Varslet

Varslet

P.C. Cast og Kristin Cast

Varslet House of Night Bok 9

Oversatt av Gry Wastvedt

P.C. Cast og Kristin Cast Originalens tittel Destined Oversatt av Gry Wastvedt Copyright 2011 © P.C. og Kristin Cast Published by agreement with Ulf Töregård Agency AB. Originally published in the United States of America

by St. Martin’s Press, LLC. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-37402-0 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Angela Goddard Omslagsfoto: Herman Estevez Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i Sabon 10,4/13,5 og trykt på Munken print classic 80g 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Allie Jensen, med vår aller største takknemlighet.

Den eneste grunnen til at vår magi virker, er at du er magisk!

Takk

Takk til vår fantastiske familie i St. Martin’s Press. Vi hjerter forlaget vårt!

Som alltid setter vi stor pris på vår agent og venn Meredith Bernstein. Uten henne ville det ikke vært noe House of Night.

Vi setter også stor pris på Will Rogers High School fordi de er kule nok til å la oss kravle rundt i den fantastiske bygningen og omgjøre den til fiksjon. (Nei, ingen flotte art deco-bygninger ble skadet under skrivingen av denne boken!)

Og når vi snakker om flotte og nydelige – en kjempetakk til hjembyen vår. Vi er overveldet over all støtten HoN får fra byen og innbyggerne i Tulsa! De følgende er spesielt godt dyppet i fantastisk-saus: Ambassador Hotel og Chalkboard restaurant, Moody’s Fine Jewelry, Starbucks på Utica Square, Miss Jackson’s, The Dolphin, The Wild Fork restaurant, Little Black Dress, Gilcrease og Philbrook Museum og Street Cats. Og takk til våre trofaste, vidunderlige lesere som har kommet til Tulsa for å være med på HoN-turer i byen! Fansen vår rocker!

Og sist, men ikke minst: Takk, Josh! for all Oklahomaslangen, men mest for at du tar styringen.

Prolog

Zoey Jeg tror mamma er død.

Jeg sa det lavt. Ordene føltes feil, unaturlige, som om jeg forsøkte å forstå en verden som var snudd opp ned eller hvor solen sto opp i vest.

Hulkende trakk jeg pusten lenge og vel og rullet meg over på siden og grep etter enda et papirlommetørkle fra boksen som sto på gulvet ved siden av sengen.

Stark mumlet i søvne og rørte urolig på seg.

Sakte og forsiktig reiste jeg meg fra sengen, grep Starks svære collegegenser som han hadde slengt fra seg, dro den på og krøllet meg sammen i sakkosekken som sto inntil veggen i det lille tunnelrommet vårt.

Det gnisset i sakkosekken da jeg rørte på meg, og det fikk Stark til å rynke pannen og mumle noe igjen. Jeg pusset nesen. Stille. Slutt å gråte slutt å gråte slutt å gråte!

Det hjelper ikke. Det får ikke mamma til å komme tilbake. Jeg blunket mange ganger og pusset nesen igjen.

Kanskje det bare hadde vært en drøm. Men selv mens jeg tenkte det, visste hjertet mitt at det var sant. Nyx hadde dratt meg ut av drømmeland for å vise meg en åpenbaring av mamma som stiger inn i Annenverdenen. Det betyr at 9

mamma er død. Mamma sa til Nyx at hun var lei seg for at hun hadde sviktet meg, sa jeg til meg selv mens tårene på nytt strømmet nedover kinnene mine.

«Hun sa at hun elsket meg,» hvisket jeg.

Jeg hadde ikke lagd særlig høy lyd, men Stark vred og vendte urolig på seg. «Stopp!»

Jeg smelte igjen munnen, enda jeg visste at det ikke var min hvisken som forstyrret søvnen hans. Stark er min kriger, min vokter og kjæreste. Nei, kjæreste er langt fra dekkende. Det er et bånd mellom Stark og meg som går mye dypere enn dating og sex og andre ting som hører med i et vanlig forhold. Det var derfor han var så urolig. Han kunne merke at jeg var lei meg – selv i drømme visste han at jeg gråt og var lei meg og redd og – Stark skjøv dyna vekk fra brystkassen, og jeg kunne se at hånden var hardt knyttet. Blikket mitt falt på fjeset hans. Han sov fremdeles, men pannen hadde dype furer fordi han rynket den så hardt.

Jeg lukket øynene og trakk pusten dypt for å samle meg. «Ånd,» hvisket jeg. «Jeg ber deg, kom til meg.» Øyeblikkelig følte jeg elementet stryke mot huden min.

«Hjelp meg. Nei, forresten, hjelp Stark ved å skjule min tristhet sånn at han ikke merker den.» Og kanskje, la jeg til for meg selv, kanskje du kan hjelpe meg å skjule noe av min tristhet for meg selv også. Om bare for en liten stund. Jeg trakk pusten dypt igjen mens ånd beveget seg i meg og rundt meg og virvlet bort til sengen. Da jeg åpnet øynene, kunne jeg faktisk se at luften rundt Stark dirret.

Det så ut som om huden hans glødet idet elementet la seg rundt ham som et gjennomsiktig teppe. Jeg kjente at jeg ble varm og kikket nedover armene mine der jeg så den samme gløden hvile på huden min. Stark slapp et langt lettelsens sukk sammen med meg mens ånd utrettet sin 10

beroligende magi, og for første gang på flere timer følte jeg at tristheten ble ørlite lettere.

«Takk, ånd,» hvisket jeg idet jeg la armene rundt skuldrene mine i en tett omfavnelse. Da jeg satt der innhyllet i den trøstende nærheten til det elementet jeg føler meg mest knyttet til, følte jeg meg faktisk litt søvnig. Men så kjente jeg brått en annen slags varme trenge inn i bevisstheten min. Sakte, for ikke å bryte den fortrøstningsfulle fortryllelsen som elementet skapte, løsnet jeg taket rundt skuldrene mine og flyttet hendene sakte fram og la dem mot brystet.

Hvorfor er seersteinen varm? Den lille, runde steinen festet til et sølvkjede lå mellom brystene mine. Jeg hadde hatt den på meg siden Sgiach ga meg den før jeg dro fra den vakre, magiske Isle of Skye.

Forundret trakk jeg steinen opp fra collegegenseren og førte fingrene over den glatte marmoren. Jeg syntes fremdeles den så ut som en halspastill med hull i midten, bortsett fra at marmoren fra Skye glitret med et overjordisk lys, som om elementet jeg hadde påkalt, hadde gitt den liv – som om varmen jeg kjente, kom av at den pulserte av liv.

Dronning Sgiachs stemme runget i hukommelsen: «En seerstein søker seg bare fram til den eldste magien; den som jeg beskytter her på øya mi. Jeg gir den til deg slik at du også faktisk kan kjenne igjen De gamle, hvis noen fremdeles eksisterer der i utenverdenen …»

Mens jeg gjentok ordene hennes inni meg, snurret steinen sakte rundt, nærmest litt bedagelig. Hullet i midten var som et slags miniteleskop. Mens den snurret, kunne jeg gjennom hullet se at Stark ble lyst opp, og min verden endret seg også, ble mindre, og plutselig forandret alt seg.

11

Kanskje det skyldtes at ånd var så nær meg i det øyeblikket, men det jeg så, føltes ikke på langt nær så sterkt som den første gangen jeg så gjennom steinen på Skye, da jeg faktisk besvimte.

Men det betød ikke at det var mindre opprivende.

Stark var der, han lå på ryggen med brystet blottet. Elementet ånds glød var borte. Isteden så jeg et annet bilde, men det var uklart, og jeg kunne ikke se trekkene hans tydelig. Det så ut som noens skygge. Det rykket i Starks arm, og hånden hans åpnet seg. Skyggens hånd åpnet seg. Mens jeg så på, dukket voktersverdet – det massive, lange sverdet som hadde kommet til Stark i Annenverdenen – opp i Starks hånd. Jeg gispet overrasket, og den spøkelsesaktige krigeren vendte hodet i min retning og lukket hånden rundt hjaltet. Øyeblikkelig endret voktersverdet fasong, ble til et langt, svart spyd – farlig, dødelig, spissen dekket av blod som virket altfor velkjent. Redselen strømmet gjennom meg.

«Nei!» ropte jeg. «Ånd, gi Stark styrke! Få den tingen til å forsvinne!» Med en lyd som hørtes ut som vingeslagene til en gigantisk fugl, forsvant åpenbaringen, seersteinen ble kald, og Stark satte seg opp i sengen og så på meg med pannen full av rynker.

«Hva gjør du der borte?» Han gned seg i øynene.

«Hvorfor bråker du så fælt?»

Jeg åpnet munnen for å prøve å forklare det bisarre jeg nettopp hadde sett, men så sukket han så tungt og la seg ned igjen mens han løftet opp dyna og vinket søvnig på meg. «Kom hit. Jeg kan bare sove når du krøller deg sammen inntil meg. Og jeg trenger faktisk å sove.»

«Okei, jeg trenger også å sove,» sa jeg og skyndte meg bort til ham på skjelvne bein og krøllet meg sammen inn12

til ham med hodet på skulderen hans. «Du, det skjedde noe sprøtt nå nettopp,» begynte jeg, men da jeg løftet hodet for å se på ham, møtte Starks lepper mine. Overraskelsen varte ikke lenge, og jeg gled inn i kysset. Det var godt – så godt å ligge inntil ham. Han la armene rundt meg. Jeg presset meg mot ham mens leppene hans flyttet seg nedover halsen min. «Sa ikke du at du trengte å sove?» Jeg hørtes litt andpusten ut.

«Jeg trenger deg mer,» sa han.

«Ja,» sa jeg. «Jeg også.»

Så tapte vi oss i hverandre. Starks berøring jaget vekk død og fortvilelse og redsel. Sammen minnet vi hverandre på liv og kjærlighet og lykke. Etterpå sovnet vi endelig, og seersteinen lå kald og glemt mellom oss på brystet mitt.

Kapittel 1

Aurox Menneskeguttens kropp hadde vært bløt, myk.

Det var overraskende hvor lett det hadde vært å ødelegge ham – å få det svake hjertet til å slutte å slå.

«Før meg til den nordre delen av Tulsa. Jeg vil ut i natten,» hadde hun sagt. Den ordren var begynnelsen på deres natt sammen.

«Ja, Gudinne,» hadde han svart øyeblikkelig da han ble vekket til live der borte i hjørnet på takterrassen som han hadde gjort til sitt.

«Ikke kall meg Gudinne. Kall meg …» Hun hadde sett ut som hun tenkte seg om. «… prestinne.» De fyldige leppene, glatte og røde, gled opp i et smil. «Jeg tror det er best at alle simpelthen kaller meg prestinne – i hvert fall foreløpig.»

Aurox hadde lagt knyttneven over hjertet i en gest han instinktivt visste var eldgammel, selv om det føltes rart og påtvunget. «Ja vel, Prestinne.»

Prestinne strøk forbi ham og vinket uopphørlig at han skulle følge etter henne.

Han hadde fulgt etter.

15

Han var blitt skapt for å følge etter. For å utføre hennes ordre. For å adlyde hennes kommando.

De satte seg inn i noe Prestinne hadde kalt bil, og verden hadde fløyet forbi. Prestinne hadde vist ham hvordan den fungerte.

Han fulgte med og lærte, akkurat som hun hadde befalt.

De hadde stanset og gått ut av bilen.

Ute på gaten luktet det død og forråtnelse, fordervelse og møkk.

«Prestinne, dette stedet er ikke –» «Beskytt meg!» snerret hun. «Men ikke vær overbeskyttende. Jeg kommer alltid til å gå hvor jeg vil, når jeg vil og gjøre akkurat hva jeg vil. Det er din jobb, nei forresten, hele din eksistens går ut på å beskytte meg mot fiender. Det er min skjebne at jeg stadig skaper nye. Følg med. Reager når jeg befaler deg å beskytte. Det er det eneste jeg krever av deg.»

«Ja vel, Prestinne,» hadde han svart.

Den moderne verden var et forvirrende sted. Så mange forskjellige lyder. Så mye han ikke visste. Han skulle gjøre som Prestinne befalte. Han skulle utføre det han var skapt for å gjøre, og – En hann hadde stilt seg i veien for Prestinne.

«Du er altfor vakker til å være i dette smuget på denne tiden uten annet enn en gutt til å holde deg med selskap.» Øynene hans ble store da han la merke til Prestinnes tatoveringer. «Så, vampyr, har du stanset her for å smake litt på denne gutten? Kanskje du skulle gi meg veska di, og så kan du og jeg snakke om hvordan det er å være sammen med et ekte mannfolk.»

Prestinne sukket og hørtes ut som hun kjedet seg. «Du har misforstått helt: Jeg er ikke en hvilken som helst vampyr, og dette er ingen gutt.»

16

«Hva mener du med det?»

Prestinne ignorerte mannen og så på Aurox over skulderen.

«Nå bør du beskytte meg. Vis meg hva slags våpen det er jeg har fått kommandoen over.»

Han adlød uten noen bevisst tanke. Uten å nøle kastet Aurox seg over mannen. Med en rask bevegelse presset Aurox tomlene inn i mannens stirrende øyne, og det var det som fikk ham til å begynne å skrike.

Mannens redsel strømmet over ham, næret ham. Like lett som han trakk pusten, trakk Aurox inn smerten han påførte. Mannens redsel bølget gjennom ham, pulserte varmt og kaldt. Aurox kjente at hånden ble hardere, forandret seg, ble noe mer. Det som hadde vært vanlige fingre, ble klør. Han trakk dem ut av mannens øyne da blodet begynte å piple ut av ørene hans. Med kraften han lånte fra smerten og frykten, løftet Aurox mannen og slengte ham inn i den nærmeste veggen.

Mannen skrek igjen.

For en vidunderlig, grufull ekstase! Aurox kjente at forandringen rislet gjennom kroppen. De simple menneskeføttene ble til klover. Musklene i leggene ble større.

Brystkassen hevet seg slik at skjorten han hadde på, revnet. Og mest fantastisk av alt var at Aurox kjente at tykke, dødelige horn vokste ut av pannen.

Da mannens tre venner kom stormende inn i smuget for å hjelpe ham, hadde han sluttet å skrike.

Aurox slapp mannen ned i skitten, snudde seg og stilte seg mellom Prestinne og de som han trodde kunne være en trussel mot henne.

«Hva faen?» Den første mannen bråstanset.

«Jeg har aldri sett no’ lignende før,» sa den andre mannen.

17

Aurox hadde allerede begynt å suge til seg redselen som strålte fra dem. Huden hans banket av den kalde ilden.

«Har’n horn? Å, faen ta. Jeg stikker.» Den tredje mannen snudde og skyndte seg tilbake samme vei han var kommet. De andre to begynte sakte å rygge bakover, storøyde, sjokkerte, stirrende.

Aurox så på Prestinne. «Hva befaler du?» I en fjern avkrok av sjelen undret han seg over lyden av sin egen stemme – hvor knurrende den var, så dyrisk.

«Smerten deres gjør deg sterkere.» Prestinne så fornøyd ut. «Og annerledes, villere.» Hun så på de to mennene som trakk seg tilbake, og den fyldige overleppen snurpet seg i et flir. «Det var interessant … Drep dem.»

Aurox bevegde seg så hurtig at den nærmeste mannen ikke hadde noen mulighet til å unnslippe. Han spiddet ham i brystet, løftet ham opp slik at han vred seg i smerte og skrek og gjorde på seg.

Dette gjorde bare Aurox enda mektigere.

Med et kraftig kast med hodet fløy den spiddete mannen inn i veggen og landet i en taus haug ved siden av den første mannen.

Den andre mannen sprang ikke sin vei. Isteden trakk han fram en lang, farlig kniv og gikk til angrep på Aurox.

Aurox fintet til siden, og så, da mannen overkompenserte, stampet han hoven gjennom foten hans og rev fjeset av ham idet han falt framover.

Aurox sto pesende over de tre likene av sine nedkjempede fiender. Han snudde seg mot Prestinne.

«Bra,» sa hun med en stemme helt fri for følelser. «Vi må komme oss vekk herfra før myndighetene kommer.»

Aurox fulgte etter henne. Han gikk tungt, hovene lagde furer i den skitne bakken. Han knyttet klørne og satte dem i siden mens han forsøkte å forstå alle følelsene som 18

raste gjennom kroppen hans og tok med seg kraften som hadde ført til denne villskapen.

Svak. Han følte seg svak. Og mer. Det var noe mer også.

«Hva er det?» snerret hun til ham da han nølte før han satte seg inn i bilen igjen.

Han ristet på hodet. «Jeg vet ikke. Jeg føler meg –» Hun lo. «Du føler ikke noe i det hele tatt. Du tenker for mye på dette her. Kniven min føler ikke. Revolveren min føler ikke. Du er mitt våpen; du dreper. Du får bare avfinne deg med det.»

«Ja vel, Prestinne.» Aurox satte seg inn i bilen og lot verden suse forbi. Jeg tenker ikke. Jeg føler ikke. Jeg er et våpen.

«Hvorfor står du her og ser på meg?» spurte Prestinne og stirret på ham med øyne av grønn is.

«Jeg venter på neste befaling, Prestinne,» sa han automatisk mens han lurte på hva han hadde gjort for å irritere henne. De var nettopp kommet tilbake til gjemmestedet hennes på toppen av en fantastisk bygning som ble kalt Mayo-bygningen. Aurox hadde gått ut på terrassen og simpelthen stilt seg opp der, rolig, og sett på Prestinne.

Hun slapp ut et langt sukk. «Jeg har ingen befaling akkurat for øyeblikket. Og må du stirre på meg hele tiden?»

Aurox vendte blikket bort og fokuserte på lyset fra byen som glitret så forlokkende mot nattehimmelen.

«Jeg venter på din befaling, Prestinne,» gjentok han.

«Men, herregud, da! Hvem kunne ha gjettet at redskapet som ble skapt for meg, ville være like tåpelig som han er vakker?»

Aurox merket en endring i luften før Mørket dukket opp fra røyk, skygge og natt.

19

«Tåpelig, vakker og dødelig …»

Stemmen runget inni hodet hans. Hele den enorme hvite oksen var nå synlig. Ånden hans stinket råttent, men likevel søtt. Blikket var grusomt og nydelig på en gang. Han var mysterium og magi og kaos, alt på en gang.

Aurox falt på kne foran beistet.

«Kom deg opp. Gå dit bort …» Hun veivet avvisende med hånden i retning skyggene i den andre enden av terrassen.

«Nei, jeg vil heller at han skal bli. Jeg liker å se på skapningene mine.»

Aurox visste ikke hva han skulle si. Dette beistet krevde hans oppmerksomhet, men Prestinne befalte over kroppen hans.

«Skapningene?» Prestinne la spesielt vekt på den siste delen av ordet mens hun langsomt nærmet seg den gedigne oksen. «Lager du ofte gaver som denne til dem som følger deg?»

Oksens latter var grusom, men Aurox merket seg at Prestinne ikke fortrakk en mine – at hun isteden nærmest ble trukket nærmere og nærmere beistet mens han snakket.

«Dette var interessant! Du våger faktisk å stille spørsmål ved mine beslutninger. Er du sjalu, min hjerteløse?»

Prestinne strøk oksens horn. «Har jeg grunn til det?»

Oksen gned mulen mot henne. Der han berørte Prestinne, revnet silken og avdekket den nakne huden under.

«Si meg, hva tror du hensikten var da jeg ga deg denne gaven?» Oksen besvarte spørsmålet med et nytt.

Prestinne blunket og ristet på hodet, som om hun var forvirret. Så landet blikket hennes på Aurox, som fremdeles sto på kne. «Herre, han er skapt for å beskytte, og 20

jeg er rede til å gjøre som du befaler for å vise min takknemlighet.»

«Jeg aksepterer det frodige forslaget ditt, men jeg må understreke at Aurox ikke bare er et beskyttelsesvåpen.

Aurox har ett formål, og det er å skape kaos.»

Prestinne gispet av sjokk. Hun blunket fort, og blikket flyttet seg fra oksen til ham, og så tilbake til oksen.

«Mener du det?» spurte hun med myk, tilbedende stemme. «Kan jeg skape kaos ved hjelp av dette vesenet?»

Oksens hvite øyne var som en syk, dalende måne. «Jeg mener det. Han er rett nok et beist, men hans kraft er stor.

Han vil kunne skape kaos hvor han går. Han er redskapet som er manifestasjonen av dine dypeste drømmer, og er det ikke det fullstendige og komplette kaos du ønsker?»

«Jo, å jo.» Prestinne hvisket fram ordene. Hun lente seg inntil oksens nakke og strøk ham over siden. «Åh, og hva vil du så gjøre med kaoset nå som du har kommandoen over det? Vil du styrte menneskenes byer og herske som vampyrdronning?»

Prestinnes smil var vakkert og grusomt. «Ikke dronning. Gudinne.»

«Gudinne? Men det finnes allerede en vampyrgudinne.

Det vet du svært godt. Før i tiden tjente du henne.»

«Du sikter til Nyx? Gudinnen som gir sine undersåtter fri vilje og frihet til å velge? Gudinnen som ikke vil blande seg inn fordi hun har så sterk tro på myten om fri vilje?»

Aurox mente han kunne høre et smil i beistets stemme, og lurte på hvordan det var mulig. «Jeg sikter til Nyx, ja, Gudinne over vampyrene og Natten. Vil du bruke kaoset til å utfordre henne?»

«Nei. Jeg vil bruke kaoset til å nedkjempe henne. Hva om kaoset truer selve verdens eksistens? Vil ikke Nyx 21

gripe inn og bryte sine egne regler for å redde sine barn?

Og vil ikke Gudinnen derved tilbakekalle kunngjøringen som gir menneskene fri vilje og forråde seg selv? Hva ville skje med hennes gudommelige styre dersom Nyx endrer det som er varslet skal skje?»

«Det kan jeg ikke uttale meg om, for det har aldri skjedd før.» Oksen snøftet av morskap. «Men spørsmålet er overraskende interessant – og du vet hvor glad jeg er i overraskelser.»

«Jeg håper bare at jeg kan fortsette å overraske deg om og om igjen, herre.»

«Bare betyr så lite …» sa oksen.

Aurox ble stående på kne på takterrassen lenge etter at Prestinne og oksen var gått sin vei og han var kastet til side og glemt. Han ble værende der de hadde forlatt ham, stirrende opp i himmelen.