Vakker død av Linda Ladd

Linda Ladd

Vakker død

© CAPPELEN DAMM AS 2014 Copyright © 2008 by Linda King Ladd Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB ISBN 978-82-02-44523-2 1. opplag 2014 Tidligere utgitt av Cappelen Damm AS i 2010 Originalens tittel: Die Smiling Oversettelse: Bjørg A. Raybo Omslagsdesign: Tine Winsvold Omslagsfoto: Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog: Søsterkjærlighet En iskald desembermorgen forsto den eldste datteren at moren ikke elsket henne. Hun hadde ikke engang fylt elleve år da hun åpnet øynene den dagen. Lyset sivet så vidt inn gjennom persiennene foran vinduet ved siden av henne, grått og tåkete, lik spøkelser. Loftsrommet var iskaldt denne morgenen, og hun skalv og krøp lenger ned under de tykke, vatterte teppene.

Hennes lille halvsøster sov fredelig ved siden av henne, ennå ikke klar over at det var julemorgen, og hun snorket rytmisk gjennom den tette, lille nesen. Sissy var åtte år, og alle var enige i at hun var verdens yndigste lille vesen, svært mye penere enn broren og den eldre halvsøsteren. Jo da, søte, lille Sissy var vakker, og den eldste søsteren ble kvalm bare ved tanken på hvor opptatt alle var av Sissy, som om hun var noe helt spesielt. Det samme skjedde alle steder de var sammen med moren; hos Wal-Mart, MacDonald’s eller hos Pizza Hut. Uansett hvor de var skjedde det samme hver gang. Alle ville gjerne ta på Sissys hår. Den eldste hatet Sissys dumme, silkegule hår. Hun hatet forresten hver eneste ting ved Sissy, spesielt det lille, uskyldige smilet som egentlig ikke var uskyldig i det hele tatt. Det virket som om ingen andre la merke til det enn den eldste, men hun så det alltid.

5

Storesøster snudde ryggen til sin å-så-perfekte lillesøster og reiste seg opp på den ene albuen. Hun fikk tak i snoren, trakk persiennen opp noen centimeter og så ut på et vakkert vinterlandskap. Snøen falt tett, og hun fulgte fnuggene med øynene der de dalte i spiraler før vinden tok tak i dem og virvlet dem videre. Hun hadde betraktet dem kvelden før også, ved sengetid, i det svake lyset fra lampen som lyste hver natt ved siden av den gamle låven. Noen ganger likte hun ikke at det var så kaldt, for hun husket stedet der hun hadde bodd sammen med Mamma og den virkelige faren, og der hadde det vært varmt hele året. Nå hadde hun bodd på dette kalde stedet helt siden Mamma giftet seg på nytt og fikk to barn, Sissy og Bubby. Ingen her hadde slik aksent som hun hadde fått fra faren heller. Han hadde kommet fra et annet land, og noen ganger ertet de andre barna henne, så hun forsøkte iherdig å bli kvitt aksenten.

Det hadde snødd nesten hver eneste dag etter at de begynte vinterferien, og de store snøhaugene fikk gårdsplassen til å ligne en kjempestor bløtkake dekket med jevn, skinnende vaniljeglasur. Snømannen de hadde laget dagen før var nesten helt borte i nysnøen. Den hadde en gulrot til nese og to røde epler til øyne, men Mammas rutete, rosa forkle som de hadde knyttet rundt livet hans var dekket av hvit snø.

Snøen la seg i vinduskarmen, og vinduene ble dekorert med iskrystaller som lignet de hvite blondene Mamma hadde lagt under Sissys minijuletre. Den eldste søsteren snudde seg bort fra vinduet og så på det lille treet som sto på Sissys nattbord. Bitte små hvite lys blinket i det grå morgenlyset og fikk steinene i de små tiaraene til å glitre som ekte diamanter. Sissy hadde vunnet dem i skjønnhetskonkurranser for barn, det var elleve tiaraer i alt, og faktum 6

var at Sissy fikk førstepremie hver eneste gang hun deltok.

Hun fikk også ulike trofeer hver gang hun vant, og fargerike sløyfer laget av rød, blå eller grønn silke, men flest røde. Sissys pappa hadde laget egne hyller nede i stuen til alle gavene og premiene Sissy hadde vunnet. Sissy var hans yndling også.

En gang storesøster hadde samlet nok mot til å spørre Mamma om hun også kunne få sitt eget lille tre, hadde Mamma svart at hun kunne se på Sissys tre og holde opp med å klage sånn. Hvis hun hadde vunnet konkurranser selv da hun var liten ville hun også hatt noen tiaraer til å henge på treet. Dermed hadde storesøster krabbet under baktrappen og grått lenge, men lavt og stille slik at ingen skulle høre det.

Når hun tenkte på den dagen ble hun sint igjen. Hun rynket pannen og bøyde seg ned mot Sissys øre, og så hvisket hun mellom sammenbitte tenner: «Jeg hater deg skikkelig, du din dumme, lille tosk, og jeg hater det dumme, lille treet også, jeg hater håret ditt og ønsker at du var like stygg som meg.»

Sissy våknet ikke, men krøp bare enda lenger ned under det røde og grønne lappeteppet som Bestemor Violet hadde sydd for hånd til jul, to år før hun fikk slag og døde. Litt av Sissys lange, blonde hår lå utover puten, og det hadde nøyaktig samme farge som sommersolen. Storesøster tok en av de myke krøllene og strøk den mellom tommelen og pekefingeren. Mamma sa at hennes eget hår var for grovt og musebrunt til å være pent. Ingen hadde noen gang spurt om å få ta på det heller.

Dypt inne i hjertet, der hun gjemte alle de stygge tankene sine, vokste det velkjente sinnet igjen, fra den lave, kontrollerte murringen til helsvart raseri. Hun grep en hånd7

full av det dumme, solblekede håret og dro til så hardt hun klarte. Sissy skrek til, og storesøster smilte ondskapsfullt av lillesøsters smerte. Så kastet storesøster av seg teppet og hoppet ut av sengen. Hun trakk lappeteppet vekk fra Sissy.

«Sissy, kom igjen! Julenissen har vært her!»

Sissy reiste seg brått i sengen. Hun skalv og gned hodebunnen der storesøster hadde dratt i håret. Hun så seg rundt; de store, porselensblå øynene var søvnige og det hjerteformede ansiktet forvirret. Men hun var allikevel like vakker som vanlig. Da hun la seg kvelden før hadde hun hatt på seg den nyeste, glitrende tiaraen, den hun fikk for en uke siden da hun vant Lille Miss Snøfnugg-konkurransen, og nå lette hun under teppet til hun fant den og fikk satt den på hodet.

«Sissy! Skynd deg, la oss se hva han har med til oss!»

Sissy glemte den nye premien og hoppet ut av sengen.

Tregulvet kjentes kaldt under de nakne føttene, men ingen av søstrene la merke til det mens de tok på morgenkåpene i fleece og myke Disney World-tøfler og løp ut i hallen.

De stormet ned den smale loftstrappen til annen etasje, der den tre år gamle broren allerede var våken. Pysjbuksen hans var sannsynligvis våt, det hendte slike ulykker om natten rett som det var, men storesøster brydde seg ikke om det. Hun hamret på døren til Mamma helt til Mamma og Stefar åpnet, søvndrukne og bustete i matchende rød- og blårutete morgenkåper.

Stefaren het Russell, og han gikk bort til sønnen sin samtidig som de to opphissede småjentene løp ned trappen.

De stanset i trappeavsatsen og stirret ned i stuen. Det store juletreet var tent, det rakk nesten til taket med blinkende og skinnende lys i flere farger og en stor, hvit engel på toppen. I det varme skinnet fra treet så storesøster lekene 8

som julenissen hadde lagt der til dem. Det var to dukker – nye Barbiedukker som fortsatt lå i eskene – en sykkel med støttehjul og baseballkølle og hanske til Bubby, alt sammen lagt pent på rekke på den brune sofaen! Og der stod det – Barbiedrømmehuset som hun hadde ønsket seg helt siden hun så det hos Wal-Mart sist sommer – ferdig montert ved siden av peisen!

Hun stormet ned resten av trappen med Sissy like i hælene, og begge hylte av fryd. Men før hun rakk fram til dukkehuset grep Mamma tak i armen hennes og trakk henne bort fra skatten som ventet på henne i stuen og ut i gangen. Hun hørte Sissy juble over dukkehuset, og Stefar som lo mens han bar Bubby ned trappen. Hun forsøkte å rive seg løs for å se hva de gjorde, men Mamma holdt henne fast.

«Nå skal du høre på meg.»

Storesøster så opp da hun hørte Mammas harde hviskestemme, og hun ble fylt av iskald frykt. Hun kjente den tonen alt for godt, når Mamma liksom ble litt gal og øynene hennes ble svarte og skremmende, stemmen hun brukte når Stefar ikke var der og kunne høre henne.

«Jeg hadde ikke råd til å gi deg noe i år, og jeg vil ikke høre noen vondord om det. Du vet godt at den gjerrige faren din ikke har sendt meg så mye som en cent etter at han stakk fra oss, og Russell sa at han ikke ville kjøpe noe ekstra til deg siden du har din egen far med tonnevis av penger et eller annet sted.»

Den eldste søsteren var så sjokkert at hun bare stirret på moren.

Mamma rynket pannen. «Du vet at Russell fikk meg til å slutte i Dollar-butikken. Jeg har ikke lenger penger jeg kan bruke på deg, men bare det han gir meg til mat og 9

klær. Og du burde være takknemlig over at han gir deg mat og kjøper samme slags pene klær til deg som til sine egne barn.» Hun så seg om i stuen og sa med enda lavere stemme: «Det er ikke så ille; du kan bare spørre Sissy og Bubby om du kan leke med sakene deres. Slik er det bare, og du må akseptere situasjonen slik den er. Vi kan ikke gjøre noe med det. Livet er ikke enkelt, og det må du bare lære først som sist.»

Mamma grep storesøster enda hardere rundt armen.

«Men du spør dem pent, hører du, og du passer på at Russell ikke hører det. Og ikke begynn med den dumme, barnslige griningen heller, jeg advarer deg. Jeg vil ikke ha noe av det nå i julen! Du skal ikke ødelegge julen for Russell og de andre barna.»

«Men jeg har vært så snill! Jeg har vært snillere enn Sissy og Bubby! Det er de som er slemme!»

«Pappaen din er ikke glad i deg, ellers ville han ha sendt deg penger, for jeg har skrevet og bedt ham om det. Du kan ikke skylde på meg der. Russell elsker barna sine, og det er derfor de får leker. Og det er din ordentlige pappas skyld at du ikke vinner noen skjønnhetskonkurranser, for du ligner bare på ham. Det er virkelig synd at du har fått alle de stygge fregnene og ikke mitt pene utseende. Du skal være takknemlig for at Russell lar deg få bo her sammen med oss. Pappaen din vil i hvert fall ikke ha deg. Han har ikke kommet for å besøke deg etter at han forlot oss for den tøyta han bor sammen med nå. De skal sikkert ha barn sammen, og det er dem han kommer til å bry seg om. De drittungene han får med henne kommer til å få massevis av leker til jul. Sikkert de du burde hatt også.»

Den eldste søsteren snufset, og Mamma snudde henne rundt og ga henne en hard klaps på stompen. «Se så utakk10

nemlig du er! Bare flaks at Russell ikke sender deg bort til det fosterhjemmet sør i byen, slik han truet med.»

Mamma skjøv henne mot trappen. «Hvis du bare skal skrike og bære deg kan du gå opp igjen med det samme.

Hører du? Stopp nå, ellers får du heller ikke julemat og pai til middag.»

Men storesøster klarte ikke å stoppe gråten, og hun løp opp og kastet seg på sengen. Hun trakk teppet over hodet, men likevel kunne hun høre Sissys lykkelige latter. Etter en stund listet hun seg ned trappen og kikket gjennom gelenderet.

Sissy og Bubby holdt fortsatt på med å åpne presanger.

Mamma og Russell lo og klemte dem. Storesøster knuget de kalde fingrene rundt gelenderet til knokene ble hvite.

Og da innså hun at hun hatet dem alle sammen. Hun hatet Russell, hun hatet sin ordentlige pappa, og hun hatet Mamma. Men mest av alt hatet hun Sissy, for Sissy hadde fått Barbiedrømmehuset. Hun ønsket hun kunne drepe henne og kaste henne i den strie elven som rant bortenfor der kuene gresset, der Mamma og Russell aldri ville finne henne.

Kanskje hun virkelig skulle gjøre det? Kanskje hun skulle tenke ut en måte å drepe Sissy på, slik de drepte folk i den filmen Russell hadde sett kvelden før? Den het A Nightmare on Elm Street. Hun kunne gjemme seg i trappen i kveld når han så en annen film han hadde leid, som het Fredag den 13., for hun hadde hørt ham si til Mamma at den var enda mer blodig og skremmende enn Elm Street. Da ville hun få vite hvordan hun kunne drepe Sissy. Hun var kraftigere bygd enn Sissy, sterkere og høyere også. Hun ville gjøre det. Hun skulle ta med seg Sissy til et sted der ingen kunne se dem og drepe henne på en eller annen måte, og 11

ingen ville noen gang oppdage hva som hadde hendt med lillesøsteren. Tanken på at hun faktisk kunne bli kvitt Sissy for alltid hadde ikke slått henne før, og det fikk henne til å smile og føle seg ovenpå, mektig og nesten glad.

Hun gikk opp trappen igjen og la seg på sengen, men nå var hun rolig og tenkte fremdeles på hvordan hun kunne drepe Sissy. Hun snudde hodet da Sissy og Russell kom inn i rommet. Han holdt sin kjære, lille Sissy på en arm og bar Barbiedrømmehuset med den andre. Han så bort på der hun lå på sengen, men han fortsatte å smile og snakke med Sissy mens han satte dukkehuset ved siden av varmeovnen, slik at den dyrebare Sissy ikke skulle bli kald.

Rendyrket hat steg opp gjennom strupen hennes. Da Russell gikk ut av rommet ventet hun til han var helt nede igjen, så reiste hun seg og lukket døren.

«Sissy, jeg vil leke med Barbiedrømmehuset. Jeg får lov til det, ikke sant?» Hun så mot døren og ville ikke at Russell eller Mamma skulle høre. Hun måtte være forsiktig. Sissy var yndlingsbarnet deres, til og med mer enn Bubby, og han var den søteste lille gutten i hele verden med de lyse krøllene sine. Hun likte Bubby ganske godt og ville ikke drepe ham, for han var den eneste i hele familien som hun ikke hadde noe imot. Kanskje en dag, når hun var eldre og større og smartere, så ville hun drepe Mamma og Russell også. Men hvis de oppdaget at hun planla å drepe Sissy ville de sende henne til det forferdelige fosterhjemmet.

Lillesøsteren så opp på henne med de uskyldige og vakre, blå øynene. Det var et mønster i øynene hennes som lignet små roser hele veien rundt det blå.

«Pappa sa at jeg ikke skulle la deg få lov til å leke med de nye lekene mine hvis jeg ikke ville. De sa at du ødelegger ting, slik som du gjorde med Bubbys bamse.»

12

«Det var ikke jeg som gjorde det! Du kastet den i søppelkassen fordi Bubby ødela den oransje fargestiften din!

Jeg så det!» Storesøster så bort på døren og ønsket at hun kunne legge hendene rundt halsen på Sissy og klemme til, klemme og klemme. Men hun gjorde det ikke. I stedet skar hun tenner så hardt at hun trodde de ville brekke og kjente at hendene knyttet seg. «Vær så snill, Sissy, vær så snill, bare noen få minutter.»

Lillesøster stirret på henne et øyeblikk, og så smilte hun det vakre smilet som Wal-Mart-fotografen mente fikk henne til å ligne en perfekt, liten engel. «Jeg skal la deg få lov til å leke med huset, men da må jeg få lov til å slå deg.»

«Slå meg? Hvorfor?»

«Fordi jeg har lyst, derfor! Jeg vil slå deg i ansiktet slik som Mamma gjør.»

Storesøster så på Barbiedrømmehuset med de rosa og lavendelstripete gardinene og de små hvite stolene, bordene og soverommene. Sissy hadde fått begge Barbiedukkene også. Den ene var kledd som prinsesse med rosa kjole med paljetter og tiara med diamanter, og den andre var kledd som en fotomodell med kort denimskjørt og topp av rød sateng. Begge var vakre med små, hjerteformede ansikter som lignet på Sissys eget. Storesøster hadde aldri eid sin egen Barbie, men den snille lærerinnen hennes, mrs. Dale, lot henne få lov til å leke med noen på skolen.

«Hvor hardt vil du slå meg?»

«Ordentlig hardt. Du får ikke lov til å gråte heller. Hvis du gjør det gjelds det ikke.»

«Mamma vil ikke like at du slår meg.»

Det engleaktige smilet bredte seg på Sissys ansikt igjen, men øynene smilte ikke. De hadde et grusomt uttrykk.

«Jeg får lov til å gjøre alt jeg vil av Mamma, og det vet du, 13

fordi jeg er pen og du er stygg. Det har hun sagt til meg mange ganger. Hun sier at alle vil elske meg hele livet fordi jeg er så pen og blond. Du har stygt hår og skjeve tenner akkurat som den dumme, gamle ordentlige faren din, og ingen kommer noen gang til å elske deg slik som de gjør med Bubby og meg, så.»

Storesøster visste at det Sissy sa var sant. En gang Mamma var veldig sint på henne tok hun fram det pene håndspeilet på toalettkommoden og fikk henne til å se inn i det og innrømme hvor stygg hun var. Mamma sa at hun skammet seg over henne slik hun så ut og at hun var flau over å dra på henne sammen med de to andre, vakre barna sine.

«Greit, du kan slå meg. Men én dag kommer jeg til å gjøre gjengjeld. Bare vent og se.» Og samtidig tenkte hun: Å ja, du skal få se. En dag skal jeg virkelig ta igjen, og da kommer du til å bli stjerne i en Halloween-film.

«Ha, best at du ikke gjør det, for da sender de deg til det fryktelige barnehjemmet der folk slår barna og truer dem til å spise Friskies-kattemat.»

Sissy la fra seg Barbiedukken som hun holdt på å kle på hvit brudekjole. Hun reiste seg smilende, hevet armen og slo storesøster så hardt på kinnet at hun mistet balansen.

Hun falt på siden og tok seg til det vonde kinnet mens hun kjempet mot tårene.

«Du skriker vel ikke? Det kan du ikke, husker du?»

«Jeg skriker ikke, det gjør jeg ikke!»

«Greit. Da kan du leke med Barbiedrømmehuset til jeg sier at du må holde opp. Men du ødelegger det ikke, det sier jeg deg!»

Storesøster gned seg på det røde kinnet og krøp på hender og føtter bort til det store dukkehuset. Forsiktig tok hun opp en liten miniatyrsofa. Den var dekket av purpurfarget 14

silke og hadde bitte små dusker på baksiden. Den hadde til og med ørsmå, svarte puter i hver ende. Ansiktet brant fortsatt som ild, men det var verdt det, siden hun nå fikk leke med huset. Hun hatet Sissy. Sissy kom aldri opp i trøbbel. Selv Bubby fikk av og til kjeft og en dask på stompen, bare fordi han ikke var Sissy. En dag skulle Sissy få igjen for at hun slo henne i ansiktet, en dag skulle Mamma få igjen og Russell skulle få igjen, og mest av alle skulle den stygge faren hennes få gjennomgå for at han ikke sendte penger til Mamma slik at hun kunne kjøpe julegaver til henne. Bare vent, så skulle de få se alle sammen. Hun skulle drepe dem alle med skarpe kniver, maken til den som Freddy hadde i hanskene når han drepte tenåringene på Elm Street.

1 Jeg vred om tenningsnøkkelen, startet min svarte Ford Explorer og rygget ut av parkeringsplassen min foran sheriffkontoret i Canton County. Det var en kjedelig og begivenhetsløs, men vakker dag tidlig i april ved Ozarksinnsjøen midt i Missouri, så partneren min og jeg fant ut at vi skulle få noe til å skje med en av våre berømte skytekonkurranser. Nå satte vi kurs for avdelingens skytebane nord for innsjøen. Den som vinner spanderer vanligvis et ekstravagant måltid fra McDonald’s drive-in-meny på vei tilbake til byen. Og dermed bruker vi begge flust med gryn …

Jeg klager ikke over mangel på spenning her i området.

For nesten fire måneder siden hadde vi et helvetes tilfelle med et par psykotyper som likte forskjellige og skumle giftige kryp. Bud døde nesten den gangen, og jeg fikk et ganske stort arr på beinet av et bitt fra en brun edderkopp som virkelig satte skrekk i meg.

Det kommer ofte menn som sjekker om jeg har invasjon av insekter hjemme, og en boks med insektdreper har fast plass i Exploreren min, så jeg har ikke sett et eneste kryp siden jul. Jeg tenker ikke så ofte på sist sommer heller, da det dukket opp en annen sak som ble ganske stygg; jeg forsøker i hvert fall ikke å tenke på det. Dessverre er ikke drømmene mine like samarbeidsvillige. Jeg har diverse mareritt, de kommer ofte og er fryktelige. Og jeg som tenkte at dette 16

landlige stedet ville gi meg ro og fred etter saken med politiet i Los Angeles.

Ha, ha, litt av en vits …

«Hei, Morgan, hvordan fungerer din 38-kaliber? Ganske bra, eller?»

Det siste kom fra min tidligere nevnte partner, kriminalbetjent Budweiser D. Davis, Bud for alle som kjenner ham – han nekter å svare på annen tiltale. Han lå henslengt i passasjersetet iført en enkel svart t-skjorte fra politiet og Levis-jeans med bootcut. Vanligvis var han staset opp i designerdresser og nystrøkne skjorter, à la Armani og den slags. Men ermene på t-skjorten var selvfølgelig nystrøkne – mannen var uforbederlig. Jeg så på ham mens jeg svingte til høyre, førte SUV-en inn på Highway 54 og akselererte mot nærmeste bro. Født i Atlanta, vakker som Rhett Butler, med en drepende aksent fra Georgia og intense, grå øyne sjarmerte han damer i fleng. Og han visste det.

Jeg svarte: «Fungerer bra. Tar den aldri av meg. Klok av skade.» Jeg følte tyngden av 38-kaliberen nå. Den var spent fast til den høyre ankelen under min egen Levis med bootcut, like over mine svarte og oransje, korte Nike-støvler.

Min beste venn og tidligere partner i LA, Harve Lester, hadde gitt meg denne søte, lille 38-kaliber Smith & Wesson til jul, en smekker sak som nå hadde fast tilholdssted i sitt egne, brune lærhylster ved ankelen, og den hadde kommet svært så godt til nytte. Faktisk reddet den livet mitt da jeg var i en svært så vanskelig situasjon nede på et veldig skummelt, mørkt sted, så jeg tar den aldri av mer unntatt når jeg dusjer og sover, og tro du meg, den er like i nærheten da også. Det er også sjelden at jeg tar av meg min trofaste Glock 9 mm semi-automatiske. Den sitter godt i hylsteret under den venstre armen, der den bare venter på 17

at jeg skal komme opp i trøbbel. I dag trengte den ikke vente lenge.

Buds mobiltelefon ga lyd fra seg, en irriterende utgave av Beethovens femte symfoni. Skal vedde på at han byttet til denne i stedet for den tidligere låten, Friends in Low Places – som jeg likte langt bedre – bare for å tekkes kjæresten, Brianna Swensen. Han fisket telefonen ut av lommen på den svarte vindjakken, sjekket hvem som ringte, og jeg skjønte hvem som var på tråden på grunn av det brede gliset hans.

«Hei sann, det ser ut som om Brianna savner meg, stakkars jente.»

Brianna var hans nyeste erobring, og han erobret henne lenge og ofte. Jeg pleide å kalle henne Finn, for hun ser ut som om hun kunne ha vært Miss Finland i Miss Universekonkurransen. Hun kunne gjerne ha vunnet den konkurransen uten å løfte en finger, spør du meg. Du kjenner vel typen – lange, silkeglatte bein, langt, naturlig blondt hår og ansikt som en utstillingsfigur modellert som en høyere, smekrere Jessica Simpson. Jo da, Bud koste seg i Vallhall mesteparten av tiden nå, og han gliste og slo seg på brystet med begge nevene.

Han svarte telefonen som en sann taper. «Hei, baby, jeg savner deg også.»

Blæh. Og mere blæh fulgte. Jeg konsentrerte meg om kjøringen. Faktisk visste jeg hvordan han hadde det, jeg mener det tåpelige fliret og alt det der. Jeg flirte ganske fjollete selv for tiden etter at jeg hadde truffet den berømte Nicholas Black, en superflott psykiater for de rike og berømte og som hadde begynt å bruke mye tid på å ringe til meg. Så mye at da vi hoppet i seng sammen hørtes det veldig ut som Hallelujakoret i raskt tempo.

18

Jeg kjørte over en bro og beundret den fantastiske utsikten over Ozarks-innsjøen på venstre side. Vannet glitret som et teppe av diamanter under en skyfri himmel. Det var en deilig, solfylt morgen – ganske varm, men fremdeles med et friskt drag i luften. Blomstene sprang opp overalt; rododendron, påskeliljer og tulipaner og pagodekornelltrær. Det fristet meg til å gå ut og kjøpe en planteskje. Ingen hadde drept noen i vårt distrikt siden nyttår, og vi, to erfarne kriminalbetjenter, følte oss vel i vårt lille hjørne av verden.

Husbråk, tyverier og butikknasking kunne vi lett ta oss av, bevæpnet til tennene som vi var. No problemo.

Bud sa brått: «Hva?» Den bekymrede tonen fikk meg til å sende ham et spørrende blikk. Han rynket pannen. Aha! Trøbbel i paradis …

Kanskje hadde jeg vært for rask i tankegangen.

Så fortsatte han: «Nå fleiper du.» Det var ikke det at jeg tyvlyttet eller noe sånt – men da han lo slappet jeg raskt av.

«Greit, jeg skjønner. Jeg er sammen med Claire. Vi kommer over med det samme. Sørg for at alle tar det rolig.»

«Hva?» spurte jeg, for jeg er ikke den som kaster bort tiden med å lure på ting og bare småhåper på litt fart og spenning. «Og hva mener du med ’sørg for at alle tar det rolig’?»

«Det har skjedd noe borte i mr. Races skjønnhetssalong.

Og Bri havnet midt oppe i det.»

Jeg så vantro på ham; du skjønner sikkert hva jeg mener.

Så sa jeg: «Hva foregår der? Har noen fått feil farge på neglelakken og gått amok?»

«Hei, Morgan, hold opp! Dette er alvor. Bri er virkelig opphisset.»

«Du mener det stedet hvor du ga meg gavekort sist jul?

Hårstyling, ansiktsbehandling og pedikyr og slike greier?»

19

Det jeg brukte bare én gang … Orket ikke å bli kalt venninne femten ganger i løpet av en eneste hårklipp.

«Jepp. Mr. Race klipper håret mitt. Han er den beste her i området.»

Jo da, jeg husket fyren. Mr. Race var ikke en du glemte så lett. Noe feminin, hvis du skjønner hva jeg mener; blondt hår stivet opp med gelé og svart silkeskjorte omhyggelig knappet opp ned til midt på brystet. Men Bud hadde svært god smak og var ekstremt velstelt. Jeg kunne sikkert lært noe av ham hvis jeg hadde brydd meg om hvordan jeg så ut. «Greit, Bud. Jeg skjønner. Hva skjer?»

«Du kommer til å le.»

«Nei, det gjør jeg ikke.»

«Han blir holdt som gissel av en rebelsk kunde, og Brianna vet ikke hva hun skal gjøre.»

Latteren boblet opp fra magen, men jeg ga ikke etter. Et løfte er et løfte. Men et sekund eller to senere smilte jeg allikevel godt for meg selv. «Så det var noe med neglelakk?

Var det en som fikk brannrøde i stedet for tomatrøde negler og eksploderte?»

Bud ristet på hodet mens jeg kjørte inn på neste sidevei, rygget og satte kurs tilbake dit vi var kommet fra. En oppkalling er en oppkalling. Det begynte å bli kjedelig med all den lovlydige oppførselen i dette landet.

«Denne jenta deltar tydeligvis i en konkurranse, Vårens Pagodekornell-skjønnhet, du vet det arrangementet som Nick står for borte ved Cedar Bend Lodge. Mr. Race svidde håret hennes med det nye jernet som retter ut krøller. Hun ble helt vill og lager et helvete.»

«Hold opp, Bud, du mener ikke dette alvorlig?»

«Hør nå på meg, Claire. Han skulle farge håret til Bri20

annas søster før øvelsen til opptoget, og nå blir han forsinket med alle kundene sine.» «Å, nå skjønner jeg hvorfor det haster. Vi bør nok kalle inn forsterkninger. Kansas Citys spesialstyrker også, eller hva? Jammen glad for at jeg har pistolene mine ladet og klare i dag.»

«Veldig morsomt.»

Ikke rent lite visse mannlige kriminalbetjenter er villige til å gjøre for vakre, langbente venninner som ser ut som om de kommer rett fra Skandinavia. Tenke seg til … Men jeg måtte bare innrømme at oppringningen hørtes ganske interessant ut, mer enn det andre vi hadde vært med på de siste månedene. Så lenge det ikke dukker opp edderkopper og avkuttede hoder blir jeg gjerne med. De mørke tankene fikk meg til å skjelve, og jeg skjøv en håndfull ekstremt stygge bilder resolutt ut av hodet.

Jeg styrte rett mot MR. RACE’S WINNING LOCKS, THE SALON AND SPA FOR THE DISCERNING. Ja, stedet heter faktisk det. Men det er også den beste skjønnhetssalongen ved innsjøen der den ligger på sin egen luksuriøse tomt i sentrum av Camdenton, mindre enn et kvartal fra sheriffkontoret. Da vi kjørte forbi kontoret håpet jeg at de andre ikke ville oppdage hvor vi skulle og hvorfor. Jeg kunne allerede høre dem le og lynraskt trekke pistolene ut av hylstrene.

Jeg kjørte inn på parkeringsplassen, som var full av snertne, små sportsbiler og store, blanke SUV-er, de fleste med paljettbesatte aftenkjoler drapert over baksetene og glitrende tiaraer hengende fra speilene. Mr. Race måtte ha lokket til seg en hel missekonkurranse. Ikke rart at Bud likte å gå hit for å klippe håret. Selv foretrakk jeg Cecils barbersjappe for menn i Osage Beach. Cecil behandlet meg 21

som et æresmedlem til tross for at jeg er kvinne, og tanken på det minnet meg om at hvis håret mitt var langt nok til hestehale, så var det på tide å klippe det så snart som mulig.

Black ville ikke like det, men han likte heller ikke t-skjorter og jeans med hull på knærne, som var de klærne jeg pleide å bruke. Uten at det hindret ham i å klå på meg …

Winning Locks var et ultramoderne etablissement med massevis av silkedraperier i forskjellige nyanser av turkis, grønt og kobolt i to gigantiske frontvinduer. Mr. Race hadde skjulte roterende vifter på innsiden som sørget for at stoffet fløt i ustanselige bølger og virket som et landskap under vann. Store akvarier med tropiske fisker fulgte opp illusjonen.

Hoveddøren var av mahogni og fasettslipt glass. Da vi åpnet den fikk høye – og da mener jeg virkelig høye – inntrengende, hysteriske kvinneskrik gåsehuden til å sprette fram på armene. Pass opp, krystall … Trommehinner, vær beredt … Selv Celine Dion ville ikke hatt en sjanse mot denne lyden. Og hylingen kom faktisk fra mr. Race selv.

Jo da, vi ble møtt av en scene som kunne vært tatt rett ut av Dantes Inferno, men i salongutgave.

Bud grep inn med sin vanlige autoritet. «Hei, hold opp med den hylingen, Race. Du skriker verre enn en stukken gris.»

De feminine hvinene stoppet brått og ble etterfulgt av sukk som hørtes en tanke mer mandige ut, men som langt fra rakk opp til machonivået. Jeg bestemte meg for at dette var Buds sak og at han kunne ta seg av den. Jeg skulle bare stå der og være ryggdekning og trekke begge våpnene mine hvis noen begynte å kaste børster og pomade mot oss.

Mr. Race pustet tungt og brystet hevet og senket seg under den svarte silkeskjorten. Ja visst, den var åpen og 22

viste hans mandige bryst. Ikke et eneste hårstrå var synlig, men brysthåret kunne godt være gjemt bak den digre sølvmedaljongen han bar, omtrent så stor som en pannekake.

De tynne leppene hans skalv voldsomt. Jeg observerte og analyserte situasjonen slik jeg var opptrent til å gjøre. Den rabiate kunden hadde bundet ham til svingstolen på det røde, fløyelsdraperte podiet som nærmest lignet en trone.

En av de svarte plastkappene hans – med hans egen signatur i sølvskrift – holdt ham bundet til stolen. Han så svært lettet ut over at lovens lange arm dukket opp på scenen.

«Bud, Bud, å, takk Gud, det er deg! Corkie her sier at hun skal kaste hårblekemiddel rett i ansiktet på meg. Og hun har blandet inn permanentvæske, noe virkelig sterkt noe! Du må stoppe henne, Bud. Det kommer garantert til å ødelegge huden min, og se; både klokken ni og klokken halv ti-kundene mine venter. Dette forsinker meg virkelig.»

Jeg kom meg rundt mr. Races lubne manikyrdame, et kvinnemenneske jeg ikke hadde hilst på, men som navnelappen identifiserte som Flash. Hun var kledd i en dyp rød og rosafarget skjorte og gule piratbukser, og hun stelte ufortrødent neglene til en formidabel, blåhåret åttiåring iført en korallrød joggedress med gullamépynt. Den gamle damen hadde valgt fargetonen til en svært moden aubergine til de lange, klolignende neglene sine. Alle ti neglene hadde også små, røde klistrelapper i form av hatter, noe som straks fortalte at hun var medlem av den berømte Rødhetteforeningen, en gjeng som var beryktet for sine ville månedlige middager på Applebee’s, da de alle gikk kledd i røde eller purpurfargede fjærboaer og tok massevis av bilder av hverandre. En trivelig, velmenende gruppe som sjelden laget problemer for politiet.

Flash og den gamle damen overså fullstendig oppstyret 23

med mr. Race og den såkalte Corkie. Og det var ikke rart.

The Young and Restless gikk på en diger plasma-TV som hang på motsatt vegg, også kledd i rød fløyel. Mr. Races kunder var tydeligvis immune overfor opphetede situasjoner. Men så foregikk det også en svært så amorøs soveromsgymnastikk mellom Victor og en blondine ung nok til å være hans oldebarn, kanskje til og med tippoldebarn. Og hun så ganske så flott ut. Ikke at jeg pleide å se på denne såpeserien, men jeg husker at jeg så et par episoder da jeg gikk på college. Jeg brøt et par prinsipper og tok en titt selv. Victor var litt av en Casanova, bøyde jenta bakover på en sofa og prøvde å kysse henne. Hun reagerte som hun skulle, men så holdt han også en pistol mot tinningen hennes, og da skjønner du vel resten selv.

Bud bestemte seg for å ta seg tid til å kysse Brianna på kinnet og trøste henne med en skikkelig bamseklem. Det virket som om alle tok lett på Races dilemma. Og Bud så ikke særlig lysten ut på å slippe Finn med de første, så jeg bestemte meg for at jeg fikk gripe inn i stedet.

Jeg sa med myndig stemme: «Greit, la oss få orden på dette. Demp dere.» Jeg henvendte meg til den rødhårete noen-og-tjue-åringen som holdt pistolen. «Hva er problemet her, ma’am? Uansett hva det er, så er jeg sikker på at det ikke er verdt alt dette oppstyret.»

«Kanskje ikke for deg.» Hun blunket kraftig – for å holde tilbake en stri strøm av tårer, antar jeg. Jeg gikk litt nærmere og holdt øye med den hvite plastbollen med syrelignende væske som hun holdt i hånden. Jeg var pokker så oppsatt på at jeg ikke ville ha det stoffet på min svarte Remington favoritt-t-skjorte. Hun hulket et par ganger før hun sa: «Se på håret mitt! Se hva han har gjort med meg! Nå kan jeg ikke delta i konkurransen, og det er like før opptoget star24

ter! Jeg har øvd og øvd på å være drillpike i mer enn seks uker.» Flere hulk.

Nå så jeg nærmere på håret hennes. Sant nok, det var svært mange og tette krøller på den ene siden, hårstråene var knekt og hadde en rødfarge som ikke var direkte behagelig for øynene. Kanskje mer likt et lys oransje gresskar?

Faktisk lignet hun ganske mye på en slags halloweenutgave av Ronald MacDonald etter en skikkelig fyllekule.

Som den diplomaten jeg alltid er sa jeg: «Synes du ser bra ut, ma’am.»

«Er du helt vel bevart? Håret ser ut som en fordømt fyrlykt, og han brente bort den ene siden. Håret der er ikke fem centimeter langt en gang!»

Så sant, så sant. Mens jeg forsøkte å finne et trøstende ord eller to klarte Bud å løsrive seg fra Briannas former lenge nok til å delta i forhandlingene. «Det ser ikke så verst ut for meg heller, hm, hva heter du igjen, miss?»

«Corkie.»

«Corkie? Mener du det?» Til Buds ære smilte han ikke en gang.

«Jepp, og hva så?»

Jeg kjente en som het Corkie en gang, men det var en hund. Jeg unnlot klokelig å komme med denne opplysningen og sa i stedet: «Vet du hva? Jeg tror kanskje du overreagerer litt, Corkie. Sett fra deg de stinkende greiene, hva det nå enn er, og la oss snakke om dette på en rolig, voksen måte. Den lukten er til å bli kvalm av.»

Corkie tenkte seg om et sekund eller to. Så sa hun: «Du begriper det ikke, gjør du vel? Bare se på deg selv. Du er pen uten sminke, og tydeligvis har du ikke brukt noe tid på håret heller.» Hun så kritisk på meg med den innbitte skarpsindigheten som kjennetegner en erfaren delta25

ker i skjønnhetskonkurranser. «Du ville se langt bedre ut med striper, vet du. Kanskje ikke askeblonde striper, men ikke for gyllenblonde heller. Det ville virkelig fremheve den honningfargen. Du burde tenke over saken.» Så husket hun brått hva hun holdt på med og grep hardt rundt det selvlagete våpenet igjen. «Men ikke her i salongen. Han kan ikke gjøre det. Se på meg, jeg er helt ødelagt!»

«Kanskje mr. Race kan fikse håret ditt igjen. Bud fortalte meg mens vi var på vei hit at han er et geni med hår og negler.»

«Et ondskapsfullt geni, mener du?»

Jeg tenkte over saken, men var ikke helt sikker, så jeg trakk bare på skuldrene.

«Jeg er ikke et ondt geni. Ærlig talt, hvordan våger du å si noe slikt?» Mr. Race freste indignert mens han så på meg. Han satt fortsatt bundet fast.

Jeg husket hva jeg hadde lært om gisler og forhandlingsteknikker. «Greit, Corkie, det eneste du gjør nå er å skape mer trøbbel for deg selv. Du vil vel ikke i fengsel? Dette er frihetsberøvelse og trusler om vold. Muligens overfall. Og vi må legge til legemsbeskadigelse hvis du heller det der stoffet over ham. Å sitte hele natten i en celle med en haug fylliker og horer hjelper deg ikke med å bli ferdig til konkurransen, gjør det vel? Denne feilen kan rettes opp. Har du vurdert å klippe håret helt kort? Det er det jeg skal gjøre med mitt eget hår.»

Corkie hvinte oppgitt av skuffelse. Tonehøyden var omtrent den samme som mr. Races, men bare nesten, før hun ga opp. «Men dommerne velger aldri deltakere med kort hår til å vinne! De liker franske knuter og franske fletter! Og noen gang store frisyrer fra åttitallet.»

«Vel, det er alltid en første gang. Vær annerledes, tenk 26

nytt dette året. Nick Blake er en av dommerne, er han ikke?

Han har selv sagt at han liker håret mitt kort – jo kortere dess bedre, sa han.» Det var ikke helt sant; egentlig hadde han sagt at han likte det langt nok til at han kunne begrave begge hendene i det, men heldigvis visste han hvor han skulle legge hendene når det var kort også.

«Kjenner du Nick Blake personlig? Han er så hot.»

Jeg nikket og forsøkte ikke å se altfor fornøyd ut med mitt valg av kjæreste.

«Mener du det? Liker han kort hår? Han er hot, og jeg mener virkelig hot. Med de blå øynene, det svarte håret og alle de pengene. Han er vanvittig hot.»

Corkie hadde plutselig forvandlet seg til Paris Hilton, uten oransje jumpsuit, men den kunne jo komme senere i dag. Litt av en trussel, spør du meg …

Jeg sa: «Ja visst, ma’am, det er helt sant. Og han sa nettopp at modellene i New York og Milano klipper håret ultrakort i år. Og hva er det hun heter, Petra eller noe lignende? Hun har kort hår, og jeg så Keira Knightley på TV forleden kveld – hun hadde også kort sveis. Du kan bli den første her i området til å snu den gamle trenden med langt hår. Du kommer til å synes, Corkie, de kommer til å legge merke til deg.»

Bud fulgte opp. «Jepp. Jeg er mann, og jeg liker kort hår. Den oransje fargen er fin også. Cyndi Lauper hadde oransje hår i en av videoene sine, ikke sant? Det har også Carrot Top.» Jeg sendte Bud et av mine skarpeste er-du-helt-sprø-ellerblikk.

Corkie sa: «Jeg vet hvem Carrot Top er og liker håret hans, men hvem er Cyndi Lauper?»

Bud så himmelfallen ut fordi hun ikke kjente til jenter 27

som bare vil ha det gøy, og jeg lurte på om jeg befant meg midt i en helt vanvittig dum drøm. Brianna blandet seg nå inn i vår dype, innsiktsfulle konversasjon. «Å, Corkie, vær så snill, vær nå fornuftig. Mr. Race kan klippe håret ditt en gang til og farge det på nytt, og jeg er helt sikker på at han gjør det gratis. Han kommer til å jobbe med det helt til du er fornøyd, ikke sant, mr. Race?»

Hun ga ham ikke tid til å nekte. «Og vet du hva, jeg skal selv legge sminke på deg nede på Swan’s Couture uten at du må betale. Det er verdt 150 dollar.»

Corkie kviknet betraktelig til. Hun senket bollen med permanentvæsken litt. Jøss, vi var gode til å forhandle! Trent til å hamle opp med hva det enn skulle være.

Men Corkie var ikke helt ferdig med å sutre. «Race har ikke en gang bedt om unnskyldning. Han sa bare at han hadde en dårlig dag.»

Alle så brått på mr. Race. Han så faktisk ikke angrende ut.

Bud sa formanende: «Mr. Race, nå er det på tide å si noe pent til Corkie. Du har faktisk brent av håret hennes på den ene siden og farget det oransje.»

«Greit, greit, Corkie, kjære deg, jeg beklager, greit? Jeg tok bare litt feil av ingrediensene, kanskje tok jeg feil farge, men det har vært så hektisk her hele uken med alle de som skal delta i konkurransen og forlanger både det ene og det andre. Jeg skal fikse håret ditt akkurat slik de sa, uten betaling, alt hva du vil. Vi kan forlenge håret hvis du vil ha det langt til festlighetene.»

Nå så Corkie henrykt ut. Hun satte fra seg bollen og løsnet det som hadde bundet stylisten til stolen. De omfavnet hverandre som gamle elskere og kysset hverandre til og med på kinnet – begge sider på kontinentalt vis. Krisen var 28

over og alle kunne vende tilbake til såpeoperaene. Gud var god. Gud bevare Dronningen …

Etter at alle var blitt venner igjen og alle hadde sagt takk, fulgte Brianna oss til døren. Hun tok begge Buds hender i sine og sukket lettet. «Bud, du var vidunderlig.»

Jeg skjønte ikke helt hvor hun fikk det fra, siden det var hun og jeg som hadde snakket Corkie fra en kriminell handling med kjemikalier og Bud som hadde ødelagt det hele ved å nevne Lauper og Carrot Top. Kanskje det vidunderlige hun tenkte på var hvordan Bud hadde holdt henne. Men én ting visste jeg; nå var jeg klar for viktigere saker enn dette.

Bud sa: «Jeg er glad jeg kunne være til hjelp. Vi har fortsatt en avtale for i kveld, ikke sant?»

Brianna nikket og gned seg inntil ham for en ny koserunde. Hun hadde sikkert sett The Young and the Restless, og Bud hadde sin egen 45-kaliber som kunne tenne henne.

Jeg forsøkte å se nonchalant ut i stedet for å ergre meg mens de hadde et par svært så koselige minutter, og jeg begynte å ønske at Black skulle komme tilbake til byen. Han var i San Francisco der han holdt et seminar på Berkeley om personlighetsforstyrrelser, og det hadde jeg sannelig fått se eksempler på i dag. Han skulle komme tilbake senere på dagen. Kanskje vi skulle finne en episode av The Young and Restless som oppvarming?

Endelig stoppet Bud og Finn for å trekke pusten. Det var bra, for tålmodigheten min var ganske så tynnslitt nå.

Hun sa: «Jeg vet ikke, Bud. Søsteren min er her, husker du vel. Jeg vil forresten at du skal treffe henne.»

«Ja, det vil jeg også. Men hun er på langt nær så pen som deg.» Bud var virkelig i storsjarmørhjørnet akkurat nå.

29

Finn lo. «Himmel, Hilde har alltid vært den pene av oss.

Jeg er den smarte.»

Aha, tenkte jeg. Brianna så ut som en blanding av Heidi Klum, Nicole Kidman og den tidligere nevnte Jessica Simpson. Det fantes neppe noe penere på Guds grønne enger.

Unntatt kanskje Rob Lowe i St. Elmo’s Fire. Om noen kunne betegnes som smart avhang av flere ting, men det virket som om Finn hadde ganske mye under topplokket også, langt mer enn de fleste modeller, men det er en gruppe jeg ikke vet så mye om når sant skal sies. Hun er virkelig hyggelig også, det vet jeg av egen erfaring. Hun har imidlertid vunnet en hel del skjønnhetskonkurranser tidligere, og det har jo egentlig ikke så mye med den grå massen under topplokket å gjøre. Men kanskje jeg bare har fordommer overfor umenneskelig attraktive kvinner?

Brianna så på meg som om hun hadde hørt hva jeg tenkte.

Jeg smilte bredt for å dekke over skyldfølelsen min. Hun så bekymret ut. «Faktisk, Claire, så er jeg virkelig bekymret for Hilde. Hun kom hit ned for en uke siden fra Kansas City og tok inn på Royal Bungalows.»

Det var et av de stedene Black eide ved innsjøen, husket jeg, men hva var det egentlig han ikke eide her? Han simpelthen elsket å kjøpe ting, spesielt hoteller. Over hele verden også. Han var ikke helt borte når det gjaldt gaver heller. Det oppdaget jeg sist jul, før helvete brøt løs rundt innsjøen.

«Hva mener du, Bri? Du sa at dere to hadde en hyggelig kveld der den dagen hun kom dit,» kom det overrasket fra Bud. «Jeg vet det, men det er flere dager siden. Jeg har ikke sett henne etter at hun flyttet inn på Royal. Hun fortalte at hun var utslitt og ville hvile seg et par dager, så jeg har 30

latt henne være i fred. Men nå er jeg bekymret. Hun svarte ikke på mobiltelefonen i går kveld, og hun har ikke svart nå i morges heller. Hun er over en time for sen til avtalen med mr. Race, og hun kommer vanligvis aldri for sent til avtaler, slett ikke når det gjelder en kostymeprøve før et opptog.»

For å berolige sa Bud: «Kanskje hun har dratt for å shoppe oppe i Jeff City, i senteret der? Eller kanskje hun bare sitter ute på terrassen og nyter det varme været?»

«Jeg vet ikke. Jeg har en dårlig følelse for dette, Bud. Det har vært folk som har forfulgt henne tidligere, og hun tar alltid mobiltelefonen, vet du, i tilfelle det er agenten som har jobbtilbud til henne. Jeg er en halv time for sent til jobben, ellers ville jeg ha kjørt dit selv. Vi har det fryktelig travelt nede i boutiquen med forandringer før opptoget og sminkeavtaler. Jeg har arbeidet til langt på kveld hver dag denne uken.»

«Vel, hva om Claire og jeg tar en tur dit og sjekker stedet? Jeg vil gjerne treffe henne uansett,» sa Bud. Ja, jeg ville også gjerne hilse på henne, men hvis hun så enda bedre ut enn Finn var jeg ikke sikker på om jeg ville tåle sjokket.

«Har du noe imot det, Claire?»

«Nei. Det er langs veien til skytebanen. Ikke noe problem.»

«Greit, Bri. Ikke vær bekymret. Jeg skal ringe deg så snart jeg treffer henne.»

Vi satte kurs for bilen, mens mr. Race lykkelig klippet i vei på Corkies gresskarhår og sladret om de andre deltakerne i konkurransen, akkurat som i gamle dager. Krisen var over.

Bud fulgte Brianna bort til hennes røde Corvette, den 31

hun vant i Miss Miami-opptoget for få år siden, og hun skulle liksom være den smarte av søstrene … Jeg betraktet de to mens de kysset i vei, men så vendte jeg blikket høflig til siden. Bud var fortapt, det var sikkert. Han kunne like gjerne levere inn ungkarskortet sitt og kjøpe ring med én gang.