgnet med å få løslatt uskyldige. For mange år siden satt hun i en jury som felte en ung mann for drap og dømte ham til døden. Påtalemakten hadde skjult fakta som ville bevist at den dømte var uskyldig, og lot en notorisk fengselstyster avlegge falsk vitneforklaring. Politiet hadde plantet kompromitterende detaljer og løy for juryen. Da den virkelige drapsmannen ble avslørt ved hjelp av DNA, solgte Vicki teppebedriften sin til nevøene, tok pengene og stiftet Vokterne – åndelig bistand.

Jeg var den hun ansatte først. Nå har vi en medarbeider til.

Vi har også en frilanser ved navn Francois Tatum. Det er en førtifem år gammel svart kar som alt som tenåring skjønte at livet på landsbygda i Georgia ville gå greiere hvis han kalte seg Frankie og ikke Francois. Ting tyder på at moren hans nedstammet delvis fra Haiti og derfor ga ungene franske navn, noe som var langt fra vanlig i hennes fjerntliggende hjørne av en engelskspråklig verden.

Frankie var den første jeg fikk løslatt. Han sonet en livstidsdom i Georgia for et drap begått av noen andre da jeg traff ham. På den tiden jobbet jeg som prest i en liten episkopal menighet i Savannah. Vi drev med hjelpearbeid i et fengsel, og det var slik jeg møtte Frankie. Han var som besatt av sin uskyld og snakket ikke om annet. Han var oppvakt og ekstremt belest og hadde lært seg lovverket forlengs og baklengs. Etter å ha besøkt ham to ganger ble jeg overbevist.

Den første fasen av min juridiske karriere omfattet forsvar av folk som ikke alltid hadde råd til advokat. Jeg hadde 18

hundrevis av klienter, og snart nådde jeg et punkt der jeg antok at de var skyldige, alle sammen. Jeg hadde aldri noensinne tatt en pust i bakken og tenkt over hvilken vanskelig situasjon de uskyldig dømte befant seg i. Frankie forandret på det. Jeg kastet meg ut i etterforskningen av saken hans og skjønte snart at jeg kanskje ville bli i stand til å bevise at han var uskyldig. Det var da jeg traff Vicki, som tilbød meg en jobb som var enda dårligere betalt enn det jeg fikk som prest. Det er den ennå.

Dermed ble Francois Tatum Vokternes første klient. Etter at han hadde sittet fjorten år i fengsel, hadde familien hans avskrevet ham fullstendig. Alle vennene hans var forduftet.

Den før nevnte moren hadde etterlatt ham og søsknene hans på dørstokken til en tante og ble aldri sett igjen. Han har aldri visst hvem faren er. Da jeg traff ham i fengselet, var det tolv år siden noen sist hadde besøkt ham. Å ha blitt forsømt på denne måten lyder forferdelig, men det fantes tegn til bedring. Da han endelig fikk sin frihet og ble renvasket, mottok Frankie massevis av penger fra delstaten Georgia og de lokale myndighetene som hadde dømt ham og satt ham inn. Og siden han hverken hadde familie eller venner som kunne tigge penger, klarte han å bli et fritt menneske, umerkelig og uten å sette spor etter seg. Han har en liten leilighet i Atlanta, en postboksadresse i Chattanooga, og tilbringer mesteparten av sin tid langs landeveien, der han nyter det åpne landskapet. Pengene hans er stukket unna i forskjellige banker i Sørstatene slik at ingen kan finne dem. Han unngår forhold, fordi alle de tidligere har gitt ham varige sår. Dessuten er han alltid redd for at noen skal klare å loppe ham for verdier.

Frankie stoler på meg og ingen andre. Da rettsoppgjørene hans ble sluttført, tilbød han meg et fett salær. Jeg takket nei.

Han hadde selv fortjent hver cent av de pengene fordi han overlevde i fengselet. Da jeg ble med i Vokterne, avga jeg et fattigdomsløfte. Kan klientene mine overleve på to dollar daglig til mat, må da jeg kunne klare å leve litt sparsommelig.

19

Øst for Montgomery svinger jeg inn på en lastebilkafé i nærheten av Tuskegee. Det er fortsatt mørkt, klokken er ikke seks ennå, og den svære, grusdekte parkeringsplassen er full av digre vogntog som står og brummer på tomgang mens sjåførene enten tar seg en lur eller spiser frokost. Det er fullt liv i kafeen, og den fete duften av bacon og stekte pølser slår imot meg idet jeg går inn. Noen vinker til meg fra bakerst i lokalet. Frankie har sikret seg en bås.

Fordi vi befinner oss på bondelandet i Alabama, hilser vi på hverandre med et realt håndtrykk, ikke den manneklemmen vi kanskje ellers ville vurdert. To menn, den ene svart og den andre hvit, som gir hverandre en klem i en travel lastebilkafé, ville kanskje påkalt seg et blikk eller to, uten at vi egentlig ville brydd oss om det. Frankie har mer penger enn alle disse typene til sammen, og han er fremdeles slank og kjapp etter årene bak gitteret. Han ypper ikke til slagsmål.

Han har i stedet en holdning og en selvtillit som avverger dem.

«Gratulerer,» sier han. «Det var sannelig så vidt.»

«Duke hadde nettopp begynt på det siste måltidet da de ringte. Han måtte spise opp i en fart.»

«Men du trodde du skulle klare det?»

«Jeg tok en bløff, den vanlige, tøffe, gamle advokatmetoden. Innvendig var det bare kaos.»

«Apropos det: Du er sikkert skrubbsulten.»

«Det er jeg. Jeg ringte forresten Carter da jeg dro fra fengselet. Klarte ikke å la være.»

Han rynker pannen lett og sier: «Nåvel. Det var vel sikkert en grunn til det.»

«Ingen egentlig god nok. Jeg var bare så jævlig forbannet.

Fyren satt der og telte minuttene til de skulle sette nålen i Duke. Kan du forestille deg hvordan det er å være den skyldige og likevel juble i stillhet fra sidelinjen når en annen blir henrettet? Vi er nødt til å ta ham, Frankie.»

«Vi skal det.»

En serveringsjente dukker opp, og jeg bestiller egg og kaffe. Frankie vil ha pølser og pannekaker.

20

Han vet like mye om sakene mine som jeg gjør. Han leser alt av arkivinnlegg, notater, rapporter og saksutskrifter. Det morsomste Frankie vet, er å komme tilfeldig til et sted som Verona, Alabama, der ingen har sett ham før, og begynne å grave etter opplysninger. Han er fryktløs, men han tar aldri sjanser, for han akter ikke å bli tatt. Det nye livet hans er for behagelig, og friheten hans føles spesielt verdifull fordi han så lenge måtte klare seg uten.

«Vi er nødt til å få tak i Carters DNA,» sier jeg. «Enten sånn eller slik.»

«Jeg vet det, jeg vet det. Jobber med saken. Du må hvile deg litt, sjef.»

«Må jeg ikke alltid det? Og som vi begge vet, er jeg advokat og kan ikke sikre meg DNA-et hans på ulovlig vis.»

«Men jeg kan det, ikke sant?» Han smiler og nipper til kaffen. Serveringsjenta kommer med koppen min og fyller den til randen.

«Kanskje det. Vi snakker om det litt senere. De neste ukene vil han føle seg hjemsøkt fordi jeg ringte. Det har han godt av. På et eller annet tidspunkt begår han en feil, og da stiller vi opp.»

«Hvor skal du videre herfra?»

«Til Savannah. Blir der i noen dager før jeg drar til Florida.»

«Florida. Seabrook?»

«Ja, Seabrook. Jeg har bestemt meg for å ta saken.»

Frankies ansikt røper aldri særlig mye. Han blunker sjelden, og stemmen er jevn og tonløs som om han veier hvert ord. Et uttrykksløst ansikt var nødvendig for å overleve i fengselet. Lange perioder i ensomhet var vanlig. «Er du sikker?» spør han. Det er åpenbart at han tviler når det gjelder Seabrook.

«Den fyren er uskyldig, Frankie. Og han har ingen advokat.»

Maten kommer, og vi blir opptatt med smør, sirup og varm saus. Seabrook-saken har ligget på kontoret i nesten tre år mens staben, altså vi, har drøftet hvorvidt vi bør invol21

vere oss. Det er ikke uvanlig i vår bransje. Det er neppe noen overraskelse at Vokterne drukner i post fra innsatte i femti delstater; alle som én hevder de å være uskyldige. Det store flertallet er ikke det, så vi siler og siler og plukker ut og velger med omhu, og tar bare dem som med klar og tydelig stemme hevder sin uskyld. Og likevel begår vi feil.

Frankie sier: «Det kan oppstå ganske farlige situasjoner der nede.»

«Jeg vet det. Vi har hatt det tilfellet liggende lenge. I mellomtiden teller han dagene og soner en annens dom.»

Frankie tygger på en pannekake og nikker litt distré, ennå ikke overbevist.

Jeg spør: «Når har vi rygget tilbake for et realt oppgjør, Frankie?»

«Kanskje vi skal melde pass denne gangen. Du avslår saker hver eneste dag, ikke sant? Kanskje denne er farligere enn alle de andre. Gudene vet at du har nok av aktuelle klienter å velge mellom.»

«Har du begynt å bli redd?»

«Nei. Men jeg vil ikke se på at det tilstøter deg noe. Jeg blir aldri noen gang sett, Cullen. Jeg lever og arbeider blant skyggene. Men navnet ditt står på sakspapirene. Begynner du å grave opp ting på et så fælt sted som Seabrook, kan du komme til å irritere på deg noen temmelig gufne typer.»

Jeg smiler og sier: «Desto større grunn til å gjøre det.»

Solen har stått opp idet jeg forlater kafeen. Ute på parkeringsplassen gir vi hverandre er real manneklem og tar farvel. I hvilken himmelretning han drar, har jeg ingen anelse om, og det er det som er så herlig med Frankie. Han våkner opp i frihet hver morgen, takker Gud for at alt ordnet seg, tar plass i sin nye fireseters pickup og drar dit solen fører ham.

Friheten hans oppmuntrer meg og styrker pågangsmotet.

Hadde det ikke vært for Vokterne, ville han sittet der og råtnet fremdeles.

kapittel 3

Det finnes ingen direkte forbindelse mellom Opelika, Alabama, og Savannah. Jeg forlater motorveien og begynner å tråkle meg gjennom landsbygda i Georgia på tofelts landeveier, der trafikken tiltar etter hvert som morgenen siger på.

Jeg har vært her før. De siste ti årene har jeg streifet langs så godt som hver eneste landevei gjennom Dødsbeltet fra North Carolina til Texas. En gang tok jeg nesten en sak i California, men Vicki satte foten ned. Jeg liker ikke flyplasser, og Vokterne hadde ikke råd til å fly meg frem og tilbake. Derfor ligger jeg på veien i mange timer med masse svart kaffe og lydbøker. Og jeg varierer mellom perioder med dype, tause tanker og paniske raptuser med mobilen.

I en småby passerer jeg countyets tinghus og får øye på tre unge advokater i ulastelige dresser som skynder seg inn i bygningen; utvilsomt er det viktige saker som venter dem.

Det kunne vært meg for ikke altfor lenge siden.

Jeg var tretti år gammel da jeg la jussen bak meg første gang, noe jeg hadde god grunn til.

Akkurat den morgenen åpnet med den grufulle nyheten om at to ungdommer var blitt funnet døde med overskåret strupe. Begge var blitt seksuelt mishandlet. De hadde åpenbart stått parkert i en avsidesliggende del av countyet, der de ble overfalt av en gjeng svarte tenåringer som rappet bilen deres. Etter noen timer ble bilen funnet. Noen i gjengen begynte å ymte om det som hadde skjedd. Det ble gjort pågripelser. Detaljer om ugjerningen begynte å sive ut.

23

Det var nokså vanlig med slike morgennyheter i Memphis. Nattens voldshendelser ble servert et utmattet morgenpublikum som levde med spørsmålet: «Hvor mye mer av dette kan vi tåle?» Denne nyheten var imidlertid sjokkerende, selv i Memphis.

Brooke og jeg så nyhetene i sengen som vanlig mens vi drakk dagens første kopp kaffe. Etter det første innslaget mumlet jeg: «Dette kan bli forferdelig.»

«Det er forferdelig,» korrigerte hun meg.

«Du skjønner hva jeg mener.»

«Kommer du til å få en av dem?»

«Du kan like godt begynne å be med en gang,» svarte jeg.

Jeg hadde knapt kommet meg i dusjen før jeg følte meg syk og begynte å gruble over hvordan jeg kunne klare å skulke jobben. Jeg manglet appetitt og hoppet over frokosten. På veien ut ringte mobilen. Det var gruppelederen min som sa jeg måtte skynde meg. Jeg kysset Brooke til farvel og sa: «Ønsk meg lykke til. Dagen kommer til å bli lang.»

De offentlige forsvarernes kontor befinner seg nede i sentrum i Tinghuset for strafferett. Da jeg spaserte inn der klokken åtte, lignet stedet en likkjeller. Alle satt stille og duknakket inne på kontorene og forsøkte å unngå øyekontakt med omverdenen. Bare noen minutter senere ropte gruppelederen oss inn på et konferanserom. Vi var seks i gruppen Alvorlige forbrytelser, og fordi vi holdt til i Memphis, hadde vi klienter nok. Mine tretti år gjorde meg til den yngste der, og da jeg så meg om i rommet, visste jeg at jeg kom til å bli ropt opp.

Sjefen vår sa: «Det er visst fem stykker, alle er blitt satt inn. De er mellom femten og sytten. To av dem er villig til å forklare seg. Det tyder på at de fant ofrene i baksetet på guttens bil, der de var i gang med å ha seg. Fire av de fem tiltalte er Ravner, altså aspiranter i gjenger, og for å bli fullverdige medlemmer må de voldta en hvit jente. En med blondt hår.

Crissy Spangler var blond. Lederen, en Lamar Robinson, var den som ga ordrer. Gutten, Will Foster, ble bundet til et tre og tvunget til å se på mens de forgrep seg på Crissy etter 24

tur. Da han ikke ville holde kjeft, ble han mishandlet før de skar strupen over på ham. Bildene er underveis fra politiet.»

Alle seks sto vi tause i vemmelse mens virkeligheten demret for oss. Jeg skottet bort på et vindu som hadde haspe. Å kaste seg ned på parkeringsplassen med hodet først syntes å være en fornuftig idé.

Han fortsatte: «De stjal bilen til Will og kjørte på rødt i krysset South Third – veldig smarte karer. Politiet stanset tre av dem, la merke til blodspor og tok dem med inn. To av dem begynte straks å plapre og fortalte hva som hadde skjedd. De hevdet at det var de andre som gjorde det, men tilståelsene impliserer alle fem. Obduksjonsrapportene er ventet nå i morges. Det er unødvendig å påpeke at vi sitter til oppunder ørene i dette her. Innledende rettsmøter er berammet til klokken to i ettermiddag, og det kommer til å bli rene sirkuset. Journalistene er høyt og lavt, og det lekker hele tiden ut nye detaljer i et helvetes tempo.»

Jeg smøg meg nærmere vinduet. Jeg hørte sjefen si: «Post, du har fått en femtenåring som heter Terrence Lattimore. Så vidt vi vet, har han ikke sagt noe.»

Da alle klientene var fordelt, sa gruppelederen: «Dra til fengselet med en gang og hils på de nye klientene. Gi politiet beskjed om at de ikke skal tas inn til avhør uten at dere er til stede. Det er snakk om gjengmedlemmer som sannsynligvis nekter å samarbeide, i hvert fall på et så tidlig tidspunkt.»

Da han var ferdig, så han på oss, de uheldige, etter tur, og sa: «Jeg beklager.»

En time senere, da jeg gikk inn gjennom porten til byfengselet, var det en eller annen, mest trolig en journalist, som hylte etter meg: «Representerer du en av disse drapsmennene?»

Jeg lot som om jeg ikke hadde hørt henne, og gikk bare videre.

Da jeg ble vist inn i det lille besøksrommet, var Terrence Lattimore allerede på plass. Han hadde håndjern rundt håndledd og ankler og satt lenket til en stol av metall. Da vi 25

var blitt alene, forklarte jeg at jeg var blitt tildelt saken hans og trengte å stille noen spørsmål, bare rene formaliteter til å begynne med. Alt jeg fikk, var et sleskt flir og et olmt blikk.

Han var kan hende bare femten år, men var likevel en knallhard guttunge uten illusjoner. Herdet i kamp blant gjenger, dop og vold. Han hatet meg og alle andre med hvit hud.

Han sa han ikke hadde noen adresse, og ga meg ordre om å ligge unna familien hans. Rullebladet hans omfattet fire utvisninger fra skolen og fire tiltaler i ungdomsretten, samtlige hadde med voldshandlinger å gjøre.

Før klokken ble tolv, var jeg klar til å si opp jobben og finne meg noe annet å gjøre. Da jeg begynte som offentlig forsvarer for tre år siden, var det bare fordi jeg ikke klarte å finne meg en vanlig jobb i et advokatfirma. Og etter tre års blodslit i strafferettens kloakksystemer stilte jeg meg selv seriøse spørsmål om hvorfor jeg hadde valgt å studere juss.

Jeg kunne virkelig ikke huske det. Karrieren sikret meg daglig kontakt med folk jeg aldri ville nærmet meg utenfor rettssalen.

Lunsj kom ikke på tale, ingen orket tanken på å stappe i seg mat. Vi fem som var de utvalgte, ble sittende sammen med gruppelederen og granske åstedsfotografiene og obduksjonsrapportene. Den maten jeg måtte hatt i magen, ville havnet på gulvet.

Hva i helvete gjorde jeg egentlig med livet mitt? Som forsvarsadvokat var jeg allerede møkklei av spørsmålet: «Hvordan kan du representere en person du vet er skyldig?»

Jeg hadde alltid brukt standardsvaret vi lærte under studiet: «Alle har rett til et rettferdig forsvar. Det er nedfelt i grunnloven.»

Men det der trodde jeg ikke på lenger. Sannheten er at det begås enkelte forbrytelser som er så motbydelige og grusomme at gjerningsmannen enten bør (1) tas livet av, hvis man nå tror på dødsstraff, eller (2) sperres inne på livstid, hvis man nå ikke tror på dødsstraff. På vei ut etter det forferdelige møtet var jeg ikke lenger sikker på hva jeg trodde på.

Jeg søkte inn på mitt bøttekott av et kontor, men det 26

hadde i det minste en dør man kunne lukke. Jeg kikket ut gjennom vinduet og ned på fortauet, og så meg selv hoppe ut og bli ført trygt av sted til en eller annen eksotisk strand der livet var fortryllende, og alt jeg trengte å bekymre meg om, var den neste kalde drinken. Pussig nok var ikke Brooke til stede i denne drømmen. Da fasttelefonen begynte å ringe, kom jeg til meg selv.

Det var hallusinasjoner jeg hadde hatt, ingen drøm. Alt skjedde plutselig i langsom kino, og jeg hadde store problemer med å si: «Hallo?» Stemmen presenterte seg som journalist, og hun hadde bare noen få spørsmål om disse drapene. Som om jeg aktet å diskutere saken med henne. Jeg la på røret. Det gikk en time, og jeg kan ikke huske at jeg gjorde noe som helst. Jeg var nummen i kroppen og kvalm, og ønsket bare å flykte ut av bygningen. Jeg husket å ringe Brooke for å fortelle at jeg hadde fått en av de fem.

Det første rettsmøtet klokken 14.00 ble flyttet fra en liten til en større rettssal, men likevel var den ikke stor nok. På grunn av de nesten lovløse tilstandene fantes det massevis av politifolk i Memphis, og flesteparten av dem var til stede denne ettermiddagen. De holdt dørene stengt og ransaket både journalister og skuelystne. Inne i rettssalen sto de skulder ved skulder på begge sider av midtgangen og langs de tre veggene.

Fetteren til Will Foster var en av brannfolkene i Memphis. Han dukket opp sammen med en gruppe kolleger, og de ga inntrykk av å være klare til angrep på få sekunders varsel. Noen få svarte tilhørere søkte mot det bakerste hjørnet på den andre siden, så langt unna de dreptes familier som mulig. Journalistene var overalt, men uten kameraer.

Advokater som ikke hadde noe der å gjøre, drev nysgjerrige omkring.

Jeg tok meg inn i juryrommet gjennom en sideinngang og smøg meg inn gjennom en dør for å bivåne trengselen. Lokalet var fylt til randen. Spenningen var til å ta og føle på.

Dommeren inntok podiet og ba om ro i salen. De fem tiltalte ble ført inn; de var lenket sammen og iført iden27

tiske oransje kjeledresser. Tilskuerne glante da de først fikk se dem. Tegnerne skisset i vei. Flere politifolk stilte seg opp som et beskyttende skjold bak de fem. De tiltalte sto foran podiet og gransket skotuppene sine. En høy, kraftig stemme bak i salen ropte: «Slipp dem fri, for helvete! Slipp dem fri!»

Noen politifolk grep inn og stanset munnen på ham.

En kvinne hylte og brast i gråt.

Sammen med de fire kollegene mine flyttet jeg meg til et sted like bak Terrence Lattimore. Idet jeg smøg meg frem, kastet jeg et blikk på folkene som satt samlet på de to fremste benkeradene. De sto åpenbart ofrene nær, og de glodde på meg med hat i blikket.

Hatet av klienten. Hatet av ofrene. Hva i helvete hadde jeg i denne rettssalen å gjøre?

Dommeren slo med klubben og sa: «Jeg akter å opprettholde ro og orden i denne sal. Hensikten med dette første rettsmøtet er å fastslå identiteten til de tiltalte og tilse at de har fått tildelt en offentlig forsvarer. Ikke noe annet. Nåvel.

Hvem er Mr. Lamar Robinson?»

Robinson så opp og mumlet noe.

«Hvor gammel er du, Mr. Robinson?»

«Sytten.»

«Ms. Julie Showalter ved den offentlige forsvarerens kontor er blitt oppnevnt for å representere deg. Har du truffet henne?»

Julie, min kollega, gikk et skritt frem og ble stående mellom Robinson og nestemann. Fordi de tiltalte var lenket sammen, kom forsvarerne nokså tett innpå. Håndjern og lenker ble alltid fjernet før fremstillinger i retten; det faktum at de ikke var det denne gangen, sa en del om dommerens sinnsstemning.

Robinson kikket på Julie, som sto til høyre for ham og trakk på skuldrene.

«Vil du ha henne som din forsvarer, Mr. Robinson?»

«Kan jeg få en svart advokat?» spurte han.

«Du står fritt til å engasjere hvem du vil. Har du penger til å bruke på en privat advokat?»

28

«Kanskje.»

«Greit. Vi får drøfte dette senere. Neste er Mr. Terrence Lattimore.» Terrence glodde kaldt på dommeren som om han kunne tenkt seg å skjære over strupen på ham også.

«Alder, Mr. Lattimore?»

«Femten.»

«Har du penger til privat advokat?»

Han ristet på hodet. Nei. «Ønsker du at Mr. Cullen Post ved den offentlige forsvarerens kontor skal representere deg?»

Han trakk på skuldrene som om han ga totalt blaffen.

Dommeren så på meg og sa: «Mr. Post, har du hatt et møte med klienten?»

Mr. Post klarte ikke å svare. Jeg åpnet munnen, men det kom ikke en lyd. Jeg tok et skritt bakover og fortsatte å se opp mot podiet, der administrator satt og så uttrykksløst på meg. «Mr. Post?»

Det hersket en urørlig stillhet i rettssalen, men i ørene mine lød det en høy, skingrende og gjennomtrengende lyd jeg ikke skjønte noe av. Knærne føltes som gelé, og jeg hadde vondt for å puste. Jeg tok et nytt skritt bakover før jeg snudde meg og presset meg gjennom skjoldet av politifolk.

Jeg nådde skranken, åpnet den lave svingdøren med knærne og fortsatte oppover langs midtgangen. Jeg strøk borti den ene politimannen etter den andre, men ingen av dem forsøkte å stanse meg. Dommeren sa noe i retning av: «Hvor skal du, Mr. Post?» Det hadde ikke Mr. Post noen peiling på.

Jeg kom meg ut gjennom døren, la rettssalen bak meg og gikk rett til herretoalettet, der jeg låste meg inne i en bås og begynte å kaste opp. Jeg spyttet og brekte meg til det ikke var mer igjen, og da gikk jeg bort til en av vaskene og skvettet kaldt vann i ansiktet. Jeg hadde en svak fornemmelse av at jeg befant meg i en heis, men hadde ingen følelse av tid, sted, lyd eller bevegelse. Jeg kan ikke huske at jeg forlot bygningen.

Jeg satt i bilen og kjørte østover langs Poplar Avenue, bort fra sentrum. Det var ikke meningen, men et sted kjørte 29

jeg på rødt og unngikk så vidt det som kunne blitt et saftig sammenstøt. Jeg hørte sint tuting bak meg. På et eller annet tidspunkt gikk det opp for meg at jeg hadde glemt igjen dokumentmappen i rettssalen, noe som fikk meg til å smile.

Jeg kom aldri til å få se den igjen.

Min mors foreldre bodde på en liten gård snaue to mil vest for Dyersburg, Tennessee, hjembyen min. Jeg kom frem dit på et eller annet tidspunkt samme ettermiddag. Da hadde jeg mistet enhver befatning med tiden og husker ikke at jeg bestemte meg for å dra hjem. Mine besteforeldre sa på et senere tidspunkt at de var overrasket over å se meg, men de skjønte snart at jeg trengte hjelp. De forsøkte å spørre meg ut, men alle spørsmål ble besvart med et uforstående, tomt blikk. De fikk meg til sengs og ringte Brooke.

Sent samme kveld kom det noen paramedisinere og lastet meg inn i en ambulanse. Med Brooke ved siden av meg kjørte vi i tre timer til et psykiatrisk sykehus i nærheten av Nashville. Det fantes ingen ledige senger i Memphis, og uansett hadde jeg ikke lyst til å dra tilbake dit. I dagene som fulgte, begynte jeg med terapi og medisiner, førte lange samtaler med psykologer og begynte langsomt å forstå at jeg hadde hatt et sammenbrudd. Etter en måned ble vi varslet om at forsikringsselskapet mente det fikk holde. Det var på tide å dra, og jeg var klar for å legge stedet bak meg.

Jeg nektet å vende tilbake til leiligheten vår i Memphis, så jeg fortsatte å bo hos besteforeldrene mine. Det var i løpet av den tiden Brooke og jeg bestemte oss for å gjøre det slutt. Omtrent midtveis i vårt tre år gamle ekteskap hadde vi begge skjønt at vi ikke kom til å tilbringe resten av livet sammen, og at et forsøk på det bare ville ført til all verdens elendighet. Vi drøftet det aldri den gangen, og det var sjelden at vi kranglet og var uenige. Men i løpet av den dystre tiden på gården fant vi på en eller annen måte mot til å snakke åpent og ærlig om det. Vi elsket hverandre fremdeles, men holdt allerede på å vokse fra hverandre. Først ble vi enige om å være separert i et år, men også det gikk vi tilbake på. Jeg har aldri klandret henne fordi hun gikk fra meg på grunn av det 30

nervøse sammenbruddet. Jeg ville ut av ekteskapet like mye som henne. Vi skiltes med hjertesorg, men med løfter om fortsatt å være venner, i hvert fall prøve på det. Men heller ikke det fungerte.

På samme tid som Brooke forsvant ut av livet mitt, kom Gud og banket på døren. Han kom i skikkelsen til fader Bennie Drake, presten i den episkopale menigheten i hjembyen min, Dyersburg. Bennie var rundt førti, kul og stilig og kjapp i replikken. Han gikk med utvaskede jeans mesteparten av tiden, alltid med prestekrage og svart jakke, og han ble raskt høydepunktet under min rekonvalesensperiode. Besøkene hver uke ble nesten til daglige visitter, og jeg levde og åndet for de lange samtalene vi førte på verandaen foran huset. Jeg fikk umiddelbart tillit til ham og tilsto at jeg ikke hadde noe ønske om å vende tilbake til jussen. Jeg var bare tretti og ønsket meg et nytt yrke der jeg kunne hjelpe andre. Jeg ønsket ikke å bruke resten av livet på å saksøke folk eller forsvare de skyldige eller jobbe under høyt press i et eller annet advokatfirma. Jo nærmere jeg kom Bennie, desto mer ønsket jeg å bli som han. Han så noe i meg og foreslo at jeg i det minste burde vurdere prestegjerningen. Vi satt ofte lenge sammen i bønn og enda lenger i dyp samtale, og gradvis begynte jeg å føle Guds kall. Åtte måneder etter min siste opptreden i retten flyttet jeg til Alexandria, Virginia, og søkte meg inn på et treårig prestestudium, som jeg iherdig gjennomførte. For å klare det økonomisk jobbet jeg tjue timer i uken som faktagraverassistent i et kjempemessig advokatfirma i D.C. Jeg avskydde arbeidet, men klarte å skjule den forakten jeg følte. Hver eneste uke ble jeg minnet på hvorfor jeg hadde forlatt yrket.

Jeg ble ordinert i en alder av trettifem og fikk jobb som hjelpeprest ved «Freden» episkopale kirke i Drayton Street i gamlebyen i Savannah. Sognepresten var en praktfull mann ved navn Luther Hodges, som i årevis hadde vært fengselsprest. Onkelen hans hadde avgått ved døden mens han satt inne, og Luther hadde bestemt seg for å bli en hjelp for dem som ikke ble husket. Tre måneder etter at jeg flyttet til 31

Savannah, traff jeg Mr. Francois Tatum, en i sannhet glemt sjel. Å kunne hente Frankie ut av fengselet for to år siden representerte mitt livs største opplevelse. Jeg hadde funnet min gjerning. Og gjennom guddommelig inngripen hadde jeg truffet Vicki Gourley, en kvinne med et helt eget kall.