Villdyrenes hage av Jeffery Deaver

JEFFERY DEAVER

Villdyrenes hage En roman fra Berlin 1936 Oversatt av Tor Edvin Dahl

Jeffery Deaver Originalens tittel: Garden of Beasts Oversatt av Tor Edvin Dahl Copyright © 2004 by Jeffery Deaver Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2005 Utgitt i CAP-serien første gang i 2006 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-30517-8 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Marius Renberg Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til minne om Hans og Sophie Scholl, bror og søster, som i 1943 ble henrettet på grunn av sine anti-nazistiske protester, journalisten Carl von Ossietzky, som fikk Nobels fredspris i 1935, mens han satt i fangenskap i Oranienburgleiren, og Wilhelm Kruzfeld, en politimann fra Berlin som nektet å la mobben ødelegge en synagoge under de antijødiske opptøyene støttet av nazistene under Krystallnatten – fire mennesker som så ondskapen og sa: – Nei.

[Berlin] var full av rykter. Det ble snakket om ulovlige nattlige arrestasjoner, fanger som ble torturert i S.A.leirene . . . Alt druknet i støyen fra de skarpe, sinte stemmene fra staten selv, tusenvis av munner som benektet det alt sammen.

Christopher Isherwood: Berlin Stories

1

LEIEMORDEREN MANDAG 13. JULI 1936

1

Straks han kom inn i den halvmørke leiligheten, visste han at han var død.

Han tørket svetten av håndflaten og så seg rundt. Stedet var stille som et gravkammer, bortsett fra de fjerne, nattlige billydene fra Hell’s Kitchen og skjelvingen fra det fettete gardinet hver gang den surrende Monkey Ward-vifta vendte sin hete pust mot vinduet.

Hele scenen var forlatt.

Alt er galt . . .

Malone skulle vært her, ligget og sovet ut rusen, fullstendig dritings. Men han var ikke her. Ingen brennevinsflasker noe sted, ikke engang lukten av whisky, det eneste fyren drakk. Og det så ikke ut til at han hadde vært her på en god stund. New York-utgaven av Sun på bordet var to dager gammel. Den lå ved siden av et kaldt askebeger og et glass med en blålig ring etter gammel melk halvveis opp på siden.

Han slo på lyset.

Det var en annen inngang. Han hadde sett den dagen i forveien ute i gangen da han sjekket stedet. Men den var spikret igjen. Hva med vinduet som førte ut mot brannstigen? Herregud, det var forseglet så godt det lot seg gjøre med noe hønsenetting han ikke hadde oppdaget utenfra. Det andre vinduet var riktignok åpent, men der var det tretten meter ned til brolegningen.

Ingen vei ut . . .

Og hvor var Malone? tenkte Paul Schumann.

Malone var på flukt, Malone drakk øl i Jersey, Malone var en statue med betongsokkel et sted under Red Hook-kaia.

11

Det kunne være det samme.

Uansett hva som hadde skjedd med fyllebøtta, skjønte Paul at mannen ikke hadde vært annet enn et agn, og telegrammet om at han kom til å være her i kveld, en ren løgn.

Fra gangen utenfor hørte han føtter som flyttet seg. Et metallisk klikk.

Alt er galt . . .

Paul la fra seg pistolen på det eneste bordet som fantes i rommet, tok lommetørkleet sitt og tørket seg i ansiktet. Den voldsomme hetebølgen fra midtvesten hadde sendt den tørre lufta si til New York. Men en mann kan ikke gå rundt uten jakke når han har med seg en 1911 Colt .45 i beltet, derfor var Paul nødt til å gå i dress. Det var en grå lindress med én knapp. Den bomullshvite skjorta med krage var gjennomvåt.

Føttene fortsatte å bevege seg der ute i gangen. De gjorde seg klare nå. Hvisking og et nytt klikk.

Paul tenkte at han kunne se ut av vinduet, men var redd for at han ville få et skudd midt i ansiktet. Han håpet på en åpen kiste i begravelsen og kjente ikke så mange begravelsesagenter som var virkelig gode til å fikse kulehull.

Hvem var ute etter ham?

Det var i hvert fall ikke Luciano, mannen som hadde betalt ham for å skaffe Malone av veien. Ikke var det Meyer Lansky heller. De var farlige, absolutt, men ikke slanger. Paul hadde gjort noen flotte jobber for dem og ikke etterlatt et eneste spor som kunne knytte dem til drapene. Dessuten, hvis de skulle ønsket å kvitte seg med Paul, hadde de ikke behøvd dikte opp en jobb til ham. Da ville han allerede vært død.

Så hvem var det som hadde angitt ham? Hvis det var O’Banion eller Rothstein fra Williamsburg eller Valenti fra Bay Ridge, ville han være død om noen meget få minutter.

Hvis det var lille Tom Dewey, ville døden ikke komme like fort – da ville han først bli dømt og plassert i den elektriske stolen i Sing-Sing.

Flere stemmer i gangen. Flere klikk, metall mot metall.

På den annen side, tenkte han tørt, foreløpig er alt som det skal være: han var i live.

12

Og tørst som faen.

Han gikk bort til Kelvinator-kjøleskapet og åpnet det. Tre flasker melk – to av dem hadde skilt seg – en boks Kraft-ost og en med Sunsweet hermetisk fersken. Flere Royal Crown-cola. Han fant en flaskeåpner og vippet av en kork.

Et eller annet sted hørte han en radio. Den spilte «Stormy Weather».

Han satte seg ved bordet igjen og så sitt eget ansikt i det støvete speilet på veggen rett over den sprukne emaljerte vasken. De blekblå øynene var ikke så forskremte som de burde være, tenkte han. Det hardnede ansiktet hans var slitent. Han var høy – over en åtti og med en vekt på hundre kilo. Håret hadde han fra moren, det var brunrødt, og det lyse ansiktet kom fra farssiden, som var full av tyske forfedre. Huden var vansiret – ikke på grunn av sykdom, men fra harde knoker den gangen han var ung, pluss Everlast boksehansker i senere tid. Betong og kanvas også, forresten.

Han drakk litt brus. Den smakte skarpere enn coca-cola. Han likte den.

Paul vurderte situasjonen. Hvis det var O’Banion eller Rothstein eller Valenti, så ga de jamt faen i Malone, en gærning av en klinker fra båtbyggeriene som var blitt gangster og hadde drept kona til en purk, sågar på en meget lite tiltalende måte. Han hadde truet med å gjøre det om igjen hver gang lovens lange arm ble ubehagelig. Alle gangsterlederne i området, fra Bronx til Jersey, var sjokkert over det han hadde gjort. Så hvis noen av dem ønsket å fjerne Paul, hvorfor ikke vente til etter at han hadde knertet Malone?

Hvilket betydde at det sannsynligvis var Dewey.

Tanken på å være stengt inne til de tok ham av dage, gjorde ham nedtrykt. Men når sannheten skulle fram, var ikke Paul altfor oppskaket over at noen kom til å drepe ham. Det hadde vært på samme måte da han var guttunge, han hev seg inn i slåsskamper uten å tenke seg om, gjerne mot to eller tre gutter som var større enn ham, og før eller senere ville det være noen han ikke burde prøvd seg på, og da endte det med en brukken arm. Han visste at det var slik i den verdenen han nå tilhørte: Før eller siden ville en Dewey eller en O’Banion få ham av veien.

13

Han tenkte på et av farens yndlingsuttrykk: Solen går ned, enten dagen har vært god eller dårlig. Deretter pleide den runde mannen å slippe de fargerike bukseselene sine og legge til: – Opp med humøret. I morgen begynner galskapen på nytt igjen.

Han skvatt da telefonen ringte.

Paul stirret lenge på det svarte bakelittapparatet. Da den hadde ringt sju eller åtte ganger, svarte han: – Ja? – Paul, sa en frisk ung stemme. Ikke noe snøvling der.

– Du vet godt det er meg.

– Jeg står i en leilighet like i nærheten. Vi er seks stykker. Med et halvt dusin til nede på gaten.

Tolv? Paul kjente seg påfallende rolig. Det var ikke noe han kunne gjøre mot tolv. De ville ta knekken på ham, på den ene eller den andre måten. Han drakk litt mer Royal Crown. Han var forbanna tørst. Vifta gjorde ikke annet enn å flytte varmen fra den ene enden av rommet til den andre. Han spurte: – Hvem jobber du for?

Gutta fra Brooklyn eller de fra West Side? Jeg er bare nysgjerrig.

– Hør her, Paul. Nå skal du gjøre følgende. Du har bare to våpen på deg, ikke sant? Colten og den lille tjuetomillimeteren. De andre ligger igjen i leiligheten din.

Paul lo. – Det stemmer.

– Tøm dem og la colten være åpnet. Deretter går du bort til det vinduet som ikke er forseglet og hiver dem ut. Så tar du av deg jakka di, kaster den på gulvet, åpner døra og stiller deg midt i rommet med hendene i været. Løft dem ekstra høyt.

– Dere kommer til å drepe meg, sa han.

– Du lever på lånt tid uansett, Paul. Men hvis du gjør som jeg sier, kommer du til å leve litt lenger.

Deretter ble forbindelsen brutt.

Han la på røret. Satt ubevegelig et øyeblikk og tenkte på en hyggelig kveld for noen uker siden. Marion og han hadde dratt til Coney Island og spilt minigolf, spist pølser og drukket øl for å komme vekk fra heten. Hun hadde slept ham leende bort til en spåkvinne i tivoliparken. Den falske sigøynersken hadde sett i kortene sine og fortalte ham all verdens ting. Men kvinnen hadde glemt akkurat denne hendelsen, selv om den absolutt burde vist seg i kortene hvis hun virkelig hadde vært noe tess.

14

Marion . . . Han hadde aldri fortalt henne hva han levde av. Bare at han eide et treningsstudio og av og til hadde kontakt med folk med en tvilsom fortid. Mer hadde han aldri sagt. Han innså plutselig at han hadde sett fram til en eller annen slags framtid sammen med henne. Hun var ti-cent-dansen-pike på West Side, og studerte motetegning på dagtid. Hun arbeidet nok akkurat nå, for hun holdt vanligvis på til ett eller to om natta. Hvordan ville hun få vite hva som hadde skjedd med ham?

Hvis det var Dewey, ville han sannsynligvis ringe og fortelle henne det.

Men hvis det var gutta fra Williamsburg, ville hun ikke høre noe som helst. Niks.

Telefonen begynte å ringe igjen.

Paul brydde seg ikke med den. Han lot magasinet skli ut av det største våpenet sitt, tok ut kula som lå i kammeret, og tømte deretter alle patronene i revolveren. Han gikk bort til vinduet og kastet skytevåpnene ut, ett for ett. Han hørte ikke at de traff bakken.

Han drakk resten av brusen, tok av seg jakka og slapp den ned på gulvet. Så gikk han mot døra, men stoppet. Han gikk tilbake til Kelvinator-kjøleskapet og tok enda en Royal Crown. Han tømte den også. Deretter tørket han seg i ansiktet, åpnet inngangsdøra, tok et par skritt bakover og løftet armene.

Telefonen sluttet å ringe.

– Dette kalles Rommet, sa den gråhårete mannen med den nypressede hvite uniformen og satte seg i den smale sofaen. – Du har aldri vært her, la han muntert selvsikkert til, på en måte som fortalte at her nyttet det ikke å protestere. Så fortsatte: – Og du har aldri hørt om det.

Klokka var elleve. De hadde tatt med seg Paul direkte fra leiligheten til Malone. Det var en privatbolig øverst i East Side, men i de fleste av rommene i første etasje sto det kontorpulter og telefoner og teletypemaskiner, omtrent som på et kontor. Bare i stua var det divaner og lenestoler. På veggene hang det bilder av nye og gamle marinefartøy. Det sto en globus i hjørnet. Franklin D. Roosevelt så ned på ham fra et bilde over marmorpeisen. Rommet var herlig kjølig. En privatbolig med luftavkjøling. Utrolig.

15

Paul hadde fortsatt håndjern på seg, men var blitt plassert i en behagelig lenestol i lær. De to unge mennene som hadde tatt ham med seg fra leiligheten til Malone, hadde også hvite uniformer, de satt ved siden av ham og litt bak. Han som hadde snakket til ham i telefonen, het Andrew Avery, hadde rødlige kinn og bestemte, harde øyne. Han så ut som en bokser, selv om Paul kunne se at han aldri hadde vært innblandet i en nevekamp i hele sitt liv. Den andre het Vincent Manielli, var mørk og hadde en stemme som fortalte Paul at han sannsynligvis hadde vokst opp i den samme delen av Brooklyn som ham selv. Manielli og Avery så ikke særlig eldre ut enn guttene som spilte stikkball utenfor leiegården til Paul, men var av alle ting løytnanter i marinen. Da Paul hadde vært i Frankrike, hadde løytnantene han tjente under, vært voksne menn.

Pistolene deres lå i hylstrene sine, men lærreimene var kneppet opp og de hadde hendene like ved siden av våpnene.

Den eldre offiseren som satt rett overfor ham i sofaen, var åpenbart ganske høyt oppe på rangstigen – marinekommandør, hvis da salaten på uniformen hans betydde det samme som for tjue år siden.

Døra gikk opp og en meget tiltrekkende kvinne i hvit marineuniform kom inn. Ifølge navnet på blusen het hun Ruth Willets.

Hun rakte ham en mappe. – Alt står her.

– Takk skal du ha.

Da hun gikk uten å kaste et eneste blikk på Paul, åpnet offiseren mappa og tok fram to tynne papirark som han leste omhyggelig.

Da han var ferdig, så han opp: – Jeg heter James Gordon. Jeg jobber i marinens etterretningstjeneste. De kaller meg Bull.

– Er dette hovedkvarteret ditt? spurte Paul. – «Rommet»?

Kommandøren ignorerte ham og så på de to andre. – Har dere presentert dere ennå?

– Ja. – Oppsto det noen vanskeligheter?

– Absolutt ikke. Det var Avery som snakket.

– Ta av ham håndjernene.

Avery adlød mens Manielli sto med hånden tett ved våpenet sitt og stirret vaktsomt på de herjede knokene til Paul. Manielli hadde 16

hendene til en slåsskjempe. Mens Averys var lyserøde som hos en skrivebordsslave.

Døra gikk opp og en annen mann kom inn. Han var i sekstiårene, men slank og høy, akkurat som den unge skuespilleren Marion og Paul hadde sett i et par filmer, Jimmy Stewart. Paul rynket panna. Han kjente igjen ansiktet fra artikler i Times og Herald Tribune. – Er ikke du senator?

Mannen svarte, men henvendte seg til Gordon: – Du sa han var smart. Jeg visste ikke at han var velinformert i tillegg.

Det lød ikke som om han var glad for å bli gjenkjent. Senatoren studerte Paul grundig, hvoretter han satte seg og tente en kort sigar.

Et øyeblikk etterpå kom det inn enda en mann, omtrent like gammel som senatoren. Han hadde en hvit lindress som var utrolig skrukkete. Han hadde en diger, bløt kropp og gikk med spaserstokk. Han kastet et blikk på Paul, og deretter trakk han seg inn i et hjørne uten å si noe til noen. Han virket kjent, men Paul kunne ikke plassere ham.

– Hør her, Paul, fortsatte Gordon. – Situasjonen er den at vi vet du har jobbet for Luciano. Vi vet også at du har jobbet for Lansky og et par andre. Og vi vet hva du har gjort for dem.

– Og hva er det, da?

– Du er knappen de trykker på, sa Manielli begeistret, som om han hadde sett fram til å si akkurat dette.

Gordon sa: – I mars i år så Jimmy Coughlin deg . . . Han rynket panna. – Hva slags uttrykk bruker dere? Dere sier ikke «drepe».

Paul tenkte: Noen av oss pleier å si «knerte ned». Selv pleide Paul bruke ordene «kvitte seg med». Det var det sersjant Alvin York hadde brukt når han snakket om fiendtlige soldater under krigen. Å bruke det samme uttrykket som en krigshelt gjorde at Paul følte seg litt mindre skitten. Men Paul Schumann sa ikke noe om dette akkurat nå.

Gordon fortsatte: – Jimmy så deg drepe Arch Dimici den trettende mars på et varelager ved Hudson-elva.

Paul hadde sjekket stedet i fire timer før Dimici dukket opp.

Han hadde vært overbevist om at mannen var alene. Den eneste 17

mulige forklaringen var at Jimmy måtte ha sovet bak noen av kassene da Paul ankom.

– Etter det de sier, er ikke Jimmy et pålitelig vitne. Men vi har noen håndfaste bevis også. Et par karer fra ligningskontoret tok ham for å selge hjemmebrent, og han gikk med på å tyste om deg.

Han tok åpenbart med seg en patronhylse fra åstedet og beholdt den som en slags forsikring. Vi fant ikke noen fingeravtrykk – du er altfor smart for det. Men karene til Hoover sjekket colten din.

Ripene i løpet stemmer.

Hoover? Var FBI involvert? Og hadde de testet våpenet allerede? Det var mindre enn en time siden han hadde kastet det ut av vinduet til Malone.

Paul gnisset tenner. Han var rasende på seg selv. Han hadde lett en jævla halvtime for å finne hylsa etter Dimici-jobben, og hadde til slutt trodd at den måtte ha falt ned i en av sprekkene i gulvet og rett i Hudson-elva.

– Deretter sjekket vi deg opp og fikk vite at du hadde fått fem hundre dollar for å . . . Gordon nølte.

Kvitte seg med.

– . . . eliminere Malone i kveld.

– Ikke faen, sa Paul og lo. – Der har dere virkelig blitt prata trill rundt. Jeg bare stakk innom for å prate litt. Hvor er han, forresten?

Gordon tok en pause. – Mr. Malone kommer ikke lenger til å være noen trussel verken mot patruljerende politikonstabler eller New York Citys borgere.

– Det høres ut til at noen skylder dere fem hundrelapper.

Bull Gordon lo ikke. – Du sitter i klisteret, og du kan ikke komme deg løs. Men vi har et tilbud til deg. Som de sier i disse annonsene for brukte studebakere: Dette er din livs sjanse. Ja eller nei. Vi forhandler ikke.

Endelig sa senatoren noe. – Tom Dewey er like hissig på å få has på deg som han er på å sette resten av avskummet på lista si bak lås og slå.

Statsadvokaten hadde satt seg et hellig mål, han ville rydde opp i den organiserte kriminaliteten i New York. Hovedmålene hans var gangsterlederne Lucky Luciano, de fem italienske familiene 18

og det jødiske syndikatet til Meyer Lansky. Dewey var pågående og smart, og oppnådde den ene domfellelsen etter den andre.

– Men han har gått med på å gi oss en sjanse først.

– Glem det. Jeg er ikke noen angiver.

Gordon sa: – Vi har ikke tenkt å be deg bli det heller. Det er ikke det vi er ute etter.

– Så hva er det dere vil jeg skal gjøre?

Det var stille et øyeblikk. Senatoren nikket mot Gordon, som sa: – Du er en knapp man trykker på. Hva tror du? Vi vil at du skal drepe noen.

2

Han så på Gordon et øyeblikk før han flyttet blikket bort til bildene av skipene. Rommet . . . Det hadde et militært preg. Akkurat som en offisersklubb. Paul hadde likt seg i hæren. Han hadde kjent seg hjemme, hatt venner og et mål i livet. Det hadde vært en god tid, livet var enkelt – men så kom han hjem, og da ble alt komplisert. Når livet blir komplisert, skjer det ting som ikke er så bra.

– Dere tuller ikke med meg?

– Vær du trygg.

Mens Manielli sendte ham en advarsel om ikke å bevege seg for rast, stakk Paul en hånd i lomma og tok fram en pakke Chesterfield-sigaretter. Han tente en. – Fortsett.

Gordon sa: – Du driver det treningsstudioet på Niende aveny.

Ikke mye å skryte av, akkurat. Han så på Avery.

– Har du vært der? spurte Paul.

Avery sa: – Knapt noe å skrive hjem om.

Manielli lo. – Jeg ville kalt det et høl.

Kommandøren fortsatte: – Før du begynte der, var du trykker.

Likte du deg i trykkeribransjen?

Paul sa forsiktig: – Absolutt.

– Var du flink?

– Veldig bra. Men hva har dette med noe som helst å gjøre?

– Hva sier du til å kvitte deg med hele fortiden din? Begynne på nytt. Bli trykker igjen. Vi kan ordne det sånn at ingen kan tiltale deg for noe som helst av det du har gjort.

– Dessuten, sa senatoren, – er vi villig til å hoste opp noen sedler. Fem tusen. Du kan skaffe deg et nytt liv.

Fem tusen? Paul blunket. Det var like mye som to karer tjente 20

på et helt år. Han spurte: – Hvordan kan dere fikse rullebladet mitt?

Senatoren lo: – Har du spilt Monopol noen gang?

– Nevøene mine har det. Jeg har aldri spilt det.

Senatoren fortsatte: – Noen ganger når du kaster terningene, havner du i fengsel. Men så er det et kort som sier: «Du slipper ut av fengselet uten å betale.» Vi kan gi deg et sånt kort. I virkeligheten. Mer behøver du ikke vite om den saken.

– Så dere vil at jeg skal drepe noen? Det høres merkelig. Dewey ville aldri gått med på det.

Senatoren sa: – Statsadvokaten for spesialsaker er blitt informert om hvorfor vi er ute etter deg.

Etter en pause spurte Schumann: – Hvem? Siegel?

Av alle de regjerende gangsterkongene var Bugsy Siegel den farligste. Han var psykotisk. Paul hadde sett de blodige resultatene av brutaliteten hans. Raserianfallene hans var berømte.

– Hør her, Paul, sa Gordon og forakten lyste av ansiktet hans.

– Det er ikke tillatt å drepe amerikanske statsborgere. Det kunne ikke falle oss inn å be deg gjøre noe slikt.

– Da skjønner jeg ikke hva dere vil.

Senatoren sa: – Dette er snarere en krigsoppgave. Du har vært soldat . . . Han kikket bort på Avery, som ramset opp: – Første infanteridivisjon i den amerikanske hær, AEF. St. Mihiel, MeuseArgonne. Du var innblandet i noen harde kamper. Fikk medalje for skarpskyting i felten. Hadde et par nærkamper også, ikke sant?

Paul trakk på skuldrene. Den fete mannen med den krøllete dressen satt i hjørnet sitt uten å si noe. Hendene hans holdt fast rundt gullhåndtaket på spaserstokken. Paul så på ham et øyeblikk.

Deretter snudde han seg mot kommandøren. – Hvor store er sjansene for at jeg overlever så lenge at jeg virkelig får bruk for gåut-av-fengselet-kortet?

– Rimelig gode, sa kommandøren. – Ikke store, men rimelige.

Paul kjente godt sportsjournalisten og forfatteren Damon Runyon. De pleide å ta en drink sammen i en av barene i nærheten av Broadway, og gå på boksekamper og baseballkamper. For et par år siden hadde Runyon invitert Paul til et selskap etter New York-premieren på filmen hans, Little Miss Marker, og Paul hadde 21

syntes det var en ganske bra greie. På festen etterpå hadde han moret seg over å få hilse på Shirley Temple, og hadde bedt Runyon skrive navnet sitt i en bok. Forfatteren hadde skrevet: Til min gode venn Paul – ikke glem at oddsen for å overleve er seks til fem – i motstanderens favør.

Avery sa: – Hva hvis vi sier at sjansene dine er mye bedre enn de du får i Sing-Sing?

Etter å ha tenkt seg om et øyeblikk, spurte Paul: – Hvorfor meg? Det finnes dusinvis av leiemordere i New York som er villig til å gjøre den slags.

– Men du er ikke som alle de andre. Vi vil ikke ha annensortering. Du er god. Hoover og Dewey sier du har drept sytten menn.

Paul blåste: – Bare tull, som sagt.

I virkeligheten var det ikke mer enn tretten.

– Etter det vi har hørt, sjekker du alt to-tre ganger før du gjør jobben. Du passer på at våpnene dine er helt i orden, du leser alt du kan komme over om ofrene dine, du sjekker stedene deres god tid i forveien, du kartlegger dagen deres og sikrer deg at de holder seg til sine faste vaner, du vet på forhånd når de er alene, når de ringer til noen og når de spiser.

Senatoren la til: – Og du er smart. Som sagt. Vi trenger en smarting.

– Smart?

Manielli sa: – Vi har sjekket deg opp, Paul. Du har bøker. Du har en jævla masse bøker. Du er til og med medlem av en bokklubb.

– De handler ikke om å være smart. Ikke alle, i hvert fall.

– Men det er bøker, påpekte Avery. – Og jeg skal vedde på at en masse av dem som driver med det samme som deg, ikke leser stort.

– Eller i det hele tatt kan lese, sa Manielli og lo av sin egen vits.

Paul så på mannen med den krøllete hvite dressen. – Hvem er du?

– Du behøver ikke være redd . . . begynte Gordon.

– Jeg vil gjerne vite det.

– Hør her, brummet senatoren. – Her er det vi som stiller spørsmålene.

22

Men den fete mannen viftet med hånden og svarte: – Leser du tegneserier? Husker du Annie, jenta uten pupiller?

– Ja visst.

– Se på meg som Daddy Warbucks.

– Hva mener du med det?

Men han bare lo og snudde seg mot senatoren. – Bare stå på.

Jeg liker fyren.

Den syltynne politikeren sa til Paul: – Det viktigste er at du ikke dreper folk som er uskyldige.

Gordon la til: – Jimmy Coughlin fortalte en gang at du bare dreper andre mordere. Hva sier du selv? At du bare fikser på det Gud har glemt å ordne opp i? Det er en sånn en vi er ute etter.

– Det Gud har glemt, gjentok senatoren og smilte uten å virke særlig glad.

– Hva mener du?

Gordon så bort på senatoren, som stilte et spørsmål i stedet: – Har du fortsatt slektninger i Tyskland?

– Ingen nære. Det er lenge siden familien min kom over.

Senatoren spurte: – Hva vet du om nazistene?

– Det er Adolf Hitler som styrer landet, uten at noen egentlig synes det er særlig bra. De hadde et stort protestmøte i Madison Square Garden i mars for to-tre år siden. Det ble litt av et trafikkkaos. Jeg gikk glipp av de tre første rundene av en kamp oppe i Bronx. Husker det godt . . . Det er alt.

– Er du klar over, sa senatoren sakte, – at Hitler planlegger en ny krig?

Paul sa ingenting.

– Vi har kilder som har informert oss om Tyskland helt siden Hitler kom til makten i trettitre. I fjor fikk vår mann i Berlin tak i et utkast til et brev. Det var skrevet av en av deres fremste folk, general Beck.

Kommandøren rakte ham et maskinskrevet ark. Det var på tysk. Paul leste det. Den som hadde skrevet brevet, oppfordret til en sakte, men bevisst opprustning av Tyskland med sikte på å beskytte og utvide det Paul oversatte som «livsrommet». Nasjonen måtte forberede seg på krig i løpet av noen få år.

23

Han rynket panna og la fra seg arket. – Kommer de til å gjennomføre disse planene?

– I fjor, sa Gordon, – begynte Hitler å rekruttere soldater. Han har til nå troppestyrker i et omfang som er enda større enn det brevet anbefaler. For fire måneder siden tok tyske styrker Rhinland, den demilitariserte sonen mot grensen til Frankrike.

– Jeg leste om det.

– De bygger undervannsbåter utenfor Helgoland og har holdt på å ta tilbake kontrollen med Wilhelmkanalen for å kunne flytte krigsskip fra Nordsjøen til Østersjøen. Han som tar seg av finansene, har fått en ny tittel. Han er ansvarlig for krigsøkonomien.

Når det gjelder borgerkrigen i Spania, sender Hitler tropper som angivelig skal hjelpe Franco. Men i virkeligheten bruker han krigen til å lære opp sine egne soldater.

– Vil dere at jeg . . . trenger dere en som kan drepe Hitler?

– Gud hjelpe oss, sa senatoren. – Hitler er bare en gærning.

Helt surrete i hodet. Han vil at landet skal ruste opp, men han aner ikke hvordan han skal gjøre det.

– Mens han dere snakker om, vet det?

– Det kan du banne på, sa senatoren. – Han heter Reinhard Ernst. Han var oberst under krigen, men nå er han sivilist. Han har fått litt av en tittel: overkommandatursjef for hjemlandets stabilitet. Men det er bare vrøvl. Han er hjernen bak gjenopprustningen. Han har en finger med overalt: tar seg av finansene sammen med Schacht, hæren sammen med Blomberg, marinen sammen med Raeder, luftforsvaret sammen med Göring, våpenproduksjonen sammen med Krupp.

– Hva med traktaten? Versailles? Jeg trodde ikke de hadde lov til å ha en hær.

– Ikke en stor. Det samme gjelder marinen . . . og de har ikke lov til å ha noe luftforsvar, sa senatoren. – Men vår mann forteller oss at det dukker opp soldater og sjøfolk over hele landet, omtrent som vinen i bryllupet i Kanaan.

– Hvorfor kan ikke de allierte stoppe dem? Det var vi som vant krigen.

– Ingen i Europa gjør noe som helst. Franskmennene kunne stoppet Hitler uten videre i mars i fjor, da han tok Rhinland. Men 24

de gjorde det ikke. Og britene? Det eneste de gjorde var å kjefte på hunden fordi den hadde pisset på teppet.

Etter et øyeblikks taushet spurte Paul: – Og hva kan vi stoppe dem med?

Gordon sendte ham et respektfullt blikk. Senatoren trakk på skuldrene. – I Amerika ønsker vi fred, alle sammen. Isolasjonistene har makten. De vil ikke blande seg inn i den europeiske politikken. Mennene vil ha arbeid og mødrene vil ikke miste sønnene sine i Flandern igjen.

– Og presidenten vil gjerne bli gjenvalgt i november, sa Paul og syntes han merket Roosevelts blikk oppe fra den forseggjorte peishylla.

Stillheten ble pinlig. Gordon lo. Men ikke senatoren.

Paul stumpet sigaretten sin. – Greit. Jeg skjønner. Hvis jeg blir tatt, er det ingenting som kan peke tilbake til dere. Eller til ham.

Han nikket mot fotografiet av Roosevelt. – Jeg er bare en sinnsforvirra sivilist, og ikke en soldat som disse gutta her. Han kikket mot de to unge offiserene. Avery smilte, og det gjorde Manielli også, men hans smil var helt annerledes.

Senatoren sa: – Helt riktig, Paul. Absolutt riktig.

– Dessuten snakker jeg tysk.

– De sier du snakker flytende.

Bestefaren til Paul var stolt av sitt opprinnelige fedreland, og det samme var Pauls far. Han insisterte på at barna hans skulle lære tysk og snakke det hjemme. Paul husket håpløse krangler der moren hans skrek på gælisk mens faren svarte på tysk. Han hadde dessuten arbeidet på bestefarens fabrikk, satt satsen og korrekturlest tyske tekster om sommeren når han ikke var på høyskolen.

– Hvordan tenker dere at jeg skal gjøre det? Jeg har ikke sagt ja.

Jeg er bare nysgjerrig. Hva slags planer har dere for meg?

– Det seiler et skip med olympialaget, familiene deres og pressen om bord. Det går til Tyskland. Avgang om to dager. Du vil være om bord.

– Olympialaget?

– Vi har funnet ut at det er det lureste. Det vil være tusenvis av fremmede i byen. Berlin vil være stappfull av mennesker. Hæren og politiet vil ha mer enn nok å gjøre.

25

Avery sa: – Du vil ikke ha noe å gjøre med olympiaden rent offisielt – lekene begynner først i begynnelsen av august. Olympiakomiteen vil bare kjenne deg som skribent.

– Sportsjournalist, la Gordon til. – Det er dekkhistorien din.

Du behøver bare spille dum og gjøre deg så lite bemerket som mulig. Dra til olympiabyen sammen med alle de andre og opphold deg der en dag eller to. Så forsvinner du til Berlin. Det er ikke lurt å bruke et hotell, nazistene sjekker alle gjestene og noterer seg passene. Vår mann vil skaffe deg et rom på et privat pensjonat.

Han kunne ikke la være å tenke som en profesjonell, og da dukket øyeblikkelig flere spørsmål opp. – Skal jeg bruke navnet mitt?

– Vær deg selv. Men vi skal skaffe deg et fluktpass i tillegg – med bilde av deg, men utstedt på et annet navn. Der har du en annen nasjonalitet.

Senatoren sa: – Du ser russisk ut. Du er stor og kraftig.

Han nikket. – Det passer bra. Du kan være «mannen fra Russland».

– Jeg snakker ikke russisk.

– Ingen der over gjør det heller. Dessuten trenger du sannsynligvis ikke passet i det hele tatt. Det er bare for å få deg ut av landet i tilfelle noe går galt.

– Dessuten, la Paul fort til, – for å forsikre dere om at ingen sporer meg tilbake til dere hvis jeg ikke lykkes.

Senatoren nølte og kikket deretter bort på Gordon. Det var nok til å bekrefte at han hadde rett.

Paul fortsatte: – Hvem arbeider jeg for? Alle avisene vil ha sine egne folk på stedet. De vil vite at jeg ikke er journalist.

– Vi har tenkt på det. Du skriver uten noen fast oppdragsgiver og vil prøve å selge stoffet til noen av sportsmagasinene når du kommer tilbake.

Paul spurte: – Hva heter deres mann?

Gordon sa: – Foreløpig ikke noen navn.

– Jeg trenger ikke et navn. Men stoler dere på ham? Og hvorfor?

Senatoren sa: – Han har bodd der et par år og har skaffet oss meget gode informasjoner. Han tjente under meg i krigen. Jeg kjenner ham personlig.

26

– Hva slags dekkhistorie har han?

– Forretningsmann, skaffer kontakter, den slags. Han arbeider på egen hånd.

Gordon fortsatte: – Han skaffer deg et våpen og hva du ellers trenger å vite om ham du skal uskadeliggjøre.

– Jeg har ikke noe pass. Ikke i mitt eget navn.

– Vi vet det. Vi skal skaffe deg et.

– Kan jeg få igjen våpnene mine?

– Nei, sa Gordon, og mer ble det ikke sagt om saken. – Dette er opplegget, kjære venn. Og hvis du plutselig skulle slenge deg på et godstog og ligge lavt i terrenget i Hooverville langt ute i vesten . . .

Paul hadde absolutt vurdert muligheten. Men han bare rynket panna og ristet på hodet.

– Uansett, disse unge mennene kommer til å klenge seg på deg som sugeminer helt til skipet når Hamburg. Og hvis du skulle få lyst til å komme deg vekk for oss i Berlin, kan jeg fortelle deg at kontakten vår vil holde et øye med deg. Hvis du forsvinner, vil han rapportere til oss, og da vil vi melde fra til nazistene at en amerikansk leiemorder har flyktet og befinner seg i Berlin. Dessuten vil vi skaffe dem navnet ditt og et bilde.

Gordon så intenst på ham. – Hvis du synes vi har vært flinke til å spore deg opp, kan jeg fortelle deg at vi er ikke på langt nær så gode som nazistene. Etter det jeg har hørt, bryr de seg ikke alltid om rettssaker og fellende dommer for å foreta en henrettelse heller. Har jeg uttrykt meg klart nok?

– Klart som glass.

– Utmerket. Kommandøren kikket bort på Avery. – Nå kan du fortelle ham hva som skjer med ham etter at han har gjort jobben.

Løytnanten sa: – Vi kommer til å ha et fly med mannskap som venter på deg i Holland. Det er en gammel flyplass utenfor Berlin.

Straks du er ferdig, flyr vi deg ut derfra.

– Fly meg ut? spurte Paul forbløffet. Han elsket fly. Da han var ni, hadde han brukket armen – den første av flere ganger enn han hadde lyst til å telle. Grunnene var at han hadde bygget et glidefly og kastet seg utfor taket på farens trykkeri, bare for å krasjlande mot brosteinene to etasjer nedenfor.

27

– Det stemmer, sa Gordon.

Avery sa: – Du liker fly, gjør du ikke? Vi fant en masse flyblader i leiligheten din. Bøker også. Og bilder av fly. Pluss noen modeller. Har du laget dem selv?

Paul ble flau. Det gjorde ham sint at de hadde oppdaget lekene hans.

– Er du flyger? spurte senatoren.

– Jeg har aldri vært oppe i et fly, sa han og ristet på hodet. – Jeg vet ikke.

Hele greia virket helt sinnssyk. Rommet ble stille.

Stillheten ble brutt av mannen i den krøllete, hvite dressen.

– Jeg var oberst i hæren, akkurat som Reinhard Ernst. Jeg var i Argonne-skogen. Akkurat som du.

Paul nikket.

– Vet du hvor mange i alt?

– Av hva?

– Hvor mange vi mistet.

Paul husket et hav av kropper. Amerikanske, franske og tyske.

Det var på mange måter de sårede som hadde skremt ham mest.

De skrek og hylte og stønnet og ropte på mødrene og fedrene sine. Det var en lyd du aldri glemte. Aldri.

Den eldre mannen sa respektfullt: – Vi mistet mer enn femogtyve tusen. Nærmere hundre sårede. Halvparten av karene mine døde. I løpet av en måned hadde vi rykket elleve kilometer fremover. Hver eneste dag har jeg tenkt på akkurat de tallene. Halvparten av soldatene mine, elleve kilometer. Og Meuse-Argonne var vår mest oppsiktsvekkende seier i krigen . . . Jeg vil ikke at det skal hende en gang til.

Paul så på ham. – Hvem er du? spurte han nok en gang.

Senatoren rørte på seg og ville si noe, men den andre svarte: – Jeg heter Cyrus Clayborn.

Akkurat. Herregud . . . Den gamle mannen var sjefen for Continental Telephone & Telegraph – en ekte millionær, til og med nå, i skyggen av den store depresjonen.

Mannen fortsatte. – Daddy Warbucks, som sagt. Jeg er banken.

Når det gjelder prosjekter som dette, er det vanligvis bedre at pengene ikke kommer fra offentlige kilder. Jeg er for gammel til å 28

slåss for landet mitt. Men jeg gjør så godt jeg kan. Er du fornøyd nå, gutt?

– Absolutt.

– Bra. Clayborn så granskende på ham. – Da har jeg bare én ting til å si. Disse pengene som ble nevnt tidligere. Størrelsen?

Paul nikket.

– La oss doble den.

Paul merket at det prikket i huden. Ti tusen dollar? Han hadde vanskelig for å se det for seg.

Gordons hode dreide seg sakte mot senatoren. Dette, skjønte Paul, hadde de ikke vært forberedt på.

– Kan jeg få det i kontanter? Helst ikke en sjekk.

Av en eller annen grunn lo både senatoren og Clayborn voldsomt av dette. – Som du vil, ingen problemer, sa forretningsmannen.

Senatoren dro en telefon nærmere og grep røret. – Hva sier du, gutt? Skal vi ringe og gi Dewey beskjed?

En fyrstikk mot en riveflate brøt stillheten da Gordon tente en sigarett. – Tenk på det, Paul. Vi gir deg en sjanse til å slette fortiden din. Begynne på nytt. Det er ikke mange leiemordere som får sånne tilbud.

2

RYKTENES BY FREDAG 24. JULI 1936

3

Endelig kunne han gjøre det han var kommet hit for.

Klokka var seks om morgenen og han sto i den illeluktende tredjeklassekorridoren på S.S. Manhattan, som hadde kurs mot havna i Hamburg etter å ha forlatt New York ti dager tidligere.

Skipet var bokstavelig talt flaggskipet til United States Lines – det første i selskapets flåte som utelukkende fraktet passasjerer.

Det var stort – over to fotballbaner langt – men på denne overfarten var det spesielt trangt om plassen. På en vanlig transatlantisk tur var det seks hundre passasjerer eller mer, samt et mannskap på fem hundre. På denne turen var det imidlertid fire hundre olympiske utøvere, ledere og trenere samt åtte hundre og femti andre passasjerer, det meste familie, venner, pressefolk og medlemmer av den amerikanske olympiske komiteen, noe som gjorde at det var fullt på både første, annen og tredje klasse.

Det store antallet passasjerer og de mange spesielle kravene idrettsfolkene og journalistene stilte om bord på Manhattan, gjorde livet hektisk for det høflige og arbeidsomme mannskapet, og ikke minst for den runde, flintskallete mannen som bar navnet Albert Heinsler. Riktignok krevde hans stilling som kabinpersonale at han arbeidet både lenge og hardt. Men den mest strevsomme siden av arbeidet hans kom av at han i virkeligheten var om bord på skipet i et helt annet oppdrag som ikke en eneste sjel kjente til.

Heinsler kalte seg selv en A-mann, hvilket var ordet det nazistiske etterretningsvesenet brukte på sine betrodde operatører i Tyskland – deres Agenten.

Denne tilbakeholdne, trettifire år gamle ungkaren var medlem av det tyskamerikanske Bund, en løselig sammensatt gruppe av 33

pro-nazistiske amerikanere nært knyttet til Christian Front i sin holdning til jøder, kommunister og negere. Heinsler hatet ikke Amerika, men han kunne aldri glemme de grusomme dagene under krigen da han og familien hans ble tvunget ut i fattigdom og elendighet bare på grunn av de antityske fordommene. Selv var han ustanselig blitt kalt for «Heine, Heine, huneren Heine» og dengt opp utallige ganger i skolegården og bakgatene.

Nei da, han hatet ikke landet sitt. Men han elsket det nazistiske Tyskland av hele sitt hjerte og var en stor beundrer av messiasskikkelsen Adolf Hitler. Han var villig til å gjøre hva som helst for ham – også gå i fengsel eller gi sitt eget liv om nødvendig.

Heinsler hadde knapt trodd at han kunne være så heldig, da kommandanten for SA-gruppen hans i Bundets New Jersey-hovedkvarter hadde merket seg den lojale kameratens tidligere jobb som regnskapsfører om bord på diverse passasjerfartøy, og sørget for at han fikk seg en jobb om bord på Manhattan. Kommandanten hadde hatt på seg den brune uniformen sin da han møtte ham på strandpromenaden i Atlantic City og forklarte at riktignok mottok nazistene storsinnet mennesker fra hele verden, men de var bekymret for den sikkerhetsrisikoen den store tilstrømningen av idrettsfolk kunne medføre. Heinslers oppgave om bord på skipet var å være nazistenes hemmelige representant. Han skulle ikke gjøre det han vanligvis hadde gjort – nemlig å føre regnskap.

Det var viktig at han kunne farte fritt omkring på skipet uten å vekke mistanke, derfor måtte han tilhøre kabinpersonalet.

Dette var hans livs eventyr! Han sa øyeblikkelig opp jobben sin som offentlig godkjent regnskapsfører på Broadway. Dagene før avreise brukte han, nøyaktig og omhyggelig som han alltid var, til å studere diagrammer av skipet og trene seg på rollen som kabinpersonale, friske opp tysken sin og lære en variant av morse som ble kalt internasjonal morse og ble brukt når det ble sendt telegram til og innen Europa.

Straks skipet forlot havna, hadde han holdt seg for seg selv, observert og lyttet og vært den perfekte A-mann. Men så lenge Manhattan var til sjøs, kunne han ikke sende meldinger til Tyskland.

Signalet på den bærbare radiosenderen hans var for svakt. Skipets eget radiosystem var selvfølgelig meget kraftigere og dekket både 34

kortbølge- og langbølgesystemet, men han kunne knapt bruke dette, fordi det forutsatte at han måtte alliere seg med en av de ansatte på radiorommet, og det var absolutt nødvendig at ingen hørte eller så hva han formidlet videre.

Nå stirret Heinsler gjennom et koøye på den smale stripen som var Tyskland. Jo, han var sikkert nær nok til å sende en melding.

Han gikk inn i den bitte lille kabinen sin og trakk fram Allocchio Bacchini-telegrafen som han hadde under køya. Deretter satte han kursen mot øvre dekk, i håp om at det lille signalet ville kunne nå kysten derfra.

Da han gikk bortover den smale gangen, gjennomgikk han meldingen han skulle sende nok en gang. Det eneste han beklaget, var at selv om han gjerne skulle tatt med både navnet sitt og hva slags tilknytning han hadde til Tyskland, var dette ikke mulig.

Selv om Hitler personlig beundret det arbeidet det tyskamerikanske Bund utførte, var gruppen så voldsomt – og høylytt – antisemittisk at Føreren var blitt tvunget til å ta offentlig avstand fra det.

Heinslers melding ville bli ignorert hvis han kom med noen som helst hentydning til den amerikanske gruppen.

Og denne spesielle meldingen måtte absolutt ikke ignoreres.

Til Obersturmführer-SS, Hamburg: Jeg er en hengiven nasjonalsosialist. Jeg har fanget opp uttalelser fra en mann med russiske forbindelser som har til hensikt å gjøre stor skade på høyt nivå i Berlin i løpet av de nærmeste dagene. Kjenner ikke mannens identitet ennå, men vil fortsette å se om jeg kan finne ut dette. Håper å sende denne informasjonen snart.

Han følte seg virkelig levende når han sparret.

Det var ingenting som kunne sammenligne seg med det. Han danset rundt i de nette lærskoene, musklene var varme og huden både kald av svette og varm av blodtilstrømningen. Hele kroppen summet som en motor i konstant bevegelse. Også smerten. Paul Schumann var overbevist om at det var mye å lære av smerten.

Egentlig var det den som var hele poenget.

Men først og fremst likte han sparringen fordi den, akkurat som selve boksingen, var fullstendig avhengig av hans egne brede og 35

lett arrete skuldre, de kjappe føttene, de kraftige hendene og den klare tanken. I boksing er det bare deg mot den andre, ingen lagkamerater. Hvis du taper, er det fordi han er bedre enn deg.

Enkelt og greit. Og æren går til deg hvis du vinner – fordi du trente med hoppetauet, kuttet ut brennevin og sigaretter og grublet i time etter time på hvordan du skulle komme gjennom forsvarsverkene hans og hvor svakhetene hans var. På Ebbets Field og Yankee Stadium kunne du ha flaks. Men i ringen fantes ikke flaksen.

Nå danset han rundt i den ringen som var satt opp på hoveddekket på Manhattan. Hele skipet var blitt gjort om til en flytende treningssal. En av olympiabokserne hadde sett ham jobbe med punchingballen kvelden i forveien, og hadde spurt om han ville sparre denne morgenen før skipet la til kai. Paul hadde øyeblikkelig sagt ja.

Nå sendte han ut et par støt med venstre hånd samtidig som han fulgte opp med sin velkjente høyre, noe som førte til et overrasket blikk fra motstanderen. Deretter ga Paul ham et hardt støt i mellomgulvet før han rakk å komme i forsvarsposisjon. Han var litt stiv til å begynne med – han hadde ikke vært i ringen på en god stund – men han hadde fått den smarte unge sportslegen om bord, en fyr som het Joel Koslow, til å sjekke ham og fastslå om han kunne gå i klinsj med en bokser som var halvparten så gammel. – Jeg ville begrenset meg til to-tre runder, hadde legen lagt til med et smil. – Disse ungguttene er sterke. De kan bli ganske hardhendte.

Det var så absolutt sant. Men Paul brydde seg ikke om det. Jo hardere treningen ble, jo bedre var det. I likhet med skyggeboksingen og hoppetautreningen han hadde drevet med hver eneste dag om bord, hjalp sparringen ham å holde seg i form med sikte på det som ventet ham i Berlin.

Paul sparret to eller tre ganger i uka. Han var etterspurt som sparring-partner selv om han var førtien, fordi han var et vandrende oppslagsverk når det gjaldt bokseteknikker. Han hadde sparret så mange steder, i hallene i Brooklyn, utendørs på Coney Island, til og med på de store stedene. Damon Runyon var en av grunnleggerne av Twentieth Century Sporting Club – sammen 36

med den legendariske promotoren Mike Jacobs og et par andre pressefolk – og han hadde fått Paul inn i selveste New Yorks Hippodrome for å trene der. En gang hadde han til og med stått ansikt til ansikt med en av de virkelig store. Han sparret i sitt eget treningslokale også, i en liten bygning i nærheten av West Side-kaiene. Jo da, Avery, det var kanskje ikke så stilig der, men den snuskete, fuktige kjelleren var et hellig sted etter Pauls mening, og Sorry Williams, som bodde i et lite, tilstøtende rom, sørget alltid for at det var rimelig rent, med is, håndklær og øl like for hånden.

Guttungen fintet, men Paul visste øyeblikkelig hvor støtet ville komme og stoppet det, samtidig som han satte inn et solid støt mot brystet. Riktignok greide han ikke stoppe det neste slaget, og kjente det harde læret smelle til mot haka. Men han danset utenfor mannens rekkevidde før oppfølgeren nådde fram, og så begynte de å sirkle rundt igjen.

Mens de beveget seg rundt på kanvasen, merket Paul seg at gutten var sterk og rask, men ikke greide å rive seg løs fra motstanderen.

Han var altfor opptatt av å vinne. Du trengte selvfølgelig vinnerlyst, men det var viktigere å observere nøyaktig hvordan den andre beveget seg og lete etter tegn som fortalte hva han ville gjøre i neste sekund. Hadde du ikke den avstanden, var du ikke noen stor bokser.

Det var viktig for leiemorderen også.

Han pleide å kalle det å bære på isen.

For mange år siden hadde han sittet i Hanrahans ginbule på Førtiåttende gate og stelt med en smertefull blåveis tildelt ham av Beavo Wayne, som ikke greide å treffe mellomgulvet for alt i livet, men herregud, som han greide å sprekke huden over øynene. Mens Paul presset et stykke billig, rå biff mot ansiktet, kom en diger svarting inn gjennom døra for å levere fra seg dagens is. De fleste ismennene brukte tenger og bar blokkene på ryggen. Men denne fyren bar blokka i hendene. Han brukte ikke engang hansker. Paul så ham gå inn bak baren og plassere blokka i trekaret.

– Hei, hadde Paul spurt, – kan du hugge av en bit til meg?

Mannen så på den rødlilla kladasen rundt øyet til Paul og lo. Han trakk en ishakke opp av et hylster og hakket løs et stykke som Paul pakket inn i et lommetørkle og presset mot ansiktet. Han stakk en mynt til ismannen, som sa: – Takk ska’ru ha.

37

– Et spørsmål, sa Paul. – Hvorfor bærer du isen i hendene?

Gjør ikke det vondt?

– Vel, se her, sa han og viste fram de store hendene sine. Håndflatene var glatte og bleke og arrete, akkurat som det pergamentet faren til Paul pleide å bruke når han skulle trykke flotte invitasjoner.

Negeren forklarte: – Du kan brenne deg på is akkurat som på ild. Det får du arr av. Men jeg har båret på isen så lenge at jeg ikke har noe følelse igjen.

Båret på isen.

Og nå, i dette merkverdige treningsanlegget, tusenvis av kilometer hjemmefra, merket Paul noe av den samme ufølsomheten der han fortapte seg i sparringkampens koreografi. Lær mot lær og lær mot hud, og selv i den kalde morgenlufta fra havet svettet de to mennene voldsomt der de sirklet rundt hverandre og lette etter svakheter og registrerte styrke. Noen ganger gjøv de løs på hverandre, andre ganger ikke. Men hele tida var de årvåkne.

I ringen fantes ikke flaksen.

Albert Heinsler hadde plassert seg ved siden av en skorstein på det øverste dekket på Manhattan og koblet batteriet til radiosenderen.

Han tok fram den bitte lille svarte og brune telegrafnøkkelen og plasserte den oppå senderen.

Han likte ikke helt at han måtte bruke en italiensk sender – han syntes Mussolini behandlet Føreren respektløst – men det var bare føleri. Han visste at den bærbare Allochio Bacchini-senderen var en av de beste i verden.

Mens rørene ble varmet opp, prøvde han seg på nøkkelen. Prikk strek, prikk strek. Han hadde vært så besatt av jobben at han hadde trent i timevis. Han hadde tatt tida på seg selv før skipet seilte, og funnet ut at han kunne sende en melding som denne på mindre enn to minutter.

Mens han stirret på kysten som nærmet seg, trakk Heinsler pusten dypt. Det kjentes godt å være her oppe på det høyeste dekket. Så lenge han hadde vært dømt til å holde seg i lugaren sin, der han stønnet og brekte seg på linje med hundrevis av de andre passasjerene og også en del av mannskapet, hadde han hatet den 38

innestengte opplevelsen av å være under dekk. Hans tidligere arbeid som regnskapsfører om bord hadde gitt ham høyere status enn den han nå hadde, så han burde egentlig hatt en større lugar på et høyere dekk. Men det fikk være – æren over å kunne hjelpe sitt favorittland var langt større enn alle ubehagelighetene.

Endelig ble det tent et lys foran på radiosenderen. Han bøyde seg framover, justerte to av knappene og førte fingeren bort til den lille bakelittnøkkelen. Han begynte å overføre meldingen, som han oversatte til tysk mens han tastet.

Prikk prikk strek prikk . . . prikk prikk strek . . . prikk strek prikk . . . strek strek strek . . . strek prikk prikk prikk . . . prikk . . . prikk strek prikk . . .

Für Ober . . .

Han kom ikke lenger.

Heinsler gispet da en hånd grep tak i kragen hans bakfra og trakk ham bakover. Han mistet balansen, skrek og falt ned på det glatte eikedekket.

– Nei, nei, ikke slå! Han ville reise seg, men den store, dystert utseende mannen kledd i bokseutstyr løftet en diger knyttneve og ristet på hodet.

– Ikke rør deg.

Heinsler sank skjelvende ned på dekket.

Heine, Heine, huneren Heine . . .

Bokseren bøyde seg framover og rev ledningene løs fra senderen. – Ned, sa han og tok senderen. – Nå. Deretter fikk han A-mannen på beina.

– Hva driver du med?

– Dra til helvete, sa den flintskallete mannen, men den skjelvende stemmen gjorde ordene maktesløse.

De befant seg i lugaren til Paul. Senderen, batteriet og innholdet i lommene hans lå strødd utover den smale senga. Paul gjentok spørsmålet sitt og la til et truende knurr denne gangen.

– Kom igjen . . .

Noen dundret på døra. Paul tok et skritt framover, knyttet neven og åpnet døra. Vince Manielli trengte seg inn.

39

– Jeg fikk meldingen din. Hva i helvete er . . . ? Han tidde og stirret på fangen.

Paul rakte ham pungen. – Albert Heinsler, det tyskamerikanske Bund.

– Jøss . . . Ikke Bund.

– Han hadde den der med seg.

Paul nikket mot radiosenderen.

– Spionerte han på oss?

– Jeg vet ikke. Men han holdt på å sende et eller annet.

– Hvordan oppdaget du ham?

– Kall det et instinkt.

Paul fortalte ikke Manielli at selv om han stolte på Gordon og karene hans, hadde han ikke anelse om hvor uforsiktige de ville være i et spill som dette. De kunne ha etterlatt seg en mengde spor overalt – notater om skipet, uforsiktige ord om Malone eller noe lignende, sågar et eller annet om Paul selv. Han hadde ikke trodd at nazistene var en stor fare; derimot var han redd for at noen av hans gamle fiender i Brooklyn eller Jersey hadde fått snusen i at han befant seg om bord på skipet, og hadde ønsket å være forberedt på det. Derfor bestakk han en av de eldre blant mannskapet med en hundrelapp da de forlot havna og ba ham finne ut om det var noen av besetningen de andre ikke kjente noe til, eller som holdt seg for seg selv og kanskje stilte uvanlige spørsmål.

Også om det var noen av passasjerene som oppførte seg mistenkelig.

Hundre dollar var god betaling og burde ført til mye detektivarbeid, men under overfarten hadde ikke mannen oppfattet noe uvanlig – inntil denne morgenen, da han avbrøt sparringskampen til Paul og fortalte ham at det var et par karer blant mannskapet som hadde pratet sammen om en fra kabinpersonalet, en viss Heinsler. Han snek seg rundt, var ikke sammen med de andre og – merkeligst av alt – han vrengte av seg all verdens vås straks det ble snakk om Hitler eller nazismen.

Paul ble urolig, lette seg fram til Heinsler og oppdaget ham på øverste dekk, bøyd over radiosenderen sin.

– Sendte han noe? spurte Manielli.

– Ikke denne morgenen. Jeg kom opp trappa rett bak ham og så 40

at han satte opp radioen. Han rakk ikke å sende mer enn noen få bokstaver. Men han kan ha sendt meldinger hele uka.

Manielli stirret ned på radiosenderen. – Sannsynligvis ikke.

Den har en rekkevidde på noen få kilometer . . . Hva vet han?

– Spør ham, sa Paul.

– Hør her, kamerat, hva er det du driver med?

Den flintskallede mannen sa ikke et ord.

Paul lente seg framover: – Spytt ut.

Heinsler smilte forskrekket. Så vendte han seg mot Manielli.

– Jeg hørte dere snakke. Jeg vet hva dere har planer om. Men de kommer til å stoppe dere.

– Hvem satte deg på denne jobben? Bund?

Heinsler så hånlig på ham. Ingen har satt meg på noe som helst.

Han var ikke lenger krypende, men fortsatte, med åndeløs hengivelse: – Jeg er lojal overfor det nye Tyskland. Jeg elsker Føreren og jeg er villig til å gjøre alt for ham og Partiet. Folk som dere . . .

– Kutt ut, mumlet Manielli. – Hva mente du da du sa at du hørte oss snakke?

Heinsler svarte ikke. Han smilte selvtilfreds og så ut gjennom koøyet.

Paul sa: – Har han hørt deg og Avery? Hva snakket dere om?

Løytnanten så ned i gulvet. – Jeg vet ikke. Vi gjennomgikk planen et par ganger. Bare snakket om opplegget. Jeg husker ikke nøyaktig.

– Herregud, inne i lugaren? sa Paul skarpt. – Dere burde vært oppe på dekket, slik at dere kunne sett alle rundt dere.

– Jeg trodde ikke noen lyttet, sa løytnanten unnskyldende.

Etterlatt seg en mengde spor overalt . . .

– Hva har du tenkt å gjøre med ham?

– Jeg skal snakke med Avery. Det er en arrest om bord. Vi kan stenge ham inne der til vi finner en løsning.

– Kan vi levere ham til konsulatet i Hamburg?

– Kanskje. Jeg vet ikke. Men . . . Han ble taus og rynket panna.

– Hva er den lukten?

Paul merket det samme. En brå, bittersøt lukt spredte seg utover i lugaren.

– Nei! 41

Heinsler falt tilbake på puta. Øynene hans vrengte seg, og det rant hvitt spytt ut av munnviken. Kroppen hans ristet voldsomt.

Det luktet mandler.

– Cyanid, hvisket Manielli. Han skyndte seg bort til koøyet og åpnet det på vidt gap.

Paul tok en pute, tørket omhyggelig munnen til den døende, og lette deretter i munnhulen etter kapselen. Men det eneste han fant var noen glassplinter. Kapselen var blitt fullstendig knust. Innen Paul fikk snudd seg vekk fra vasken med et glass vann for å skylle vekk giften, var mannen død.

– Han tok sitt eget liv, hvisket Manielli hysterisk og stirret storøyd på ham. – Rett . . . foran øynene på oss. Han begikk selvmord.

Paul tenkte sint: Og nå har vi ikke lenger håp om å finne ut noe mer.

Løytnanten stirret skjelvende på liket. – Dette er litt av en krise.

Herlighet . . .

– Gi beskjed til Avery.

Men Manielli virket lammet.

Paul tok ham bestemt i armen. – Vince . . . gi beskjed til Avery.

Hører du hva jeg sier?

Et par av vektene fra treningsområdet festet rundt livet på ham ville være nok til at liket ville synke ned til havets bunn, men koøyet var bare tjuefem centimeter i diameter. Og gangene var fulle av passasjerer som gjorde seg klare til å gå i land. Følgelig var det ingen mulighet for å få ham ut den veien. De ble nødt til å vente.

Paul skjulte liket under teppet og dreide hodet til siden slik at det så ut som om Heinsler sov, deretter vasket han hendene sine omhyggelig i den lille vasken for å være sikker på at han hadde fjernet alle spor etter giften.

Ti minutter senere banket noen på døra, og Paul slapp inn Manielli.

– Andy skal melde fra til Gordon. Det er midt på natta i Washington, men de skal nok få tak i ham. Han greide ikke la være å stirre på liket. Endelig spurte løytnanten Paul: – Har du pakket alt? Er du klar til å gå i land?

– Jeg må bare skifte først. Han så nedover treningstrøya og kortbuksene.

42

– Gjør det. Deretter går du opp på dekket. Andy sa at vi ikke måtte gjøre noe som virker mistenkelig. Både du og denne fyren her må ikke forsvinne samtidig. Vi møtes på hoveddekket, babord side, om en halvtime.

Paul kastet et siste blikk på liket av Heinsler, tok kofferten og barberingsutstyret sitt, og satte kursen mot dusjrommet.

Etter å ha vasket og barbert seg, tok han på seg den hvite skjorta og de grå flanellsbuksene, mens han lot den brune stetsonhatten med den smale bremmen bli liggende. Tre eller fire landkrabber hadde allerede mistet stråhattene eller filthattene sine overbord.

Ti minutter senere spaserte han rolig bortover det solide eiketredekket i det bleke morgenlyset. Paul stoppet, lente seg mot rekkverket og røykte en Chesterfield.

Han tenkte på mannen som nettopp hadde tatt sitt eget liv.

Selvmord. Det var noe han ikke forsto. Men mannen hadde hatt et uttrykk i øynene som kanskje forklarte alt. Fanatismen. Heinsler minnet ham om noe han hadde lest for ikke så lenge siden, og etter å ha tenkt seg om husket han hva det var: alle de som var blitt revet med av vekkelsespredikanten i Elmer Gantry, den populære romanen til Sinclair Lewis.

Jeg elsker Føreren og jeg er villig til å gjøre alt for ham og Partiet . . .

Det var fullstendig meningsløst at en mann skulle ta sitt eget liv av den grunn. Men det som var mer urovekkende, var hva det fortalte Paul om den grå stripen av land han stirret mot. Hvor mange mennesker befant det seg der inne som hadde den samme lidenskapen? Folk som Dutch Schultz og Siegel var farlige, men du kunne forstå dem. Det denne mannen hadde gjort og uttrykket i øynene hans, den åndeløse hengivenheten . . . Det var helt sykt, fullstendig galimatias. Paul hadde aldri støtt på noe lignende før.

Tankene hans ble avbrutt da han så til siden og oppdaget en muskuløs ung neger som kom gående mot ham. Han hadde en tynn, blå olympiajakke og kortbukser som ikke skjulte de kraftige beina.

De nikket til hverandre.

– Unnskyld meg, sa mannen lavt. – Hvordan går det?

– Utmerket, svarte Paul. – Og du?

– Nydelig morgen. Mye renere luft enn i Cleveland eller New 43

York. De stirret utover vannet. – Jeg så deg sparre tidligere i dag.

Er du profesjonell bokser?

– En sånn gamling som meg? Jeg gjør det bare for treningens skyld.

– Jeg heter Jesse.

– Sier du det? Da vet jeg hvem du er, sa Paul. – Kanonkulen fra Ohio. De håndhilste, og Paul presenterte seg. På tross av det sjokket han hadde fått nede i lugaren, kunne han ikke la være å smile.

– Jeg så filmavisklippene fra Western Conference Meet i fjor. Ann Arbor. Du slo tre verdensrekorder. Og kom likt med en fjerde. Jeg tror jeg må ha sett den reportasjen over ti ganger. Men du er sikkert lei av å høre folk si det til deg.

– Nei, jeg synes bare det er hyggelig, sa Jesse Owens. – Jeg er overrasket hver gang over at folk holder så god greie på hva jeg driver med. Jeg bare løper og hopper. Har ikke sett så mye til deg under overfarten, forresten.

– Jeg har vært litt her og der, sa Paul flyktig. Han lurte på om Owens visste noe om hva som hadde skjedd med Heinsler. Hadde han overhørt dem? Eller sett Paul ta mannen på det øverste dekket ved siden av båtpipa? Men han bestemte seg for at atleten ville vært mye mer urolig dersom det var tilfellet. Det virket som om han var opptatt av noe helt annet. Paul nikket mot dekket bak dem. – Dette er det største treningsområdet jeg har sett noen gang. Liker du det?

– Det er fint å få sjansen til å trene, men en bane burde ikke bevege seg. Og i hvert fall ikke gynge opp og ned som den gjorde for et par dager siden. Da foretrekker jeg grus eller jord, takk.

Paul sa: – Der er bokseren jeg kjempet mot.

– Det stemmer. Hyggelig fyr. Jeg snakket med ham et par ganger.

– Han er god, sa Paul uten å avsløre særlig begeistring.

– Det ser sånn ut, sa løperen. Det virket som om også han var klar over at boksingen ikke var den sterkeste øvelsen til det amerikanske laget, men Owens ville nok ikke kritisere en lagkamerat.

Paul hadde fått med seg at negeren var blant de mest populære blant amerikanerne, og var blitt nummer to i konkurransen om den mest populære atleten om bord kvelden i forveien. Bare etter Glenn Cunningham.

44

– Har du lyst på en sigarett . . .

Owens lo: – Det er ikke noe for meg.

– Jeg begynner snart å gi opp å tilby folk røyk og en slurk av flaska. Dere er så forbanna sunne, alle sammen.

Han lo igjen. Deretter var det stille en stund, mens den kraftige negeren stirret ut på havet. – Jeg har et spørsmål. Er du her i et offisielt oppdrag?

– Offisielt?

– Tilhører du olympiakomiteen? Som vakt, for eksempel.

– Jeg? Hvorfor spør du om det?

– Du virker liksom som . . . en slags soldat eller noe i den stilen.

Dessuten – måten du sloss på. Du visste hva du gjorde.

– Jeg var med i krigen. Det er sannsynligvis det du har lagt merke til.

– Kanskje det. Så la Owens til: – Selv om det var tyve år siden.

Dessuten de to karene du snakket med. De er i marinen, begge to.

Jeg hørte dem snakke med en av mannskapet.

Herregud, nok et spor.

– De to? Jeg bare støtte borti dem. Jeg har hengt meg på dere . . . Har tenkt å skrive litt om det som vil skje, boksingen i Berlin, olympiaden. Jeg er forfatter.

– Sier du det, sa Owens og nikket sakte. Det virket som han diskuterte med seg selv en stund. – Selv om du er journalist, vet du kanskje noe om det jeg hadde tenkt å spørre deg om. Har du hørt noe om de to fyrene der? Han nikket mot to menn som løp side om side bortover dekket og nettopp vekslet stafettpinnen. De var lynende raske.

– Hvem er det? spurte Paul.

– Sam Stoller og Marty Glickman. De er gode, to av de beste løperne vi har. Men jeg har hørt et rykte om at de ikke kommer til å løpe. Lurte på om du visste noe om det.

– Niks, ikke peiling. Er det et problem med kvalifiseringen? Er de skadet?

– De er jøder.

Paul ristet på hodet. Han hadde hørt noe om at Hitler ikke likte jøder. Det hadde vært protester og snakk om å flytte olympiaden.

Noen hadde til og med hevdet at det amerikanske laget burde boi45

kottet lekene. Damon Runyon hadde hisset seg voldsomt opp over at landet i det hele tatt ville delta. Men hvorfor skulle den amerikanske komiteen trekke noen idrettsfolk bare fordi de var jøder? – Det høres helt tåpelig ut. Virker ikke riktig på en flekk.

– Helt enig. Men jeg lurte på om du hadde hørt noe.

– Beklager, kamerat, men der kan jeg ikke hjelpe deg, sa Paul.

En annen neger kom bort til dem. Ralph Metcalfe presenterte seg. Paul hadde hørt om ham også. Han hadde vunnet medaljer i olympiaden i Los Angeles i 1932.

Owens merket seg at Vince Manielli kikket ned på dem fra et dekk høyere opp. Løytnanten nikket og begynte å gå ned trappa.

– Her kommer kameraten din. Han du nettopp har truffet, sa Owens og gliste lurt, langt fra overbevist om at Paul hadde vært helt ærlig. Negeren rettet blikket framover mot den voksende landstripen. – Du verden. Vi nærmer oss Tyskland. Jeg ville aldri trodd jeg skulle komme meg hit. Livet kan være ganske fantastisk av og til, synes du ikke?

– Absolutt, sa Paul.

Løperne sa farvel og jogget vekk.

– Var det Owens? spurte Manielli da han kom bort til Paul og lente seg mot rekkverket. Han snudde ryggen til vinden og rullet en sigarett.

– Stemmer. Paul trakk en Chesterfield opp av pakka, tente den inne i hendene og rakte fyrstikkene til løytnanten. Han fyrte opp.

– Hyggelig fyr.

Men litt for skarp, tenkte Paul.

– Fy faen som han kan løpe. Hva snakket han om?

– Vi bare pratet om været. Paul la hviskende til: – Hva med vår venn under dekk?

– Avery tar seg av det, sa Manielli tvetydig. – Han er i radiorommet. Kommer om et øyeblikk.

Et fly seilte lavt rett over dem. De så på det i flere minutter uten å si et ord.

Det virket som om guttungen fortsatt var rystet over selvmordet. Men ikke på samme måte som Paul. For ham hadde dødsfallet fortalt noe bekymringsfullt om hva slags mennesker de hadde med å gjøre. Nei, sjømannen var oppskaket fordi han nettopp 46

hadde sett døden på nært hold – og for første gang, det var nokså sikkert. Paul visste at det var to sorter tøffinger. Begge var høylytte, skrøt mye og hadde kraftige armer og solide never. Men den ene ville utnytte enhver sjanse til å gi og få juling – og bære på isen – mens den andre ville trekke seg vekk. Vince Manielli tilhørte den siste kategorien. Han var i virkeligheten en kjekk gutt.

Han likte å slenge rundt seg med tøffe ord som «leiemorder» og «knerte ned» for å vise at han skjønte hva de snakket om, men han tilhørte ikke Pauls verden, slik Marion gjorde – Marion, den gode jenta som flørtet med ondskapen.

Men som gangsterlederen Lucky Luciano en gang hadde uttrykt det: – Flørting æ’kke knulling.

Manielli lot til å vente på at Paul skulle si et eller annet om den døde. Noe om at fyren fortjente å dø. Eller at han var fullstendig sinnssyk. Folk ville gjerne høre sånt når noen døde. At det var deres egen feil, at de fortjente det eller at det var uunngåelig. Men døden passer ikke inn i systemet og bringer ikke orden i noe som helst, og leiemorderen hadde ikke noe å si til ham. Stillheten mellom dem ble trykkende. Etter en stund dukket Andrew Avory opp.

Han hadde med seg en mappe med papirer og en gammel, slitt lærveske. Han så seg rundt. Det var ingen innen hørevidde. – Sett deg.

Paul fant en tung, hvit dekksstol i tre og bar den bort til sjømennene. Han hadde ikke behøvd å bære den med bare én hånd. Det ville vært lettere å bruke begge, men han likte å se Manielli blunke når han løftet på møblene og svingte dem rundt uten en lyd. Paul satte seg.

– Her er telegrammet, hvisket løytnanten. – Kommandøren er ikke spesielt bekymret for Heinsler. Allochio Bacchini-senderen er meget liten, beregnet på fly og arbeid i felten. Kort rekkevidde.

Og selv om han fikk sendt noe, vil Berlin sannsynligvis ikke bry seg så mye om det. Bund er en plage for dem. Men Gordon sa at det var opp til deg. Hvis du vil trekke deg, er det helt greit.

– Men da får jeg ikke noe Gå-ut-av-fengselet-kort, sa Paul.

– Ikke noe kort, sa Avery.

– Denne avtalen begynner å bli mer og mer festlig, sa leiemorderen og lo surt.

47

– Er du fortsatt med?

– Ja da. Han nikket mot dekket under dem. – Hva skjer med liket?

– Etter at alle har gått i land, vil noen sjøfolk fra konsulatet i Hamburg komme om bord og ta seg av det. Avery lente seg framover og sa lavt. – Når det gjelder oppdraget ditt, kan jeg fortelle følgende: Etter at vi har kommet oss til kai, går du i land, mens Vince og jeg tar oss av problemet Heinsler. Deretter drar vi til Amsterdam. Du holder deg sammen med laget. Det vil være en kort seremoni i Hamburg, deretter vil alle ta toget til Berlin.

Idrettsutøverne skal ha en annen seremoni i kveld, men du kan dra rett opp til olympiabyen og holde deg mest mulig skjult. I morgen tar du en buss til Tiergarten – det er den største parken i Berlin.

Han rakte Paul en veske. – Ta med deg denne.

– Hva er det?

– En del av dekkhistorien din. Pressekort. Papir, skrivesaker.

Bakgrunnsstoff om olympiaden og byen. En guide til olympiabyen. Du behøver ikke se på det nå.

Men Paul åpnet mappen og brukte noen minutter på å studere alt omhyggelig. Pressekortet var ekte, forsikret Avery, og han kunne ikke se noe ved resten av innholdet som kunne vekke mistanke.

– Du stoler ikke på noen, sa Manielli.

Paul tenkte at det ville vært en fornøyelse å gi fyren en skikkelig trøkk, men lukket bare mappa og så opp. – Hva med det andre passet, det russiske?

– Det får du av vår mann når du kommer til Berlin. Han har en falskner som er ekspert på europeiske dokumenter. I morgen må du sørge for at du har med deg mappen. Det er sånn han vil gjenkjenne deg.

Han viste ham et flerfarget bykart over Berlin og pekte opp ruten. – Gå av her og gå dit. Der vil du finne en kafé som kalles Bierhaus.

Avery så på Paul, som stirret på kartet. – Bare ta det med deg.

Du behøver ikke å lære det utenat.

Men Paul ristet på hodet. – Kart forteller folk hvor du har vært 48

og hvor du har tenkt deg. Står du og ser på et kart, vil alle bli oppmerksomme på deg. Hvis du går deg bort, er det bedre å spørre om veien. På den måten vil det bare være én som vet at du er fremmed, ikke en hel flokk.

Avery hevet et øyebryn, og selv ikke Manielli kunne finne noe å innvende mot dette poenget.

– Rett ved siden av kafeen er det en sidegate. Dresden allé.

– Så den har et navn?

– I Tyskland har smågatene navn. I hvert fall en god del. Dette er en snarvei. Det er ikke viktig hvor den fører. Når klokken blir tolv, går du inn i den, stopper og ser deg om, som om du har gått deg bort. Da vil vår mann komme bort til deg. Det er han senatoren nevnte for deg. Han heter Reginald Morgan. Reggie.

– Hvordan ser han ut?

– Kort. Bart. Mørkt hår. Han vil snakke tysk til deg. Begynne å prate. På et eller annet tidspunkt spør du: «Hvilken trikk bør jeg ta for å komme til Alexanderplass?» Han vil si: «Nummer en trettiåtte.» Deretter vil han vente litt og korrigere seg selv: «Nei, to femtifire er bedre.» Da vil du skjønne at det er ham, for dette er ikke numre på virkelige trikkeruter.

– Det virker som om du synes dette er morsomt, la Manielli til.

– Det er som å lese Dashiell Hammett. Detektiven fra Continental.

– Dette er ikke en lek.

Han hadde rett i det, og Paul syntes heller ikke passordene var morsomme. Men det var noe urovekkende ved alle disse intrigegreiene. Han visste hvorfor: Det betydde at han måtte stole på andre. Paul Schumann hatet det.

– Greit. Alexanderplass. Trikk nummer en trettiåtte og to femtifire. Hva hvis han roter med trikkesvaret? Betyr det at det ikke er ham?

– Jeg kommer til det. Hvis noe virker mistenkelig, så for all del, ikke si noe mer til ham. Ikke vekk oppsikt. Bare smil og gå din vei så rolig som mulig og gå til denne adressen.

Avery ga ham et lite ark med et gatenavn og et nummer. Paul lærte seg alt utenat og rakte arket tilbake. Løytnanten ga ham en nøkkel. Han stakk den i lommen. – Det ligger et gammelt slott 49

rett sør for Brandenburger Tor. Det skulle egentlig blitt den nye amerikanske ambassaden, men så brant hele greia for en fem års tid siden, og de holder fortsatt på å reparere bygget. Derfor har ikke diplomatene flyttet inn ennå. Verken franskmennene, tyskerne eller britene gidder å snuse omkring i området. Men det er et par rom der som vi bruker fra tid til annen. Det er en radiosender i et lagerrom rett ved siden av kjøkkenet. Du kan sende radiomeldinger til Amsterdam, og så vil vi ringe til kommandør Gordon.

Han og senatoren vil bestemme hva vi så gjør. Men hvis alt går glatt, vil Morgan ta seg av deg. Skaffe deg et rom på et pensjonat, fikse et våpen og gi deg all den informasjonen du trenger om . . . mannen du skal besøke.

Noen av oss pleier å si «knerte ned» . . .

– Ikke glem, hadde Manielli gleden av å erklære, – at hvis du ikke dukker opp i Dresden allé i morgen eller du prøver å stikke av fra Morgan senere, vil han gi oss beskjed, og da kommer vi til å sørge for at politiet vil kaste seg over deg.

Paul sa ingenting og lot fyren hovere. Han visste at Manielli skammet seg over hvordan han hadde reagert på Heinslers selvmord. Derfor trengte han å rykke i lenken for å vise seg. I virkeligheten var det utenkelig at Paul ville prøve å stikke av. Bull Gordon hadde rett, en leiemorder fikk aldri mer en sånn sjanse som han hadde fått – og en bunke penger i tillegg som ville gjøre framtida enda lysere.

Alle tidde. Det var ikke mer å si. Rundt dem var den fuktige, ramme lufta full av lyder: vinden, hviskingen fra bølgene, den barytonmørke summingen fra motoren til Manhattan – en blanding av lyder som hadde vært underlig beroligende, på tross av Heinslers selvmord og den krevende jobben som lå foran ham. Endelig gikk sjømennene under dekk.

Paul rettet seg opp, tente en sigarett og lente seg nok en gang mot rekkverket mens det digre skipet gled sakte inn i Hamburgs havn. Tankene hans var konsentrert om oberst Reinhard Ernst, en mann som var meget viktig for Paul Schumann, bare i liten grad fordi han var en potensiell trussel mot freden i Europa og dermed også livene til utallige uskyldige mennesker, men fordi han ville bli det siste mennesket leiemorderen noen gang kom til å drepe.

50

Flere timer etter at Manhattan hadde lagt til kai og idrettsfolkene og deres hjelpere hadde gått i land, gikk en ung sjømann fra skipet gjennom den tyske passkontrollen og begynte å drive rundt i gatene i Hamburg.

Han hadde ikke så mange timene på seg på land – han var blant de yngste og hadde ikke fått permisjon for mer enn seks timer – men han hadde tilbrakt hele livet på amerikansk jord og var fast bestemt på å få mest mulig ut av sitt første besøk i et fremmed land.

Den rødkinnede, nyvaskede kjøkkenassistenten gikk ut fra at det måtte være noen flotte museer i byen. Kanskje noen brukbare kirker også. Han hadde Kodak-apparatet sitt med seg, og hadde bestemt seg for å be noen av de fastboende om de kunne ta bilde av ham foran noen av severdighetene, slik at han hadde noe å vise moren og faren sin. («Bitte, das Foto?» var en setning han hadde trent på.) For ikke å snakke om ølkneipene og ølhallene . . . og hvem visste hva han ellers ville finne av atspredelser i en så eksotisk havneby?

Men før han kunne gi seg hen til det lokale kulturlivet, var det noe han måtte ordne. Han hadde vært redd for at oppdraget ville ta altfor mye av de få timene han hadde på land, men det viste seg at han tok feil. Bare et par minutter etter at han forlot tollområdet, fant han det han lette etter.

Sjømannen gikk bort til en middelaldrende mann i grønn uniform og en svart og grønn lue. Han prøvde seg på tysk. – Bitte . . .

– Ja, mein Herr?

Han så til siden og snublet i ordene: – Bitte, Sie sind ein Polizist, æ, eller altså Soldat?

Offiseren smilte og sa på engelsk: – Ja da, jeg er politimann. Og jeg har vært soldat. Hva kan jeg hjelpe Dem med?

Kjøkkenhjelpen nikket bortover gata og sa: – Jeg fant dette på bakken. Han rakte mannen en hvit konvolutt. – Er ikke dette ordet for «viktig»? Han pekte på bokstavene utenpå: Bedeutend.

– Jeg ville bare være sikker på at det ikke kom bort.

Politimannen stirret på forsiden av konvolutten, men sa ikke noe med det samme. Så nikket han. – Jo da. «Viktig.»

Det sto noe mer foran på konvolutten. Für Obersturmführer-SS, 51

Hamburg. Sjømannen ante ikke hva det betydde, men det virket som om det bekymret politimannen.

– Hvor har De funnet dette? spurte politimannen.

– Det lå på fortauet der borte.

– Utmerket. Takk skal De ha. Politimannen fortsatte å stirre på konvolutten. Han snudde på den. – De så vel ikke tilfeldigvis hvem som mistet den?

– Niks. Jeg bare så den lå der og tenkte at her kunne jeg gjøre en god gjerning.

– Ach, ja. En god gjerning.

– Men nå må jeg stikke, sa amerikaneren. – Ha det.

– Danke, sa politimannen, men tankene hans var et annet sted.

Underveis til en av de mer kjente severdighetene han hadde passert, undret den unge mannen seg over hva konvolutten kunne inneholde. Og hvorfor mannen han var blitt kjent med om bord på Manhattan, den kabinansatte Al Heinsler, i går kveld hadde bedt ham levere brevet til en politimann eller en soldat etter at skipet hadde lagt til kai. Fyren var ganske skrullete, det var alle enige om. Lugaren hans var fullstendig strøken, alt hadde sin plass og klærne hans var alltid presset. For ikke å snakke om hvordan han holdt seg for seg selv, men ble veldig oppskaket hver gang noen snakket om Tyskland.

– Hva er det? hadde sjømannen sagt til ham.

– Det er en passasjer om bord som virker litt mistenkelig. Jeg vil at tyskerne skal bli gjort oppmerksomme på ham. Jeg skal prøve å sende en radiomelding, men det er ikke alltid at de kommer frem. Jeg vil at myndighetene blir informert.

– Hvilken passasjer? Hei, vent litt, tenker du på han fete fyren med den rutete dressen, han som havnet under kapteinsbordet, fullstendig døddrukken?

– Nei, en annen.

– Hvorfor kan du ikke ta kontakt med sikkerhetsfolkene om bord?

– Dette er et tysk anliggende.

– Ja vel. Og du kan ikke levere konvolutten selv?

Heinsler hadde foldet de butte hendene på en merkverdig måte og ristet på hodet. – Jeg kan komme til å få det ganske travelt. Jeg 52

hørte at du hadde fått landlov. Det er veldig viktig at tyskerne får denne meldingen.

– Vel, ok. Jeg skal ordne det.

Heinsler hadde lagt til med lav stemme: – En ting til. Det er best at du sier at du fant brevet. Ellers kan de komme til å ta deg med på stasjonen for å forhøre deg. Det kan ta mange timer. Så vil du ikke få tid til noe annet.

Den unge sjømannen var blitt usikker da han fikk vite dette.

Heinsler hadde tatt hatten sin og skyndte seg å legge til: – Du får tyve dollar for jobben.

I jøssenam, tenkte mannen og sa til den kabinansatte: – Nå har du nettopp skaffet deg et spesialbud.

På vei vekk fra politimannen satte han kurs mot kaia og grublet litt over hva som hadde hendt med Heinsler. Den unge mannen hadde ikke sett ham siden kvelden i forveien. Men han glemte mannen ganske raskt da han nærmet seg det stedet han hadde sett seg ut, et sted som virket perfekt som et første møtested for å bli kjent med tysk kultur. Han var imidlertid litt skuffet over å oppdage at Rosa’s Hot Kitten Club – hele navnet var skrevet på engelsk – var stengt, i likhet med alle de andre tilsvarende attraksjonene i havneområdet.

Vel, tenkte sjømannen og sukket, det får bli kirker og museer likevel, da.