Vi by Cappelen Damm AS

Dag O. Hessen

Samarbeid – fra celle til samfunn

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-70418-6 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou, Handverk Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

I Moralens opprinnelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En rød tråd. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den sterkestes rett?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selviske gener = selviske mennesker? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Russiske dukker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å løsne gordiske knuter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hjelp til selvhjelp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den gode vampyr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Apemoral . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17 17 19 25 31 38 45 49 54

II Følelser for fellesskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et blikk i speilet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rettferdighetens frukter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rasjonelle hormoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sam-vit . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gaver og gleder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hauker og duer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Født sånn eller blitt sånn? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sosial sjokolade . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Død og dåd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bestialitetens historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den edle villmann?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

59 59 68 72 78 82 90 95 104 108 110 117

Mot lysere tider. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Homo empaticus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vi er blitt smartere, men er vi blitt klokere? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dyreempati . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

133 137 141 143

III Tillit, samarbeid og samfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nye normer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vi og de . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tro til fremme av det fromme? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Allmenningens tragedie – og veien rundt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Look to Norway? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Alle er like, men noen er likere. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lykkelandet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . På utsiden; økonomiske og sosiale parallellsamfunn . . . . . . . . . . . . . . Livbåter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å tenke i flokk superorganismer og gruppeintelligens . . . . . . . . . . . . . Homo digitalis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sapiens? Menneskets akilleshæl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pendler og spiraler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hverdagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

149 149 158 169 175 181 188 192 196 201 209 213 224 230 237

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

243

253

Forord Mennesket – bedre enn sitt rykte

Sommeren 2016 var jeg gjest i radioprogrammet «Sommer i P2» med samme budskapet som i denne boka. Kvelden før programmet ble sendt, kjørte en terrorist inn i en glad folkemengde i Nice under feiringen av nasjonaldagen. 84 mennesker ble drept, og nyhetsredaksjonene hadde ekstrasendinger gjennom hele natten. Her hjemme ble vi vist tekstmeldingene fra Utøya 22. juli og påminnet at vi nærmet oss femårsdagen for den ufattelige massakren. Det ble også fastslått at det er en økt forekomst av terrorisme i verden. På denne bakgrunn kan det synes naivt, ja rent provoserende, å hevde at mennesket er bedre enn sitt rykte. På den andre siden avhenger dette naturligvis av hvor dårlig dette ryktet er. Her vil misantroper og filantroper, pessimister og optimister ha ulike oppfatninger, men de fleste vil nok mene at vi i beste fall har et ganske frynsete rykte, og det naturligvis ikke uten grunn. Noe tidligere på sommeren, samme dag som jeg så smått begynte å skrive på denne innledningen, hørte jeg tilfeldigvis en radioreportasje om barbariet i Sør-Sudan. Massedrap og voldtekt av kvinner og barn med en råskap som får begrepet «dyrisk» til å framstå som en grov fornærmelse av dyrene. Overgrep som, tross sin brutalitet, ikke er unike. Det har skjedd før, og det vil skje igjen. Også da ble jeg grepet av en avmaktsfølelse – er det overhodet mulig å tenke godt om menneskeheten? Men litt senere sendte samme kanal president Barack Obamas tale i forbindelse med at han som første amerikanske president besøkte Hiroshima. Han sto på åstedet for historiens aller mest dramatiske eksempel på menneskets ødeleggelseskraft, den

Forord

8 ultimate krigshandling. «Hvordan er det overhodet mulig å tenke at mennesket er grunnleggende godt?» spurte også Obama. Men talen hans minnet meg på hvorfor mange av oss var så begeistret da han ble valgt. Hans hovedpoeng var at verken Hiroshima-bomben eller krig for øvrig er en uunngåelig konsekvens av den menneskelige natur. Tvert imot – Japan og USA er samarbeidspartnere, USA vokste fram som en samlet nasjon etter en forferdelig borgerkrig, og i Europa har til og med nasjoner som en gang var bitre fiender, dannet en felles union. Det var en tale full av håp, ikke naivt håp, men basert på en positiv grunnholdning til mennesket. Hvordan vi betrakter oss selv har faktisk betydning for hvordan vi er. Dersom egoisme, brutalitet og vold framstår som naturlige og uunngåelige trekk ved den menneskelige natur, er det lett å tenke at vi bare etterlever våre indre drivkrefter – det hjelper lite å stritte imot. Og det er klart at alle disse trekkene finnes i oss, men er de virkelig våre fremste kjennetegn? Det finnes to grunnfortellinger om mennesket: den ene at vi er gode, den andre at vi er onde. Den kan representeres ved Kain og Abel, men la oss heller bruke to historiske personer, filosofene Thomas Hobbes og Jean-Jacques Rousseau. Den første levde på 1600-tallet, den andre på 1700-tallet. Der Hobbes mente at menneskelivet var kort, brutalt og en kamp der alle kjempet mot alle, som i en ulveflokk (hvilket riktignok bygger på manglende kunnskap om ulvens sosiale liv), så Rousseau mennesket i sin naturtilstand som grunnleggende godt, men at syndefallet på mange måter kom med eiendomsretten. En viktig grunn til at de endte med så ulike menneskesyn, var åpenbart deres vidt forskjellige bakgrunner. Hobbes vokste opp i vanskelige tider, mens Rousseau stort sett hadde positive erfaringer med sine medmennesker. Noen ser halvtomme glass der andre ser halvfulle, og dette har både med personlighet og personlige erfaringer å gjøre. Det er ikke bare krig og overgrep eller hverdagslivets sosiale spill som gjør spørsmålet om vår «egentlige» natur så viktig, men hele samfunnets organisering. Samholdet innenfor familien, stammen, klanen eller lokalsamfunnet er ikke vanskelig å få øye på eller forstå, og etter hvert som vi har blitt stadig flere og mer urbane, har vi langt på vei maktet å knytte sammen et «vi» innenfor rammene av bysam-

Vi. Samarbeid – fra celle til samfunn

9 funn, nasjonalstaten eller internasjonale institusjoner som alle i noen grad er tuftet på samarbeid og tillit. Står vi nå ved et vendepunkt hvor verden der ute har blitt så fjern og problemfylt at pendelen svinger tilbake dit vi kom fra, tilbake i retning stammen og klanen? Abraham Maslows vidt siterte behovspyramide rangerer trygghet, sosiale behov og anerkjennelse som de suksessivt viktigste preferansene våre, etter de basale fysiologiske behov.1 Når en person har fått dekket de aller mest grunnleggende behovene for ren overlevelse, sier Maslow at han vil «… intenst føle på fraværet av venner, en kjæreste, en kone eller barn. Han vil lengte etter følelsesmessige tilknytninger til folk generelt, etter en plass i flokken, og han vil streve iherdig for å oppnå disse målene». John Donnes 400 år gamle No Man Is An Island2 huskes nettopp fordi alle umiddelbart innser at tittelen kort og fyndig beskriver noe essensielt. Det mest grunnleggende menneskelige behov er rett og slett å høre til.3 Mennesket uten flokken er lite verdt, og derfor består også straff nettopp i isolasjon fra fellesskapet i form av fengsling, forvisning og utstøting. Vårt behov for å høre til og bli sett er grunnleggende, men også åpenbart. For at fellesskapet skal fungere, trenger vi ikke bare å se hverandre, vi trenger også et sosialt lim, og dette limet består av de gode drifter vi skal snakke om her. Jo dårligere vårt rykte er, desto mer sannsynlig er det at påstanden i innledningen til dette forordet er korrekt. Hvorvidt vi eventuelt er bedre enn vårt rykte, avhenger ikke bare av hvor frynsete ryktet er, noe som igjen avhenger av hvem man spør, det avhenger også av hva vi er bedre til enn ryktet tilsier. Bedre til å være gode? Er vi gode til å være gode? Gro Harlem Brundtlands mye omtalte sitat «Det er typisk norsk å være god» fra nyttårstalen i 1992 sto i følgende kontekst: «Fotballjentene, håndballjentene, skigutta og Oslofilharmonikerne. De hevder seg i verdenstoppen. På samme måte skal vi vise at norsk næringsliv klarer seg internasjonalt. Trenger vi kanskje et nytt slagord? Det er typisk norsk å være god.» Altså typisk norsk å være flink, dyktig, til å hevde seg i den nådeløse konkurransen der ute. Hadde Kjell Magne Bondevik sagt at det er typisk norsk å være god i sin nyttårstale noen år senere, hadde han trolig siktet til godhetsregimet Norge med sine rause bevilgninger til bistand, sine ambisjoner som fredsmeglernasjon, sine velferdsgoder og sin tilsynelatende

Forord

10 høye moralske standard (av noen oppfattet som et politisk korrekt godhetstyranni), ja kanskje også noen av KrFs kjerneverdier. Politisk korrekthet er irriterende, i alle fall om man er uenig, fordi det innebærer en moralsk definisjonsmakt. Der det politisk korrekte gjerne er moralsk eller etisk begrunnet, er motsatsen ofte praktisk begrunnet, og det moralske vil alltid ha et moralsk overtak, bokstavelig talt. Vurder bare utsagnet «vi må vise barmhjertighet og ta imot flere flyktninger» mot «nei det er for dyrt, og umuliggjør integrering», eller «vi rike i vest er forpliktet til å dele mer av våre goder med fattige» mot «det hjelper ikke allikevel, pengene kommer ikke fram, eller de havner i lommen på korrupte ledere», for ikke å snakke om tiggerne. Det politisk korrekte er ofte det moralsk korrekte, og derfor er det ikke så dumt å ha som utgangspunkt, selv om alle innser at det i noen grad må salderes mot praktiske hensyn. At mennesker er flinke, dyktige, oppfinnsomme, innovative, smarte (stundom også kloke), er det liten tvil om. Alt vitner om det. Resultatet av all flinkheten, kombinert med markedskonkurranser, har endret vår tilværelse på en nesten ubegripelig måte. Ikke alle sider ved denne utviklingen har gjort verden til et bedre sted, men mange har det. Om mennesker er gode i mer moralsk forstand – og om den ene godheten har sammenheng med den andre – er et mer uavklart spørsmål. Begrepet godhet har kanskje en eim av prektighet, men det er den moralske godheten vi skal forholde oss til her, ikke den moralistiske. Uttrykket et godt menneske vil gi umiddelbare assosiasjoner til begreper som snill, omsorgsfull, medmenneskelig, godhjertet, empatisk, altruistisk, kjærlig, trofast, pålitelig, raus, ærlig, en som inngir tillit, og så videre. De førstnevnte overlapper i stor grad, men selv om ærlighet er en god egenskap, kan ærlige personer være så ærlige at de dropper også de små, snille, hvite løgnene som smører samkvem og tilværelse. Det er ikke her nødvendig å vikle seg inn i et semantisk begrepsnett, alle vil stort sett være enige om hva det vil si å være et godt menneske, og vi enes lett om hvem som er det og hvem som ikke er det. Jeg gjorde for et par år siden et slags uhøytidelig og lett humoristisk forsøk på å definere menneskets sentrale følelser og egenskaper og angi hvilke som eventuelt var særegne for vår art.4 Det er ikke enkelt, både fordi mange begreper er delvis synonyme, og dels fordi

Vi. Samarbeid – fra celle til samfunn

11 dyr har nesten alle egenskaper vi har, bare i en mer nedtonet eller forenklet utgave. I denne sammenheng holder det med en omtrentlig definisjon av følgende type: Et godt menneske er a) en som i stor grad bryr seg om andre, b) som det er hyggelig å være sammen med, og c) som gjør sine omgivelser til et bedre sted. Så kan også dyr være «gode», og det er et hovedpoeng av grunner som vi straks kommer til. Det synes å være en utbredt oppfatning at den menneskelige natur i bunn og grunn samsvarer med Hobbes’ syn, og at bare kultur, normer og regler kan tøyle denne snerrende villdyrnaturen og legge et forskjønnende og humanistisk lakklag over den. Og skulle man være i tvil, er det bare å skru på Dagsrevyen eller åpne en avis, så velter volden og brutaliteten mot oss som stadige bekreftelser på at Hobbes var realisten, mens Rousseau var en naiv romantiker på vegne av menneskeheten. Men kanskje det negative er nyheter nettopp fordi det representerer unntaket? Det er nå engang ikke så interessant å lage en nyhetssak om mennesker som gjør hyggelige ting sammen. Selv om det ikke er vanskelig å finne bekreftelser både på spisse albuer, egoisme eller vold blant mennesker, så er det menneskelige i like stor grad preget av gjensidighet, omtanke og moralske følelser. Vår suksess som art er i stor grad tuftet på sosialitet og samarbeid, og vår oppfatning av oss selv har faktisk en betydning. Vi har som sagt en tilbøyelighet til å tenke at det naturlige er det riktige, noe som i sin ytterlighet fører til konklusjoner som den kyniske Wall Street-spekulanten Gordon Gekkos «Grådighet er, i mangel av et bedre ord, godt. Det fanger essensen i den evolusjonære ånd. Grådighet, i alle sine former; grådighet på livet, grådighet etter penger, for kjærlighet, for kunnskap har kjennetegnet de menneskelige fremskritt». Dette er et ekko av det sosialdarwinistiske mantraet «Den sterkestes rett». Biologer har generelt blitt ansett for å ha lite godt å bringe til torgs når det gjelder den menneskelige natur. Er ikke nettopp kampen for tilværelsen selve forutsetningen for at vi er selektert fram til spisse albuer, og at vinnerne er de som bruker disse albuene og det som ellers trengs for å komme opp og fram? Som jeg nylig leste i en anmeldelse av en dyster framtidsroman: «… en slags ny-naturalistisk verden der menneskene er begrenset av arv og miljø, og hvor menneskets natur og tilbøyeligheter trumfer kultur og besinnelse».

Forord

12 Underforstått at menneskets naturtilstand er alles kamp mot alle. Når Christian Krohg viser kampen for tilværelsen i sitt maleri med samme tittel fra 1888, er det åpenbart at et «etter Dem» i den desperate matkøen ikke er noen levedyktig strategi. Og når den rå konkurransens jernlov skal fremheves i næringslivet (gjerne spesielt der) og ellers i samfunnet, refereres det ofte til darwinisme. Tilsvarende har økonomer gjerne hatt ord på seg for å forfekte et negativt menneskesyn med Homo oeconomicus som en rasjonell og egoistisk aktør hvis eneste mål er å berike seg selv. Den skotske 1700-tallsfilosofen Adam Smith var opphavsmannen til begrepet «the invisible hand», som gjerne tolkes som en rasjonell begrunnelse for at markedskreftene skulle slippes fri (laissez-faire – la det gå sin gang). Her ville Homo oeconomicus komme til sin rett, men «frisleppet» ville også gagne alle – mente Smith. I dag innser vi, de fleste av oss, at dette er en oppskrift på jungelens lov og økt ulikhet. Smith var imidlertid også en framtredende moralfilosof som skrev innsiktsfullt om betydningen av ærlighet, moral, sympati og rettferdighet som helt nødvendige egenskaper for at et samfunn skal fungere.5 Innenfor både biologi og økonomi selv er stort sett ideologien om den sterkestes rett forlatt, men forestillingen om at enhver er seg selv nok, er ikke bare høyst levende, den er også fremholdt som det «riktige» nettopp med henvisning til disse fagene. På denne bakgrunn har jeg også en ambisjon om å gjenopprette litt av biologiens ufortjent dårlige rykte når det gjelder det som angår den menneskelige natur. Omtrent mens jeg skrev på de innledende linjene i denne boka, gikk også en nedslående historie fra India sin rundgang i den internasjonale pressen. På norsk lød overskriften: «Mann blødde i hjel på gaten. Ingen hjalp, men én stjal mobilen hans».6 Et videokamera fanget opp det hele, og mens den trafikkskadde firebarnsfaren lå i grøftekanten og blødde i hjel, passerte 140 biler, 82 trehjulinger, 181 syklister og 45 fotgjengere, men ikke en eneste barmhjertig samaritan. Med slike bilder på netthinnen er det altså lett å bli sittende med følelsen av at Hobbes hadde rett. Beklager, slik er mennesket, og ethvert forsøk på å beskrive menneskeheten i positive vendinger er et naivt og urealistisk prosjekt. De fleste medieoppslag er dominert av menneskelig ulykke og elendighet, oftest forårsaket av mennesket selv. Og kommer vi under

Vi. Samarbeid – fra celle til samfunn

13 huden på disse nyhetsoppslagene, avdekker de til tider grusomheter og overgrep som vitner om ikke bare aggresjon og brutalitet, men likefrem ondskap. At menneskets historie tidvis og stedvis er skrevet i blod, er udiskutabelt. Uten at det gjør ugjerningene noe mindre, er det imidlertid verdt å merke seg at konflikter og overgrep oftest forekommer på gruppenivå, og selv der handlingene utføres av enkeltpersoner, er det ikke sjelden på vegne av en (innbilt eller reell) gruppe, som ledd i en etnisk, religiøs eller ideologisk «krig» (igjen, innbilt eller reell), slik som i tilfellet med massedrapsmannen på Utøya sommeren 2011 eller terroristen i Nice fem år senere. Interessant nok er det ikke sjelden slik at medlemmer av grupper med sterke indre lojalitetsbånd kan være de mest nådeløse utenfor gruppen, enten den er av religiøs, militær eller kriminell art. Dette er et sentralt punkt som vi skal komme behørig tilbake til. Spørsmålet er allikevel om nyhetsbildet er representativt for det livet de fleste av oss lever, og den virkeligheten som omgir oss. Vi må da se bort fra livets vilkårlige knyttneveslag i form av naturkatastrofer og andre ulykker som åpenbart kan gjøre tilværelsen ytterst miserabel, og følgelig få fram det verste i oss. Samtidig kan ytre prøvelser være det som virkelig maner fram empati, solidaritet og felles innsats. Ofte vil slike utfordringer styrke samholdet. Vi har alltid stått skulder ved skulder for å beskytte oss mot ytre fiender, enten det er krigerske nabostammer eller uvær. Det mobiliseres til spontan dugnad for å lempe sandsekker og bygge diker når stormen truer, men det vi ofte husker, er de negative ettervirkningene, for eksempel plyndringene og overgrepene etter orkanen Katrina i New Orleans i august 2005. Som det ble sagt: «Folk i New Orleans sank ikke bare ned i vann etter Katrina, men ned i anarki.»7 Noe av forklaringen på dette moralske forfallet kan være bitterheten over å være etterlatt av dem med mer ressurser som reddet sitt eget skinn, dels at normer kan kollapse når de vante systemene kollapser – og dels et utslag av at vi mennesker også har noen mørkere sider. Allikevel var det en forsvinnende liten del av New Orleans’ befolkning på nær 350 000 som sto bak ugjerningene. En klassisk nyhetsvinkling er av typen «20 prosent frykter …», i stedet for alternativet «80 prosent frykter ikke …», selv om den positive vinklingen kan ha samme nyhetsverdi. Tilsvarende hører vi gjerne at «en av ti snyter på skatten», mens det kanskje er

Forord

14 mer oppsiktsvekkende at 9 av ti ikke gjør det. Det skaper et inntrykk av at det faktisk er vanlig å snyte på skatten, mens oppslag av denne typen først og fremst viser at vi forventer ærlighet. Trolig gir Karl Ove Knausgård en ganske presis beskrivelse av den fortegnede negativiteten når han skriver (fra Om våren, s. 79)8: Enhver oppramsing fortegner virkeligheten, … herfra skulle man tro at stjernene i universet stod tett som en sildestim, men kunne man reise ut til dem, ville man forstå at sannheten om universet var rommet imellom. Det er derfor et verk som Bestialitetens historie9 av Jens Bjørneboe, denne katalogen av skjensler, uhyrligheter og overgrep, er sann setning for setning, men som helhet er et bedrag. Visst finnes ondskap, men den er ubetydelig i forhold til ikke-ondskapen. Visst finnes mørke, men bare som nålestikkstore punkter i livet. Visst gjør det vondt å leve, men det vonde er bare en slags usynlige kanaler vi følger i det ellers nøytrale eller gode, og som vi før eller siden kommer ut av.

Hvorfor har vi så denne preferansen for dårlige nyheter om verdens elendighet? Det kommer av den prioritet hjernen gir til negative opplevelser som en ren overlevelsesstrategi, slik Daniel Kahneman beskriver i Thinking, Fast and Slow: Sinte ansiktsuttrykk og trusler oppfattes raskere enn vennlige og glade ansikter, og det skyldes at hjernen hos mennesket og andre dyr inneholder en mekanisme som er konstruert for å gi prioritet til dårlige nyheter.10 «Ved å kutte noen få hundredels sekunder fra tiden det tar å oppdage et rovdyr, forbedrer denne mekanismen dyrets (menneskets) sjanse til å leve lenge nok til å reprodusere seg», argumenterer Kahneman, og det er trolig riktig. De automatiske operasjonene til det autonome og raske «System 1», som Kahneman kaller det, det samme vi gjerne kaller det «instinktive», avspeiler denne evolusjonshistorien, og det er denne konkurransen mellom de raske og innebygde responsene («tenke raskt») versus de langsommere, mer intellektuelle og ofte normative responsene («tenke langsomt») som bringer oss ut i det vi gjerne oppfatter som irrasjonelle eller feilaktige responser. Vi kan også skille mellom slike innebygde eller evolverte responser når det gjelder ego-

Vi. Samarbeid – fra celle til samfunn

15 isme versus altruisme eller det gode versus det onde, og her er poenget at vi har mer av det instinktivt gode i oss enn vi gjerne tror. Det er altså en kognitiv asymmetri i vår måte å motta og behandle informasjon på fordi vi mangler en tilsvarende umiddelbar mekanisme for å respondere på gode nyheter. Det betyr ikke at vi ikke blir spontant glade for gode nyheter, men da gjerne på et mer personlig plan. Negative ord som krig og forbrytelser tiltrekker seg oppmerksomhet raskere enn positive ord som fred og kjærlighet. Analogt har vi en sterk tapsaversjon: Vi sterkere motivert for å unngå tap enn å oppnå gevinst.11 Trolig fordi det også her er en asymmetri – tapet svir eller koster mest. Også parforhold er mest sårbare for negative hendelser og stemninger, slik vennskap som har tatt år å bygge opp, kan ødelegges av en eneste negativ eller sleivete bemerkning.12 Denne tilbøyeligheten gir ikke bare forrang til negativ sladder, det kan også forklare vår ekstreme forkjærlighet for krim og tilsynelatende umettelige hunger etter blod og drap enten det er i nyhetene, i bokform eller i film og serier – og er altså en essensiell grunn til vårt selvpåførte, dårlige rykte. 20. mars 2017 ble Norges innbyggere kåret til verdens lykkeligste folk, og i sakens anledning ble filosof Einar Øverenget intervjuet på Dagsrevyen. I et øyeblikks selvinnsikt på medienes vegne konfronterte programlederen filosofen med Dagsrevyens hovedoppslag denne kvelden, hvorav alle handlet om det som ikke var så bra her til lands. Hvordan kunne verdens lykkeligste folk være rammet av så mye depresjon og problemer? Øverenget påpekte klokt at lykke er relativt, men ingen i studio berørte pressens hang til fokus på negative nyheter. Typisk nok var nettopp innslaget om lykkelandet Norge det eneste med positiv vinkling i denne sendingen. Det er ikke det at vi misliker det positive, det blir bare henvist til mer marginale segmenter av nyhetsstrømmen, dyrevideoer på YouTube eller naiv selvhjelpslitteratur. På forunderlig vis har misantropene og pessimistene tilranet seg stempelet som realister. Optimistene og filantropene tildeles da rollen som de naive, urealistiske svermerne. Vi skaper riktignok ikke evig fred ved å holde hverandre i hendene og synge om peace and love. Varig global fred er en utopi, men det store spørsmålet er om det er mulig å gjøre verden til et bedre sted eller å unngå at det blir verre der hvor det allerede er bra,

Forord

16 som her i Norge. På mange måter har verden utvilsomt blitt et bedre sted både materielt og medmenneskelig, selv om det ikke er vanskelig å få øye på mørke skyer i horisonten. Og så lenge vi er mennesker, vil vi heller aldri bli kvitt vold og aggresjon. På den annen side; at det har vært fred i Europa i 70 år, er et nesten mirakuløst resultat av samarbeid. Man kan ha ambisjoner på mange nivåer under dette også, for eksempel rett og slett bare et hyggeligere nabolag, et hyggeligere naboskap, en hyggeligere arbeidsplass, for ikke å si et hyggeligere parforhold. Det gode omfatter hele skalaen fra det globale til det individuelle og videre inn til de gener og hormoner som er utgangspunktet for gode følelser og gjerninger, så jeg skal starte i den enden. Ambisjonen med denne boka er å vise at menneskets sentrale trekk faktisk er positive fordi vi er utviklet som sosiale dyr, noe som har vært nøkkelen til vår suksess. Derfor er sympati, empati, tillit og moral naturlige og fremtredende trekk, og det er et viktig budskap. Dette er ikke noen «tenk-positivt-så-blir-alt-bra»-bok. Det er naturligvis en risiko for å framstå som en blåøyd salgsmann for et utopisk menneskesyn, men selv om vi har en blodstenkt historie og utvilsomt også en blodstenkt framtid, er vi allikevel bedre enn vi tror. Historisk har vi nok hatt et oppblåst selvbilde som skapningenes herre, men i dag er det kanskje blitt vanligere å bedrive kollektiv selvpisking og i tunge stunder tenke at verden hadde vært et bedre sted uten oss. Det er på tide å rette opp litt av vårt dårlige rykte og få fram at også det gode er naturlig for oss. For igjen: Hvem vi tror at vi er, påvirker i neste omgang hvem vi er og hva vi gjør.

Vi. Samarbeid – fra celle til samfunn