Page 1


17.15 til Tønsberg


Bøker for voksne av Vigdis Hjorth: Gjennom skogen, roman, 1986 Drama med Hilde, roman, 1987 Med hånden på hjertet, roman, 1989 Et dikt til mormor, roman, 1990 Fransk åpning, roman, 1992 Død sheriff, roman, 1995 Ubehaget i kulturen (sammen med Arild Linneberg), roman, 1995 Hysj, roman, 1996 Takk, ganske bra, roman, 1998 En erotisk forfatters bekjennelser, 1999 Hva er det med mor, roman, 2000 Om bare, roman, 2001 17.15 til Tønsberg, roman, 2003 Dubrovnik, reiseskildring, 2004 Fordeler og ulemper ved å være til, roman, 2005 Hjulskift, roman, 2007 Tredje person entall, roman, 2008 Snakk til meg, roman, 2010 Tredve dager i Sandefjord, roman, 2011 Leve posthornet!, roman, 2012 Fryd og fare, essay om diktning og eksistens, 2013 Et norsk hus, roman, 2014 Arv og miljø, roman, 2016


Vigdis Hjorth

17.15 til Tønsberg


© J.W. Cappelens Forlag a.s, Oslo, 2003 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56108-6 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslag: Øyvind Torseter Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Jeg tenkte jeg burde reise bort noen dager, at jeg ville ha godt av å komme vekk. Jeg tenkte jeg burde være sammen med noen, men straks jeg hadde løftet telefonen, la jeg den fra meg igjen. Da den ringte, tok jeg den heller ikke. Det var klart vær, solen sto skjevt på himmelen. Jeg gikk ut og gjennom de nesten tomme gatene og satte meg på en kafé. Jeg bestilte kaffe og rørte lenge i den. Jeg tenkte jeg burde få tankene et annet sted, jeg hentet en avis og så at det skulle åpne en kunstutstilling i Tønsberg dagen etter. Når man skifter oppholdssted, glemmer man, som om det er en drøm. Jeg kunne bo på hytta som ikke var stengt for vinteren. Jeg gikk hjem og pakket, slik gikk tiden. Jeg tok en taxi til stasjonen og kjøpte billett i billettluken sammen med andre reisende med store kofferter. Det var ennå ikke mørkt, men skumringen antes på varmen som forsvant med solen selv om svillene brant og luktet reise og oppdagelse. Bare tanken på å være sammen med en mann, var helt umulig. Toget kom. Jeg satte meg så bortgjemt som jeg kunne, det var mange på toget. Jeg hadde med meg bøker, men åpnet dem ikke. Jeg så på landskapet som fór forbi, på husene der det bodde folk med lykker og ulykker. Jo lenger jeg tenkte, desto lenger ble veien og plutselig sved det dobbelt. Jeg var så trett, 5


men lukket ikke øynene og prøvde ikke å sove. Langsomt ble det mørkere, det kom lys i vinduene i husene. Så var vi allerede framme og jeg måtte reise meg og samle sakene mine sammen og gå ut, den siste av alle på toget. Stasjonen var så tom og øde at jeg ble trettere etter som lyden av skritt og biler døde hen og forsvant i det fjerne. Det var tre kvarter til bussen til Verdens Ende gikk. Jeg fant et serveringssted, kjøpte en øl og satte meg ved bordet helt innerst. Ved et annet bord satt en oversetter jeg hadde hilst på for lenge siden. Jeg hadde ikke lest noe av det han hadde gjort. Jeg glemte ham igjen og så ut av vinduet. Det var begynt å regne, ruten fikk mønster, det lignet et gjerde, tettere og tettere, alt utenfor ble skjevt. Av og til tok jeg en slurk av glasset som hang liksom bortglemt mellom fingrene, så jeg kanskje risikerte å miste det. Bussen gikk snart, jeg kunne vente på den neste. Jeg gikk gjennom lokalet, ut i regnet, oppover gaten mot bussholdeplassen, jeg kunne gå et annet sted og drikke en øl til og ta neste buss hvis jeg ikke rakk denne. Sjåføren spurte hvor langt jeg skulle, men jeg husket ikke hva holdeplassen het. Nesten helt fram, sa jeg, til nest siste holdeplass. Jeg satte meg like bak ham for ikke å bli kvalm. Det var syv passasjerer i bussen, jeg snudde meg og talte dem flere ganger. De gikk av underveis og jeg var snart den eneste. Det var blitt natt da bussen stanset på nest siste holdeplass. Sjåføren sa: Det er her! Det lyste bare i et par hus der det bodde fastboende, jeg kunne nesten ikke se veien. Buskaset hadde vokst, bladene var bekfarget og levende i vinden. Hytta lå der som før. Jeg låste meg inn, lukten var den samme, jeg tente lyset og ble stående og se på alt som var det samme. Jeg lukket dørene inn til stuen med 6


de store vinduene. Jeg hentet vinopptrekkeren på kjøkkenet og lukket kjøkkendøra bak meg. Jeg tok det soverommet jeg pleide bruke når jeg besøkte dette stedet. Det så ut som før, sengeteppet, filleryen, lampen som lyste for sterkt og likevel ikke sterkt nok, så jeg fikk en følelse av å sprenges. Det var bare såvidt jeg greide å få korken ut av flasken, armen var så svak. Jeg tok en slurk og la meg ned på sengen. Etter en stund pakket jeg dynen omkring meg, bak meg. Sånn satt jeg og drakk til jeg falt i søvn, natten gikk langsomt for meg, også mens jeg sov.

Da jeg våknet, så jeg mot vinduet. Var det morgen eller fremdeles natt eller formiddag? Armbåndsuret lå på gulvet, jeg kunne strekke hånden ut og ta det opp. Men da kunne jeg ikke beskjeftige meg med tiden som nå. Når jeg myste, så jeg rutene i gardinstoffet, det var disse små rutene jeg konsentrerte meg om. Lyset mellom dem, kanskje det regnet. Jeg løftet armbåndsuret og så at jeg ikke ville rekke utstillingsåpningen. Da jeg hadde stått opp og kledd meg, gikk jeg ut uten å lage kaffe, uten å åpne de lukkede dørene inn mot stuen og kjøkkenet. Jeg gikk til bussholdeplassen der jeg så at bussen akkurat hadde gått. Jeg kunne gå mot neste holdeplass til neste buss innhentet meg, kanskje rakk jeg to holdeplasser. Eller kanskje ville bussen innhente meg mellom de to holdeplassene og jeg kunne gå videre. Mens jeg gikk sa jeg et vers inne i meg og prøvde å gå i takt med det. Jeg talte bilene som kom forbi til det ble så mange at jeg bare talte de røde. Jeg var tørst og kunne se fram til å komme til et sted hvor de solgte noe å drikke. Jeg funderte på hva jeg 7


skulle velge. Men da jeg kom til bensinstasjonen, gikk jeg forbi for å kunne fortsette å grunne over valget. Jeg måtte tisse og gikk inn i veikanten og satte meg bak noen busker og tisset mens jeg stirret på bladene foran meg og en kvist som lignet en ønskekvist, jeg slapp den ikke med øynene, så uvirkelig var det. Som om jeg var på et uoppdaget sted som ble til fordi jeg så det. – Ønskekvist, sa jeg. Veien var tom. Ingen biler, ikke mennesker, langt fra hus, ikke noe fortau. Jeg tenkte på hva jeg burde ønske meg. – Ønskekvist, ønskekvist, sa jeg til ordet ble merkelige lyder som ikke lenger viste til noe, smuldret opp mens kvisten ble tykkere og påtrengende i sitt nærvær. Jeg reiste meg raskt og ble svimmel og gikk ustøtt ned mot veien. Bussen kom, sjåføren spurte hvor jeg skulle, helt fram sa jeg, det var forresten det samme. Jeg satte meg på et av de første setene for ikke å bli kvalm. Det var ikke mange passasjerer i bussen, men det steg flere på etter hvert. Da vi kom til jernbanestasjonen, var det åtte som gikk av før meg. Ute på gaten visste jeg ikke hvor jeg skulle. Jeg hadde ingen interesse av byen, jeg var lei av den allerede, den hadde skuffet meg på forhånd. Jeg ventet på grønt lys i krysset, men da det kom, ble jeg stående til det ble rødt igjen. Foten jeg løftet virket for lett og den jeg sto på for tung, så jeg kom ingen steder. Jeg hadde glemt telefonen og gikk inn i en telefonkiosk og la penger i sprekken og løftet røret, men hadde glemt til hvem jeg skulle ringe. Jeg gikk inn på kaféen fra dagen før for å kjøpe noe å drikke, men da jeg så oversetteren sitte der gikk jeg ut igjen. Det var sol, jeg gikk ned mot bryggene. Jeg kjøpte en brus, en pølse og en avis i en kiosk og satte meg på en benk så langt unna serveringsstedene jeg 8


kunne der det satt mennesker vendt mot høstsolen, med solbriller og marineblå pledd rundt skuldrene. Det var fredag ettermiddag. Jeg åpnet avisen, men la den straks fra meg igjen. Jeg drakk og tok en bit av pølsen, men den var lunken og jeg klarte ikke svelge. En annen gang glemte jeg smerten; da jeg trakk pusten, merket jeg den likevel og stakk hendene inn mellom bena og krummet meg sammen. Jeg var så utlevert til meg selv. Det var så vondt å være så isolert og alene med seg selv, så forferdelig ikke å klare å bryte ut av seg selv. Som om noe var revet ut av meg, slitt ut av meg, et åpent sår som måtte gro. Det kom et kjærestepar forbi og jeg snudde meg for ikke å hulke. Så hulket jeg likevel, og det hjalp så jeg glemte tiden.

Så, tenkte jeg og ventet på hva som nå skulle skje. Skulle det aldri skje noe mer. Nullpunktet er også et punkt, tenkte jeg. Ikke før hadde jeg kjent noe før jeg begynte å uttrykke det i ord og trekke meg ut av det igjen. Jeg gjorde meg aldri ferdig med noe, tenkte jeg, lot det bare gli forbi. Det sto et barn på en av benkene. Det holdt i benkeryggen og vugget fram og tilbake og så på meg. Det smilte til meg og ventet at jeg skulle smile tilbake. Jeg tenkte jeg kunne vinke med hånden, men fikk meg ikke til det. Barnet smilte stadig. Jeg trakk leppene ut, det kjentes som om jeg skulle begynne å hulke igjen, men jeg gjorde det ikke og et øyeblikk var det som om munnen hvilte. Jeg gjorde det om igjen og lukket øynene for å kjenne det bedre. – Hva heter du, spurte barnet og jeg hvisket navnet 9

Profile for Cappelen Damm AS

Vigdis Hjort 17.15 til Tønsberg  

Den kvinnelige hovedpersonen i Vigdis Hjorths roman har opplevd tap og er langt nede. Det er utenfor sesongen, men hun reiser til en sommerh...

Vigdis Hjort 17.15 til Tønsberg  

Den kvinnelige hovedpersonen i Vigdis Hjorths roman har opplevd tap og er langt nede. Det er utenfor sesongen, men hun reiser til en sommerh...