variantene_blaiboka

ROBISON WELLS Oversatt av John Grande

Robison Wells Originalens tittel Variant Oversatt av John Grande Copyright © 2011 by Robison Wells Published by arrangement with HarperCollins Children’s Books, a division of HarperCollins Publishers.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-37206-4 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Alison Klapthor Omslagsfoto: © Mark Tucker/MergeLeft Reps. Inc. Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80g Munken print cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Erin, min beste venn

FØRSTE KAPITTEL

D

«

ette er ikke en sånn skole hvor de prøver å skremme elevene til å ta seg sammen, vel?» spurte jeg Ms. Vaughn idet vi kjørte inn gjennom et solid nettinggjerde. Gjerdet var bortimot fire meter høyt med piggtråd på toppen, sånn som de har på fengsler og parkeringsplasser for inntauede biler. Et overvåkningskamera som var montert i toppen av en stang, var det eneste tegnet til mennesker – det var noen, et eller annet sted, som holdt øye med oss.

Ms. Vaughn lo avvæpnende. «Du kommer sikkert til å få det veldig fint her, Mr. Fisher.»

Jeg lente hodet mot vinduet og så ut. Skogen lignet ikke noen skog jeg hadde sett før. I Pennsylvania var parkene grønne. Det vokste frodige trær, busker og slyngplanter overalt hvor det fantes jord. Men denne skogen var tørr og brun, og det så ut som om én enkelt fyrstikk kunne svi av hele greia.

«Gror det kaktus her?» spurte jeg mens jeg fortsatte å betrakte trærne. Selv om jeg ikke likte denne skogen så godt, måtte jeg innrømme at det var bedre enn jeg hadde forventet. Da jeg leste på nettet at Maxfield lå i New Mexico, hadde jeg sett for meg livløse sanddyner, kvelende varme og giftslanger.

7

«Jeg tror ikke det,» sa Ms. Vaughn uten å ta seg bryet med å kikke ut. «Kaktus er det vel mer av lenger sør i delstaten.»

Jeg svarte ikke, og etter en liten stund fortsatte Ms. Vaughn. «Du virker ikke så veldig begeistret for dette.

Jeg kan forsikre deg om at det er en kjempesjanse. Maxfield tilbyr det beste man får av moderne undervisningsmetoder.»

Hun fortsatte å snakke, men jeg hørte ikke etter. Hun hadde holdt på sånn i snart tre timer nå, helt siden hun møtte meg på flyplassen i Albuquerque. Hun brukte hele tiden ord som pedagogikk og epistemologi, og jeg var ikke særlig interessert. Men hun trengte ikke å fortelle meg at dette var en storartet sjanse – det visste jeg godt.

Det var tross alt en privatskole. De var nødt til å ha gode lærere her. Kanskje de til og med hadde nok lærebøker til alle elevene og sentralfyring som fungerte om vinteren.

Jeg hadde søkt på stipendet på egen hånd. Det var skolerådgivere som hadde prøvd å overtale meg til å søke på sånne opplegg før, men jeg hadde alltid stått imot. Når jeg begynte på en ny skole – og det hadde vært flere titalls av dem – prøvde jeg alltid å overbevise meg selv om at denne gangen kom det til å bli bra. Dette var den skolen hvor jeg skulle bli værende en stund, kanskje bli med på fotballaget eller forsøke å bli valgt inn i elevrådet eller til og med få meg kjæreste. Men så ble jeg flyttet etter noen måneder og måtte begynne på nytt igjen.

Det var vel sånn det var å være fosterbarn. Jeg hadde jobbet meg igjennom trettitre fosterfamilier over hele byen siden jeg var fem år gammel. Det lengste oppholdet hadde vært hos en familie i Elliott som jeg bodde hos i fire og en halv måned. Det korteste hadde vart i sju ti8

mer. Faren i familien hadde fått sparken den samme dagen som jeg dukket opp, og de hadde ringt sosialkontoret og fortalt at de ikke hadde råd til å ha meg der.

Nå sist hadde jeg bodd hos familien Cole. Mr. Cole var innehaver av en bensinstasjon, og han satte meg til å jobbe bak disken den første dagen. I begynnelsen var det bare sene ettermiddagsvakter, men snart sto jeg der på søndager og lørdager, og noen ganger før jeg dro på skolen også. Jeg gikk glipp av opptaksprøvene til fotballlaget, og jeg gikk glipp av skoleballet. Jeg hadde aldri mulighet til å dra på fest – ikke at det var noen som inviterte meg. Da jeg ba om betaling for jobben jeg gjorde, sa Mr. Cole at jeg var en del av familien, og at jeg ikke burde forvente å få betalt for å hjelpe til hjemme. «Vi forventer jo ikke noen belønning for at vi hjelper deg,» sa han.

Så derfor søkte jeg på stipendet. Det inngikk i en eller annen hjelpegreie for fosterbarn. Jeg svarte på noen spørsmål om skolen – jeg tok i litt med hensyn til karakterene mine – og fylte ut et spørreskjema om familiesituasjonen min. Dagen etter ringte de.

Den kvelden møtte jeg ikke engang opp på bensinstasjonen for å jobbe. Jeg ble ute til sent på kvelden, gikk omkring i gatene der jeg hadde vokst opp, sto ved rekkverket på Birmingham Bridge og så utover byen jeg forhåpentligvis aldri kom til å se igjen. Jeg har ikke alltid hatet Pittsburgh, men jeg har aldri vært glad i byen heller.

Ms. Vaughn bremset ned, og i neste øyeblikk kom en diger murvegg til syne. Den var minst like høy som nettinggjerdet, men mens gjerdet hadde sett nokså nytt ut, var muren gammel og værbitt. Måten den spredde seg ut på i begge retninger, hvordan den fulgte konturene i 9

landskapet og hadde nesten samme farge som den sandaktige jorda, gjorde at den nærmest så ut som en naturlig del av skogen.

Men det var ingenting naturlig med porten i muren.

Den så ut til å være lagd av tykt, massivt stål, og da den åpnet seg, beveget den seg bare et par centimeter over asfalten. Det føltes som om jeg var på vei inn i et bankhvelv.

Men på den andre siden strakte den uttørkede skogen seg videre.

«Hvor stort er dette stedet?»

«Temmelig stort,» sa hun og smilte stolt. «Jeg har ikke de nøyaktige tallene, men det er veldig omfangsrikt. Og du blir sikkert glad for å høre at det gir oss masse plass til utendørsaktiviteter.»

Etter et par minutter begynte trærne å forandre seg.

Nå var det ikke lenger furu, men popler, som vokste langs veien, og mellom de tykke trestammene fikk jeg mitt første glimt av Maxfield Academy.

Bygningen var fire etasjer høy og sikkert hundre år gammel. Den var omgitt av en velstelt gressplen, beskårne trær og blomsterbed. Det så ut som en sånn skole som man ser på tv, hvor elevene er rike og alle har sin egen BMW eller Mercedes. Det eneste som manglet, var eføy som vokste oppetter steinveggene, men det var vel vanskelig å få eføy til å gro i en ørken.

Jeg var ikke rik, så jeg kom ikke til å være som dem.

Men jeg hadde brukt tiden på flyet til å dikte opp en bra historie. Jeg hadde planer om å passe inn her, ikke å være det fattige fosterbarnet som alle gjorde narr av.

Ms. Vaughn svingte inn mot bygningen og stoppet bilen utenfor den gedigne steintrappa opp til hovedinngangen.

10

Hun åpnet automatlåsen på dørene, men tok ikke av seg sikkerhetsbeltet.

«Skal du ikke bli med inn?» Ikke at jeg egentlig hadde lyst til å snakke mer med henne, men jeg hadde vel regnet med at hun skulle presentere meg for en eller annen.

«Dessverre,» sa hun og smilte varmt igjen. «Jeg har mye å gjøre i dag. Hvis jeg går inn, kommer vi bare til å bli stående og snakke, og så kommer jeg meg aldri ut igjen.» Hun ga meg en konvolutt som hadde ligget på setet. Utenpå sto navnet mitt, Benson Fisher, trykt med knøttsmå bokstaver. «Gi denne til vedkommende som tar seg av orienteringen. Som regel er det Becky, tror jeg.»

Jeg tok imot konvolutten og gikk ut av bilen. Jeg var støl i beina etter den lange kjøreturen, så jeg strakte på meg. Det var kaldt, og jeg var glad jeg hadde tatt på meg Steelers-genseren min, selv om jeg skjønte at den var for avslappet i stilen for denne skolen.

«Bagasjen din,» sa hun.

Jeg kikket meg tilbake og så at Ms. Vaughn dro ryggsekken min opp fra fotbrønnen.

«Takk.»

«Du får more deg, da,» sa hun. «Du kommer nok til å gjøre det veldig bra her på Maxfield.»

Jeg sa takk igjen og lukket døra. Hun kjørte av sted med det samme, og jeg ble stående og se etter henne. Som vanlig måtte jeg gå alene inn på den nye skolen.

Jeg trakk inn lukta av de nye omgivelsene mine. Lufta virket annerledes her – jeg vet ikke om det var på grunn av ørkenklimaet eller de tørre trærne eller bare det at jeg var langt borte fra storbystanken, men jeg likte det. Bygningen foran meg sto der majestetisk og løfterik. Det nye livet mitt lå bak de veggene. Jeg måtte nesten le da jeg 11

så på de utskårne tredørene og tenkte tilbake på den offentlige skolen jeg hadde kommet fra. Der hadde de vært nødt til å male inngangsdørene en gang i uka for å dekke over graffitien, og de små vinduene hadde blitt byttet ut med kryssfiner én gang for alle etter at de hadde blitt knust utallige ganger. Vinduene her var store og blanke og …

Først nå la jeg merke til at det var fullt av ansikter i de øverste vinduene. Noen av dem stirret bare, men det var også noen som pekte og veivet med armene, og noen ropte stumt bak glasset. Jeg kikket bak meg, men skjønte ikke hva de ville.

Jeg så opp mot dem og trakk på skuldrene. I et av vinduene i andre etasje, rett over inngangsdøra, var det en jente med brunt hår som holdt opp en notatblokk. Der, over hele siden, hadde hun skrevet en stor V og ordet BRA. Da hun så at jeg hadde lagt merke til henne, smilte hun, pekte på V-en og stakk tommelen i været.

Rett etterpå lød det en summelyd og et klikk, og døra gikk opp. Det var en jente som sto der, men hun ble brutalt skjøvet bort idet to andre elever – en gutt og en jente – dukket opp. Begge hadde på seg uniformen jeg hadde sett på nettet: en rød genser over en hvit skjorte, og svarte bukser eller skjørt. Jenta, som så ut til å være omtrent på min alder eller kanskje litt eldre, pilte ned trappa og spurtet etter bilen til Ms. Vaughn. Gutten, som var høy og hadde kropp som en linebacker, grep tak i armen min.

«Ikke hør på Isaiah eller Oakland,» sa han bestemt.

«Vi kommer oss ikke ut herfra.» Før jeg så mye som rakk å åpne munnen, forsvant han og sprang etter jenta.

12