Vakkert gjensyn av Kami Garcia og Margaret Stohl

Kami Garcia og Margaret Stohl

Beautiful Creatures Vakkert gjensyn Oversatt av Gry Wastvedt

Kami Garcia og Margaret Stohl Originalens tittel: Beautiful Redemption Oversatt av Gry Wastvedt © 2013 Kami Garcia og Margareth Stohl First published in the United States of America by Little, Brown and Company, Hachette Book Group, New York, 2013.

Published by agreement With Lennart Sane Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-41837-3 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: David Caplan Omslagsfoto: © Michael Trevillion / Trevillion Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken print cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til fedrene våre, Robert Marin og Burton Stohl, som lærte oss å tro at vi kunne gjøre akkurat det vi vil, og mennene våre, Alex Garcia og Lewis Peterson, som fikk oss til å gjøre det ene vi aldri trodde vi kunne klare.

Døden er begynnelsen på Udødelighet.

– MAXIMILIEN ROBESPIERRE

F

LENA

f

En ny begynnelse

Noen drømte om å fly. Jeg hadde mareritt om å falle. Jeg kunne ikke snakke om det, men jeg klarte ikke å tenke på noe annet heller.

På ham.

Ethan som falt.

Ethans sko som falt ned mot bakken sekunder før.

Han mistet den nok idet han falt.

Jeg lurte på om han visste det.

Om han hadde visst det.

Jeg så den sølete skoen falle fra toppen av vanntårnet hver eneste gang jeg lukket øynene. Noen ganger håpet jeg det var en drøm. Jeg håpet jeg ville våkne, og så ville han stå og vente ute i oppkjørselen foran Ravenwood for å kjøre meg til skolen.

Våkne, din syvsover. Jeg er snart framme. Det er det han ville ha keltet.

Jeg ville høre Links dårlige musikk komme strømmende ut gjennom det åpne vinduet før jeg så Ethan bak rattet.

Det var sånn jeg forestilte meg det.

Jeg hadde hatt mareritt om ham tusen ganger før. Før jeg møtte ham, eller i hvert fall før jeg visste at han ville 7

bli Ethan. Men dette lignet ikke noe av det jeg hadde sett i marerittene.

Det burde ikke ha skjedd. Det var ikke slik det var meningen at livet skulle være. Og det kunne ikke være slik det var meningen at livet mitt skulle være.

Det var ikke meningen at den sølete skoen skulle falle.

Livet uten Ethan var verre enn et mareritt.

Det var virkelig.

Så virkelig at jeg nektet å tro det.

Den 2. februar er det slutt på marerittene.

Det er derfor du forstår at det er mareritt. Dette – Ethan – alt – ender ikke, viser ingen tegn til å gå mot slutten.

Jeg følte – jeg føler – meg helt fastlåst.

Som om det var livet mitt som ble knust da han – da alt annet endte.

Det brast i tusen biter.

Da han traff bakken.

Jeg orket ikke å se på dagboken min lenger. Jeg kunne ikke skrive dikt; det var vondt bare å lese dem.

Det var så altfor sant.

Den viktigste personen i livet mitt hoppet utfor vanntårnet i Summerville. Jeg visste hvorfor han gjorde det. Men det fikk meg ikke til å føle meg noe bedre.

Det å vite at han gjorde det for min skyld, gjorde bare at jeg følte meg enda verre.

Av og til mente jeg at verden ikke var verdt det. Å bli reddet.

Av og til mente jeg at jeg heller ikke var verdt det.

Ethan mente han gjorde det rette. Han visste at det 8

var galskap. Og han ville ikke dø, men han måtte likevel.

Ethan var sånn.

Selv om han var død.

Han reddet verden, men han smadret min.

Hva nå?

Første bok Ethan

F

KAPITTEL 1

f

Hjemme

En utydelig blå himmel over hodet mitt.

Skyfri.

Akkurat som himmelen i virkeligheten, bare litt blåere og ikke fullt så mye sol i øynene mine.

Den virkelige himmelen er nok ikke egentlig perfekt.

Kanskje det er det som gjør den så perfekt.

Gjorde den.

Jeg presset øynene sammen igjen.

Jeg halte ut tiden.

Jeg var ikke sikker på om jeg var klar for å se det som var å se der ute. Selvfølgelig så himmelen bedre ut – siden Himmelen nå engang var hva den var.

Men jeg ville ikke gå ut fra at det var der jeg befant meg.

Jeg hadde vært en ganske grei fyr, etter det jeg kunne begripe. Men jeg hadde sett nok til å vite at alt jeg trodde om alt, stort sett hadde vært feil hittil. Jeg hadde et åpent sinn, i hvert fall etter Gatlins standard. Jeg mener, jeg hadde hørt alle teoriene. Jeg hadde sittet gjennom mer enn min andel søndagsskoletimer. Og etter mammas ulykke hadde Marian fortalt meg at hun hadde tatt et kurs om buddhismen på Duke University som ble holdt av en fyr som het Buddha Bob, som sa at paradiset var en tåredråpe inni en tåredråpe 13

eller noe i den duren. Året før det hadde mamma forsøkt å få meg til å lese Dantes Inferno, som Link sa handlet om en skyskraper som begynte å brenne, men egentlig handlet det om en fyr som reiste gjennom helvetets ni sirkler.

Jeg husker bare det mamma fortalte om monstre og djevler fanget i is. Jeg tror det var helvetets niende sirkel, men det var så mange andre sirkler der nede at alle liksom gled litt over i hverandre.

Etter alt jeg hadde lært om underverdener og andre verdener og sideverdener og hva annet som måtte befinne seg i den tre-etasjes kaken av universer som manerverdenen besto av, var det helt greit for meg at det første glimtet jeg så, var av blå himmel. Jeg var lettet over å se at det som ventet meg, så ut som et harry Hallmark-kort. Jeg hadde ikke ventet meg perleporter og lubne, små englebarn. Men blå himmel, det var kjekt.

Jeg åpnet øynene igjen. Fremdeles blått.

Carolinablått.

En feit bie surret over hodet mitt, steg høyere opp i himmelen – til den slo mot den, akkurat som den hadde gjort tusen ganger før.

For det var ikke himmelen.

Det var taket.

Og dette var ikke Himmelen.

Jeg lå i min gamle mahogniseng i det enda eldre rommet mitt på Wate’s Landing.

Jeg var hjemme.

Og det var jo umulig.

Jeg blunket.

Fremdeles hjemme.

Hadde det vært en drøm? Det håpet jeg inderlig. Kanskje det var det, akkurat som hver eneste morgen de første seks månedene etter at mamma døde.

Vær så snill, la det bare ha vært en drøm.

Jeg strakte ut en arm og kjente i støvet under sengen.

Der lå mine gamle, velkjente bøker, og jeg dro fram en av dem.

14

Odysseen. I en tegnet utgave, en av mine favoritter, selv om jeg var ganske sikker på at Mad Comix hadde tatt seg noen friheter i forhold til den versjonen Homer skrev.

Jeg nølte litt, så trakk jeg fram en bok til. På kjøret.

Det første synet av boken til Kerouac var det ugjendrivelige beviset, og jeg rullet meg over på siden til jeg kunne se den bleke firkanten på veggen hvor det slitte kartet hadde hengt til inntil noen få dager siden – hadde det virkelig ikke gått lenger tid? – det med grønne streker til alle stedene i favorittbøkene mine som jeg ville besøke.

Dette var rommet mitt, ja.

Den gamle klokken på bordet ved siden av sengen virket visst ikke lenger, men alt annet så ut til å være seg likt.

Det måtte være varmt til å være januar. Lyset som kom strømmende inn av vinduet, var nesten unaturlig – nesten som om jeg var med i en av Holy Rollers elendige musikkvideoer. Men bortsett fra filmlyssettingen, var rommet mitt akkurat som da jeg forlot det. Akkurat som bøkene under sengen, sto skoeskene som inneholdt hele livshistorien min, inntil veggene. Alt som skulle være der, var der.

Det mente i hvert fall jeg.

Bortsett fra Lena.

L? Er du der?

Jeg kunne ikke føle henne. Jeg kunne ikke føle noe som helst.

Jeg så på hendene mine. De så helt normale ut. Ingen blåmerker. Jeg så på den enkle, hvite T-skjorten. Ikke noe blod.

Ingen hull i jeansen eller i kroppen.

Jeg gikk ut på badet og stirret på meg selv i speilet over vasken. Der var jeg. Samme gamle Ethan Wate.

Jeg stirret fremdeles på mitt eget speilbilde da jeg hørte en lyd nedenfra.

«Amma?»

Det føltes som om hjertet mitt hamret, og det var ganske festlig, for etter at jeg våknet, hadde jeg ikke vært sikker på at det slo. Uansett så kunne jeg høre velkjente hjem15

melyder nede fra kjøkkenet. Det knirket i gulvplankene da noen gikk fram og tilbake foran skapene og ovnen og det gamle kjøkkenbordet. Samme gamle fottrinn som gjorde alle de vante tingene om morgenen.

Hvis det var morgen.

Lukten av gammel stekepanne på komfyren kom sivende opp trappen.

«Amma? Det er vel ikke bacon jeg lukter?»

Stemmen var klar og rolig. «Vennen, jeg tror du vet hva jeg lager. Jeg kan bare lage én ting. Hvis man kan kalle det å lage mat.»

Den stemmen.

Den var så velkjent.

«Ethan? Hvor lenge må jeg vente på å få en klem av deg?

Jeg har ventet her nede lenge nå, vennen min.»

Jeg forsto ikke ordene. Jeg kunne ikke høre noe annet enn stemmen. Jeg hadde hørt den før, for ikke så veldig lenge siden, men aldri på denne måten. Like høy og klar og full av liv som om hun virkelig var nedenunder.

Og det var hun jo.

Ordene var som musikk. De jaget vekk all min fortvilelse og forvirring.

«Mamma? Mamma!»

Jeg sprang ned trappen, tok tre trinn av gangen, før hun rakk å svare.

F

KAPITTEL 2

f

Stekte grønne tomater

Der var hun. Barbeint sto hun på kjøkkenet, og håret var akkurat sånn som jeg husket det – halvt oppsatt, halvt hengende løst. En nystrøket hvit skjorte – som pappa pleide å kalle «uniformen» hennes – var fremdeles full av blekkeller malingsflekker etter det siste prosjektet hennes. Jeansen var rullet opp til anklene som alltid, uansett om det var moderne eller ikke. Moren min brydde seg aldri om slike ting. Hun holdt den gamle, svarte jernpannen fylt med grønne tomater i den ene hånden, og en bok i den andre.

Hun nynnet en sang, men hun oppfattet nok ikke engang at hun gjorde det, og hun hørte det sikkert heller ikke.

Det var typisk mamma. Hun virket akkurat som før.

Kanskje det bare var jeg som hadde forandret meg.

Jeg tok et skritt mot henne, og hun snudde seg mot meg og slapp boken. «Der er du, snille gutten min.»

Jeg kjente at hjertet mitt svulmet. Ingen andre kaller meg det; de ville ikke, og jeg lot dem ikke heller. Bare mamma.

Så lå armene hennes rundt meg, og verden foldet seg rundt oss idet jeg begravde ansiktet i klemmen. Jeg trakk inn den varme lukten og den varme følelsen og alt det varme som mamma var for meg.

«Mamma. Du har kommet tilbake!»

17

«En av oss har det.» Hun sukket.

Det var da det slo meg. Hun sto i kjøkkenet mitt, og jeg sto i kjøkkenet mitt, og det betydde ett av to ting: Enten var hun blitt levende igjen, eller …

Så var jeg det ikke. Øynene hennes ble fylt av noe – tårer, kjærlighet, sympati – og før jeg visste ordet av det, hadde hun omfavnet meg igjen.

Mamma forsto alltid alt.

«Jeg forstår, snille gutten min. Jeg forstår.»

Ansiktet mitt fant det gamle gjemmestedet sitt inn mot skulderen hennes.

Hun kysset meg på hodet. «Hva var det som skjedde med deg? Det skulle jo ikke ende slik.» Hun trakk seg tilbake for å se på meg. «Det var ikke meningen at det skulle ende slik for noen av oss.»

«Jeg vet det.»

«Men så finnes det vel ingen riktig avslutning på noe liv?» Hun kløp meg i kinnet, smilte inn i øynene mine.

Dette hadde jeg lagt meg på minnet. Smilet, ansiktet hennes. Alt. Det var det eneste jeg hadde igjen den tiden da hun var borte.

Jeg hadde alltid visst at hun var i live et eller annet sted, på en eller annen måte. Hun hadde reddet Macon og sendt meg sangene som førte meg gjennom alle de merkelige kapitlene i livet med manerne. Hun hadde vært der hele tiden, akkurat som da hun var i live.

Det varte bare et øyeblikk, men jeg ønsket å bevare det slik så lenge som mulig.

Jeg vet ikke hvordan vi havnet ved kjøkkenbordet. Jeg husker bare den sterke varmen fra armene hennes. Men der satt jeg, på den faste stolen min, som om de siste årene aldri hadde skjedd. Det var bøker overalt – og etter bokmerkene å dømme, hadde mamma allerede lest seg halvveis gjennom de fleste. En sokk, som antakelig kom rett fra tørkestativet, var stukket inn i Den guddommelige komedie. En serviett stakk ut av Iliaden, og oppå den mar18

kerte en gaffel siden hun var kommet til i en gresk mytologi. Kjøkkenbordet var fullt av hennes elskede bøker, den ene stabelen med pocketbøker høyere enn den andre.

Det føltes som om jeg var i biblioteket sammen med Marian.

Tomatene freste i pannen, og jeg trakk inn duften av mamma – gulnende papir og brent olje, nye tomater og gammel papp, alt føyd sammen av kajennepepper.

Ikke rart jeg blir sulten når jeg er på biblioteket.

Mamma satte en blå- og hvitmønstret porselenstallerken på bordet mellom oss. Dragemønstret. Jeg smilte fordi det hadde vært hennes favoritt. Hun helte tomatene over på litt kjøkkenpapir og drysset pepper på tallerkenen.

«Vær så god. Bare spis.»

Jeg stakk gaffelen i den nærmeste skiven. «Vet du, jeg har ikke spist dette siden – siden du forulykket.» Tomaten var så varm at jeg brant meg på tungen. Jeg så på mamma.

«Er vi – er dette –?»

Hun stirret tilbake uten å blunke.

Jeg prøvde igjen. «Du vet. Himmelen?»

Hun lo og skjenket iste i to høye glass – te er den andre tingen mamma klarte å lage. «Nei, ikke Himmelen, EW. Ikke akkurat.»

Jeg må ha sett bekymret ut, som om jeg tenkte at vi hadde havnet på det andre stedet. Men det kunne heller ikke være riktig, for – selv så harry det måtte høres ut – så var det Himmelen å være sammen med mamma igjen, uansett om universet så det slik eller ikke. Men på den annen side, så hadde ikke universet og jeg vært enige om stort i det siste.

Mamma presset hånden mot kinnet mitt og smilte mens hun ristet på hodet. «Nei, dette er ikke noen form for endelig hvilested, hvis det er det du mener.»

«Hvorfor er vi her da?»

«Jeg vet ikke helt. Man får ingen bruksanvisning når man sjekker inn.» Hun tok hånden min i sin. «Jeg har alltid visst at jeg var her på grunn av deg – noe jeg ikke var 19

ferdig med, noe jeg måtte lære deg eller fortelle deg eller vise deg. Det var derfor jeg sendte deg de sangene.»

«Skyggesangene?»

«Akkurat. Du ga meg masse å gjøre. Og nå som du er her, føles det som om vi aldri har vært fra hverandre.» Ansiktet hennes mørknet. «Jeg håpet hele tiden at jeg ville få se deg igjen. Men jeg håpet at jeg måtte vente enda mye lenger. Jeg er lei for det. Jeg vet at det må være ille for deg akkurat nå som du har måttet forlate Amma og faren din.

Og Lena.»

Jeg nikket. «Det er noe dritt.»

«Jeg vet det. Jeg hadde det akkurat på samme måten,» sa hun.

«Med hensyn til Macon?» Ordene ramlet ut av munnen min før jeg kunne stanse dem.

Hun ble rød i kinnene. «Jeg fortjente vel den. Men det er ikke alt som skjer i en mors liv som hun trenger å diskutere med sin sytten år gamle sønn.»

«Unnskyld.»

Hun klemte hånden min. «Det var først og fremst deg jeg ikke ville forlate. Og det var deg jeg var mest bekymret over å forlate. Deg og pappa.

Men pappa blir heldigvis tatt godt vare på av Ravenwoodene. Lena og Macon har lagt et mektig formular over ham, og Amma spinner sine egne historier. Mitchell har ingen anelse om hva som har skjedd med deg.»

«Ikke?»

Hun nikket. «Amma har fortalt ham at du er hos tanten din i Savannah, og han tror henne.» Smilet bleknet, og hun så forbi meg og inn i skyggene. Jeg visste at hun nok var bekymret for pappa, uansett hvor mektig formular de hadde lagt over ham. Det at jeg forsvant fra Gatlin så brått, var nok like vondt for henne som for meg – for hun måtte bare stå og se at det skjedde, uten å kunne gjøre noe med det.

«Men det er ingen løsning på lang sikt, Ethan. Akkurat nå gjør alle bare så godt de kan. Det er som regel sånn det er.»

20

«Jeg husker det.» Jeg hadde vært gjennom det en gang før.

Vi visste begge når det var.

Hun sa ikke mer etter det. Hun bare plukket opp sin egen gaffel. Vi spiste sammen i taushet resten av ettermiddagen, eller et lite øyeblikk. Jeg kunne ikke se noen forskjell lenger, og jeg trodde ikke det spilte noen rolle heller.

Vi satt ute på verandaen på baksiden av huset og plukket fuktige, blanke kirsebær opp av dørslaget og så på stjernene som dukket opp. Himmelen hadde fått en mørkeblå tone, og stjernene dukket opp i sprøtt lyse klumper. Jeg så stjerner fra manerhimmelen og den vanlige dødelige himmelen. Den splittede månen hang mellom nordstjernen og sørstjernen. Jeg visste ikke hvordan det var mulig å se de to himlene samtidig, to sett konstellasjoner, men det var det. Jeg kunne se alt nå, som om jeg var to ulike mennesker samtidig. Endelig, som en avslutning på hele den greia med den splittede sjelen. Jeg antar noen av fordelene ved å dø var at jeg nå hadde begge halvdelene av hjernen min.

Ja, særlig.

Alt hadde ordnet seg, nå som det var over, eller kanskje fordi det var over. Det er vel sånn livet er av og til. Alt virket så enkelt, så lett herfra. Så utrolig lyst.

Hvorfor var dette den eneste løsningen? Hvorfor måtte det ende slik?

Jeg hvilte hodet mot mammas skulder. «Mamma?»

«Vennen.»

«Jeg må snakke med Lena.» Der var det. Endelig hadde jeg sagt det. Det ene som hadde hindret meg i å puste ut hele dagen. Det ene som hadde gjort at jeg aldri kunne sitte i ro, for det føltes som om jeg ikke kunne bli. Fordi det føltes som om jeg måtte reise meg for å gå et sted, selv om jeg ikke hadde noen steder å gå.

21

Som Amma pleide å si, det gode med sannheten er at det er sant, og sannheten kan ingen protestere på. Du kan like det eller ei, men det gjør det ikke mindre sant. Det var det eneste jeg hadde å holde fast ved akkurat nå.

«Du kan ikke snakke med henne.» Mamma rynket pannen. «Det er i hvert fall ikke lett.»

«Jeg må få sagt til henne at jeg har det fint. Jeg kjenner henne. Hun venter på et tegn fra meg. Akkurat som jeg ventet på et tegn fra deg.»

«Det finnes ingen Carlton Eaton som kan bringe et brev fra deg til henne, Ethan. Du kan ikke sende brev fra denne verdenen, og du kan ikke komme deg til hennes. Og selv om det hadde vært mulig, ville du ikke kunnet skrive noe.

Du aner ikke hvor mange ganger jeg har ønsket at det hadde vært mulig.»

Det måtte finnes en løsning. «Jeg vet det. Hvis det hadde vært mulig, hadde jeg hørt fra deg oftere.»

Hun kikket opp på stjernene. Øynene speilet lyset fra dem da hun snakket. «Hver eneste dag, gutten min. Hver eneste dag.»

«Men du fant jo en måte å kommunisere med meg på.

Du brukte bøkene på kontoret, og sangene. Og jeg så deg den natten jeg var på kirkegården. Og på rommet mitt, husker du?»

«Sangene var tippenes idé. Jeg antar det var fordi jeg sang for deg fra du var en liten baby. Men folk er forskjellige. Jeg tror ikke du kan sende en skyggesang til Lena.»

«Selv om jeg visste hvordan jeg skulle skrive den.» Mitt talent som forfatter av sangtekster fikk Link til å framstå som et medlem av Beatles.

«Det var ikke lett for meg, og jeg har kavet rundt her mye lenger enn du. Og jeg hadde hjelp fra Amma, Twyla og Arelia.» Hun myste opp på tvillinghimlene. «Du må huske det at Amma og tippene har evner som jeg ikke aner noe om.»

«Men du var vokter.» Det måtte være ting hun visste som jeg ikke ante noe om.

22

«Akkurat. Jeg var vokter. Jeg gjorde det vokterrådet ba meg om å gjøre, og jeg unnlot å gjøre det som vokterrådet ikke ville at jeg skulle gjøre. Man kødder ikke med dem, og man kødder ikke med nedskrivningene deres.»

«Manerkrønikene?»

Hun tok et kirsebær fra bollen og så nøye etter flekker.

Det tok så lang tid før hun svarte at jeg begynte å tro at hun ikke hadde hørt meg. «Hva vet du om Manerkrønikene?»

«Før rettssaken mot tante Marian kom vokterrådet til biblioteket, og de hadde med seg boken.»

Hun satte fra seg det gamle metalldørslaget på trappetrinnet nedenfor oss. «Glem Manerkrønikene. Det der betyr ikke lenger noe.»

«Hvorfor ikke?»

«Jeg mener det, Ethan. Vi er ikke utenfor fare, du og jeg.»

«Fare? Hva snakker du om? Vi er allerede – du vet.»

Hun ristet på hodet. «Vi er bare halvveis på hjemveien.

Vi må finne ut hva det er som holder oss her, og så må vi dra videre.»

«Men hva om jeg ikke vil dra videre?» Jeg ville ikke gi opp. Ikke så lenge Lena ventet på meg.

Nok en gang tok det lang tid før hun svarte. Da svaret kom, var mamma så mørk som jeg aldri har hørt henne før. «Jeg tror ikke du har noe valg.»

«Du hadde jo det,» sier jeg.

«Det var ikke et valg. Du trengte meg. Det er derfor jeg er her – for din skyld. Men selv jeg kan ikke endre på det som skjedde.»

«Ikke? Du kan prøve.» Jeg oppdaget at jeg satt og knuste et kirsebær inni hånden. Den røde saften tøt ut mellom fingrene mine.

«Det er ingenting å prøve på, Ethan. Det er over. Det er for sent.» Hun hvisket lavt nå, men det føltes som om hun ropte.

Raseriet vellet opp inni meg. Jeg slengte et kirsebær langt 23

ut i hagen, så enda et, hele bollen. «Vel, Lena og Amma og pappa trenger meg, og jeg har ikke tenkt å bare gi opp.

Det føles som om jeg ikke skal være her – som om dette er en gedigen misforståelse.» Jeg stirret på den tomme bollen jeg holdt i hendene. «Og det er ikke kirsebærsesong. Det er vinter.» Jeg så opp på henne, synet mitt ble utydelig av tårene, men det eneste jeg følte, var raseri. «Det skal liksom være vinter.»

Mamma la en hånd på mine. «Ethan.»

Jeg trakk meg unna. «Ikke prøv å få meg til å føle meg bedre. Jeg savnet deg, mamma. Jeg gjorde det. Mer enn noe annet. Men selv om jeg er veldig glad for å se deg, så vil jeg helst våkne og oppdage at dette ikke er virkelig. Jeg forstår hvorfor jeg måtte gjøre det. Jeg skjønner. Greit. Men jeg vil ikke bli værende her for alltid.»

«Hva trodde du ville skje?»

«Jeg vet ikke. Ikke dette.» Var det sant? Hadde jeg virkelig trodd at jeg ville komme helskinnet fra å ofre meg for hele resten av verden? Trodde jeg at Den ene som er to, var en spøk?

Det var antakelig lettere å leke helt. Men nå som det var virkelig – nå som jeg sto foran en evighet av alt jeg hadde mistet – virket det plutselig ikke så lett lenger.

Mammas øyne ble fulle av tårer, enda fullere enn mine.

«Jeg er så lei for det, EW. Hvis det var noe jeg kunne gjøre for å endre det, så ville jeg gjort det.» Hun hørtes like fortvilet ut som jeg følte meg.

«Tenk om det er det?»

«Jeg kan ikke forandre alt.» Mamma kikket ned på de bare føttene sine på trappetrinnet nedenfor. «Jeg kan ikke forandre alt.»

«Jeg er ikke klar for noen teit sky, og jeg har ikke lyst til å få vinger hvis det ringer i ei teit klokke.» Jeg kastet fra meg dørslaget av metall. Den klirret nedover trappen, trillet bortover gresset. «Jeg vil være sammen med Lena, og jeg vil leve, og jeg vil gå på kino og spise popkorn til jeg blir kvalm og kjøre for fort og få bot og være så forelsket 24

i kjæresten min at jeg driter meg fullstendig ut hver eneste dag resten av livet.»

«Jeg vet det.»

«Jeg tror ikke du gjør det,» sa jeg, høyere enn jeg hadde tenkt. «Du hadde et liv. Du ble forelsket – to ganger. Og du hadde en familie. Jeg er sytten. Dette kan ikke være slutten for meg. Jeg kan ikke våkne i morgen og vite at jeg aldri vil få se Lena igjen.»

Mamma sukket, la en arm rundt meg og trakk meg inntil seg.

Jeg sa det igjen, for jeg visste ikke hva annet jeg kunne si. «Jeg kan ikke.»

Hun gned hodet mitt som om jeg var et trist, redd lite barn. «Selvfølgelig kan du se henne. Det er jo lett. Jeg kan ikke garantere at du kan snakke med henne, og hun vil ikke kunne se deg, men du kan se henne.»

Jeg så forskrekket på henne. «Hva snakker du om?»

«Du eksisterer. Vi eksisterer her. Lena og Link og pappa og Amma, de eksisterer i Gatlin. Det er ikke slik at ett eksistensnivå er mer eller mindre virkelig. Det er bare ulike nivåer. Du er her, og Lena er der. I hennes verden vil du aldri kunne være helt til stede. Ikke slik som du var. Og i vår verden kommer hun aldri til å bli helt som oss. Men det betyr ikke at du ikke kan se henne.»

«Hvordan?» I det øyeblikket var det det eneste jeg ville vite.

«Det er lett. Bare dra.»

«Hva mener du med dra?» Hun fikk det til å høres så lett ut, men jeg hadde på følelsen at det ikke var fullt så greit.

«Du tenker på det stedet du vil dra til, og så bare drar du.»

Det virket helt umulig, enda jeg visste at mamma aldri ville lyve for meg. «Så hvis jeg ønsker å være på Ravenwood, så vil jeg være der?»

«Nei, ikke her fra verandaen vår. Du må forlate Wate’s Landing før du kan dra noe som helst sted. Jeg tror hjem25

mene våre har Annenverdenens versjon av et bindeformular rundt seg. Når du er hjemme, er du her med meg og ikke noe annet sted.»

Jeg grøsset da hun sa det. «Annenverdenen? Er det der vi er? Er det dét det kalles?»

Hun nikket og tørket de kirsebærfargede hendene på jeansen.

Jeg visste at jeg var på et sted jeg ikke hadde vært før.

Jeg visste at det ikke var Gatlin, og jeg visste at jeg ikke var i Himmelen. Likevel var det noe ved denne verdenen som virket lenger borte enn noe sted jeg hadde sett. Lenger unna enn døden til og med. Selv om jeg kunne kjenne lukten av sementen på verandaen og det nyklippede gresset nedenfor. Jeg kunne kjenne at myggen stakk, vinden som bevegde seg og splintene i tretrappen mot ryggen min. Det eneste jeg følte, var ensomhet. Det var bare oss nå. Mamma og jeg, og hagen som var full av kirsebær. En liten del av meg hadde ventet på dette helt siden hun forulykket, og en annen del av meg visste, kanskje for første gang, at det aldri ville være nok.

«Mamma?»

«Ja, gutten min?»

«Tror du Lena fremdeles elsker meg, der borte i de vanlige dødeliges verden?»

Hun smilte og rufset meg i håret. «Det var da et tåpelig spørsmål.»

Jeg trakk på skuldrene.

«La meg spørre deg. Var du glad i meg etter at jeg døde?»

Jeg svarte ikke. Jeg trengte ikke det.

«Jeg vet ikke hvordan det var med deg, EW, men jeg visste svaret på det spørsmålet hver eneste dag mens vi var fra hverandre. Selv når jeg ikke visste noe annet om hvor jeg var eller hva det var meningen at jeg skulle gjøre. Du var veiviseren min, selv da. Alt førte meg alltid tilbake til deg. Alt.» Hun strøk håret vekk fra ansiktet mitt. «Tror du Lena er noe annerledes?»

26

Hun hadde rett.

Det var et tåpelig spørsmål.

Så jeg smilte og tok hånden hennes og ble med henne inn.

Jeg hadde ting jeg måtte finne ut av og steder å dra – såpass visste jeg. Men enkelte ting trengte jeg ikke å finne ut av. Enkelte ting hadde ikke forandret seg, og enkelte ting ville aldri forandre seg.

Bortsett fra meg. Jeg hadde forandret meg, og jeg ville gitt hva som helst for å ha det ugjort.