Våknet House of Night

P.C. Cast og Kristin Cast

Våknet House of Night Bok 8

Oversatt av Gry Wastvedt

P.C. Cast og Kristin Cast Originalens tittel: Awakened Oversatt av Gry Wastvedt Copyright 2011 © P.C. Cast og Kristin Cast Published by agreement with Sane Töregård Agency AB. Originally published in the United States of America by St. Martin’s Press LLC, 2011.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 Utgitt første gang i innbundet utgave 2011.

ISBN 978-82-02-37406-8 1. utgave, 1. opplag 2012 Seriedesign: Cara E. Petrus Omslagsdesign: Angela Goddard Omslagsfoto: Herman Estevez Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2012 Trykt på 70g Norbook cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kristin og jeg dediserer denne boken til alle unge homofile.

Dere defineres ikke av hvilket kjønn dere blir glad i.

Det er sjelen som definerer dere.

Det blir bedre.

Vi hjerter dere.

Uansett hva «de» sier, så handler livet egentlig om kjærlighet, alltid kjærlighet.

Takk Som alltid må vi takke familien i St. Martin’s Press; det er fantastisk å kunne si at vi faktisk er veldig glad i og respekterer forlaget vårt!

Vi hjerter agenten vår, Meredith Bernstein, for uten henne ville det ikke vært noe House of Night.

Takk til alle våre fans, som er de smarteste, kuleste, beste leserne i hele universet!

Og en spesiell takk til alle støttespillere i hjembyen vår som har gjort House of Night Tulsa Tour så festlig.

Vi hjerter Stephen Schwartz for at vi fikk lov til å bruke teksten til hans magiske sang. (Jack hjerter deg også, Stephen!)

PS til Joshua Dean fra Phyllis: Takk for sitatene. Hahahaaa!

1

Neferet En foruroligende følelse av irritasjon dro Neferet ut av søvnen. Før hun helt hadde forlatt det formløse stedet mellom drøm og virkelighet, strakte hun de lange, elegante fingrene og søkte etter Kalona. Armen hun fant, var muskuløs. Huden hans var glatt og sterk og behagelig under fingertuppene. Det skulle ikke mer til enn det forsiktige, fjærlette kjærtegnet. Han rørte på seg og snudde seg ivrig mot henne.

«Min Gudinne?» Stemmen var rusket av søvn og antydning til nyvekket begjær.

Han irriterte henne.

Alle irriterte henne fordi de ikke var ham.

«Gå din vei … Kronos.» Hun måtte søke i hukommelsen for å huske det latterlige, overambisiøse navnet.

«Gudinne, har jeg gjort noe for å ergre deg?»

Neferet kikket opp på ham. Den unge erebussønnen lå ved siden av henne i sengen, det vakre ansiktet var åpent, uttrykket velvillig, de akvamarinfargede øynene like slående i det halvmørke soverommet som de hadde vært tidligere på dagen, da hun hadde sett ham trene i 9

borggården på slottet. Han hadde vekket begjæret hennes da, og etter ett eneste inviterende øyekast fra henne hadde han villig kommet til henne og forgjeves, om enn svært entusiastisk, forsøkt å bevise for henne at han var en gud i mer enn bare navnet.

Problemet var at Neferet hadde hatt en udødelig som sengekamerat, derfor visste hun altfor godt at Kronos var en bedrager.

«Pustet,» sa Neferet og møtte de blå øynene med et blikk som om hun kjedet seg.

«Pustet, Gudinne?» Pannen, som var dekorert med en tatovering som skulle forestille en stridsklubbe, men som Neferet syntes lignet mer på et jålete festfyrverkeri, rynket seg forvirret.

«Du spurte hva du har gjort for å ergre meg, og jeg sa hva det var: Du pustet. Altfor nær meg. Det ergrer meg.

Det er på tide du forlater sengen min.» Neferet sukket og vinket avvisende med hånden. «Gå. Nå.»

Hun måtte nesten le høyt da han ikke kunne skjule hvor skuffet og sjokkert han var.

Hadde denne unggutten virkelig trodd at han kunne erstatte hennes guddommelige gemal? En slik frekk tanke var som bensin på det rasende bålet i henne.

I hjørnet av Neferets soveværelse skalv skygger inni skygger av forventning. Selv om hun ikke lot seg merke med det, følte hun at de bevegde seg. Det gledet henne.

«Kronos, du var en distraksjon, og en kort stund ga du meg litt nytelse.» Neferet rørte ved ham igjen, ikke så vennlig denne gangen, og neglene etterlot seg to parallelle streker nedover den kraftige underarmen hans.

Den unge krigeren verken fortrakk en mine eller trakk seg unna. Isteden begynte han å skjelve under berøringen, og han begynte å puste hardere. Neferet smilte. Hun 10

hadde visst at denne trengte smerte for å kjenne begjær, i samme øyeblikk som hun møtte blikket hans.

«Jeg kan gi deg mer nytelse om du gir meg lov,» sa han.

Neferet smilte. Tungen hennes gled sakte ut og strøk over leppene mens hun så på ham som så på henne.

«Kanskje en annen gang. Kanskje. Det jeg vil du skal gjøre nå, er å gå din vei og, selvfølgelig, fortsette å dyrke meg.»

«Jeg skulle ønske jeg kunne vise deg hvor jeg lengter etter å dyrke deg igjen.» Det siste ordet ble uttalt som et verbalt kjærtegn samtidig som Kronos – dessverre – strakte seg etter henne.

Som om han hadde rett til å berøre henne.

Som om hennes ønsker var mindre verdt enn hans ønsker og behov.

Et vagt ekko fra Neferets fjerne fortid – en tid hun trodde hun hadde begravet sammen med menneskeligheten sin – lekket ut fra de avstengte minnene. Hun kjente farens berøring og kunne til og med kjenne stanken av hans ekle alkoholånde da barndommen hennes invaderte nåtiden.

Neferets svar kom øyeblikkelig. Like lett som hun trakk pusten, løftet hun hånden fra krigerens arm og strakte den, med håndflaten utover, mot den nærmeste skyggen som lå på lur i hjørnet av værelset hennes.

Mørket svarte enda raskere på hennes berøring enn Kronos hadde gjort. Hun følte den dødelige kjøligheten og mesket seg i følelsen, særlig siden den fortrengte minnene som var i ferd med å tyte fram. Med en nonsjalant bevegelse sendte hun Mørket mot Kronos. «Hvis det er smerte du vil ha, så smak på min kalde ild,» sa hun.

Mørket som Neferet kastet mot Kronos, trengte ivrig 11

gjennom den unge, glatte huden og skar blodrøde bånd i underarmene hun nylig hadde kjærtegnet.

Han stønnet, men denne gangen var det mer av frykt enn av nytelse.

«Gjør nå som jeg har befalt deg. Gå din vei. Og husk, unge kriger, at en gudinne velger når og hvor og hvordan hun skal berøres. Ikke gjør denne feilen en gang til.»

Med hånden om den blødende armen bukket han dypt for Neferet. «Ja, min Gudinne.»

«Hvilken gudinne? Vær mer konkret, kriger! Jeg har ikke noe ønske å bli tiltalt med tvetydige titler.»

Han svarte øyeblikkelig: «Den gjenfødte Nyx. Det er din tittel, min Gudinne.»

Det smale blikket ble mildere. Neferets ansikt slappet av og antok den vakre, varme masken. «Bra, Kronos.

Veldig bra. Ser du hvor lett det er å glede meg?»

Fanget av det smaragdgrønne blikket bukket Kronos én gang, og med knyttneven over hjertet sa han: «Ja, min Gudinne, min Nyx», og rygget ærbødig ut av værelset hennes.

Neferet smilte igjen. Det var ikke viktig at hun egentlig ikke var den gjenoppståtte Nyx. Sannheten var at Neferet ikke var interessert i rollen som gjenoppstått gudinne. «Det antyder at jeg er mindreverdig i forhold til en gudinne,» sa hun til skyggene som samlet seg rundt henne. Det som var viktig, var makt – og hvis det hjalp å kalle seg den gjenoppståtte Nyx for å oppnå den maktposisjon hun ønsket seg, særlig overfor Erebus’ sønner, så var det det hun ville bli kalt. «Men jeg håper på mer – mye mer enn å stå i skyggen av en gudinne.»

Snart ville hun være klar for neste steg, og Neferet visste at noen av Erebus’ sønner kunne manipuleres til å stå sammen med henne. Ikke nok til at de ville kunne 12

vende en fysisk kamp til sin fordel, men mange nok til å ødelegge krigernes moral ved at bror måtte kjempe mot bror. Mannfolk, tenkte hun foraktelig, lar seg så lett lure av en vakker maske og fin tittel, og er så lette å bruke til det jeg vil.

Tanken gledet henne, men var ikke nok til å hindre at Neferet følte seg så rastløs at hun sto opp av sengen.

Hun hyllet seg inn i en morgenkåpe av ren silke før hun gikk ut av værelset og ut i korridoren. Før hun tenkte det bevisst, satte hun kursen mot trappen som ville føre henne ned i slottets kjeller.

Skyggene inni skyggene drev etter Neferet, de var som mørke magneter som ble trukket mot hennes stadig økende irritasjon. Hun visste at de fulgte etter henne. Hun visste at de var farlige, og at de næret seg av hennes uro, hennes sinne, hennes urolige sjel. Men merkelig nok var det litt trøst i at de var der.

Hun stanset bare én gang på veien ned. Hvorfor går jeg til ham nå igjen? Hvorfor lar jeg ham invadere tankene mine i natt? Neferet ristet på hodet som for å fjerne de tause ordene og snakket høyt til Mørket, som svevde oppmerksomt rundt henne i det smale, tomme trappeløpet. «Jeg går fordi det er det jeg ønsker å gjøre. Kalona er min gemal. Han ble såret i min tjeneste. Det er bare naturlig at jeg tenker på ham.»

Med et fornøyd smil fortsatte Neferet nedover vindeltrappen, og hun hadde ingen problemer med å fortrenge sannheten: at Kalona ble såret fordi hun hadde holdt ham fanget, og at tjenesten han utførte for henne, var noe han ble tvunget til.

Hun kom ned til fangehullene, som for mange hundre år siden var blitt skåret ut av den steinete jorden som øya Capri var så kjent for. Hun gikk sakte bortover korri13

doren, som var opplyst av fakler. Erebussønnen som sto vakt utenfor det lukkede rommet, kunne ikke skjule sin overraskelse. Neferet smilte enda bredere. Det sjokkerte uttrykket, med et hint av redsel i seg, fortalte henne at hun stadig ble flinkere til å få det til å se ut som om hun brått materialiserte seg fra skyggene og natten. Det lettet humøret, men ikke nok til at hun ville smile for å dempe den kommanderende tonen i stemmen.

«Gå. Jeg vil være alene med gemalen min.»

Krigeren nølte et øyeblikk, men den korte nølingen var nok til at Neferet noterte seg bak øret at akkurat denne krigeren skulle sendes tilbake til Venezia så fort som mulig. Kanskje fordi det hadde skjedd noe med en som sto ham nær …

«Prestinne, jeg går, slik du har befalt. Men vit at jeg ikke går lenger enn at jeg vil kunne høre stemmen din og komme med en gang hvis du skulle trenge meg.» Uten å møte blikket hennes knyttet krigeren neven over hjertet og bukket, men ikke dypt nok til å gjøre henne fornøyd.

Neferet stirret etter ham, der han forsvant bortover korridoren.

«Ja,» hvisket hun til skyggene. «Jeg kan føle at noe svært uheldig kommer til å skje partneren hans.»

Hun glattet på silkeslåbroken og vendte seg mot den lukkede tredøren. Neferet trakk den fuktige fangehullluften godt inn. Hun slengte på hodet slik at det tykke, brune håret gled bort fra ansiktet og blottet hennes skjønnhet, som om hun rustet seg til kamp.

Neferet viftet med hånden foran døren, og den åpnet seg for henne. Hun steg inn i rommet.

Kalona lå rett på jordgulvet. Hun hadde tenkt å lage en seng til ham, men diskresjon hadde forhindret det.

14

Det var virkelig ikke slik at hun holdt ham fanget. Hun var bare klok og forsiktig. Han måtte fullføre oppdraget hun hadde gitt ham – det var til det beste for ham. Hvis kroppen gjenvant for mye av sin udødelige styrke, ville det distrahere Kalona, og det ville være uheldig. Særlig siden han hadde sverget på at han ville være hennes sverd i Annenverdenen for at de for evig og alltid skulle bli kvitt de hindringene Zoey Redbird hadde skapt for dem i denne tiden, denne virkeligheten.

Neferet gikk nærmere kroppen. Gemalen hennes lå flatt på ryggen, naken; han hadde bare de onyksaktige vingene å dekke seg til med, som et slags slør. Hun sank grasiøst ned på kne, så la hun seg med ansiktet mot ham på den tykke skinnpelsen hun hadde bedt om å få lagt ved siden av ham for å gjøre det mer behagelig for seg selv.

Neferet sukket. Hun klappet Kalona på kinnet.

Huden var kjølig, slik den alltid var, men livløs. Han viste overhodet ingen tegn til å reagere på at hun var der.

«Hvorfor tar det så lang tid, elskling? Kunne du ikke klart å kvitte deg med et irriterende barn raskere enn dette?»

Neferet klappet ham igjen; denne gangen gled hånden fra ansiktet nedover halsen, over brystkassen og la seg til hvile i gropene som ble skapt av de steinharde musklene i magen og midjen.

«Husk din ed, du må gjøre som du lovet, slik at jeg kan åpne armene mine og sengen min for deg igjen. Du har sverget ved blodet og Mørket at du skal hindre at Zoey Redbird kommer tilbake til kroppen sin, slik at hun blir knust og jeg kan herske over denne magiske, moderne verden.» Neferet strøk hånden over den falne udødeliges smale midje nok en gang mens hun smilte 15

hemmelighetsfullt for seg selv. «Og du skal selvfølgelig være ved min side når jeg hersker.»

De svarte, skjelvende trådene som var usynlige for de idiotiske erebussønnene som liksom skulle være Det øverste råds spioner, lignet på edderkoppspinn, der de holdt Kalona fast. De flyttet litt på seg, og de iskalde tentaklene strøk mot Neferets hånd. Hun ble et øyeblikk distrahert av den forlokkende kulden og åpnet hånden mot Mørket og lot det surre seg rundt håndleddet mens det skar seg ørlite inn i huden hennes – men ikke så dypt at smerten ble uutholdelig – bare nok til at det midlertidig fikk slukket den evigvarende tørsten etter blod.

Husk hva du har sverget …

Ordene virvlet rundt henne som vintervind gjennom nakne greiner.

Neferet rynket pannen. Hun trengte ingen påminnelse.

Selvfølgelig husket hun hva hun hadde sverget. I bytte mot at Mørket skulle gjøre som hun ba om – å holde Kalonas kropp fanget og tvinge sjelen hans til Annenverdenen – hadde hun gått med på å ofre livet til en uskyldig som Mørket ikke hadde klart å smitte.

Eden gjelder fremdeles. Avtalen gjelder, selv om Kalona skulle mislykkes, Tsi Sgili …

Igjen hviskede ord i luften rundt henne.

«Kalona vil ikke mislykkes!» ropte Neferet, aldeles rasende over at selv Mørket våget å erte henne. «Og om det likevel skulle skje, har jeg bundet hans sjel til meg slik at jeg kan bestemme over ham så lenge han er en udødelig, så selv om han mislykkes, blir det en seier for meg.» Hun gjentok det sakte til hun gjenvant kontrollen over det ustadige humøret.

Mørket slikket håndflaten hennes. Smerten, selv om den var svak, ga henne nytelse, og hun så kjærlig på 16

trådene, som om de bare var overivrige kattunger som sloss om hennes oppmerksomhet.

«Vær tålmodig, elsklingene mine. Hans oppdrag er ikke over ennå. Min Kalona er fremdeles bare et skall.

Jeg kan bare anta at Zoey visner hen der i Annenverdenen – hun er ikke helt levende, men dessverre heller ikke helt død ennå.»

Trådene rundt håndleddet bevret, og et øyeblikk syntes Neferet hun hørte en hånende latter som runget i det fjerne.

Men hun hadde ikke tid til å tenke over hva denne lyden kunne bety – om den var ekte eller bare et element av den voksende verdenen av Mørke og makt som oppslukte mer og mer av det hun en gang hadde visst var virkeligheten – for i samme øyeblikk rykket Kalonas fangede kropp til. Han trakk pusten dypt og gispet etter luft.

Blikket hennes flyttet seg raskt til ansiktet hans, og hun så det grufulle øyeblikket da han åpnet øynene, enda de bare var tomme, blodige hull.

«Kalona! Elskede!» Neferet sto på kne og bøyde seg over ham, hendene for over ansiktet hans.

Mørket som hadde kjærtegnet håndleddene hennes, ga fra seg et plutselig kraftstøt som fikk henne til å ynke seg, litt før det raskt løsnet fra kroppen hennes og trakk seg tilbake til myriadene av klebrige tråder som hang lik et pulserende edderkoppnett oppe under taket i fangehullet.

Før Neferet klarte å formulere en kommando for å få en tråd til å komme til henne – for å kreve en forklaring på denne merkelige oppførselen – eksploderte det i lys oppe under taket; det var så skarpt og så sterkt at hun måtte holde for øynene.

17

Mørkets edderkoppnett fanget det, det skar gjennom lyset med sin umenneskelige skarphet og fanget det.

Kalona åpnet munnen i et lydløst skrik.

«Hva er det? Jeg krever å få vite hva det er som skjer!» ropte Neferet.

Gemalen din har kommet tilbake, Tsi Sgili.

Neferet stirret på kulen av fanget lys som ble dratt løs fra luften, og med en grusom, hvesende lyd kastet Mørket Kalonas sjel gjennom øyehulene og tilbake inn i kroppen hans.

Den bevingede udødelige vred seg i smerte. Han løftet hendene for å dekke ansiktet mens han trakk pusten i pesende, hakkende hiv.

«Kalona! Min gemal!» Akkurat som hun ville ha gjort da hun var en ung helbreder, bevegde Neferet seg helt automatisk. Hun presset håndflatene mot Kalonas hender, samlet seg fort og effektivt. «Ro ham,» sa hun.

«Fjern denne smerten … gjør smerten om til en rød sol som synker ned i horisonten – borte etter et kort hugg over den ventende nattehimmelen.»

Rykningene som gikk gjennom Kalonas kropp, ble øyeblikkelig svakere. Den bevingede udødelige trakk pusten dypt. Selv om hendene hans skalv, grep han Neferets hender og flyttet dem bort fra ansiktet sitt. Så åpnet han øynene. De hadde den samme mørke, ravgule fargen som whisky, og de var klare og våkne. Han var helt seg selv igjen.

«Du har kommet tilbake til meg!» Et øyeblikk var Neferet så lettet over at han var våken og klar, at hun var på nippet til å gråte. «Oppdraget er fullført.» Neferet strøk vekk tentaklene som stadig klynget seg til Kalonas kropp, og rynket brynene til dem fordi det virket som om de nølte med å slippe taket i elskeren hennes.

18

«Løft meg opp fra bakken.» Stemmen var grumset fordi den ikke var brukt på lenge, men ordene var lette å forstå. «Til himmelen. Jeg må se himmelen.»

«Ja, selvfølgelig, elskling.» Neferet viftet med hånden mot døren, og den åpent seg igjen. «Kriger! Gemalen min har våknet. Hjelp meg med å få ham opp på taket!»

Krigeren som hadde irritert henne slik for et øyeblikk siden, adlød uten protest, men Neferet merket seg at han virket sjokkert over at Kalona plutselig var levende igjen.

Bare vent til du får vite alt. Neferet ofret ham et selvtilfreds flir. Snart vil du og alle de andre i Erebus’ sønner bare ta ordre fra meg – eller dø. Denne tanken gledet henne, der hun fulgte etter de to mennene ut av kjelleren i det eldgamle fortet på Capri og gikk oppover og oppover til de endelig hadde tråkket opp alle steintrinnene og befant seg på taket.

Det var etter midnatt. Månen hang over horisonten, gul og tung, men ikke helt full.

«Hjelp ham bort til benken, deretter kan du forlate oss,» beordret Neferet og pekte på den rikt utskårne marmorbenken som sto like innenfor kanten, slik at man derfra hadde en aldeles fantastisk utsikt over det glitrende Middelhavet. Men Neferet hadde ingen interesse av de skjønne omgivelsene. Hun vinket bort krigeren og slettet ham fra hukommelsen, enda hun visste at han ville gi Det øverste råd beskjed om at gemalen hennes hadde fått sjelen tilbake.

Det spilte ingen rolle nå. Hun kunne ta seg av det senere.

Det eneste som betydde noe nå: Kalona var kommet tilbake til henne, og Zoey Redbird var død.

2

Neferet «Snakk til meg. Fortell meg alt, sakte og tydelig. Jeg vil nyte hvert eneste ord.» Neferet gikk bort til Kalona, knelte foran ham og strøk de myke, mørke vingene som hang halvåpne rundt ham mens han satt på benken med ansiktet rettet mot nattehimmelen. Den bronsefargede kroppen ble badet i det gylne måneskinnet. Hun strevde for ikke å skjelve av forventning med tanke på at han skulle ta på henne – at hans kalde begjær, hans frosne varme, skulle vende tilbake.

«Hva vil du at jeg skal si?» Han møtte ikke blikket hennes. Isteden åpnet han ansiktet oppover, som om han kunne drikke himmelen over dem.

Spørsmålet hans overrasket henne. Hennes begjær sluknet, og hånden sluttet å stryke vingen.

«Jeg vil at du skal fortelle alle detaljer om seieren vår, slik at jeg kan nyte den sammen med deg når du gjenforteller.» Hun snakket sakte, tenkte at hjernen hans kanskje var litt forvirret siden sjelen hadde vært borte en stund.

«Vår seier?» spurte han.

Neferets grønne øyne ble smale. «Nemlig. Du er ge20

malen min. Din seier er min, akkurat som min er din.»

«Din vennlighet er nesten guddommelig. Har du blitt til gudinne mens jeg var borte?»

Neferet gransket ham nøye. Han så fremdeles ikke på henne; stemmen var nesten helt uttrykksløs. Var han frekk? Hun ristet av seg den tanken, men hun holdt fremdeles godt øye med ham. «Hva skjedde i Annenverdenen? Hvordan døde Zoey?»

Hun visste hva han ville si i samme øyeblikk som de ravgule øynene endelig fant hennes. Det hjalp ikke at hun på barnslig vis la hendene for ørene og begynte å riste på hodet, fram og tilbake, fram og tilbake, mens han uttalte de ordene som var som sverdhugg mot sjelen hennes.

«Zoey Redbird er ikke død.»

Neferet reiste seg og tvang seg til å ta hendene vekk fra ørene. Hun stavret noen skritt vekk fra Kalona og stirret blindt utover det flytende safirblå nattehavet. Hun pustet langsomt, bevisst, og prøvde å få kontrollen over de sydende følelsene. Da hun endelig var sikker på at hun kunne gjøre det uten å skrike av sinne mot himmelen, talte hun.

«Hvorfor? Hvorfor fullførte du ikke din søken?»

«Det var din søken, Neferet. Aldri min. Du tvang meg til å dra tilbake til det riket jeg var utvist fra. Det som skjedde, var forutsigelig: Zoeys venner samlet seg rundt henne. Med deres hjelp klarte hun å samle sjelen sin og finne seg selv igjen.»

«Hvorfor hindret du ikke at det skjedde?» Stemmen var iskald. Hun kastet ikke så mye som et blikk på ham.

«Nyx.» Neferet hørte navnet forlate leppene hans som om 21

han ba en bønn – mykt, lavt, ærbødig. Sjalusien fosset gjennom henne.

«Hva hadde gudinnen med dette å gjøre?» Hun nærmest spyttet ut spørsmålet.

«Hun kom imellom.»

«Hun gjorde hva?» Neferet virvlet rundt. Mistro blandet med redsel gjorde stemmen åndeløs, vantro. «Venter du at jeg skal tro at Nyx faktisk blandet seg borti et dødelig menneskes valg?»

«Nei,» sa Kalona, og nå hørtes han trøtt ut igjen.

«Hun blandet seg ikke borti; hun kom imellom, men først etter at Zoey hadde helbredet seg selv. Nyx velsignet henne for det. Den velsignelsen var med på å redde henne og krigeren hennes.»

«Zoey lever.» Neferets stemme var flat, kald, livløs.

«Hun gjør det.»

«Da har jeg rett til å herske over den udødelige sjelen din.» Hun begynte å gå vekk fra ham, mot nedgangen fra taket.

«Hvor skal du? Hva kommer til å skje nå?»

Neferet følte avsky for det hun oppfattet som svakhet i stemmen hans. Hun snudde seg mot ham. Hun strakte seg høy og stolt og holdt fram armene slik at de seige trådene som pulserte rundt henne, fritt kunne stryke seg kjærtegnende mot huden hennes.

«Hva som vil skje nå? Det er ganske enkelt. Jeg skal sørge for at Zoey trekkes hjem til Oklahoma. Der, på mine egne betingelser, vil jeg fullføre den oppgaven du mislyktes i.»

«Og hva med meg?» spurte den udødelige ryggen mot hennes idet hun var på vei vekk fra ham.

Neferet stanset og kikket seg over skulderen. «Du vil også dra tilbake til Tulsa, men ikke sammen med meg.

22

Jeg trenger deg, men offisielt kan du ikke være sammen med meg. Har du glemt, min elskede, at du er en drapsmann nå? Det var du som drepte Heath Luck.»

«Det var vi som gjorde det,» sa han.

Hun smilte silkemykt. «Ikke ifølge Det øverste råd.»

Hun møtte blikket hans. «Nå skal du høre hva som kommer til å skje. For min skyld må du få tilbake kreftene dine fort. Innen solnedgang i morgen må jeg rapportere til Det øverste råd at sjelen din har kommet tilbake til kroppen, og at du har innrømmet for meg at det var du som drepte menneskegutten fordi du mente at hans hat mot meg var en trussel. Jeg vil si at siden du trodde du beskyttet meg, ga jeg deg en mild dom. Jeg ga deg bare ett hundre piskeslag, og så forviste jeg deg fra min side i hundre år.»

Kalona klarte nesten ikke å sitte i ro. Neferet var glad for å se raseriet som glimtet i de ravgule øynene hans.

«Mener du at jeg ikke skal få ta på deg på hundre år?»

«Selvfølgelige ikke. Jeg vil aller nådigst tillate at du gjenopptar din plass ved min side når sårene dine er grodd. Inntil da vil jeg fremdeles kunne kjenne din berøring; det vil bare skje på steder hvor offentlighetens nysgjerrige øyne ikke kan se det.»

Han hevet øyenbrynene. Hun syntes han så svært arrogant ut, selv når han var svak og beseiret.

«Hvor lenge forventer du at jeg skal snike meg rundt i skyggen og late som jeg venter på at mine ikke-eksisterende sår skal gro?»

«Jeg forventer at du holder deg borte fra meg til sårene dine har grodd.» Med en rask, presis bevegelse førte Neferet håndleddet sitt til leppene og bet dypt slik at en blodrød sirkel umiddelbart kom til syne. Så begynte hun 23

å lage sirkelbevegelser med den hevede armen. Den for gjennom luften mens Mørkets sleipe tråder vred seg grådig rundt håndleddet, de sugde seg til blodet som blodigler. Hun presset tennene sammen for ikke å skjære grimaser, selv om de skarpe tentaklene skar henne om og om igjen. Da det endelig virket som de var svulne nok, snakket Neferet lavt og kjærlig til dem: «Dere har tatt betalingen dere vil ha. Nå må dere gjøre som jeg befaler.» Hun flyttet blikket fra Mørkets pulserende tråder til sin udødelige elsker. «Skjær ham dypt. Ett hundre ganger.» Neferet slengte Mørket mot Kalona.

Siden den udødelige var svekket, rakk han bare så vidt å folde ut vingene og begynne å springe mot takkanten.

De barberbladskarpe trådene fanget ham midt i tilløpet.

De la seg rundt vingene hans akkurat innerst ved ryggraden, hvor han var mest følsom. Istedenfor å hoppe fra taket ble han fanget, holdt fast mot steinbalustraden mens Mørket sakte og metodisk begynte å skjære furer i den nakne ryggen hans.

Neferet så på til det stolte, vakre hodet hang ned i underkastelse og kroppen rykket som i spasmer for hvert kutt.

«Ikke gjør ham ubotelig skade. Jeg har tenkt å nyte den vakre huden hans igjen,» sa hun før hun vendte Kalona ryggen og med sikre skritt forlot det blodbestenkte taket.

«Jeg må visst gjøre alt selv, og det er så mye å gjøre … så mye å gjøre …» hvisket hun til Mørket, som flagret rundt anklene hennes.

I skyggene inni skyggene mente Neferet å se omrisset av en svær okse som så på henne med stolthet og glede.

Neferet smilte.

3

Zoey For gud ved hvilken gang tenkte jeg at Sgiachs tronsal var aldeles vidunderlig. Hun er en eldgammel vampyrdronning, Den store hodejegeren, übermektig og omgitt av sin personlige krigerhær som kalles voktere. Pokker heller, i sin glanstid gikk hun mot vampyrenes øverste råd og vant, men slottet hennes er ikke en middelaldersk versjon av et slott med utedo (ekkelt). Slottet til Sgiach er et fort, men det er – som de sier her borte i Skottland – posh, altså lekkert. Jeg kan love at utsikten fra alle vinduene, men spesielt tronsalen, er så utrolig at det ser ut som den skulle vært på HD-tv og ikke rett foran øynene mine, i virkeligheten.

«Det er vakkert her.» Altså, det å snakke med seg selv er kanskje ikke en veldig god idé – særlig ikke så kort tid etter at jeg var, vel … ganske gæren der over i Annenverdenen. Jeg sukket og trakk på skuldrene. «Samma det. Nala er ikke her, Stark er bevisstløs det meste av tiden, Afrodite gjør ting jeg helst ikke vil tenke på sammen med Darius, og Sgiach har dratt av sted på en slags magisk eller beinhard trening med Seoras, så da har jeg ikke annet valg enn å snakke med meg selv.»

25