Var det det det var by Cappelen Damm AS

Linde Hagerup

Var det det det var

Roman

tidligere utgivelser av linde hagerup: Get used to it. Ungdomsroman. Cappelen Damm 2010 Ingen som røyker hopper strikk. Ungdomsroman. Cappelen Damm 2009 Verdens største gorilla og andre rim. Barnerim. Illustrert av Thore Hansen. Cappelen Damm 2008 Ikke sant. Roman. Damm 2007 Og det skal vare så lenge. Kortprosa. Forlaget Oktober 1999

Til Widar

Barndommen min varte i omtrent fjorten år. Jeg var aldri noe særlig flink til å være barn. Dessuten likte jeg det ikke.

Jeg hadde vært på påskeferie i Trondheim hos fattern og familien hans. Da jeg gikk av toget, merka jeg at lufta hadde forandra seg på de ti dagene jeg hadde vært nordover. Minusgrader var gjort om til pluss og snøen løste seg opp og forsvant ned i kummene som møkkete elver. Jeg sto på en perrong på Østbanen og speida etter broren min. Han ville at vi skulle ta en kaffe før jeg heiv meg på bussen hjem til Rykkinn. Hjem til enda flere skoledager. Hjem til mora mi, som var blitt helt fjern etter at hun fikk seg type. Hjem til Nina og Teddy og Peppern og alle de andre kompisene mine. Det var tidlig på våren 1983. Jeg var fjorten år og drittlei. – Billie! Jens hadde farga hanekammen oransje sia sist. Han ligna litt på en forvokst fugl der han kom mot strømmen gjennom folkemengden. Han var høy og tynn og

hengslete, med noen lange armer som flaksa rundt i lufta for å gi meg en klem. – Kjære søster! utbrøt han og omfavna meg. – Hatt det bra, eller? – Kunne vært bedre, sa jeg og kjente nagler fra skinnjakka hans mot kinnet. – Fattern hilser. Jeg tror han var litt sur fordi du ikke blei med. Jens lo. – Æh! sa han. – Denne påsken hadde jeg viktigere ting på agendaen. Han holdt meg litt ut fra seg. – Og du er akkurat like bleik som du pleier. Du dreit i det fine påskeværet, skjønner jeg? Jeg tok fram en pakke rullings. Tiedemanns gul nummer 3. – Det er lissom ikke været jeg er mest opptatt av her i verden, sa jeg. Vi gikk på en kafé i nærheten. – Og ellers? sa Jens. Jeg trakk på skuldrene. – Er du fortsatt like lei av skolen? sa han. Jeg stønna. – Og ennå er det over et år igjen før vi er ferdige! sa jeg. – Det fikser du, sa Jens. – Snart er det sommer-

ferie. Han knipsa. – Og vips! Om et år er du ferdig med niende. Da er det bare resten av livet igjen. – Vips, du lissom, sa jeg. – Finn på noe kult, da vel, sa Jens. – Nina har bursdag snart, sa jeg. – Hun blir femten. – Hun lille der? sa Jens og lo. – Knøttlille Nina blir femten år. Sprøtt! – Vi tenkte vi skulle holde en fest, sa jeg. – God idé, sa Jens. – God idé. Han satt og tromma med fingerne på bordet og så ut av vinduet. – Men du … sa han. Han lente overkroppen over bordet og så på meg. – Muttern er bekymra for deg. – Hæ? sa jeg. – Hvorfor det? – Hun syns du virker … – Var det derfor du ville treffe meg? sa jeg. – Slapp av, sa Jens. – Jeg ville treffe deg uansett, men så prata jeg med henne i går, og da kom alt samma. – Alt samma? sa jeg. Det så ut som om Jens tenkte noe innmari. – Muttern syns du virker … gjentok han. Så stoppa han, fiska fram en sneip fra skinnjakka og tente på. – Røyker du? sa jeg. – Drit i det, sa Jens. – Når begynte du med det? – Alle i Skippergata røyker, sa han.

Men det var jeg som begynte først, tenkte jeg og kjente at jeg var stolt. Jeg hadde begynt for to år sia og Jens var seks år eldre enn meg. Det var som om jeg var blitt voksen før ham. – Muttern … Jens tok et trekk av røyken. Han var skikkelig amatør og papiret blei helt vått i enden. – Hun syns du er avvisende overfor henne. Inneslutta. Hun lurer på om alt er okei med deg. Hun er jo mora di, Billie. – Som om hun bryr seg, sa jeg. – Hun driver bare og er sammen med han derre Gerhard hele tida. Han er lite kvalm, da! Jens nikka. – Dessuten hadde jeg ikke noe lyst til å dra til fattern i påsken. Nesten alle andre skulle være hjemme. Men muttern bare masa og sa at jeg ikke kunne velge sjøl. Hun ville ha meg ut av huset. Jens prøvde å si noe, men jeg ga meg ikke. – Veit du åssen de holder på, eller? De driver og kliner og fniser sånn ekkelt og tar på hverandre hele tida og … Jeg stoppa. Det jeg skulle si nå var dritpinlig. Jeg hadde ikke sagt det til noen. Ikke til Nina engang. Men var det noen jeg kunne si det til, så var det bruttern. – Om natta så … Ordene satte seg fast i halsen. – Ja? Hva skjer om natta? sa Jens og flirte.

Jeg beit meg i leppa. – Om natta så gjør de det du veit og jeg hører det faenmeg helt inn i boden! Boden var et kott innafor rommet mitt der jeg hadde innreda hele gulvet som en diger seng, med madrasser og tepper og dyner og puter. Jens gjorde store øyne. – Boden? sa han. – Men den er jo på andre sida av leiligheten? – Fortell meg noe jeg ikke veit, sa jeg. – Er du sikker på at de driver og puler? Jeg stønna. – Første gang jeg hørte hylene til muttern, trodde jeg han holdt på å drepe henne eller noe sånt. Jeg føyk inn i stua før jeg skjønte hva de egentlig dreiv med. Muttern skriker som om hun er helt gæern. Jeg skjønner ikke åssen hun orker å ta i ham engang. Han ser ut som en pære. Vi satt stille en stund. Så begynte Jens å le. – Faen heller, Billie. Du og jeg er unnfanga under en jævla skrikekonsert. Er du klar over det? Han lo enda mer. Hanekammen rista. Jeg stirra ned i bordflata. – Jeg har vært borti morsommere ting, sa jeg. – Slapp av, sa Jens. – Det er bare puling.