VÅREN ER EN GAMMEL MANN
Annabelle Despard
VÅREN ER EN GAMMEL MANN Dikt
DE KROPPSFIKSERTE
I speilet ser jeg den knuste frontrutes estetikk et terreng der kartet stadig tegnes opp på ny en by med smug der Main Street ender i et stup Jeg går meg vill i mitt eget ansikt
—7—
De som pumper ungdom inn i kinnene glemmer hendene. Hender lyver ikke Der leses nå mitt liv Den skjelvende hånden svikter søler kaffe. Brannsåret sprer seg som ild i tynn hud, ulmer i kjøttet
—8—
Brede penselstrøk tegner blodets dovne ferdselsårer store og blå som Donau og Moldau Benas tatoveringer er eksotiske et pre-semittisk alfabet risset inn i fjell
—9—
Mitt liv filtrert gjennom kroppen ytrer seg som melk, blod og andre væsker Sjelen er inntil videre knyttet til meg kan hende å spore i mønsteret bloddråpene hekler seg imellom i renningen der sener møter vev der muskel føyes inn og ben laftes til ben Huden har dårlig hukommelse Gutter eller menn er uklare i konturene som lå de under vann gamle kjærtegn kraftløse som stråler fra en hyttedusj
— 10 —
Men stikk av lengsel sitter og hvordan solen brant den pinsen jeg ble værende i byen for å vente på en telefon
— 11 —
Sex er godt og deilig, underverdenen som tantene kaller det. Men mitt kne betyr mer. De ekte kroppsfikserte vet alt om årer og skjelett De har ikke noe valg, kroppen presser på ikke som en unggutts brunst men som en kreditor ved døren De har et svimlende register av fornemmelser proteser og implantater, ti smerter i høyre ben, to hevelser i venstre Plagene flytter rundt i kroppen som muldvarp på en plen
— 12 —
Jeg skriver om andres alderdom Min står borte ved gatehjørnet later som om han venter på en buss titter på klokken
— 13 —