Page 1


Vilkår for liv



Ingeborg Arvola

Vilkår for liv Roman


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-56261-8 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Øyvind Torseter Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 11,7/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


Begynnelsen

Moren min mister værhårene når det mørkner. Hun sitter mellom de to trærne som står tettest. Det er plass til én rev mellom dem, ikke to. Selv når man bare er en, må man trekke skuldrene sammen, snurpe inn vomma og åle seg fram. Hadde jeg ikke kjent moren min, ville jeg tenkt at trestammene holder henne oppe og at hun ville falt sidelengs uten dem. Men jeg kjenner moren min. Det er henne jeg kjenner best. Jeg har kjent henne hele mitt liv. Hvert blikk, hvert rykk, hvert glefs. Jeg kan lukte henne på tvers av halvråtne tomatbusker og i bunnen av hver drøm jeg drømmer. Uten værhår minner moren min om minkene, de mistet værhårene den ene dagen, mistet pelsen den neste, så rant lufta ut av dem i langsomme, rallende rap. Min mors snute er klønete når den søker min snute. Det er uvant. Pelsen min reiser seg i nakken. Moren min er aldri klønete. Hun er spiss og direkte. Vanligvis er snuten hennes også det. Selv de sjeldne kjærtegnene er spisse og direkte. Moren min er kvass som kjevens sterkeste tann, men nå føler hun seg fram, leter mot meg som en flagrende møll. Jeg reiser meg med strittende hale. Bli, kommanderer hun. Jeg setter meg. 5


Lytt, kommanderer hun. Jeg lytter. Mormoren din hadde bare tre bein da jeg ble født, sier hun. Som liten lurte jeg på hvorfor jeg hadde fire bein når det var meningen at jeg skulle ha tre. Senere forsto jeg at fire var det rette antallet. Jeg forsto det godt. Helt til den dagen jeg ble flyttet fra buret på revefarmen til et transportbur. Uroen fylte pelsen min som et brått regnskyll. Uroen kom som vindkast og ble sterkere enn meg, sterkere enn tankene mine. Jeg gikk rundt og rundt. Jeg kan ikke forklare deg hvordan det er å gå rundt og rundt når det ikke er andre steder å gå. Uroen på vidt gap. Jeg pisset på veggene. Jeg bjeffet mot fôret i skåla. Jeg hang i nettingen, hele min tyngde i mine egne tenner og den lave, skjærende lyden av metallet som skaket, men ikke slapp. Uroen tok hjertet mitt og fikk det til å løpe, sier moren min. Den tok tankene mine og fikk dem til å løpe fortere enn hjertet. Jeg fikk en idé om at jeg kunne komme meg løs fra buret hvis jeg gnagde over beinet mitt. Min mors snute i mørket. Mitt kinnbein. Jeg arvet tanken fra mormor, sier hun. Din mormor kom seg løs fra revesaksa på det viset. Hun gnagde av sitt eget bein. Bakbeinet sto igjen i revesaksa da hun haltet videre. Først senere, da hun gikk drektig med meg og var svak av sult, greide et menneske å ta henne til fange. Det er en nedarvet refleks. Det er slik vi rever overlever, sier moren min. Lenger enn de fleste. Som de trebeinte krakkene til Marlene, de greier seg med tre bein enda stolene har fire. Jeg gnagde av meg beinet. Jeg trodde jeg kunne komme løs fra buret hvis jeg gnagde av meg beinet. Jeg tok feil, men det gjorde meg sterk. 6


Skal jeg gnage av meg beinet? spør jeg. Moren min knurrer lavt og strammer seg opp. Dette er en ny verden, sier hun. Kanskje den ikke kommer til å vare, kanskje menneskene snur utviklingen, det er bare seks av dem, men mennesker er kløktige, de holder skogen oppe rundt seg, her, bare her er skogen, utenfor skogen fins ikke annet enn ødemark, kanskje hannrevene kommer tilbake, kanskje antall dyr og arter begynner å øke i stedet for å minske. Menneskene får ting til å gro. De forsøker. Du vet hva jeg mener. Du kan hjelpe dem, men du må aldri stole på dem. Ikke på mennesker. De holder ikke dyr i fangenskap her, de gir oss den maten vi trenger, men de vil bestemme alt, Ni, og det skal du ikke la dem gjøre. Mennesker bestemmer ikke over rever. Ikke nå lenger. Hvis det kommer til det, kan du gnage av deg beinet, da kan du gjøre det, men ikke før du må. Moren min spisser ørene mot lufta og jeg snuser rundt trærne, finner to kvister, dytter den ene mot henne. Vi kan gnage pinner, foreslår jeg. Mennesker vil alltid velge mennesker framfor dyr, sier moren min strengt. Det er viktig at du forstår det. På revefarmen der jeg vokste opp, hadde menneskene en hund. Den løp fritt. Den hadde et eget hus den kunne gå inn og ut av. Den hadde en knokkel til å gnage på og fikk mat i en skinnende blank skål. Ungene lekte med den. De voksne klødde den bak øret. Rett som det var kastet de pinner til den, kastet pinner så langt de klarte, som hunden hentet tilbake til dem. De gjorde det for å glede hunden. Du vet ikke det, men hunder likte å hente pinner, 7


de likte det virkelig godt, ikke spør meg hvorfor, men det gjorde de. Akkurat som de likte mennesker, slapp dem inn i hjertene sine enda de så hva mennesker gjorde med andre dyr. Når menneskene sa sitt, rull rundt, dekk, adlød hunden og mens den adlød, ble den fylt med hundelykke. Ville du at menneskene skulle kaste pinner til deg også? spør jeg. Nei! Tennene lyser hvitt når hun blotter dem. Ville du at de skulle be deg rulle rundt? Ingen kan be en rev rulle rundt, fortsetter moren min. Vi var dessuten et annet sted, en endeløs rekke av bur, ikke større enn steinen i bekken, en rev i hvert bur. Hvorfor forteller du meg om hundelykke? Da vindene begynte å blåse fra alle kanter, da fugleflokker falt døde fra himmelen, endret hunden seg. Den ulte og pep, den løp etter sin egen hale og en dag glefset den etter menneskebarna. Glefset? Selv vi rever, lukket vekk i bur på motsatt side av gårdsplassen, kunne høre at glefset ikke var vondt ment, det var et glefs fordi verden forandret seg. Ja? Menneskene tok hunden med inn mellom trærne. Sitt, sa de. Dekk, sa de. Rull rundt, sa de, foreslår jeg. Feil, sier moren min. Dekk, sa menneskene, og så slo de inn hundeskallen med en stor stein. Jeg ser på moren min. Hun ser på meg. Sånn er mennesker, sier hun etter en stund. Spiste de hunden? spør jeg. 8


Spiste, nei! De slo inn skallen på den og etterpå gravde de den ned. Plantet de hunden? Du forstår ikke, Ni, og det trenger du ikke heller. Det eneste du trenger å forstå er at mennesker er mennesker og det kan ingen endre. Den som stoler på et menneske, er ikke annet enn en dum hund. De siste ordene snerres fram og ryggpelsen min reiser seg. Jeg stoler ikke på mennesker, sier jeg fort. Jeg gjør som deg. Jeg stoler ikke på andre enn deg. Og nå må du stole på deg selv. Og deg. Når jeg dør, har du bare deg selv. Skal du dø? Alle skal dø en gang. Hva skal du dø av? spør jeg. Infeksjoner? Som minkene? Jeg er gammel. Er du gammel? Hvorfor har du ikke sagt at du er gammel? Vis aldri svakhet, sier moren min. Vær alltid sterk. Det vet jeg godt. Hver gang jeg ser et levende vesen, finner jeg ut hvordan jeg skal angripe. Hver gang? Hver gang. Alt som lever. Er noen mindre enn deg – bruk vekta. Er noen treige – vær kjapp. Er de smarte, må du være smartere. Eller leke dum. Er de større enn deg, må du bite hull på dem. Får du blodet til å renne, er mye gjort. Gå etter halsen. 9


Jeg nøler og spør om hun vet hvordan hun vil angripe meg. Selvfølgelig, svarer moren min. Jeg ville latt deg komme nær, så ville jeg revet deg i stykker. Jeg ville kjempet imot, sier jeg. Du har lært meg alt du kan. Jeg er ikke gammel, legger jeg til. Moren min ser på meg. Ørene mine. Snuten min. Brystet. Hun varmer meg med blikket. Du er ikke gammel, sier hun fornøyd, men vet du hvordan du ville angrepet meg? Nei. Der ser du, sier hun. Du er ikke klar. Klar for hva? For å drepe deg? Klar for hva som helst. Det blir stille mellom oss. Jeg aker meg nærmere, stikker snuten fram. Ikke rør meg, sier moren min. Snart må du være klar. For hva som helst. Hele tiden. Men nå kan du sove. Jeg ser på henne. Moren min, som sier hun er gammel. De brede skuldrene mellom trestammene. Blinket i tanngarden. De våkne øynene. Sov! kommanderer moren min, og jeg adlyder. * Moren min blir sittende lenge etter at hun har dødd. Sitter på vakt i ren trass. Våker over den sovende kroppen min mens en hinne glir nedover øynene hennes. Så kan ikke trærne holde henne lenger. Hun glir meg i møte som en tung jakke. Moren min dør med kalde labber og den sovende snuten min mot en av de ru putene. 10


Jeg setter meg opp med et rykk, og nå er det verden som er kald. Snuten min har delt varme med en død labb. Jeg skjelver. Rundt meg flagrer alle dyr som noensinne har dødd, forbi som vindkast. Jeg kaster meg rundt og løper sammen med dem. Mens jeg løper, skifter trærne lukt. Moren min er ikke lenger her til å dele lukten sin med dem. Bakken skifter lukt. Bergveggen skifter lukt. Jeg må finne ut hvordan verden lukter uten henne. Hvordan jeg lukter alene, og hvordan jeg skal være. Hvordan skal jeg være uten moren min? Jeg vender tilbake til henne for å spørre. Jeg stanser over kroppen hennes. Alt er stille. Værhårene har samlet seg rundt den døde snuten. Fra der jeg står ser det ut som de fremdeles sitter på.


Fortsettelsen

Hvis jeg lusker og labber tilfeldig fra busk til tre, til urt til lyng, fra sti til annen, fra øverst til nederst, hvis jeg lunter fra bergsidene til forskerteltet, til bekken som en gang rant, til enga med tjernet som sank, hvis jeg svinger innom gropa og kverna og enga der menneskene prøver å dyrke liv i planter som ikke vil gro, hvis jeg finner ravinens nederste utkant, som minner om løv i oppløsning, noe som smuldrer, som maur inni en stubbe, og hvis jeg sniker meg vei i skogen langs motsatt bergvegg, hvis jeg fortsetter til øverst i ravinen, der bergveggene bare er fire byks fra hverandre, og det ene treet står tett inntil bergveggen, som om treet og berget forsøker å vokse sammen, som om de er en revemor og hennes valp, der hvor menneskene har metalltrinn hamret inn i bergveggen for at de skal kunne klatre opp og ned, metallet lukter gammelt og kaldt, nesten som blod, jeg må alltid snuse på metallet, må alltid smake på det, og hvis jeg fortsetter videre etter det igjen, og er overalt i løpet av en dag, tar det en dag å være overalt. Her i ravinen er det liv og oppdagelser og veier og stier og trær nok for en dag. Hvis jeg løper langs ytterkantene, for å se hvor fort jeg kan løpe, sirkler jeg inn alt som fins før sola står opp og presenningene er rullet ut. Hvis jeg løper, kan jeg løpe 12


hele veien rundt uten at tunga slipper ut av munnen for å pese. Det er ikke mer liv her enn at en rev ikke trenger å pese for å løpe gjennom det. Hver gang jeg løper, ender jeg nederst. Med snuten stikkende ut i ødemarka som en knekt grein, resten av meg skjult av vekster og skygger. Hvor langt må jeg løpe for å komme til noe annet enn støvlignende jord? Hvor langt kan jeg løpe? Fins det en fert jeg kan spore opp og følge? Er det en lukt der ute som venter på at jeg skal finne den? * Nå sitter jeg på den store steinen som står midt i bekken. Selve bekken har tørket ut. Lufta er varm og tørr. Jeg har kjeften åpen. Jeg peser ikke med tunga hengende ut over tennene. Jeg puster kjapt og lett, som en gresshoppe. Steinen er varm mot bakbeina, mot undersiden av halen. Halen henger rakt ned mot bakken. Halen min er fyldig og rød i varmen. Den hvite haletuppen streifer så vidt noen mindre steiner på bakken, kalde av skygge og sand. Ingen rever sitter ved siden av meg. Ikke på de nærmeste steinene, ikke sammenhuket under bladene, de kommer ikke streifende forbi. Jeg og moren min pleide å springe hit. Det er plass til to rever på denne steinen. Jeg ser etter moren min når jeg sitter her. Jeg vet at hun er død, likevel ser jeg etter henne. Et blad i bevegelse. En lyd bak en stamme. Sukket i lufta hvis det blåser opp og vinden tar 13


tak i plastremsene som strekker seg ut mellom oss her nede i dalen, og sola som steker himmelen gul. Jeg var hennes niende valp. Hun kalte meg Ni. Hun var stolt over valpene sine, spesielt over meg. De andre i kullet mitt var dødfødte. Det var bare jeg som møtte det årvåkne blikket hennes. Du har all kraften, sa hun, all teften, all styrken, alle halene er i din hale. Bare se, sa hun, hvordan halen din folder seg ut mellom trærne. Vi løp hit, etter hverandre, på kryss og tvers mellom trærne, uten en lyd løp vi, spenstige byks etter hverandre over steiner og gresstuster. Nå som jeg ikke løper hit sammen med henne, får jeg lyst til å fortsette straks jeg har satt meg ned. Det er plass til to rever på denne steinen, og en del av meg er allerede på vei videre, ned til ødemarka igjen for å se om noe har endret seg. Før i tiden var verden større. Alle rever hadde skog nok for et helt liv, ikke bare for en hel dag. Såfremt de ikke var fanget. Moren min fortalte meg at mange rever levde i fangenskap. Hvis denne lille skogen er alt som må til for at dyr ikke lenger skal tas til fange, sa hun, er dette god nok skog for meg. Hvor mange flere trær må forsvinne før denne skogen ikke er god nok? Før ville det løpt kaniner her, kunne moren min si når vi satt her, nær nok til at pelsene berørte hverandre. Eller harer, sa jeg. Eller harer, sa hun. 14


Vi så mot trestammene, bergveggen, det kuperte terrenget. Eller mus, sa jeg. Eller pinnsvin, sa hun og spisset snuten mot utsikten. Vi ville vært lydløse som nå, vi ville ikke leet en labb før tiden var inne. Når tiden var inne, ville vi sparket fra og bykset etter, sa jeg. Vi ville seilt gjennom lufta som et blad og boret tennene inn i nakkeskinnet, sa moren min. Vi ville vrengt dyret over på siden, sa jeg. Brukt labbene til å holde det fast, sa hun. Så ville vi revet over strupen, sa jeg. Det første du gjør er å rive over strupen, sa moren min og slikket meg fornøyd langs kinnbeinet. Hvis byttet river seg løs, kommer det ikke langt uten strupe. Når strupen er revet over, kommer dyret til å dø, sa jeg. Før i tiden ville vi revet over struper, sa moren min. Hun lot meg vippe henne over på rygg, vi lekesloss, føyk opp og ned av steinen med strake haler og små bjeff, før jeg fikk lov til å legge tennene over strupen hennes. Blodet raste forbi tennene mine. Skinnet ble mykt i forhold til min spisse tanngard. Jeg rykket til idet musklene og senene strammet seg i nakken; sånn ville det vært å gjøre det på ordentlig, jeg ville låst kroppen mot underlaget, låst kjeven rundt kjøttet, jeg ville rykket med nakken, først hit, så dit, brå kast, lik et ekorn som smetter fra grein til grein. Du bruker nakken til å drepe, sa moren min, la et bakbein mot kinnbeinet mitt og skjøv meg vekk. Finn greiner, 15


ødelagt plast, riv det i stykker, kjenn hvordan du rykker med nakken, kjenn kroppen din ta over, revebevegelser lever inni deg. Revebevegelser lever inni meg. Jeg reiser meg, strekker meg og bykser ned av steinen. Noe skal rives. Nakken min skal trenes. Ikke noe levende. Ikke nå. * Greina ligger død på bakken. Jeg har flerret av småkvist og bark og gnagd den til trevler. Kjeften min er fylt med tresmak. Jeg slikker meg i baken. Tunga transporterer sevje som får det til å nuppe seg i skinnet der jeg slikker. Jeg strekker halen rett ut. Baken min tydeligere enn til vanlig, dekket av sevje fra en død grein. Det var moren min som fortalte meg om verden, om meg, om rever, om mennesker, om høns. Moren min sa vaktsomt, idet jeg våknet: Se på meg. Bevegelsene mine ble sugd inn i hennes blikk og rullet i hennes tanker, alt jeg likte, hver gang jeg blunket, hvordan jeg la meg ned på siden, liten og døsig, fordi alt var trygt i øynene hennes. Først var jeg i øynene hennes, så undersøkte snuten det blikket holdt fast. Jeg var en skadet fugl på bakken og blikket hennes var høyt gress som skjulte meg og ga meg varme. Det første moren min lærte meg, var å suge melk fra pattene sine. Det andre hun lærte meg, var å lytte. Det tredje hun lærte meg, var å slikke labbene mine. Det fjerde hun lærte meg, var å tie. Det femte hun lærte meg, var å gå til gropa for å gjøre fra meg. Her i skogen har vi en grop til all dritten og alt pisset og alt som ikke kan spises. Det er 16


ikke revevis å bruke en grop, men menneskene lager jord av møkk, sa hun, se på dem, sa hun, og vi så på menneskene, vi lyttet til dem. Marlene var den eneste hunnen. De fem andre menneskene var hanner. Den lange, den tynne, den lille, den gamle. Også den siste hannen, som skilte seg ut, Vemund. Han snøftet av og til klyser av snørr fra nesa, ned i halsen, før han spyttet klysene ut med en teknikk som fikk de gulgrønne klumpene til å fly gjennom lufta som døde insekter. Noen klyser spyttet han på tvers av lysningen, som er stor nok til at vi alle kan samle oss der når det er fôringstid. I den ene enden ligger forskerteltet. Det har flere rom, menneskene bor i noen av rommene, andre rom bruker de til arbeidet sitt. De kan skjære opp en mage, sa moren min, de kan sy den sammen, de kan få sår til å gro, de kan måle jorda, hva som er i jorda, jord er ikke bare jord, ikke for mennesker, de kan ikke lukte den, som oss, men de kan plukke den fra hverandre og sette den sammen igjen, se bare på alle greiene deres, de tynne glassrørene, de små metallfingrene, det betyr noe for dem, innholdet av mineraler er for lavt, roper de til hverandre når de blir slitne. Innholdet av mineraler er for lavt, sa jeg. Innholdet av mineraler er for lavt, gjentok jeg og tenkte på den nederste greina på et tre, den man dytter borti, gnager og klør seg på, den som mister barken først. Så bykset jeg gjennom de nærmeste buskene, snuste meg fram til en av Vemunds klyser og glefset den i meg, sleip og kald mot tunga, salt og god i halsen. Det fins stier, det fins rever, det fins mennesker, det fins trær, sa moren min og jafset i seg den andre klysa. Før fantes det mer. Mer enn du kan fatte. 17