Visning av Lars Saabye Christensen

Visning

Lars Saabye Christensen

Visning

Opprinnelig utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, Denne utgaven: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58329-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Stian Hole Seriedesign: Stian Hole Omslagsfoto: Approaching Shadow, 1954, by Fan Ho, Courtesy of Themes+Projects Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

somebody must have an orphanage for all the things that nobody wants anymore tom waits

I

Da vi hadde bodd sammen i fire år og det i den samme leiligheten, og fire år var ganske mye på denne tiden, begynte vi å mislike den, eller kanskje det heller var sånn at vi begynte å mislike hverandre og bare lot som om det var leiligheten det var noe feil med og ikke oss. Det kan også godt være at det bare var jeg som tenkte sånn, jeg vet rett og slett ikke helt, men i alle fall var det Cathrin som brakte det på bane, det er nesten det eneste jeg kan si såpass sikkert. Alt som siden hendte står mer uklart for meg, og det er akkurat det som jeg nå skal forsøke å fortelle om, det som hendte siden. Jeg har ikke særlig annet å stelle med, bortsett fra å vente. Jeg kommer alltid til å vente. Av og til hjelper jeg far, hvis han trenger det, det er ikke så ofte. Jeg sitter for det meste ved vinduet på det gamle rommet mitt i andre etasje, mellom mors broderier, det gamle rommet som ikke lenger er mitt. Når jeg ser ut rykker skogen nærmere, mørkere og tettere enn noensinne, helt til den snart omringer meg, jo, jeg hadde rett, skogen gjør faktisk det, den rykker nærmere.

Men det var altså slik det begynte, ganske enkelt: – Skal vi gå på visninger i dag? foreslo Cathrin.

7

Det var søndag, september, klokken var allerede over elleve, det vil si nærmere tolv, vi pleide å sove lenge om søndagene, ikke det at vi sleit oss ut og var oppe grytidlig resten av uka, for å si det sånn, men som vanlig hadde vi vært på en fest kvelden før, jeg husker ikke nøyaktig hva slags fest, i hvilken anledning, hvor, med hvem, og det spiller heller ingen rolle, bare at det ble seint, for alle disse festene, alle disse menneskene, all denne stasen, runddansen og leken, går i ett når jeg prøver å skille det ene fra det andre, begivenhetene blir begivenhetsløse, kanskje det bare var sommeren vi feiret, at den var forbi, at det var blitt høst, at det regnet eller var sol, det var aldri vanskelig å finne en grunn, eller unnskyldning, kall det hva du vil, for å feste.

– Hvorfor det? spurte jeg.

Cathrin så rett på meg, bare et øyeblikk, irettesettende, kanskje irritert, og i dette øyeblikket lignet hun plutselig ikke seg selv, det vil si, hun lignet ikke den jeg trodde jeg kjente, og jeg innbilte meg at hun lignet seg selv som gammel, der hun satt, og det var et skikkelig skremmende syn, som om dette bare var slutten på en altfor lang one night stand og det var på høy tid at en av oss måtte stikke frivillig, før det hele ble for pinlig, avhengig av hvem som hadde blitt med hvem hjem så klart, hvis dette altså hadde vært et sånt opplegg, noe det slett ikke var, fire år, som sagt, under samme tak, det var liksom noe mer, noe mye mer, det var faen meg snart rekord i våre kretser, det var alvor og alvor skremte altså vettet av oss.

– Hvorfor det? gjentok hun bare.

For å si det passe enkelt: Vi hadde ikke lenger samme pov. Jeg visste ikke hva hun så. Hun ante ikke hva jeg 8

kunne se. I begynnelsen pleide jeg å spørre: Åssen er povet i dag? Hun skjønte ikke hva jeg mente og jeg måtte forklare, jeg likte det, jeg følte meg smart: Skjønner du ikke det? Pov er det kameraet ser, ikke sant, når kameraet er blikket i en film, for eksempel når Audrey Hepburn ser på katta si i Breakfast at Tiffany’s, ikke sant?

Vi satt altså på kjøkkenet, i slåbrok og bakrus, i hvert vårt pov, en kjølig, stille bakrus som etter min mening bør nytes innendørs, hadde det bare vært så vel, og spiste frokost, og frokosten vår om søndagene var bare juice, presset appelsin og fersken, bellini uten vodka, de fine trevlene som la seg på tungen, gjennomsiktig frukt, og denne scenen, vi to, selve paret, Cathrin og jeg, ved det breie kjøkkenbordet, kunne minne om en akkurat passe fin start på en søndag man har små nok forventninger til uansett, hadde det ikke vært for at vi var bedt til middag hos Cathrins foreldre klokken fire og nå hadde hun i tillegg kommet på denne fikse idéen, som skulle vise seg å ødelegge alt for oss, nei, ikke for oss, men ødelegge oss.

Jeg lente meg over bordet og kjente den varme ånden hennes, ikke bare fra munnen, men fra hele kroppen, og dette pustet, hudens åndedrett, pleide å gjøre meg opphisset, og det gjorde det nå også, men hun vek unna.

– Liker du deg ikke her? spurte jeg.

– Det er ikke det.

– Hva er det da?

Hun trakk på skuldrene.

– Jeg liker i hvert fall ikke deg når du spør for mye.

Vi hørte avisbudet ute i oppgangen, de trøtte skrittene, Aftenposten som traff matta med et smell. Alle var liksom for seint ute denne høsten, eller forsinka, som om vi nesten 9

stod stille, på stedet hvil, og jeg tror vi innerst inne likte det sånn, det var en trøst. Cathrin hentet dette berget av papir, ristet løs boligdelen og ga resten til meg, som om hun gjorde meg en stor tjeneste, at jeg fikk selve avisen først, bortsett fra at jeg ikke var særlig interessert i nyheter, kultur, sport, reklame, det gjorde meg bare kvalm, særlig kulturen, og da mener jeg spesielt film, jeg hadde laget mitt eget lille system for å holde ut, nemlig at én var det høyeste på terningen, akkurat som på universitetet, og at seks var bånn i bøtta. Jeg kunne til nød lese dødsannonsene og more meg en stund over dem, de håpløse versene som alltid gikk igjen, en travel hånd har dovnet, ikke sant, det suser i trærne, nesten som de gamle vitsene i smellbongbongene vi dro i fra hver vår kant da vi var barn og ikke visste bedre, men jeg gadd ikke det heller, lese dødsannonsene, ingen kjente foreløpig, så jeg ble i stedet sittende og se på Cathrin, som nippet til den fete, lyserøde bellinien vår uten vodka mens hun leste disse boligannonsene, det motsatte av dødsannonsene, i den ene flytter du inn, i den andre flytter du ut, det er sånn det er, og det slo meg på ny at hun ikke lignet seg selv, altså den jeg trodde jeg kjente bedre enn noen annen, hun var like plutselig yngre, hun lignet seg selv som pike, innbilte jeg meg, før jeg i det hele tatt visste om henne, akkurat sånn måtte hun ha sett ut lenge før jeg kom inn i bildet og jeg kan ikke si annet enn at jeg faen meg nøt dette synet, som rommet både det jeg hadde gått glipp av og det jeg til slutt fikk og alt jeg snart skulle miste, jeg er liksom ikke helt synsk heller.

– Vil du ha litt vodka i? spurte jeg.

– Vi skal være hos mor og far klokken fire, sa hun.

Til og med den store voice-overen var taus.

10

Jeg møtte forresten Cath etter en demonstrasjon nede i byen, det var noe med Gulfkrigen, ørkenoperasjonen, vi protesterte fremdeles mot Gulfkrigen, hvis jeg ikke husker feil, selv om den for lengst var forbi; vi trodde at vi endelig hadde fått vårt Vietnam, noe vi kunne samles rundt, et bål i mørket, ikke sant, muren holdt ikke lenger, den var allerede solgt som suvenirer, stein for stein, vi måtte ha mer, vi ville også oppleve den rettferdige harmen og gi oss hen til slagordene, raseriet og massemønstringene, vi syntes rett og slett vi fortjente det, av en eller annen grunn, selv om vi ikke hadde gjort oss fortjent til noe som helst, spør du meg. Det var bare den haken ved det hele at Saddam blant annet hadde gasset i hjel noen tusen kurdere, henrettet fotballspillere som tapte landskamper, gått til krig mot Iran, noe som kostet omtrent et par millioner liv, for det meste barn med plastnøkkel til paradis rundt halsen, og til slutt valgte han å invadere lekelandet Kuwait i stedet, så det var ikke bare bare å ta parti, vi hadde liksom ikke bilde av Saddam på veggen og gikk heller ikke rundt med Saddambuttons på jakkeslaget og skjøt i luften med gevær, for å si det sånn. Det var snart ikke en eneste real frontlinje å oppdrive noen steder, bare forvirring. Men vi trøstet oss med at vi var mot krig, all slags krig, vi demonstrerte mot krig som sådan, vi var faen meg prinsipielle, var vi ikke, vi var ihuga pasifister på vegne av andre, med andre ord norske idealister, gode som noen, altså gode på bunnen, og krig var ondt, mer var det ikke å si om den saken og det fikk holde, men de mest hardnakkede, de som hatet Amerika, virkelig hatet Amerika, slik noen barn kan hate foreldrene sine og likevel ta imot arven med den aller største glede og selvfølge, hevdet at det amerikanske 11

angrepet var skyld i kong Olavs død. Ja, Amerika hadde en folkekjær norsk konge på samvittigheten. Jeg gikk sammen med noen venner jeg ikke kjenner lenger, eller som ikke vil kjennes ved meg, hva het de, noe sånt som Aksel, Robert og Bent, det var sikkert flere også. Etterpå tok vi i alle fall en øl med mer på Celsius, demonstrasjonstoget var egentlig bare en omvei til Celsius. Dette var også om høsten, september, men det var ennå mulig å sitte ute. Sola la liksom inn siste runde. Jeg elsket det ordet da jeg var barn: Indian summer. Mor pleide å si det. Indian summer.

Vi var ganske fornøyde med oss selv, så lenge det varte.

Vi tilhørte en generasjon som falt mellom alle stoler og det var knapt en jævla krakk igjen å sitte på. Vi er med andre ord født på tampen av det oppskrytte sekstitallet, våre foreldres verdenskrig, å fy faen, er man lei av å høre om de vasne slagene, pønken gikk oss hus forbi som en flokk svartkledde haner og kortbeinte høner med spiker i nebbet, og vi måtte ta til takke med Duran Duran, A-ha, ikke et vondt ord, jeg mener, ikke et vondt ord, og noen mosegrodde overliggere fra syttitallet, eller den forvirra platesamlingen til opphavet, som var en blanding av Cliff Richard og Greatful Dead, tran og syre, gulrot og dop, jeg mener, er det rart vi ble som vi ble, hvis man da ikke var såpass glup at man fant fram til Tom Waits, The Smiths eller Nick Cave på egen hånd i en alder av tolv, vi likte å late som om vi var såpass glupe. Bruce Springsteen gidder jeg ikke nevne. Det var egentlig bare en eneste ting som var til overs for oss, når alt kom til alt: leken. Vi gjorde leken til vår tro og det eneste budet på tavla vår var dette: Du skal ikke kjede deg. Det var det vi var mest redd for. Vi ville ikke bli voksne. Vi ville ikke dypere. Vi 12

ville være på overflaten. Den var dyp nok. Du kan drukne i en tekopp, ikke sant? Vi ville ikke dø, ikke ennå. Og det var altså der, på Celsius, høsten 1991, jeg så Cathrin for første gang, det vil si, først la jeg merke til øredobben hennes, hun hadde bare én, i den venstre øreflippen, rav, i lyset som falt over bordet deres lignet smykket gjennomsiktig, nesten flytende kobber. Så, sakte men sikkert, fikk jeg øye på resten av henne. Hun satt sammen med noen venninner, fire–fem stykker, tror jeg, hva het de, Iselin, Nina, Vivi, spiller ingen rolle, de var ganske høylytte og lattermilde hele gjengen, de hadde vorspiel i håret og det gikk i hvitvin, men det var altså Cath jeg først og fremst la merke til, eller øredobben, det hender av og til at enkelte damer kan tiltrekke seg all min oppmerksomhet, nesten før jeg har sett dem, jeg bare vet at de er i nærheten, som om de er magneter, og jeg, eller alle mine sanser, er jernspon som trekkes mot dem, jeg kan ikke la være. Cath var en sånn magnet, det mørke håret, bundet opp slik at den lange, slanke nakken var synlig, det var noe gutteaktig over henne, smidig og smart, innbilte jeg meg, men også noe skjørt, hun minnet om noen, om Audrey Hepburn i Breakfast at Tiffany’s, og jeg ble sittende og stirre på henne, sløv og skjerpa på samme tid, helt til hun merket det, at jeg ikke tok øynene bort fra henne, og hun snudde seg mot meg, løftet vinglasset, som om hun hadde ventet på dette og bare latt meg se, nyte henne, og jeg løftet halvliteren, høflig mann tatt på fersken, ikke sant, vi skålte, så vendte hun seg bort igjen og lo av noe, kanskje det var meg, kan godt være, men seinere på kvelden fikk vi opprettet en viss kontakt mellom bordene, altså herrebordet og damebordet, et enkelt diplomati, vi bestilte mer hvit13

vin til dem, nærmere bestemt mer enn nok til oss alle, med denne beskjeden, skrevet på en serviett, fra fire hemmelige beundrere, har dere lyst på mer voice-over? Vi var ikke særlig hemmelige og damene hadde allerede voice-over så det holdt, men de lot seg heller ikke be to ganger. Jeg satte meg ved siden av Cath. Hun gikk på Westerdahls reklameskole, siste året. Jeg sa at jeg skrev filmmanuskripter.

Om hun hadde sett noen filmer jeg hadde skrevet? Ikke ennå, sa jeg, passe vagt og mystisk. Vi var altså ikke helt fremmede for hverandre. Vi snakket samme språk, så å si, vi talte i bilder, i alle fall forstod vi hverandre. Det viste seg at hun hadde fødselsdag. Det var det de feiret. Hun fylte 22. Det er en ganske fin alder. Du har ennå tid. Du behøver ikke bestemme deg i morgen. Altså mer hvitvin.

Hva vi snakket om? Vi nevnte selvfølgelig i forbifarten at vi hadde gått i demonstrasjon, det gjorde jo et visst inntrykk på damene, de fikk nesten dårlig samvittighet, noe som selvfølgelig var meningen, fortet var omtrent åpent, og siden brakte en eller annen Sataniske vers på banen, kan jeg huske, det var i hvert fall ikke meg, å fornærme over en milliard muslimer på én gang, det stod det virkelig respekt av, her hadde reklamen noe å lære, en fantastisk mulighet, først fornærme en milliard muslimer, så har man fått deres oppmerksomhet, og da kan man begynne å selge. Hva kunne man selge til en milliard muslimer? Kanskje det var Cath som sa det? Vi tok følge hjem, til meg.

Jeg leide en hybel nær Vestre Aker. Det beste man kunne si om den var utsikten. Når bladene hadde falt kunne man se en stripe av fjorden. Det verste man kunne si om den var også utsikten. Hele året kunne jeg se ned på kirkegården ved sykehuset. Liker du poven? spurte jeg. Cath stod ved 14

vinduet og snudde seg mot meg. Poven? Ja. Liker du det du ser? Hun så på meg. Okay, sa hun. Og du? Liker du din pov? Særlig hvis du kommer nærmere, sa jeg. Du er nemlig litt ute av fokus. Sånn, ja. Fint. Snakker du alltid sånn? Pov og voice-over? Nei. Bare av og til. Sengen var uansett brei nok. Cath hadde et usedvanlig repertoar. Jeg sier ikke mer om den saken foreløpig. Vi lekte sammen resten av høsten og hele vinteren. Jeg husker at vi lo ganske mye, men ikke helt hva vi lo av. Leken het tampen brenner. Det var det vi kalte den. Neste sommer flyttet jeg inn hos henne, i den svære leiligheten hun hadde fått av foreldrene sine, øverst i Ullevålsveien, ikke langt fra St. Hanshaugen. Nå satt hun og leste boligannonsene til frokost. Og jeg husker også hva det var vi hadde feiret kvelden før, eller samme natt. Det var selvfølgelig fødselsdagen hennes. Vi hadde vært på Celsius igjen. Denne gangen satt vi inne, ved peisen. Hun var blitt 27. Det er en ujamn alder. Det er en fartsdump. Du gir enten gass eller bremser. Det er omtrent der panikken begynner. Du er nærmere tredve enn tjue.

Jeg var noe eldre, ikke mye. Men panikken, for min del, var ikke over av den grunn. Jeg ble plutselig vettskremt.

– Kjeder du deg? spurte jeg.

Cathrin så rett på meg. Jeg hadde uttalt de forbudte ordene, kjeder du deg, jeg kunne like godt spurt, er du død?

– Nå gjorde du det igjen.

– Hva da?

– Spurte for mye.

Jeg så en annen vei.

– Jeg bare spurte, sa jeg.

– Det er liksom det jeg mener.

15

– Sorry. Det skal ikke gjenta seg.

– Gidder du hente saksen?

Jeg fant saksen som lå i skuffen rett bak meg og ga den til henne, og akkurat i samme øyeblikk falt lyset slik gjennom vinduet, som vendte mot sør, at det traff saksen og de to skarpe bladene skinte som sølv i den smale hånden hennes, og dette bildet, lyset, den skinnende saksen, hånden, svei seg fast i erindringen, og når jeg tenker tilbake på denne høsten, da det ene førte til det andre, i et dulgt og umulig mønster, er det dette bildet, septembers arr, det eneste som står klart for meg, alt som skjedde var før og etter akkurat dette, det var med andre ord for seint.

– Vakkert, hvisket jeg.

– Hva sa du?

– Ingenting. Glem det.

Jeg snudde meg mot vinduet. En skygge gled sakte langs veggen og la hele kjøkkenet i et slags mørke. De blanke redskapene, knivene i stativet på benken, fruktpressen, saksen mistet sin glans og ble nesten sorte, syntes jeg. Jeg hørte at Cathrin begynte å klippe, papiret, de raske kneppene, hun klippet ut tre annonser og leste høyt fra en av dem: – 140 kvadratmeter, andre etasje, to wc-er, veranda, stille strøk, 3,9 mill, gjett hvor det er?

Og jeg skjønte det, at dette var den nye leken, den het visning.

– Frognerveien, sa jeg.

Cathrin sukket.

– Er Frognerveien stille strøk? Hva? – Niels Juels gate, prøvde jeg.

– Tampen brenner.

16

– Elisenbergveien, da.

Cathrin kom rundt bordet og kysset meg. Det var bare sånn hun var, plutselig medgjørlig, mjuk, hun var enten eller, leken eller tverr, det måtte være noe fra barndommen i den hvite byen på Vinderen at hun fikk det som hun ville og hvis hun ikke fikk det akkurat som hun ville, gjorde hun seg tverr og fikk det likevel, og jeg følte meg som en unge som fikk ros og det verste var at jeg elsket den rosen, jeg ville at hun skulle rose meg hele tiden slik at det ikke var noen tvil at det var meg hun ville ha.

– Vi rekker tre visninger før middagen, sa hun.

Så gikk Cathrin ut til badet og jeg fulgte etter henne, like bak, gjennom de høye rommene, og en motsatt og skremmende tanke slo meg, for jeg hadde rett og slett ikke tenkt på det før nå, at dette var jo hennes leilighet, jeg hadde flyttet inn her, vi hadde ingen papirer, ingen ringer, ingen kontrakter, vi var bare et par. Vi, eller jeg, var bare i god tro. Hvis hun ville flytte et annet sted var det opp til henne, spørsmålet var altså om hun ville ha meg med på lasset, penger var nemlig ikke min sterke side, så der hadde jeg ikke stort å bidra med. Jeg kan vel si det på den måten at jeg levde på henne og det betyr, når alt kommer til alt, å leve på nåde, og det krever sin mann. Jeg tenkte: Cathrin er blitt 27 og dette er faen meg ramme alvor. Hun kledde av seg, det vil si, lot slåbroken falle, kanskje litt for utstudert, den gled langsomt ned fra skuldrene, langs ryggen, hun visste selvfølgelig at jeg kom rett bak henne, det lignet en scene i en eller annen film, eller var det en reklame, sannsynligvis det, hun var i alle fall naken under og jeg la hånden forsiktig på hoften hennes og kjente den harde kanten under fingrene.

17

– Du er blitt tynn, sa jeg.

– Fint.

Jeg kunne godt tenkt meg å tilbringe en stund sammen med henne i dusjen og slapp ikke taket, hun ville imidlertid være alene og skjøv hånden min unna uten å røre ved den.

– Siden, hvisket Cathrin.

– Siden? Når da?

– Siden, gutten min. Bare vent.

Mer sa hun ikke før hun forsvant inn på badet og lukket døren etter seg og jeg klarte ikke helt bestemme meg for om dette var svært lovende eller et dårlig varsel, om hun var leken, eller bare tverr, på en høflig, men avvisende måte.

Jeg gikk tilbake til kjøkkenet, la den sorte saksen i skuffen, helte en skvett vodka i det som var igjen av bellinien og ble stående der og drikke før klokken var tolv en søndag, mens jeg så på de tre annonsene hun hadde klippet ut, Elisenbergveien, Niels Juels gate og Thomas Heftyes gate, den dyreste hadde en verditakst på 5,1, bare tallet gjorde meg urolig, så jeg drakk en drink til før Cathrin ble ferdig på badet, da stod hun plutselig i døråpningen og så på meg, på flasken jeg satte fra meg på bordet, litt brydd, hvor lenge hadde hun egentlig stått der, hun var kledd i den stramme, stilige drakten, om jeg må få si det selv, koksgrå, den lignet både en invitasjon og et avslag, med andre ord, hun kledde den, og hun hadde tatt på seg den samme øredobben som den gangen, på Celsius, men nå hang smykket i det høyre øret i stedet og fikk hodet hennes til å falle mot skulderen, eller kanskje hun bare la det slik, på skakke, og så på meg, for at jeg skulle se på henne.

18

– Du er faen meg fin, sa jeg.

Cathrin smilte.

– Og du?

– Hva med meg?

– Er du faen meg fin?

Jeg tok omsider hintet, hun ville at jeg også skulle pynte meg, eller kanskje det bare var drinken hun siktet til, at jeg stod der og drakk i slåbrok, uansett gikk jeg inn på soveværelset og valgte en dress jeg mente passet til hennes kostyme, hvis dette var en del av leken skulle det ikke stå på meg. Men så kom jeg på at planen kanskje var å dra rett opp til foreldrene hennes etterpå, derfor disse klærne, kostymene, og mens jeg stod foran speilet, i den lysebrune dressen, den hvite skjorten, to knapper åpne i halsen, håret kjemmet bakover, var det akkurat dette som skremte meg mest, at jeg ikke lenger kunne tyde scenene, replikkene, bevegelsene, at jeg ikke lenger kunne tyde Cathrin. Kanskje det bare var en jævla lang one night stand vi hadde sammen. Og idet disse tankene fadet ut, som om ansiktet mitt ble tømt der i speilet og rant inn i øynene, tenkte jeg straks det motsatte i stedet, at jeg kanskje aldri før hadde sett tingene klarere enn denne tvetydige og tvilsomme høsten som dette skal handle om.

Hvor feil kan man ta og likevel ha rett.

Cathrin ventet i entréen.

Så begynte vi å gå på visninger.

II

Vi gikk gjennom Stensparken, St. Hanshaugens lillebror, men jeg likte egentlig Stensparken best likevel, man har bedre utsikt der, hvis man for eksempel står på Blåsen, det høyeste punktet, kan man se forbi Nesoddlandet og også de blå, kuperte åsene på vestsiden av fjorden. Sola varmet, selv om det altså var september, det var bare enda en indian summer, et fint og stille blaff over de bratte, røde hustakene som fikk duene til å lette fra mønene og spre seg som grå flekker i lyset, eller kanskje det bare skyldtes kirkeklokkene som nettopp slo. Dette er kanskje den fineste tiden i byen. Den er falt til ro. Ferien er forbi. Det er høst. Slapp av. Det er ikke mer du kan gjøre. Men dagene blir kortere og mørkere uansett. Denne sola på den bleike, flytende himmelen er bare en narrefitte, luremus, et knips med fingrene, sånn, borte vekk, og kulda tar deg. Folk kom ut fra kirken nede i bakken, ikke mange, eldre menn og kvinner, de slepte en slags kulde etter seg. Noen så på oss, var blikkene strenge eller misunnelige, jeg kunne ikke avgjøre det. Vi lot dem uansett se. Det var ikke oss imot å bli sett. Vi lignet kanskje et lykkelig par, vil jeg tro, der vi spaserte, hånd i hånd på stien gjennom Stensparken, 20

til vår første visning, eller vellykkede er kanskje det rette ordet, men er ikke det omtrent det samme, lykkelig og vellykket, er det kanskje ikke lykke hvis det ligner lykke?

– Indian summer, sa jeg. Akkurat som den gangen.

– Hvilken gang?

Jeg slapp hånden hennes et øyeblikk.

– Den gangen vi traff hverandre. Når ellers? Og du hadde den samme øredobben på deg, men i det andre øret.

Cathrin stilte seg foran meg og sperret veien.

– Hva betyr egentlig indian summer?

– Indiansk sommer, svarte jeg.

– Men hva betyr det egentlig? Det er ikke bare enda ett av disse fikse filmuttrykkene dine som du har spart på?

Solen tilter og fade til sort og kutt og alt det køddet.

Jeg avbrøt henne.

– Det var sånn jeg sjekket deg opp, ikke sant?

– Det var det helt sikkert ikke.

– Jeg povet deg. Husker du ikke det? Jeg hadde kamera rett i nakken din.

– Kanskje jeg povet deg først. Hva? – Du satt med ryggen til. Umulig.

– Og du var full. Alt er mulig.

– Indian summer var bare noe moren min pleide å si.

Det betyr varmt vær etter at den ekte sommeren er forbi.

Et blaff. Og …

Jeg holdt kjeft, jeg frøs, jeg fikk det for meg at jeg var i ferd med å ødelegge ordet hennes.

– Og så? Si det!

– Ungdommelig oppblomstring hos eldre mennesker, sa jeg passe høytidelig.

Cathrin lo og kysset meg, på en ganske bestemt måte.

21

– Husket du virkelig den øredobben? hvisket hun.

Cathrin kysset meg enda en gang, tok hånden min og vi fortsatte ned til leiligheten i Elisenbergveien. Det stod et skilt utenfor nummer 18. Vi gikk inn der og opp trappen, til tredje etasje. Noen kom ned, par på vår alder, kanskje litt eldre. Megleren ventet i entréen, en sånn jovial type, han håndhilste på oss begge, sa et navn jeg selvfølgelig ikke husker og ga meg prospektet. 3,9 mill. 140 kvadrat. Byggeår 1912. Strøkent. Jeg så meg rundt. Bildene i prospektet var mer imponerende enn selve leiligheten, de måtte være tatt med vidvinkel. Megleren tok imot nok et par og sa det samme til dem. Jeg fulgte etter Cathrin gjennom stuen. Rommet var møblert, som et vanlig hjem, men likevel virket det annerledes, en slags forskyvning, som en dekorasjon, et filmsett, tenkte jeg, det var noe umenneskelig over det, jeg fant ikke et annet ord, det er ikke sånn folk har det. Cathrin stanset ved vinduet på kjøkkenet og så ned i bakgården.

– Kunne du tenke deg å bo her? spurte jeg.

– Selvfølgelig ikke.

– Hvorfor er vi her da?

Cathrin svarte ikke. Hun bare skyndte seg ned en liten korridor, en anretning, med høye, tomme skap, og inn på soveværelset, hvor et annet par samtidig kom ut, også på vår alder, det var bare par, ingen gikk alene i leiligheter på den størrelsen. Ensomheten kunne måles i kvadratmeter.

Det er sånne replikker som lyder flott en stund, særlig over bordet, men den strykes til sjuende og sist, vær sikker.

En vase med tulipaner var plassert på det ene nattbordet.

Her hadde en stylist vært på ferde, jeg mener, hvem har en bukett tulipaner tre centimeter fra hodeputen og som 22

sannsynligvis kommer til å visne rett i trynet ditt i løpet av natten? Alt var bare til pynt. Cathrin satte seg på sengen, la hånden på pleddet som var trukket over, nærmest gynget litt, som om hun kjente etter om sengen var god å ligge i, mens hun så opp på meg, og for tredje gang denne dagen kjente jeg henne ikke igjen, det var noe med blikket, det skiftet farge, og jeg forestilte meg plutselig at jeg var på et hotellrom og hadde tatt med meg en fremmed kvinne hit.

I det samme stod megleren i døren, like smilende, jeg tror han skulle til å si noe.

Cathrin snudde seg straks mot ham og spurte: – Er det lov å ha hund her?

– Hund?

Cathrin reiste seg fra sengen.

– Ja. Hund. Det er ikke forbudt her i gården? Å ha hund, mener jeg.

Megleren ristet kraftig på hodet.

– Nei, det er jeg ganske sikker på at det ikke er. Forbudt å ha hund. Absolutt sikker. Jeg skal imidlertid undersøke det. Bare for sikkerhets skyld.

– Tusen takk, sa Cathrin.

Hun gikk forbi megleren, samme gjorde jeg, jeg trodde jeg hadde sluppet unna, men da vi stod i entréen kom han etter oss med et skjema og var ivrig. Selgeren i ham hadde våknet. Han ville gjerne ha navn, adresse, telefonnummer, så kunne han holde oss orientert om budrunder, og ikke minst om reglene angående husdyr i oppgangen. Han lo, av en eller annen grunn, og nærmest presset et skjema på plass i hånden min. Jeg mente det ikke var noe å le av og ble irritert, det var som å få en slags eksem over hele 23

kroppen. Jeg sa tåpelige ting. Jeg pleier det når noen herser med meg. Det hender jeg slår også.

– Må jeg det? spurte jeg. Jeg mener, skrive meg på.

Cathrin så på meg.

– Hvorfor ikke, sa hun bare.

Og jeg skrev fullt navn, adresse og nummer på det forbaskede skjemaet. Nå ville telefonen sannsynligvis ikke stå stille de neste dagene. Heldigvis var det flere signaturer før min, minst ti stykker, bare menn, la jeg merke til, så megleren hadde i alle fall flere enn bare meg han kunne ringe til og hisse opp. Så ga jeg skjemaet tilbake og endelig stod vi nede på fortauet igjen. Det var blitt kjøligere, ikke mye, kanskje det bare var lyset som hadde forandret seg, og når det skjer, altså at lyset forandrer seg, skygger som forskyves, blir lydene også annerledes, klangen av skrittene i en gate, raslingen i trærne like ved, et barns gråt fra et vindu, disse jævla hundene som bjeffer. Jeg ville helst hjem. Cathrin ville videre. Vi rakk en kaffe mellom slagene på den lille caféen bak Frogner kino.

– Har du lyst på hund? spurte jeg.

Cathrin lo.

– Hva får deg til å tro det? Jeg kan ikke fordra hunder.

– Hadde du ikke, hva slags rase var det?

– Fuglehund.

– Hadde du ikke fuglehund da du vokste opp?

– Jo. To stykker. Bob og Neil. Hadde ikke du også hund?

– Elghunder. De var mest far sine.

– Mine også. Har du lyst på hund, Willy?

– Nei. Cathrin tok fram annonsene og så fort på klokken.

24

– Vi må gå, sa hun.

– Er det nødvendig?

– Ikke vær så kjedelig.

Jeg grep hånden hennes, hardt, kanskje litt for hardt.

– Syns du jeg er kjedelig?

– Kom, sa hun.

Jeg lot prospektet ligge igjen på bordet og fulgte etter.

Den neste leiligheten, i Niels Juels gate, en loftsleilighet, var nyoppusset og umøblert, veggene var hvite, parkett på gulvene, åpen kjøkkenløsning, alt var åpent, bortsett fra badet, den var mindre enn den første leiligheten, men kvadratprisen var høyere, 85 pluss terrasse, 2,4 mill. Megleren lignet til forveksling den forrige, det gjorde parene som var der også, vi lignet hverandre, slo det meg. Jeg fikk enda et prospekt. Cathrin gikk ut på terrassen. Jeg lot henne stå der alene en stund, lent mot gelenderet, jeg vet ikke helt hvorfor, kanskje jeg bare ville se hvor lang tid det tok før hun snudde seg. Håret løsnet fra knuten, landet på skuldrene og skjulte nakken. Det var noe hun gjorde, jeg fikk det ikke helt med meg. Et øyeblikk syntes jeg hun skalv, et sånt rykk, og jeg trodde nesten hun skulle falle. Men hun snudde seg ikke. Jeg stilte meg ved siden av henne i stedet. Vi ble stående en stund uten å si noe.

Når man ser byen fra en annen kant, som denne, virker den plutselig fremmed, ny. Det er egentlig et fint syn. Vi kunne vært en plass i utlandet, hvor ingen visste om oss, og det hadde ikke vært meg imot. Cathrin la hånden sin over min og kom nærmere.

– Jeg liker det ordet, sa hun.

– Hvilket?

– Indian summer.

25

– Mor pleide å bruke det.

– Indian summer, gjentok Cathrin. Du sa det. Når skal jeg få treffe henne?

– Haster det?

Hun ble stående litt i egne tanker, fjern, nesten drømmende, og ikke ante jeg hva hun drømte om, før hun slapp hånden min og hadde bestemt seg.

– Vi går. Det er ikke noe her.

Det var i den siste leiligheten det skjedde, eller skal jeg heller si, ikke skjedde, men det kunne ha skjedd. Uansett var det der at alt begynte å skyte fart og vi klarte ikke helt å holde følge med våre egne handlinger, det var heller de som dro oss etter seg. Den ene førte til den andre, som om hele greia var bestemt på forhånd og vi bare skulle oppfylle våre liv i den hensikt. Det lyder passe sært, men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal uttrykke det. Leiligheten lå i Thomas Heftyes gate. Den var på 160 kvadrat, mørk, nedslitt, møblene likeså, kjøkkenet kunne det ikke ha vært gjort noe med siden femtitallet, linoleum, løse skuffer til salt og sukker, heller ikke badet, det luktet fukt, mugg, og i de store stuene hang det falmede tapetet i bulker på veggene. Det var bare noen få andre par der, ingen sa noe. Megleren, en middelaldrende kvinne denne gangen, virket nesten skamfull da hun ga meg prospektet.

De hadde et eget ord for slikt forfall: potensial. Dødsbo med potensial. Jeg ville si noe til Cathrin om dette. Men plutselig var hun borte. Jeg gikk tilbake gjennom stuene.

Jeg så henne ikke noe sted. Jeg måtte ha vært irritert, for jeg husker at jeg skubbet borti noen, en mann sa et eller annet, som jeg ikke svarte på, heller ikke sa jeg unnskyld, jeg bare fortsatte og fant henne til slutt på det som måtte 26

være pikeværelset, der hushjelpene pleide å bo, jentene som kom fra landet inn til byen og fikk tjeneste hos dette borgerskapet som lærte dem å snakke pent, flytte språket sitt også, det vil si snakke som dem, ikke helt, det passet seg ikke, men nesten, akkurat som jeg, da jeg kom til den samme byen og måtte lære meg kodene, ikke sant, de nye ordene, den andre latteren, og ingenting av det kan jeg ennå, det går ikke an å lære. Men nå hadde tjenestepikene uansett flyttet ut, borgerskapet var gravlagt i villvin og leiligheten grodde igjen, den grodde igjen og løste seg opp, jeg tenkte på forlatte drivhus, det knuste glasset, ugresset, rust, døde insekter, en hanske; jeg kunne fylle en hel ordbok når det gjaldt sånne rekvisitter og aldri komme til saken. Det var for øvrig et trangt og karrig rom rett innenfor kjøkkenet, mot bakgården, Cathrin stod ved et skatoll i hjørnet og så på meg, nei, det var et helt annet pov, hun så rett forbi meg, som om hun ville forsikre seg om at det ikke var noen andre der.

– Helt jævli, sa jeg.

– Kom, hvisket hun.

– Hva? – Fort deg.

Jeg gikk bort til henne.

– Hva er det?

– Hysj.

Og så strøk hun fingrene langs låret mitt og jeg skjønte først ikke hva hun ville, treg som jeg var, for dette var bare umulig, det kunne ikke være sant, men så snudde hun seg brått, løftet det grå, stramme skjørtet, og jeg tenkte, det var altså dette hun mente med siden, da hun sa siden, gutten min, deretter tenkte jeg ikke mer, jeg var tankeløs 27

og opphisset, jeg bare lystret, jeg åpnet buksesmekken, hånden min skalv, presset meg mot henne og trakk den tynne trusa til side, mens hun bøyde seg over kommoden, eller dette fordømte møbelet, som vaklet, hun måtte støtte seg til vinduskarmen også, og da jeg skulle til å gli inn i henne, hørte jeg noen langt unna og rett bak meg, jeg stanset, jeg våknet i samme øyeblikk, så å si, Cathrin rettet seg opp, skjørtet falt på plass, jeg ble stående slik, med ryggen til døren, knappet igjen buksene og jeg hørte denne stemmen som sa: Helt jævli. Jeg snudde meg langsomt. Det var mannen jeg hadde skubbet borti. Han stod der sammen med en dame, begge kledd i sorte klær, de var noen år eldre enn oss, kanskje ti, jeg så dem bare uklart, flyktig, i halvmørket og forvirringen.

– Helt jævli, gjentok mannen.

Jeg nikket, selv om jeg ikke visste om det var meg han henvendte seg til, eller damen, kona hans, sannsynligvis, de lignet et ektepar.

– Ja, sa jeg.

– Tre mill. Pluss minst to til oppussing av hele dritten.

Hva er dette her for noe? Et kott?

Cathrin snudde seg også, med et smil.

– Dette er pikeværelset, sa hun.

Så gikk vi forbi dem i den trange døråpningen, jeg til sist, og jeg hørte mannen si, nesten muntert: Se deg for, mann. Jeg stakk innom badet på veien ut og skylte fingrene raskt under springen. Det lå et lite såpestykke på servanten, tørt og sprukkent, mørkegult, jeg gned det mellom hendene, det skummet ikke engang, det var som å rulle en stein i håndflatene. Så jeg la det på plass igjen og oppdaget ansiktet mitt i det matte speilet, et sjokkerende 28

syn, må jeg si, lite talte til min fordel. Var jeg virkelig så sliten, jeg som ikke gjorde en dritt? Og i det samme speilet kunne jeg også se megleren som stanset utenfor badet og betraktet meg, hvor lenge hadde hun stått der?

– Du føler deg visst allerede som hjemme, sa hun.

Jeg stengte kranene, kaldt og varmt, en til hver, og fant ikke på noe særlig smart å si. Jeg sa: – Det trengs litt vedlikehold her.

– Det er derfor prisen er såpass lav. Men strøket trenger i hvert fall ikke noe vedlikehold. Beste vest. Fjordgløtt mot sør. Er du interessert?

– Nei. Hun rakte meg skjemaet likevel. Jeg fikk lyst til å skrive et falskt navn. Hvilket navn skulle jeg bruke? Men jeg kom ikke på noe falskt navn, ikke et eneste ett, det var hundrevis, ja tusenvis av andre navn jeg kunne benyttet, men det stod stille, og jeg skrev mitt eget til slutt, pluss adressen og telefonnummeret, og først da vi var på vei ned trappen kom jeg på hvilket navn jeg skulle skrevet på dette skjemaet, i dette obskure og grådige manntallet, George Peppard, selvfølgelig, tøffelhelten fra Tiffany’s, hvem husker vel ham? Ingen. Kanskje det var akkurat det som var meningen, at han ikke skulle ta glansen fra Audrey Hepburn, at han rett og slett skulle være såpass forglemmelig. De som castet den filmen fikk én oppgave, det vil si to, som gikk opp i opp: Finn en dust og si at han er helten.

Klokken var kvart på fire.

Cathrin vinket til en drosje som nettopp ble ledig borte ved hjørnet. Hun satte seg i forsetet. Jeg satte meg bak.

Hun sa adressen, tok fram noe sminke, en leppestift, og 29

brukte hele turen opp til Vinderen, den hvite byen, på å gjøre seg i stand. Jeg la hånden forsiktig i nakken hennes. Hun bøyde seg fram. Jeg lente meg tilbake og lukket øynene. Det ble likevel ikke mørkt nok. Da jeg åpnet dem hadde vi allerede parkert ved porten til villaen, Cathrins barndomshjem, og jeg fikk en underlig følelse av å ha sovet, sovet altfor lenge. Sjåføren ventet på betaling.

Jeg ga ham noen sedler, lot ham beholde resten og gikk ut av bilen. Cathrin løp forbi det forfalne hundehuset og bort til faren som stod ved kanten av det tomme, grønne svømmebassenget med en rake og gjorde ikke noe. Han hadde den samme hestehalen som før, det grå håret trukket stramt bakover og festet med en rød strikk, dette var altså faren til Cathrin, hestehale, dress og rake. For ikke å glemme penger. Han pleide å si at penger er tall som ikke finnes. Ikke særlig originalt livssyn, spør du meg, men det virket. Eller var det omvendt han mente, at tall er penger som ikke finnes? Et sted må de jo komme fra uansett, ikke sant? Jeg spurte aldri. Nå slapp han raken, tok imot datteren og holdt rundt henne. Jeg lot dem stå slik en stund, i det grønne, matte skinnet fra bassenget som kanskje var tømt akkurat i dag. Moren kom også ut. Hun hadde en lang, fargerik kjole på seg, gul og lilla, kan det stemme, og tar jeg ikke feil gikk hun barbeint denne dagen også, i det kjølige, snart våte gresset. Hun var dyrlege, jeg mener veterinær. De var seg selv like. Det er forresten ikke helt sant det jeg sa om foreldrene våre, at de var en pen blanding av tran og syre. Kanskje det er sant når det gjelder Cathrins foreldre. Jeg kunne godt tenke meg at det ennå fløt litt syre på styrerommene før pengene, eller tallene, ble flyttet i atmosfæren, i kolonner, lange, blafrende og 30

uangripelige som nordlys. Men jeg er ikke herfra, fra de hvite villaene på hver side av Håkon den Godes vei. Jeg er nok fra et mørkere sted. Jeg er fra landet. Jeg kommer fra et småbruk oppe ved Hurdalsjøen. Der var det bare tran.

Mor mi jobbet på sjukehjemmet, fem kilometer unna, mellom kirka og elvemunningen. På fritida, i den lille som var igjen etter dagens, eller nattens strev, drev hun med broderier, noen av dem solgte hun til og med, eller ga bort, til naboer, menigheten, på sjukehjemmet hang også flere broderier som hun hadde lagd og var ganske stolt av. Mor mi var flink til å brodere. Det skal hun ha. Jeg har ikke glemt språket mitt helt ennå. Jeg har ikke ligget lenge nok på pikeværelsene innerst i leilighetene. Jeg snakker det jeg vil. Det kommer bare an på hvor jeg er. Far min holdt veiene i stand innover i skogene til Mathiesen, plogen om vinteren, skrapa resten av året. Far hadde aldri tid til overs.

Cathrin snudde seg mot meg, som om hun plutselig husket at jeg var med. Jeg gikk bort til dem, moren ga meg en klem, faren hennes ga meg en klem også, likte ikke helt dette og klarte ikke venne meg til det heller. Hjemme hos foreldrene mine klemte vi hverandre sjelden, det skulle i hvert fall ganske mye til, begravelser og den slags og knapt nok det. Finn, som faren het, og det er litt av et navn i en historie som dette, men faen ikke min skyld, lot raken ligge i løvet og nedfallsfrukten, og vi begynte å bevege oss opp mot terrassen, der dørene til stuen stod åpne og de tynne, lyse gardinene løftet seg og sank, i den lette vinden som økte nå som det snart var kvelden. Moren stanset plutselig og så nøye, nesten morskt, på Cathrin.

– Du er blitt tynn, sa hun.

– Mor, vær så snill …

31

Hun avbrøt datteren.

– Spiser du ikke?

– Slutt, mor.

Moren så på meg i stedet.

– Syns ikke du også at hun er blitt tynn, Will?

– Jeg syns hun er passe, sa jeg.

– Passe hva?

– Passe tynn.

– Hører du det, Cathy? Will syns også du er tynn.

Cathrin ble irritert og fortsatte mot terrassen, prøvde å gå fort, vekk, fra moren, fra oss, men de høye hælene sank ned i det våte gresset og fikk henne til å vakle og til slutt falt hun over ende og bannet. Jeg skulle selvfølgelig vært den første til å hjelpe henne, men moren var raskere.

Hun hjalp Cathrin opp.

– Jeg har mye å gjøre for tiden, sa hun. Greit? Greit?

Moren stakk armen sin under hennes og sammen gikk de videre mot terrassen, passe støtt, side ved side, den ene barbeint, den andre på høye hæler.

Faren la hånden på skulderen min og så etter dem, mens han liksom lente seg mot meg, det var ganske ubehagelig, men lite jeg kunne gjøre noe med, akkurat som disse klemmene, hvor hadde de dette fra?

– De ligner på hverandre, sa han.

– Hvem?

– Er du tilbakestående i dag? Cathrin og Julie, selvfølgelig. Trodde du jeg mente oss to?

Faren lo og dro hestehalen gjennom hånden, den lignet en grå pisk.

Jeg var på bortebane og tok ham derfor bokstavelig.

Da er man på den sikreste siden.

32

– Nei. Ikke oss to. Jeg mente, er det Cathrin som ligner på Julie, eller omvendt?

Vi stod alene igjen i hagen. Jeg likte ikke noe særlig å stå alene i hagen sammen med Cathrins far. Ikke bare var jeg på bortebane, jeg var en oppkomling i dette strøket også, i dette huset, i dette selskapet, og jeg lurte på om det kanskje hadde vært best ikke å si noe i det hele tatt, for den som er taus er som regel på den sikre siden, så lenge det varer, og det er i hvert fall bedre enn ingenting.

– Har hun mye å gjøre for tiden? sa han til slutt.

– Jeg ser henne knapt.

– Bra. Det er bra.

Hva betydde det? Bra? At jeg knapt så henne eller at hun hadde mye å gjøre?

Faren slapp meg endelig og vi gikk inn.

Det luktet noe spesielt i Cathrins barndomshjem, jeg tror det var røkelse, en gammel duft, denne bakvendte generasjonens parfyme, rikdom og røkelse, både god og emmen, må jeg innrømme, emmen og god. Faren blandet noen drinker før maten, gin tonic er ikke akkurat min favoritt, men jeg drikker som regel det jeg får. Cathrin fikk endelig fødselsdagsgaven sin, et armbånd, det lignet noe juggel fra silurtiden, noe sånt de brukte på sekstitallet når de badet nakne i Besserudtjernet eller hvor faen det var de hadde seg, og spilte på kassegitarer etterpå. Jeg hadde sett noen fotografier, et par av dem hang til og med på veggen, alle var passe uskarpe og det hele lignet et verneverdig karneval. Men det viste seg altså å være et smykke fra mormoren, ekte vare, sannsynligvis kunne man finansiere en hel spillefilm og en kort en samtidig for det armbåndet. Cathrin kledde det. Cathrin kledde det meste. Noen 33

ganger tenkte jeg at det eneste hun ikke kledde var meg.

Vi skålte.

– Ekte Conrad Langaard, sa moren. Hvitt gull.

– Du er gal, sa Cathrin.

– Og briljantene er Top Wesselton, bare så du vet det.

Faren kastet et raskt blikk bort på meg, mann til mann, et slikt blikk som sa at dette fikk damene holde på med, vi kunne drikke imens.

Jeg drakk.

– Det er altfor mye, sa Cathrin. Jeg fyller ikke akkurat tredve ennå.

Moren løftet glasset.

– Du vet at jeg hater runde tall. Runde tall hopper vi over. Skål, din bortskjemte jentunge!

Vi skålte, skålte for Cathrin, 27 år, det urunde året, og som viste fram armen der briljantene, visstnok 78 i alt, skinte som et håndjern av stjerner.

– Og hvordan feiret dere det i går? spurte moren.

– Som vanlig, sa Cathrin.

– Som vanlig?

– Vi rakk den siste utepilsen på Celsius, sa jeg.

– Og Vivi ble som vanlig full, Iselin ville som vanlig betro seg, Nina sjekket som vanlig en idiot og jeg måtte trøste alle. Som vanlig.

Moren skjenket mer i glassene.

– Men dere hadde det vel hyggelig?

– Kjempe, sa Cathrin.

Så spiste vi i den neste stuen.

Faren holdt en liten tale under forretten, mousse et eller annet, kanskje laks, i hvert fall fisk, ferskvann. Han ble heldigvis sittende, han ville bare si at 27, 27 er alderen 34

sin det, bruk den godt, en gang sa vi, sa faren, stol ikke på noen over tredve, men det er lenge siden, tenkte jeg, nesten tredve år siden, du, jeg mener dere, kan uansett stole på oss, og han avrunda pina dø med å synge noe, Procol Harum, forklarte han, a whiter shade of pale, heldigvis nøyde han seg med refrenget, og siden siterte han Neil Young, old man, look at yourself, I’m a lot like you were.

Mente han meg?

Hvem faen mente han?

Vi skålte igjen.

– Hva fikk du av Will? spurte moren.

– Denne drakten, sa Cathrin.

Moren så på datteren, deretter på meg.

– Jeg visste ikke at du var så borgerlig, Will.

– Jeg bare gjør så godt jeg kan, sa jeg.

Det fulgte en viss taushet etter dette, det vil si, før hovedretten kom, noe vilt, jeg vet ikke helt om den var direkte pinlig, denne tausheten, ingenting var egentlig direkte pinlig i dette huset, bare urovekkende. Faren sa til slutt: – Og hva har du mye å gjøre med for tiden, Cathy?

Ingen spurte lenger hva jeg holdt på med og jeg var egentlig glad til, tok så jævla lang tid å si hvor lite man gjorde.

– Ikeakatalogen.

– Ikea? Håper du selger deg jævla dyrt.

– Fire årsverk, far. Byrået overlever.

– For snart kommer Ikea til å møblere hele Øst-Europa.

Sann mine ord. Fra Vilnius til Moskva. Jeg vil ikke akkurat påstå at en drøm er gått i oppfyllelse, men det er ikke det verste som kunne skjedd. Det er det ikke.

35

– Hva er det verste som kunne skjedd? spurte jeg.

Faren skjenket rødvin i glasset mitt.

– At vi hadde fått rett, sa han.

Cathrin ristet på hodet og tok flasken fra ham.

Jeg tillot meg å spørre: – Hva mener du med det?

Faren så på oss, eller et sted midt imellom, jeg fikk ikke tak i blikkene, jeg så bare at hestehalen lå på skulderen hans, ikke som en pisk nå, mer som et dyr, reptil med pels og sløyfe.

– Vi fikk makt, men ikke rett, sa han. Noe mer du lurer på?

Moren sukket.

– Kutt ut, Finn.

– Kutt ut hva, Julie?

Julie, altså moren, jeg glemte visst å presentere henne, løftet servietten og krøllet den sammen i hånden. Jeg trodde først hun skulle kaste den over bordet, på Finn, faren, men i stedet snudde hun seg mot meg.

– Hvordan går det med dine foreldre, Will?

– Bare bra. Takk.

Cathrin sa: – Du har ikke snakket med dem på et år, minst.

– Hva vet du om det?

Moren slapp servietten og den foldet seg ut som en fugl i fanget hennes.

– Krangler vi?

– Neida, mor. Willy har bare litt dårlig samvittighet.

Jeg heter altså Willy. De fleste kaller meg bare Will. Jeg foretrekker Will. Andre ganger liker jeg Willy best. Det kommer an på. Det kommer an på hvor du er, borte eller 36

hjemme, ikke sant. Og da Cathrin kalte meg Willy fikk jeg den fikse idéen at jeg også skulle holde tale. Hvorfor ikke? Jeg ville ikke være dårligere. Jeg ville tvert imot være bedre. Jeg slo gaffelen pent i glasset, det ble øyeblikkelig stille, og reiste meg.

– Kjære Cathrin, begynte jeg. Kjære Julie og Finn. Men først og fremst kjære Cathrin. Det er nøyaktig fire år siden vi møttes.

Og mens jeg stod der og talte, denne søndagen i den hvite byen, i Cathrins barndomshjem, slo det meg at disse ordene jeg sa virket tomme, som fine vaser uten blomster, selv om jeg mente dem, jeg sverger, med hånden på hjertet, for faen, jeg mente dem, hver eneste bokstav jeg sa, og er det ikke tanken bak som teller, nei, det er det ikke, for hvordan skal noen kunne vite hva som er tanken bak, hvis den ikke kommer til syne?

– Det var egentlig bare det jeg ville si, avsluttet jeg.

Jeg satte meg. Vi skålte.

– Godt sagt, sa faren. Litt svulstig, men kort og godt sagt!

Da gikk Cathrin fra bordet. Hun ble borte. Hun kom rett og slett ikke tilbake. Lyden av bestikket var like ved å gå meg på nervene. Hører man virkelig godt etter og legger merke til den lyden, kniv og gaffel, skrapingen på tallerkenen, er den ganske uutholdelig i lengden, jeg har alltid hatt lyst til å skrive en kortfilm om akkurat dette, stillhetens lydspor, Bestikkets symfoni tenkte jeg den skulle hete, eller ganske enkelt Tortur.

– Så dere Sidewalker da dere kom? spurte moren.

– Nei, vi tok drosje.

Moren sukket.

37