Harlan Coben
Vær hos meg Oversatt av Sissel Busk, MNO
Denne er tilegnet tante Diane og onkel Norman Reiter og tante Ilene og onkel Marty Kronberg med takknemlighet og kjærlighet Harlan Coben Originalens tittel: Stay Close Oversatt av Sissel Busk Copyright © 2012 by Harlan Coben Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. ISBN 978-82-02-38737-2 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Shutterstock / © Studio10Artur Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Well now everything dies, baby that's a fact. But maybe everything that dies, someday comes back. – Bruce Springsteen, «Atlantic City»
1
Noen ganger, i den brøkdelen av et sekund når Ray Levine knipset et bilde og verden forsvant i blitslyset, så han blodet. Han visste selvfølgelig at han bare så det for sitt indre øye, men noen ganger, som akkurat nå, var synet så virkelig at han måtte senke kameraet og granske bakken foran seg omhyggelig. Det fryktelige øyeblikket – det øyeblikket da Rays liv tok en fullstendig ny kurs og forandret ham fra å være en mann med framtid og ambisjoner til denne førsterangstaperen som du ser foran deg – dukket aldri opp når han drømte, eller når han satt alene i mørket. Det skremmende synet ventet til han var lys våken, omgitt av folk, travelt opptatt med det som noen sarkastisk kunne kalle arbeid. Synet bleknet heldigvis mens Ray kontinuerlig knipset bilder av bar mitzvah-gutten. «Se denne veien, Ira,» ropte Ray bak linsen. «Hvem er kjæresten din nå? Er det sant at Jen og Angelina fortsatt slåss om deg?» En eller annen sparket Ray på skinneleggen. Noen andre dyttet ham. Ray fortsatte å knipse bilder av Ira. «Hvor skal selskapet holdes, Ira? Hvem er den heldige jenta som får den første dansen?» Ira Edelstein så sint ut og skjulte ansiktet for kameralinsen. Ray styrtet uredd fram og knipset bilder fra alle vinkler. «Kom deg vekk!» ropte én. En annen puffet til ham. Ray prøvde å holde balansen. 5
Knips, knips, knips. «Helvetes paparazzi!» ropte Ira. «Kan jeg ikke få et øyeblikks fred?» Ray himlet med øynene. Han trakk seg ikke vekk. Det blodige synet vendte tilbake der han sto bak linsen. Han prøvde å riste det av seg, men det ville ikke forsvinne. Ray holdt knappen nede med fingeren. Ira, bar mitzvah-gutten, beveget seg i strobelys nå. «Parasitter!» skrek Ira. Ray lurte på om det var mulig å synke dypere. Et nytt spark på skinneleggen ga Ray svaret: Nei. Iras «bodyguard» – Fester, en enorm fyr med glattbarbert hode – feide Ray til side med en arm på størrelse med en eikestamme. Støtet var litt i det kraftigste laget, slik at Ray nesten gikk i gulvet. Ray sendte Fester et hva-var-vitsen-med-det-blikk. Fester mimet «unnskyld» tilbake. Fester var Rays venn, men også hans sjef og eier av Celeb Experience: Paparazzi til leie – som er akkurat det det høres ut som. Ray forfulgte ikke kjendiser i håp om å få noen eksklusive bilder som han kunne selge til tabloider, slik som en ekte paparazzo gjør. Nei, Ray sto faktisk lavere enn det – som Beatles-hysteri i stedet for The Beatles – og tilbød «kjendisopplevelsen» til dem som gjerne ville være noe, og som var villige til å betale for det. Kort sagt: Det var kunder med ekstremt lav selvfølelse og sannsynlige ereksjonsproblemer som leide paparazzi til å følge seg rundt og knipse bilder for å gi dem det som sto i brosjyren: «den maksimale kjendisopplevelsen med din egen eksklusive paparazzi». Ray antok at han kunne synke dypere, men ikke uten en usedvanlig aktiv innsats fra Gud. Edelstein-familien hadde kjøpt A-utgaven av Megapakken: to timer med tre paparazzi, en bodyguard, en PRmann, en mikrofonmann med kjempemikrofon, alle i hælene på «kjendisen», som ble knipset som en Charlie Sheen på sniketur i et kloster. A-utgaven av Megapakken kom 6
også med en minne-DVD uten ekstra kostnader, pluss portrett med spesialoverskrift på forsiden av et av de vulgære sladrebladene. Prisen for A-utgaven av Megapakken? Fire tusen dollar. Svaret på det opplagte spørsmålet: Ja, Ray foraktet seg selv. Ira dyttet ham vekk og forsvant inn i ballsalen. Ray senket kameraet og så på de to andre paparazziene. Ingen av dem hadde T for taper tatovert i pannen, men det ville også ha vært overflødig. Ray kikket på klokken. «Pokker,» sa han. «Hva er det?» «Vi har fortsatt et kvarter igjen.» Kollegene hans – begge to kunne knapt nok skrive navnet sitt i sanden med fingeren – stønnet. Ytterligere femten minutter. Det betydde at de måtte gå inn og dekke presentasjonen, noe Ray ikke kunne fordra. Bar mitzvah-seremonien ble holdt på Wingfield Manor, en latterlig stor, glorete bankettsal som kunne illudert som et av Saddam Husseins palasser hvis den var blitt tonet litt ned. Det var kandelabre og speil og falsk elfenben og utskåret treverk og massevis av glitrende gullmaling. Synet av blodet dukket opp igjen. Han blunket det bort. Det var et smokingselskap. Mennene så slitne og rike ut. Kvinnene var velpreserverte med kirurgiske forbedringer. Ray, iført jeans, en krøllete, grå blazer og sorte Chuck Taylor Hi-Tops, banet seg vei gjennom mengden. Flere av gjestene stirret på ham som om han nettopp hadde gjort fra seg på salatgaffelen deres. Det var et atten manns orkester pluss en «programleder» som skulle oppfordre gjestene til all mulig slags moro. Tenk deg en vert i et dårlig TV-program. Tenk deg Guy Smiley i Muppet-show. Programlederen grep mikrofonen og sa: 7
«Mine damer og herrer», med en stemme som minnet om annonsøren i en boksering, «ta imot, for første gang siden han mottok Toraen og ble en mann, gi applaus til den første og eneste … Ira Edelstein!» Ira kom fram med to … Ray var ikke sikker på hva som ville være den rette betegnelsen, men det beste uttrykket ville kanskje være «kvalitetsstrippere». De to heite bertene styrte lille Ira inn i salen ved hjelp av sine brystpartier. Ray gjorde kameraet klart og presset seg hoderystende fram. Guttungen var tretten. Hvis kvinner med et slikt utstyr hadde vært i nærheten av ham da han var tretten, ville han hatt ereksjon i en uke. Akk, ungdommen. Brakende applaus. Ira vinket med kongelig verdighet. «Ira!» ropte Ray. «Er dette de nye gudinnene dine? Er det sant at du kanskje tilfører en tredje til haremet ditt?» «Vær så snill,» sa Ira med et innøvd stønn, «jeg må få lov til å ha privatlivet mitt i fred!» Ray klarte å la være å spy. «Men publikummet ditt vil gjerne vite det.» Fester Bodyguard med solbrillene la en svær neve på Ray og lot Ira slippe forbi ham. Ray knipset og forsikret seg om at blitsen gjorde sin nytte. Orkesteret eksploderte – når begynte man å spille musikk med rockestadiondecibel til bryllup og bar mitzvah? – i den nye festsangen «Club Can’t Handle Me». Ira danset intimt med de to innleide hjelperne. Deretter strømmet de tretten år gamle vennene hans ut på dansegulvet og hoppet rett opp og ned som hoppestaver. Ray «kjempet» seg forbi Fester, tok noen flere bilder, kikket på klokken. Ett minutt igjen. «Paparazzi-bøller!» Enda et spark mot skinneleggen fra en liten slyngel. «Au, det gjorde vondt, for pokker!» Slyngelen pilte av gårde. Skriv deg bak øret, tenkte Ray: 8
Bruk leggbeskyttere. Han kikket bedende bort på Fester som om han tigget om barmhjertighet. Fester lot ham slippe med et nikk om å følge ham bort i hjørnet. Det var altfor mye støy der, så de smatt ut gjennom døren. Fester pekte med den enorme tommelen sin bakover mot ballsalen. «Guttungen gjorde en kjempeinnsats i toradelen, synes du ikke?» Ray stirret måpende på ham. «Jeg har en jobb til deg i morgen,» sa Fester. «Supert. Hva er det?» Fester så bort. Ray likte seg ikke. «Uff, da.» «Det er George Queller.» «Herregud.» «Ja. Og han vil ha det vanlige.» Ray sukket. George Queller prøvde å imponere dama første gang de gikk ut sammen, ved å overvelde henne og til slutt skremme vettet av henne. Han pleide å leie inn Celeb Experience til å sverme rundt ham og dama – for eksempel i forrige måned var det en kvinne som het Nancy – idet de ankommer en liten, romantisk restaurant. Når dama først var trygt innenfor, ble hun presentert for – nei, dette er ikke tull – en spesiallaget meny der det sto: «George og Nancys første date av mange, mange» med adresse, måned, dato og år trykt under. Når de forlot restauranten, ville den innleide paparazzien være på pletten med knipsing og roping om at George hadde sagt nei takk til en helg på Turks and Caicosøyene med Jessica Alba for å være sammen med den nydelige og nå skrekkslagne Nancy. George betraktet disse romantiske manøvrene som et forspill til et lykkelig-alle-sine-dager. Nancy og hennes medsøstre betraktet disse romantiske manøvrene som et forspill til knebling og oppbevaring på enecelle. Det ble aldri noen date nummer to for George. Fester tok omsider av seg solbrillene. «Jeg vil at du skal lede den jobben.» 9
«Paparazzoleder,» sa Ray. «Det er best jeg ringer moren min, så hun kan skryte til mahjong-gruppen sin.» Fester humret. «Jeg er glad i deg, det vet du.» «Er vi ferdige her?» «Det er vi.» Ray tok objektivet av kameraet og pakket alt forsiktig ned før han slengte kameravesken over skulderen. Han haltet mot døren, ikke på grunn av sparkene, men på grunn av granatsplintene i hoften – splintene som hadde vært starten på nedturen. Nei, det var for enkelt. Splintene var unnskyldningen. En gang i sitt elendige liv hadde Ray hatt så godt som ubegrenset potensial. Han hadde gått ut fra Columbia Universitets Journalistskole med det en professor kalte «et nesten overnaturlig talent» – nå bortkastet – som nyhetsfotograf. Men til syvende og sist fungerte ikke det livet for ham. Noen mennesker klarer å rote til alt, uansett hvor lett den stien de skal vandre på her i livet, er. Ray Levine var en av dem. Det var mørkt ute. Ray lurte på om han skulle dra rett hjem og legge seg, eller stikke innom en bar som var så elendig at den ble kalt Tetanus. Vanskelig valg når en har så mye å velge i. Han tenkte på den døde kroppen igjen. Synene kom fort og rasende nå. Det var forståelig, antok han. I dag var det åremålsdagen for da alt tok slutt, da alt håp om lykkelig-alle-sine-dager døde som … Vel, den opplagte metaforen ville innebære synene inne i hodet hans, ikke sant? Han rynket pannen. Hallo, Ray, litt vel melodramatisk nå? Han hadde håpet at dagens idiotiske jobb ville ta oppmerksomheten hans bort fra det. Det hadde den ikke gjort. Han husket sin egen bar mitzvah, øyeblikket på prekestolen da faren hans bøyde seg over ham og hvisket noe i øret hans. Han husket hvordan faren hadde luktet av Old Spice, 10
hvordan han hadde lagt begge hendene sine varsomt rundt Rays hode, hvordan faren med tårer i øynene hadde sagt: «Jeg er så utrolig glad i deg.» Ray skjøv bort tanken. Det var mindre vondt å tenke på den døde kroppen. Parkeringshjelperne hadde forlangt betaling – ingen gratisparkering for profesjonelle, antok han – så Ray hadde funnet en parkeringsplass i en sidegate tre kvartaler bortenfor. Han svingte inn, og der var den – hans tolv år gamle vrak av en Honda Civic med en manglende støtfanger og gaffatape som holdt sammen et sidevindu. Ray gned seg over haken. Ubarbert. Ubarbert, førti år gammel, et vrak av en bil, en kjellerleilighet som – dersom den ble totalrenovert – kunne kalles et høl, ingen framtidsutsikter, drakk for mye. Han kunne synes synd på seg selv, men det ville jo innebære, vel, at han brydde seg. Ray skulle akkurat ta fram bilnøkkelen da et tungt slag rammet ham i bakhodet. Hva i …? Han sank i kne. Verden ble mørk. Ilingen spredte seg over skallen. Ray følte seg desorientert. Han prøvde å riste på hodet, prøvde å få klarhet. Et nytt slag traff ham ved tinningen. Noe inne i hodet hans eksploderte i et lysglimt. Ray falt sammen på bakken så lang han var. Det var mulig han mistet bevisstheten – han var ikke sikker – men plutselig følte han at noen rykket i den høyre skulderen hans. Et øyeblikk lå han helt slapp, hverken kunne eller ville gjøre motstand. Hodet hans spant av smerte. Den primitive delen av hjernen hans, den med dyreinstinktene, hadde gått i overlevelsesmodus. Unngå mer straff, sa den. Krøll deg sammen til en ball og dekk deg til. Et nytt, kraftig rykk rev nesten skulderen ut av ledd. Kraften minsket, noe begynte å slippe taket, og den erkjennelsen fikk Ray til å slå øynene opp. Noen holdt på å stjele kameraet hans. 11
Kameraet var et klassisk Leica med en nylig oppdatert digitalsendefunksjon. Han følte hvordan armen ble løftet i været av remmen. I løpet av et sekund ville kameraet hans være borte. Ray eide ikke stort. Kameraet var den eneste eiendelen han virkelig satte pris på. Det var levebrødet hans, men det var også den eneste forbindelsen til den gamle Ray, til det livet han hadde kjent til før blodet, og han skulle for pokker ikke gi slipp på det uten motstand. For sent. Remmen hadde sluppet taket i armen hans nå. Han lurte på om han hadde en sjanse til, om raneren ville prøve seg på de fjorten dollarene i lommeboken og gi Ray en sjanse. Men han hadde ikke tid til å vente på det. Med hodet fortsatt som en karusell og med skjelvende knær prøvde Ray å kaste seg mot angriperen mens han skrek: «Nei!» Han traff noe, kanskje bena hans, og prøvde å slå armene rundt dem. Han fikk ikke særlig godt tak, men støtet var nok. Angriperen falt. Det samme gjorde Ray, som landet på magen. Ray hørte et smell av noe som falt, og håpet inderlig at han ikke nettopp hadde knust sitt eget kamera. Han prøvde å åpne øynene ved å blunke, klarte å åpne dem til en smal sprekk og fikk øye på kameravesken et lite stykke borte. Han prøvde å krabbe bort dit, men idet han gjorde det, så han to ting som fikk blodet til å stivne. Den første var et balltre på fortauet. Den andre var en behansket hånd som grep tak i det. Ray prøvde å se opp, men det var nytteløst. I et glimt var han tilbake på sommerleiren som faren hans drev da han var guttunge. Pappa – leirdeltakerne kalte ham onkel Barry – pleide å arrangere en stafett der de holdt en basketball rett over hodet og stirret opp på ballen mens de snurret rundt så fort de kunne, og deretter, fullstendig svimle, skulle de drible ballen over hele banen og få den opp i kurven. Problemet var at de var så svimle etter snurringen at de 12
snublet i én retning mens ballen gikk motsatt vei. Det var slik han følte det nå, som om han tumlet til venstre mens resten av verden dreide mot høyre. Kameratyven løftet balltreet og begynte slaget. «Hjelp!» ropte Ray. Ingen kom. Panikken grep Ray – raskt fulgt av en primitiv, instinktiv overlevelsesreaksjon. Flukt. Han prøvde å reise seg, men nei, det var ikke mulig foreløpig. Ray var allerede en svekling. Ett slag til med det balltreet … «Hjelp!» Angriperen tok to skritt mot ham. Ray hadde ikke noe valg. Fortsatt liggende på magen kravlet han seg unna som en såret krabbe. Ja da, det ville sikkert hjelpe. Det ville sikkert være raskt nok til å holde ham unna det jævla balltreet. Drittsekken med balltreet var nesten over ham. Han hadde ikke en sjanse. Skulderen til Ray traff noe, og han skjønte at det var hans egen bil. Over seg så han balltreet svinge opp i luften. Han var et sekund, kanskje to, fra å få skallen sin knust. Bare én mulighet igjen, så han grep den. Ray vred hodet så det høyre kinnet lå mot asfalten, gjorde kroppen så flat som mulig og gled under bilen. «Hjelp!» ropte han igjen. Så ropte han til raneren: «Bare ta kameraet og forsvinn!» Og raneren gjorde akkurat det. Ray hørte fottrinnene forsvinne bortover smuget. Forbanna strålende. Han prøvde å smyge seg ut fra under bilen igjen. Hodet hans protesterte, men han greide det. Han satt på gaten nå, med ryggen mot bildøren. Han satt slik en stund. Umulig å si hvor lenge. Han kunne til og med ha besvimt. Da han følte seg i stand til det, forbannet Ray verden, kravlet inn i bilen og startet den. Pussig, tenkte han. Årsdagen for alt det blodet, og på nære nippet til at han mistet et tonn av sitt eget. Han måtte 13
nesten smile av sammentreffet. Han svingte ut mens smilet gradvis forsvant fra ansiktet hans. Sammentreff. Nettopp, bare et sammentreff. Ikke engang et stort et, når han tenkte over det. Den natten med blodet hadde vært for sytten år siden – ikke engang et sølvjubileum eller noe sånt. Ray var blitt ranet før. Det var i fjor at en full Ray var blitt overfalt idet han gikk fra en strippeklubb klokken to om natten. Idioten hadde stjålet lommeboken hans og hadde sluppet unna med hele sju dollar og et kredittkort. Og likevel. Ray fant en parkeringsplass på gaten foran rekkehuset som han kalte hjem. Han leide en leilighet i kjelleren. Huset var eid av Amir Baloch, en pakistansk immigrant som bodde der med kone og fire nokså bråkete unger. Tenk om – bare brøkdelen av et sekund – tenk om det ikke var et sammentreff. Ray gled ut av bilen. Hodet dunket fortsatt. Det ville bli verre i morgen. Han gikk trinnene forbi søppeldunkene til kjellerdøren og stakk nøkkelen i låsen. Han finkjemmet den verkende hjernen sin og prøvde å finne en forbindelse, en aldri så liten, skjør, fullstendig dunkel forbindelse mellom den tragiske kvelden for sytten år siden og at han ble overfalt i kveld. Ingenting. Denne kvelden var et ran, enkelt og greit. Du slår en fyr i hodet med et balltre, snapper kameraet, løper. Vel, bortsett fra – ville du ikke stjele lommeboken hans også, med mindre du var den samme fyren som slo ned Ray i nærheten av den strippeklubben og visste at han bare hadde sju dollar? Pokker, kanskje det var det som var sammentreffet. Glem timingen og årsdagen. Kanskje overfallsmannen var den samme fyren som overfalt Ray for et år siden. Å jøss, dette ble bare tull. Hvor i helvete var de smertestillende? 14
Han slo på TV-en og gikk mot badet. Da han åpnet medisinskapet, falt et dusin medisinglass og mye annet rart ned i vasken. Han lette i haugen og fant et glass med Vicodin. I hvert fall håpet han at det var Vicodin. Han hadde kjøpt dem på svartebørsen av en fyr som sa han hadde smuglet dem inn fra Canada. For alt Ray visste, kunne det være Flintstone-vitaminer. Lokalnyhetene sto på, de viste en brann og spurte naboene hva de tenkte om brannen, fordi da får seerne, ærlig talt, virkelig en dyp innsikt i saken. Det ringte i mobilen til Ray. Han så at det var Festers nummer. «Hva står på?» sa Ray og sank sammen på sofaen. «Du høres helt for jævlig ut.» «Jeg ble slått ned like etter at jeg gikk fra Iras bar mitzvah.» «Mener du alvor?» «Ja. Ble slått i hodet med et balltre.» «Stjal de noe?» «Kameraet mitt.» «Vent litt, så du mistet dagens bilder?» «Nei da, nei da, du behøver ikke å bekymre deg,» sa Ray. «Det står bare bra til med meg.» «Innvendig er jeg selvsagt fra meg av bekymring. Jeg spør bare om bildene for å skjule min smerte.» «Jeg har dem,» sa Ray. «Hvordan da?» Det verket for mye i hodet hans til at han orket å forklare, i tillegg til at Vicodinen slo ham helt ut. «Ikke bry deg om det. De er sikret.» For noen år siden, da Ray gjorde en jobb som «ordentlig» paparazzo, hadde han tatt noen herlige, kompromitterende bilder av en viss høyprofilert homofil skuespiller idet han bedro sin kjæreste med – gisp – en kvinne. Skuespillerens bodyguard tok med makt kameraet fra Ray og ødela SD-kortet. Etter det hadde Ray installert en sendermekanisme i kameraet sitt – noe liknende det folk flest har på mo15
biltelefonkameraene sine – som automatisk sendte bildene ut på e-post hvert tiende minutt fra SD-kortet. «Det er derfor jeg ringer,» sa Fester. «Jeg må ha dem straks. Plukk ut fem stykker og send dem på e-post til meg i kveld. Faren til Ira vil ha vår nye bar mitzvah-brevpresseterning med det samme.» På TV-nyhetene dreide kameraet over til «meteorologen», en veldreid berte i stram, rød genser. Seertallagn. Rays øyne begynte å gli igjen idet berta avsluttet med satellittbildet og sendte over til den overfriserte ankermannen. «Ray?» «Fem bilder til en brevpresseterning.» «Akkurat.» «En terning har seks sider,» sa Ray. «Jøss, for et mattegeni. Den sjette siden er for navn, dato og davidsstjernen.» «Skjønner.» «Jeg må ha dem straks.» «Ok.» «Da blir alt prima,» sa Fester. «Bortsett fra at du ikke kan ta George Queller i morgen uten kamera. Ikke bry deg om det. Jeg finner en annen.» «Nå kommer jeg til å sove bedre.» «Du er morsom, Ray. Skaff meg bildene. Så kan du slappe av.» «Jeg får tårer i øynene av all omtanken din, Fester.» Begge la på. Ray sank sammen på sofaen igjen. Pillene hjalp utrolig godt. Han smilte nesten. På TV tok ankermannen på seg sin mest alvorlige stemme og sa: «En lokal mann ved navn Carlton Flynn er meldt savnet. Bilen hans ble funnet med åpen dør i nærheten av kaien …» Ray åpnet et øye og kikket opp. En forvokst guttunge med glitter i det geléstivede, mørke håret og en ring i øret var nå i bildet. Fyren laget kyssetrut mot kameraet, i teksten under sto det «Forsvunnet», mens det sannsynligvis burde stått «Drittsekk». Ray rynket pannen; en vag, tilfeldig be16
kymring for gjennom hodet hans, men han klarte ikke å finne ut hva det var akkurat nå. Hele kroppen hans forlangte søvn, men hvis han ikke sendte de fem fotografiene, ville Fester ringe igjen, og hvem trengte det? Med stor anstrengelse klarte Ray å komme seg på føttene. Han stavret bort til kjøkkenbordet, og satte i gang laptopen for å forsikre seg om at bildene faktisk hadde funnet veien til datamaskinen hans. Det hadde de. Noe kriblet i bakhodet, men Ray kunne ikke si hva det var. Kanskje det var noe ubetydelig som plaget ham. Eller kanskje han husket noe som var veldig viktig. Eller kanskje, høyst sannsynlig, var det slaget fra balltreet som hadde forårsaket et lite brudd på hjerneskallen som nå bokstavelig talt pirket borti hjernen hans. Bar mitzvah-bildene kom i motsatt rekkefølge – det siste bildet kom først. Ray skannet raskt gjennom oversiktsbildene og plukket ut ett dansebilde, ett familiebilde, ett med toraen, ett med rabbineren, ett der Iras bestemor kysset ham på kinnet. Det var fem. Han sendte dem som vedlegg til Festers e-postadresse og klikket på send. Ferdig. Ray var så trett at han ikke var sikker på om han ville klare å reise seg fra stolen og gå hele veien bort til sengen. Han lurte på om han bare skulle legge hodet på kjøkkenbordet og ta seg en lur, da han kom til å tenke på de andre bildene på SD-kortet, dem han hadde tatt tidligere på dagen, før bar mitzvah-en. Han ble overveldet av tristhet. Ray hadde gått tilbake til den jævla parken og tatt bilder. Tåpelig, men han gjorde det hvert år. Han visste ikke hvorfor. Eller kanskje han visste det, og det gjorde det enda verre. Kameralinsen ga ham avstand, ga ham perspektiv, fikk ham til å føle seg trygg på en måte. Kanskje det var sånn det var. Kanskje han, ved å se det fryktelige stedet gjennom den merkelig beroligende vinkelen, på en eller an17
nen måte kunne forandre det som selvsagt aldri ville bli forandret. Ray betraktet bildene han hadde tatt tidligere på dagen, via dataskjermen, og nå kom han til å huske på noe annet. En fyr med glitter i håret og ring i øret. To minutter senere fant han det han lette etter. Hele kroppen hans ble kald da det gikk opp for ham. Overfallsmannen hadde ikke vært ute etter kameraet. Han hadde vært ute etter et bilde. Dette bildet.
2
Megan Pierce levde ut den ultimate fotballmammadrømmen, og hun mislikte det. Hun lukket Sub-Zero-kjøleskapet og så på de to barna sine gjennom karnappvinduet ved frokostkroken. Vinduene reklamerte med «praktfullt morgenlys». Det var slik arkitekten hadde uttrykt seg. Det ombygde kjøkkenet hadde også en Viking komfyr, Miele hvitevarer, en kjøkkenøy i marmor og åpen løsning til TV-stuen med den store flatskjermen, lenestoler med holdere til kopper, samt tilstrekkelig med høyttalere til å betjene en Who-konsert. Ute i hagen kranglet Kaylie, hennes femten år gamle datter, med sin yngre bror, Jordan. Megan sukket og åpnet vinduet. «Slutt med det der, Kaylie.» «Jeg har ikke gjort noe.» «Jeg står her og ser på deg.» Kaylie satte hendene i siden. Femten år gammel – den vanskelige ungdomstiden mellom voksen og barn når kropp og hormoner nærmer seg kokepunktet. Megan husket godt hvordan det var. «Hva så du?» spurte Kaylie utfordrende. «Jeg så at du kranglet med broren din.» «Du er inne. Du kunne ikke høre noen ting. For alt du vet, kunne jeg sagt: ’Jeg er så glad i deg, Jordan» «Det gjorde hun ikke!» ropte Jordan. «Jeg vet det,» sa Megan. 19
«Hun sa jeg var en taper, og at jeg ikke hadde noen venner!» Megan sukket. «Kaylie …» «Det gjorde jeg ikke!» Megan så strengt på henne. «Det er hans ord mot mine,» protesterte Kaylie. «Hvorfor holder du alltid med ham?» Hvert eneste barn er som en frustrert advokat, tenkte Megan, finner smutthull, forlanger bevis på de mest umulige nivåer, angriper den minste småting. «Du har trening i kveld, « sa Megan til Kaylie. Kaylie bøyde hodet, hele kroppen sank sammen. «Må jeg det?» «Du vet at du har en forpliktelse overfor dette laget, unge dame.» Selv mens Megan sa det – selv om hun hadde sagt noe liknende en million ganger før – kunne hun fortsatt ikke tro at de ordene kom fra hennes egen munn. «Men jeg har ikke lyst,» sutret Kaylie. «Jeg er så sliten. Og jeg skal ut med Ginger senere i kveld, husker du, for å …» Kaylie kunne ha sagt mer, men Megan snudde seg bort og var ikke interessert. I TV-stuen lå David, hennes mann, henslengt i grå joggedress. Han så på et smakløst intervju med en nylig mislykket filmstjerne som skrøt av hvor mange kvinner han hadde nedlagt, og alle årene han hadde tilbrakt på strippeklubber. Skuespilleren var manisk, med vidåpne øyne, og gikk opplagt på noe som krevde en lege med reseptblokk i løsbladsystem. Dave ristet på hodet av forakt der han satt i sofaen. «Åssen skal det ende her i verden?» sa han og viste til skjermen. «Kan du begripe deg på en sånn type? For en gjøk.» Megan nikket og holdt tilbake et smil. For mange år siden hadde hun kjent den gjøken ganske godt. Til og med intimt. Gjøken var faktisk en ganske hyggelig kar som ga 20
godt med driks, likte trekantsex og gråt som et barn når han drakk for mye. Ganske lenge siden. Dave snudde seg og smilte til henne med alt han hadde. «Hei, baby.» «Hei.» Dave klarte faktisk det, han smilte til henne som om han så henne på nytt, for første gang, og igjen visste hun at hun var heldig, at hun burde være takknemlig. Dette var Megans liv nå. Det gamle livet – det som ingen i dette lykkelige forstadseventyret av blindveier, gode skoler og McMansion-hus av murstein visste om – var blitt tatt av dage og begravd i en grunn grøft. «Vil du at jeg skal kjøre Kaylie til fotballen?» spurte Dave. «Det kan jeg gjøre.» «Sikker?» Megan nikket. Selv ikke Dave visste sannheten om kvinnen han hadde delt seng med de siste seksten årene. Dave visste ikke engang at Megans virkelige navn underlig nok var Maygin. Samme uttale, men bare datamaskiner og IDkort kjente til stavemåten. Hun skulle gjerne ha spurt moren hvorfor hun hadde valgt den rare skrivemåten, men moren døde før Megan fikk snakket om det. Hun hadde aldri kjent faren sin, visste ikke engang hvem han var. Hun ble tidlig foreldreløs, vokste opp under vanskelige kår, endte som stripper i Vegas og deretter i Atlantic City, tok det ett skritt videre og likte det. Ja, likte det. Det var moro og spennende og pirrende. Det var alltid noe som foregikk, alltid forbundet med en fornemmelse av fare, samt muligheter og lidenskap. «Mamma?» Det var Jordan. «Ja, vennen min.» «Mrs. Freedman sier at du ikke har undertegnet tillatelsen til klasseturen.» «Jeg skal sende henne en e-post.» 21
«Hun sa hun skulle hatt den fredag.» «Ikke bekymre deg om det, vennen min, ok?» Det tok enda et par øyeblikk før Jordan var beroliget. Megan visste at hun burde være takknemlig. Jenter døde unge i det gamle livet hennes. Hver følelse, hvert sekund i den verdenen er nesten for intens – livet er hevet til tiende nivå – og du holder ikke lenge. Du blir utbrent. Du blir utkjørt. Det ligger en slags beruselse i den slags handlinger. Det ligger også en innebygd fare. Da det omsider spant ut av kontroll, da Megans liv plutselig var i fare, hadde hun ikke bare funnet en måte å flykte på, men også hvordan hun skulle begynne på nytt, bli født på ny, om du vil, med en kjærlig ektemann, vakre barn, et hus med fire soverom og svømmebasseng i hagen. Ved en ren tilfeldighet hadde Megan Pierce vaklet fra dypet av det noen ville kalle et gjørmehøl, til den beste amerikanske drømmen. For å redde seg selv hadde hun holdt seg på rett kjøl og nesten overtalt seg selv til å tro at dette var verden på sitt aller beste. Og hvorfor ikke? For hele livet hadde Megan, i likhet med alle oss andre, blitt oversvømt av bilder som sa at hennes gamle liv var galt, umoralsk og ikke ville vare, mens familielivet, huset og stakittgjerdet var misunnelsesverdig, riktig, guddommelig. Men sannheten var denne: Megan savnet sitt gamle liv. Det var ikke noe hun burde gjøre. Hun burde være takknemlig og begeistret for at hun, av alle mennesker, med den destruktive veien hun hadde valgt, hadde endt opp med det alle småjenter drømmer om. Men sannheten var – en sannhet som det hadde tatt henne flere år å innrømme for seg selv – at hun fortsatt lengtet etter de mørke rommene; de begjærlige, sultne blikkene fra fremmede; den dunkende, pulserende musikken; den blinkende belysningen; adrenalintoppene. Og nå? Dave vekslet mellom kanalene: «Så du har ikke noe imot å kjøre? For Jets spiller nemlig nå.» 22
Kaylie lette i gymbagen sin: «Mamma, hvor er uniformen min? Har du vasket den, som jeg ba deg om?» Jordan åpnet kjøleskapet: «Kan du lage et ostesmørbrød til meg i panini-grillen? Men ikke sånn med helkornbrød.» Hun elsket dem. Hun gjorde virkelig det. Men det var tider, som for eksempel i dag, at hun måtte erkjenne at etter en ungdomstid med full glid på glatt bane, satt hun nå fast i en svært så huslig rutine med drepende ensformighet, der hun hver dag var tvunget til å opptre i det samme stykket med de samme skuespillerne som dagen før, bare det at hver skuespiller var blitt en dag eldre. Megan lurte på hvorfor det var nødt til å være slik, hvorfor vi blir tvunget til å velge bare ett liv. Hvorfor insisterer vi på at det bare kan finnes ett «oss», ett liv som forlanger å være den absolutte helheten? Hvorfor kan vi ikke ha mer enn én identitet? Og hvorfor må vi ødelegge ett liv for å kunne skape et nytt? Vi påstår at vi lengter etter den gode balansen, etter renessansemennesket i oss alle, og likevel er variasjonene bare kosmetiske. I virkeligheten gjør vi alt vi kan for å knuse den lengselen, gjøre oss ensrettet, definere oss selv som én eneste ting, og bare den. Dave klikket tilbake til den falne filmstjernen igjen. «For en type,» sa Dave og ristet på hodet. Men bare det å høre denne berømte, maniske stemmen brakte Megan tilbake til fortiden igjen – hånden hans viklet inn i g-strengen, ansiktet som var presset mot ryggen hennes, uflidd og vått av tårer. «Du er den eneste som forstår meg, Cassie …» Jo, hun savnet det. Var det egentlig så ille? Hun trodde ikke det, men tanken fortsatte å plage henne. Hadde hun tatt feil? Disse minnene, Cassies liv – for ingen bruker sitt egentlige navn i den verdenen – hadde vært innelåst i et lite kott i hodet hennes i alle disse årene. Og så, for bare noen dager siden, hadde hun låst opp den døren og åpnet den på gløtt. Hun hadde raskt smelt den igjen og låst den. Men den lille glipen som lot Cassie få en rask titt inn 23
i det livet som lå mellom Maygin og Megan – hvorfor var hun så sikker på at hun ville bli straffet for det? Dave rullet seg av sofaen og gikk mot badet med avisen under armen. Megan varmet opp panini-grillen og lette etter loffen. Idet hun åpnet skuffen, ringte telefonen og ga fra seg en elektronisk kvitring. Kaylie sto like ved siden av telefonen, men tok den ikke fordi hun var opptatt med å sende SMS. «Kan du ta den?» spurte Megan. «Den er ikke til meg.» Kaylie kunne styrte fram og besvare sin egen mobiltelefon med en hurtighet som ville ha skremt Wyatt Earp, men fasttelefonen, med et nummer som var ukjent for Kasseltons tenåringsbefolkning, var hun overhodet ikke interessert i. «Vær så snill og ta den.» «Hva er vitsen ved det? Jeg må jo bare gi den videre til deg.» Jordan, som med sine følsomme elleve år alltid var villig til å behage, tok den. «Hallo?» Han lyttet en stund, men så sa han: «Du har ringt feil nummer.» Og så tilføyde han noe som ga Megan frysninger. «Det er ingen her som heter Cassie.» Megan beklaget seg over budtjenesten som alltid tullet med navnet hennes, og i visshet om at barna hennes var så herlig selvopptatte at de aldri ville finne på å fundere på det, tok hun telefonen fra sønnen og forsvant inn på et annet rom. Hun la telefonen mot øret, og en stemme hun ikke hadde hørt på sytten år, sa: «Jeg beklager å måtte ringe deg på denne måten, men jeg tror vi bør treffes.» Megan satte av Kaylie på fotballtreningen. Hun var nokså rolig og sindig, til tross for det bombenedslaget som oppringningen hadde vært. Hun satte giret på parkering og snudde seg mot datteren med blanke øyne. 24
«Hva er det?» sa Kaylie. «Ingenting. Når er treningen slutt?» «Jeg vet ikke. Jeg skal kanskje ut med Gabi og Chuckie etterpå.» Skal kanskje betydde skal. «Hvor da?» Skuldertrekk. «Byen.» Det pene, vage tenåringssvaret. «Hvor i byen?» «Jeg vet ikke, mamma,» sa hun og tillot seg å legge inn litt irritasjon. Kaylie ville gjerne ha fortgang i det, men hun ville ikke terge moren og risikere at hun ikke fikk lov til å gå. «Vi skal bare henge litt rundt, ok?» «Har du gjort alle leksene?» Megan foraktet seg selv i samme øyeblikk hun hadde stilt spørsmålet. For en typisk mammagreie. Hun viftet det bort og sa til datteren: «Glem det. Bare gå, du. Ha det hyggelig.» Kaylie så på moren som om en liten arm plutselig hadde vokst ut av pannen hennes. Så trakk hun på skuldrene, gikk ut av bilen og løp av gårde. Megan så etter henne til hun var framme. Alltid. Det spilte ingen rolle om hun var gammel nok til å gå ut på banen alene. Megan måtte følge henne med øynene helt til hun var sikker på at datteren var trygg. Ti minutter senere fant Megan en parkeringsplass bak Starbucks. Hun sjekket klokken. Et kvarter til møteavtalen. Hun tok en latte og fant seg et bord innerst i lokalet. På bordet til venstre for hennes satt en gjeng med nybakte mødre – søvnmangel, flekkete klær, overlykkelige, alle med baby på slep – og skravlet i vei. De snakket om de beste barnevognene og hvilken sammenleggbar lekegrind som var lettest å slå sammen og hvor lenge det var best å amme. De diskuterte barkdekke på lekeplasser kontra resirkulert gummi og når de skulle slutte med smokk og de sikreste barnesetene og ryggbabyslynge kontra brystbabyslynge kontra sidebabyslynge. En skrøt av hvordan sønnen hennes, Toddy, var «så følsom for andre barns behov, enda han bare var halvannet år». 25
Megan smilte og ønsket at hun kunne være dem igjen. Hun hadde likt å være nybakt mamma, men som med så mange andre stadier i livet ser man tilbake på det nå og lurer på når man ble lobotomert. Hun visste hva det neste ville være for disse mødrene – finne den beste førskolen, som om det var en avgjørelse som gjaldt liv eller død, vente i hentekøer, posisjonere ungen din for utvalgte lekeavtaler, turngrupper, karatekurs, lacrosse-trening, franskfordypningskurs og evige kjøreavtaler. Det overlykkelige blir til slit, slitet blir til rutine. Den en gang så forståelsesfulle ektemannen blir gradvis mer gretten fordi du ikke har like lyst på sex som før barnet kom. Dere som par, dere som pleide å snike dere bort for å gjøre det på ethvert tenkelig og utenkelig sted, kikker knapt nok på hverandre lenger når dere er nakne. Du tror det ikke spiller noen rolle – at det er naturlig og uunngåelig – men dere er i drift. Dere elsker hverandre, kanskje mer enn før på enkelte områder, men dere er i drift, og enten gidder dere ikke å slåss mot det, eller så ser dere det egentlig ikke. Dere blir barnepassere, verden krymper inn til avkommets størrelse og begrensninger, og alt blir så høflig og tett og varmt – og frustrerende og knusende og lammende. «Vel, vel, vel.» Den velkjente stemmen fikk Megan automatisk til å smile. Stemmen hadde fortsatt den sexy hesheten av whisky, sigaretter og sene kvelder, der hver eneste ytring hadde et snev av latter i seg og en dash av dobbeltbetydning. «Hei, Lorraine.» Lorraine smilte skjevt. Håret var for voldsomt, og noen hadde gjort en dårlig jobb med å bleke det. Lorraine var stor og kraftig med svulmende former, noe hun sørget for å understreke. Klærne hennes var to størrelser for små, og likevel tok hun seg ut i dem. Etter alle disse årene klarte Lorraine fortsatt å gjøre inntrykk. Selv mammaene tidde for å stirre med akkurat passe forakt. Lorraine så på dem 26
med et uttrykk som sa at hun visste hva de tenkte, og at de kunne stikke de tankene et visst sted. Mammaene snudde seg bort. «Du ser godt ut, jenta mi,» sa Lorraine. Hun satte seg, og det gjorde hun maksimalt ut av. Ja, det hadde gått sytten år. Lorraine hadde vært vertinne / daglig leder / cocktailvertinne / bartender. Lorraine hadde levd livet, og hun hadde levd hardt og uten å be om unnskyldning for det. «Jeg har savnet deg,» sa Megan. «Mhm, det skjønte jeg av alle kortene du sendte.» «Beklager det.» Lorraine viftet det bort, som om sentimentalitet irriterte henne. Hun rotet i vesken og trakk fram en sigarett. Mammaene i nærheten gispet som om hun hadde trukket fram et skytevåpen. «Jøss, jeg burde tenne på bare for å få se dem flykte.» Megan bøyde seg framover. «Kan jeg få spørre hvordan du fant meg?» Det skjeve smilet dukket opp igjen. «Gi deg, vennen min. Jeg har alltid visst det. Jeg har øyne overalt, det vet du.» Megan hadde lyst til å spørre om mer, men noe i Lorraines stemme sa henne at hun skulle la være. «Se på deg,» sa Lorraine. «Gift, barn, stort hus. Massevis av hvite Cadillac Escalade på parkeringsplassen. Er en av dem din?» «Nei. Den sorte GMC Acadiaen er min.» Lorraine nikket som om svaret hadde en viss betydning. «Jeg er glad for at du fant deg noe, men vil du vite hva jeg egentlig mener? Jeg var overbevist om at du ville holde på med det for bestandig. Sånn som jeg.» Lorraine klukklo og ristet på hodet. «Jeg vet det,» sa Megan. «Jeg ble litt overrasket selv.» «Men selvfølgelig, ikke alle jenter som går tilbake til den smale og rette sti, gjør det av fri vilje.» Lorraine så bort som om kommentaren var helt irrelevant. Begge kvinnene 27
visste at det var den ikke. «Men vi hadde det gøy, ikke sant?» «Det hadde vi.» «Jeg har det fortsatt,» sa hun. «Dette» – hun sendte et blikk mot mammaene – «jeg mener, jeg beundrer det egentlig. Det gjør jeg faktisk. Men jeg vet ikke. Det er liksom ikke meg.» Hun trakk på skuldrene. «Kanskje jeg er for egoistisk. Det er som om jeg har ADHD eller noe. Jeg må hele tiden ha noe som stimulerer meg.» «Barn kan være stimulerende, tro du meg.» «Jaså?» sa hun og kjøpte den tydeligvis ikke. «Vel, jeg er glad for å høre det.» Megan visste ikke helt hvordan hun skulle fortsette. «Så du jobber fortsatt på La Crème?» «Ja. For det meste som bartender.» «Så hvorfor ringer du meg plutselig nå?» Lorraine fomlet med den utente sigaretten. Mammaene gikk tilbake til sin tåpelige skravling, men var ikke fullt så entusiastiske lenger. De skottet stadig mot Lorraine, som om hun var et slags virus som hadde sneket seg inn i deres forstadslivsform for å ødelegge den. «Som jeg sa har jeg alltid visst hvor du har vært. Men jeg ville aldri røpe det. Du vet det, ikke sant?» «Jo, jeg vet det.» «Og jeg hadde ikke lyst til å plage deg nå heller. Du flyktet, og det siste jeg ville gjøre, var å trekke deg inn igjen.» «Men?» Lorraine så på henne. «Noen oppdaget deg. Eller jeg burde heller si Cassie.» Megan flyttet seg urolig i stolen. «Du kom til La Crème, ikke sant?» Megan sa ikke noe. «Å, jeg skjønner. Ærlig talt, hvis jeg var sammen med disse solstrålene hele dagen» – Lorraine pekte med tommelen mot mødreflokken – «ville jeg nok ofre noen husdyr for å komme ut en gang iblant.» 28
Megan stirret i kaffen sin som om den inneholdt et svar. Hun hadde virkelig dratt tilbake til La Crème, men bare én gang. For to uker siden, omtrent på årsdagen da hun hadde flyktet, hadde hun vært i Atlantic City på et praktisk seminar og varemesse. Etter hvert som barna ble eldre, hadde Megan bestemt seg for å finne seg en jobb innenfor eiendomsmegling. De siste årene hadde bare dreid seg om å finne på noe nytt – hun hadde hatt personlig trener og yogakurs og keramikk og til slutt et memoarskrivekurs, som i Megans tilfelle selvsagt hadde vært oppdiktet. Alle disse aktivitetene var et desperat forsøk på å finne den uhåndgripelige «fullbyrdelsen» som alle lengter etter, spesielt de som har alt. De søkte oppover etter åndelig opplysning, mens de egentlig, etter Megans mening, burde ha sett ned og funnet svaret ved å få jording. Hvis hun var blitt spurt om det, ville Megan sagt at det ikke hadde vært planlagt. Det var et innfall, ikke noe viktig, men den andre kvelden hun bodde på Tropicana, som lå snaue to kvartaler fra La Crème, hadde hun tatt på seg sitt mest ettersittende antrekk og besøkt klubben. «Så du meg?» spurte Megan. «Nei. Og jeg tror ikke du oppsøkte meg heller.» Stemmen til Lorraine avslørte at hun var såret. Megan hadde sett sin gamle venninne bak bardisken og holdt seg vekk. Klubben var stor og mørk. Folk likte å gjemme seg bort på slike steder. Det var enkelt å unngå å bli sett. «Jeg mente ikke …» Megan tidde. «Hvem så meg, da?» «Jeg vet ikke. Men er det sant?» «Jeg var der bare én gang,» sa Megan. Lorraine sa ingenting. «Jeg skjønner ikke hva som er problemet med det.» «Hvorfor kom du tilbake?» «Spiller det noen rolle?» «Ikke for meg,» sa Lorraine. «Men en snut fant det ut. Den samme som har lett etter deg i alle disse årene. Han har aldri gitt opp.» 29
«Og nå tror du han kommer til å finne meg?» «Mhm,» sa Lorraine. «Jeg tror det er ganske stor sjanse for at han kommer til å finne deg.» «Så dette er en advarsel?» «Noe sånt.» «Hva mer er det?» «Jeg vet ikke hva som skjedde den kvelden,» sa Lorraine. «Og ikke vil jeg vite det heller. Jeg har det bra. Jeg liker livet mitt. Jeg gjør det jeg har lyst til, med den jeg har lyst til. Jeg blander meg ikke i andres saker, skjønner du hva jeg mener?» «Ja.» «Og det er mulig jeg tar feil. Jeg mener, du vet hvordan den klubben er. Svak belysning. Og det har gått sytten år, eller noe sånt? Så jeg kan ha tatt feil. Det varte bare et sekund, men for alt jeg vet, var det den samme kvelden som du var der. Men det at du dukker opp igjen, og at en annen forsvinner …» «Hva snakker du om, Lorraine? Hva så du?» Lorraine så opp og svelget. «Stewart,» sa hun og fomlet med den utente sigaretten. «Jeg tror jeg så Stewart Green.»
3
Med et tungt sukk nærmet kriminalførstebetjent Broome seg det skjebnetunge huset og ringte på dørklokken. Sarah åpnet døren og sa «Kom inn» uten så mye som å se på ham. Broome tørket av seg på føttene og følte seg flau. Han tok av seg den velbrukte kappen og la den over armen. Ingenting i huset var forandret på alle disse årene. Den umoderne belysningen, den hvite skinnsofaen, den gamle lenestolen i hjørnet – alt var som før. Selv fotografiene på peishyllen var ikke blitt byttet ut. Ganske lenge, i minst fem år, hadde Sarah latt ektemannens tøfler bli stående ved den gamle lenestolen. Nå var de borte, men stolen sto der fortsatt. Broome lurte på om noen satt i den noen gang. Det var som om huset nektet å gå videre, som om vegger og tak sørget og ventet. Eller kanskje det var å projisere. Mennesker trenger svar. De trenger en avslutning. Broome visste at håp kunne være noe vidunderlig. Men håp kunne også knuse deg på nytt hver eneste dag. Håp kunne være det mest grusomme i verden. «Du kom ikke til årsdagen,» sa Sarah. Broome nikket, men var ikke klar til å fortelle henne hvorfor ennå. «Hvordan har barna det?» «Fint.» Barna til Sarah var nesten voksne nå. Susie gikk det nest siste året på Bucknell Universitet. Brandon gikk i siste på videregående. De hadde ikke vært stort mer enn babyer da faren deres forsvant, revet bort fra dette prydelige hjemmet 31
for aldri å bli sett av sine kjære igjen. Broome hadde ikke klart å løse saken. Han hadde ikke gitt den opp heller. Man skulle aldri bli personlig engasjert. Han visste det. Men det var det han var blitt. Han hadde gått på Sarahs danseforestillinger. Han hadde lært Brandon hvordan han skulle kaste en baseball. Han hadde til og med – og selv om det var tolv år siden, skammet han seg over det – fått for mye å drikke en kveld sammen med Sarah og, vel, var blitt der hele natten. «Hvordan er den nye jobben?» spurte Broome. «Bra.» «Kommer søsteren din snart?» Sarah sukket. «Ja.» Sarah var fortsatt en flott kvinne. Det var kråketær rundt øynene, og rynkene rundt munnen var blitt dypere, men noen kvinner takler alder veldig bra. Sarah var en av dem. Hun var også en av dem som overlevde kreft, det var over enogtyve år siden nå. Hun hadde fortalt Broome om det den første gangen de møttes, nettopp i denne stuen da han kom for å etterforske forsvinningen. Sarah hadde fått diagnosen da hun var gravid med Susie, hadde hun fortalt. Hvis det ikke hadde vært for ektemannen, ville hun aldri ha overlevd, påsto hun. Hun ville at Broome skulle forstå det. Da prognosen var dårlig, da cellegiften hadde fått Sarah til å kaste opp ustanselig, da hun mistet håret og utseendet, da kroppen hennes begynte å forfalle, da ingen andre, inkludert Sarah selv, hadde noe håp – der var det ordet igjen – var det han, og han alene, som hadde holdt fast ved henne. Igjen et bevis på at det ikke finnes noen forklaring på kompleksiteten og hykleriet i den menneskelige natur. Han våket med henne. Han holdt henne for pannen sent på natten. Han hentet medisinene hennes og kysset henne på kinnet og holdt rundt den skjelvende kroppen hennes og fikk henne til å føle seg elsket. Hun hadde sett Broome inn i øynene da hun fortalte alt 32
dette, fordi hun ville at han skulle fortsette med etterforskningen, ikke avskrive mannen hennes som en rømling. Hun ville at han skulle bli personlig involvert, finne tvillingsjelen hennes fordi hun rett og slett ikke kunne leve uten ham. Nå, sytten år senere, var Broome fortsatt her, til tross for at han hadde funnet noen tøffe sannheter. Men hvor Sarahs ektemann og sjelefrende befant seg, var fortsatt et stort mysterium. Nå så han opp på henne. «Det er bra,» sa han og hørte svadaen i sin egen stemme. «Jeg mener at søsteren din kommer. Jeg vet du er glad for at søsteren din kommer på besøk.» «Ja da, enormt,» sa Sarah med så flat stemme at den kunne smyge innunder en dørsprekk. «Broome?» «Ja?» «Dette er bare tomprat.» Broome så ned på hendene sine. «Jeg prøvde bare å være hyggelig.» «Nei. Du prøver aldri bare å være hyggelig, Broome. Og du kommer aldri med tomprat.» «Godt poeng.» «Så?» Til tross for all staffasjen – maling i skarpt gult, friske avskårne blomster – så Broome kun forfallet. Årene i uvisshet hadde brutt familien ned. Barna hadde hatt noen vanskelige år. Susie var blitt tatt to ganger for fyllekjøring. Brandon gikk på stoff en stund. Broome hadde hjulpet begge ut av vanskelighetene. Hjemmet så fortsatt ut som om faren hadde forsvunnet dagen før – tiden sto stille mens de ventet på at han skulle komme tilbake. Sarahs øyne videt seg litt ut som om noe smertefullt gikk opp for henne. «Har du funnet …?» «Nei. «Hva er det da?» «Det er kanskje ingenting,» sa Broome 33
«Men?» Broome satt med albuene på lårene og støttet hodet i hendene. Han trakk pusten dypt og så inn i de plagede øynene. «Enda en lokal person har forsvunnet. Du har kanskje sett det på nyhetene. Han heter Carlton Flynn.» Sarah så forvirret ut. «Når du sier forsvunnet –» «Akkurat som …» Han tidde. «Det ene øyeblikket levde Carlton Flynn sitt vanlige liv, det neste – vips – var han borte. Fullstendig forsvunnet.» Sarah prøvde å fatte hva han sa. «Men … som du sa til meg i begynnelsen … folk forsvinner faktisk, ikke sant?» Broome nikket. «Noen ganger av egen fri vilje,» fortsatte Sarah. «Noen ganger ikke. Men det forekommer.» «Ja.» «Så sytten år etter at min mann forsvinner, blir en annen mann, denne Carlton Flynn, også borte. Jeg ser ikke sammenhengen.» «Kanskje det ikke er noen,» samtykket Broome. Hun flyttet seg litt nærmere. «Men?» «Men det var derfor jeg ikke kom på årsdagen.» «Hva betyr det?» Broome visste ikke hvor mye han skulle fortelle. Han visste ikke engang hvor mye han kunne være sikker på foreløpig. Han jobbet med en teori, en som gnagde i magen hans og holdt ham våken om natten, men akkurat nå var den det eneste han hadde. «Dagen da Carlton Flynn forsvant,» sa han. «Hva med den?» «Det var derfor jeg ikke var her. Han forsvant på den årsdagen, den attende februar – nøyaktig sytten år på dagen etter at din mann forsvant.» Sarah virket lamslått en stund. «Sytten år på dagen.» «Ja.» «Hva betyr det? Sytten år. Det må være en tilfeldighet. Hvis det var fem eller tjue år. Men sytten?» 34
Han sa ingenting, lot henne jobbe med tanken på egen hånd. Sarah sa: «Jeg går ut fra at du for eksempel har sjekket andre savnede personer? For å se om det er et mønster?» «Det har jeg.» «Og?» «Det var bare de to som vi med sikkerhet vet forsvant den attende februar – din mann og Carlton Flynn.» «Og det vet vi med sikkerhet?» gjentok hun. Broome pustet langsomt ut. «I fjor, den fjortende mars, ble en annen lokal mann meldt savnet. Tre år tidligere, den tjuesjuende februar, ble enda en meldt savnet.» «Ingen av dem ble funnet?» «Stemmer.» Sarah svelget. «Så kanskje det ikke er selve dagen. Kanskje det er februar eller mars.» «Jeg tror ikke det. Eller jeg trodde i hvert fall ikke det. Du skjønner, de to andre mennene – Peter Berman og Gregg Wagman – kunne ha forsvunnet mye tidligere. Den ene var alltid på farten, og den andre var trailersjåfør. Begge var single uten særlig stor familie. Hvis sånne typer ikke er hjemme på et døgn, er det ingen som legger merke til det. Det gjorde du, selvfølgelig. Men hvis en fyr er enslig eller skilt eller reiser mye …» «Kunne det gå dager og uker før det ble meldt,» fullførte Sarah. «Eller enda lenger.» «Så disse mennene kunne også ha forsvunnet den attende februar.» «Så enkelt er det ikke,» sa Broome. «Hvorfor ikke?» «For jo mer jeg studerer det, jo vanskeligere blir det å få tak på mønsteret. Wagman, for eksempel, var fra Buffalo – han var ikke herfra. Ingen vet hvor eller når han forsvant, men jeg klarte å spore bevegelsene hans såpass at jeg 35
vet at han kunne ha vært innom Atlantic City i løpet av februar.» Sarah funderte litt på det. «Du har nevnt fem menn, inkludert Stewart, i løpet av de siste sytten årene. Noen flere?» «Både ja og nei. Alt i alt har jeg funnet ni menn som ganske løselig kunne passe inn i mønsteret. Men det er tilfeller da teorien får seg noen trøkk.» «Som for eksempel?» «For to år siden ble en mann ved navn Clyde Hornet, som bodde sammen med moren sin, meldt savnet den sjuende februar.» «Så det er altså ikke den attende februar.» «Sannsynligvis ikke.» «Kanskje det er måneden februar.» «Muligens. Det er det som er problemet med teorier og mønstre. De tar tid. Jeg holder fortsatt på med å samle bevis.» Øynene hennes ble fulle av tårer. Hun blunket dem bort. «Jeg skjønner det bare ikke. Hvordan kunne noen unngå å se dette – med så mange som er forsvunnet?» «Se hva?» sa Broome. «For pokker, jeg ser det heller ikke klart ennå. Menn forsvinner hele tiden. De fleste stikker av. De fleste av disse karene blir blakke eller eier ingenting eller har kreditorer i hælene – så de skaper seg et nytt liv. De flytter til en annen kant av landet. Noen ganger forandrer de navnet sitt. Andre ganger ikke. Mange av disse mennene … vel, ingen leter etter dem. Ingen har lyst til å finne dem. En kvinne jeg snakket med, tigget meg om ikke å finne mannen hennes. Hun hadde tre barn med fyren. Hun tror han stakk av med en eller annen ludderhore, som hun kalte det, og det var det beste som noen gang hadde hendt familien hennes.» De satt tause en stund. «Hva med før?» spurte Sarah. Broome skjønte hva hun mente, men likevel sa han: «Før hva?» 36
«Før Stewart. Var det noen som forsvant før han?» Han dro hånden gjennom håret og løftet hodet. De så på hverandre. «Ikke som jeg har kunnet finne,» sa Broome. «Hvis dette er et mønster, begynte det med Stewart.»