Varsleren av John Grisham

Page 1


John Grisham

Varsleren Oversatt av Truls Holst Kopperud


John Grisham Originalens tittel: The Whistler Oversatt av Truls Holst Kopperud Copyright © 2016 Belfry Holdings, Inc. All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-55883-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Songquan Deng/123rf Sats: Type-it AS, SynergiWeb Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


KAPITTEL 1

Fra satellittradioen lød det dempet jazz, noe som var et kompromiss. Lacy, eieren av Priusen og følgelig av radioen, avskydde rap nesten like mye som Hugo, passasjeren, avskydde moderne country. De hadde hverken klart å bli enige om sportssamtaler, lokalsendinger, gamle slagere, humorprogrammer eller BBC, og hadde ikke engang vært i nærheten av bluegrass, CNN, opera eller et hundretall andre stasjoner. Av ren frustrasjon på hennes side og utmattelse hva ham angikk, kastet de tidlig inn håndkleet og bestemte seg for dempet jazz. Dempet, slik at Hugo i sin dype og langvarige lur ikke skulle bli forstyrret. Dempet fordi Lacy ikke brydde seg noe særlig om jazz heller. Det var en avgjørelse preget av at begge parter hadde ofret noe, en av mange som hadde gjort det mulig å holde samarbeidet gående opp gjennom årene. Han sov, og hun kjørte, og begge var fornøyde. På et tidspunkt før Det store sammenbruddet hadde Kontoret for domsmessige tjenestefeil, KDT, hatt tilgang til en liten sverm av hvitlakkerte, delstatseide Hondaer, alle med fire dører og lav kilometerstand. Men da budsjettene ble barbert, forsvant bilene. Lacy og Hugo og et utall andre av Floridas ansatte var nå pålagt å bruke egen bil i jobben mot en kjøregodtgjørelse på femti cent per kilometer. Hugo, som hadde fire unger og et pantelån i megaklassen, kjørte en utgammel Ford Bronco som knapt maktet turen til kontoret og på ingen måte egnet seg til langturer. Følgelig sov han. Lacy trivdes med stillheten. I likhet med kollegene gjennom5


førte hun flesteparten av sakene hun fikk, på egen hånd. Kraftige kutt i bevilgningene hadde gått hardt ut over kontoret, og i KDT var det nå ikke flere enn seks etterforskere igjen. Seks personer i en delstat med tyve millioner mennesker der det satt tusen dommere fordelt på seks hundre tinghus og administrerte en halv million saker i løpet av et år. Lacy var evig takknemlig for at så godt som samtlige dommere var ærlige og hardtarbeidende personer som gikk inn for rettferdighet og likhet for loven. Hadde de ikke vært det, ville hun for lengst sluttet. Det beskjedne antallet råtne epler i kurven holdt henne travelt opptatt femti timer per uke. Hun rørte lett ved blinklysbryteren og saktnet farten i avkjøringsfeltet. Idet bilen endret hastighet, fór Hugo opp, tilsynelatende lysvåken og klar for en ny dag. «Hvor er vi?» spurte han. «Nesten fremme. Tyve minutter igjen. Det er nå du skal snu deg over på den andre siden og snorke mot vinduet.» «Beklager. Snorket jeg?» «Du snorker alltid, det sier i hvert fall din kone.» «Nåvel, til mitt forsvar vil jeg bare få si at jeg vandret rundt på gulvet klokken tre i natt med hennes nyeste barn på armen. Jeg tror det er en jente. Hva heter hun?» «Kone eller datter?» «Ha-ha.» Den henrivende og evig gravide Verna holdt få detaljer skjult om ektemannen. Det var hennes kall å holde hans selvopptatthet i sjakk, og det var ingen liten oppgave. Hugo hadde vært en ener i football på high school, deretter elitespiller i sin klasse på Florida State University, og ble den første førsteårsstudenten som fikk spille en regulær kamp fra start. Han stilte som tailback, var høyt og lavt, i hvert fall i tre og en halv kamp, før han måtte fraktes av banen på båre med en ødelagt ryggvirvel et stykke opp mot nakken. Han sverget på å gjøre comeback. Hans mor sa nei. Han avla eksamen med glimrende resultater og begynte å studere jus. Hans storhetstid falmet raskt, men han hadde uvilkårlig beholdt litt av den selvsikre arrogansen som preget tidligere idrettsstjerner. «Jaså, tyve minutter?» gryntet han. 6


«Helt sikkert. Eller ikke. Hvis du vil, kan du bli sittende i bilen med motoren i gang og sove hele dagen.» Han veltet seg over på høyre side, lukket øynene og sa: «Jeg vil ha en ny partner.» «Det er jo en tanke, problemet er bare at ingen andre vil ha deg.» «En med større bil.» «Den bruker under halvliteren per mil.» Han gryntet om igjen, lå stille et øyeblikk før han rykket til, mumlet litt og satte seg opp. Han gnidde seg i øynene og sa: «Hva er det vi hører på?» «Samtalen om det hadde vi for lenge siden, omtrent da vi dro fra Tallahassee, rett før du gikk i hi.» «Jeg tilbød meg å kjøre, så vidt jeg husker.» «Mens du så med ett øye. Så viktig var det ikke. Hvordan går det med Pippin?» «Hun skriker mye. Vanligvis er det slik, og dette sier jeg ut fra min rike erfaring, at når et nyfødt barn skriker, er det en grunn til det. Mat, vann, bleie, mamma – hva som helst. Men ikke dette her. Hun bare skriker i vei. Du aner ikke hva du går glipp av.» «Hvis du husker det, har jeg faktisk gått rundt på gulvet med Pippin to ganger.» «Ja, og Gud velsigne deg. Kan du stikke bortom i kveld?» «Når som helst. Hun er nummer fire. Har dere to i det hele tatt hørt om prevensjon?» «Det begynner å bli et samtaleemne. Og når vi først er inne på det, hvordan går det med ditt sexliv?» «Beklager. Min feil.» Lacy var seksogtredve, single og svært tiltrekkende, og sexlivet hennes var en rik kilde til lavmælt nysgjerrighet rundt om på kontoret. De var på vei østover mot Atlanterhavet. Det var tretten kilometer til St. Augustine. Lacy slo endelig av radioen idet Hugo spurte: «Og du har vært her før?» «Ja, for noen år siden. Jeg og kjæresten min den gangen lånte en leilighet av en venn og tilbrakte en uke på stranden.» «Og det ble mye sex?» 7


«Så er vi i gang igjen. Er du ikke opptatt av andre ting enn underliv?» «Nja, når jeg tenker meg om, må svaret bli nei. Det du må være klar over, er at Pippin er blitt fire uker gammel, hvilket betyr at Verna og jeg ikke har hatt normalt samkvem på minst tre måneder. Jeg vil fortsatt hevde, i hvert fall overfor meg selv, at hun gjorde seg utilgjengelig tre uker for tidlig, men spørsmålet er omstridt. Og det er ikke mulig å ta igjen det tapte, skjønner du? Så hos meg begynner saker og ting å røre på seg, men jeg tviler på at hun føler det sånn. Tre småtasser pluss et spedbarn kan være en stor påkjenning for intimiteten.» «Får jeg aldri vite noe om.» Han forsøkte å holde blikket konsentrert om veibanen i noen kilometer, men så begynte han å glippe med øynene og duppe av. Hun kastet et blikk på ham og smilte. I løpet av de ni årene i KDT hadde hun og Hugo jobbet sammen på et titall saker. De utgjorde et fint team og stolte på hverandre, og begge visste at alle forsøk på frekk oppførsel fra hans side, noe som til dags dato ikke hadde forekommet, umiddelbart ville blitt rapportert videre til Verna. Lacy jobbet sammen med Hugo, men hun skravlet og shoppet sammen med Verna. St. Augustine ble hevdet å være den eldste byen i Amerika, grunnlagt på selve stedet der Ponce de Léon gikk i land og begynte sin utforskning. Det historiske suset tiltrakk seg mange turister, og det var da også en vakker småby med historiske bygninger og spansk mose hengende fra eldgamle eiketrær. Da de nærmet seg bygrensen, tetnet trafikken, og turbussene stanset. På høyre side et stykke unna raget en gammel katedral opp over byen. Lacy husket det godt, alt sammen. Uken med gamlekjæresten hadde vært en katastrofe, men hun hadde gode minner om St. Augustine. En av mange katastrofer. «Og hvem er denne mystiske hemmelige kilden som det er meningen vi skal møte?» spurte Hugo, han gnidde seg nok en gang i øynene og virket fast besluttet på å holde seg våken. «Vet ikke ennå, men kodenavnet hans er Randy.» «Greit. Og minn meg vennligst nok en gang på hvorfor vi må stille med to personer i et hemmelig møte med en mann 8


med kodenavn, som ennå har til gode å inngi en formell klage på en av våre ærverdige dommere.» «Jeg kan ikke forklare det. Men jeg har snakket med ham på telefon tre ganger, og han virker … temmelig seriøs.» «Flott. Når snakket du sist med en mulig klager som ikke lød … temmelig seriøs?» «Kan du ikke være litt lojal? Michael sa at vi skulle dra, og nå er vi her.» Michael var direktøren for KDT og sjefen deres. «Naturligvis. Ingen antydning om hva den påståtte uetiske oppførselen skulle handle om?» «Å jo da. Randy sa den var omfattende.» «Jøss, det har jeg aldri hørt før.» De svingte inn i King Street og fulgte trafikken inn mot sentrum. Det var midt i juli, ennå høysesong nord i Florida, og turister i shorts og sandaler drev øyensynlig formålsløst langs fortauene. Lacy parkerte i en sidegate, og de slo følge med turiststrømmen. Fant en kaffebar og slo i hjel en halvtime mens de bladde i eiendomsbrosjyrer trykt på glanset papir. Klokken tolv oppsøkte de, i henhold til instruks, Luca’s Grill og ble anvist et bord med plass til tre. De bestilte iste og begynte å vente. Tredve minutter gikk uten at noen Randy dukket opp, så de bestilte hver sin sandwich. Samt pommes frites til Hugo, frukt til Lacy. De spiste så langsomt som mulig, holdt øye med døren og ventet. Som advokater visste de at tid er penger. Som etterforskere hadde de lært seg tålmodighet. De to rollene kom ofte i konflikt med hverandre. Klokken to ga de opp og vendte tilbake til bilen, som var varm som en bakerovn. Idet Lacy vridde om nøkkelen, summet det i mobiltelefonen. Ukjent nummer. Hun grep den og sa: «Ja?» En mannsstemme sa: «Jeg ba deg komme alene.» «Ja, det er vel en berettiget innvending. Men vi hadde en lunsjavtale klokken tolv.» En pause og deretter: «Jeg befinner meg ved den kommunale marinaen for enden av King Street, tre kvartaler unna. Be kompisen din forsvinne, så kan vi ta en prat.» 9


«Hør her, Randy, jeg er ingen purk, og narrespill av denne typen er jeg lite flink til. Vi kan treffes, hilse på hverandre, og så videre, men har du ikke legitimert deg i løpet av ett minutt, så går jeg.» «Greit nok.» Hun trykket ut samtalen og mumlet: «Greit nok.» Marinaen var full av lystfartøyer samt et par fiskerbåter som tøffet omkring. En flokk støyende turister gikk i land fra en lang flatbunnet båt. En restaurant med uteservering like ved vannkanten hadde fortsatt stor pågang av spisegjester. Mannskapet på charterbåtene spylte dekk og pusset og ordnet foran morgendagens turer. Lacy gikk langs hovedbryggen og så etter ansiktet til en person hun aldri hadde møtt. Et stykke foran henne og like ved en bensinpumpe hevet en aldrende båtboms armen til en kort, men klønete hilsen, samtidig som han nikket. Hun nikket tilbake og fortsatte å gå. Han var rundt seksti, med altfor mye grått hår stikkende ut under en panamahatt. Shorts, sandaler, blomstrete skjorte i skrikende farger, den typiske bronsebrune, læraktige huden man finner på mennesker som tilbringer altfor mye tid i solen. Øynene var skjult bak mørke pilotbriller. Med et smil om munnen tok han et skritt frem og sa: «Det er sikkert du som er Lacy Stoltz.» Hun grep hånden hans og sa: «Ja, men hvem er du?» «Navnet er Ramsey Mix. Hyggelig å treffe deg.» «En glede, ja. Vi skulle møttes klokken tolv.» «Jeg ber om unnskyldning. Hadde litt problemer med båten.» Han nikket langs bryggen mot en svær hurtiggående båt med innenbordsmotor som lå fortøyd ytterst. Det var ikke den lengste farkosten som lå fortøyd i havnen for øyeblikket, men forskjellen var hårfin. «Kan vi ta en prat der?» spurte han. «Om bord i båten?» «Så klart. Mye mer privat.» Å kravle om bord i en båt med en fullstendig fremmed mann føltes brått som en svært dårlig idé, så hun nølte. Før hun fikk samlet seg til et svar, spurte Mix: «Hvem er han svarte fyren?» Han sto og kikket i retning av King Street. Lacy snudde seg og 10


fikk se Hugo som slentret tilfeldig av sted i ytterkanten av en gruppe turister på vei mot marinaen. «Han er kollegaen min,» svarte hun. «En form for livvakt?» «Jeg trenger ingen livvakt, Mr. Mix. Vi er ikke bevæpnet, men kollegaen min der borte kunne kastet deg til sjøs i løpet av to sekunder.» «La oss håpe at det ikke blir nødvendig. Jeg har fredelige hensikter.» «Det er godt å høre. Jeg går om bord i den båten forutsatt at den blir liggende der den er. Blir motoren startet, er vårt møte over.» «Greit nok.» Hun fulgte etter ham langs bryggen forbi en rekke seilbåter, som sannsynligvis ikke hadde sett åpent hav på månedsvis, og stanset endelig ved hans egen båt som smart nok var prydet med navnet Conspirator. Han hoppet om bord og rakte henne en hånd til hjelp. På dekket under en parasoll av seilduk sto det et lite teakbord omgitt av fire klappstoler. Han slo ut med hånden og sa: «Velkommen om bord. Vær så god og sitt.» Lacy tok en kjapp vurdering av omgivelsene. Uten å ha satt seg spurte hun: «Er vi alene her?» «Nja, ikke helt. Jeg har en venninne som liker å kjøre båt med meg. Hun heter Carlita. Har du lyst til å treffe henne?» «Bare hvis hun har betydning for det du har å berette.» «Det har hun ikke.» Mix kikket inn på marinaen der Hugo sto og lente seg mot et rekkverk. Hugo vinket, som for å si: «Jeg holder øye med alt som skjer.» Mix vinket tilbake og sa: «Kan jeg få spørre deg om noe?» «Selvsagt,» svarte Lacy. «Kan jeg trygt regne med at uansett hva jeg forteller deg nå, vil det bli gjenfortalt til Mr. Hatch om kort tid?» «Han er kollegaen min. Vi jobber sammen i enkelte saker, kanskje denne. Hvordan vet du hva han heter?» «Jeg har tilfeldigvis en datamaskin. Sjekket KDTs hjemmeside. Dere bør virkelig oppdatere den.» «Jeg vet det. Mangler penger.» «Jeg mener å ha vært borti navnet hans før.» 11


«Han hadde en kort karriere som fotballspiller ved Florida State.» «Kanskje er det derfra. Selv er jeg Gator-fan.» Lacy nektet å kommentere det. Det var så typisk for sørstatene at folk identifiserte seg med collegefotballag med en fanatisme som alltid hadde irritert henne. Mix sa: «Han får altså vite alt?» «Ja.» «Rop på ham. Jeg finner noe å drikke.»


KAPITTEL 2

Carlita serverte drinker fra et serveringsbrett av finer – mineralvann til Lacy og Hugo, en flaske øl til Mr. Mix. Hun var en vakker latinamerikansk kvinne, minst tyve år yngre enn ham, og hun virket fornøyd over å ha fått gjester, særlig fordi den ene av dem var kvinne. Lacy gjorde et notat på kladdeblokken og sa: «Et kjapt spørsmål: Telefonen du brukte for femten minutter siden, hadde et annet nummer enn den du brukte i forrige uke.» «Er det et spørsmål?» svarte Mix. «Det ligger tett opptil.» «Greit. Jeg benytter meg av mange telefoner med kontantkort. Og jeg flytter omkring hele tiden. Jeg antar at nummeret jeg har lagret på deg, hører til en mobiltelefon som arbeidsgiveren din har stilt til rådighet, eller hva?» «Det er korrekt. Vi bruker ikke våre egne telefoner i saker som vedrører delstaten, så det er lite trolig at mitt nummer vil endre seg.» «Det vil gjøre det enklere, antar jeg. Mine telefoner skiftes ut hver måned, ofte også hver uke.» I løpet av deres første fem minutter sammen hadde ikke Mix sagt andre ting enn slikt som åpnet for flere spørsmål. Lacy var fortsatt gretten fordi han ikke hadde kommet for å spise lunsj som avtalt, og hun likte heller ikke førsteinntrykket av ham. Hun sa: «Da blir det slik, Mr. Mix, at fra nå av kommer Hugo og jeg til å holde munn. Du må begynne å snakke. Kom med beretningen din, men hvis den viser seg å ha store hull som kre13


ver at vi må lete på måfå og famle rundt i blinde, da begynner vi å kjede oss og drar hjem. Du var så pass unnvikende på telefonen at du fikk lokket meg ned hit. Sett i gang og snakk.» Mix så på Hugo med et bredt smil om munnen og spurte: «Er hun alltid så direkte?» Hugo smilte ikke, men nikket ja. Han foldet hendene på bordplaten og ventet. Lacy la fra seg kulepennen. Mix svelget en munnfull øl og begynte. «Jeg hadde en advokatpraksis i Pensacola i tredve år. Et lite firma – vi hadde som regel fem eller seks advokater. Det var den gangen vi gjorde det bra og livet var godt. En av mine tidligste klienter var eiendomsutvikler, en skikkelig hyperaktiv type som satte opp leiligheter, forretningsbygg, hoteller, kjøpesentre langs hovedveier, alle disse greiene som er så typisk for Florida og skyter opp nesten over natten. Jeg stolte aldri på fyren, men han tjente så avsindig bra at jeg til slutt slukte åtet. Jeg fikk kjøpe meg inn i prosjekter, små prosentandeler her og der, og en stund gikk det som det skulle. Jeg begynte å drømme om å bli rik, noe som i hvert fall i Florida kan føre til alvorlige vanskeligheter. Kompisen var en mester i kreativ bokføring og hadde altfor mye i lån, noe jeg ikke visste om. Det viste seg at noen av lånene var fingert, egentlig var alt sammen fingert, og FBI dukket brått opp med masse folk og full tyngde og tok ut siktelse mot halve Pensacola, meg inkludert. Riktig mange brente seg på fingrene – utbyggere, banker, eiendomsmeglere, advokater og andre småkjeltringer. Dere har ikke hørt om det fordi dere etterforsker dommere, ikke advokater. Nåvel. Jeg ble tiltalt, sprakk og fortalte alt, ble tilbudt en avtale der jeg sa meg skyldig i ett tilfelle av svindel og måtte sone seksten måneder i en føderal fangeanstalt. Mistet advokatlisensen og skaffet meg massevis av fiender. Jeg holder lav profil nå. Jeg søkte om gjeninnsettelse og fikk igjen lisensen. Nå for tiden har jeg én klient, og det er han vi skal snakke om fra nå av. Spørsmål?» Fra den tomme stolen fisket han til seg en anonym arkivmappe og rakte den til Lacy. «Her er alt om meg. Avisartikler, tilståelsen min, alt du har behov for å vite. Jeg er sannferdig, eller så sannferdig en ekskriminell kan være, og alt jeg sier, er sant.» «Hva er adressen din nå?» spurte Hugo. 14


«Jeg har en bror som bor oppe i Myrtle Beach, og det er hans adresse jeg bruker i offisiell sammenheng. Carlita har et krypinn i Tampa, og jeg får noe post dit. Men grunnleggende sett bor jeg om bord i denne båten. Jeg har telefoner, telefaks, nettilgang, en liten dusj, kaldt øl og en vakker dame. Jeg er en lykkelig kar. Vi tøffer omkring i farvannene rundt Florida, stikker innom Florida Keys, kanskje en tur til Bahamas. Ingen dårlig pensjonisttilværelse, takket være Onkel Sam.» «Hvorfor holder du deg med én klient?» spurte Lacy og ignorerte arkivmappen. «Han er en kompis av en gammel venn som kjenner min skyggefulle fortid og regner med at jeg vil yte en innsats i bytte mot et fett salær. Og han har rett. Kameraten min sporet meg opp og overtalte meg til å ta saken hans. Ikke spør om klientens navn, for det kjenner jeg ikke. Kameraten min er mellommann.» «Vet du ikke hva klienten din heter?» spurte Lacy. «Nei, og ikke vil jeg vite det heller.» «Er det nå meningen at vi skal spørre om hvorfor, eller bare godta det du sier?» spurte Hugo. «Hull nummer én, Mr. Mix,» sa Lacy. «Og hull forekommer ikke i vår bransje. Du skal fortelle alt, ellers drar vi uten å ta med oss noe som helst.» «Kan dere ikke bare slappe av litt?» sa Mix og helte innpå mer øl. «Dette er en lang beretning som det vil ta litt tid å redegjøre for. Den omfatter enorme mengder penger, korrupsjon på et forbløffende nivå samt noen virkelig ubehagelige typer som ikke ville nølt ett sekund med å sette et prosjektil mellom øynene på meg, dere, min klient pluss andre som måtte stille for mange spørsmål.» Det oppsto en lang pause mens Lacy og Hugo fordøyde det Mix hadde sagt. Omsider spurte hun: «Hvorfor deltar du i så fall i dette opplegget?» «På grunn av pengene. Klienten min ønsker å gjøre gjeldende et krav med henvisning til Floridas bestemmelser om kompensasjon til varslere. Han drømmer om å sanke inn millioner. Jeg får en pen andel av dem, og hvis alt går bra, vil jeg aldri mer trenge klienter.» 15


«Da må han være en delstatsansatt,» sa Lacy. «Jeg kjenner lovverket, Ms. Stoltz. Du har en krevende jobb. Det har ikke jeg. Jeg har nok av tid til å granske og fordype meg i lovbøkenes glemte paragrafer. Ja, klienten min er ansatt i delstaten Florida. Nei, identiteten kan ikke gjøres kjent, i hvert fall ikke nå. Kanskje lenger frem i tid, hvis det legges penger på bordet, da kan vi kanskje overtale en dommer til å holde sakspapirene unna offentligheten. Men foreløpig er klienten min altfor engstelig til å ville inngi en formell klage til KDT.» «Vi kan ikke gå videre med dette uten en formell, undertegnet klage,» sa Lacy. «Bestemmelsene er, som du vet, helt klare på det punktet.» «Det gjør jeg så absolutt. Jeg skal undertegne klagen.» «En edfestet signatur?» spurte Hugo. «Ja, slik det kreves. Jeg tror at klienten min snakker sant, og jeg er villig til å skrive under med eget navn.» «Men er du ikke redd?» «Jeg har levd med frykt i mange år. Jeg er kanskje blitt vant til den, selv om ting alltid kan bli verre.» Mix fisket til seg nok en arkivmappe og trakk ut av den noen papirer som han la på bordet. Han fortsatte: «For seks måneder siden oppsøkte jeg tinghuset i Myrtle Beach og forandret navnet mitt. Jeg heter nå Greg Myers, og det er det navnet jeg skal bruke når jeg undertegner klagen.» Lacy leste rettskjennelsen fra South Carolina og ble for første gang slått av tvil om hvor klokt det hadde vært å reise til St. Augustine for å treffe denne fyren. En delstatsansatt som var for skremt til å tre frem i lyset. En omvendt synder av en advokat så redselslagen at han oppsøkte et tinghus i en annen delstat og forandret navnet sitt. En tidligere straffedømt uten fast adresse. Hugo leste rettskjennelsen og ønsket for første gang på mange år at han var bevæpnet. Han spurte: «Anser du deg for å leve i skjul på nåværende tidspunkt?» «La oss si det slik at jeg er ekstra aktpågivende, Mr. Hatch. Jeg er en erfaren båtfører som kjenner farvannene, havet, havstrømmene, sandbankene, øygruppene og de fjerne og skjulte 16


strendene mye bedre enn noen av dem som er ute etter meg, hvis det da i realiteten er noen i det hele tatt.» Lacy sa: «Det høres i hvert fall ut som at du gjemmer deg.» Myers nikket bare som om han var enig i det. Alle tre drakk litt. Et vinddrag meldte seg omsider og fjernet litt av fuktigheten. Lacy bladde gjennom den tynne arkivmappen og sa: «Et spørsmål. Var dine juridiske problemer på noen måte knyttet til den domsmessige tjenestefeilen du ønsker å diskutere?» Nikkingen opphørte mens han tenkte over spørsmålet. «Nei.» Hugo sa: «Tilbake til denne mystiske klienten. Har du noen direkte kontakt med ham?» «Ingen i det hele tatt. Han nekter å bruke e-post, brevpost, telefaks eller noen form for telefoner som kan spores. Han snakker med mellommannen, mellommannen besøker meg enten ansikt til ansikt eller ringer meg med en av disse engangstelefonene. Det er klønete og tidkrevende, men temmelig trygt. Ingen spor, ingen notater, ingenting som blir liggende igjen.» «Men hvis du trengte å snakke med ham akkurat nå, hvordan ville du finne ham?» «Det har aldri vært noe behov. Jeg ville kanskje ringt mellommannen og ventet en time eller to.» «Hvor bor denne klienten?» «Jeg er ikke sikker. Et eller annet sted langs Floridas nordvestkyst.» Lacy trakk pusten dypt og vekslet øyekast med Hugo. Hun sa: «Greit. Kom med beretningen.» Myers hadde festet blikket et sted i det fjerne, over vannet, på den andre siden av båtene. En klaffebro var i ferd med å åpne seg, og han virket fullstendig trollbundet av synet. Endelig sa han: «Det er mange kapitler i denne beretningen, noen er ennå ikke skrevet ferdig. Hensikten med dette lille møtet er å røpe tilstrekkelig til at dere blir nysgjerrige, men også å skremme dere så pass at dere kan trekke dere hvis dere vil. Det er det som er det virkelige spørsmålet akkurat nå. Ønsker dere å bli innblandet i dette?» «Dreier det seg om domsmessige tjenestefeil?» spurte Lacy. 17


«Ordet ‘tjenestefeil’ utgjør en grov underdrivelse. Det jeg har fått vite, omfatter korrupsjon på et nivå man aldri før har sett i dette landet. For det må jeg si, Ms. Stoltz og Mr. Hatch, mine seksten måneder i fengsel var ikke totalt bortkastet tid. De ga meg ansvaret for fengselsbibliotekets juridiske litteratur, og jeg gikk inn for å lese hvert ord. Jeg har studert samtlige tilfeller av domsmessige tjenestefeil det er blitt reist tiltale mot i samtlige femti delstater. Jeg har beholdt mine forskningsdata, arkiver, notater, absolutt alt. Jeg er faktisk litt av en ressurs, i tilfelle dere en eller annen gang skulle trenge en som vet alt. Og historien jeg kan fortelle dere, innbefatter mer svarte penger enn alle andre til sammen. Den handler også om bestikkelser, utpressing, truende atferd, rettssaker med avtalt utfall, minst to drap og ett tilfelle av urettmessig dom. Det sitter en mann og råtner i en dødscelle en times vei herfra, som ble utpekt som syndebukk. Personen som begikk forbrytelsen, sitter sannsynligvis om bord i båten sin, en farkost som er mye finere enn min.» Han tok en pause, drakk litt av flasken og kastet et litt nedlatende blikk på dem, svært tilfreds over at han hadde deres udelte oppmerksomhet. «Spørsmålet er, ønsker dere å bli innblandet i dette? Det kunne medføre fare.» «Hvorfor ringte du til oss?» spurte Hugo. «Hvorfor gikk du ikke til FBI?» «Jeg har én gang hatt med FBI å gjøre, Mr. Hatch, og ting utviklet seg katastrofalt. Jeg stoler hverken på dem eller på noen annen med politiskilt, og spesielt ikke i denne delstaten.» Lacy sa: «Nok en gang, Mr. Myers, vi bærer ikke våpen. Vi er ikke kriminaletterforskere. Det høres ut som om du har behov for bistand fra opptil flere etater innenfor føderaladministrasjonen.» «Men dere har stevningsmakt,» sa Myers. «Dere har et regelverk som gir dere rett til å ta i bruk stevninger. Dere kan pålegge delstatens samtlige dommere å legge frem samtlige dokumenter som befinner seg på hennes eller hans kontor. Dere har betydelig makt, Ms. Stoltz. Så på mange måter foretar dere etterforskning av kriminelle aktiviteter.» Hugo sa: «Sant nok, men vi er ikke utstyrt for å skulle takle 18


gangstere. Hvis det du forteller, er sant, er disse bandittene godt organisert.» «Noen gang hørt om Catfish-mafiaen?» spurte Myers etter nok en drabelig slurk av flasken. «Nei,» svarte Hugo. Lacy ristet på hodet. «Nåvel. Det er en annen omfattende beretning. Jo, Mr. Hatch, det er en bande som er godt organisert. De har mange år bak seg som utøvere av kriminell virksomhet, noe som ikke angår dere fordi den ikke omfatter medlemmer av dommerstanden. Men det forekom ett prosjekt der de kjøpte en dommer. Og det angår nettopp dere.» Conspirator vugget blidt i kjølvannet etter en gammel reketråler, og i noen sekunder var det ingen som sa noe. Lacy spurte: «Hva om vi avslår å la oss involvere i dette? Hva skjer da med beretningen din?» «Hvis jeg inngir en formell klage, er dere ikke da forpliktet til å engasjere dere?» «Teoretisk sett er svaret ja. Men som du sikkert vet, har vi femogførti dager på oss til å vurdere om klagen holder vann. Deretter informerer vi vedkommende dommer og ødelegger dagen for ham. Men vi kan også være mestere i å overse klager.» Smilende sa Hugo: «Å ja da. Vi er byråkrater. Vi kan forsinke og vri oss unna selv de beste.» «Dere kan ikke vri dere unna denne,» sa Myers. «Til det er den for stor.» «Hvis tilfellet er så omfattende, hvorfor har det ikke kommet for dagen tidligere?» spurte Lacy. «Fordi det fremdeles er i utvikling. Fordi tidspunktet har vært feil. Årsakene er mange, Ms. Stoltz, men den viktigste er det faktum at ingen med kunnskap om det hittil har vært villig til å stå frem. Jeg står frem nå. Og spørsmålet er ganske enkelt dette: Ønsker Kontoret for domsmessige tjenestefeil å etterforske den mest korrupte dommeren i det amerikanske rettsvesenets historie?» «Altså en av våre egne?» spurte Lacy. «Det stemmer.» «Når får vi navnet hans?» spurte Hugo. 19


«Du går ut fra at det er en mann.» «Vi går ikke ut fra noe som helst.» «Det er et bra sted å begynne.» * Det lunkne vinddraget ga omsider opp, og den skranglete viften som sirkulerte over hodet på dem, gjorde lite annet enn å dytte rundt på den lumre luften. Myers syntes å være den siste av de tre som la merke til at skjortene klebet seg til kroppen, og som vertskap for den lille sammenkomsten kom han omsider med et forslag. «La oss rusle bort til restauranten der og få oss noe å drikke,» sa han. «Det er en bar der inne, og de har et brukbart klimaanlegg.» Han grep en olivenfarget postveske av skinn, den var velbrukt, og han bar den nesten som en del av kroppen. Lacy funderte på hva som lå i den. En liten pistol? Kontanter, et falskt pass? Kanskje enda en arkivmappe? Mens de gikk langs kaien, spurte Lacy: «Er dette et av stamstedene dine?» «Hvorfor skulle jeg svare på det?» parerte Myers, og Lacy ønsket at hun hadde holdt munn. Hun hadde med en usynlig mann å gjøre, en som levde som om han når som helst kunne møte døden, ikke en tilfeldig seiler som dumpet innom den ene havnen etter den andre. Hugo ristet på hodet. Lacy ga seg selv et mentalt spark bak. Restauranten var nå tom for folk, så de valgte et bord inne med utsikt over havnen. Etter den stekende varmen de hadde lidd under den siste timen, føltes luften innendørs nesten for kald. Iste til etterforskerne, kaffe til Myers. De var alene; det var utenkelig at noen kunne høre dem. «Hva om vi ikke er altfor begeistret for denne saken?» spurte Hugo. «Da tror jeg at jeg kanskje fortsetter med Plan B, selv om jeg egentlig ikke har lyst. Plan B inkluderer pressen i form av et par journalister jeg kjenner, ingen av dem er nettopp kjent for sin pålitelighet. Den ene holder til i Mobile, den andre i Miami. Ærlig talt tror jeg de lar seg skremme altfor lett.» «Hva får deg til å tro at ikke vi er like lettskremte, Mr. Myers?» spurte Lacy. «Som sagt allerede er vi ikke vant til å 20


forholde oss til gangstere. Vi har uansett mer enn nok av saker å ta oss av.» «Det tror jeg sikkert. Det er ingen manko på uærlige dommere.» «I realiteten er det faktisk ikke så mange. Noen råtne epler i kurven, men det er nok av gretne prosedyreadvokater som holder oss travelt opptatt. Massevis av klager og innvendinger, men de har stort sett lite å fare med.» «Nettopp.» Myers tok langsomt av seg pilotsolbrillene og la dem på bordet. Øynene var pløsete og blodskutte som hos en dranker, og de var omgitt av sirkler av blek hud, en kontrast som fikk ham til å minne om en speilvendt vaskebjørn. Han kikket seg rundt enda en gang, som for å forsikre seg om at hans forfølgere ikke befant seg i lokalet, og syntes å slappe av. Hugo sa: «Det gjaldt denne Catfish-mafiaen.» Myers gryntet smilende, som om han knapt kunne vente med å servere en skipperskrøne. «Det er en historie du gjerne vil høre, hva?» «Det var du som kom inn på den.» «Det gjorde jeg, ja.» Serveringsdamen satte iste og kaffe på bordet og forsvant. Myers tok en slurk og begynte: «Det hele oppsto for rundt femti år siden. Med en nokså tilfeldig sammenrasket gjeng av kjeltringer som drev ugagn i forskjellige deler av Arkansas, Mississippi og Louisiana, hvor som helst der det fantes en sheriff de kunne smøre. Satsingsområdene var hjemmebrent, prostitusjon, gambling; litt foreldede synder, kanskje, men det var hardhendte karer og ingen mangel på lik. De kunne velge seg et ikke tørrlagt county tett ved en ørken der baptistene rådet, fortrinnsvis nær delstatsgrensen, og sette i gang virksomheten der. Bestandig var det slik at lokalbefolkningen til slutt fikk nok, valgte en ny sheriff, og da dro bøllene fra byen. Etter hvert som tiden gikk, slo de seg ned langs kysten av Mississippi, særlig rundt Biloxi og Gulfport. De som ikke ble skutt, ble tiltalt, dømt og satt inn. Tidlig på 1980-tallet hadde nesten alle de opprinnelige gangsterne forsvunnet, men det fantes noen få gjenværende fra en senere generasjon. Da gambling ble gjort lovlig i Biloxi, rev det grunnen vekk under deler av virksomheten. De flyttet til Florida og 21


oppdaget sjarmen ved fiktive eiendomshandler samt kokainhandelens forbløffende fortjenestemarginer. De tjente et lass med penger, reorganiserte seg og gjenoppsto som en organisasjon kjent som Kystmafiaen.» Hugo ristet på hodet. «Jeg vokste opp i Nord-Florida, gikk på college her, studerte jus her, har bodd her hele livet, og de siste ti årene har jeg etterforsket korrupsjon i domstolene, men jeg har aldri hørt om Kystmafiaen.» «De averterer ikke, og navnene deres nevnes aldri i avisene. Jeg tviler på om noen av medlemmene er blitt pågrepet i løpet av de siste ti årene. Det er et lite nettverk, de er disiplinerte og har svært nære bånd. Jeg har mistanke om at alle medlemmene er i slekt med hverandre. Men organisasjonen ville sannsynligvis blitt infiltrert og sprengt og medlemmene satt inn, om det ikke var for at det trådte en fyr inn på scenen, som jeg for øyeblikket vil kalle Omar. En fæl fyr, men meget intelligent. Midt på 1980-tallet tok Omar med seg gjengen til Sør-Florida, som den gangen var utgangspunktet for kokaintrafikken. De opplevde noen få innbringende år, men så gikk alt til helvete da de kom i klammeri med noen colombianere. Omar ble skutt. Broren hans ble også skutt, men han overlevde ikke, og liket av ham ble aldri funnet. De trakk seg ut av Miami, men ikke ut av Florida. Omar har en glitrende hjerne for kriminell virksomhet, og for cirka tyve år siden ble han betatt av tanken på å etablere casinoer på indianske reservater.» «Hvorfor lar jeg meg ikke overraske?» mumlet Lacy. «Ja, nemlig. Som dere sikkert vet, er det nå ni indianske casinoer i Florida, syv av dem eies av seminolene, som er den overlegent største stammen, og én av bare tre som er godkjent av føderale myndigheter. Alt i alt har seminolenes casinoer en omsetning på fire milliarder i året. Omar og karene hans klarte ikke å motstå fristelsen.» Lacy sa: «Så historien inkluderer organiserte kriminelle, indianere som eier casinoer, samt en kjeltringaktiv dommer, alle i samme seng?» «Det er en rimelig sammenfatning.» «Men det er FBI som har domsmyndighet i indianersaker,» sa Hugo. 22


«Ja, og FBI har aldri vist stor entusiasme for å etterforske indianere, uansett hvilke gale ting de måtte ha gjort. Dessuten, Mr. Hatch, og hør nøye etter når jeg gjentar meg selv: Jeg forholder meg ikke til FBI. De har ikke kjensgjerningene. Dem er det jeg som har, og jeg snakker til deg.» «Når får vi hele historien?» spurte Lacy. «Straks sjefen deres, Mr. Geismar, gir grønt lys. Snakk med ham, fortell hva jeg har sagt, sørg for at han forstår hvilke farer dette kan medføre, og når han informerer meg per telefon om at Kontoret for domsmessige tjenestefeil vil ta min formelle klage på alvor og etterforske den i full bredde, skal jeg fylle så mange tomrom som det er mulig.» Hugo slo knokene lett mot bordplaten og tenkte på familien sin. Lacy kikket ut på nok en reketråler som lirket seg inn i havnen, og funderte på hvordan Geismar ville reagere. Myers betraktet dem og syntes nesten synd på dem.


KAPITTEL 3

Kontoret for domsmessige tjenestefeil holdt hus i halve tredje etasje i en av delstatens fireetasjes næringsbygg i sentrum av Tallahassee, to kvartaler unna Capitol. Alt ved denne «kontorsuitens» beskaffenhet – fra det slitte, frynsete teppet og de smale, fengselspregede vinduene som på en eller annen måte klarte å stenge mesteparten av solskinnet ute, via de kvadratiske takplatene, ennå flekkete etter å ha vært eksponert for sigarettrøyk i flere tiår, til veggene som var skjult bak billige hyller som sto skakke og skjeve under vekten av tykke saksresymeer og glemte memoranda – alt tilkjennega stramme og sviktende budsjettrammer, for ikke å snakke om det åpenbare faktum at Kontorets arbeid ikke nettopp hadde førsteprioritet hverken hos guvernøren eller i den lovgivende forsamlingen. Hvert år i januar måtte Michael Geismar, KDTs mangeårige direktør, vandre av sted til Capitol med hatten i hånden og være vitne til hvordan komiteene i Senatet og Representantenes Hus skar opp og fordelte inntektsbløtkaken. Smisking var påkrevd. Han ba alltid om noen få dollar mer, og han fikk alltid noen få dollar mindre. Slik var livet til lederen for et kontor de færreste lovskrivere kjente til eksistensen av. Kontorets styre besto av fem politisk utnevnte medlemmer, vanligvis pensjonerte dommere og advokater som nøt guvernørens gunst. De møttes seks ganger årlig for å vurdere klager, gjennomføre høringer som lignet på rettssaker, samt bli informert om siste nytt av Geismar og staben. Han trengte flere folk i staben, men det fantes ikke mer penger. De seks etterfors24


kerne hans – fire i Tallahassee og to i Fort Lauderdale – jobbet i snitt femti timer per uke, og nesten alle så seg i stillhet rundt etter annet arbeid. Fra sitt hjørnekontor hadde Geismar utsikt, hvis han valgte å nyte den, noe han sjelden gjorde, til et annet bunkerlignende kontorbygg enda høyere enn hans eget, og bortenfor det igjen til en salig miks av små og store hus der delstatsforvaltningen holdt til. Kontoret hans var stort fordi han hadde revet noen vegger og satt inn et langbord, det eneste i labyrinten av krypinn og cellekontorer som KDT anså for å være sitt hjemsted. Når styret møttes til sine offisielle møter, lånte man et konferanserom i bygget der Floridas høyesterett holder til. I dag satt fire personer benket ved bordet: Geismar, Lacy, Hugo samt KDTs hemmelige våpen, en eldre advokatassistent ved navn Sadelle, som selv om hun nærmet seg sytti, fremdeles var i stand til ikke bare å lese og vurdere store mengder materiale, men også huske godt det hun hadde lest. For tredve år siden hadde Sadelle fullført jusstudiet, men fordi hun hadde mislyktes tre ganger i å ta en endelig eksamen, var hun blitt henvist til rollen som evig advokatassistent. Hun hadde en fortid som storrøyker – en god del av de røykflekkede vinduene og takplatene måtte hun ta skylden for – men til tross for kampen mot lungekreften de siste tre årene hadde hun ennå til gode å være borte fra jobben i en hel uke. Bordet var fullt av papirer, mange av arkene fløt løst omkring og hadde gule understrekninger av viktige avsnitt og eventuelle rettelser med rødt. Hugo hadde ordet: «Fyren er klarert. Vi har snakket med kontakter i Pensacola, folk som kjente ham da han var advokat. Godt rykte og alt det der, i hvert fall frem til tiltalen forelå. Han er den han sier han er, men altså med nytt navn.» Lacy la til: «Fengselsoppholdet var det ingenting å si på. Han sonet seksten måneder og fire dager i et føderalt fengsel i Texas, og mesteparten av tiden hadde han ansvaret for fengselets juridiske litteratur. Han ble hele fengselets advokat, hjalp flere av kompisene med ankesaker, og fikk til og med løslatt to av dem før tiden fordi advokatene deres hadde rotet det til med straffeutmålingen.» 25


«Og hans egen dom?» spurte Geismar. Hugo svarte: «Jeg gravde dypt nok til å få bekreftet det Myers hevdet. FBI var ute etter en eiendomsutvikler ved navn Kubiak, en innvandret fyr fra California som hadde brukt tyve år på å sette opp alskens hus i ulike former og fasonger rundt Destin og Panama City. De slo kloa i ham. Han soner tredve år for utallige lovbrudd, hovedsakelig banksvindel, skattesvindel og hvitvasking av penger. I fallet trakk han ganske mange med seg, blant annet en Ramsey Mix, som var kjapt ute med å legge alle kort på bordet og inngå en avtale med aktor. Han sladret på alle i tiltalebeslutningen, særlig Kubiak, og gjorde stor skade. Sannsynligvis er det lurt at han skjuler seg ute på åpent hav med nytt navn. Han fikk bare seksten måneder. Alle andre fikk minst fem år, mens Kubiak trakk hovedgevinsten.» «Personlige forhold?» spurte Geismar. Lacy svarte: «To skilsmisser, for tiden single. Kone nummer to gikk fra ham da han ble satt inn. Én sønn fra første ekteskap, en kar som bor i California og driver en restaurant. Da Myers erklærte seg skyldig, ble han ilagt en bot på hundre tusen. Ved straffeutmålingen bekreftet han at han hadde betalt cirka det samme i juridiske honorarer. Det i tillegg til boten ble nådestøtet. Han erklærte seg konkurs uken før han ble satt i fengsel.» Hugo delte ut noen forstørrede fotografier og sa: «Og nettopp det gjør dette ganske interessant. Jeg knipset et bilde av båten hans da vi traff ham. Det er en toogfemti fots Sea Breeze hurtigbåt, et trivelig lite fartøy med en rekkevidde på rundt ett hundre og åtti nautiske mil og med komfortabel plass til fire personer. Båten tilhører et stråselskap registrert på Bahamas, så jeg fikk ikke tak i registreringsnummeret, men jeg tipper at den er verdt minst en halv million. Det er seks år siden han ble løslatt fra fengselet, og ifølge advokatforeningen i Florida ble advokatlisensen hans aktivert igjen for tre måneder siden. Han har ikke noe kontor, og sier at han har bolig om bord i båten, som han også kan leie av noen, antar jeg. Uansett gir han inntrykk av å ha en kostbar livsstil. Og det opplagte spørsmålet blir da: Hvordan har han råd til det?» Lacy tok utfordringen. «Det er store sjanser for at han 26


gravde ned en del av byttet i utlandet før FBI kom settende. Det var en omfattende svindelsak som felte mange. Jeg tok en prat med en kilde, en tidligere statsadvokat, og han sier at det alltid gikk rykter om at Mix, nå Myers, hadde stukket unna penger. Han sier at mange av de tiltalte forsøkte å gjemme bort midler. Men dette får vi trolig aldri svar på. Hvis FBI ikke fant dem for syv år siden, kan vi trygt regne med at vi ikke finner dem nå.» Geismar mumlet: «Som om noen her skulle ha tid til å lete.» «Nettopp.» «Denne fyren er altså en skurk?» spurte Geismar. Hugo svarte: «Han er i hvert fall en dømt forbryter, men han har sonet sin straff, gjort opp for seg, og er nå et gjeninnsatt medlem av vår advokatforening, den samme som tre av oss her tilhører.» Han skottet bort på Sadelle og sendte henne et kjapt smil, som hun ikke besvarte. Geismar sa: «Kanskje det å kalle ham en skurk var å overdrive litt, men la oss i hvert fall si at han befinner seg i grenseland. Jeg er ikke sikker på om jeg kjøper teorien om skjulte midler. Hvis han stakk dem vekk utenlands og løy for en av skifterettens dommere, er han fortsatt å anse som tiltalt for svindel. Ville han tatt den risikoen?» Hugo svarte: «Jeg vet ikke. Han virker svært forsiktig. Og vi må huske at han har vært på frifot de siste seks årene. I Florida må man vente i fem år før man kan søke om å bli gjenopptatt som medlem av foreningen. Kanskje han tjente litt her og der mens han gikk og ventet. Han virker ganske ressurssterk.» Lacy spurte: «Har det egentlig noen betydning? Er det ham eller en korrupt dommer vi skal granske?» «Godt poeng,» sa Geismar. «Og han lot det skinne igjennom at dommeren er en kvinne?» «På en måte,» svarte Lacy. «Men han var ikke veldig tydelig på det.» Geismar kikket på Sadell og sa: «Og jeg formoder at vi har det politisk korrekte antallet kvinnelige dommere i Florida?» Hun trakk pusten med anstrengelse og snakket med sin vanlige grove stemme som var ødelagt av nikotin: «Det kommer an på. Det er dusinvis av jenter som dømmer i trafikksaker 27


og slikt, men denne her høres ut som en fordervet spiller på distriktsdomstolnivå. Av de cirka seks hundre dommerne som virker der, er cirka en tredjedel kvinner. Med ni casinoer flekkvis fordelt rundt om i delstaten er det bortkastet tid å begynne å gjette på hvem det er.» «Og denne såkalte mafiaen?» Hun sugde i seg så mye luft lungene hadde plass til, og sa: «Hvem vet? Det fantes en gang en Dixie-mafia, en Redneckmafia, en Texas-mafia, alle sammen bander av banditter som lignet på hverandre. Det ser ut som om de fleste hadde et frodigere rykte enn den kriminelle effektiviteten tilsa. Bare en gjeng bøller som likte å selge whiskey og brekke folks ben. Ikke ett ord noe sted om en såkalt Catfish-mafia eller Kystmafia. Jeg sier ikke at de ikke eksisterer, men jeg fant ingenting.» Stemmen brøt sammen, og hun gispet etter luft. «Ikke så fort nå,» innskjøt Lacy. «Jeg snublet over en førti år gammel artikkel fra en avis i Little Rock. Den forteller en ganske fargerik historie om en fyr ved navn Larry Wayne Farrell som eide et antall fiskerestauranter i Arkansas-deltaet. Visstnok var det slik at han solgte havkatt over disk i restauranten og hjemmebrent på kanne gjennom bakdøren. På et tidspunkt ble han og noen fettere grepet av ambisjoner og utvidet virksomheten til å inkludere gambling, prostitusjon og stjålne biler. Akkurat som Myers sa, tok de virksomheten med seg gjennom noen av sørstatene og var alltid på jakt etter en sheriff de kunne smøre for å få tid til å etablere seg på nytt. Til slutt slo de seg til ved Biloxi. Det er en lang artikkel som er unødvendig rik på detaljer, men disse folkene etterlot seg uansett en anselig mengde lik.» Sadelle erklærte: «Der ble jeg satt på plass. Takk for opplysningene.» «Ingen årsak.» Hugo hadde noe på hjertet: «Kan jeg få stille det åpenbare spørsmålet? Hvis han inngir en klage, og vi presenterer den for en dommer, deretter iverksetter etterforskningen og opplever at situasjonen blir truende, kan vi ikke da rett og slett varsle FBI? Myers kan vel ikke stanse oss da, kan han vel?» «Naturligvis ikke,» sa Geismar. «Og det er nettopp det som 28


kommer til å skje. Han styrer ikke etterforskningen, det er det vi som gjør. Og trenger vi hjelp, skal vi da så sannelig sørge for å skaffe oss den.» «Så vi kommer til å ta saken?» spurte Hugo. «Det kan du banne på at vi skal, Hugo. Vi har egentlig ikke noe valg. Hvis han melder inn en klage og beskylder en dommer for tjenestefeil eller korrupsjon, så tilsier reglene våre at vi ikke har noe annet valg enn å granske den. Så enkelt er det. Er du nervøs?» «Nei.» «Lacy, nøler du?» «Naturligvis ikke.» «Godt. Gi beskjed til Mr. Myers. Vil han høre min stemme, får han ringe meg.» Det tok to dager å få tak i ham per telefon, og da Lacy endelig klarte det, var Myers ikke interessert i å snakke med hverken henne eller Geismar. Han sa han var «opptatt i forretninger» og var nødt til å ringe tilbake senere. Forbindelsen var svak og full av støy, som om han befant seg et eller annet sted langt fra land. Neste dag ringte han Lacy fra en annen telefon og ba om å få snakke med Geismar, som forsikret ham om at klagen ville gis høyeste prioritet, og at etterforskningen ville bli igangsatt umiddelbart. En time senere ringte Myers enda en gang til Lacy og ba om et møte. Han sa han ønsket å treffe henne og Hugo igjen for å diskutere saken. Det fantes massevis av bakgrunnsmateriale han aldri ville redegjøre for skriftlig, avgjørende informasjon som var vesentlig for etterforskningen. Han kom til å nekte å underskrive og inngi klagen hvis de ikke kom til et møte med ham. Geismar ga grønt lys, og de begynte å vente på at Myers skulle bestemme møtestedet. Han ventet i en uke, sa at han og Carlita var i ferd med å «putre rundt Abaco» på Bahamas, men ville dra tilbake til Florida om noen dager. Sent lørdag ettermiddag mens temperaturen lå og vibrerte rundt førti grader, kjørte Lacy inn i et avskjermet boligområde, ett av dem med bommer som aldri gikk ned, og snirklet 29


seg forbi en rekke kunstige dammer, samtlige utstyrt med billige fontener som sprutet varmt vann opp i luften. Hun kjørte forbi en overfylt golfbane, passerte rekke på rekke av identisk utseende bolighus som var tegnet med det for øye å poengtere dobbeltgarasjen, og parkerte endelig i nærheten av en stor, åpen park der det var anlagt en rekke sammenhengende svømmebassenger. Hundrevis av barn plasket og lekte i vannet mens mødrene satt under store parasoller og nippet til drikkevarer. Villaområdet «Meadows» hadde overlevd Det store sammenbruddet og var blitt markedsført på nytt som et multietnisk samfunn for unge familier. Hugo og Verna Hatch hadde kjøpt hus der fem år tidligere, etter at de hadde fått barn nummer to. Nå som de hadde fire, var den drøyt to hundre kvadratmeter store boligen på én flate fullstendig overfylt. Men å kjøpe noe større var ikke noe alternativ. Hugos lønn lå på seksti tusen i året, det samme som Lacy tjente, men mens hun var single og derfor klarte å legge noe til side, levde familien Hatch fra lønning til lønning. De likte å feste også, og nesten hver eneste lørdag ettermiddag om sommeren sto Hugo ved grillen ved siden av svømmebassenget med en kald øl i hånden og stekte burgere og pratet fotball med kompisene i nabolaget mens barna plasket i vannet og kvinnene hadde søkt tilflukt i skyggen. Lacy oppsøkte damene, men fortsatte etter den obligatoriske hilserunden til et lite hus ved bassenget der Verna oppholdt seg med spedbarnet for å skjerme det mot varmen. Pippin var fire uker gammel og hadde til nå vært et ekstremt urolig barn. Lacy var fra tid til annen barnevakt for Verna og Hugo, slik at de to skulle få en pause. Ellers var det sjelden vanskelig å skaffe barnevakter. Begge bestemødrene bodde ikke langt unna. Både Hugo og Verna kom fra store, frodige familier med utallige tanter, onkler og søskenbarn og aldri noen manko på drama og konflikter. Lacy kunne ofte misunne dem tryggheten som lå i å tilhøre slike store klaner, men hun var også takknemlig for at hun slapp å engasjere seg i så mange mennesker og problemene deres. Nå og da hadde Hugo og Verna behov for litt hjelp med barna uten å trekke slekten inn i bildet. 30


Hun overtok Pippin da Verna gikk for å hente noe å drikke. Mens hun vugget barnet på armen, sto hun og betraktet flokken av mennesker ute på terrassen. Det var en blanding av svarte, hvite, latinoer og asiater, samtlige var unge par med barn. Det var to advokater der som jobbet hos påtalemyndighetene, venner av Hugo fra studietiden, og enda en som arbeidet i delstatssenatet. Det var ingen andre single til stede, ingen mulige kandidater, men det hadde Lacy heller ikke forventet. Hun gikk sjelden ut med noen fordi det var så få passende menn, eller så få som hun fant tiltrekkende. Hun hadde opplevd ett vanskelig brudd i sitt liv, et forferdelig farvel som hun etter nesten åtte år ennå ikke hadde klart å legge bak seg. Verna kom tilbake med to øl og satte seg rett overfor henne. Hun hvisket: «Hvorfor blir hun alltid så stille når du vugger henne?» Lacy smilte og trakk på skuldrene. Hun var seksogtredve, og det gikk ikke én dag uten at hun spurte seg selv om hun noen gang kom til å få holde sitt eget barn i armene. Hun hadde ikke noe svar på det, men hun følte at klokken gikk, og at sjansene for det begynte å bli færre. Verna så sliten ut, det gjorde Hugo også. De hadde ønsket seg en egen, stor familie, men ærlig talt, var ikke fire barn nok? Lacy ville aldri våge å starte en diskusjon om det, men for henne var svaret gitt. De to hadde vært heldige og fått gå på college, som de første i sine familier, og de drømte om å gi sine egne barn den samme muligheten. Men kan man virkelig regne med å skulle ha råd til å betale utdannelsen for fire barn? Med lav stemme sa Verna: «Hugo sier at Geismar har gitt dere to en stor sak.» Lacy ble forbauset, for Hugo hadde alltid vært fast i troen på at arbeidet hadde det best på kontoret. Samt at KDT av åpenbare årsaker la stor vekt på hemmelighold. Det kunne hende, etter noen øl sent på kvelden, at de tre lo godt av den hårreisende oppførselen til en eller annen dommer de etterforsket, men de brukte aldri vedkommendes virkelige navn. Lacy sa: «Kanskje er den stor, kanskje er den slett ingenting.» «Han har ikke sagt stort til meg, han gjør aldri det, men han 31


virker litt bekymret. Det merkelige er at jeg aldri har ansett jobbene deres for å være farlige.» «Vi mener heller ikke at de er det. Vi er ikke politifolk med våpen. Vi er advokater bevæpnet med stevninger.» «Han sa han ønsket at han kunne gått med et våpen på seg. Det likte jeg ikke, Lacy. Du må love meg at dere ikke roter dere opp i noe som er farlig.» «Verna, jeg skal love deg én ting: Hvis jeg noen gang føler et behov for å bære våpen, da sier jeg opp og finner meg noe annet å gjøre. Jeg har aldri avfyrt et våpen i hele mitt liv.» «Nåvel, men i min verden, i vår verden, er det altfor mange våpen og altfor mange fæle ting som skjer på grunn av dem.» Pippin, som nå hadde sovet i hele femten minutter, satte plutselig i et skrik. Verna rakte armene frem mot henne mens hun sa: «Det barnet, det barnet.» Lacy langet henne over og gikk ut for å se om hamburgerne snart var ferdige.