Jeg dro til Fredrikstad. Først da jeg kjørte inn i den mørke nesten mennesketomme gamlebyen kjente jeg meg roligere. Fant parkeringsplass i nærheten av pensjonatet der jeg skulle bo, der jeg hadde bodd før, gikk tur med hunden på vollene langs elva som var kobberrød fordi sola var i ferd med å gå ned, prøvde å tenke på debatten om den fraværende norske samtidsdramatikken, men hadde vanskelig for å konsentrere meg. Jeg ringte Tale og Ebba igjen, men de svarte ikke, jeg ringte Lars, han svarte ikke, jeg ringte Bo, før jeg husket at han var i Israel. Spurte meg selv om hvorfor det var så påkrevet for meg å fortelle døtrene mine, kjæresten min og Bo om mor, om overdosen og hyttene. Ringte bestevenninnen fra barndommen som satt i bilen og måtte være kort. Overdoser hadde hun hørt om før, men arvetvisten interesserte henne, hun hadde erfaring med slike. De er i sin fulle rett, sa hun, kan gi hva de vil til hvem de vil, men framstår ikke nå så generøse som i julebrevet. For øvrig hadde hun tenkt det om arv, sa hun, da broren hennes arvet familiehytta fordi han var yndlingsbarnet, at hun burde fått den i stedet som kompensasjon for manglende varme og omsorg. Jeg låste Trofast inn på rommet og gikk til fergen som skulle ta meg over elva til sentrum. Derfra ringte jeg Tale og Ebba igjen, men de svarte ikke, jeg ringte Klara og spurte hvorfor jeg ble så oppskjørtet, hvorfor jeg absolutt måtte snakke om det, når det hadde gått bra. Det er djupt, Bergljot, sa hun. Det er jævlig djupt.
20