Hilde Stålskjær Osen
Vi bare kjører, så ser vi
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-57957-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10.8/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g/1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
til Sara
1
Jørn skrenser på grusen og parkerer midt på gårdsplassen. Han er en god sjåfør, han har alltid full kontroll. Vi går forbi en traktor og en trillebår, Jørn litt foran med lange skritt. Oppe på trappa tar han en nøkkel fra lomma på en kjeledress som henger der. Stig på, sier Jørn, og åpner døra. Takk, sier jeg. Det lukter vaskemiddel i gangen. Det er ingen lukt av mat, mennesker, ikke engang av hunden mora nettopp har skaffet seg. Bare ullsokkene som ligger til tørk mellom støvlene på skohylla lukter litt, jeg kjenner det når jeg bøyer meg ned for å ta av meg skoene, lukta av fuktig ull. Jørn skrur på radioen i vinduskarmen i kjøkkenet. En lys kvinnestemme leser opp værvarselet, det skal bli overskyet de neste dagene. Er du sulten? spør Jørn mens han står med ryggen til meg og kikker inn i kjøkkenskapet. Ja, egentlig, sier jeg, og hører at det blir feil. Jeg skulle svart «litt» eller bare «ja». Jeg prøver å finne på noe å si for at «egentlig» skal forsvinne lenger bak i rekken av ord som er sagt, men kommer ikke på noe. I stedet går jeg bort til kjøkkenbenken og tar 7
rundt Jørn bakfra. Jeg liker å kjenne musklene i ryggen hans, måten de strammes på når han skjærer opp brødet. Jørn beveger seg brått mot kjøleskapet. Han tar frem pålegg og melk, lager brødskiver med syltetøy og ost, to til oss hver. Det er kaffe som moren har lagd på en termokanne, den er fortsatt lunken. Vi kan varme den i mikroen, sier Jørn. Vi sitter på hver vår side av bordet ved vinduet. Mellom huset og riksveien ligger åkeren, og nedenfor riksveien sjøen. Jeg vet de dyrket korn på åkeren da Jørns far levde. Jørn har snakket mye om at det ikke er lønnsomt å drive gård lenger, at det er derfor han må arbeide på båten. Jeg spør hvordan det var å vokse opp her. Jørn svarer med korte setninger. Han er ikke så flink til å fortelle, det stopper liksom opp. Jeg stiller spørsmål; om dyrene hadde navn, hvem han lekte med, om han savnet å ha søsken. Jeg tygger langsommere enn jeg pleier. Jeg er egentlig ikke så sulten. Når jeg er ferdig med de to skivene går jeg over til Jørns side av bordet, setter meg på fanget hans, sier takk for maten. Værsågod, sier Jørn. Skal vi hvile oss litt, spør jeg. Ja, det kan vi godt, sier han, jeg må bare rydde inn først. Jørn slår av radioen, setter melka og pålegget i kjøleskapet. Jeg skyller tallerkenene, glassene og knivene. Jørn setter dem i oppvaskmaskinen, etterpå tørker han benken med en klut. Han er nøye, løfter brødboksen og tørker under den. Sånn, sier han, 8
skyller og vrir kluten hardt før han henger den på krana, da kan vi gå opp. Jeg følger ryggen hans opp en trapp og innover en gang med tre dører, hans rom er det innerste. Det er kaldt der inne, og det lukter av det samme vaskemiddelet som i yttergangen. Sitron. Jørn slår på ovnen under vinduet. Den har ikke vært i bruk på en stund, sier han, så det kommer sikkert til å lukte brent støv. Sengen er smal. Dyna har lyseblått trekk med hvite striper, den ser stiv og nyoppredd ut. Jørn kler fort av seg og legger seg med ryggen inn mot veggen av beigemalte finérplater, kalde, glatte. Nesten den samme fargen som hjemme på mitt rom, i huset på den andre siden av fjorden. De spiser sikkert middag nå, mamma, mormor og lillebrødrene mine. Sitter ved kjøkkenbordet under vinduet, kanskje det er fiskekaker i brun saus, tyttebær, poteter. Jørn klapper med hånden på madrassen. Legg deg her. Jeg brer dyna over oss og kjenner at jeg har lyst på ham på en måte som jeg aldri har hatt lyst på noen andre. Den følelsen i maven, som en svak kvalme. Da vi våkner er det varmt i rommet. Jørn ligger på ryggen, dyna henger halvveis ned på gulvet i fotenden av senga. Nei, jeg får stå opp, sier han. Han liker ikke ligge og dra seg, det er alltid noe som venter, noe som skal repareres, ordnes. Grunnmuren, bilen, materialer som skal skaffes. Også når han er hos meg vil han opp, mekke på bilen, gjøre ærender på Felleskjøpet. Jørn skrur ned varmen på panelovnen. Så tar han tak i snora 9
på rullegardina og slipper sikringen, rommet fylles med skarpt lys, jeg må knipe øynene sammen. Jeg kommer snart, sier jeg. Gjennom gulvet hører jeg Jørn nede på kjøkkenet, skuffer og skap som åpnes og lukkes. Bestemte, raske bevegelser. Jeg stryker handa over den glatte finérveggen. Sola lager en bred stripe bortetter det brune gulvbelegget, jeg ser en stund på støvet som svever i lyset. Så står jeg opp og kler på meg. Går forbi de tre dørene i den mørke gangen, ned trappa. På kjøkkenet varmer Jørn ostesmørbrød i mikrobølgeovnen. Åkeren lyser gult i kveldssola utenfor.
2
Det store plastskjellet over døra til Shellstasjonen beveger seg i vinden. Kjettingen det henger fra skriker i de rustne festene, akkurat som måsene som flyr over kaia, de skriker også, hyler, skingrende. Annika har Shell-uniformen på, hestehalen hennes vipper når hun sier hei. Fra det halvåpne vinduet bak henne kommer det høye smell, flaggstangsnora pisker mot flaggstanga ute på kaia, rytmen er hurtig og jevn. Jeg peker på skolebollene. To av dem, sier jeg. Annika åpner forsiktig en papirpose og henter en tang for å ta bollene med. Skal du noe i sommer, eller? spør hun. Jørn og jeg har snakket om å ta en tur til Sverige, sier jeg. Det er nesten sant. Jørn har sagt at han vil bygge grunnmuren til huset når han har fri, men at vi kan ta en tur hvis han blir ferdig med den. Høres koselig ut det da, med Sverige, sier Annika. Hun legger skolebollene ned i papirposen, etterpå blir hun stående med en finger pekende ut i lufta mens hun leter etter det riktige stedet å trykke på kassaapparatet. Hun har nettopp begynt å jobbe her. Det er bare en sommerjobb. Til høsten skal hun visst til byen og studere. Skal du ned på kaia da? spør hun. Jeg tror ikke det, sier jeg. Kanskje den ligger litt etter rute også, sier hun, når det 11
blåser sånn. Ja, sier jeg, men i det samme hører vi ulet fra tåkeluren. Annika ser ut av vinduet. Det er en av de gamle båtene i dag, sier hun. Hun bretter toppen av posen før hun gir den til meg. Det har allerede kommet små, fete flekker på det brune papiret fra vaniljekremen. Jeg kikker opp på skjellet over døra mens jeg lukker jakken i halsen. Jeg lurer på om noen sjekker mutrene, kjettingen og festene det henger i med jevne mellomrom. Om de har et skjema hvor man krysser av og skriver dato når det er gjort, som man gjør med brannslukkingsapparater og heiser. Så krysser jeg den åpne plassen og tar snarveien mellom Felleskjøpet og pallefabrikken. Stablene med paller har plastfilm rundt seg, noen av endene har løsnet og blafrer bortetter asfalten som lange, blanke bånd. Etter Coop Mega, der veien med de vanlige husene begynner, tar bergene av for vinden. Deler av dem har blitt skutt vekk for å rydde plass til tomtene, berget runder seg mykt helt til den plutselige, skarpe sprengningskanten. Arvid og Lillians hus ligger i enden av veien, Arvid har begynt å male, det er et stort, grått felt på den røde endeveggen. Du skal nå alltid ha det samme som naboene, hørte jeg Arvid si til Lillian en kveld i siste uke; de satt ute på verandaen under varmelampa og røykte slik de pleier etter at ungene har lagt seg. Lillian lo kort, jeg kan jo ikke noe for at naboene også liker 12
grått, sa hun. Kjøkkenvinduet mitt var åpent, sokkelleiligheten min ligger under verandaen deres. Miriam kommer fem minutter for sent. Det ble overtid i dag, sier hun, jeg måtte dusje av meg lakselukta. Vi har fulgt serien i flere sesonger. Hver tirsdag, klokka ni. Krusene, kaffekanna, skolebrødene og Mariekjekspakken står på salongbordet. Miriam synker ned i sofaen og strekker seg etter et skolebrød i den samme bevegelsen. Det ser veldig godt ut, sukker hun. Skolebrødene har sett helt like ut siden vi flyttet hit for fem år siden. Miriam og jeg delte en sokkel i byggefeltet ved Shellstasjonen, vi spiste skolebrød flere ganger i uka, det var rabatt hvis vi kjøpte seks i slengen. I begynnelsen var det morsomt å bo sammen, men etter noen måneder begynte vi å krangle. Jeg åpnet gardinene for å slippe lyset inn, mens Miriam trakk dem for igjen. «Mørkt og koselig» pleide Miriam å si når hun satt i sofakroken og spiste knekkebrød i lyset fra tv-skjermen. Miriam ville også ha tv-en på hele dagen, slik hun var vant til hjemmefra. Hun sa hun ble nervøs hvis det var stille i huset. Jeg klarte ikke konsentrere meg om leksene, skrivepulten min stod i et hjørne i stua, det var ikke plass på soverommet. Jeg gikk på allmennfag, Miriam tok helsefag, hun påstod at de så godt som aldri hadde lekser. Hun satt ofte oppe om nettene, jeg hørte musikk og dempa stemmer fra stua, om morgenen forsov hun seg, jeg prøvde å vekke henne før jeg dro på skolen. Det var mamma som sa at jeg burde 13
finne meg et eget sted, det var synd at jeg ikke fikk konsentrert meg om skolen, sa hun, jeg som alltid hadde hatt gode karakterer. Og dere kan jo uansett ikke bo sammen for evig, sa mamma. Det var hun som fant sokkelen under Lillian og Arvid for meg, hun ringte en kveld mens Miriam og jeg så på tv og spiste ostesmørbrød og sa jeg kunne flytte inn der etter sommerferien. På en bålfest helga etterpå fortalte jeg Miriam at jeg kom til å flytte. Vi satt i fjærekanten og drakk øl, Miriam begynte å gråte. Det går bra, Miriam, det vet du, sa jeg. Miriam roterte ølboksen sin ned i sanda. Skuldrene hennes ristet litt før hun satte i å hulke, det lød som en slags uling; hvem skal jeg se tv-serier med da? ulte hun. Og så begynte jeg å le, jeg klarte ikke stoppe. Miriam slo meg hardt på overarmen før hun også begynte å le. Hun hikstet og hulket samtidig, hun fikk nesten ikke puste. Til slutt måtte vi legge oss bakover på sanda og holde oss på magen, så mye lo vi. Det finnes gulbrune bilder av Miriam og meg, vi er babyer og ligger på en solseng, en paraply skygger for sola. Det er bare et par måneder mellom oss, foreldrene våre var naboer. Vi har alltid vært sammen.