DAVID HAR EN IDÉ
– Jeg vet hva vi kan gjøre på halloween!
David snur seg mot Yousef og Gard med et hemmelighetsfullt smil. Det virker som han har kommet på noe helt genialt.
Det er fredag, dagen før halloween, og de er på vei hjem fra skolen. Tåken ligger som et tungt og fuktig teppe over veien. Gule høstblader klistrer seg fast til den svarte asfalten. De har passert boligfeltet der mange i klassen bor. Nå ligger jordene nakne og brune, med noen spredte hus eller treklynger innimellom. Til slutt kommer de til den øde veistrekningen som fører bort til skogen. Her bor det nesten ingen, bare Gard og David. – Hva da? spør Gard og stopper.
– Vi drar på telttur! Så slipper vi å gå rundt i regnet utkledd som skjelett eller zombier og få gammelt godteri, svarer David. – Dessuten skulle noen av jentene på overnattingstur i morgen også. Gjett om vi skal skremme dem noe så sykt!
Han gliser.
– Hvor skal vi sove i telt? spør Yousef.
Han skal være med David hjem og overnatte der i helgen. Det gjør han stadig vekk, siden han bor et stykke unna og moren hans jobber mye.
David svarer ikke. Han løfter bare hånden og retter pekefingeren mot skogen.
– Det perfekte stedet å være på halloween, hvisker han mens han lener seg mot dem så de skal høre.
– Tenk på de gamle, forlatte husene som ligger der inne. Hvor det en gang bodde folk. De er garantert hjemsøkt!
Gard kjenner en svak iling nedover ryggraden. En blanding av spenning og skrekk. Han forsøker å se gjennom den grå massen som har seget ned som en tykk grøt mellom trærne. Det er umulig. Hvordan er det å være i skogen nå? Sove under en tynn teltduk. Uten annet enn en lommelykt eller telefon til å lyse opp.
– Var det ikke en mann som forsvant der i fjor? spør Yousef og flytter urolig på seg.
David nikker.
– En turgåer som ble meldt savnet. Men de mente at det måtte være en turist som hadde dratt videre. Så jeg tror ikke at han ble drept eller tatt av et farlig dyr, fleiper David.
– Tror du vi får lov? sier Gard.
– Selvfølgelig! svarer David. – Vi skal jo være i skogen like i nærheten. Og bare fra i morgen til søndag.
Gard angrer på at han spurte, for han vet at foreldrene til David pleier å si ja til det meste. De er ikke engstelige og overbeskyttende, sånn som faren hans har blitt i det siste. Siden de jobber mye, er David vant til å lage seg mat og ordne ting selv. Ikke rart han alltid virker så
trygg og sikker, tenker Gard. Og så lenge Yousef er sammen med David, får han også lov til det meste.
Foreldrene hans tror visst at alt guttene gjør, er greit.
Men de vet ikke at David ofte skal tøffe seg. At han foreslår ting for å utfordre dem som er rundt ham. Som å snike seg inn i fremmede garasjer og uthus. Se hvem som klarer å holde pusten lengst under vann når de bader, sånne ting. Yousef blir stort sett med på det David foreslår, selv om Gard av og til ser at han virker
litt redd. Men Yousef er en man kan stole på. Han er grei og veldig morsom å være sammen med.
– Får ikke du lov? spør David.
Gard forsøker å pirke løs et blad med skotuppen. Det løser seg opp i små biter som fester seg til joggeskoen.
– Jo, det går så klart bra, mumler han.
Bare ikke faren sier nei.
DET GAMLE SAGNET
– Telttur? Nå! Vet du egentlig hvor mørkt det er om natten på denne tiden av året?
Pappa peker mot vinduet. Høstmørket har lagt seg som en kappe rundt huset. Vinduene er svarte firkanter.
– Har dere virkelig lyst til å overnatte i skogen når det er så rått og kjølig ute?
Han ser på Gard, vil ikke slippe ham.
– Det er vel ikke farlig å sove i skogen selv om det er høst, sier Gard irritert.
– Dessuten er vi lei av å gå knask eller knep. Faren svarer ikke på det.
– Kan du ikke heller spørre om Yousef og David vil sove her?
Det er noe bedende i øynene hans.
– Dere kan steke hamburgere og se en spennende film.
Så skal jeg kjøpe masse godteri.
– Skal jeg foreslå at vi setter opp teltet i kjellerstuen også? spør Gard surt.
Det var aldri sånn før, tenker han. Men etter at pappa ble angrepet av et dyr tidligere i høst, har han blitt helt hysterisk. Det skjedde en gang da han var i skogen med jaktlaget for å jakte rådyr.
– Du har jo sagt flere ganger at jeg burde overnatte i skogen, sånn du gjorde da du var på min alder. Og nå vil du plutselig at jeg ikke skal dra! sier Gard.
Stemmen er høy og sint.
Faren vrir seg urolig. Han kikker bort mot vinduet.
– Du vet … det er bekmørkt om natten så sent på høsten. Og det kan være ville dyr …
– Så derfor skal vi ikke dra på telttur? sier Gard trassig. – Du som alltid har sagt at dyrene som lever i skogen, er mye reddere for mennesker enn vi er for dem. Han stirrer hardt på faren. Viker ikke med blikket.
Prøver å få ham til å skifte mening. Faren, som var en hardbarket friluftsmann. En som likte å være på tur, uansett årstid. Nå er han knapt til å kjenne igjen.
– Hva tror du egentlig kan skje der inne i skogen? spør han.
Faren blir stille.
– Jeg vil ikke at du skal oppleve det jeg gjorde. Det var så … ubehagelig, sier han og flytter urolig på seg.
Han synes visst det er flaut at han ble redd, tenker
Gard. Han kan ennå se for seg faren da han kom hjem fra skogsturen den dagen. Turskjorten som var ødelagt
og skitten, med en lang flenge oppover det ene ermet.
Det så ut som noen hadde prøvd å rive den opp uten helt å få tak. Angsten hadde lyst i øynene da faren fortalte hva som hadde skjedd.
At han hadde kommet bort fra jaktlaget.
Det hadde begynt å mørkne, og med ett visste han ikke hvor han var. Han hadde hørt en dyp knurring før noe angrep ham bakfra. En klo hadde så vidt sneiet armen hans. Men helt uventet hadde Rasken kommet byksende bortover stien og gjort at det ukjente dyret forsvant.
De andre på jaktlaget mente det var en løshund som hadde angrepet faren, men han insisterte fortsatt på at det var noe annet. Kanskje en streifulv. Eller noe enda verre, hadde han påstått før han fortalte Gard sagnet fra skogen. Om den mannevonde ulven som visstnok streifet rundt i skogen her for mange år siden. Som var større enn noen hadde sett maken til. Og farligere! Som hadde angrepet folk. Ulven var et ekstremt utholdende
dyr, fortalte faren, og den jaktet gjerne på byttet i lang, lang tid for å slite det ut før den gikk til angrep.
Gard kjente at det gikk kaldt nedover ryggen da faren fortalte det. Selv om det bare var et gammelt sagn. – Jeg kan ta med Rasken. Blir du fornøyd da?
For faren skal ikke få lov til å skremme ham, tenker Gard. Han smeller døren hardt bak seg idet han går ut av kjøkkenet. Bare ikke faren går helt i vranglås og nekter ham å dra!
Gard går inn på rommet sitt for å pakke ferdig. Han finner frem en ullgenser og ekstra sokker.
Guttene har avtalt å gå tidlig neste ettermiddag. Så rekker de å sette opp teltet før det blir kveld. Han går bort til vinduet og legger pannen mot ruten. Glasset kjennes iskaldt mot den varme huden. Helt i enden av veien ligger huset til David. Gard kan så vidt se at det lyser i vinduene.
Bak huset til David står skogen som en svart vegg. Det er en tett granskog som strekker seg langt innover.
Tør han å sove der inne? I noen få sekunder kjenner han det knyte seg i magen. Så rister han av seg de ekle tankene. Smiler bestemt for seg selv. Det er klart han tør. Han vil være sånn som faren var før, en som liker å være på tur. Som kan sove alene mellom de mørke trærne. For hvorfor skulle det skje noe der inne i skogen?
I det samme banker det på døren. Faren stikker hodet inn.
– Det er greit, sier han kort. – Du skal få lov. Og du kan ta med deg Rasken.
Men han smiler ikke, har fortsatt det samme engstelige uttrykket. Sier visst ja til noe han egentlig ikke synes er greit.
IKKE GÅ FOR LANGT INN!
Gard tar på seg ytterjakken og trekker en lue over hodet. Helt siden han sto opp, har han vært redd for at faren skulle ombestemme seg. Nå skal han endelig gå for å møte de andre. Det er like tåkete som dagen før, men det regner heldigvis ikke. Sekken er stor og mye tyngre enn han hadde tenkt. Han har pakket klær og litt
mat. Soveposen har han festet på toppen. Det kommer til å bli slitsomt å gå innover i skogen. Men Rasken
logrer ivrig mens han titter opp på Gard. Hunden skjønner nok at de skal på tur.
Pappa kommer ut i gangen.
– Dere må være forsiktige, da, sier han og legger hånden på skulderen hans.
Han virker med ett så fortvilet, synes Gard. – Lov meg at du holder deg sammen med de andre.
Ikke gå alene! Uansett!
Han ser rett på Gard. Har et alvor over seg som Gard ikke har sett før. Det virker som det er noe han ikke vil fortelle.
– Så klart, svarer Gard og nikker. – Jeg har vel ikke tenkt å vase rundt i skogen alene.
Rasken er allerede ute av døren. Gard snur seg mot faren. Han løfter hånden som et slags «ha det» før han går.
– Bare én ting … sier faren. – Jeg synes ikke dere skal gå lenger enn til den gamle skolen. Ikke innover mot småbruket.
Gard kjenner at irritasjonen velter opp i ham igjen. Som et brått og voldsomt sinne. Alltid er det noe han skal passe seg for. Han er så lei av at faren må fortelle hvor skummelt alt er. Han har jo blitt helt hysterisk.
– Du tror alt er farlig, du!
Ordene kommer harde og krasse.
Faren flakker med blikket.
– Bare ikke gå for langt inn! Det er alt jeg ber om.
Høstluften er rå og kald. Veien ligger i mørke opp mot skogen. Månen som lyste så trygt da han gikk ut
av døren, har forsvunnet bak noen skyer. Gard trekker glidelåsen enda lenger opp. Han skulle ønske han hadde tatt på seg en varmere jakke. I det samme farer en mørk skapning ut av skogen like foran ham. Han skvetter så det hogger i brystet. Kroppen står med ett i helspenn.
Tøffheten han kjente da han var hjemme, er helt borte.
Rasken bjeffer hissig mot det som står foran dem.
Gard skal til å hive seg rundt for å løpe tilbake. Så ser han hva det er. Et rådyr hopper i raske byks over veien og videre nedover jordene. Det spinkle dyret farer forskremt på kryss og tvers mens det kaster på hodet.
Prøver visst å se om noen kommer etter. Pulsen hamrer
