Victoria Aveyard
Kongeburet Oversatt av Heidi Sævareid
Victoria Aveyard Originalens tittel Red Queen Book 3 – King's cage Oversatt av Heidi Sævareid Copyright © 2017 by Victoria Aveyard Harper Collins Publishers, HarperTeen is an imprint of Harper Collins Publishers. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-54412-6 1. utgave, 1. opplag 2017 Jacket art: © 2017 John Dismuskes Omslagsdesign: Sarah Nichole Kaufman Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Tvil aldri på at du er verdifull og at du fortjener hver eneste sjanse og mulighet som verden gir deg til å forfølge drømmene dine.
KAPITTEL EN
Mare Jeg reiser meg opp straks han tillater det. Lenken rykker meg opp og trekker i halsbåndet. De spisse naglene graver seg inn, ikke tilstrekkelig til at jeg blør – ikke ennå. Men fra håndleddene blør jeg allerede. Etter å ha ligget fanget i dagevis i bevisstløs tilstand har jeg fått slitt opp sårene igjen og igjen av de grove jernmansjettene. De hvite ermene er tilsølt av både gammelt og friskt blod, i en skala fra mørkerødt til lyserødt, og vitner om lidelsene mine. Som for å vise Manels hoff hvor mye jeg allerede har gjennomgått. Han står over meg. Ansiktsuttrykket hans er umulig å lese. Taggene på farens krone får ham til å virke høyere, som om stålet vokser opp fra hodet hans. Det glimter i kronen, hver tagg er en krummet flamme i svart metall, dekorert med bronse og sølv. Jeg fokuserer på den gjenstanden jeg kjenner så bitterlig godt, så jeg ikke skal trenge å se Manel i øynene. Han drar meg inn likevel, han trekker i en annen lenke som jeg ikke kan se. Bare føle. En hvit hånd griper rundt det sårede håndleddet mitt. Den er nærmest varsom. Før jeg vet ordet av det, ser jeg ham inn i øynene, jeg kan ikke la være. Smilet hans er alt annet enn 7
vennlig. Det er tynt og skarpt som et barberblad, det glefser mot meg med hver eneste tann. Og øynene hans er det verste av alt. Øynene hennes, Elaras øyne. En gang syntes jeg de virket kalde, som om de besto av levende is. Nå vet jeg bedre. Blå flammer er de varmeste, og øynene hans er akkurat slik. Skyggen av ilden. Han står sannelig i fyr og flamme, men mørket spiser seg innover i ham. Svarte og blå skygger omkranser de blodskutte øynene hans hvor tynne sølvårer er synlige i det hvite. Han har ikke sovet. Han er tynnere enn jeg husker ham. Magrere og mer grusom. Håret hans er svart som en avgrunn og rekker ham til ørene. Det krøller seg i tuppene, og kinnene hans er fremdeles glatte. Av og til glemmer jeg hvor ung han er. Under den slitte kjolen min svir M-merket på kragebeinet mitt. Manel snur seg raskt, med lenken i et stramt grep så jeg blir nødt til å bevege meg med ham. Som en måne som kretser rundt en planet. «Se på denne fangen – denne seieren,» sier han og retter seg opp foran det tallrike publikummet foran oss. Minst tre hundre sølvinger, adelsfolk og sivile, vakter og offiserer. Jeg er smertelig oppmerksom på portvaktene. Jeg ser dem i sidesynet, og de flammende kappene deres er en konstant påminnelse om buret som raskt snevrer seg inn rundt meg. Stilnerne er heller aldri ute av syne. De hvite uniformene deres blender meg, og stilnerevnene deres er kvelende. Det føles som om jeg kommer til å miste pusten under det tyngende nærværet deres. Kongens stemme runger utover den overdådig utsmykkede Cæsars plass, og gir gjenlyd i en folkemengde som svarer på samme vis. Det må være mikrofoner og høyttalere et eller annet sted, slik at kongens bitre ord bærer hele veien gjennom byen og uten tvil også utover resten av kongeriket. 8
«Her er lederen av Purpurgarden, Mare Rabben.» Det er nesten så jeg fnyser, til tross for situasjonen jeg befinner meg i. Lederen. Morens død har ikke fått ham til å slutte å lyve. «En morder, en terrorist, en stor fiende av kongeriket. Og nå kneler hun foran oss, ribbet til skinnet.» Det rykker i lenken igjen, og jeg ramler fremover med utstrakte armer for å ta meg for. Reaksjonen min er sløv, blikket mitt nedslått. For en forestilling. Sinne og skam skyller gjennom meg idet jeg innser hvor hardt Purpurgarden vil rammes av denne forestillingen. Rødinger i hele Norta kommer til å se meg danse som en marionette for Manel, og de vil nok tro at vi er svake og beseiret, at vi verken er verdt oppmerksomhet, anstrengelse eller håp. Ingenting er mer usant. Men det er ikke stort jeg kan gjøre – ikke nå, her jeg står på en knivsegg av Manels nåde. Jeg lurer på hvordan det har gått i Corvium, den militære byen vi så brenne på vei til Kvelt. Det var opptøyer etter fjernsynssendingen min. Var dette revolusjonens første gisp – eller det siste? Det er umulig å vite. Og jeg tviler på at noen vil gidde å skaffe meg en avis. Cal advarte meg mot borgerkrigtrusselen for lenge siden, før faren døde og han selv ble etterlatt uten noe annet enn en stormfull lynjente. Opprør på begge sider, sa han. Men nå som jeg står her, lenket foran hoffet til Manel og sølvingriket hans, ser jeg ingen splittelse. Enda jeg viste dem hvordan det hele hang sammen, fortalte dem om Manels fengsel, om deres kjære som sitter i fangenskap, og om hvordan de var blitt forrådt av en konge og moren hans – er det fortsatt jeg som er fienden her. Det gir meg lyst til å skrike, men jeg vet bedre. Det nytter ikke. Manels stemme kommer alltid til å være sterkere enn min. Ser mamma og pappa på? Tanken får en ny bølge av sorg til å skylle over meg, og jeg biter meg hardt i leppen for å holde 9
tårene unna. Jeg vet at det er videokameraer i nærheten, stilt inn på ansiktet mitt. Selv om jeg ikke kan føle dem lenger, vet jeg det. Manel ville ikke latt en eneste sjanse gå fra seg til å forevige nederlaget mitt. Er det nå de skal se meg dø? Halsbåndet mitt forteller meg at svaret er nei. Hvorfor ta seg bryet med dette fesjået hvis han bare skal drepe meg? Andre ville kanskje følt lettelse, men jeg blir kald av frykt innvendig. Han kommer ikke til å drepe meg. Ikke Manel. Jeg kjenner det i måten han tar på meg på. De lange, bleke fingrene hans strammer fortsatt rundt håndleddet mitt, mens den andre hånden hans fortsatt holder lenken min. Selv nå, når det er så smertelig åpenbart at jeg er hans, vil han ikke slippe. Jeg ville foretrukket døden fremfor dette buret, fremfor denne skrudde besettelsen til en forrykt guttekonge. Jeg husker lappene hans – hver av dem endte med den samme underlige, lengselsfulle ordlyden. Til vi møtes igjen. Han snakker videre, men stemmen hans lyder dump, og trusselen som stadig rykker nærmere, får det til å brenne i hver nerve. Jeg ser meg over skulderen. Blikket mitt glir over adelsfolkene bak oss. Alle står steile og stolte, kledd i sørgesvart. Lord Volo fra Samos-ætten og sønnen hans, Ptolemeus, stråler i hver sin skinnende, kullsvarte rustning med pansrede sølvbånd fra hofte til skulder. Jeg ser rødt ved synet av sistnevnte, rasende rødt. Jeg kjemper mot trangen til å kaste meg frem og rive huden av ansiktet til Ptolemeus. Spidde ham i hjertet slik han gjorde med broren min, Skyne. Trangen er tydeligvis synlig, for han er frekk nok til å smile ekkelt til meg. Hadde det ikke vært for halsbåndet og stilnervokterne som holder meg i sjakk, ville jeg svidd knoklene hans til rykende glass. 10
En fiende jeg fikk for mange måneder siden, søsteren hans, ser av en eller annen grunn ikke på meg i det hele tatt. Med sin piggete, svarte krystallkjole er Evangeline som alltid den glitrende stjernen i denne voldelige forsamlingen. Antagelig vil hun snart bli dronning, nå som hun har holdt ut som Manels forlovede lenge nok. Det brennende, mørke blikket hennes hviler på nakken hans. Et vindkast får det glinsende, tykke sølvhåret til å løfte seg lett fra skuldrene hennes, men hun blunker ikke engang. Først etter en lang stund merker hun at jeg stirrer på henne. Og selv da kaster hun bare et raskt blikk på meg. Øynene hennes er følelsesløse. Jeg er ikke lenger verdt hennes oppmerksomhet. «Mare Rabben er en fange ved hoffet, og hun vil bli stilt til doms av tronen og rådet. Hun skal svare for sine mange forbrytelser.» Hvordan skal det gå til? lurer jeg. Folkemengden brøler til svar, i vill begeistring over denne erklæringen. De er sølvinger, men vanlige borgere – de er ikke av adelig herkomst. De suger til seg hvert ord Manel sier, men hoffet hans reagerer ikke. Faktisk blir noen av dem grå og sinte – de blir stive i ansiktet. Særlig de fra Merandus-slekten. De er i sørgeklær, med islett av de mørkeblå fargene som tilhørte den døde dronningen. Evangeline overså meg, mens de stirrer på meg med urovekkende intensitet. Jeg venter på å høre hviskingen deres i hodet mitt, et kor av stemmer som graver seg som marker gjennom et råttent eple. I stedet hører jeg kun stillhet. Kanskje stilnerne ved siden av meg ikke bare er fangevoktere, men også beskyttere. Kanskje er det ikke bare mine evner de kveler, men også evnene til de som måtte tenkes å ville bruke dem mot meg. Manels ordrer, går jeg ut fra. Han vil ikke at noen andre enn han selv skal få skade meg. Ingen andre enn han. 11
Men alt gjør allerede så vondt. Det gjør vondt å stå, vondt å bevege seg, vondt å tenke. Det verker etter flystyrten, lydmaskinen, og alt i meg verker under den knusende vekten som stilnervokterne skaper. Og dette er bare de fysiske sårene. Blåmerker. Brister og brudd. Smerter som vil leges av seg selv etter hvert. Det samme kan ikke sies om de andre skadene. Broren min er død. Jeg er i fangenskap. Og jeg vet ikke hva som egentlig har skjedd med vennene mine eller hvor lenge det er siden jeg inngikk denne pakten med djevelen. Jeg tenker på Cal, Kilmer, Karina og de to brødrene mine, Bri og Trame. Vi forlot dem i lysningen, men de var skadd, satt ut av spill, sårbare. Manel kan ha sendt utallige snikmordere tilbake for å fullføre jobben. Jeg byttet meg selv mot alle de andre, og jeg vet ikke engang om det fungerte. Manel ville fortalt meg det om jeg spurte ham. Jeg kan se det i ansiktet hans. Han kaster raske blikk mot meg etter hver eneste motbydelige setning han ytrer – som om han understreker hver eneste løgn han serverer sitt hengivne publikum. For å forsikre seg om at jeg ser på ham, at jeg følger med. Han er som et barn. Jeg nekter å bønnfalle ham. Ikke her. Ikke på denne måten. Såpass stolthet har jeg da. «Moren og faren min døde i kampen mot disse udyrene,» fortsetter han. «De ga sine liv for å holde dette kongeriket sammen. For at dere skulle få leve i trygghet.» Overvunnet som jeg er, skuler jeg stygt på Manel og møter flammene hans med mitt eget ildblaff. Vi husker begge da faren hans døde. Da han ble myrdet. Dronning Elara hvisket seg inn i hjernen til Cal og forvandlet kongens elskede arving til et dødelig våpen. Manel og jeg så hvordan Cal ble tvunget til å drepe sin egen far, tvunget til å halshugge kongen og dermed avskjære seg fra den eneste muligheten han noen gang 12
hadde hatt til å arve tronen. Jeg har sett mye grusomt etter dette, men minnet hjemsøker meg fremdeles. Jeg husker ikke stort av hva som skjedde med dronningen utenfor murene til Corros-fengselet. Liket hennes var et vitnesbyrd om hva uhemmede lyn kan gjøre med et menneske. Jeg vet at jeg drepte henne uten å nøle, uten å angre. Skynes brå død ga næring til den rasende stormen min. Det siste jeg husker klart fra slaget om Corros, er at han falt, spiddet i hjertet av Ptolemeus’ kalde, ubarmhjertige stål. På en eller annen måte greide Ptolemeus å unnslippe det blinde raseriet mitt, men det gjorde ikke dronningen. I det minste sørget obersten og jeg for at verden fikk vite hva som hadde skjedd med henne. Vi viste frem liket av henne i direktesendingen vår. Jeg skulle ønske at Manel hadde litt av evnen hennes, slik at han kunne kikket inn i hodet mitt og sett nøyaktig hvordan jeg tok livet av moren hans. Jeg vil at han skal kjenne den smertelige tapsfølelsen like sterkt som jeg gjør. Blikket hans hviler på meg mens han avslutter talen han har pugget. Han holder den ene hånden utstrakt slik at han lettere kan vise frem lenken som binder meg til ham. Det er en hensikt bak alt han gjør. Dette er en opptreden. «Jeg sverger herved å gjøre det samme – å gjøre slutt på Purpurgarden og monstre som Mare Rabben – eller dø i forsøket.» Så dø, da, har jeg lyst til å skrike. Brølet fra folkemengden drukner tankene mine. Hundrevis av stemmer jubler for kongen og det tyranniske styret hans. Jeg gråt på veien over broen. Alle disse menneskene klandret meg for at de hadde mistet dem de elsket. Jeg kan fortsatt kjenne spor av tårene på kinnet. Nå kjenner jeg trang til å gråte igjen, ikke fordi jeg er trist, men fordi jeg er sint. Hvor13
dan kan de tro på dette? Hvordan kan de svelge disse løgnene? Som en dukke blir jeg snudd bort så jeg ikke lenger kan møte blikkene til folkemengden. Med en siste kraftanstrengelse ser jeg meg over skulderen og jakter på kameraene, verdens øyne. Se meg, bønnfaller jeg. Se hvordan han lyver. Kjeven min strammer seg, jeg skuler mot alle, og jeg håper at jeg viser en maske av motstandskraft, opprør og raseri. Jeg er lynjenta. Jeg er en storm. Det kjennes som en løgn. Lynjenta er død. Men dette er det siste jeg kan gjøre for det vi har kjempet for, og for dem jeg er glad i som fortsatt er der ute. De skal ikke se meg snuble i dette siste øyeblikket. Nei, jeg skal stå oppreist. Og selv om jeg virkelig ikke vet hvordan, skal jeg fortsette å kjempe – selv om jeg er her i løvens gap. Et nytt rykk får meg til å spinne rundt og stå vendt mot hoffet igjen. Kalde sølvinger stirrer tilbake. Huden deres har undertoner av blått og svart, lilla og grått – de er blottet for liv og har årer av stål og diamanter snarere enn blod. De ser ikke på meg, bare på Manel. I dem finner jeg svaret mitt. Jeg ser en sult hos dem. I et kort blaff synes jeg synd på guttekongen som sitter der alene på tronen. Så kjenner jeg et nølende pust av håp dypt inni meg. Å, Manel. Hva er det du har rotet deg opp i? Jeg kan bare lure på hvem som kommer til å slå til først. Purpurgarden – eller adelsfolkene, som kun venter på å skjære over strupen på Manel og rive til seg alt det som gjorde at moren hans måtte dø. Så fort vi har forlatt Hvitild-trappen, rekker han lenken min til en av stilnervokterne. Nå beveger vi oss inn den digre inn14
gangshallen i slottet. Merkelig. Han var så besatt av å få meg tilbake og sette meg i bur igjen, men han slenger fra seg lenkene mine uten så mye som et skuldertrekk. Feiging, sier jeg til meg selv. Han får seg ikke til å se på meg når det ikke er som del av en opptreden. «Holdt du løftet ditt?» spør jeg andpustent. Stemmen min er hes etter flere dager i taushet. «Er du en mann av ditt ord?» Han svarer ikke. Resten av adelsfolkene blir gående bak oss. Med øvede trinn plasserer de seg i rekke basert på status og rang. Det er bare jeg som er malplassert. Jeg er den første i rekken etter kongen – jeg følger etter ham der det skulle ha vært en dronning. Jeg kunne ikke ha vært lenger unna tittelen. Jeg kaster et blikk på den største av fangevokterne og håper å se noe annet enn kun blind lojalitet. Han er iført en hvit uniform – tykk, skuddsikker og kneppet stramt i halsen. Blanke hansker. Ikke silke, men plast – gummi. Jeg krymper meg ved synet. Enda Arven-ætten har stilnerevner, tar de ingen sjanser med meg. Selv om jeg skulle greie å snike en gnist forbi det kontinuerlige angrepet deres, ville hanskene beskyttet hendene deres og sørget for at de ville holde meg på plass i lenker og halsbånd. I bur. De ser ikke på meg, de er fullt og helt konsentrert om jobben. De skallede hodene deres glinser, og det får meg til å tenke på Lucas Samos. Han var en snill vokter, han var min venn, men han ble henrettet fordi jeg eksisterte, og fordi jeg brukte ham. Flaks for meg at Cal satte en så skikkelig og menneskelig sølving til å vokte meg. Og det går opp for meg at jeg har flaks nå også. Likegyldige voktere vil bli enklere å drepe. For de må dø. På en eller annen måte. Hvis jeg skal klare å rømme, hvis jeg skal klare å ta tilbake lynene mine, er de mine 15
første hindre. Det er lett å gjette hvem som blir de neste. Vaktene og offiserene som er plassert rundt omkring i slottet, og selvfølgelig Manel selv. Jeg nekter å forlate dette stedet uten å etterlate meg liket av ham – eller meg selv. Jeg vurderer å drepe ham. Å surre lenken rundt halsen på ham og klemme livet ut av kroppen hans. Det avleder meg fra å tenke for mye på det faktum at hvert skritt jeg tar, fører meg dypere inn i slottet, over hvit marmor, forbi forgylte, høye vegger, under talløse lysekroner med krystallamper smidd som flammer. Det er akkurat like kaldt og vakkert som jeg husker det. I det minste kommer jeg ikke til å måtte møte den aller voldeligste, farligste fangevokteren. Den gamle dronningen er død. Likevel grøsser jeg ved tanken på henne. Elara Merandus. Skyggen hennes spøker i hodet mitt. En gang bladde hun hensynsløst gjennom minnene mine. Nå befinner hun seg blant dem. En rustningskledd skikkelse bryter inn i synsfeltet mitt, beveger seg rundt fangevokterne mine og plasserer seg mellom kongen og meg. Han holder samme fart som oss og virker som en utrettelig vokter, til tross for at han verken bærer kappe eller maske som de andre vokterne. Antagelig vet han at jeg vurderer å kvele Manel. Jeg biter meg i leppen og stålsetter meg for det stikkende angrepet fra en ymter. Men nei, han er ikke fra Merandus-slekten. Rustningen hans er svart som obsidian, håret er sølvfarget, huden hvit som månen. Og øynene hans er tomme og svarte da han kaster et blikk over skulderen og ser på meg. Ptolemeus. Jeg flekker tenner og kaster meg frem, jeg vet ikke lenger hva jeg gjør, jeg bryr meg ikke. Så lenge jeg kan sette fra meg et merke. Jeg lurer på om sølvingblod smaker annerledes enn rødingblod. 16
Det rekker jeg aldri å finne ut. Jeg blir rykket så hardt bakover at ryggraden spenner seg i bue, og jeg går i gulvet. Litt hardere og jeg ville ha brukket nakken. Smellet mot marmorgulvet får det til å gå rundt for meg, men jeg nekter å holde meg nede. Jeg kaver meg halvt opp, kniper øynene sammen og får øye på de rustningskledde beina til Ptolemeus. Nå står han like overfor meg. Igjen kaster jeg meg frem, og igjen blir jeg rykket bakover ved hjelp av halsbåndet. «Nå holder det,» hveser Manel. Han rager over meg. Han har stanset for å betrakte mine fattige forsøk på å hevne meg på Ptolemeus. Resten av prosesjonen har også stanset, og folk presser på for å se på den fåfengte slåssingen til den gale rødingrotten. Halsbåndet strammer til, og jeg hikster og tar meg til strupen. Manel holder blikket festet på metallet mens det trekker seg sammen. «Evangeline – nå holder det, sa jeg.» Jeg trosser smerten og snur meg. Hun står rett bak meg med knyttet neve. Også hun stirrer på halsbåndet mitt. Det pulserer. Trolig beveger det seg i takt med hjerteslagene hennes. «La meg kvitte meg med henne,» sier hun, og jeg lurer på om jeg har hørt riktig. «La meg kvitte meg med henne her og nå. Send vaktene hennes bort, så dreper jeg henne – lynet og alt sammen.» Jeg snerrer tilbake mot henne og kjenner meg nøyaktig som det uhyret de tror jeg er. «Bare prøv,» sier jeg til henne og ønsker av hele hjertet at Manel skal si ja. Selv om jeg er såret, selv om jeg har vært under stilnerne i flere dager, selv om hun er en magnetron og jeg har vært henne underlegen i årevis, ønsker jeg det hun tilbyr. Jeg har slått henne før. Jeg kan gjøre 17
det igjen. Dette er i det minste en sjanse. En bedre sjanse enn jeg kunne våget å håpe på. Manel tar blikket bort fra halsbåndet mitt og ser på forloveden sin med mørke øyne. Jeg ser så mye av moren hans i ham. «Stiller du spørsmål ved ordren kongen din har gitt deg, lady Evangeline?» Tennene hennes glimter hvitt mellom de lillasminkede leppene hennes. Den høviske fasaden er i ferd med å smuldre opp, men før hun rekker å si noe virkelig utilgivelig, gjør faren hennes en ørliten bevegelse og kommer borti henne med armen. Budskapet hans er tydelig: Adlyd. «Nei,» knurrer hun, men mener ja. Hun bøyer hodet og legger det på skakke. «Deres Majestet.» Halsbåndet blir løsnet og utvidet til det igjen passer rundt halsen min. Det sitter til og med kanskje løsere enn før. Heldigvis er ikke Evangeline like grundig som hun forsøker å fremstå. «Mare Rabben er tronens fange, og tronen kommer til å behandle henne akkurat slik den mener det er best,» sier Manel, og stemmen bærer forbi den uberegnelige bruden hans. Blikket hans sveiper gjennom forsamlingen og gjør det klinkende klart hva han mener. «Hun fortjener ikke å dø.» En lav mumling går igjennom flokken av adelsfolk. Jeg hører antydning til motstand, men langt flere er enige. Merkelig. Jeg ville trodd at alle sammen ville ønsket å se meg henrettet på verst tenkelige vis – hengt opp som mat for gribbene, sånn at all fremgangen Purpurgarden måtte ha gjort, ville gå tapt med mitt blod. Men det er vel en verre skjebne de unner meg. En verre skjebne. Det var det Jon sa. Da han så hva fremtiden min rommet, hvor jeg var på vei. Han visste at dette kom. Han visste det, 18
og fortalte det til kongen. Ved hjelp av min brors liv og min frihet kjøpte han seg en plass ved Manels side. Jeg ser Jon i mengden – de andre har gitt ham god plass. Øynene er røde og rasende, håret er strøket bakover i en stram hestehale og er gråere enn alderen skulle tilsi. Nok en nybloding Manel Calore kan ha som kjæledyr, men her er det ingen lenker å se. Kanskje fordi han hjalp Manel med å stanse vårt forsøk på å redde en legion av barn før de i det hele tatt ble sendt ut i krigen. Kanskje fordi han røpet fremtiden og planene våre for Manel. Overleverte meg til guttekongen som en gavepakning. Forrådte oss alle. Jon stirrer selvfølgelig allerede på meg. Jeg venter meg ingen unnskyldning for det han gjorde, og det får jeg da heller ikke. «Hva med avhør?» Til venstre for meg hører jeg en stemme jeg ikke kjenner igjen. Men ansiktet hans har jeg sett før. Samson Merandus. Han kjempet i arenaen, han er en nådeløs ymter, og fetteren til den døde dronningen. Han presser seg frem mot meg, og jeg rykker til. I et annet liv så jeg hvordan han fikk motstanderen sin til å dolke seg selv til døde i arenaen. Kilmer satt ved siden av meg og så på og heiet – han nøt sine siste timer i frihet. Så døde mesteren hans, og grunnvollene i vår verden ble forskjøvet. Vi ble tvunget inn på nye veier. Og nå ligger jeg her blødende og hutrende på det plettfrie marmorgulvet. Jeg ligger ved kongens føtter og er mindre verdt enn en hund. «Er hun for god for å bli avhørt, Deres Majestet?» fortsetter Samson og peker på meg med en blek hånd. Han griper haken min og tvinger meg til å se opp. Jeg kjemper mot trangen til å bite ham. Jeg trenger ikke gi Evangeline nok et påskudd til å kvele meg. «Tenk på hva hun har sett. Hva hun 19
vet. Hun er lederen deres – og nøkkelen til å rive fra hverandre det fordømte folket hennes.» Han tar feil, men hjertet dunker fortsatt hardt i brystet mitt. Jeg vet nok til å volde stor skade. Jeg ser for meg Hulen i et raskt glimt, og obersten og tvillingene fra Fjellborg. Infiltrasjonen av legionene. Byene. Vislere som er utplassert i hele landet, og som nå fører flyktninger i trygghet. Dyrebare hemmeligheter som nå er på nippet til å bli avslørt. Hvor mange kommer jeg til å sette i fare på grunn av det jeg vet? Hvor mange kommer til å dø når de knekker meg? Og dette er bare militære hemmeligheter. De verste hemmelighetene befinner seg i de mørke avkrokene i hjernen min. Der mine verste demoner befinner seg. Manel er en av dem. Prinsen jeg husket og elsket og ønsket var ekte. Og så er det Cal. Det jeg har gjort for å beholde ham, det jeg har ignorert, og de løgnene jeg forteller meg selv om hans troskapsbånd. Skammen og alle feilene jeg har gjort, tærer på røttene mine. Jeg kan ikke la Samson – eller Manel – få se slike ting i meg. Vær så snill, vil jeg bønnfalle. Leppene mine beveger seg ikke. Enda så intenst jeg hater Manel, enda jeg bare ønsker å se ham lide, vet jeg at han er den beste sjansen jeg har. Men å be ham om nåde foran hans sterkeste allierte og verste fiender, vil bare svekke en allerede svak konge. Så jeg tier og prøver å ignorere Samsons grep om kjeven min. Jeg konsentrerer meg bare om Manels ansikt. Øynene hans finner mine i det som virker både som en evighet og et kort sekund. «Dere har ordrene deres,» sier han bryskt og nikker til vokterne mine. De drar meg på beina og leder meg ut av folkemengden ved hjelp av hender og lenker. De holder hardt, men ikke så 20
hardt at det gjør vondt. Jeg forlater dem alle. Evangeline, Ptolemeus, Samson og Manel. Han snur på hælen og går i motsatt retning, mot det eneste han har igjen som kan varme ham. En trone av frosne flammer.
KAPITTEL TO
Mare Jeg er aldri alene. Fangevokterne forlater meg ikke. De er alltid to og to, de følger med hele tiden, de sørger hele tiden for å undertrykke den jeg er. De trenger ikke noe mer enn en låst dør for å holde meg fanget. Jeg kommer ikke engang i nærheten av døren uten å bli dratt brutalt tilbake til midten av soverommet. De er sterkere enn meg, og uopphørlig vaktsomme. Min eneste tilflukt fra blikkene deres er det lille badet med hvite fliser og gullkraner, og en gruoppvekkende linje av stillestein langs gulvet. Det finnes nok av den perlegrå steinen til å få hodet til å dundre og strupen til å trekke seg sammen. Jeg må være rask når jeg er der inne, og utnytte hvert eneste kvelende minutt. Følelsen minner meg om Karina og evnen hennes. Hun kan drepe med stilnerstyrken sin. Enda så intenst jeg hater de årvåkne vokterne mine, tar jeg ikke sjansen på å bli kvalt til døde på badegulvet bare for å få noen få ekstra minutter i fred. Pussig – jeg som pleide å tro at min største frykt var å være alene. Nå er jeg alt annet enn alene, og jeg har aldri vært mer skrekkslagen. Jeg har ikke følt lynet mitt på fire dager.
22
Fem. Seks. Sytten. Trettien. Jeg noterer hver dag på gulvlisten ved siden av sengen min. Jeg bruker en gaffel til å grave inn tiden som går. Det kjennes godt å sette spor – å påføre små skader på fengselet i Hvitild slott. Fangevokterne bryr seg ikke. For det meste overser de meg – de konsentrerer seg kun om total stillhet. De holder seg ved døren, de sitter der som statuer med levende øyne. Dette er ikke rommet jeg sov i sist gang jeg var i Hvitild. Det ville naturligvis ikke passet seg å ha kongens fange på samme sted som kongens brud. Men jeg befinner meg heller ikke i en celle. Jeg er innesperret i et behagelig, møblert rom med en myk seng, en bokhylle full av kjedelige, tykke bind, et par stoler, et spisebord. Det er til og med pene gardiner her– alle i nøytrale toner av hvitt, grått og brunt. Tappet for farge, slik stilnerne tapper meg for krefter. Langsomt venner jeg meg til å sove alene, men jeg plages av mareritt nå som jeg ikke har Cal her til å holde dem på avstand. Nå som jeg ikke har noen som bryr seg om meg. Hver gang jeg våkner, rører jeg ved øredobbene mine og gir navn til hver stein. Bri, Trame, Kilmer, Skyne. Blodsbrødre og forbundsfeller. Tre levende, ett spøkelse. Jeg skulle ønske jeg hadde samme type øredobb som den jeg ga til Gita, sånn at jeg kunne hatt en del av henne også. Noen ganger drømmer jeg om henne. Det er aldri noen konkret, jeg ser bare glimt av ansiktet hennes. Mørkerødt hår, som rennende blod. Ordene 23
hennes hjemsøker meg. En dag vil noen komme og ta fra deg alt du har. Det hadde hun rett i. Det finnes ingen speil her, selv ikke på badet. Men jeg vet hva dette stedet gjør med meg. Til tross for den næringsrike maten og mangelen på trening kjennes ansiktet magrere ut. Huden sitter stramt over knoklene, de kjennes skarpere og skarpere for hver dag. Det finnes ikke stort annet å gjøre enn å sove eller lese en av de kjedelige bøkene om skattekodene i Norta, men utmattelsen satte inn for mange dager siden. Jeg får blåmerker av ingenting. Og halsbåndet er varmt, selv om jeg fryser og hutrer hele dagen. Kanskje jeg har feber. Kanskje jeg holder på å dø. Ikke at jeg har noen å si det til. Det er bare så vidt jeg snakker. Døren åpner seg for mat og vann og når det er vaktskifte, men ellers er den lukket. Jeg ser ingen rødingtjenere, skjønt de må jo eksistere. I stedet er det stilnerne som henter inn maten, sengetøyet og klærne som er plassert like utenfor. De gjør rent også, og skjærer grimaser over å måtte utføre slikt nedrig arbeid. Det blir vel ansett som altfor farlig å slippe rødinger inn til meg. Tanken får meg til å smile. Purpurgarden er altså fortsatt en trussel. Det må være en grunn til at de har iverksatt et så strengt regelverk at selv ikke tjenere får komme nær meg. Men det er det heller ingen andre som får. Ingen kommer for å stirre eller godte seg over lynjenta. Ikke engang Manel. Stilnerne snakker ikke til meg. De sier ikke engang hva de heter. Så jeg setter navn på dem for meg selv. Kattungen er den eldre kvinnen som er mindre enn meg og har et bitte lite ansikt og skarpe, stikkende øyne. Egg er han med hvitt, rundt hode – skallet som alle andre voktere. Trio er han med tre tatoverte striper på halsen, som et perfekt klomerke. Og så er det Kløver, som har grønne øyne og er på min alder. Hun er urokkelig 24
i utførelsen av sine plikter, og den eneste som våger å se meg i øynene. Da det gikk opp for meg at Manel ville ha meg tilbake, ventet jeg meg smerte eller mørke eller begge deler. Mest av alt ventet jeg å se ham. Jeg trodde jeg kom til å bli torturert under det brennende blikket hans. Men ingenting av dette skjer. Ingenting har skjedd siden den dagen jeg kom og ble tvunget til å knele. Da sa han til meg at han skulle stille ut liket mitt. Men ingen bødler har kommet. Ingen ymtere har kommet. Ingen har trengt seg inn i hodet mitt og viklet ut tankene mine, slik Samson Merandus eller den døde dronningen ville gjort. Hvis dette er straffen jeg får, er det en kjedelig straff. Manel mangler fantasi. Jeg har fortsatt stemmer i hodet, og altfor mange minner. De er som risset inn med kniv. Jeg prøver å døyve smerten med de kjedelige bøkene, men ordene svømmer for øynene på meg. Bokstavene bytter plass av seg selv, og til slutt kan jeg ikke se annet enn navnene på alle dem som ikke lenger er med meg. De levende og de døde. Og som alltid, overalt – Skyne. Det var riktignok Ptolemeus som drepte broren min, men det var jeg som satte Skyne i den situasjonen. Fordi jeg var egoistisk – jeg trodde jeg var en slags frelser. Fordi jeg nok en gang stolte på en jeg ikke burde festet lit til. Fordi jeg spilte med menneskeliv slik en gambler spiller kort. Men du åpnet et helt fengsel. Du befridde så mange mennesker – og du reddet Julian. En svak tanke, og en mager trøst. Nå vet jeg hva det kostet å frigjøre fangene i Corros. Og hver dag må jeg innse at hvis jeg hadde fått ta valget på nytt, ville jeg ikke ha betalt den prisen igjen. Ikke for Julian, ikke for hundre levende nyblodinger. Jeg ville ikke har reddet noen av dem med Skynes liv. Og utfallet ble det samme uansett. I flere måneder hadde 25
Manel bedt meg komme tilbake, han hadde tryglet med hver eneste blodige lapp. Han hadde håpet å kjøpe meg med lik, med kroppene til de døde. Men jeg hadde aldri trodd jeg ville gå med på noen handel – ikke engang for tusen uskyldige liv. Nå skulle jeg ønske jeg hadde gjort som han ba meg om for lenge siden. Før han fant på å angripe dem jeg virkelig bryr meg om, i vissheten om at jeg ville redde dem. Han visste at Cal, Kilmer, familien min var de eneste jeg var villig til å ofre meg selv for. Jeg ga alt for at de skulle få leve. Han har vel vett nok til ikke å torturere meg. Selv ikke med lydmaskinen, en maskin bygget for å bruke lynet mitt mot meg, for å flerre meg i stykker, nerve for nerve. Han har ingen bruk for pinslene mine. Han er godt opplært av moren sin. Min eneste trøst er å vite at den unge kongen nå må klare seg uten den utspekulerte dukkemesteren sin. Mens jeg holdes fanget her og blir voktet dag og natt, er han ensom i ledelsen av kongeriket – uten Elara Merandus til å styre og beskytte seg. Det er en måned siden jeg sist smakte frisk luft, og nesten like lenge siden jeg så noe annet enn dette rommet og den smale utsikten jeg får gjennom vinduet. Vinduet vender ut mot en atriumshage. Høsten er over, og alt er dødt. Trærne er skapt av grønninger. Når de bærer løv, må de se fantastiske ut – en frodig krone av blomster med snirklete, overjordiske grener. Men når de er nakne, er det som om det oppstår på de forvridde eikene, almene og bøkene – de tørre, døde fingrene skraper mot hverandre som knokler. Også hagen er forlatt og glemt. Som meg. Nei, knurrer jeg til meg selv. De andre kommer til å befri meg. Jeg våger å håpe. Hver gang døren går opp, knytter det seg i magen. I et kort øyeblikk tror jeg at jeg skal få se Cal, Kilmer 26
eller Farlo, eller kanskje Besta med ansiktet til noen andre på seg. Eller til og med obersten. Nå ville jeg grått av lettelse om jeg så det blodrøde øyet hans. Men ingen kommer for å befri meg. Ingen kommer. Det er grusomt å gi håp der det ikke er rom for det. Og det vet Manel. Idet solen går ned den trettiførste dagen, skjønner jeg hva det er han planlegger. Han vil at jeg skal råtne. Svinne hen. Bli glemt. I knokkelhagen utenfor vinduet drysser lette snøflak fra en jerngrå himmel. Glasset er kaldt å ta på, men det nekter å fryse. Det samme gjør jeg. Snøen utenfor er fullkommen i morgenlyset. Et lett, hvitt slør pryder de nakne trærne. I ettermiddag vil det ha smeltet. Om beregningen min stemmer, er det 11. desember. En kald, grå, død tid i gapet mellom høst og vinter. Snøen kommer ikke til å legge seg for alvor før i neste måned. Hjemme pleide vi å hoppe fra verandaen og ned i snøfonnene, selv etter at Bri brakk beinet da han landet på en vedhaug som var begravet under snøen. En av Gitas månedslønner gikk med for å få ham på beina igjen, og jeg måtte stjele de aller fleste av forsyningene som den såkalte legen trengte. Det var vinteren før Bri ble kalt inn til militærtjeneste – den siste vinteren hele familien var sammen. Den siste gangen. Noensinne. Vi kommer aldri til å bli hele igjen. Mamma og pappa er ute med Purpurgarden. Gita og brødrene mine som er i live, er også det. De er trygge. De er trygge. De er trygge. Jeg gjentar disse ordene, slik jeg gjør hver eneste morgen. De trøster meg, selv om de kanskje ikke er sanne. Langsomt skyver jeg fra meg frokostbrettet. Det finnes 27
ingen trøst i det nå så velkjente måltidet, sukret havregrøt, frukt og ristet brød. «Ferdig,» sier jeg av ren vane. Jeg vet at ingen kommer til å svare. Kattungen er allerede like ved av meg. Hun ser foraktelig på den halvspiste maten. Hun løfter tallerkenen min slik man ville løftet et insekt, og holder den ut fra seg der hun bærer den mot døren. Jeg løfter blikket raskt, i håp om et kort glimt av forværelset utenfor rommet mitt. Det er tomt som alltid, og jeg kjenner skuffelsen i brystet. Tallerkenen glipper for henne, den faller skramlende i gulvet og knuser kanskje, men det trenger ikke hun å bry seg om. En tjener kommer nok og rydder opp. Døren lukker seg bak henne, og Kattungen setter seg igjen. I den andre stolen sitter Trio med armene i kors. Han stirrer på overkroppen min uten å blunke. Jeg kan kjenne evnene til dem begge. Evnene deres kjennes som et teppe som er surret altfor stramt rundt kroppen min. De holder lynet mitt skjult og i sjakk – på et sted jeg ikke har mulighet til å komme meg til. Jeg har trang til å rive av meg huden. Jeg hater det. Jeg hater det. Jeg. Hater. Det. Krasj. Jeg kyler vannglasset mitt i veggen og lar det sprute og knuse mot den grusomme gråmalingen. Ingen av vokterne mine reagerer. Jeg gjør dette ofte. Og det hjelper. En liten stund. Kanskje. Jeg følger den faste rutinen, den jeg har utviklet i løpet av den siste måneden i fangenskap. Våkne. Angre umiddelbart. Få frokost. Miste appetitten. Bli fratatt maten. Angre umiddelbart. Kaste vann. Angre umiddelbart. Rive av sengetøyet. Kanskje flerre lakenet, av og til rope. Angre umiddelbart. 28
Stirre ut av vinduet. Stirre ut av vinduet. Stirre ut av vinduet. Få lunsj. Gjenta alt sammen. Jeg er en travel jente. Eller kanskje jeg bør si kvinne. Atten er det tilfeldige skillet mellom barn og voksen. Og jeg ble atten for mange uker siden. 17. november. Ikke at noen visste om det eller la merke til det. Jeg tviler på at stilnerne bryr seg om at fangen deres er blitt et år eldre. Det er bare én person i dette fengselsslottet som bryr seg. Og til min store lettelse kom han ikke på besøk. Det er min eneste velsignelse i dette fangenskapet. Riktignok blir jeg holdt fanget her, omringet av de verste menneskene jeg noen gang kommer til å kjenne, men jeg trenger i alle fall ikke utholde nærværet hans. Frem til i dag. Stillheten rundt meg smadres – ikke med en eksplosjon, men med et klikk. Den velkjente lyden av en lås som vris om. Dette bryter med timeplanen. Jeg kjenner et klikk i hodet, og det samme skjer med stilnerne – overraskelsen får dem til å miste konsentrasjonen. Adrenalinet strømmer ut i årene mine – drevet av pulsen som brått har økt. I et kort sekund våger jeg å håpe igjen. Jeg drømmer om hvem som kan befinne seg på den andre siden av døren. Brødrene mine. Farlo. Kilmer. Cal. Jeg vil at det skal være Cal. Jeg vil at ilden hans skal sluke dette stedet og alle menneskene. Men jeg drar ikke kjensel på mannen som står på den andre siden. Bare klærne hans er velkjente – svart uniform med sølvdetaljer. En sikkerhetsoffiser, navnløs og uviktig. Han kommer inn i fengselet mitt og holder døren åpen med ryggen. 29
Flere som ligner ham, samler seg utenfor døren og kaster skygge i inngangspartiet. Stilnerne kommer seg raskt på beina – de er like overrasket som meg. «Hva er det du gjør?» snerrer Trio. Det er første gang jeg hører stemmen hans. Kattungen gjør som hun er opplært til og stiller seg mellom meg og offiseren. Nok et stilnerstøt slår mot meg – næret av hennes frykt og forvirring. Det er som å bli truffet av en bølge – den lille styrken jeg hadde igjen, blir vasket bort. Jeg blir sittende som klistret til stolen. Jeg nekter å falle sammen foran alle disse menneskene. Sikkerhetsoffiseren sier ingenting, stirrer bare i gulvet. Venter. Som svar trår hun inn, iført en kjole laget av nåler. Sølvhåret er frisert og flettet med juveler som er formet som kronen hun hungrer etter å bære. Jeg grøsser ved synet av henne. Hun er perfekt, kald og skarp – en dronning i gavnet, om ikke i navnet. For hun er fortsatt ikke blitt dronning, det kan jeg se. «Evangeline,» mumler jeg og prøver å holde stemmen stødig. Den dirrer av både frykt og av lang tids stillhet. Det svarte blikket hennes glir over meg med ømheten til et piskeslag. Hun betrakter meg fra topp til tå og merker seg hvert eneste lyte, hver eneste svakhet. Jeg vet at det er mange. Omsider stanser blikket hennes ved halsbåndet mitt og dveler ved de spisse metallpiggene. Leppene hennes kruser seg i avsky, men også sult. Hvor lett ville det ikke være for henne å klemme til, å presse piggene inn i strupen på meg og la meg blø til jeg er tørr. «Lady Samos, her har De ikke lov til å være,» sier Kattungen, med en dristighet som overrasker meg. Fortsatt står hun mellom meg og den ankomne. 30
Evangeline kaster et raskt blikk på fangevokteren min. Forakten står skrevet i ansiktet hennes. «Tror du jeg ville trosse kongen, min forlovede?» Hun presser frem en kald latter. «Jeg er her på hans ordre. Han ønsker å se fangen i tronsalen. Nå.» Hvert ord svir. Måneden i fangenskap virker plutselig for kort. Jeg kjenner trangen til å holde meg fast i bordet og tvinge Evangeline til å slepe meg ut av cellen. Men ikke engang isolasjonen har brutt ned stoltheten min. Ikke ennå. Det skal aldri skje, sier jeg til meg selv. Så jeg reiser meg på svake bein. Det verker i alle ledd, hendene skjelver. For en måned siden angrep jeg broren til Evangeline og brukte knapt annet enn tennene. Jeg prøver å samle så mye jeg kan av den ilden, om så bare for å holde meg oppreist. Kattungen rikker seg ikke. Hun snur hodet mot Trio og møter blikket til fetteren sin. «Vi har ikke fått høre noe om dette. Dette er ikke etter boken.» Igjen ler Evangeline og blotter den hvite perleraden sin. Smilet hennes er vakkert og voldelig som en kniv. «Sier du nei til meg, vokter Arven?» Mens hun snakker, tar hun seg til kjolen, og den fullkomne, hvite huden hennes beveger seg gjennom skogen av nåler. Noen av dem fester seg til henne med magnetisk kraft, og da hun flytter hånden, er den full av pigger. Hun holder de klebende metallbitene i hånden og venter tålmodig, med ett øyebryn hevet. Stilnerne har vett nok til ikke å rette den knusende stillheten mot en datter av Samos, og i alle fall ikke den fremtidige dronningen. De to vokterne veksler tause blikk, og det er tydelig at de er uenige om hvordan Evangelines spørsmål skal besvares. Trio rynker pannen og skuler, og til slutt sukker Kattungen høyt. Hun flytter seg. Hun gir seg. «Et valg jeg ikke kommer til å glemme,» mumler Evangeline. 31
Jeg kjenner meg avkledd foran henne, alene foran de gjennomtrengende øynene hennes – til tross for de andre vaktene og offiserene som ser på. Evangeline kjenner meg – hun vet hva jeg er og hva jeg kan gjøre. Det var bare så vidt jeg ikke drepte henne i Knokkelkamp, men hun flyktet i redsel for meg og lynet mitt. Hun er absolutt ikke redd nå. Megetsigende tar jeg et skritt frem. Mot henne. Mot all tomheten som omgir henne og besørger evnen hennes. Enda et skritt. Inn i den tomme luften, inn i elektrisiteten. Kommer jeg til å kjenne den med det samme? Vil den komme strømmende tilbake? Det må den. Det må den bare. Men det foraktelige ansiktsuttrykket hennes forvandler seg til et smil. Hun trekker seg bakover i samme fart som jeg beveger meg fremover, og det er nesten så jeg snerrer. «Ikke så raskt, Rabben.» Det er første gang hun har brukt det virkelige navnet mitt. Hun knipser med fingrene og peker på Kattungen. «Ta henne med deg.» De sleper meg bortover slik de gjorde den dagen jeg kom. En lenke er festet til halsbåndet, og Kattungen holder den i et fast grep. Stillheten presser på i kraniet mitt. Den lange vandringen gjennom Hvitild kjennes som et maratonløp, enda vi beveger oss i rolig tempo. Heller ikke denne gangen har jeg fått bind for øynene. De gidder ikke prøve å forvirre meg. Jeg gjenkjenner mer og mer etter hvert som vi nærmer oss – ferden går gjennom ganger og gallerier som jeg utforsket fritt en gang i et annet liv. Den gangen hadde jeg ikke noe behov for å skaffe meg oversikt over dem. Nå gjør jeg mitt beste for å skape et kart over slottet i hodet mitt. Jeg er nødt til å vite hvor alt ligger hvis jeg noen gang skal ha håp om å komme meg ut herfra i live. Soverommet mitt vender østover 32
og ligger i fjerde etasje – det vet jeg fordi jeg har telt vinduer. Jeg kan huske at Hvitild er formet som overlappende kvadrater, og at hver fløy omgir et atrium av den typen som vinduet mitt vender ut mot. Utsikten gjennom de høye buevinduene forandrer seg for hver nye korridor. En atriumshage, Cæsars plass, den avlange treningsbanen der Cal trente soldatene sine, de fjerne murene og den gjenoppbyggede Arkeons bro på den andre siden. Heldigvis beveger vi oss aldri gjennom den delen av slottet der jeg fant Julians dagbok, der jeg var vitne til Cals raserianfall og Manels tause renkespill. Det overrasker meg hvor mange minner jeg har om dette slottet, enda så kort tid jeg tilbrakte her. Vi passerer en rad med vinduer på en avsats. De vender vestover, med utsikt forbi kasernene og bort til Dalelv og den andre halvdelen av byen bortenfor der igjen. Knokkelkamp ligger inne blant bygningene. Den ruvende silhuetten er så altfor kjent. Jeg husker denne utsikten. Jeg sto foran disse vinduene sammen med Cal. Jeg løy for ham. Jeg visste at det ville komme et angrep den natten. Men jeg visste ikke hva det ville komme til å gjøre med noen av oss. Og jeg husker at Cal hvisket at han skulle ønske ting var annerledes. Jeg deler den lengselen nå. Antagelig blir vi fulgt av kameraer, skjønt jeg kan ikke lenger føle dem. Evangeline sier ingenting der vi beveger oss ned i slottets hovedetasje, med offiserene hennes hakk i hæl. De er som en flokk svarte fugler rundt en metallsvane. Fra et eller annet sted lyder det musikk. Den pulserer som et oppsvulmet og tungt hjerte. Jeg har aldri hørt sånn musikk før, selv ikke på ballet jeg deltok på eller under Cals dansetimer. Denne musikken har sitt eget liv – det er noe mørkt og forskrudd og merkelig forlokkende ved den. Foran meg strammer Evangeline skuldrene ved lyden. 33
Det er uvanlig tomt på det nederste planet ved borggården. Kun noen få vakter står oppmarsjert langs korridorene. Vanlige vakter, ikke portvakter, for de befinner seg utvilsomt hos Manel. Evangeline tar ikke til høyre, slik jeg hadde forventet. I stedet for å gå inn i tronsalen gjennom den høye, buede døren, fortsetter hun fremover med oss på slep, og trår inn i et rom jeg kjenner så altfor godt. Rådskammeret. En perfekt sirkel av marmor og polert, glinsende tre. Det står stoler langsmed veggene, og Nortas segl, den brennende kronen, dominerer det utsmykkede gulvet. Rødt og svart, kongelig sølv i spisse flammemønstre. Det er nesten så jeg snubler da jeg ser det, og jeg må lukke øynene. Kattungen vil måtte hale meg gjennom rommet, det er sikkert. Jeg kan gladelig la henne trekke meg etter seg, om det betyr at jeg slipper å se mer av dette stedet. Val døde her, det husker jeg. Jeg ser ansiktet hennes for meg i et glimt. Hun ble jaget som en kanin. Og det var ulver som tok henne – Evangeline, Ptolemeus, Cal. De fanget henne i tunnelene under Arkeon, på Purpurgardens ordrer. De fant henne, slepte henne hit og fremstilte henne for dronning Elara så hun kunne avhøres. Så langt kom det aldri. For Val tok livet av seg. Hun svelget en dødelig pille foran oss alle, for å beskytte Purpurgardens hemmeligheter. For å beskytte meg. Da musikken blir tre ganger høyere, åpner jeg øynene igjen. Rådskammeret er borte, men synet som møter meg, er likevel langt verre.
KAPITTEL TRE
Mare Musikken danser i luften, med en liten undertone av skarp, kvalmende sødme. Det er eimen av alkohol – den fyller hele den strålende tronsalen. Vi går ut på en avsats som ligger en meter opp fra gulvet. Herfra har vi utsikt over den ville festen – og det går en liten stund før noen i det hele tatt oppdager at vi er her. Blikket mitt farer frem og tilbake – nervøst og defensivt gransker jeg hvert ansikt og hver skygge, på leting etter muligheter eller fare. Silke og juveler og vakre rustninger blinker i skinnet fra utallige lysekroner og danner et menneskelig stjernebilde som pulserer og vrir seg på marmorgulvet. Etter en måned i fangenskap oppleves det hele som et sanselig frontalangrep. Så mange farger, så mange stemmer, så mange velkjente adelsfolk. Foreløpig tar de ingen notis av meg. Øynene deres følger meg ikke. De konsentrerer seg om hverandre, på begrene med vin og mangefarget sprit, de følger de hektiske rytmene, den duftende røyken som snor seg gjennom luften. Dette må være en feiring – en vill feiring. Men jeg aner ikke av hva. Naturligvis vandrer tankene. Feirer de nok en seier? Mot 35
Cal, mot Purpurgarden? Eller jubler de fortsatt over å ha arrestert meg? Ett blikk på Evangeline gir svar nok. Jeg har aldri sett henne så gretten før, ikke engang overfor meg. Den hånlige masken er blitt stygg, sint og full av et raseri jeg ikke engang kunne ha forestilt meg før. Blikket hennes mørkner idet det glir over festdeltagerne. Øynene hennes er som svarte hull, de suger til seg synet av folket hennes, som beveger seg rundt i fullkommen fryd. Eller rettere sagt – i uvitenhet. På en eller annens kommando beveger en flokk rødingtjenere seg ut fra veggen de har stått inntil, og krysser rommet i øvet formasjon. De bærer på brett med krystallbegre fylt av flytende rubinrødt, gull og diamantglitter. Da de når motsatt ende av rommet, er brettene tomme og blir fort fylt igjen. De passerer på nytt, og igjen tømmes brettene. Det er ubegripelig hvordan et par av sølvingene klarer å holde seg på beina. De tviholder på glassene sine mens de prater eller danser. Noen av dem røyker på kunstferdige piper og blåser underlig, farget røyk ut i luften. Det lukter ikke som tobakken mange av de eldste i Staure grådig hamstrer. Jeg ser misunnelig på hvordan det gløder i pipene deres. Det er som er som ørsmå prikker av lys er spredt utover dansegulvet. Verre er synet av tjenerne – rødingene. Jeg får vondt. Hva skulle jeg ikke gitt for å være i deres sted. Å være tjener i stedet for fange. Idiot, sier jeg til meg selv. De er akkurat like fanget som deg. Akkurat som alle av ditt blod. De er alle fanget under sølvingens støvler – skjønt noen har litt mer pusterom enn andre. På grunn av ham. Evangeline går ned fra avsatsen, og stilnerne tvinger meg til å følge etter. Trappen fører oss rett til en annen opphøyet 36
plattform. Nivået på den signaliserer viktigheten. Og selvsagt står det over ti vakter der, maske- og rustningskledde og skrekkinngytende. Jeg venter å se tronene jeg er vant til. Flammeformet diamantglass for kongen, safir og blankt, hvitt gull til dronningen. I stedet sitter Manel på samme type trone som den jeg så ham reise seg fra for en måned siden, da han holdt lenken min og viste meg frem for verden. Ingen juveler, ingen dyrebare metaller. Bare blokker av grå stein, med et innlagt mønster av noe skinnende og hamret metall, og brutalt blottet for emblemer. Tronen ser kald og ubehagelig ut, for ikke å snakke om forferdelig stor og tung. Han ser liten ut der han sitter – han virker yngre enn noensinne. Det å se mektig ut er å være mektig. Det lærte jeg av Elara, skjønt for Manel må det ha gått hus forbi. Han fremstår som den guttungen han er. Den likbleke huden hans står i kontrast til den svarte uniformen, og de eneste fargene på ham er den blodrøde linningen på kappen, en sølvskimrende rekke med medaljer og det isblå i øynene hans. Kong Manel av ætten Calore møter blikket mitt med det samme han oppdager meg. Øyeblikket henger i en tråd av tid. En avgrunn av distraksjoner gaper mellom oss, fylt av bråk og elegant kaos, men rommet kunne like gjerne ha vært tomt. Jeg lurer på om han legger merke til endringene jeg har gjennomgått. Sykdommen, smerten, pinslene jeg har måttet tåle i det tause fengselet. Det må han da se. Øynene hans glir fra de markerte kinnbeina mine til halsbåndet og videre nedover den hvite, slitte kjolen de har tatt på meg. Jeg blør ikke denne gangen, men jeg skulle ønske jeg gjorde det. For å vise alle hva jeg er, hva jeg alltid har vært. Rød. Såret. Men i live. Jeg retter ryggen, slik jeg gjorde foran hoffet og foran Evan37
geline for bare noen øyeblikk siden. Jeg stirrer med alt jeg kan makte å oppdrive av styrke og anklage. Jeg tar inn synet av ham og leter etter svakhetstrekk bare jeg kan se. Skygger under øynene, skjelvende hender, en kroppsholdning så stiv at det kan brekke ryggen på ham. Du er en morder, Manel Calore, en feiging og en svekling. Det virker. Han river blikket løs fra meg og spretter opp. Fortsatt tviholder han på armlenene. Raseriet hans faller som en tung hammer. «Forklar deg, vokter Arven!» eksploderer han og peker på fangevokteren som står nærmest. Trio rykker til. Utbruddet får både musikken, dansingen og drikkingen til å stanse på sekundet. «S-Sir –» stotrer Trio, og en av de hanskekledde hendene hans griper meg om armen. Stillheten blør, og jeg kjenner hvordan hjertet mitt saktner farten. Han prøver å finne en forklaring som ikke fører til at han selv eller den fremtidige dronningen får skylden, men kommer ikke på noe å si. Lenken min dirrer i hånden på Kattungen, men grepet hennes er fremdeles hardt. Evangeline er den eneste som er uanfektet av kongens vrede. Hun forventet denne responsen. Han ga henne ikke ordre om å hente meg. Hun ble ikke tilkalt i det hele tatt. Manel er ikke dum. Han gjør en avvisende håndbevegelse mot Trio for å få ham til å slutte å mumle. «Ditt fåfengte forsøk på å svare er nok,» sier han. «Hva har du å si til ditt forsvar, Evangeline?» I forsamlingen ser jeg den høyreiste skikkelsen til faren hennes. De store, strenge øynene hans følger med. Noen ville kanskje kalt ham for redd, men jeg tror ikke Volo Samos har 38
evnen til å kjenne følelser. Han stryker seg over det spisse sølvskjegget med et ansiktsuttrykk som ikke er til å tolke. Ptolemeus er ikke fullt så god til å skjule tankene sine. Han står på plattformen sammen med portvaktene – han er den eneste som ikke bærer flammefargede klær og maske. Han står helt stille, men øynene hans flakker mellom kongen og søsteren, og den ene hånden hans knytter seg langsomt. Bra. Frykt for henne slik jeg fryktet for broren min. Se henne lide slik jeg så ham dø. For hva annet kan Manel gjøre nå? Evangeline har trosset ham med vitende og vilje, har overtrådt en grense for det hun har lov til som forloveden hans. Er det noe jeg vet, så er det at det medfører straff å trosse kongen. Og foran hele hoffet? Kanskje han henretter henne på stedet. Hvis Evangeline tror hun risikerer å dø, viser hun det ikke. Stemmen hennes er helt stødig. «Du ga ordre om å fengsle terroristen – stue henne vekk som en ubrukelig flaske vin, og etter en måned med rådsmøter hersker det fortsatt ingen enighet om hva som skal gjøres med henne. Forbrytelsene hennes er mange, hun burde dø utallige ganger og sone tusenvis av livstidsdommer i våre verste fengsler. Siden hun ble oppdaget, har hun drept eller lemlestet hundrevis av dine undersåtter, inkludert dine egne foreldre, og likevel hviler hun i et behagelig soverom, spiser og puster. Hun er i live og har ikke fått straffen hun fortjener.» Manel er sønn av sin mor, og fasaden han viser hoffet, er ikke langt unna fullkommen. Evangelines ord ser ikke til å plage ham det aller minste. «Straffen hun fortjener,» gjentar ham. Så vender han blikket mot rommet og hever hodet aldri så lite. «Så du tok henne med deg hit. Er festene mine virkelig så kjedelige?» Det går en latterbølge gjennom forsamlingen – og den lyder 39
både oppriktig og tvungen. De fleste er fulle, men det finnes nok av klare hoder her som skjønner hva som foregår. Hva Evangeline har gjort. Evangeline setter opp et høvisk smil som ser så smertefullt ut at jeg nærmest venter at hun skal begynne å blø fra munnvikene. «Jeg vet at du sørger over dronningen, Deres Majestet,» sier hun uten et hint av medfølelse. «Det gjør vi alle. Men faren din ville aldri ha handlet på denne måten. Tiden for tårer er over.» De siste ordene er ikke hennes – de kommer fra Tiberias den sjette. Manels far. Manels spøkelse. Et kort øyeblikk truer masken hans med å falle av, og blikket hans lyser av både raseri og frykt. Jeg husker de ordene like godt som ham. De ble uttalt foran en forsamling akkurat som denne, like etter Purpurgardens henrettelse av politiske mål. Mål som ble utpekt av Manel, som var sin mors forlengede arm. Vi tok skittentøysvasken for dem, og de høynet antallet drepte gjennom et grusomt angrep for egen maskin. De brukte både meg og Purpurgarden for å eliminere noen av sine egne fiender og demonisere andre i ett og samme øyeblikk. De ødela mer og drepte enda flere enn noen av oss kunne ha sett for oss. Fortsatt kan jeg kjenne lukten av blod og røyk. Fortsatt kan jeg høre en mor gråte over sine døde barn. Fortsatt kan jeg høre ordene som gir opprørerne skylden for alt sammen. «Styrke, makt, død,» mumler Manel og biter tennene sammen. Ordene skremte meg den gangen. Nå gjør de meg skrekkslagen. «Hva foreslår du, my lady? Halshugging? Eksekusjonspelotong? Eller skal vi rive henne i småbiter?» Hjertet mitt raser av sted i brystet på meg. Ville Manel tillatt noe slikt? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva han er i stand til. Stadig må jeg minne meg selv på at jeg ikke engang kjenner ham. Gutten jeg trodde jeg kjente, var en illusjon. Men hva 40
med lappene? De ble utplassert på brutalt vis, men de var likevel fulle av bønner om at jeg skulle vende tilbake. Og denne måneden i stille, mildt fangenskap? Kanskje alt sammen har vært falskt. Nok et triks for å fange meg. Nok en form for tortur. «Vi gjør det loven krever. Vi gjør det faren din ville gjort! Måten hun sier faren din på, som om ordene er en kniv, er bekreftelse nok. I likhet med så mange andre mennesker i dette rommet vet hun at Tiberias den sjette ikke døde slik historiene forteller. Fortsatt sitter Manel og griper om de grå armlenene på tronen, så hardt at knokene hvitner. Han kaster et raskt blikk på hoffet og noterer seg hvordan de gransker ham, før han vender seg mot Evangeline igjen og ser foraktfullt på henne. «Ikke bare står du utenfor rådet – ei heller kjente du faren min godt nok til å vite hva han ville gjort. Jeg er din konge, slik også han var, og jeg forstår hva som må gjøres for å sikre seieren. Våre lover er hellige, men nå utkjemper vi to kriger.» To kriger. Adrenalinet strømmer igjennom meg med så stor kraft at jeg nesten tror lynet mitt er tilbake. Nei, ikke lyn. Håp. Jeg biter meg i leppen for å kvele smilet. Jeg har sittet i fangenskap i ukesvis, likevel fosser Purpurgarden frem. Ikke bare kjemper de fremdeles, men Manel innrømmer det åpent. Nå er det umulig å skjule eller avfeie de pågående kampene. Jeg tier, tross trangen til å vite mer. Manel setter et brennende blikk i Evangeline. «Ingen fange fra fienden, og spesielt ikke en som er så verdifull som Mare Rabben, bør kastes bort ved hjelp av en vanlig henrettelse.» «Men du kaster henne likevel bort!» innvender Evangeline. Hun slår så raskt tilbake at jeg vet at hun må ha øvd seg i forkant. Hun tar enda noen skritt mot ham. Det hele virker 41
som et skuespill, en oppvisning for hoffet. Men hvem vinner på dette? «Hun sitter og samler støv, hun verken gjør noe eller gir oss noe – og imens brenner Corvium!» Nok en gyllen opplysning. Mer, Evangeline. Gi meg mer. Med mine egne øyne så jeg opprør bryte ut i en befestet by for bare en måned siden. Den var selve hjertet av Nortas krigsfelt. Og det pågår fremdeles. Det senker seg et alvor over forsamlingen da Corvium nevnes. Dette fanger Manel opp, og han anstrenger seg for å bevare roen. «Rådet er nå kun noen dager unna å fatte en beslutning, my lady,» sier han sammenbitt. «Tilgi meg min dristighet, Deres Majestet. Jeg vet at du ønsker å ære rådet så langt du kan, selv de svakeste delene av det. Selv feigingene som ikke får seg til å gjøre det som gjøres må.» Hun tar enda et skritt nærmere, og stemmen hennes blir kattemyk. «Men det er du som er kongen. Avgjørelsen er din.» Mesterlig utført, det innser jeg. Også manipulasjon behersker Evangeline til fingerspissene. Ved hjelp av noen få ord har hun ikke bare reddet Manel fra å virke svak, hun har også tvunget ham til å følge hennes vilje for å opprettholde et inntrykk av styrke. Uvilkårlig trekker jeg et skjelvende åndedrag. Kommer han til å gjøre som hun kommanderer? Eller kommer han til å si nei, og gi næring til opprøret som allerede ulmer blant adelsslektene? Manel er ingen idiot. Han forstår hva Evangeline gjør, og han holder oppmerksomheten på henne. De holder hverandres blikk og kommuniserer med tvungne smil og skarpe øyne. «Det er ingen tvil om at Dronningsdyst bar frem den mest begavede datteren,» sier han og tar henne i hånden. Begge ser frastøtt ut. Brått vender han blikket mot forsamlingen og ser på en mager mann i mørkeblått. «Fetter! Ditt ønske om avhør er innvilget.» 42
Samson Merandus retter seg opp og tar et skritt ut av forsamlingen. Øynene hans skinner. Han bukker og er på nippet til å smile. De blå gevantene flagrer, mørke som røyk. «Takk, Deres Majestet.» «Nei.» Ordet presser seg ut av meg. «Nei, Manel!» Samson beveger seg raskt og stiger opp på plattformen med kontrollert vrede. Etter et par bestemte skritt står han foran meg, så tett inntil at øynene hans er det eneste i verden for meg. Blå øyne, Elaras øyne, Manels øyne. «Manel!» gisper jeg igjen og bønnfaller ham, enda det ikke vil hjelpe. Bønnfaller enda det svir i stoltheten å vite at jeg ber ham om noe som helst. Men hva annet skal jeg gjøre? Samson er en ymter. Han kommer til å ødelegge meg fra innsiden, han kommer til å ransake alt jeg er, alt jeg vet. Hvor mange kommer til å dø på grunn av det jeg har sett? «Manel, vær så snill! Ikke la ham gjøre dette!» Jeg er ikke sterk nok til å rykke meg løs fra Kattungen, og har heller ikke mye motstand å by på da Trio griper meg om skuldrene. Sammen holder de meg i sjakk med letthet. Øynene mine flakker fra Samson til Manel. Han holder én hånd på tronen, mens den andre holder Evangelines hånd. Jeg savner deg, sto det på lappene fra ham. Han er umulig å lese, men i det minste ser han på meg. Bra. Hvis han ikke vil redde meg fra dette marerittet, vil jeg at han skal være vitne til det. «Manel,» hvisker jeg en siste gang og prøver å høres ut som meg selv. Ikke som lynjenta, ikke som Marena den forsvunne prinsessen, men som Mare. Jenta han så gjennom sprinklene i en celle og sverget å redde. Men den jenta er ikke nok. Han slår blikket ned. Han ser bort. 43
Jeg er alene. Samson tar strupetak på meg, klemmer til rundt metallhalsbåndet og tvinger meg til å se ham inn i de fordømte øynene som jeg kjenner så godt. Blå som is og like uforsonlige. «Å drepe Elara var et feilgrep,» sier han. «Hun var som en hjernekirurg i dette faget.» Han lener seg frem med et grådig blikk – som et sultoffer som er i ferd med å kaste seg over et måltid. «Jeg er en slakter.» Da lydmaskinen sendte meg i bakken, badet jeg i smerte i tre lange dager. En storm av radiobølger vendte min egen elektrisitet mot meg. Den ble kastet tilbake i huden min, den skranglet i nervene mine som skruer i en krukke. Jeg fikk arr. Taggete, hvite linjer ned langs halsen og ryggraden, stygge merker som jeg ennå ikke er vant til. De svir og strammer hver gang jeg snur og vender på meg. Selv forsiktige bevegelser blir smertefulle. Etter det jeg ble utsatt for, er selv smilene mine skjemmet, de er blitt mindre. Nå ville jeg tryglet om lydmaskinen. Det skingrende klikket fra lydmaskinen idet den flerrer meg opp, ville vært himmelsk. Vidunderlig. Nådefullt. Jeg foretrekker ødeleggelser i muskler og bein, tenner og negler fremfor å bli underlagt Samson igjen. Jeg kan føle ham. Sinnet hans. Det fyller meg som råte eller kreft. Han skraper inni hodet mitt. Alt han ikke allerede har forgiftet, vrir seg i smerte. Han nyter å gjøre dette mot meg. Dette er tross alt hevn. Hevn for hva jeg gjorde mot Elara – hans blod og hans dronning. Hun var det første minnet han rev fra meg. Min totale mangel på anger gjorde ham enda sintere. Jeg skulle ønske jeg kunne ha presset frem litt sympati, men synet av hvordan hun 44
døde, var altfor skremmende til at jeg klarte å vise annet enn sjokk. Nå husker jeg det. Han tvinger meg. Brå, blendende smerte suger meg bakover gjennom minnene mine, og jeg havner tilbake i øyeblikket da jeg drepte henne. Evnen min trekker hvitlilla, taggete lyn ned fra himmelen. Ett av dem treffer henne rett forfra og eksploderer i øynene og munnen hennes, fortsetter nedover halsen og armene, fra fingrene til tærne og tilbake igjen. Svetten på huden hennes koker og blir til damp, og huden hennes blir så svartsvidd at det ryker fra den. Knappene på jakken hennes blir rødglødende og brenner gjennom klærne og huden. Det går rykninger gjennom henne mens hun karer og klorer på seg selv for å kvitte seg med den rasende elektrisiteten min. Fingertuppene hennes revner, knoklene kommer til syne, mens musklene i det vakre ansiktet blir slakke og siger sammen under de nådeløse elektriske strømningene. Askehvitt hår blir svart og deretter til sot. Det går i oppløsning. Og så er det lukten. Lyden. Hun skriker til stemmebåndene hennes går i stykker. Samson sørger for at scenen avspilles i sakte film. Evnen hans manipulerer det glemte minnet til hvert eneste sekund brenner seg inn i samvittigheten min. Han er sannelig en slakter. Jeg er fanget i en storm jeg ikke kan kontrollere. Jeg har ingenting å holde meg fast i. Det eneste jeg kan gjøre, er å håpe jeg ikke ser det Samson leter etter. Jeg prøver å holde Skynes navn borte fra tankene mine. Men veggene jeg bygger rundt meg, er tynne som papir. Samson flerrer dem med ondsinnet glede. Jeg kjenner hvordan hver eneste sperre røskes bort, hvordan enda en del av meg blir slitt i stykker. Han vet hva jeg prøver å skjule for ham, for at jeg ikke skal måtte gjennomleve det igjen. Han jager igjennom tankene mine, raskere enn hjernen min, raskere enn mine fattige forsøk på å stanse 45
ham. Jeg prøver å skrike og trygle, men det kommer ingen lyd fra verken munnen eller hjernen min. Han har meg i sin hule hånd. «Altfor enkelt.» Jeg hører stemmen hans inni meg, rundt meg. Skynes død utspiller seg like pinefullt detaljert som Elaras. Jeg må gjenoppleve hvert eneste grusomme sekund i min egen kropp, ute av stand til å gjøre noe annet enn å se på. Jeg er fanget i meg selv. Strålingen tynger luften. Corros-fengselet ligger i utkanten av Skrint, i nærheten av atomørkenen som utgjør vår sørlige grense. Kaldt tåkeslør henger over fengselet i den grå morgenen. Et øyeblikk er alt stille. Alt henger i perfekt balanse. Jeg stirrer fremfor meg uten å røre meg, jeg har stivnet midt i et skritt. Bak meg gaper fengselet – det dirrer fremdeles av opprøret vi startet. Fanger og fangevoktere strømmer ut av portene. De følger oss til frihet, eller noe som ligner frihet. Cal er allerede borte, den kjente skikkelsen hans er flere hundre meter lenger borte. Jeg fikk Skyne til å hoppe ham bort aller først. Som en av de få pilotene våre må han beskyttes – det er bare ved hjelp av ham vi kan flykte. Kilmer står fortsatt ved siden av meg, like stivnet som meg. Riflen hviler mot skulderen hans. Han sikter bakover, på dronning Elara, vaktene hennes og Ptolemeus Samos. En kule eksploderer fra kolben. Også denne blir hengende i luften og vente på at Samos skal slippe grepet om sinnet mitt. Over oss kverner himmelen, tung av elektrisitet. Mine egne krefter. Følelsen av elektrisiteten ville fått meg til å gråte om jeg bare kunne. Langsomt begynner minnet å bevege seg. Ptolemeus støper seg en lang, glinsende nål i tillegg til alle våpnene han allerede kontrollerer. Den fullkomne spissen glitrer av blod fra både rødinger og sølvinger. Dråpene ligger og dirrer i luften som juveler. Til tross for evnen sin er ikke Ara 46
Iral rask nok til å dukke unna den dødelige nålen. Den skjærer igjennom halsen hennes i et endeløst sekund. Hun faller like ved meg – langsomt, som gjennom vann. Nå prøver Ptolemeus å drepe meg med det samme hugget, ved å vende nålen mot hjertet mitt. Men broren min står i veien. Skyne hopper tilbake til oss for å hoppe meg til trygghet. Kroppen hans springer frem fra ingenting. Først dukker overkroppen og hodet frem, så pensles armene og beina ut i luften. Han står med utstrakte hender og konsentrert blikk – har all sin oppmerksomhet rettet mot meg. Han ser ikke nålen. Han vet ikke at han er i ferd med å dø. Ptolemeus hadde ikke til hensikt å drepe Skyne, men han har ikke noe imot å gjøre det. Det spiller ingen rolle for ham om nok en fiende dør. En fiende er bare nok et hinder i denne krigen, nok en kropp uten navn og ansikt. Hvor mange ganger har ikke jeg gjort det samme? Han vet neppe hvem Skyne er engang. Var. Jeg vet hva som skjer nå, men uansett hvor hardt jeg anstrenger meg, nekter Samson å la meg lukke øynene. Nålen spidder broren min med renskåren eleganse, gjennom muskler og organer, blod og hjerte. Jeg kjenner et utbrudd inni meg, og himmelen svarer. Idet broren min faller, utløses raseriet mitt direkte. Men jeg kjenner ikke den bittersøte befrielsen. Lynet treffer aldri jorden, det verken dreper Elara eller sprer vaktene hennes, slik det skulle ha gjort. Samson tillater meg ikke det engang. I stedet spiller han scenen om igjen. Han spiller den om igjen. Broren min dør om igjen. Igjen. Igjen. For hver gang tvinger han meg til å se noe nytt. En tabbe. 47
Et feiltrinn. Et valg jeg kunne tatt som ville ha reddet ham. Små avgjørelser. Et skritt hit, ta til høyre der, løp litt fortere. Det er den verste form for tortur. Se hva du har gjort. Se hva du har gjort. Se hva du har gjort. Stemmen hans bølger rundt meg. Andre minner splintrer minnet om Skynes død, og synene glir over i hverandre og spiller på en ny frykt, en ny svakhet, om og om igjen. Der er det lille liket jeg fant i Templin, en rødingbaby som ble myrdet av nyblodingjegere på Manels kommando. Så treffer Farlos knyttneve meg i ansiktet. Hun skriker grusomme ting, hun klandrer meg for Skynes død mens hennes egen smerte truer med å fortære henne. Dampende tårer renner nedover kinnene til Cal mens et sverd skjelver i hånden hans. Bladet hviler mot farens hals. Skynes beskjedne grav på Tøkk, ensom under høsthimmelen. Sølvingoffiserene jeg svidde med lynet mitt i Corros, i Havnebukta, menn og kvinner som bare fulgte ordrer. De hadde ikke noe valg. Ikke noe valg. Jeg husker all døden. All smerten. Ansiktsuttrykket til søsteren min da en offiser brakk hånden hennes. Kilmers blødende knoker da han fant ut at han var blitt innkalt til militærtjeneste. Brødrene mine som dro i krigen. Faren min som kom tilbake fra fronten, svekket i både sinn og kropp, og henvist til en skranglete rullestol – og et liv langt unna oss. Det triste blikket til moren min da hun sa hun var stolt av meg. En løgn. Nå er det en løgn. Og så til slutt den kvalmende smerten, den hule sannheten som lå tungt over hele mitt gamle liv – nemlig at jeg var dødsdømt. Det er jeg fortsatt. Samson pløyer hensynsløst igjennom alt sammen. Han drar meg igjennom ubrukelige minner, kun for å påføre meg enda mer smerte. Skygger hopper gjennom tankene. Bevegelige bil48
der bak hvert eneste smertefulle øyeblikk. Samson raser igjennom det hele, for raskt til at jeg virkelig kan gripe noe av det. Men jeg får med meg nok. Oberstens ansikt, det blodrøde øyet hans, munnen hans som former ord jeg ikke kan høre. Men Samson kan utvilsomt høre ham. Det er dette han leter etter. Etterretningsopplysninger. Hemmeligheter han kan bruke til å knuse opprøret. Jeg føler meg som et egg med sprukket skall. Det jeg har inni meg renner langsomt ut. Han trekker ut det han vil. Jeg har ikke engang evnen til å skamme meg over alt det andre han finner. Nettene jeg lå inntil Cal. Minner om da jeg tvang Karina til å slutte seg til oss. Stjålne øyeblikk der jeg leste Manels kvalmende lapper om og om igjen. Minner om hvem jeg trodde den glemte prinsen var. Feigheten min. Marerittene mine. Feilgrepene mine. Hvert eneste egoistiske skritt som førte meg hit. Se hva du har gjort. Se hva du har gjort. Se hva du har gjort. Manel kommer snart til å få vite alt. Det var dette han ville hele tiden. Den svungne løkkeskriften hans og ordene hans brenner seg gjennom tankene mine. Jeg savner deg. Til vi møtes igjen.