Vend aldri tilbake av Lee Child by Cappelen Damm AS

JACK REACHER 18

JACK REACHER-SERIEN: 1. Ett skudd 2. Syndebukk 3. Fellen 4. Slaktere 5. Gjesten 6. Haikeren 7. Livvakten 8. Hardt mot hardt 9. Fienden 10. Ingenting å tape 11. Reachers hevn 12. Det øyet ikke ser 13. 61 timer 14. Uten svik 15. Verdt å dø for 16. En hemmelig affære 17. Etterlyst 18. Vend aldri tilbake 19 Personlig – kommer i salg i 2017

Lee Child

Vend aldri tilbake Oversatt av Kurt Hanssen

Lee Child Originalens tittel: Never Go Back Oversatt av Kurt Hanssen © Lee Child 2013 All rights reserved The Publishers acknowledge that Lee Child asserts the moral right to be identified as Author of this Work Opprinnelig utgave: Transworld Publishers 61–63 Uxbridge Road, London W5 5SA A Random House Group Company Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-50392-5 1. utgave, 1. opplag 2016

Sats: Type-it AS, Trondheim, 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2016 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til mine lesere, med stor takk.

Til slutt plasserte de Reacher i en bil og kjørte ham til et motell halvannen kilometer unna, der nattevakten ordnet et rom til ham. Det hadde alle de fasilitetene Reacher forventet seg, for han hadde sett lignende rom tusen ganger før. Det hadde en bråkete, veggmontert varmeovn som laget for mye lyd til at man kunne sove med den på, hvilket gjorde at motelleierens strømregning ble lavere. Av samme grunn var det også svake lyspærer i alle lampene. Gulvteppet var tynt og ville tørke på noen timer etter rensing, slik at rommet kunne leies ut igjen samme dag. Ikke at gulvteppet ble renset så altfor ofte. Det var mørkt og mønstret, ideelt for å skjule flekker. Det samme gjaldt sengeteppet. Dusjen ville utvilsomt vise seg å være svak og puslete, håndklærne tynne, såpen liten og sjampoen billig. Møblene var laget av treverk som var mørknet og fullt av merker. Tv-en var liten og gammel, og gardinene var grå av skitt. Alt var som forventet. Ingenting han ikke hadde sett tusen ganger før. Men likevel bedrøvelig. Så før han i det hele tatt stakk nøkkelen i låsen, snudde han og gikk ut på parkeringsplassen igjen. Det var kaldt i luften og litt fuktig. Midt på kvelden, midt på vinteren, i det nordøstlige hjørnet av Virginia. Den late Potomac-elven strømmet forbi ikke så langt unna. Bortenfor den skinte lysene fra Washingtons østkant opp mot skyene. Nasjonens hovedstad, hvor det skjedde litt av hvert. Bilen som hadde satt ham av var allerede på vei bort. 7

Reacher fulgte med mens baklysene ble svakere og svakere i tåken. Etter en stund forsvant de helt, og verden ble stille og fredelig igjen. Bare en liten stund. Så dukket en ny bil opp, kjapt og selvsikkert, som om den visste hvor den skulle. Den svingte inn på parkeringsplassen. Det var en vanlig sedan, mørklakkert. Nesten helt sikkert et offentlig kjøretøy. Den hadde kurs mot motellets resepsjon, men lyset fra frontlyktene feide rett over den ubevegelige skikkelsen til Reacher, og da skiftet den retning og kom rett mot ham. Gjester. Årsaken til at de kom var ukjent, men de hadde enten gode eller dårlige nyheter. Bilen stoppet parallelt med bygningen, like langt foran Reacher som rommet hans var bak ham, så han ble stående alene i et område på størrelse med en boksering. To menn kom ut av bilen. Til tross for kulden var de kledd i stramme, hvite T-skjorter over den sorten joggebukser som sprintere river av seg sekunder før et løp. Begge mennene så ut til å være over en åtti og veie minst nitti kilo. Mindre enn Reacher, men ikke så veldig. Begge var militære. Det var tydelig. Reacher så det på frisyren. Ingen sivil frisør ville vært like pragmatisk eller like brutal. Markedskreftene ville ikke tillate det. Fyren fra passasjersiden gikk foran panseret og stilte seg ved siden av sjåføren. De to ble stående der, side om side. Begge hadde joggesko på føttene, store, hvite og formløse. Ingen av dem hadde vært i Midtøsten i det siste. De var ikke solbrente, ingen hvite striper fordi de hadde myst mot solen, ingen tegn til stress eller anstrengelse i blikkene. Begge var unge, litt under tretti. Teknisk sett var Reacher gammel nok til å være faren deres. De var underoffiserer, tenkte han. Antagelig spesialister, ikke sersjanter. De så ikke ut som sersjanter. Ikke kloke nok. Faktisk heller det motsatte. De hadde sløve, tomme ansikter. Fyren fra passasjersiden sa: «Er du Jack Reacher?» Reacher sa: «Hvem spør?» «Vi spør.» «Og hvem er dere?» 8

«Vi er dine juridiske rådgivere.» Noe de selvsagt ikke var. Det visste Reacher. Militæradvokater opptrer ikke parvis, og de puster ikke gjennom munnen. De var noe annet. Dårlige nyheter, ikke gode. Og hvis det var tilfelle, var det alltid best å handle umiddelbart. Det var en enkel sak å late som om man plutselig skjønte noe og ta et par ivrige skritt mot dem og løfte hånden til hilsen, og en enkel sak å la de ivrige skrittene bli til en ustoppelig framdrift og gjøre den løftede hånden om til et svingende slag, albuen mot ansiktet til fyren på venstre side, hardt og nedover, fulgt av en hard hæl mot høyre fot, som om hele øvelsen gikk ut på å drepe en imaginær kakerlakk, deretter ville kraften fra tråkket sende den samme albuen bakover mot strupen til fyren på høyre side, en, to, tre, klask, tråkk, klask, game over. En enkel sak. Og alltid den tryggeste angrepsmåten. Reachers mantra: Vær den første til å slå tilbake. Spesielt når man er i mindretall, to mot én mot folk som har ungdom og energi på sin side. Men. Han var ikke sikker. Ikke helt. Ikke ennå. Og han hadde ikke råd til å gjøre en tabbe av den sorten. Ikke der og da. Ikke under de omstendighetene. Han var hemmet. Han lot øyeblikket passere. Han sa: «Og hvilke juridiske råd har dere?» «Usømmelig framferd,» sa fyren. «Du har brakt skam over enheten. En militær rettssak vil skade oss alle. Derfor bør du komme deg til helvete vekk, med en gang. Og du skal aldri komme tilbake igjen.» «Ingen har sagt noe om en militær rettssak.» «Ikke ennå. Men det kommer de til å gjøre. Så du trenger ikke bli her og vente på den.» «Jeg har mine ordre.» «De fant deg ikke før. De kommer ikke til å finne deg nå. Hæren bruker ikke sporhunder. Og en sporhund ville uansett ikke ha funnet deg. Ikke sånn som du ser ut til å leve.» Reacher sa ingenting. Fyren sa: «Så det er vårt juridiske råd.» Reacher sa: «Det er notert.» 9

«Du må gjøre mer enn å notere det.» «Må jeg?» «Fordi vi tilbyr deg noe som kan motivere deg.» «Hva da?» «Vi kommer til å banke deg opp hver eneste kveld hvis vi finner deg her.» «Vil dere det?» «Vi begynner i kveld. Sånn at du får en god forståelse av hva du bør gjøre.» Reacher sa: «Har du noen gang kjøpt et elektrisk apparat?» «Hva har det med saken å gjøre?» «Jeg så et en gang, i en butikk. Det hadde en gul lapp med en advarsel på baksiden. Det sto at hvis man rotet med det, kunne man risikere å dø eller bli alvorlig skadet.» «Og så?» «Dere kan late som om jeg er merket på samme vis.» «Vi er ikke redd for deg, gamle mann.» Gamle mann. Reacher så for seg et bilde av faren sin. Et sted med solskinn. Kanskje Okinawa. Stan Reacher, født i Laconia i New Hampshire, kaptein i marineinfanteriet og utplassert i Japan med kone og to tenåringssønner. Reacher og broren hadde kalt ham gamle mann, og han hadde virket gammel, selv om han på det tidspunktet måtte ha vært ti år yngre enn Reacher var denne kvelden. «Vend om,» sa Reacher. «Dra tilbake dit dere kom fra. Dere er på dypt vann.» «Ikke slik vi ser det.» «Jeg pleide å ha dette som yrke,» sa Reacher. «Dere vet det, ikke sant?» Ingen respons. «Jeg kan alle trekkene,» sa Reacher. «Jeg fant opp flere av dem.» Ikke noe svar. Reacher sto fortsatt med nøkkelen i hånden. Tommelfingerregel: Gå ikke til angrep på en fyr som nettopp har kommet ut eller inn av en låsbar dør. Flere nøkler er det beste, 10

men også en enkelt nøkkel kan være et ganske bra våpen. Støtt nøkkelhodet mot håndflaten og stikk enden ut mellom pekefinger og langfinger, så har man en slåsshanske som slett ikke er så verst. Men dette var bare to dumme guttunger. Ingen grunn til å gå helt fra konseptene. Ingen grunn til å rive opp muskler og brekke bein. Reacher stakk nøkkelen tilbake i lommen. Joggeskoene betydde at de ikke hadde tenkt å sparke ham. Ingen sparker noe med myke sportssko. Ikke noe poeng i det. Hvis de da ikke satset på å bruke beina for syns skyld. Som en av de kampsportfetisjene som heter et eller annet som minner om noe på menyen i en kinarestaurant. Taekwondo, og så videre. Det høres sikkert fint ut i OL, men det er håpløst på gaten. Å løfte beinet som en bikkje ved en vannhydrant er det samme som å be om å få bank. Det er å be om å bli veltet over på siden og bli sparket bevisstløs. Visste disse karene det? Så de på føttene hans? Reacher hadde på seg et par tunge støvler. Behagelige og sterke. Han hadde kjøpt dem i Sør-Dakota. Han hadde planer om å bruke dem resten av vinteren. Han sa: «Nå går jeg inn.» Ingen respons. Han sa: «God natt.» Ingen respons. Reacher snudde seg halvveis og tok et halvt skritt tilbake mot døren, en ledig kvartsirkel med skuldrene og det hele, og akkurat som han hadde forutsett flyttet de seg mot ham, raskere enn han selv beveget seg, uplanlagt og ufrivillig, klar til å ta ham. Reacher fortsatte lenge nok til at framdriften deres hadde etablert seg, så spant han tilbake mot dem i en reversert kvartsirkel. Nå beveget han seg like fort som dem, hundre og tretten kilo i ferd med å frontkollidere med hundre og åtti. Han vred enda mer på kroppen og sendte en lang venstre hook mot fyren på venstre side. Den traff ham som planlagt hardt mot øret, og fyrens hode ble slått sidelengs og dunket 11

mot partnerens skulder, men da var Reacher allerede i gang med en høyrehendt uppercut mot partnerens hake. Den traff ham som på et slik-gjør-man-det-diagram, fyrens hode ble slått oppover og bakover, og spratt akkurat like mye som partnerens og nesten i samme sekund. Som om de var marionetter, og dukkeføreren hadde nyst. Begge holdt seg på beina. Fyren til venstre sjanglet omkring som en mann på et skip, og fyren til høyre snublet bakover. Fyren til venstre var ustø og balanserte på hælene, og mageregionen hans lå åpen og ubeskyttet. Reacher klubbet høyrehånden inn i mellomgulvet hans, hardt nok til at pusten ble slått ut av ham, svakt nok til ikke å forårsake varige, nevrologiske skader. Fyren knakk sammen og holdt seg rundt knærne. Reacher gikk forbi ham og bort til fyren til høyre, som så at han kom og svingte en kraftløs høyrehånd mot ham. Reacher feide den unna med venstre underarm og gjentok klubbingen mot mellomgulvet med sin høyre hånd. Også denne fyren knakk sammen. Deretter var det en enkel sak å dytte dem rundt til de vendte i riktig retning, og så brukte han støvelsålen til å skyve dem bortover mot bilen, først den ene, så den andre. De traff den med hodet først, ganske hardt, og så flatet de ut. De etterlot seg svake bulker i dørpanelet. De ble liggende der og gispe, fortsatt ved bevissthet. En bulkete bil å forklare, og hodepine neste morgen. Det var alt. Barmhjertig, omstendighetene tatt i betraktning. Et uttrykk for nestekjærlighet. Omtenksomt. Nesten bløthjertet. Gamle mann. Gammel nok til å være faren deres. På det tidspunktet hadde Reacher vært i Virginia i mindre enn tre timer.

Reacher hadde endelig kommet fram, hele veien fra snøen i Sør-Dakota. Men det hadde tatt sin tid. Han var blitt sittende fast i Nebraska to ganger, og den videre framdriften hadde vært like treg. Missouri hadde vært en eneste lang ventetid, før det kom en sølvfarget Ford, kjørt østover av en mager mann som snakket hele veien fra Kansas City til Columbia før han ble taus. Illinois var en kjapp, svart Porsche som Reacher trodde var stjålet, og så var det de to mennene med kniver på en rasteplass. De ville ha penger, og Reacher regnet med at de fortsatt lå på sykehuset. Indiana var to dager uten at noe skjedde, men så kom en bulkete, blå Cadillac som ble kjørt veldig sakte av en fornem, eldre herre med sløyfe i samme blåfarge som bilen. Ohio var fire dager i en småby, og deretter en rød Silverado lastebil med et ungt ektepar og hunden deres, de kjørte hele dagen og lette etter jobb. Etter Reachers oppfatning gjaldt den muligheten bare to av dem. Hunden ville det ikke bli lett å få ansatt. Den ville nok alltid befinne seg på minussiden av regnskapet. Det var en stor, ubrukelig kjøter med lys pels, omtrent fire år gammel, tillitsfull og vennlig. Og den hadde pels til overs, selv om det var midt på vinteren. Reacher endte opp dekket med fine, gylne hår. Deretter fulgte en ulogisk runde nordover og østover inn i Pennsylvania, men det var den eneste haiken Reacher fikk. Han tilbrakte en dag i nærheten av Pittsburgh og en annen i nærheten av York, deretter kjørte en svart fyr som var omtrent tjue år gammel ham til Baltimore i Maryland i en hvit 13

Buick som var omtrent tretti år gammel. Alt i alt gikk det sakte framover. Men fra Baltimore gikk alt greit. Baltimore var spredd utover begge sider av I-95 og Washington D.C. var neste stopp sørover, og den delen av Virginia som Reacher ville til, lå mer eller mindre innenfor D.C.-boblen – ikke stort lenger vest for Arlington-kirkegården enn Det hvite hus lå øst for Arlington. Reacher tok turen fra Baltimore med buss, gikk av i Washington på bussterminalen bak Union Station og spaserte til fots gjennom byen. Han tok K Street til Washington Circle, deretter 23rd Street til Lincoln-minnesmerket og deretter over broen til kirkegården. Det lå en bussholdeplass utenfor porten. En lokal rute, hovedsakelig for gartnerne. Reachers generelle mål var et sted som het Rock Creek, ett av mange steder i området med samme navn, siden det var klipper og bekker overalt. Nybyggerne hadde vært isolert fra hverandre, og like ivrige etter å beskrive stedene de skulle sette navn på. Den gangen, med søle og knebukser og parykker, hadde Rock Creek utvilsomt vært en pen liten landsby, men senere hadde den blitt bare enda et veikryss på et to hundre og femti kvadratkilometer stort areal med dyre hus og billige kontorområder. Reacher så ut av bussvinduet og fikk med seg alle de kjente tingene, registrerte det nye som var kommet til, og ventet. Hans endelige mål var en robust bygning som var satt opp omtrent seksti år tidligere, av det nærliggende Forsvarsdepartementet, til et eller annet formål som for lengst hadde gått i glemmeboka. Omtrent førti år etter det hadde militærpolitiet lagt inn bud på den – ved en feiltagelse, skulle det vise seg. En offiser hadde tenkt på et annet Rock Creek. Men han fikk bygningen likevel. Den ble stående tom en stund før den ble gitt som hovedkvarter til den nyopprettede 110. spesialavdeling. Det var det nærmeste Reacher hadde kunnet kalle en hjemmebase. Bussen slapp ham av to kvartaler unna på et hjørne i bunnen av en lang bakke som han hadde gått opp mange gan14

ger. Veien som kom nedover mot ham hadde tre kjørefelt, sprukne betongfortau og velvoksne trær med jord rundt. Hovedkvarter-bygningen lå foran ham til venstre, på en bred tomt bak en høy steinmur. Bare taket var synlig, det var av grå skifer, og det grodde mose på den nordlige takvalmen. Det var én innkjøring fra trefeltsveien som førte gjennom den høye steinmuren mellom to mursteinsstolper. På Reachers tid hadde de bare vært der for syns skyld, siden det ikke hang porter på dem, men siden den tid var det blitt installert porter. Tunge stålporter med stålhjul som gikk på buede skinner hogget ned i den gamle asfalten. Sikkerhet i teori, men ikke i praksis, siden portene sto åpne. Innenfor, rett bak enden på svingradiusen, sto en vakthytte som også var ny. Inne i den var en menig iført Hærens nye stridsuniform – Army Combat Uniform eller ACU, som Reacher syntes så ut som en pyjamas, fordi den var mønstret og posete. Ettermiddagen var i ferd med å gå over til kveld, og det begynte å bli mørkt. Reacher stoppet ved vakthytten. Den menige så spørrende på ham, og Reacher sa: «Jeg er her for å besøke din øverstkommanderende.» Fyren spurte: «Mener du major Turner?» Reacher spurte: «Hvor mange øverstkommanderende har du?» «Bare én, sir.» «Fornavn Susan?» «Ja, sir. Det stemmer. Major Susan Turner, sir.» «Det er henne jeg vil snakke med.» «Hvem kan jeg melde?» «Reacher.» «Hva er anledningen til besøket?» «Personlig.» «Vent et øyeblikk, sir.» Fyren løftet av telefonrøret og ringte for å varsle. En Mr. Reacher for å besøke major Turner. Samtalen tok mye lengre tid enn Reacher hadde regnet med. På et tidspunkt dekket fyren over mikrofonen med håndfla15

ten og spurte: «Er du den samme Reacher som var øverste befal her en gang? Major Jack Reacher?» «Ja,» sa Reacher. «Og du snakket med major Turner fra et eller annet sted i Sør-Dakota?» «Ja,» sa Reacher. Fyren gjentok de to bekreftende svarene inn i telefonen og lyttet enda en stund. Så la han på, og sa: «Sir, vær så god.» Han skulle til å forklare veien, men så stoppet han og sa: «Jeg antar at du vet hvor du skal.» «Jeg antar det,» sa Reacher. Han gikk inn. Etter ti skritt hørte han en skjærende lyd, og stoppet og så seg tilbake. Portene lukket seg etter ham. Bygningen foran ham var klassisk forsvarsdepartement-arkitektur fra 1950-tallet. Lang og lav, to etasjer, murstein, stein, skifer, grønne vindusrammer av metall, grønne, rørformede gelendre i trappen opp til inngangsdørene. 1950-tallet hadde vært Forsvarsdepartementets gullalder. Budsjettene hadde vært enorme. Hæren, marinen, luftforsvaret, marineinfanteriet, forsvaret hadde fått alt det ville ha. Og mer til. Det sto biler på parkeringsplassen. Noen var militære sedaner, enkle, mørke og velbrukte. Noen var privatbiler, POV-er, mer fargerike, men i hovedsak eldre. Det sto en enslig Humvee der, mørkegrønn og svart, svær og truende, ved siden av en liten, rød toseter. Reacher lurte på om toseteren tilhørte Susan Turner. Han trodde kanskje det. I telefonen hadde hun virket som en kvinne som ville kjøre en sånn bil. Han gikk opp den korte steintrappen foran døren. Samme trapp, samme dør, men nymalt siden hans tid. Antagelig mer enn én gang. Hæren hadde mye maling, og den var alltid glad i å få brukt den. Innenfor døren så huset mer eller mindre ut slik det alltid hadde gjort. Der var en lobby med en steintrapp til andre etasje til høyre og en resepsjonsskranke til venstre. Deretter smalnet lobbyen inn til en korridor i bygningens lengderetning, med kontorer på venstre og høyre side. Kontordørene hadde vinduer med riflet glass. Lysene sto på i 16

korridoren. Det var vinter, og det hadde alltid vært mørkt i bygningen. Det satt en kvinne bak resepsjonsskranken, iført samme ACU-pyjamas som fyren i porten, men med sersjantstriper på skiltet midt på brystet. Som en målskive, tenkte Reacher. Opp, opp, opp, ild. Han foretrakk mye heller den gamle, skogmønstrete stridsuniformen. Kvinnen var svart, og så ikke ut som om hun var glad for å se ham. Hun var opprørt over et eller annet. Han sa: «Jack Reacher til major Turner.» Kvinnen begynte å snakke, og stanset igjen et par ganger, som om hun hadde mye hun ville si, men til slutt klarte hun bare å få fram: «Du bør nok gå opp til kontoret hennes. Vet du hvor det er?» Reacher nikket. Han visste hvor det var. Det hadde vært hans kontor en gang i tiden. Han sa: «Takk skal du ha, sersjant.» Han gikk opp trappen. Den samme, slitte steinen, det samme metallgelenderet. Han hadde gått opp den samme trappen tusen ganger. Den svingte én gang, og endte rett over midten av lobbyen, i enden av den lange korridoren i andre etasje. Lysene sto på i korridoren. Den samme gamle linoleumen på gulvet. Kontordørene på venstre og høyre side hadde det samme riflede glasset som dørene i første etasje. Kontoret hans var nummer tre til venstre. Nei, Susan Turners kontor var nummer tre til venstre. Han forsikret seg om at skjorten var stukket nedi buksen, og strøk fingrene gjennom håret. Han hadde ingen anelse om hva han skulle si. Han hadde likt stemmen hennes i telefonen, det var alt. Han hadde merket at det var en interessant person bak den. Han hadde lyst til å treffe den personen. Så enkelt var det. Han tok to skritt og stoppet. Hun kom til å tro at han var gal. Men den som intet våger, intet vinner. Han trakk på skuldrene og gikk videre. Nummer tre til venstre. Døren var den samme som den alltid hadde vært, men nymalt. Solid nederst, glass øverst, det riflede mønsteret splittet innsynet opp i for17

vrengte, vertikale striper. Det var et navneskilt på veggen i nærheten av dørhåndtaket: Maj. S.R. Turner, Øverste befal. Det var nytt. I Reachers tid hadde navnet hans stått skrevet på treverket under glassruten, langt mer beskjedent: Maj. Reacher, Ø.b. Han banket på. Han hørte en ullen stemme innenfra. Det kunne vært Kom inn. Så han trakk pusten og åpnet døren og gikk inn. Han hadde ventet at alt ville være forandret, men det var ikke mye. Linoleumen på gulvet var den samme, polert så den skinte svakt, med en dyster farge. Skrivebordet var det samme, stål som et slagskip, lakkert, men slitt ned til blankt metall her og der, fortsatt med en bulk der han hadde melt hodet til en fyr inn i det, en gang mot slutten av tjenestetiden. Stolene var de samme, både foran og bak skrivebordet, praktiske møbler fra midten av århundret, som man kunne ha solgt for store penger i en hipsterbutikk i New York eller San Francisco. Arkivskapene var de samme. Lampen var den samme, en kurvet, hvit glassbolle som hang i tre korte kjeder. Forskjellene var stort sett forutsigbare og skyldtes normale framskritt. Det sto tre telefonkonsoller på skrivebordet der det før hadde vært én gammel telefon med nummerskive, stor og svart. Det var to pc-er, den ene stasjonær, den andre bærbar, der det før hadde vært en innkurv og en utkurv og masse papirer. Kartet på veggen var nytt og oppdatert og lampen lyste grønnaktig og kvalmende med en moderne lyspære, fluorescerende og energisparende. Framskritt, selv i Hærens administrasjon. Bare to ting på kontoret var uventede og uforutsigbare. For det første var personen bak skrivebordet ikke en major, men en oberstløytnant. Og for det andre var han ikke en kvinne, men en mann.

Mannen bak skrivebordet hadde på seg den samme ACUpyjamasen som alle de andre, men den så enda verre ut på ham. Den så ut som et kostyme. Som om fyren skulle på Halloween-party. Ikke fordi den passet spesielt dårlig til kroppen hans, men fordi han virket så seriøs og sjefete og satt bak et skrivebord. Som om favorittvåpenet hans var en trykkblyant, ikke en M16. Han hadde på seg briller med stålinnfatning, og hadde stålgrått hår som var klippet og gredd som på en skolegutt. Distinksjonene bekreftet at han faktisk var oberstløytnant i den amerikanske hæren, og at navnet hans var Morgan. Reacher sa: «Unnskyld, oberst. Jeg lette etter major Turner.» Fyren som het Morgan sa: «Sett deg, Mr. Reacher.» Naturlig autoritet er både sjelden og verdifull, og høyt verdsatt i det militære. Og fyren som het Morgan hadde massevis av det. I likhet med håret og brillene var stemmen hans som stål. Ikke noe tullprat, ikke noe kjefting, ikke noen trusler. Bare en brysk forventning om at enhver fornuftig mann ville gjøre nøyaktig det han ba ham om, fordi det ikke fantes noe reelt praktisk alternativ. Reacher satte seg i besøksstolen nærmest vinduet. Den hadde fjærende, rørformede bein, og ga etter og gynget litt under vekten av ham. Han kjente igjen følelsen. Han hadde sittet i den før, av en eller annen grunn. Morgan sa: «Vær så vennlig og forklar meg nøyaktig hvorfor du er her.» 19

I det øyeblikket trodde Reacher at han ville få et dødsbudskap. Susan Turner var død. Afghanistan, kanskje. Eller en bilulykke. Han sa: «Hvor er major Turner?» Morgan sa: «Ikke her.» «Hvor da?» «Det kommer vi muligens til. Men først må jeg finne ut hva din interesse skyldes.» «Interessen for hva?» «For major Turner.» «Jeg har ingen interesse for major Turner.» «Men du spurte etter henne i porten.» «Det er en personlig sak.» «Og det betyr?» Reacher sa: «Jeg snakket med henne på telefonen. Hun hørtes interessant ut. Jeg tenkte at jeg skulle stikke innom og invitere henne på middag. Feltmanualen forbyr henne ikke å si ja.» «Eller nei, hvis så er tilfelle.» «Nettopp.» Morgan spurte: «Hva snakket dere om på telefonen?» «Dette og hint.» «Hva da?» «Det var en privat samtale, oberst. Og jeg vet ikke hvem du er.» «Jeg er øverste befal for 110. spesialavdeling.» «Ikke major Turner?» «Ikke nå lenger.» «Jeg trodde dette var en majors jobb. Ikke en obersts.» «Dette er en midlertidig disposisjon. Jeg er problemløser. Jeg blir sendt inn for å rydde opp.» «Og det er noe å rydde opp i her? Er det dét du sier?» Morgan ignorerte spørsmålet. Han spurte: «Hadde du avtalt spesielt å møte major Turner?» «Ikke spesielt,» svarte Reacher. «Ba hun om at du skulle komme hit?» «Ikke spesielt,» gjentok Reacher. 20

«Ja eller nei?» «Ingen av delene. Jeg tror bare det var en vag intensjon fra begge parter. Hvis jeg tilfeldigvis befant meg i nærheten. Noe sånt.» «Og her er du altså, i nærheten. Hvorfor det?» «Hvorfor ikke? Et sted må jeg jo være.» «Sier du at du kom helt fra Sør-Dakota på grunnlag av en vag intensjon?» Reacher sa: «Jeg likte stemmen hennes. Har du problemer med det?» «Du er arbeidsløs, stemmer det?» «For tiden.» «Hvor lenge?» «Siden jeg forlot hæren.» «Det er skammelig.» Reacher spurte: «Hvor er major Turner?» Morgan sa: «Denne samtalen dreier seg ikke om major Turner.» «Hva dreier den seg da om?» «Den dreier seg om deg.» «Meg?» «Den har ingenting med major Turner å gjøre. Men hun hentet opp personalmappen din. Hun var kanskje nysgjerrig på deg. Det var et varsel på mappen din, som skulle ha blitt utløst da hun hentet den opp. Det ville ha spart oss litt tid. Dessverre fungerte ikke varselet, det ble ikke utløst før hun returnerte mappen. Men bedre sent enn aldri. For her er du jo.» «Hva er det du snakker om?» «Kjenner du en mann ved navn Juan Rodriguez?» «Nei. Hvem er det?» «På et tidspunkt var han av interesse for 110. Nå er han død. Kjenner du en kvinne som heter Candice Dayton?» «Nei. Er hun også død?» «Miss Dayton er lykkeligvis fortsatt i live. Eller ulykkeligvis, som det viser seg. Er du sikker på at du ikke husker henne?» 21

«Hva dreier dette seg om?» «Du er i trøbbel, Reacher.» «Hvorfor det?» «Statssekretæren for Hæren har medisinske rapporter som beviser at Rodriguez døde som en direkte følge av juling han fikk for seksten år siden. Siden det ikke er noen foreldelse i slike saker, var han teknisk sett et drapsoffer.» «Sier du at en av mine folk gjorde det? For seksten år siden?» «Nei, det er ikke det jeg sier.» «Det var godt. Og hvorfor er Miss Dayton ulykkelig?» «Det er ikke mitt bord. Noen andre vil snakke med deg om det.» «Da må de skynde seg, for jeg blir ikke værende her lenge. Ikke hvis ikke major Turner er her. Jeg kan ikke huske at det er så mange andre attraksjoner i nærheten.» «Du blir værende her,» sa Morgan. «Du og jeg skal ha en lang og interessant samtale.» «Om hva da?» «Bevisene sier at det var du som banket opp Rodriguez for seksten år siden.» «Drittprat.» «Du skal få oppnevnt en advokat. Hvis dette er drittprat, er jeg sikker på at han kommer til å si det.» «Jeg mener, drittprat, du og jeg skal ikke ha noen som helst form for lang samtale. Eller advokat. Jeg er sivilist, og du er et rasshøl i pyjamas.» «Så du tilbyr deg altså ikke å samarbeide frivillig?» «Det har du rett i.» «Hvis det er tilfelle, kjenner du til paragraf 10 i militærloven?» Reacher sa: «Deler av den, naturligvis.» «Da husker du kanskje at en spesiell del sier at når en mann med din rang forlater hæren, blir han ikke sivilist. Ikke umiddelbart, og ikke fullt og helt. Han blir en reserveoffiser. Han har ingen plikter, men han kan gjeninnkalles.» 22

«I hvor mange år?» sa Reacher. «Du har fått en sikkerhetsklarering.» «Det husker jeg godt.» «Husker du papirene du måtte skrive under på for å få den?» «Vagt,» sa Reacher. Han husket en haug med folk i et rom, alle var voksne og alvorlige. Advokater og notarius publicuser og segl og stempler og penner. Morgan sa: «Det sto mye med liten skrift der. Naturligvis. Hvis man først får kjennskap til nasjonens hemmeligheter, vil nasjonen gjerne ha en viss kontroll over en. Før, under og etter.» «Hvor lenge etter?» «Det meste er hemmelighetsstemplet i seksti år.» «Det er latterlig.» «Slapp av,» sa Morgan. «Det står ikke med liten skrift at man er reserveoffiser i seksti år.» «Det er bra.» «Det er verre enn som så. Det står på ubestemt tid. Men tilfeldigvis har Høyesterett allerede ødelagt det for oss. De har slått fast at vi må respektere de tre grunnleggende restriksjonene som er felles for alle saker under Del 10.» «Og det er?» «For å kunne innkalles må man ha god helse, være under femtifem år gammel og være i stand til å få opplæring.» Reacher sa ingenting. Morgan spurte: «Hvordan er helsen din?» «Ganske bra.» «Hvor gammel er du?» «Jeg er langt unna femtifem.» «Er du i stand til å få opplæring?» «Det tviler jeg på.» «Jeg også. Men det er en empirisk avgjørelse som vi får ta underveis.» «Mener du alvor?» «Fullt og helt,» sa Morgan. «Jack Reacher, fra denne 23

stund på denne dag er du formelt gjeninnkalt til militærtjeneste.» Reacher sa ingenting. «Du er tilbake i hæren, major,» sa Morgan. «Du er min med hud og hår.»

Det var ingen stor seremoni. Ingen innskriving eller gjeninnskriving. Bare Morgans ord, og så ble det litt mørkere i rommet da en fyr tok oppstilling i korridoren, foran døren, og sperret for lyset som kom inn gjennom det riflede glasspanelet. Reacher kunne se ham selv om han var skåret opp vertikalt, en høy, bredskuldret vaktpost som sto på stedet hvil med ansiktet vendt bort. Morgan sa: «Jeg er forpliktet til å fortelle deg at det finnes en ankeprosess. Du skal få full tilgang til den. Du skal få oppnevnt en advokat.» Reacher sa: «Få oppnevnt?» «Det handler bare om enkel logikk. Du kommer til å prøve å anke deg ut, hvilket impliserer at du allerede er inne. Hvilket betyr at du får det Hæren velger å gi deg. Men jeg antar at vi vil være fornuftige.» «Jeg husker ingen Juan Rodriguez.» «Du skal få en advokat for det også.» «Hva skal liksom ha skjedd med fyren?» «Ikke vet jeg,» sa Morgan. «Ikke jeg heller. Jeg husker ham ikke.» «Du etterlot ham med hjerneskade. Den tok livet av ham til slutt.» «Hvem var han?» «Det nytter ikke å nekte for det i evighet.» «Jeg nekter ikke for det. Jeg sier bare at jeg ikke husker fyren.» «Den diskusjonen kan du ta med advokaten din.» 25

«Og hvem er Candice Dayton?» «Det samme. Men en annen advokat.» «Hvorfor en annen?» «En annen type sak.» «Er jeg arrestert?» «Nei,» sa Morgan. «Ikke ennå. Påtalemakten vil ta en avgjørelse om det når de finner det for godt. Men fram til da er du underlagt ordre, fra for to minutter siden. Du får foreløpig tilbake din tidligere grad. Administrativt sett er du tilknyttet denne enheten, og ordren din går ut på å anse denne bygningen som ditt tjenestested og stille opp her hver morgen klokken 08.00. Du skal ikke forlate området. Området er definert som innenfor en radius på åtte kilometer fra dette skrivebordet. Du skal innkvarteres der Hæren finner det for godt å innkvartere deg.» Reacher sa ingenting. Morgan sa: «Er det noen spørsmål, major?» «Må jeg gå i uniform?» «Ikke på dette stadiet.» «Det var en lettelse.» «Dette er ikke noe å le av, Reacher. Den potensielle ulempen er betydelig. For deg personlig, mener jeg. I verste fall må du sone en livstidsdom i Leavenworth for drap. Men mer sannsynlig ti år for forsettlig drap, siden det er seksten år siden det skjedde. I beste fall er heller ikke så attraktivt, siden vi blir nødt til å ta en kikk på den opprinnelige forbrytelsen. Jeg vil tro at det blir minimum upassende oppførsel og en ny avskjed, denne gangen ikke i nåde. Men advokaten din kan gå gjennom det med deg.» «Når da?» «Avdelingen det gjelder er allerede varslet.» Det var ingen celler i den gamle bygningen. Ingen sikrede fasiliteter. Det hadde det aldri vært. Bare kontorer. Reacher ble sittende der han satt, i besøksstolen. Ingen så på ham, ingen snakket til ham, han ble ignorert. Vaktposten sto på stedet hvil på den andre siden av døren. Morgan begynte å taste og 26

skrive og scrolle på den bærbare pc-en. Reacher lette i hukommelsen etter Juan Rodriguez. For seksten år siden hadde han vært øverste befal for 110. i tolv måneder. Helt i begynnelsen. Navnet Rodriguez hørtes latinamerikansk ut. Reacher hadde kjent mange latinamerikanere både i og utenfor forsvaret. Han husket at han hadde slått til folk av og til, både i og utenfor forsvaret, noen av dem var latinamerikanere, men ingen av dem het Rodriguez. Og hvis Rodriguez hadde vært interessant for 110. avdeling, ville han helt sikkert ha husket navnet. Spesielt siden det var så tidlig, da hadde enhver sak stor betydning. 110. spesialavdeling hadde vært et eksperimentelt opplegg. Man fulgte med på hver bevegelse de gjorde. Hvert eneste resultat ble evaluert. Hver eneste tabbe ble obdusert. Han spurte: «Hva er den påståtte sammenhengen?» Ikke noe svar fra Morgan. Fyren fortsatte bare å taste og skrive og scrolle. Så Reacher lette i hukommelsen etter en kvinne som het Candice Dayton. Igjen hadde han kjent mange kvinner, både i og utenfor forsvaret. Candice var et forholdsvis vanlig navn, og det var for så vidt også Dayton. Men sammen betydde ikke de to navnene noe spesielt for ham. Det gjorde heller ikke kallenavnet, Candy. Candy Dayton? Candice Dayton? Ingenting. Ikke at han husket alt. Ingen husket alt. Han spurte: «Hadde Candice Dayton noen forbindelse med Juan Rodriguez?» Morgan kikket opp som om han var overrasket over å se at han hadde en gjest på kontoret sitt. Som om han hadde glemt det. Han svarte ikke på spørsmålet. Han tok bare en av de kompliserte telefonene sine og bestilte en bil. Så ba han Reacher gå ned og vente hos sersjanten nede. Tre kilometer unna tok mannen som bare tre mennesker i hele verden kjente som Romeo, fram mobilen sin og ringte nummeret til mannen som bare to mennesker i hele verden kjente som Julie, og sa: «Han er gjeninnkalt til tjeneste. Oberst Morgan har akkurat lagt det inn på pc-en.» 27

Julie sa: «Hva skjer videre?» «For tidlig å si.» «Kommer han til å stikke av?» «Det vil ethvert fornuftig menneske gjøre.» «Hvor plasserer de ham?» «På det vanlige motellet deres, går jeg ut fra.» Sersjanten ved skranken nede sa ingenting. Hun var like skåret for tungebåndet som tidligere. Reacher lente seg mot veggen og fikk tiden til å gå i taushet. Ti minutter senere kom en menig inn fra kulden og ba Reacher om å følge med ham. Formelt og høflig. Uskyldig inntil det motsatte var bevist, gikk Reacher ut fra. Ute på parkeringsplassen sto en sliten militær sedan med motoren i gang. En ung løytnant stabbet omkring ved siden av den, klossete og flau. Han holdt bakdøren åpen, og Reacher satte seg inn. Løytnanten satte seg i passasjersetet foran, og den menige kjørte. Halvannen kilometer senere kom de til et motell, et forfallent, salrygget gammelt skur på en mørk parkeringsplass på en stille trefeltsvei i forstaden. Løytnanten signerte på et papir, nattevakten ga Reacher en nøkkel og den menige kjørte løytnanten bort igjen. Og det var da den andre bilen ankom, med mennene i T-skjorte og joggebukse.

Det var ingen lommer i joggebuksene, og ingen i T-skjortene heller. Og ingen av mennene hadde identitetsmerker. Ingen legitimasjon i det hele tatt. Bilen deres var også ren. Ingenting i den, bortsett fra Hærens vanlige dokumentpakke, som lå pent inne i hanskerommet. Ingen våpen, ingen personlige eiendeler, ingen skjulte lommebøker, ingen papirlapper, ingen bensinkvitteringer. Bilskiltet hadde et vanlig, offentlig registreringsnummer. Det var ikke noe unormalt med bilen, bortsett fra de to nye bulkene i dørene. Fyren på venstre side lå i veien for døren. Reacher dro ham to meter bortover på asfalten. Han gjorde ikke motstand. Livet er ikke noe tv-program. Hvis man slår en fyr hardt i tinningen, spretter han ikke opp igjen og fortsetter å slåss. Han blir liggende i minst en time, kvalm og svimmel og desorientert. En lekse han lærte for lenge siden: Menneskets hjerne er mye mer følsom for ytre påvirkning fra sidene enn foran og bak. Muligens en evolusjonær besynderlighet, i likhet med så mye annet. Reacher åpnet døren på førersiden og satte seg inn i bilen. Motoren var slått av, men nøkkelen sto fortsatt i. Han skjøv setet bakover og startet motoren. Han ble sittende stille en lang stund og stirre rett framfor seg gjennom frontruten. De fant deg ikke før. De kommer ikke til å finne deg nå. Hæren bruker ikke sporhunder. Og en sporhund ville uansett ikke ha funnet deg. Ikke sånn som du ser ut til å leve. Han justerte speilet, satte foten på bremsen og fikk fomlet 29

bilen i gir. Minimum upassende oppførsel og en ny avskjed, denne gangen ikke i nåde. Han løftet foten fra bremsen og kjørte sin vei. Han kjørte rett tilbake til den gamle bygningen hvor hovedkvarteret var og parkerte på trefeltsveien femti meter bortenfor. Bilen var varm, og han lot motoren gå så den skulle holde seg varm. Han fulgte med gjennom frontruten og så ingen aktivitet foran seg. Ingen kom eller gikk. I hans tid hadde 110. vært i aktivitet døgnet rundt, sju dager i uken, og han så ingen grunn til at det skulle ha forandret seg. Den menige nattevakten ville bli værende der, en vakthavende offiser ville være på plass og de andre offiserene ville gå av vakt så snart jobben deres var gjort, hva den enn var. Normalt. Men ikke akkurat denne kvelden. Ikke når det var trøbbel eller krise, og i hvert fall ikke når man hadde en problemløser i huset. Ingen ville dra før Morgan. Sånn er det i hæren. Morgan dro en time senere. Reacher så ham tydelig. En vanlig sedan kom ut gjennom porten, svingte inn på trefeltsveien og kjørte rett forbi der Reacher sto parkert. I mørket fikk han et glimt av Morgan bak rattet, med ACU-pyjamas og briller. Håret var fortsatt velstelt, han stirret rett fram og holdt begge hendene på rattet som en gammel grandtante på tur til butikken. Reacher fulgte med i speilet og så baklysene forsvinne over bakketoppen. Han ventet. Og helt riktig, i løpet av det neste kvarteret var det rene utvandringen. Fem andre biler kom ut, to av dem svingte til venstre, tre svingte til høyre. Fire kjørte alene, én hadde tre mennesker om bord. Alle bilene var fulle av nattedugg, og alle la kald, hvit eksos etter seg. De forsvant i det fjerne, mot venstre og høyre, eksosen drev bort og verden ble stille igjen. Reacher ventet i ti minutter til, sånn i tilfelle. Men det skjedde ikke noe mer. Femti meter unna lå den gamle bygningen fredelig og stille. Nattevakten var i sin egen verden. Reacher satte bilen i gir, rullet langsomt nedover bakken og 30

svingte inn porten. En ny vaktpost satt i vakthytten. En ung fyr, uttrykksløs og stoisk. Reacher stoppet og rullet ned vinduet, og gutten sa: «Sir?» Reacher oppga navnet sitt og sa: «Jeg melder meg til tjeneste etter ordre.» «Sir?» gjentok fyren. «Står jeg på listen din?» Fyren sjekket. «Ja, sir,» sa han. «Major Reacher. Men først i morgen tidlig.» «Jeg har ordre om å melde meg til tjeneste før 08.00.» «Ja, sir. Jeg ser det. Men nå er den 23.00, sir. Om kvelden.» «Som er før 08.00 om morgenen. Som jeg har ordre om.» Fyren sa ingenting. Reacher sa: «Det er enkel kronologi. Jeg er ivrig etter å komme i gang, derfor er jeg her litt tidlig.» Ikke noe svar. «Du kan sjekke med oberst Morgan, hvis du vil. Han er sikkert tilbake på innkvarteringen sin nå.» Ikke noe svar. «Eller du kan sjekke med vakthavende sersjant.» «Ja, sir,» sa gutten. «Jeg gjør det isteden.» Han ringte opp, lyttet et øyeblikk, la på og sa: «Sir, sersjanten ber om at du kommer innom skranken.» «Det skal jeg gjøre, soldat,» sa Reacher. Han kjørte videre og parkerte ved siden av den lille, røde toseteren som fortsatt sto der, nøyaktig der den hadde stått før. Han gikk ut, låste og gikk gjennom kulden og bort til døren. Lobbyen virket stille og fredelig, bokstavelig talt som forskjellen på natt og dag. Men den samme sersjanten satt bak skranken i resepsjonen. Hun gjorde seg ferdig med gjøremålene sine før hun gikk av vakt. Hun satt på en høy krakk og skrev på et tastatur. Oppdaterte antagelig dagens logg. I forsvaret var det viktig å oppdatere alle registre. Hun stoppet og kikket opp. Reacher spurte: «Fører du opp dette besøket på den offisielle oversikten?» 31

Hun sa: «Hvilket besøk? Og jeg sa til den menige at han heller ikke skulle gjøre det.» Ikke skåret for tungebåndet lenger. Ikke nå som inntrengeren Morgan var ute av huset. Hun virket ung, men veldig handlekraftig, som alle sersjanter rundt omkring i verden. På navnelappen over høyre bryst sto det at hun het Leach. Hun sa: «Jeg vet hvem du er.» Reacher sa: «Har vi truffet hverandre før?» «Nei, sir, men navnet ditt er berømt her. Du var første øverste befal for denne enheten.» «Vet du hvorfor jeg er tilbake?» «Ja, sir. Vi ble fortalt det.» «Hvordan reagerte folk flest?» «Blandet.» «Hvordan reagerte du personlig?» «Jeg er sikker på at det finnes en god forklaring. Og seksten år er lang tid, hvilket antagelig gjør det til et spørsmål om politikk. Som vanligvis bare er tullprat. Og selv om det ikke er det, er jeg sikker på at fyren fortjente det. Eller det som verre var.» Reacher sa ingenting. Leach sa: «Jeg vurderte å advare deg da du kom inn. Det ville ha vært best for deg om du bare hadde stukket av. Så egentlig hadde jeg mest lyst til å få deg ut herfra igjen, men jeg hadde ordre om ikke å gjøre det. Beklager.» Reacher spurte: «Hvor er major Turner?» Leach sa: «Det er en lang historie.» «Hvordan er den?» «Hun ble overflyttet til Afghanistan.» «Når?» «Midt på dagen i går.» «Hvorfor det?» «Vi har folk der. Det oppsto et problem.» «Hva slags problem?» «Det vet jeg ikke.» «Og?» «Hun kom aldri fram.» 32

«Er du helt sikker på det?» «Uten tvil.» «Men hvor er hun da?» «Det er det ingen som vet.» «Når kom oberst Morgan hit?» «Noen timer etter at major Turner dro.» «Hvor mange timer?» «Omtrent to.» «Oppga han noen grunn for at han kom hit?» «Det ble antydet at major Turner var løst fra sin stilling.» «Ikke noe spesielt?» «Ingenting.» «Hadde hun rotet det til?» Leach svarte ikke. Reacher sa: «Du kan snakke helt fritt, sersjant.» «Nei, sir, hun hadde ikke rotet det til. Hun gjorde en veldig god jobb.» «Så det er alt du har? Antydninger og forsvinninger?» «Hittil.» «Ikke noe sladder?» spurte Reacher. Sersjanter var alltid en del av et nettverk. Hadde alltid vært det, kom alltid til å være det. Som en ryktebørs. Som uniformerte utgaver av tabloidaviser. Leach sa: «Jeg hørte en liten ting.» «Og det var?» «Det er kanskje ikke noe.» «Men?» «Og det har kanskje ingen sammenheng.» «Men?» «Noen fortalte meg at de har fått en ny fange i vaktarresten på Fort Dyer.»

Fort Dyer var en av Hærens baser som lå like ved Pentagon. Men Leach fortalte Reacher at åtte år etter at han mønstret av hadde et kostnadskutt slått den sammen med marineinfanteriets Helsington House, som lå like i nærheten. Det nye, utvidete anlegget hadde fått det logiske, om enn klossete navnet Joint Base Dyer-Helsington House. I Reachers dager hadde både Dyer og Helsington House hatt høy status hver for seg, og stort sett hatt overordnede og veldig viktige folk i staben. Resultatet var at kjøpesenteret på Dyer minte mer om Saks Fifth Avenue enn om Wal-Mart. Og han hadde hørt at marineinfanteriets butikker var enda finere. Derfor sto den nye, sammenblandete versjonen neppe noe lavere på den sosiale rangstigen. Derfor inneholdt cellene sannsynligvis bare fanger med høy status. Ingen fulle bråkmakere eller småtyver der. En MP-major med et problem ville være en typisk innsatt. Derfor var kanskje ryktet Leach hadde hørt sant. Vaktarresten på Dyer lå nord og vest for Pentagon, diagonalt over kirkegården. Mindre enn åtte kilometer fra 110.s hovedkvarter. Mye mindre. «Hæren og marineinfanteristene på samme sted?» sa Reacher. «Hvordan går det?» «Politikerne gjør alt for å spare,» sa Leach. «Kan du ringe og si at jeg kommer?» «Drar du dit? Nå?» «Jeg har ikke noe bedre å gjøre akkurat nå.» «Har du et kjøretøy?» «Midlertidig,» sa Reacher.

Kvelden i forstedene var stille og mørk, og kjøreturen til Dyer tok mindre enn ti minutter. Det tok mye lengre tid å komme seg inn på Joint Base. Sammenslåingen hadde funnet sted mindre enn fire år etter 11. september, og de kostnadene man hadde kuttet hadde i hvert fall ikke gått ut over sikkerheten. Hovedporten lå på sørsiden av anlegget, og var imponerende. Det var dragetenner av betong overalt, som tvang trafikken inn i en stadig smalere fil som var blokkert av tre vakthytter på rad. Reacher var iført sjuskete, sivile klær og hadde ingen militær legitimasjon. Faktisk ingen legitimasjon i det hele tatt, bortsett fra et slitt og medtatt amerikansk pass som for lengst hadde gått ut på dato. Men han satt i en offisiell bil, noe som ga et godt førsteinntrykk. Og forsvaret hadde datamaskiner som ville vise at han var i aktiv tjeneste fra og med den kvelden. Og Hæren hadde sersjanter, og Leach hadde kontaktet nettverket sitt med en haug med telefoner og bedt dem gjøre henne en tjeneste. Og Dyer hadde en kriminaletterforskningsavdeling, og Reacher ble mildt overrasket over å oppdage at det fortsatt fantes folk som kjente folk som kjente folk som husket navnet hans. Resultatet var at bare førtifem minutter etter at han stoppet ved den første bommen, sto han ansikt til ansikt med en MP-kaptein på vaktarrestkontoret. Kapteinen var en alvorlig, mørk mann på omtrent tretti år. På uniformen hans sto navnet Weiss. Han virket ærlig og ordentlig og forholdsvis vennlig innstilt, så Reacher sa: «Dette er et rent personlig anliggende, kaptein. Ikke på noen måte offisielt. Og jeg er antagelig en smule giftig for tiden, så du bør gå ekstremt forsiktig fram. Du bør holde dette besøket utenfor alle protokoller. Eller nekte å snakke med meg i det hele tatt.» Weiss spurte: «Hvordan giftig?» «Det virker som noe jeg gjorde for seksten år siden har kommet tilbake og bitt meg i rumpa.» «Hva gjorde du?» «Det husker jeg ikke. Men noen kommer nok utvilsomt til å minne meg på det ganske snart.» 35

«Ifølge dataen har du nettopp blitt gjeninnkalt.» «Korrekt.» «Det har jeg aldri hørt om før.» «Ikke jeg heller.» «Det høres ikke bra ut. Det er som om noen virkelig vil ha deg tilbake innenfor vårt juridiske område.» Reacher nikket. «Det var sånn jeg oppfattet det. Som om jeg ble utlevert fra det sivile liv for å stå til rette for noe. Men prosedyren var mye enklere. Det var ikke snakk om noen høring.» «Tror du de mener alvor?» «Akkurat nå føles det sånn.» «Hva kan jeg gjøre for deg?» «Jeg leter etter major Susan Turner fra 110. MP.» «Hvorfor?» «Det er personlig, som jeg sa.» «Har det noen forbindelse med problemet ditt?» «Nei. Ikke på noen måte.» «Men du var i 110., ikke sant?» «Lenge før major Turner var i nærheten av det.» «Så du er ikke her for å undergrave et vitneprov eller for å påvirke et vitne?» «Absolutt ikke. Dette er en helt annen sak.» «Er du en venn av henne?» «Jeg har håp om at det skal utvikle seg til det i framtiden. Eller ikke. Det kommer an på hva jeg synes når jeg treffer henne.» «Har du ikke truffet henne?» «Er hun her?» Weiss sa: «I en celle. Siden i går ettermiddag.» «Hva er hun anklaget for?» «Hun tok imot bestikkelser.» «Fra hvem?» «Det vet jeg ikke.» «For hva?» «Det vet jeg ikke.» «Hvor stor var bestikkelsen?» 36

«Jeg er bare fangevokteren,» sa Weiss. «Du vet hvordan det er. De gir meg ikke alle detaljer.» «Kan jeg få treffe henne?» «Besøkstiden er over.» «Hvor mange gjester har du her i kveld?» «Bare henne.» «Da har du det ikke travelt. Og dette er uoffisielt, ikke sant? Så ingen får vite om det.» Weiss åpnet en grønn ringperm. Notater, prosedyrer, stående ordre, noen var datautskrifter, andre var skrevet for hånd. Han sa: «Det virker som hun har ventet deg. Hun leverte en henstilling via advokaten sin. Hun nevnte deg ved navn.» «Hva står det i henstillingen?» «Det er kanskje egentlig mer en instruks.» «Hva står det?» «Hun vil ikke treffe deg.» Reacher sa ingenting. Weiss kikket ned på ringpermen og sa: «Sitat: Etter siktedes uttrykte henstilling skal ikke under noen omstendigheter major Jack Reacher, U.S. Army, nå sivil, tidligere øverste befal for 110. MP, få besøkstilgang.»