Martha Hall Kelly
Villrosene Oversatt av Børge Lund
Martha Hall Kelly Originalens tittel: Lost Roses Oversatt av Børge Lund © Martha Hall Kelly, 2019 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-67586-8 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Laura Klynstra Omslagsfoto: Keystone-France / Hulton Archive / Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim, 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2020 Satt i 10,8/12,3 Fournier og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Katherine og Mary, forbundet med en sølvtråd
prolog
Luba 1912 Jeg la tusenbeinet i Elizas tøffel bare fordi jeg trodde at hun stjal min søster Sofija fra meg. Jeg var åtte år gammel og hadde allerede mistet min mor. Jeg kunne ikke miste Sofija også. Eliza Ferriday, en amerikansk venninne av familien, hadde innlosjert oss i en uke i sin leilighet i Paris, to russiske slektninger av tsaren som ble tvunget til å reise fra vårt hjem i St. Petersburg like før jul. Faren vår hadde giftet seg på nytt og dratt til Sardinia på bryllupsreise med sin nye kone Agnessa, som hadde vært fiendtlig innstilt til meg etter at jeg gjorde det samme tusenbeinpeket mot henne da hun besøkte oss i november. Spesielt avskydde hun favoritthobbyen min, astronomi, og overtalte far til å ta fra meg kartene med stjernebilder, med den begrunnelsen at de tok oppmerksomheten min bort fra fransktimene. Selv om hun prøvde å lokke meg ut ved å gi meg et dukkeservise i porselen i gave, tilbrakte jeg mesteparten av november barrikadert på soverommet mitt. Da Sofija kom på ferie fra Brillantmont-skolen i De sveitsiske alpene, hadde vi møttes i Genève for å ta toget til Paris. Sofija var blek og tynn, fortsatt knust etter mors plutselige død våren før. Under togturen sa hun lite, hun bare gravde seg ned i stabelen med bøker hun hadde fylt kofferten med. Da toget kjørte inn på Gare de Lyon, satt hun og studerte de reisende på perrongen. Tenkte hun på mor, som ofte hadde møtt henne der i skoleferiene? Eliza, som var alene i Paris mens hun ventet på at ektemannen og datteren skulle komme fra New York, brukte all sin våkne 7
tid på å sørge for at vi hadde det bra, og lot oss ikke være alene et eneste sekund. Den første dagen tok hun oss med til et suppekjøkken i Le Marais, og jeg så Eliza og Sofijas vennskap vokse seg sterkere for hvert sekund som gikk. Så lett hun lokket fram latteren hos søsteren min. Det var som om de smeltet sammen til én person i arbeidet, der de sto og øste opp suppe fra en stor kjele mens jeg hentet brukte suppeskåler fra bordene. Neste dag kjente jeg misunnelsen svelle i brystet da de to gikk rundt på julemarkedet, arm i arm, og diskuterte om gås eller and var det beste alternativet for julemiddagen, og hva slags sjokolade de skulle kjøpe på konfektbutikken À la Mère de Famille. Dagene gikk, og kveldene ble tilbrakt med kortspill der de lot meg vinne, slik at de isteden kunne snakke om romaner og menn og andre kjedelige samtaleemner, og etterpå satt de oppe halve natten og skravlet enda mer. Som jeg lengtet etter å dra hjem til St. Petersburg og få Sofija for meg selv. Kvelden før vi skulle reise, like etter at jeg hadde lagt meg, kom begge to inn på soverommet og vekket meg. Det glødet fortsatt i peisen. «Våkne, vennen min», hvisket Sofija i øret mitt. Hun strøk håret tilbake fra pannen min slik mor så ofte hadde gjort. «Ta på deg kåpen over pysjamasen og bli med oss.» «Vi har en overraskelse til deg», sa Eliza. Halvt i søvne fulgte jeg etter de to ut i den kalde natteluften. Vi gikk gjennom en nattestille by mot Eiffeltårnet, og da vi kom fram, stoppet vi under en enorm, mørk kule som hang over oss. «Hva slags sted er dette?» spurte jeg. Eliza og Sofija føyste meg opp tre etasjer med trapper og gjennom noen tunge fløyelsgardiner inn i et mørkt rom. I bekmørket kunne jeg skjelne noen få liggestoler i nærheten av oss, slik som dem man ser på stranden, bare med polstring. Eliza og Sofija valgte seg hver sin stol, og jeg la meg mellom dem. Til venstre og høyre for oss gjorde andre det samme. «Vekket dere meg for dette?» hvisket jeg til Sofija. «Bare vent», sa hun. 8
Hun holdt meg i hånden mens det hvelvede taket over oss våknet til live med massevis av stjernebilder, en tro kopi av himmelen slik jeg hadde sett den hundrevis av ganger fra jorden. I lyset fra stjernene kunne jeg se at vi var i et helt auditorium fullt av folk som lå slik vi gjorde, og stirret opp mot det enorme taket. «Det heter le Globe céleste », sa Eliza. «Det er et planetarium.» Jeg lå der som fjetret mens stjernebildene trådte fram mot en indigofarget himmel. Vekten. Den lyssterke Skorpionen. Selv den vanligvis så lyssvake Dragen, der den slanget seg forbi Lille bjørn. Sofija lente seg mot meg og hvisket: «Det er der mor bor.» Jeg kunne knapt puste da vi så månen drive forbi, mens den gikk fra å være full til å bli en melkehvit halvmåne, og jeg ble fylt av en lykkefølelse jeg ikke hadde kjent siden før mor døde. Eliza grep den andre hånden min, som føltes varm i hennes hånd. «Vi håpet du ville like det.» Mens vi lå der under himmellegemenes spill, slo det meg at jeg aldri hadde mistet søsteren min. Jeg hadde bare fått enda en søster, som var helt fantastisk.
del én
kapittel 1
Eliza 1914 Det var et vårselskap til forveksling lik alle andre vårselskaper i Southampton, med de sedvanlige aktivitetene. Krokket. Badminton. Mild sosial terror. Det fant sted i mors hus i Gin Lane, et digert trehus omgitt av store felt med gulbrun plen som hellet svakt ned mot sjøen. Huset i senbarokkstil, som de fleste kjente som Mitchell Cottage på grunn av fars familie, sto på rad sammen med sine søstre langs den treløse South Fork på Long Island i New York, som passasjerer på et skipsdekk mens de skuet ut over havet. Hadde jeg vært mer oppmerksom den dagen, hadde jeg kanskje kunnet forutse hvilke av guttene som lo over krokketbøylene som snart skulle dø i Argonnerskogen, eller hvilke kvinner som skulle bytte ut den elfenbenshvite silkekjolen med svarte sørgeklær. Jeg ville ikke pekt ut meg selv. Det var usedvanlig kjølig til å være i slutten av mai, for kjølig nede ved havet til utendørsfestligheter av noe slag, men mor insisterte på å gi de russiske vennene våre, familien Stresjnajva, en standsmessig avskjed. Jeg sto i den store kjølige stuen mot baksiden av huset. Som et styrehus på en dampbåt ga den perfekt utsikt over hagen gjennom panoramavinduet, der ruten var matt av salt fra sjøen. Det ga et ullent skjær over scenen med gjester som slentret nedover plenen mot sanddynene. Jeg kjente to armer slå om livet mitt, og jeg snudde meg og så at det var min elleve år gamle datter Caroline, som allerede nesten rakk meg til skuldrene. Det strågule håret var gredd bakover og samlet i en hvit sløyfe. Ved siden av henne sto venninnen Betty Stockwell, 13
som var Carolines fullkomne motstykke – ti centimeter kortere og allerede i ferd med å slå ut i blomst som en mørkhåret skjønnhet. Skjønt de var kledd i matchende hvite kjoler, var de så forskjellige som natt og dag. Caroline holdt meg fast om midjen. «Vi har tenkt å spasere en tur på stranden. Og far sier at han er lei seg for at han kledde på seg uten din hjelp i morges, men at du ikke må nekte ham å ta seg en Dubonnet for det.» Jeg strøk henne over ryggen. «Si til faren din at det er ingen nåde for fargeblinde menn som insisterer på å snike gule strømper inn i klesskapet sitt.» Caroline smilte til meg. «Du er favorittmoren min.» Hun løp av sted over plenen og ned til stranden, forbi menn som holdt fast i stråhattene sine mens de hvite flanellsbuksebeina deres slo i vinden. Damer i seildukssko og drakter i kremfarget lin med florlette bluser vendte ansiktet mot solen, lykkelige over å kjenne brisen her i nord igjen etter å ha kommet tilbake fra steder som Palm Beach. Mors kvinnesaksvenninner, de fleste av dem kledd i svart taft og silke, sto i mørk kontrast til den ellers bleke plenen, som kråker som spankulerte på en gyllen linåker. Mor kom bort og hektet albuen sin i min. «Litt kjølig for en strandpromenade.» Min sytti år gamle mor, Caroline Carson Woolsey Mitchell, omtalt som Carry blant sine søstre, var like høy som meg, 1,83. Hun var en traust newenglander med eldgamle yankee-aner som hadde klart seg gjennom hjertesorg så vel som orkaner. «Det går bra, mor.» Jeg myste med øynene og så at min mann Henry, Caroline og Betty allerede var på vei bortover stranden. Skjørtet på Carolines hvite kjole puffet seg opp, som om den prøvde å få henne til å lette. «Har de tatt av seg skoene?» spurte mor. «Jeg håper virkelig de kommer inn snart.» Vinden pisket opp hvite skumtopper ute på havet mens de tre spaserte med bøyd nakke. Mor slo armene varmt om meg. «Hva er det de egentlig snakker om, Caroline og Henry?» 14
«Alt mulig. De er helt i sin egen verden.» Et vindpust tok tak i Henrys stråhatt så det kastanjebrune håret kom til syne, skinnende i solen. Caroline pilte bort for å redde den fra brenningene. «Så heldig hun er som har en far som forguder henne», sa mor. Hun hadde helt rett, som alltid. Men kom Caroline til å bli liggende våken og hoste halve natten på grunn av sjøluften? Henry vinket fra stranden, som en skipbrudden på en øde øy. Jeg vinket tilbake. «Henry kommer til å bli solbrent, han som er så lys i huden.» Mor vinket til Henry. «Irer er så sensible.» «Han er halvt irsk, mor.» Mor klappet meg på hånden. «De kommer til å savne deg.» «Jeg blir ikke borte lenge.» Sofija og familien hennes fra St. Petersburg hadde vært på besøk hos oss i en måned, og jeg skulle reise tilbake til St. Petersburg sammen med dem dagen etter. «Jeg er faktisk bekymret. Russland er så langt borte. Det er fint i Saratoga på denne tiden av året.» «Dette er kanskje min eneste mulighet til å få sett Russland. Kirkene. Balletten –» «De sultrammede fattigbøndene.» «Demp deg, mor.» «De har avviklet livegenskapet, men tsarens fattige er fortsatt slavebundne.» «Jeg kommer til å gå på veggen hvis jeg blir værende innestengt her. Caroline kommer til å ha det helt fint sammen med Henry.» «Det er i hvert fall ingen krig akkurat nå. Så lenge det varer.» Leste man avisene nøye, fikk man med seg at reporterne spådde en konflikt med Tyskland, men verden hadde vært på randen av krig så mange ganger nå at newyorkerne bare hadde flyktig interesse for slikt. «Du trenger ikke å være bekymret, mor.» Hun skyndte seg av sted, og jeg gikk ut på terrassen, hvor jeg havnet i en høflig lapskaus av samtaler avbrutt av dumpe bølge15
slag og spredte knakk fra krokketkøller. Mens den salte vinden rusket meg i håret, brøytet jeg meg fram gjennom klyngen av glatt silke og kasjmir på leting etter min venninne Sofija. Mors og fars venner var to separate grupper. Selv om far hadde vært død i noen år, ba mor fortsatt vennene hans til alle sammenkomster. Han var en gang leder for det republikanske partiet i New York, noe som gjenspeilte seg i omgangskretsen hans: andre advokater og konene deres, finansfolk samt en og annen selfmade magnat. Mors venner var definitivt en livligere gjeng: skuespillere og malere, kvinnesakskvinner i alle størrelser og fasonger, og flere representanter for den internasjonale fiffen fra fjerne steder som fars venner bare sladret om: Nairobi. Bangkok. Massachusetts. For å finne den russiske kontingenten lyttet jeg bare etter hevede røster, for de var en forfriskende høylytt gjeng som henga seg til heftige diskusjoner på en blanding av fransk, engelskog sitt eget morsmål til alle døgnets tider. Jeg gikk forbi familien Stresjnajvas lege, dr. Vladimir Leonidovitsj Abusjkin, en undersetsig, tynnhåret mann som hadde på seg en gaupepels over sjaketten, som sto rett opp i ansiktet på mors lege, dr. Forbes. «Jeg gir blaffen i hvordan det gjøres i St. Petersburg», sa dr. Forbes, som var dratt i ansiktet og hadde utpregede hengekinn etter mange år med nattlige dødsleiebesøk og barnefødsler. «Hvis De vil at Sofija skal nedkomme med et friskt barn, burde De ikke la henne reise. Hun trenger hvile og kalsium.» Dr. Abusjkin gjorde et kast med hodet. «Ha. Kalsium. Det er to måneder til fødselen. Hun er så sunn som en kakerlakk.» «Men hun er i risikogruppen. Hun har hatt to spontanaborter. Lange reiser er farlig for henne.» Jeg fant russerne i en klynge lengst borte på terrassen, sammen med skuespillervennene mine: den sølvhårede E.H. Sothern, som hadde gått ned på ett kne, og hans kone Julia Marlowe. Julia sto i soveromsvinduet mitt over dem, og sammen framførte hun og E.H. balkongscenen fra Romeo og Julie, som var et av stykkene de var mest berømt for. «Det gryr av dag, nå må du gå herfra …» deklamerte Julia med 16
én arm strukket ut over publikummet sitt og sengeteppet mitt drapert over skuldrene. Russerne bivånte det lille skuespillet med alvorlig mine mens resten av selskapet surret rundt, immune mot de største Shakespeare-tolkerne i sin generasjon, fordi de hadde sett dem opptre så ofte. Man kunne spørre seg hvordan Julia og E.H. i en alder av 48 og 54 kunne spille dette berømte tenåringsparet, men man trengte bare å oppleve dem på scenen for å bli overbevist om talentet deres. Julia avsluttet scenen til entusiastisk applaus og russiske hurrarop fra familien Stresjnajva. De var en munter gruppe der ute på terrassen. Ivan, patriarken, fetter av tsar Nikolaj II, sto og skuet ut over de drønnende brenningene med flagrende skjorteermer. Han var en vennlig, slank mann med en viss europeisk eleganse, og hadde møtt mannen min for mange år siden, da Henry var en ung pelsoppkjøper for Poor Brothers Dry Goods og Ivan var representant for det russiske handelskammeret. Ivans andre kone, grevinnen, sto sammen med en tydelig gravid Sofija og hennes ektemann, soldaten Afon, og la ut om at hun hadde sendt sitt personlige lintøy fra Russland til Paris for å få det vasket. De fleste gjestene hadde gode nok manerer til å la være å glo måpende, men den aldrende russiske skjønnheten var et syn for seg selv, kledd i fjorårets franske mote og behengt med en sobelstola, perlekjeder og diamanter av en størrelse som aldri før hadde blitt observert om aftenen i Southampton. Sofija møtte blikket mitt, smilte og hevet et øyebryn. Svangerskapet kledde henne; hun gjorde en respektabel figur som vordende mor, ulikt meg selv da jeg gikk gravid med Caroline og så ut som om jeg hadde en shetlandsponni i magen. Grevinnen overså at det brygget opp til håndgemeng mellom legene, og trakk til side en tjenestepike. «Hent et glass sodavann til meg, er du snill, og ikke glem isen.» Tjenestepiken skyndte seg av sted, og grevinnen la en hånd varsomt på Sofijas skulder. «Du må sette deg, alvorlig talt. Tenk på mirakelbarnet og hvor lenge du har ventet på det, vennen min. 17
Og du må virkelig slutte å spise, eller så kommer ikke Afon til å røre deg etter at barnet er født.» Sofija ristet av seg grevinnens arm. «Vær så snill, Agnessa, du har bedt om to glass sodavann allerede og latt dem stå urørt.» «Amerikanerne har ingen mangel på isbiter, vennen min.» Jeg var opprømt over å skulle sette kursen mot Russland dagen etter, på det som skulle bli mitt livs reise. Ikke bare skulle jeg få se Sofijas barn bli født, jeg skulle endelig få sett meg om i St. Petersburg – den flotte Frelserkirken der innsiden var dekket av juvelbesatt mosaikk, og Rembrandt-ene i Vinterpalasset. Og det beste av alt var at jeg ville kunne besøke min beste venninne hver eneste dag. Jeg trakk Sofija med meg etter ermet til spisestuen, en sal som var stor nok til å romme et enormt mahognibord dekket av brett med kanapeer og desserter, og en rosa damasksofa. «Takk for at du reddet meg fra dem. Agnessa er redd for at barnet skal komme når som helst.» «Det er tross alt arvingen deres. Du vet hvordan mødre er.» «Stemødre. Og Afon er et nervevrak – han blir stadig mer av et barn selv jo nærmere fødselen kommer.» «Jeg er så glad for at vi skal dra i morgen, kjære deg. De bekymrer seg nok mindre når dere er vel hjemme.» Hun strakte seg over bordet og holdt opp en av mors småkaker. «Hva heter denne?» Jeg nøt lyden av Sofijas beroligende røst. Den russiske aksenten hennes hadde ikke mange skarpe kanter, og når hun snakket, måtte folk ofte stoppe opp, lene seg fram og lytte. «Det er en smørkaramellkjeks, en oppskrift fra borgerkrigens dager.» Jeg hadde bedt kjøkkenet om å lage bestemor Woolseys familieoppskrifter. Stekte epler. Tekakekjeks og solbærgløgg. Sofija spiste opp kjeksen i tre biter. «Jeg skulle ønske jeg kunne bli her for alltid og leve på smørkaramellkjeks. Turen hjem blir forferdelig lang …» «Å seile til Frankrike og ta toget til St. Petersburg? Høres himmelsk ut for meg. Jeg er så glad for å ha en unnskyldning til å reise bort fra New York om sommeren.» 18