__MAIN_TEXT__

Page 1


Om bare


Bøker for voksne av Vigdis Hjorth: Gjennom skogen, roman, 1986 Drama med Hilde, roman, 1987 Med hånden på hjertet, roman, 1989 Et dikt til mormor, roman, 1990 Fransk åpning, roman, 1992 Død sheriff, roman, 1995 Ubehaget i kulturen (sammen med Arild Linneberg), roman, 1995 Hysj, roman, 1996 Takk, ganske bra, roman, 1998 En erotisk forfatters bekjennelser, 1999 Hva er det med mor, roman, 2000 Om bare, roman, 2001 17.15 til Tønsberg, roman, 2003 Dubrovnik, reiseskildring, 2004 Fordeler og ulemper ved å være til, roman, 2005 Hjulskift, roman, 2007 Tredje person entall, roman, 2008 Snakk til meg, roman, 2010 Tredve dager i Sandefjord, roman, 2011 Leve posthornet!, roman, 2012 Fryd og fare, essay om diktning og eksistens, 2013 Et norsk hus, roman, 2014 Arv og miljø, roman, 2016


V IG D I S HJ O RT H

Om bare Roman


© J.W. Cappelens Forlag a.s 2001 © Denne utgave: Cappelen Damm AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-54423-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslag: Øyvind Torseter Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


HJEMKOMSTEN Dine forældre er blevet forældre til andre og dine søskende, naboer. Naboerne er blevet naboer til andre og de andre bor i andre byer. I andre byer vender de hjem nøjagtig som du. Og de finder deg ligeså lidt som du finder dem. Henrik Nordbrandt


'I For lenge, lenge siden, da jeg var nitten, satt jeg på en jernbanestasjon i utlandet. Jeg var så alene, så ulykkelig. Jeg husker jeg spurte meg selv: Hvordan skal det gå med meg. Hvordan vil jeg ha det, hva vil være skjedd med meg, om tyve år. Teppet går opp og der er jeg! På jernbanekaféen som den gangen, tyve år etter, ja det er meg! Jeg skriver på blokken, jeg løfter glasset. Hemmelige signaler til henne fra tyve år siden. Jeg lener meg tilbake og smiler forsiktig, jeg oppfører meg som om hun studerer meg. Og jeg ser henne for meg, sånn hun satt, alene, ulykkelig, motløs. Jeg prøver å kalle henne til live i meg. Kalle på henne, rope henne til meg for å trøste henne. Det som virket så tåpelig den gangen, virker ikke tåpelig lenger. Den smerten hun følte den gangen, som hun skammet seg over, skulle hun ikke skammet seg over, 7


skammer jeg meg ikke over nå, tar jeg alvorlig nå når jeg kjenner den ulykkelige pikens gåte. Jeg husker jernbanelukten, kaféen. Jeg husker hva som var blitt sagt, som hadde gjort henne så skamfull. Det var dumt, for dumt til at hun, jeg, kunne ta den smerten det medførte alvorlig. Det var vondt, men jeg skammet meg over smerten, brøt sammen under min egen smerte. Stakkars, stakkars. Hvorfor var jeg ikke hos deg den gangen? Hvorfor kunne jeg ikke gå bort til deg, sette meg ned ved siden av deg, røre deg og trøste deg. Jeg, din virkeliggjørelse, var mange år borte. På jernbanestasjonen tyve år forsinket.


II En relativt ung kvinne, tredve år. Gift da hun var noenogtyve, to barn. Hun skriver dramatikk for radioen og redigerer et tidsskrift om det samme. Det er vinter. Januar og fjorten kuldegrader, hvit tåke av kulde rundt den parkerte bilen, rundt grantrærne, postkassen på stolpen, men høyere opp er himmelen blå, klar, solen har snudd. I dagboken står det at hun venter på den sorgen som skal få henne til å bli seg selv. At hun værer den, eller det at hun skal dø. Barna er på skole og i barnehagen. Så stille det er når hun ikke skriver. Hun reiser seg og lister seg omkring. Det har vært debatt i avisen. En ung mannlig dramatiker har angrepet de eldre, og de eldre har tatt til motmæle. Det skal diskuteres på et seminar, hun er invitert til å delta. Februar, det drypper fra takene. Hun vet hva hun skal si, det er ikke det, hun er så urolig. Det er våren. Radioen er til stede på seminaret. Den unge sinte dramatikeren skal holde første innlegg. Han sier han ikke er sint lenger. Kanskje fordi det siste stykket hans har 9


fått god kritikk, spekulerer han. Kanskje fordi været har vært bra i det siste, spekulerer han. Det er mars, som nå, snart vår. Han er i hvert fall ikke sint lenger. Har noen kommentarer? Radioreporteren går fra paneldeltager til paneldeltager. Men hva skal de si; hvis den unge mannen ikke er sint lenger, er det ingenting å diskutere. Ingenting å argumentere mot, ingenting å forsvare. Bare den siste paneldeltageren, en liten snauklippet mann nederst til venstre, Brechtoversetteren Arnold Busk, har noe å melde. Han er helt uenig, sier han. Helt uenig? Salen spisser ører, radioreporteren kommer løpende til. – Været har ikke vært bra i det siste. Ikke i Trondheim der Arnold Busk bor. Om kvelden blir det drukket. Arnold Busk prøver å klappe en kvinne på hånden, kvinnen trekker forskrekket hånden til seg. Han er åpen, tenker Ida. Noen går i seng, noen blir sittende. Til slutt rundt et eneste lite bord. Det er ikke nok stoler. Ida setter seg på armlenet hans. Noen bor i et anneks hundre meter fra hovedbygningen og må ha egen nøkkel for å komme inn, de blir enige om å gå sammen. Da de reiser seg for å gå, da han reiser seg for å gå, sier Ida: Du behøver ikke gå, du kan sove hos meg. Så setter han seg ned igjen. Da de senere bryter opp, følger han etter henne opp trappen, han tok henne på alvor, tenker hun. Han er spedbygd, han har en diamant i det ene øret, kanskje han er homofil, de 10


kan ligge andføttes. Hun kler av seg og legger seg. Han kler av seg, han henter et glass vann på badet, legger seg med hodet samme vei som hennes, tar kontaktlinsene av seg og legger dem i vannglasset. – Du må ikke drikke det, sier han. Hun slukker lyset. Han tar på henne som om de skal elske. De forsøker å elske, men det lysner før det har gått for ham. – Er du ikke gift, spør han. – Jo. – Jeg også. – Jeg trodde du var homse, sier hun. – Jeg har en sønn på tre år, sier han fornærmet. Hun skal holde første innlegg om morgenen så de står opp. Hun er merkelig lett i kroppen. Mens hun er på badet, lurer hun på om han vil være der når hun kommer ut igjen, det er han, det blir hun glad for, han står naken på gulvet med et arr fra armhulen til skulderen. – Hva er det? – Et arr. Jeg heter ikke Arr-nold for ingenting. Hun tenker: Det har han sagt mange ganger. De går ut av rommet og ned den første trappen. Hun fortsetter ned mot seminarrommet, han tar til venstre, for at ingen skal se dem komme sammen, forstår hun. Han sitter der mens hun snakker, så blir han borte, men kommer tilbake igjen etter neste innlegg i ny skjorte. En ung mann snakker om å skrive med kroppen, skrive med kjønnet. Arnold Busk rekker den bleke hånden i været og får ordet. Han reiser seg og står med igjen11


knepen munn. Han venter til det er stille, til alle ser på ham, han venter for lenge og snakker, han snakker for lavt, så de må konsentrere seg for å få ordene med seg, som om han ikke gidder å heve stemmen, som om det ikke er verdt det, som om det hele kjeder ham. – Jeg har, sier han langsomt, – i løpet av dette seminaret fått bekreftet noe jeg lenge har hatt mistanke om. At norske dramatikere har det bedre enn vi og de selv har trodd. I motsetning til meg og mine kolleger, som synes det å skrive er et slit, som kjemper med skriften, hver dag, nyter de å skrive, sier de. Og ikke nok med det. Nå har jeg fått høre at de får seksuell tilfredsstillelse av det også. Hun kom ikke over det. Seksuell tilfredsstillelse. Mens hun satt i rommet. Den han ikke hadde fått. For å få dem til å le. De ler. Lett framoverbøyd i ny lysegul skjorte, han røper seg. Så tidlig: alt er med. Senere på dagen, avreisedagen, han går nede på bryggene med en kollega. Hun løper ned til dem og prikker ham på ryggen. – Jeg må snakke litt med deg, sier hun. Kollegaen, en mann, nikker og forsvinner. – Har du tømmermenn, spør Arnold. Det er ikke derfor. De går sammen femti meter den ene veien langs bryggen før de snur og går femti meter tilbake igjen. Han er sikkert ti år eldre enn henne og veletablert, snart professor. Hun har såvidt begynt. – Vi er jo gift, sier han. – Dette angår flere enn oss. 12


Det var ikke derfor. Han misforstår. Det var bare fordi. Hun trenger ingenting. Det er oppbrudd, oppe ved hotellet står seminardeltagerne klare med kofferter og bager. De klemmer hverandre høflig farvel og går opp dit. Hilser farvel, tar de andre i hendene, klemmer alle, bortsett fra hverandre. Han skal til Trondheim, med buss til flyplassen. Hun skal til Oslo med toget. De fleste sover på toget, ikke Ida. Hun har ikke dårlig samvittighet. Hun har gjort det før. Hun kommer til å bli skilt likevel, det har hun visst lenge. Hun visste ikke hva som ville komme, hva som var begynt. Man kan merke sin evne til å elske før man møter den elskede. Kjenne sin evne til lidenskap før man kjenner lidenskapen. Kjenne den når man er barn, som mulighet; jeg er i stand til å elske sterkt. Møter du ikke ham, vet du likevel noe om kjærlighet. Ånden sover i steinene, slumrer i plantene. Våkner i dyrene, snart er hun et dyr. Mannen hennes henter henne på stasjonen, hun har ikke dårlig samvittighet, hun er merkelig oppstemt. Hun tenker ikke på det i dagene etterpå. Så kommer det en brun konvolutt fra Universitetet i Trondheim, med A. Busk skrevet med håndskrift over Universitetets logo. Gøran Sonnevies diktsamling «Det omöjliga». Hun blir glad for den. Hun leser i den og skriver tilbake og takker for den. Tenkte, ikke da, men ofte siden, på at han hadde gått til bokhandelen og spurt etter den eller funnet den selv i en hylle, lagt den på disken og betalt for den, funnet ut hva han skulle skrive på tittelsiden: Er det 13


skrevet bedre poesi i nyere tid?/ har ikke jeg lest den / i mørket / skyggenes skygger – som for å si at ikke bare Sonnevie, men også avsenderen er en poetisk natur, for en kunstner å regne – puttet den i en konvolutt, skrevet A. Busk med rød penn over Universitetets logo, funnet adressen hennes, ringt opplysningen antagelig, kjøpt et frimerke, slikket på det, puttet konvolutten i en kasse, men tittelen var «Det omöjliga», så hun ikke skulle håpe på noe. Hun drømmer ekle drømmer om seksualitet, det skjer liksom på kino, som om det ikke angår henne, men hun nyter likevel og etter nytelsen blir noen drept for det hun har gjort. Jeg setter igang ting, står det i dagboken, og så forsvinner jeg bare, som om det ikke angår meg, ennå er jeg skjelven, en dag skjer noe fælt. Tre dager etter at hun har takket ligger brevet der. Fire håndskrevne sider om tysk dramatikk, om hans oversettelsesarbeid, om det ene, om det andre, om solen som går ned i fjorden mens han sitter på terrassen med et glass vin og skriver. Konen er bortreist. Kjersti er bortreist, skriver han. Hun svarer, ikke så langt som han. Han er eldre enn henne, en veletablert akademiker. Han kritiserer samtidsdramatikken. Hun skriver den, hun har akkurat begynt. Hun er litt redd ham. Hun skriver det. Hun nevner aldersforskjellen. Hun går ikke inn i noen diskusjon om Goethe og Schopenhauer. Det blir påske. Hun drar på fjellet med familien. Hun går i sine egne tanker over vannet i mørket. Hun står i 14


hotellvinduet og ser på mannen sin. Han står i bakken og snakker med en kvinne, det er uutholdelig, nå mister hun ham, han merker at hun ikke elsker ham og forsvinner fra henne. Hun må skille seg før det skjer, før han forlater henne. Hun går alene opp på breen og alene over vannet i skumringen mot det opplyste hotellet. Hvor er barna? De er med sin far. Han står med dem i bakken. Han snakker med mødre som står med barna sine mellom bena nedover bakken. Kroppen varm, luften kald, fjellet kaldt, pusten hennes den eneste hørbare lyden. En og annen mørk skygge i andre spor, mot hotellet, hun går langsomt for at det skal vare lenge. Før maten, barna, musikken, gjestene. Bare vinen hjelper, vin hjelper. Puste mørket inn, lene seg over stavene: hvordan skal det gå med meg? Hva gjør han nå? Står i resepsjonen med rim i ferieskjegget, mørk, snakker med andre kvinner, som setter pris på ham, som synes han er flott. De smiler: jeg skal være snill mot deg. Det er varmt i armene mine. Jeg vil gi deg det hun ikke gir deg, som alle ser at hun ikke gir deg, som du trenger og lengter etter. Hun er på vei bort og forbereder seg på tapet, det er det som skjer. Hun øver seg på å miste ham, så hun skal vite hva hun gjør, så det ikke skal komme uventet etterpå. Dette vil det innebære: du mister ham, han vil kysse en annen. Rette energien sin, den gode veldige energien sin mot en annen. Hun drømmer at han bedrar henne, det er jævlig. Men når han snakker om været, om maten, når han konverserer fremmede, er det uutholdelig, må hun gå. Språket hans er uutholdelig, det verste, det er ham. Hjemme ligger det et brev fra A. Busk i kassen, det 15


er hun som henter posten og blar igjennom den. Han har lest en artikkel hun har skrevet i Tidsskrift som hun redigerer og diskutert den med sin svigermor i påsken. Svigermor er bibliotekar, skriver han. Svigermor er med. Han sitter med et glass vin og ser solen synke i havet også denne gangen. Kjersti er bortreist også denne gangen. Kjersti er med. Alderen nevner han, fordi hun nevnte den. Kjersti er femogtyve, skriver han. Selv er han trettini, det er rart å tenke på, at nå er hun eldre enn han var da de møtte hverandre. Trettini år og hører alderens buldring over steppene skriver han, det er vakkert. Er det mulig, står det til slutt, eller umulig, for dem, de to, en gang å se solen gå ned i havet, sammen? Hun leser det under en gatelykt like ved skogen. Hun legger det der hun har lagt de andre brevene fra ham, i en konvolutt bak bøkene i hyllen på rommet der hun arbeider. Hun svarer, ikke så langt som ham, men lenger enn sist. Det er blitt april. Det er vel mulig, skriver hun. Han svarer, han skal til Oslo sent i mai, den femogtyvende, han skal være sensor på tysk grunnfag og spør om de skal møtes. Var det søttende mai det året. Pyntet hun barna og gikk i tog med dem. Spiste de fin middag med familien, var hun på skolen med barna og deltok i potetløp? Vi kan godt møtes, skriver hun når det nærmer seg, vi kan møtes «som om ingenting». Hun hører ikke noe og blir rastløs, har hun ødelagt det allerede, før det er begynt, har hun ødelagt det allerede? Dagene går, det nærmer seg, hun hører ikke noe. Hun synes ikke han er kjekk, 16


hun kan ikke kalle det som skjedde på seminaret, å elske. Hvorfor har hun en skjelvende venting i kroppen, en lyst til å gråte. Hun skriver til ham at de kan møtes som om alt, som om alt. Det går fire dager før han svarer, fire fortvilte nervepirrende dager før hun får to brev. Ett som svar på det første og ett som svar på det andre, men begge er skrevet, skjønner hun, etter at han fikk hennes andre, der det sto de kunne møtes som om alt. De kan godt gjøre det som om ingenting, skriver han i det første og se om de hører ingentings bjeller. De kan også gjøre det som om alt, står det i det andre brevet og nummeret hun skal ringe til kontoret hans. Hun skriver det ned et sted ingen kan se det. Hun skal ringe tirsdag, skriver han, mellom klokka to og tre. Hun sover ikke natten før tirsdag. Hun skal ringe halv tre på slaget. Hun er hos en venninne, for å få tiden til å gå har hun dratt med barna til en venninne. Barna leker med venninnens barn i hagen, de sitter ute under trærne og drikker kaffe. Å ha noe å gjøre er nødvendig, å snakke med noen om andre ting. – Kan jeg låne telefonen? Hun går inn i husmørket, hun skjelver på hånden. – Hei, sier han, han har ventet. Hun sier han kan bestemme sted og tid. Alt er det samme for henne. Han forteller hva han har å gjøre, omtrent når han regner med å være ferdig. På Herregårdskroa kanskje, torsdag, klokka seks, går det bra. Det går bra. – Jeg gleder meg, sier han. Han gleder seg. Hun skulle sagt: jeg også, men fikk 17


det ikke fram. Han gleder seg. Han sier det rett ut. En mann. Han gleder seg. Hun går ut i hagen. Det har aldri vært på denne måten før, nå er hun forelsket. Ser dere at jeg er helt forandret? Ser dere at jeg er forelsket? Ser mor rar ut? – Nei. – Ser mor ut sånn som hun pleier? Barnet gransker ansiktet hennes. – Har du slått deg? – Nei. Hvordan det? – Der, sier barnet og prikker henne over øyet. Hun er der først. Hun sitter på muren og venter. En spedbygd mann i lysegul t-skjorte, svarte jeans og svart dressjakke i en finger over skulderen. Er det sånn han ser ut. Blek, uten hår. De hilser. Han er ikke hennes type. De drikker øl. De snakker om forhold, om det som har vært for lenge siden, han har vært gift to ganger. Det er varmt. Det er lyst. Han er tynn. De går for å spise. De finner en restaurant. Han har lest et intervju med henne, i forbindelse med Tidsskrifts nye nummer, et morsomt intervju. Han ble litt redd, sier han. Hun forstår det. Hun later som om hun ikke forstår det, men hun forstår det, hun vet det. Han er ikke redd nå, det er hun som skjelver. Han stryker henne plutselig over kinnet, hun snur seg forbauset og han smiler, det er ingentings bjeller som kimer. Det er vår i Oslo. De har betalt, de er ute. Hun sier ikke farvel. Hun sier ikke at det er på tide å dra hjem. Han har en flaske vin på hotellet, sier han, hun sier ikke nei. 18


Vinen er åpnet. Han har tatt et glass av den før han gikk ut. Han skjenker i to glass og setter det ene på bordet ved siden av henne. – Du må ikke drikke det, sier han og smiler og det skal minne henne på det han sa den første gangen på seminaret da han la kontaktlinsene sine i et glass med vann. Hun smiler og drikker det og han setter seg ved siden av henne i sofaen og stryker henne igjen over kinnet og kysser henne. De kler av seg, de ligger sammen. Det går for ham. Han ruller seg over på siden og smiler: Nå klarer jeg ikke mer, sier han. De drikker mer vin. En gang kaller han henne Kjersti, men det gjør ikke noe. Han ler når han sier: – Sånt må man ikke gjøre eller hva? Han spør om mannen hennes, om ekteskapet, hun svarer ærlig. Hun kommer snart til å skille seg. Selv sier han: – Jeg orker ikke flere brudd. Kanskje sover de før de våkner, kanskje ikke. Hun har et tidlig møte i radioen. Hjemme har hun sagt hun sover hos en venninne. Det bare hodet hans såvidt over dynen, han åpner de tunge øynene da hun kysser ham, han er så fremmed. De blir enige om at hun skal ringe ham om ettermiddagen, det er den siste dagen hans i Oslo. Om morgenen neste dag reiser han, om kvelden skal han spise middag hos en venn han også skal sove hos. – Det er skummelt, sier han alvorlig. Hun smiler, hun finnes ikke redd. Hun går ikke, hun løper gjennom byen. Hun ringer hotellet som avtalt, han er ikke der. Tidlig på ettermiddagen som avtalt, de sier han er på rommet 19


sitt, men ingen svarer, han tar ikke telefonen. Hun ringer og ringer, til slutt hysterisk. Hun vet det: han tør ikke. Nettopp, hun vet det: han tør ikke. Hun ringer og ringer en time, nå ser hun ham aldri mer. Hun finner fram brevene fra ham og river dem istykker, nesten tredve sider, i så små biter at de ikke kan limes sammen igjen og legger dem i en konvolutt og skriver navnet hans utenpå for å sende til ham. Se hva jeg gjør med brevene, med kjærligheten. Fordi du ikke tar telefonen. Hun ringer ikke mer, hun har gitt opp, det er det hun må, hun må gi opp, bli stille. Han ringer etter et kvarter. Stemmen er nær, hun er ikke sint lenger. Det må ha vært noe feil med telefonen, sier han, han lyver. – Jeg ble så sint. Jeg tenkte du var en sånn typisk mann, en feiging, at du ble redd. Han sier han ble redd da han hørte om ekteskapet hennes, at hun vil skilles. For at han bare er en brikke i det spillet, sier han. Han orker ikke flere brudd, sier han. Ja, han er redd. De avtaler å møtes, om bare to timer. Før han drar til sin gamle venn og kona hans og spiser middag der han også skal sove, det er avtalt for lenge siden. På Herregårdskroa som sist. Hun står ved muren og venter. Han kommer i svarte jeans, svart t-skjorte, svart dressjakke, svart dokumentmappe, svarte solbriller, han er hennes type. Hun har konvolutten med de istykkerrevne brevene i vesken, hun vil ikke gi den til ham. De klemmer hverandre, han sier så pen du er. De deler en flaske vin og tar følge gjennom parken til drosjeholdeplassen, mellom trærne der ingen ser dem trekker han henne inn til seg. 20


– Jeg har lengtet etter deg, sier han. Jeg har lengtet etter deg, sier han. De tar den samme drosjen, til dit hun skal først; for ikke å måtte dra hjem igjen, for å kunne fortsette å drikke, har hun laget en avtale. Når den stanser foran huset, kysser de hverandre. Fort fordi sjåføren er der, fordi han skal videre og klokka er mange. Hun går inn i venninnens hage, så vondt det gjør, allerede etter fire skritt, etter det første. Hun drikker, hun snakker, det er ingenting som hjelper, hun går i ring i stua, rystet av lengsel, så intenst at hun føler seg brent. Må si at jeg elsker ham. Jeg elsker ham. Hun finner nummeret til vennen hans og ringer dit og spør etter ham for å si at hun elsker ham. En kvinne tar telefonen, vennens kone. – Kan jeg få snakke med Arnold Busk? Han kommer. Han er forbeholden. Han er hos venner som kjenner kona hans, som kan få mistanke. Er hun en sånn en, som kan lage problemer, som ikke kan styre seg. – Jeg ringer for å si at jeg elsker deg. Jada. Det er greit. Ha det. Ha det. Han vet ikke at det er første gang hun sier det ordet, elske. Når hun har lagt røret på, er det verre, uutholdelig. Hun skal kaste brevene, hun drikker for å bli full så hun orker å kaste de istykkerrevne brevene i en offentlig søppelkasse på veien hjem. Senere i historien, en gang hun var sint, overspent som hun var ofte det første året de kjente hverandre, ba hun ham kaste brevene hun hadde skrevet til ham. For 21


å være slem, hun tenkte det var det verste hun kunne be ham om, fordi hun trodde brevene hennes betød like mye for ham som hans brev for henne, at de var uerstattelige. Hun angret på at hun hadde kastet sine. Hadde hun ikke vært full, hadde hun ikke gjort det, hun drakk seg til mot for å kaste dem, noe i henne ville ødelegge alt allerede før det var begynt, som om hun ante hva det ville komme til å koste. Hun ba ham kaste brevene, men trodde ikke han ville gjøre det. Han hadde sine på kontoret. Han var edru når han var på kontoret, han ville ikke kaste dem edru. Senere, lenger ute i historien, da de var blitt sammen, spurte hun ham om han hadde kastet dem den gangen og han sa han hadde kastet dem. – Det var jo det du ba meg om. Deres enestående histories mest dyrebare dokumenter hadde han kastet, han sa det uten å rødme. Han hadde ikke vært der hun hadde vært. Han var ikke der hun var. Kanskje har de aldri vært på samme sted samtidig. Hvor var barna. Ga hun dem mat. Fulgte hun dem i barnehagen. Var hun på foreldremøter. Hun kan ikke huske det, husker bare ett navn. Hun bar eller trillet barna omkring mens hun tenkte på ett navn. I skogen, inne ved vannene, barbeint på den støvete veien tenkte hun på ett navn. Hun lå i gresset og så på himmelen mens de kravlet omkring og på henne, hun tenkte på ett eneste navn. På skolens sommeravslutning i gymsalen sto de på den lille scenen og sang. Lille persille i hagen står. Lysegrønn kjole og krusete hår. Den lille gutten hennes helt foran, lengst til venstre med håret til værs og store engstelige 22


øyne. Kanskje du kommer på ball i år. Hun ble så beveget. Mannen hennes legger armen omkring henne. Hele tiden det ene navnet. Alt hun ser, alt hun hører, også hennes eget elskede engstelige barn får henne til å tenke på ham, på Arnold med uendelig ømhet, som om han er den trengende, engstelige, overgitte, som om han er barnet. Trangen til å omfavne ham og klynge seg inntil ham og bære og trøste og elske ham er nesten ikke til å bære. For denne trangen finnes ingen forløsning. Skal hele sommeren gå sånn, skal hun ha det sånn hele sommeren? Han skriver til henne om kvelden, etter at hun har ringt og sagt hun elsker ham, brukt ordet for første gang. Når vertskapet har lagt seg og han er alene på gjesterommet og angrer den avvisende tonen som kom med frykten. Vinduet åpent mot natten, tenker hun seg, frukttrær i blomstring og stjerner. Han savner henne. Han tenker på henne. Brevet ligger i kassen og forandrer den uutholdelige ødeleggende lengselen til svimlende glede, den varer en dag eller to før den langsomt forandres til uro. Hun skriver tilbake så fort at han kan rekke å svare før uroen kommer. Hun gjentar sine egne setninger igjen og igjen, de hun har skrevet, mens hun vasker, lager saft, smører skiver. Tre dager og uroen kommer og øker mot kvelden, men om morgenen tennes håpet sammen med lyset og bærer henne til posten kommer, ikke noe brev, så sover hun ikke om natten, griner for ingenting, snur seg vekk, vrir seg unna, det finnes ikke hvile i annet enn hans nærvær, i stemmen hans eller skriften. På et rutete ark revet av en notisblokk har han skrevet i hast 23


at de drar, Kjersti, Berthold og jeg, i den rekkefølgen, på ferie til Nøtterøy «så er vi nærmere hverandre enn ellers» og noen strofer av et Paal Brekke-dikt hun ikke kan huske, hun har aldri funnet det igjen i hans samlede. Han kunne lindret uroen, han gjorde det ikke. Han kunne skrevet: vi sees i august, han gjør det ikke, han lover aldri noe, av prinsipp, ingenting, så blir han ikke skyldig. Han er borte, kanskje ser hun ham aldri mer. Hun skriver et fortvilet bebreidende brev, hun kan ikke la være. Tung sommer, det drypper av alt, alt henger, solen henger. Hun venner seg til uroen, den forvandles til begjær, et tungt, bedøvende begjær som gir henne ny gange. Hun spiser ikke for begjær, det lukter begjær så menn og hunder snur seg etter henne på gaten. Mannen hennes kommer forsiktig og i mørke. I lyset ser han engstelig på henne. Han kommer ikke. Ikke fordi han ikke elsker henne, fordi han ikke kan. Fordi han er forpliktet, har kone og barn som er avhengige av ham. Fordi han er redd et forhold til Ida vil by på mer smerte enn lykke slik det alltid er med stor kjærlighet. Den store kjærligheten forsvinner, den lille forblir, står det i bøkene han leser. Fordi hans kjærlighet er for stor, ikke for liten, er hun ikke sviktet, sier hun til seg selv. Hun merker den, hun vet det. Hun har hans kjærlighet og det gjør en forskjell. Omsluttet av kjærlighet er hun, selv om hun ikke har sett ham, hørt fra ham hele sommeren går hun rundt som en elsket kvinne. Hun er elsket av sin elskede, det stråler av henne. Fordi hun er så elsket, kan hun gi kjær24


lighet, kjærtegn, hun tenker, snakker, puster erotikk, omsluttet av hans kjærlighet går hun med vuggende, gyngende skritt og møter hun spedbygde menn uten hår med særegen gange og vaktsomme øyne, setter hun seg så nær dem hun kan, møter blikkene deres og holder dem fast, prøver å lukte hvordan de lukter. De smiler tilbake, de ser på henne, hun blir spandert på, hun får drinker til bordet sitt hvis hun sitter alene, men det er sjelden, det er ferie, hun er på reise med mann og barn. Hun ser ikke annet enn ham, i alle menn ser hun ham og fordi han ikke er tilgjengelig for spørsmålene hennes, spør hun de andre. Fordi hun ikke kan skrive til ham, skriver hun til andre. Setter seg på steiner i skogen og skriver, fordi hun ikke har anledning til å besvare kjærligheten hans annet enn i tankene, besvarer hun den via andre, sin mann, andre menn, hvisker oppsamlede ord inn i andre ører med slik lidenskap at det blusser i kinnene deres og noen hvisker tilbake, ord de har forberedt lenge, beregnet på andre enn henne, knuger kroppene sine mot hennes, så mye ulykkelig kjærlighet det finnes, så mange ulykkelige mennesker som lengter, som aldri får hverandre, så mange som elsker i hemmelighet. – Så vakker du er, sier hun. – Så sterk du er, sier hun, de færreste har hørt at de er vakre, er sterke, hun går oppfylt gjennom flyplassene, står i rulletrappene, tar trikken, går i gatene. Om det hadde fortsatt sånn. Om tilstander kunne fryses og vare, om hun kunne gått gjennom livet oppfylt av den innbilte kjærligheten hans og så møtte ham, etter 25


tyve år. Møtte sin elskede med konen og barnet som er blitt voksent i mellomtiden. De stanser et øyeblikk og er ikke sikre på om det er hverandre. Særlig han er usikker på om Ida er Ida, men enda mer usikker på om han er han, seg selv. Og hun kjenner at det forsvinner. Ser han lenge på henne, forsvinner det, og hører hun dem snakke, ser hun ham henvende seg til henne, sin kone, til sin sønn, forsvinner det og derfor går hun, vinker hun bare, snur seg og går og alt må begynne på nytt. Det må ligge et brev fra ham hjemme, som hun får når de er tilbake. Han elsker henne, noe annet er ikke mulig. Om han bare tør, det er spørsmålet, om han bare er sterk nok. Han er ikke elsket slik før, det er umulig, det er første og siste gang. Om han bare kan tro det. Han må bli trygg, hun må gjøre ham trygg, kanskje tør han aldri. Det ligger et brev til henne når de kommer hjem, det er hun som henter og sorterer posten. Det er langt, men behersket, når hun ikke er behersket, er han behersket, i en faderlig tone, som om han ikke er rammet, som om hun er rammet alene, som om det ikke er usedvanlig, som om han er vant til at kvinnene omkring ham rammes. Hun har ingen grunn til å bebreide ham, skriver han. Han har aldri lovet henne noe. Han nevner konen, han nevner barnet. Men, jeg har tenkt på deg hver dag i hele sommer, skriver han. Skyver vekk og trekker tilbake igjen. Som om det var en ære, som om hun burde være takknemlig. Han har tenkt på henne hver dag? Han har 26


tenkt på henne hele tiden, hvert sekund, også om natten, innrøm det bare, hvis du ikke tør, går det aldri. De møtes to ganger i løpet av høsten. Han har ærend i Oslo eller er på gjennomreise og bor på hotell. Han skriver og sier han skal til Oslo, det er alt. Det er hun som må spørre, foreslå, be om, gjøre det på eget ansvar. Han sørger for ikke å love, ikke å be om, ikke planlegge, kanskje han tror på det selv, at det skjer nesten tilfeldig. Hun skriver: Skal vi møtes? Hun skriver: Jeg vil møte deg! Hun skriver: Si meg når og hvor, jeg kommer! Han svarer forsinket, i siste liten, hvor og når, men det er alltid et men, han kan bli forhindret, skriver han, planene kan bli forandret, noe kan plutselig dukke opp, skriver han, hun vet han kommer, han kan ikke la være, han later som om det er et men, han legger ut et men, for å holde henne på pinebenken. Det hender hun skriver tilbake med ubeherskede store bokstaver: Så la være da, drittsekk! Bli hjemme, din idiot! Og det blir uutholdelig stille, ikke et livstegn, det er straffen, hun angrer desperat og er redd hun har ødelagt for alltid og ber om unnskyldning og beklager: Jeg elsker deg! skriver hun. Elsker, elsker deg! skriver hun. Tilgi meg! skriver hun. Vær så snill, Arnold! tigger hun. Sånn skal det være. Dagen kommer og timen kommer og han kommer. Ikke bli sint! Ikke kreve noe! Liste seg på tå! Der er han! Der er han. En virkelig mann. Hun står i garderoben på Tostrupkjelleren. Hun har akkurat kikket inn for å 27


se om han sitter der, det gjør han ikke. Hun skal til å gå ut for å vente utenfor da han kommer ned trappen. Det er mer enn tre måneder siden de så hverandre sist. Frakken står ut bak ham. Det bare hodet. Det sky blikket. Hendene i lommene. Nå tar han dem ut. Bleke forfinede hender og olivengrønne øyne under folder og rynker. Frakken står ut bak ham. Hun elsker ham. Hun vet ikke hva hun skal si. Han sier ikke noe, han har det på samme måte. Hun vil kaste seg inntil ham for å få det overstått. Klenge seg inntil ham og bite ham for alle ganger hun har vært full mens han har vært borte, alle menn hun har forsøkt å være sammen med for å fordrive ham, all ulykke han fører med seg, bite og ikke slippe. De nikker forsiktig til hverandre. De klemmer ikke, de smiler ikke. Alt som har vært, selv om det er lite, er der, og alt er borte, hver gang må de begynne på nytt. Han drikker øl, hun drikker ikke, hun kjører, det er ikke vanskelig å være edru, hun er helt fylt opp. Etter en øl snakker han, om uvesentlige ting, hvordan kan han. Seminaret han er på vei til, de andre som skal delta. De går ut i den mørke høsten. Det regner. Vinden blåser så frakken står ut bak ham, han har ikke kneppet den, han har hendene i bukselommene. Siden skal det i mange år framover stikke vondt i brystet når hun ser en lys herrefrakk flagre. De går til hotellet og elsker, det er enkelt. To eller tre ganger, lettere for hver gang. Han drikker whisky. – Hva skal jeg servere deg da, spør han. Hun trenger ingenting. Hun kjører, imorgen drar hun med mannen sin til Spania, til der de bodde da de 28


hadde det godt, for at det kanskje skal bli godt igjen. Reise fra smerten som følger etterpå, som er umulig å forestille seg nå, når de er sammen. Han tisser uten å lukke badedøra. Han sitter naken i hotellstolen under lampen og smiler. Hun setter seg på fanget hans og rir på ham, slik har ingen ridd ham før, tenker hun. Han har en ødelagt tånegl, som de gamle mennene på sykehjemmet, som må knipes av med tang. Jeg kan ikke være sammen med en mann med en sånn tånegl, tenker hun, lettet. De legger seg. De ligger sammen. De snakker, hun tar noen slurker av glasset hans. Det er hun som bryter opp, hun skal reise til Spania imorgen. Han står opp med henne og kler på seg med henne. Hun står på badet. Han kommer inn bak henne og legger hodet på skulderen hennes. Øynene deres møtes i speilet. Sånn ser de to ut. De ligner et par med en ulykke sammen. Hun forsøker å smile. Hun forsøker alltid å smile. Han følger henne til bilen. Han kikker inn gjennom vinduene og spør hva som ligger i posen i baksetet. Hva skal han vite det for, så frekk han er, så mistenksom. Det er et par sko. Hun hadde glemt dem hos en mann og vært innom ham på veien og hentet dem. De kysser hverandre. Hun reiser imorgen. Han må gå alene tilbake til hotellet. Det merkes på kysset, det er han som vil dra det ut, selv om de er ute i verden hos de andre. En sånn tånegl, den må hun huske. Det er lett å gå når han ikke vil slippe. Å smile når han ikke smiler, å holde igjen. Hun tuter i hornet og løfter hånden til hilsen. Farvel! Kanskje vi sees en annen gang! Han står på fortauet i regnet. Hun reiser til timianlukten, sol. 29


Det bare hodet, det tunge øgleblikket, alene tilbake til hotellet. Det faller henne ikke inn at han kan ringe en annen. At han kjenner kvinner han kan ringe til om natten og be om å komme. For å slippe å være alene. For ikke å kjenne det som kommer når de to skilles, som bare en annens nærvær kan lindre. En annen å ligge med i den sengen der hun nettopp har ligget. Orker ikke flere brudd og hindrer seg selv i å bli forelsket så bruddet kommer, for å glemme, fort, men hvor fort kan man glemme, om en annen kommer inn i rommet, ned i sengen, vil han glemme eller huske. Gjorde han det. Hvilken forskjell gjør det nå etterpå. Kjente han det som hun kjente det. Hadde han det sånn som hun hadde det. Hvilken forskjell gjør det nå. Hun spurte aldri. Kanskje han ville svart ærlig. Kanskje ikke. I solen ligner alle på ham, spedbygde med olivenfargede øyne og skjeve neser. Røker Galloise som han. Hun kjenner kjolestoffet mot bena, vindpust. Hun kjenner skosålen mot fotsålen. Hun kjenner brystholderens skulderstropper, trusestrikken mot magen, låret mot låret, stolsetet, bordet under albuen, glasset mot leppene. Hun kjenner månens sug etter vann, jordas hete indre, stjernenes vilje, hun er magnetisk og elektrisk og har feber. På markedet finner hun en sølvmatros i en gammel eske med nips. En to centimeter lang liten sølvmatros med tørkle i halsen og lue, da hun var liten lekte hun at hun hadde en matrosbror til hjelp i nøden, det er ikke 30


tilfeldig. Hun skal lime den på et kort og skrive noe på kortet og sende det til ham. Arnoldmatrosen! Den ligger i hånden hennes. Hånden ligger i kjolelommen. Kjolelommen kiler mot låret. Hun skal sende mannen sin ut på oppdrag, sette seg på kafé og drikke en øl og skrive det i solen, sette seg ned sammen med ham i solen. Finne et frimerke og en konvolutt og poste det før mannen kommer. Hjemme er det oktober. Ingen er så heldig, så lykkelig som hun. Om kvelden drikker de vin i havnen og ser på båtene uten å snakke. Øynene hennes skinner, hun ser det i glasset, i vinkjøleren. Hun tenker på én ting. De elsker på hotellrommet. Han reiser seg for å åpne vinduet etterpå. Han står ved vinduet og løfter armen mot haspen. Hun har ligget i samme seng som ham i nesten ti år. Sånn ser han ut. Det er utrolig, han er for stor. Han har for mye hår. Det er over, klippet over med en saks. Han kommer tilbake og setter seg ved siden av henne i sengen, hun flytter seg for ikke å komme så nær ham. Han flytter etter, lener seg mot henne som om hun er kvinnen hans, det er som å sitte for tett på bussen. Det er ikke hun som har bestemt det, det bare skjer. De møtes én gang til samme høst. Det er november. Gamle Major på Majorstua. Det er vanskeligere enn før. Hun har skrevet at hun skal skilles. Det fins og henger over dem. Hun er ikke så dum at hun ikke har skrevet: Det har ingenting med deg å gjøre. Det ville skjedd uansett. Det er sant. Likevel. Hun blir med ham på hotellet. Hun har et tidlig møte i radioen morgenen etter. Til 31


mannen har hun sagt hun er ute med en venninne som hun sover hos for å ha kort vei til møtet dagen etter. Det er et stygt moderne hotell, et lite stygt rom. Det skjer ikke noe bemerkelsesverdig, ikke som sist, fordi hun har skrevet at hun skal skille seg. Det var det første han sa, da han kom, han spurte om det var en bestemmelse. For så er det over. Han orker ikke flere brudd og skiller hun seg, vil hun noe annet, en annen, som ikke er gift. De drikker for mye. Kanskje er det derfor hun ikke husker noe særlig av det. Hun har gått ned flere kilo. Han sover fremdeles da hun står opp, og hun kler seg i mørket. Hun kysser ham fort på kinnet og går ut og merker den før døra slår igjen bak henne, mens hun går ned korridoren, gjennom den tomme resepsjonen, det stygge hotellet et stygt sted i byen. Det er sent i oktober eller allerede november. Det er mørkt ute, det regner, det regner bestandig. Hun tar en taxi opp til Marienlyst. Ennå sover han, han skal ta et tolvfly til Hamburg. I møtet, klokka er halv ni, ennå er han sikkert på rommet, går hun ut og får låne en telefon. På et tomt kontor, det er folk i kontoret ved siden av og ingen dør, hun bøyer seg og holder hånden over munnen: – Det er meg. – Ja? Han er kort, som om: hva vil du? – Sover du? spør hun. – Ikke nå lenger, sier han, så blir det stille. – Hva er det, spør han. Hun blir så redd. – Ingenting. Så legger de på. Smerten. Nå er den kommet. 32

Profile for Cappelen Damm AS

Vigdis Hjort Om bare  

Småbarnsmoren og dramatikeren Ida Heier har møtt sitt livs kjærlighet. Hun har lenge visst at noe kom til å skje, man kan merke sin evne til...

Vigdis Hjort Om bare  

Småbarnsmoren og dramatikeren Ida Heier har møtt sitt livs kjærlighet. Hun har lenge visst at noe kom til å skje, man kan merke sin evne til...