Vikas Swarup
Gutten som hadde svar på alt Oversatt av Kirsti Øvergaard
Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com
Originaltittel: Q & A Copyright © Vikas Swarup 2005 © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2006 Denne utgave, 2011 Oversatt fra engelsk av Kirsti Øvergaard Utgitt etter avtale med Vikas Swarup c/o The Buckman Agency of Ryman’s Cottage
Omslagsdesign: Lene Stangebye Geving Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion Trykk og innbinding: Nørhaven, Viborg, Danmark Trykt på: 60 g Holmen Book Cream, bulk 2,0 ISBN 978-82-8087-380-4
Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Til mine foreldre, Vinod og Indra Swarup og min avdøde bestefar, Shri Jagadish Swarup
Innhold Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1000 En helts død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2000 En prests bør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5000 En brors løfte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 000 Med tanke på de invalide . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 000 Hvordan snakke australsk . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 000 Pass på knappene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 200 000 Mord på vestekspressen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 500 000 En soldats historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1 000 000 Med rett til å drepe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 000 000 Tragediens dronning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 000 000 X gkrz opknu (eller En kjærlighetshistorie) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1 000 000 000 Det trettende spørsmålet . . . . . . . . . . . . . . Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forfatterens takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ordforklaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9 27 42 59 78 107 133 150 168 193 211 237 298 311 315 316
Prolog JEG ER BLITT ARRESTERT. For å ha vunnet en TV-quiz. De kom og hentet meg sent i går kveld, da selv løshundene hadde lagt seg til å sove. De slo inn døra, satte håndjern på meg og førte meg ut til jeepen som ventet med blinkende rødt lys. Ingen skrek opp. Ikke en eneste beboer kom ut av skuret sitt. Bare den gamle ugla i tamarindtreet tutet da jeg ble arrestert. I Dharavi er arrestasjoner like vanlige som lommetyver på lokaltoget. Det går ikke en dag uten at en eller annen uheldig beboer blir tatt med til politistasjonen. Noen må slepes dit av konstablene, mens de skriker og sparker hele veien. Andre følger rolig med. De antar at politiet vil komme, venter kanskje til og med på det. For dem er ankomsten av jeepen med det blinkende røde lyset egentlig en lettelse. Når jeg ser tilbake på det, burde jeg kanskje ha sparket og skreket. Hylt opp om at jeg var uskyldig, lagd bråk, vekket naboene. Ikke at det ville ha hjulpet. Selv om jeg hadde greid å vekke noen av beboerne, ville de ikke ha løftet en finger for å forsvare meg. De ville ha betraktet opptrinnet med søvnige øyne og kommet med en eller annen banal bemerkning som «der ryker en til», gjespet og gått og lagt seg igjen. At jeg for9
lot Asias største slum, hadde ikke den ringeste innvirkning på deres liv. Den samme vannkøen ville være der om morgenen, den samme daglige kampen for å rekke lokaltoget klokka sju tretti. De kom ikke engang til å gidde å undersøke hvorfor jeg ble arrestert. Forresten, da de to konstablene stormet inn i skuret mitt, gjorde jeg det ikke selv engang. Når hele din tilværelse er «illegal», når du lever på fattigdomsgrensen i en bymessig ødemark hvor du må skubbe deg plass for hver centimeter og stå i kø selv for å drite, har en arrestasjon noe visst uunngåelig ved seg. Du venner deg til at det en dag vil finnes en arrestordre med navnet ditt på, at en jeep med blinkende rødt lys til slutt vil hente deg. Det finnes dem som vil si at det var min egen skyld. Ved å rote meg borti den TV-quizen. De vil heve pekefingeren mot meg og minne om hva Dharavis kloke eldre sier om aldri å krysse skillelinjen mellom de rike og de fattige. Hva hadde nå en pengelens servitør med å delta i et quizprogram som krevde hjernevirksomhet? Hjernen er ikke et organ vi har tillatelse til å bruke. Det er meningen at vi bare skal bruke hender og føtter. Om de bare kunne se meg besvare de spørsmålene. Prestasjonen min ville fått dem til å se på meg med ny respekt. Det er synd programmet ikke er blitt sendt ennå. Men det lekket ut at jeg hadde vunnet et eller annet. Kanskje i et lotteri. Da de andre servitørene hørte nyheten, bestemte de seg for å holde en stor fest for meg i restauranten. Vi sang og danset og drakk til langt på natt. For første gang spiste vi ikke Ramzis rester til middag. Vi bestilte biryani-kylling og sikh-kebaber fra femstjernershotellet i Marine Drive. Den avfeldige bartenderen tilbød å gifte bort datteren sin til meg. Selv den grinete sjefen smilte overbærende til meg og ga meg omsider lønnen jeg 10
hadde til gode. Han kalte meg ikke for verdiløs jævel den kvelden. Eller gal kjøter. Nå kaller Godbole meg det, og verre ting. Jeg sitter i lotusstilling i en celle på tre ganger to meter med rusten jerndør og et lite, firkantet gittervindu. Derfra strømmer en strime støvete solskinn inn i rommet. Det er varmt og fuktig i arresten. Fluer summer rundt de grøtaktige restene av en overmoden mango som ligger knust på steingulvet. En trist kakerlakk kommer raslende mot beinet mitt. Jeg begynner å bli sulten. Magen min rumler. Jeg får beskjed om at jeg vil bli ført til avhørsrommet om en liten stund, for å bli forhørt for annen gang siden arrestasjonen. Etter endeløs venting kommer det noen for å følge meg. Det er politiinspektør Godbole selv. Godbole er ikke så gammel, kanskje midt i førtiårene. Han holder på å miste håret, og det runde ansiktet er dominert av en stor snurrebart. Skrittene hans er tunge, og den overfylte vommen hans henger utover kakibuksene. «Fordømte fluer,» banner han og prøver å klaske til en som surrer foran ansiktet hans. Han bommer. Inspektør Godbole er i dårlig humør i dag. Fluene plager ham. Varmen plager ham. Kaskader av svette renner nedover pannen hans. Han gnir den bort med skjorteermet. Navnet mitt plager ham aller mest. «Ram Mohammad Thomas – hva slags tullenavn er det, som blander alle trosretningene? Kunne ikke mora di bestemme seg for hvem faren din var?» sier han, og ikke for første gang. Jeg svelger fornærmelsen. Det er noe jeg har måttet venne meg til. Utenfor avhørsrommet holder to konstabler urørlig vakt, et tegn på at en betydningsfull person befinner seg der inne. Om formiddagen hadde de tygd paan og utvekslet grove vit11
ser. Godbole bokstavelig talt dytter meg inn i rommet, der det står to menn foran et veggkart som viser alle årets kidnappinger og drap. Jeg kjenner igjen en av dem. Det er den samme mannen, med langt hår som en kvinne, eller en rockestjerne, som har vært til stede under opptakene av quizen og gitt programlederen beskjeder gjennom en hodetelefon. Jeg kjenner ikke den andre mannen, som er hvit og fullstendig skallet. Han har på seg en grålilla dress og knalloransje slips. Bare en hvit mann ville gå med dress og slips i denne kvelende varmen. Det minner meg om oberst Taylor. Takviften går for fullt, likevel føles lufta stillestående siden rommet ikke har noe vindu. Varmen stiger fra de hvitkalkede veggene og blir hengende under det lave tretaket. En lang, smal bjelke deler rommet i to like store deler. Rommet er nakent bortsett fra et rustent bord midt på gulvet med tre stoler rundt. En lampeskjerm i metall henger fra takbjelken rett over bordet. Godbole presenterer meg for den hvite mannen slik en sirkusdirektør introduserer yndlingsløven sin. «Dette er Ram Mohammad Thomas, sir.» Den hvite mannen tørker pannen med et lommetørkle og ser på meg som om jeg tilhørte en ny apeart. «Så dette er den berømte vinneren vår! Jeg må si at han ser eldre ut enn jeg trodde.» Jeg prøver å plassere aksenten hans. Han snakker gjennom nesa lik de velstående turistene som stimler sammen i Agra fra fjerntliggende steder som Baltimore og Boston. Amerikaneren slår seg ned i en stol. Han har mørkeblå øyne og lyserød nese. De grønne blodårene på pannen hans ser ut som små greiner. «Hei,» sier han til meg. «Jeg heter Neil Johnson og representerer NewAge Telemedia, selskapet som står bak quizen. Dette er Billy Nanda, produsenten.» 12
Jeg forholder meg taus. Aper snakker ikke. Og slett ikke engelsk. Han snur seg mot Nanda. «Han forstår engelsk, gjør han ikke?» «Tenk deg om, Neil,» irettesetter Nanda ham. «Hvordan kan du vente at han snakker engelsk? Han er da bare en umælende servitør i en gudsforlatt restaurant, for Guds skyld!» Lyden av en sirene som nærmer seg, skjærer gjennom lufta. En konstabel kommer løpende inn i rommet og hvisker noe til Godbole. Inspektøren styrter ut og kommer tilbake med en tykk liten mann kledd i uniformen til en høytstående polititjenestemann. Godbole smiler bredt til Johnson og viser de gule tennene sine. «Johnson, politimester sahib er kommet.» Johnson reiser seg. «Takk for at De ville komme, politimester. Jeg tror De allerede kjenner Billy her.» Politimesteren nikker. «Jeg kom så fort jeg fikk beskjeden fra innenriksministeren.» «Å ja … Han er en gammel venn av Mikhailov.» «Nå, hva kan jeg gjøre for Dem?» «Jeg trenger Deres hjelp med HVVM, politimester.» «HVVM?» «Det er en forkortelse for Hvem vil vinne en milliard?» «Og hva er det?» «Det er en TV-quiz som nettopp er lansert – i trettifem land – av vårt selskap. De har kanskje sett reklameplakatene våre overalt i Mumbai.» «Jeg må ha oversett dem. Men hvorfor en milliard?» «Hvorfor ikke? Så De Vil du bli millionær?» «Kaun Banega Crorepati? Det programmet var en landeplage. Hele familien min satt klistret til skjermen.» «Hvorfor så dere på det?» 13
«Tja … fordi det var så interessant.» «Ville det ha vært halvparten så interessant hvis toppgevinsten hadde vært ti tusen i stedet for en million?» «Nja … antakelig ikke.» «Akkurat. De skjønner at det mest pirrende i verden er ikke sex. Det er penger. Og jo mer penger, dess mer pirrende.» «Jeg skjønner. Og hvem er programleder for quizen Deres?» «Prem Kumar er vår frontfigur.» «Prem Kumar? Den B-skuespilleren? Men han er ikke halvparten så berømt som Amitabh Bachchan, programlederen for Crorepati.» «Ta det med ro, det blir han. Og vi var dessuten mer eller mindre tvunget til å velge ham siden han eier 29 prosent av det indiske datterselskapet til NewAge Telemedia.» «Da forstår jeg. Men hvor kommer denne her, hva heter han, Ram Mohammad Thomas, inn i bildet?» «Han var deltaker i det femtende programmet i forrige uke.» «Og så?» «Og svarte riktig på alle tolv spørsmålene og vant en milliard rupier.» «Hva for noe! De spøker vel?» «Nei, det er ingen spøk. Vi var like forbløffet som Dem. Denne gutten har vunnet historiens største gevinst. Programmet er ikke sendt ennå, så det er få som vet om det.» «Nåvel. Hvis De sier at han vant en milliard, så vant han en milliard. Hva er problemet?» Johnson sier først ingenting. «Kan Billy og jeg få snakke med Dem i enerom?» Politimesteren gir tegn til Godbole om å gå. Inspektøren skuler stygt på meg før han forsvinner. Jeg blir værende i 14
rommet, men ingen legger merke til meg. Jeg er bare en servitør. Og servitører forstår ikke engelsk. «Nåvel, kom igjen,» sier politimesteren. «De forstår det, Mikhailov er ute av stand til å betale en milliard rupier akkurat nå,» sier Johnson. «Hvorfor utlovte han det da?» «Nå ja … det var et markedsføringsknep.» «Hør her, jeg forstår fortsatt ikke. Selv om det var et knep, kommer ikke programmet til å gjøre det enda bedre nå når noen har vunnet toppgevinsten? Jeg kan huske at seertallene ble doblet hver gang en deltaker vant en million i Vil du bli millionær?.» «Det er et spørsmål om timing, politimester, timing. Programmer som HVVM kan ikke la seg styre av tilfeldigheter, av et terningkast. De må følge et bestemt script. Og ifølge vårt script skulle det ikke bli noen vinner før om minst åtte måneder, og da ville vi ha fått tilbake mesteparten av de investerte midlene fra reklameinntekter. Men nå har denne Thomas ødelagt alle planene våre.» Politimesteren nikker. «Nåvel, hva vil De at jeg skal gjøre?» «Jeg vil at De skal hjelpe oss å bevise at Thomas jukset i programmet. At han ikke kunne ha visst svarene på alle tolv spørsmålene uten en medskyldig. Tenk bare. Han har aldri gått på skole. Han har aldri engang lest en avis. Det er ikke mulig at han kunne vinne toppgevinsten.» «Nå ja … Jeg er ikke så sikker.» Politimesteren klør seg i hodet. «Det har hendt før at fattiggutter senere i livet har vist seg å være genier. Ble ikke selveste Einstein skoletrøtt og sluttet på videregående?» «Vet De hva, vi kan bevise her og nå at denne fyren ikke er noen Einstein,» sier Johnson. Han gir tegn til Nanda. Nanda går bort til meg mens han stryker fingrene gjen15
nom hårmanken sin. Han henvender seg til meg på hindi. «Ram Mohammad Thomas, dersom du faktisk var begavet nok til å vinne konkurransen vår, vil vi gjerne at du beviser det ved å delta i en ny quiz for oss nå. Spørsmålene vil være enkle. Nesten enhver med normal intelligens vil kunne svarene.» Han får meg til å sette meg på en stol. «Er du klar? Her kommer det første spørsmålet. Hva er myntenheten i Frankrike? Alternativene er a) dollar, b) pund, c) euro eller d) franc.» Jeg sier ingenting. Plutselig langer politimesteren ut og slår meg hardt på kinnet med flat hånd. «Er du døv, ditt svin? Nå svarer du, ellers brekker jeg kjeven din,» truer han. Nanda gir seg til å hoppe rundt som en gærning – eller en rockestjerne. «Vær så snill, kan vi gjøre dette på en høflig måte?» ber han politimesteren. Så ser han på meg. «Nå? Hva er svaret ditt?» «Franc,» svarer jeg mutt. «Feil. Det riktige svaret er euro. Nå kommer det andre spørsmålet. Hvem var det første mennesket som satte sin fot på månen? Var det a) Edwin Aldrin, b) Neil Armstrong, c) Jurij Gagarin eller d) Jimmy Carter?» «Jeg vet ikke.» «Det var Neil Armstrong. Tredje spørsmål. Pyramidene ligger i a) New York, b) Roma, c) Kairo eller d) Paris?» «Jeg vet ikke.» «I Kairo. Fjerde spørsmål. Hvem er president i USA? Er det a) Bill Clinton, b) Colin Powell, c) John Kerry eller d) George Bush?» «Jeg vet ikke.» «Det er George Bush. Dessverre svarte du ikke riktig en eneste gang, Thomas.» Nanda snur seg mot politimesteren og snakker engelsk 16
igjen. «Der ser De, jeg fortalte Dem at denne fyren er en idiot. Han kan bare ha svart på spørsmålene i forrige uke ved å jukse.» «Har De noen anelse om hvordan han kan ha jukset?» spør politimesteren. «Det er akkurat det jeg ikke forstår. Jeg har tatt med to DVD-er til Dem. Ekspertene våre har studert dem med lupe, men så langt har vi ikke funnet det skapte grann. Noe dukker vel opp til slutt.» Tomheten i magen min har nå nådd halsen, og jeg er svimmel. Jeg krøker meg sammen i et hosteanfall. Johnson, den skallete amerikaneren, ser skarpt på meg. «Husker De, politimester, det tilfellet med en major som vant en million pund i Vil du bli millionær? Det skjedde i England for et par år siden. Selskapet nektet å betale. Politiet satte i gang etterforskning og lyktes med å få majoren dømt. Det viste seg at han hadde en professor til hjelp blant publikum som signaliserte de riktige svarene med kodet hosting. Det er opplagt at noe lignende har skjedd her.» «Så nå må vi lete etter en som hoster blant publikum?» «Nei. Det er ingen tegn til hosting. Han må ha brukt andre signaler.» «Hva med beskjeder til en personsøker eller mobiltelefon?» «Nei, vi er ganske sikre på at han ikke hadde slikt utstyr på seg. Og hverken personsøker eller mobil ville ha virket i studio.» Politimesteren får en idé. «Kan han ha en hukommelseschip implantert i hjernen?» Johnson sukker. «Jeg tror De har sett for mange science fiction-filmer. Men hør nå her, hva det enn var, så må De hjelpe oss å finne det. Vi vet ikke hvem den medskyldige var. Vi vet ikke hva for slags signalsystem som ble brukt. Men jeg 17
er hundre prosent sikker på at denne gutten er en svindler. De må hjelpe oss å bevise det.» «Har De vurdert å bestikke ham?» spør politimesteren håpefullt. «Jeg mener, han vet antakelig ikke engang hvor mange nuller det er i en milliard. Jeg kan tenke meg at han ville blitt fornøyd om dere stakk til ham bare noen tusen rupier.» Jeg får lyst til å slå politimesteren rett ned. Riktignok visste jeg ikke hva en milliard var før TV-quizen. Men det var den gang. Jeg vet det nå. Og jeg er fast bestemt på å få gevinsten min. Med alle ni nullene. Johnsons svar beroliger meg. «Vi kan ikke gjøre det,» sier han. «Da risikerer vi å bli saksøkt. Han er enten en rettmessig vinner eller en svindler, forstår De. Enten får han en milliard, eller han skal i fengsel. Det finnes ingen mellomløsning. De må hjelpe til med å få ham i fengsel. Mikhailov får hjerteinfarkt om han må ut med en milliard nå.» Politimesteren ser Johnson inn i øynene. «Jeg ser poenget Deres,» sier han langsomt. «Men hva får jeg ut av det?» Som på stikkord tar Johnson armen hans og trekker ham bort i en krok. De snakker lavt sammen. Jeg oppfatter bare to ord: «Ti prosent.» Politimesteren liker tydeligvis det han hører. «Greit, Johnson, det er greit, De kan anse Dem ferdig med saken. La meg få Godbole inn igjen.» Inspektøren blir tilkalt. «Hva har du fått ut av ham så langt, Godbole?» spør politimesteren. Godbole glor olmt på meg. «Ingenting, politimester sahib. Svinet gjentar den samme historien om at han bare ‘visste’ svarene. Sier han hadde flaks.» «Å ja, flaks?» sier Johnson hånlig. «Så langt har jeg ikke gjort bruk av tredjegradsforhør, da ville han ha plapret i vei. Så fort De tillater det, sir, kan jeg få ut av ham navnene på alle de medskyldige på et blunk.» 18
Politimesteren ser spørrende på Johnson og Nanda. «Er dere komfortable med det?» Nanda rister voldsomt på hodet så det lange håret flagrer. «Ikke tale om. Ingen tortur. Avisene har allerede fått nyss om arrestasjonen. Hvis de finner ut at han er blitt mishandlet, er vi ferdige. Jeg har problemer nok uten å skulle bekymre meg for å bli saksøkt av noen fordømte menneskerettsforkjempere også.» Politimesteren klapper ham på ryggen. «Du er blitt akkurat som amerikanerne, Billy. Ikke vær bekymret. Godbole er profesjonell. Det kommer ikke til å være så mye som et merke på kroppen til gutten.» Gallen stiger i magen min som en ballong. Jeg holder på å kaste opp. Politimesteren gjør seg klar til å gå. «Godbole, til i morgen tidlig vil jeg ha navnet på den medskyldige og alle detaljer om fremgangsmåten. Bruk alle nødvendige midler for å få opplysningene. Men vær forsiktig. Husk at forfremmelsen din avhenger av dette.» «Takk, politimester, tusen takk.» Godbole smiler falskt. «Og ikke vær bekymret. Når jeg er ferdig med denne gutten, vil han være villig til å innrømme mordet på Mahatma Gandhi.» Jeg prøver å huske hvem som myrdet Mahatma Gandhi, som er kjent for å ha sagt «Hei Ram!» rett før han døde. Jeg husker det fordi jeg utbrøt: «Det er navnet mitt!» Og fader Timothy forklarte tålmodig at det var navnet på kong Rama, hinduguden som ble forvist til jungelen i fjorten år. I mellomtiden er Godbole kommet tilbake etter å ha fulgt politimesteren og de to mennene ut. Han kommer pesende inn i avhørsrommet og smeller igjen døra. Så knipser han med fingrene til meg. «Nå, ditt rasshøl, kle av deg!» 19
Skjærende, dunkende smerte siver ut av hver pore i kroppen min. Hendene mine er bundet til trebjelken med grovt tau. Bjelken er nesten tre meter over gulvet, så beina mine dingler i lufta og det kjennes som om hender og føtter blir dratt i hver sin retning. Jeg er helt naken. Ribbeina på brystet mitt stikker ut som på sultende afrikanske småbarn. Godbole har gitt meg hard medfart i over en time, men er ikke ferdig ennå. Omtrent hver halve time finner han fram et nytt torturinstrument. Først stakk han en kjepp opp i endetarmen på meg. Med chilipulver på. Det var som å få en glovarm pigg inn i baken. Smerten holdt på å kvele meg. Så dyttet han hodet mitt ned i en vannbøtte til lungene mine nesten eksploderte. Jeg plasket og gispet og var nær ved å drukne. Nå holder han en strømførende ledning i hånden som et stjerneskudd på Diwali. Han danser rundt meg som en full bokser og langer plutselig ut etter meg. Han gir den venstre fotsålen min et støt med ledningen. Strømmen skyter opp i kroppen min som glovarm gift. Jeg krøker meg sammen i voldsom krampe. Godbole skriker til meg. «Vil du fortsatt ikke fortelle hva slags knep du brukte i programmet, ditt svin? Hvem ga deg svarene? Si det, så slutter denne torturen. Du får et deilig varmt måltid. Du kan til og med få gå hjem.» Men hjemme virker langt borte akkurat nå. Og et varmt måltid ville få meg til å kaste opp. Hvis en ikke spiser på lenge, skrumper sulten inn og dør og etterlater seg bare en dump smerte i magen. Nå overmanner den første kvalmebølgen meg. Jeg holder på å svime av. Gjennom tett tåke ser jeg en høy kvinne med flagrende sort hår. Vinden hyler bak henne og får det kullsorte håret til å blåse over ansiktet hennes og skjule det. Hun 20
har på seg en hvit sari av tynt stoff som blafrer og bølger som en drage på himmelen. Hun slår ut med armene og roper: «Min sønn … min sønn … hva er det de gjør med deg?» «Mor!» skriker jeg og strekker armene mot henne over den tåkefylte kløften, men Godbole griper meg hardt rundt nakken. Jeg føler det som om jeg løper uten å komme av flekken. Han fiker hardt til meg, og mørket letter. Godbole holder fram fyllepennen igjen. Den er svart med blank, gyllen splitt. Ytterst glinser det i blått blekk. «Underskriv tilståelsen,» forlanger han. Tilståelsen er enkel. «Jeg, Ram Mohammad Thomas, erklærer herved at jeg den 10. juli deltok i TV-quizen Hvem vil vinne en milliard? Jeg tilstår at jeg jukset. Jeg kunne ikke svarene på alle spørsmålene. Jeg frafaller herved mitt krav på toppgevinsten og enhver annen gevinst og ber om tilgivelse. Jeg avgir denne tilståelsen ved full sans og samling og uten utilbørlig press fra noen. Signert: Ram Mohammad Thomas.» Jeg forstår at det bare er et tidsspørsmål før jeg underskriver tilståelsen. Jeg kan ikke holde stand stort lenger. Vi fikk alltid høre at vi aldri måtte komme i tottene på politiet. Gategutter som jeg hører til nederst i næringskjeden. Over oss er småkjeltringene, som lommetyver. Over dem kommer pengeutpressere og lånehaier. Over dem de organiserte kriminelle. Over dem de store forretningsforetakene. Men over dem alle er politiet. De besitter verktøyet til rå makt. Og ingen setter en stopper for dem. Hvem er politiets politi? Så jeg kommer til å underskrive tilståelsen. Etter ti, kanskje femten, slag til. Etter fem, kanskje seks, elektriske støt til. Brått hører jeg ståhei ved døra. Konstabler roper. Stemmer hever seg. Døra rister og blir revet opp. En ung kvinne stormer inn i rommet. Hun er middels høy og spinkel. Hun har pene tenner og nydelig buede øyebryn. Midt i pannen har 21
hun en stor rund, blå bindi. Hun er kledd i hvit salwar kameez, blå dupatta og lærsandaler. Det lange, sorte håret henger løst. Over venstre skulder har hun en brun veske. Hun utstråler autoritet. Godbole blir så forfjamset at han kommer nær strømledningen med hånden og hyler av smerte. Han er i ferd med å gripe inntrengeren i kragen da det går opp for ham at hun er en kvinne. «Hvem pokker er De som kommer styrtende på denne måten? Ser De ikke at jeg er opptatt?» «Jeg heter Smita Shah,» sier kvinnen rolig til Godbole. «Jeg er Ram Mohammad Thomas’ advokat.» Så ser hun på meg, på tilstanden jeg er i, og slår fort øynene ned. Godbole er forbløffet. Så forbløffet at han ikke legger merke til at jeg er like forbløffet. Jeg har aldri sett denne kvinnen før. Jeg har ikke engang penger til en drosje, enda mindre til en advokat. «Hva for noe?» kvekker Godbole. «Advokaten hans?» «Ja. Og det De gjør mot min klient, er fullstendig ulovlig og uakseptabelt. Jeg vil at denne behandlingen opphører umiddelbart. Han forbeholder seg retten til å saksøke Dem i henhold til paragrafene 330 og 331 i den indiske straffelov. Jeg forlanger å få se dokumentene vedrørende arrestasjonen. Jeg kan ikke se at personopplysningene hans er notert. Det er ikke oppgitt noen grunn til arrestasjonen i henhold til artikkel 22 i grunnloven, og De har overtrådt paragraf 50 i rettspleieloven. Dersom De ikke kan fremlegge arrestordren, tar jeg nå min klient med fra politistasjonen for privat konsultasjon.» «Æh … hmmm … jeg … jeg må snakke med … med politimesteren. Vennligst vent,» er alt Godbole kan si. Han ser på kvinnen med et hjelpeløst uttrykk, rister på hodet og lusker ut døra. 22
Jeg er imponert. Jeg ante ikke at advokater hadde slik makt over politiet. Næringskjeden må revideres. Jeg vet ikke når Godbole kommer tilbake, hva han sier til advokaten eller hva advokaten sier til ham, for jeg har besvimt. Av smerte og sult og glede. Jeg sitter i en skinnsofa med en kopp varm, dampende te i hendene. Et avlangt skrivebord flyter av papirer. På toppen en brevvekt av glass og en rød bordlampe. Veggene i værelset er malt rosa. Hyllene er fulle av tykke, svarte bøker med gullbokstaver på ryggen. Det henger innrammede vitnemål og diplomer på veggene. En pengeplante vokser sidelengs i et hjørne av rommet. Smita kommer tilbake med en tallerken og et glass i hendene. Jeg lukter mat. «Jeg skjønner at du må være sulten, så jeg har med noen chapattier, grønnsaker og en cola. Det var alt jeg hadde i kjøleskapet.» Jeg tar hånden hennes. Den er varm og fuktig. «Takk,» sier jeg. Jeg vet fortsatt ikke hvordan hun kom til politistasjonen, eller hvorfor. Alt hun har fortalt meg, er at hun leste om arrestasjonen i avisen og kom så fort hun kunne. Nå er jeg hjemme hos henne i Bandra. Jeg vil ikke spørre om når hun tok meg med hit, eller hvorfor. En stiller ikke spørsmål ved et mirakel. Jeg begynner å spise. Jeg spiser alle chapattiene. Jeg sluker grønnsakene. Jeg tømmer colaen. Jeg spiser til øynene buler. Nå er det sent på kvelden. Jeg har spist og sovet. Smita er fortsatt sammen med meg, men nå er jeg i soveværelset hennes og sitter på en stor seng med blått sengeteppe. Soveværelset er annerledes enn det min tidligere arbeidsgiver, filmstjernen Neelima Kumari, hadde. I stedet for de digre 23
speilene og hyllene fulle av trofeer og skuespillerpriser er det bøker og en stor brun teddybjørn med glassøyne. Men i likhet med Neelima har hun en Sony-TV og til og med en DVD-spiller. Smita sitter på sengekanten med en DVD i hånden. «Se her, jeg har greid å få tak i en kopi av opptakene til TVprogrammet. Nå kan vi gå gjennom dem med finkam. Jeg vil at du skal forklare meg nøyaktig hvordan det gikk til at du kunne svare på de spørsmålene. Og jeg vil at du skal fortelle meg sannheten.» «Sannheten?» «Selv om du jukset, er jeg her for å hjelpe deg. Det du forteller meg, kan ikke bli brukt mot deg i en rettssal.» Den første nagende tvilen melder seg. Er denne kvinnen for god til å være sann? Er hun plantet av den skallede Johnson for å lokke avslørende sannheter ut av meg? Kan jeg stole på henne? På tide å ta en avgjørelse. Jeg finner fram min pålitelige énrupimynt. Krone, jeg samarbeider med henne. Mynt, jeg sier takk og adjø. Jeg knipser mynten. Krone. «Kjenner du Albert Fernandes?» spør jeg. «Nei. Hvem er han?» «Han har en ulovlig fabrikk i Dharavi som produserer spenner til urremmer.» «Og?» «Han spiller matka.» «Matka?» «Ulovlig kortspill.» «Aha.» «Så Albert Fernandes spiller matka, og forrige tirsdag hadde han et utrolig hell.» «Hva skjedde?» 24
«Han vant femten spill etter hverandre. Er ikke det utrolig? Femten spill etter hverandre. Han sopte til seg femti tusen rupier den kvelden.» «Og så? Jeg forstår fremdeles ikke hva det har med deg å gjøre.» «Gjør du ikke? Han hadde hell i kortspill. Jeg hadde hell i quizen.» «Mener du at du bare gjettet svarene og fikk tolv riktige av tolv ved rent hell?» «Nei. Jeg gjettet ikke svarene. Jeg kunne svarene.» «Du kunne svarene?» «Ja. På alle spørsmålene.» «Hvor kommer så hellet inn i bildet?» «Vel, var det ikke et hell at de bare stilte de spørsmålene som jeg kunne svarene på?» Uttrykket av vantro i Smitas ansikt sier alt. Jeg holder det ikke ut lenger. Jeg eksploderer av sorg og sinne. «Jeg vet hva du tror. Akkurat som Godbole lurer du på hva jeg hadde i den TV-quizen å gjøre. Akkurat som Godbole tror du at jeg bare duger til å servere stekt kylling og whisky i en restaurant. At jeg er skapt til å leve som en hund og dø som et insekt. Gjør du ikke?» «Nei, Ram.» Hun tar hånden min. «Jeg kommer aldri til å tro det. Men du må forstå at hvis jeg skal kunne hjelpe deg, så må jeg vite hvordan du vant den milliarden. Og jeg må innrømme at jeg har vondt for å fatte det. Himmel, selv jeg kunne ikke svart på halvparten av de spørsmålene.» «Nåvel, frue, vi fattige kan også stille spørsmål og forlange svar. Og jeg kan forsikre deg om at hvis den fattige arrangerte en quiz, så ville ikke den rike kunne svare på et eneste spørsmål. Jeg kjenner ikke myntenheten i Frankrike, men jeg kan fortelle deg hvor mange penger Shalini Tai skylder vår lokale 25
pengeutlåner. Jeg vet ikke hvem som var det første mennesket på månen, men jeg kan fortelle deg hvem som var den første som produserte ulovlige DVD-er i Dharavi. Kunne du svart på disse spørsmålene i min quiz?» «Hør her, Ram, ikke hiss deg opp. Jeg mente ikke å såre deg. Jeg vil virkelig hjelpe. Men hvis du ikke jukset, må jeg vite hvordan du visste det.» «Jeg kan ikke forklare det.» «Hvorfor ikke?» «Legger du merke til at du puster? Nei. Du bare vet at du puster. Jeg har ikke gått på skole. Jeg leser ikke bøker. Men jeg kan forsikre deg at jeg kunne de svarene.» «Så jeg må høre om hele livet ditt for å forstå opphavet til svarene dine?» «Kanskje det.» Smita nikker. «Jeg tror det er nøkkelen. En quiz er jo mer en hukommelsesprøve enn en kunnskapsprøve.» Hun retter på den blå dupattaen og ser meg inn i øynene. «Jeg vil høre om minnene dine. Kan du begynne med begynnelsen?» «Du mener året jeg ble født? År én?» «Nei. Med spørsmål nummer én. Men før vi begynner, Ram Mohammad Thomas, må du love meg at du forteller meg sannheten.» «Mener du slik som de sier på film: ‘Sannheten, hele sannheten og ingenting annet enn sannheten’?» «Nettopp.» Jeg trekker pusten dypt. «Ja, det lover jeg. Men hvor er boka jeg skal sverge på? Gitaen, Koranen eller Bibelen, det er det samme hvilken.» «Jeg trenger ingen bok. Jeg er ditt vitne. Slik du er mitt.» Smita tar den blanke disketten ut av omslaget og stikker den inn i DVD-spilleren. 26