Utsikt til paradiset

Ingvar Ambjørnsen

Utsikt til paradiset

© J.W. Cappelens Forlag a.s 1993 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-63974-7 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

M

or døde. Det hele gikk svært udramatisk for seg. Hvis man da kan anvende et uttrykk som «udramatisk» om overgangen til Det Store Uvisse, det absolutte. Jo, man kan. Jeg leste nylig i Arbeiderbladet om en kvinne fra Beirut. Hun var blitt torturert til døde ved at man hadde tvunget en rotte opp i underlivet hennes, for så å la den finne veien ut av kroppen ved hjelp av de gule gnagertennene sine. En slik død må med rette kunne kalles dramatisk i forhold til det å sovne inn i en nyoppredd sykehusseng uten nevneverdige smerter. Kreften hadde satt seg i leveren hennes, det var ikke noe å gjøre, som legene sa, men de tok seg godt av henne da tiden var inne.

Hun døde den 11. november. Jeg har glemt hvilken ukedag det var. De ringte fra sykehuset ved ni-tiden om morgenen og sa jeg måtte komme med det samme, da jeg nådde frem var det over. De hadde alt stelt henne, hun så så liten ut kan jeg huske, nesten som en dukke av voks. De sa jeg ikke måtte være lei meg for at jeg ikke hadde nådd frem i tide; hun hadde ikke våknet, men var gått direkte fra søvnen og inn i døden.

Etterpå gikk jeg ut i regnet. Det var ingen vind, bare et tett og stille regnvær, jeg gikk formålsløst rundt i gatene nede i sentrum, jeg gråt ikke, jeg var ikke engang særlig trist, akkurat det skammet jeg meg litt over. Men bortsett fra denne skammen, som forresten ikke var særlig plagsom, det må jeg medgi, følte jeg meg bare tom. Ikke tom i negativ forstand, ikke slik ordet ofte benyttes når meningsløsheten skal skildres, nei tom – en tilstand av total nøytralitet. Jeg må jo ha tenkt, det gjør man vel alltid, men jeg husker ikke på hva. Jeg stoppet opp utenfor Dag-

57

bladet og lot blikket gå over avissidene som var hengt opp bak glassrutene, men jeg kan ikke huske hva som sto der, jeg tror ikke jeg leste dem.

Reaksjonene kom først senere, etter at jeg hadde kommet hjem. Herregud, jeg hadde tross alt hatt et svært nært forhold til min mor, ikke hysterisk, ikke farlig slik jeg hadde lest om i bøker og sett på film – likevel var det ikke til å komme bort fra at det i hele mitt liv, i toogtredve år, bare hadde vært henne og meg.

Min far hadde jeg aldri møtt, han døde i en arbeidsulykke bare fire uker før jeg ble født. For meg ble han bare mors minner, og et savn som jeg først i voksen alder klarte å knytte til ham. Han ble mannen som mor var sammen med på de gulnede bildene i fotoalbumet, mannen i knikkers og selbustrømper på Kikut vinteren 46, mannen i mørk ullbadebukse med hvite render i sidene som holdt rundt min smilende mor et sted ute på Snarøya sommeren 50. Noe bryllupsbilde av de to eksisterte ikke, iallfall ikke hjemme hos oss, jeg aner ikke hvorfor. Far ble et spøkelse, en kraft som holdt til under en polert sten på Vestre Aker kirkegård, mor ble en kvinne som trakk seg inn i seg selv og tok meg med. Hun var enebarn. Jeg var enebarn. Det kom ingen på besøk.

Jeg satt der i den tomme stua. Arbeiderbladet lå oppslått på bordet, en halvtømt kopp te sto ved siden av. Alt nøyaktig slik jeg hadde forlatt det etter den korte telefonsamtalen noen timer tidligere. Det forekom meg fullstendig uvirkelig at jeg aldri mer skulle høre mors forsiktige trinn i oppgangen, nøkkelen i låsen, lyden av handleveskene som ble satt ned på gulvet i entreen, stemmen hennes som snakket til meg der utefra mens hun hengte fra seg kåpen, fortalte om et eller annet som hadde skjedd henne på IRMA, eller på veien til eller fra. Ja, uvirkelig.

Noen dager senere ringte jeg Frelsesarmeen. Samme ettermiddag kom tre menn fra Elevator og tok med seg mors klær og soveromsmøbler. Da jeg sto i det tomme hvite rommet etter at de var gått, følte jeg en stor ro. Det uvirkelige var nå blitt virkelig.

Samme natt, etter at jeg hadde slått av tv-apparatet, gikk jeg 86

igjen inn på mors rom. Jeg tente ikke lys. Ute var månen på hell, men fremdeles stor; det falt et blått lys over de hvite flatene. Jeg gikk til vinduet og så ut over blokkene og skogen, drabantbyen der jeg hadde vokst opp og stort sett tilbragt hver eneste dag av mitt liv. Underlig. Tre rom og kjøkken i rimelig avstand fra Oslo. Søtten minutter med t-banen, for å være helt nøyaktig.

Sekstifire trinn ned til utgangsdøra. Seks minutters rolig gange til stasjonen. (Pers: 1.47.) Hvis noen hadde spurt meg tidligere, ville jeg uten å nøle ha påstått at jeg kjente hver millimeter av denne vesle blokkleiligheten, at jeg ville kunne redegjøre for hver krinkel og krok. Men likevel: Når jeg nå sto inne på mors rom og så ut over blokkene i lia under meg, gikk det opp for meg at jeg i grunnen ikke hadde satt mine ben her inne siden jeg var liten gutt, jeg mener liten gutt, liten gutt som sover hos mor når skyggene på veggen i gutterommet blir skremmende. Når nå gardinene var tatt bort og rommet helt og holdent tømt for gjenstander, gikk det opp for meg at jeg betraktet blokkene der ute, dette velkjente landskapet av harde grå vinkler mot mørke duvende grantrær, gangstienes asfaltslynger og lyktenes lysende punkter fra et nytt og dristig punkt. Jeg aner ikke hvorfor ordet «dristig» falt meg inn, men det gjorde det altså. Tilværelsen min rommet et nytt hvitt rom og en ny mulighet til å betrakte omverden på, en omverden jeg forlengst hadde slått meg til ro med som et tablå i total stillstand. Rett nok hadde jeg sett barn vokse opp og familier flytte ut eller inn. Men selve rammen om det hele, den geometrien menneskene levde sine liv innenfor, hadde stort sett vært uforanderlig. Fra t-banen og hjem. Hjemmefra og til t-banen. Hjemmefra og til IRMA. Fra IRMA og hjem. De samme vinklene, de samme flatene. Utsikten fra stua, fra rommet mitt, eller fra kjøkkenet: Bare årstidene som dro forbi kunne stå for overraskelser i form av plutselige snøbyger sent i april, eller sol og varme i november. Enkelte ganger hadde jeg på følelsen at det måtte en orkan til for å vekke meg, andre ganger kunne jeg brått slås av glede over et plutselig solstreif, hastig over endeveggen av naboblokka. Slik jeg nå sto, midt i det mørke rommet med armene ned langs sidene og så, følte jeg det

79

nesten som om jeg fravristet drabantbyen noe av dens hemmelighet, jeg fikk av grunner som jeg da ikke ante noe om, men som må ha virket sterkt i min egen underbevissthet, en klar opplevelse av kontroll.

Og jeg tenkte: Det er nå det er slutt. Det er nå det begynner.

Slik føles det når noen dør fra deg og plasserer deg i et veiskille i ditt eget indre landskap.

Det kan kanskje høres underlig, men jeg tror det faktum at jeg klarte å takle mors død så pent som jeg gjorde, har en god del med Gro Harlem Brundtland å gjøre. Allerede samme kveld, mens tankene mine ustanselig kretset om den vesle kvinnen jeg hadde sett ligge uttrykksløs og kald nede på sykehuset, dukket Gro opp både på Dagsrevyen og i et senere debattprogram. Synet av henne har alltid virket beroligende på meg. Ukonsentrert som jeg jo var, bet jeg meg ikke merke i hvorfor hun var på skjermen, men hun var der, og ga meg gjennom sitt blotte nærvær et slags hemmelig budskap, en hilsen fra henne til meg om at menneskenes flyktige opptreden på jorden nok er udiskutabel, men at det likevel finnes personer iblant oss som kan gi andre troen på det bestandige, det fjellfaste. De gjør det ved simpelthen å være til stede.

Gro i regn. Gro i vind. Gro i sol og Gro i skygge. Fast i fisken som en sjøløve. Uredd, sta og morsom. Men fremfor alt trygg. Da mor døde styrte Gro landet. Det gjør hun også i dag. For øyeblikket er det helt utenkelig at dette landet skal kunne styres av et annet menneske enn Gro. Likevel føler jeg meg sikker på at den tryggheten hun gir meg, og har gitt både meg og andre lenge, ikke nødvendigvis beror på regjeringsmakt. Bare vissheten om at Gro er der, et sted der ute i mørket, er nok. Styrt regjeringen hennes og skyv henne ut i kulda. Så lenge hun er der, uredd og med sitt utrettelige pågangsmot, representerer hun en sikkerhet i det mer og mer kaotiske politiske bildet – hun kan når som helst vende tilbake. Hun er som en binne med unger i hiet. Hun kan nok bli forhindret på veien hjem med byttet. Likevel er det bare snakk om tid, en midlertidig utsettelse før hun 10 8

igjen er der hvor hun rettmessig hører til. Gro Harlem Brundtland er ikke skapt til å tilbringe sitt yrkesliv på et legekontor.

Ikke skapt til å be drittunger gape opp og si aaa, eller stikke pekefingeren opp i rectum på aldrende menn for å kjenne etter om prostatakjertelen har hovnet opp. Gro er den fødte leder, og hun har vett nok til å ta konsekvensene av det. Gro er ikke et maktmenneske. Gro er makt. Menneske.

Selv er jeg samler. Som barn samlet jeg på frimerker og mynter, bruskorker og fugleegg. Som ung mann begynte jeg å samle på Gro Harlem Brundtland. Jeg kjenner livsløpet hennes ut og inn, men det er ikke først og fremst personlige og politiske opplysninger som interesserer meg. Det jeg samler på, og som jeg nitid klipper ut av aviser og tidsskrifter, er bilder av henne, Gros uttrykk, holdning. Jeg har Gro i allslags vind og vær, jeg har henne i politisk storm på Stortinget og i ruskevær på Finnmarksvidda. Jeg har Gro i Rio, jeg har Gro i Wien og på Odda.

Jeg har Gro i bluse og skjørt, i fritidsbukse og genser, jeg har henne i gallakjole og i samedrakt. Og jeg har henne i våtdrakt.

På seilbrett. Gro i utfordrende positur idet hun legger kroppens tyngde mot vindens drag – her representerer hun selve symbolbildet av seg selv. Hun er kjerringa mot vinden, kvinnen som trives best der det stormer mest. Jeg husker ikke helt hvor jeg fant bildet, men jeg tror det var i Dagbladet en gang på åttitallet.

Jeg har støpt det inn i plast av praktiske grunner. For det nytter ikke å nekte: Gro Harlem Brundtlands kraftige endeparti svøpt inn i bare en tynn hinne av gummi, er et syn som taler til en enslig manns høyrehånd. Det er forresten ikke så ofte jeg rører ved meg selv på denne måten. Det gir meg en følelse av å sløse, kaste bort noe av meg selv. Og jeg har alltid vært en forsiktig gutt.

Nøysom. Så langt fra asketisk, men nøysom. Jeg kjøper ikke Bjellands makrell i tomat dersom et annet merke ligger femti øre under i pris. Makrell i tomat er makrell i tomat. Tidligere røykte jeg. Det har jeg holdt opp med. Som ung drakk jeg av og til i helgene. Nå drikker jeg av og til på nyttårsaften. Jeg kjøper nytt brød når det gamle er spist opp, ikke når det gamle er blitt tørt. Jeg klarer meg bra på trygden min.

11 9

Tre dager etter at mor døde, det var altså den 14. november, fant jeg meg selv igjen inne på det tomme soverommet hennes. Jeg sier: «fant meg selv igjen», fordi det faktisk var det som skjedde. Jeg husker ikke at jeg gikk inn dit, og ikke hvorfor heller. Husker bare at jeg sto der, omtrent midt på gulvet. Som sist var det mørkt, men det blå lyset fra månen var stengt ute av regn og tåke. Novembervær. Vått. Grått. Nede på gangstiene var det ikke et menneske å se. Det hele ville nesten ha vært litt uhyggelig hvis det ikke hadde vært for de hundrevis av lyskvadrater som strålte mot meg der utefra. Vinduer. Vinduer ut mot kvelden, verden. Eller omvendt. Vinduer som førte inn mot mennesker. Familier, enslige, gamle og unge. Det var liksom blitt en slags populær oppfatning at det å bo i blokk var noe nærmest nedverdigende. Dengang da blokkene ble oppført her ute i de slake skråningene på femtitallet hadde de vært nasjonens stolthet. De var fruktene som sosialdemokratene serverte folket. Nå på nittitallet var de tydeligvis ikke lenger bra nok. Støtt og stadig kom jeg over uttalelser i pressen, selv i Arbeiderbladet, som ikke kunne tolkes i annen retning enn at det nok måtte stå litt dårlig til med toppetasjen på folk som bodde i blokk. Det var «stakkars dem» mellom linjene. I årevis hadde jeg irritert meg over denne nedvurderingen, ja nærmest latterliggjøringen av hundretusener av mennesker i dette landet. For selv hadde jeg hatt en god oppvekst her ute. At jeg nok har vært litt av en enstøing hele livet, er jeg fullstendig klar over. Men jeg har følt, og jeg føler en tilknytning til de menneskene jeg lever sammen med her. Vi er nær hverandre i ren fysisk forstand, nesten 40 000 stuva inn over og under hverandre, det er tynne vegger mellom våre liv og vi blir raskt vant til den nye naboens do-vaner. Men samtidig er det ikke noe problem å opprettholde den distansen som skal til for at man har sitt eget privatliv i riktig grep. Og mens jeg sto der og betraktet lyset som strømmet ut av vinduene ble jeg fylt av en varme, en følelse av samhørighet. Bak hver og en av de lysende kvadratene fantes det rom nøyaktig like de jeg selv bebodde, men likevel utspilte mangfoldet seg foran meg. Rammen vår var den samme. Måten vi levde våre liv på, så 12 10

forskjellig, så forskjellig. Og jeg grep meg i å ønske at også Gro skulle leve her innenfor den samme rammen som oss, være til stede på de samme vilkår som vi 40 000 her ute i skogkanten.

Jeg tilhører ikke den surmulende delen av befolkningen som ikke unner Gro og de andre partitoppene å bo i villaer og i Frognerleiligheter, det var bare et ønske som slo ned i meg fordi jeg så gjerne ville dele dette fellesskapet med henne, jeg ville at hun skulle kunne stå akkurat slik jeg nå sto og tenke vi!

Fra dette østvendte vinduet kunne jeg se hele åtte blokker under meg. Hver med førtito leiligheter fordelt på tre etasjer.

Fire lå i Seljeveien, den mor hadde kalt «Matveien» fordi den førte til IRMA. De fire andre lå nedenfor, i Grevlingstien, men var plassert slik at jeg kunne se nesten halve blokka mellom endeveggene på de øvre. Jeg holdt akkurat på å telle de vinduene det var lys i da jeg ble oppmerksom på Rigemor Jølsen for første gang. Grunnen til at jeg festet meg ved nettopp henne, hadde utvilsomt med mor å gjøre. For i tredje etasje i en av blokkene nede i Grevlingstien, sto en eldre kvinne og nappet visne blader eller blomster fra en av stueplantene i vinduskarmen. Og mens hun utførte denne tvers igjennom hverdagslige handlingen, hadde hun lagt hodet litt på skakke, akkurat slik mor hadde hatt for vane når hun sto og friserte og konverserte julegledene sine.

Det støkk i meg. Jeg trodde selvsagt ikke at det var mor som sto der nede i tredje etasje i Grevlingstien, men i et par sekunder var jeg bragt ut av balanse. Så koplet hjernen seg til og tolket det bildet jeg så. Trekkene i ansiktet hennes kunne jeg ikke få med meg på denne avstanden, bare den fredfulle silhuetten, de forsiktige håndbevegelsene. At kvinnen het Rigemor Jølsen hadde jeg selvsagt ikke den fjerneste idé om på dette tidspunktet. Men i et glimt så jeg for meg en vidunderlig mulighet til å fylle dagene mine, for ikke å si de lange kveldene og nettene, med noe som langt overgikk det å klippe ut avisbilder av Gro Harlem Brundtland og lime dem inn i album. (Jeg holdt på med det nittende.)

Min respekt og interesse for Gro ville bestå, det var klart. Men det slo meg at jeg nå hadde muligheten til å starte helt på nytt, med blanke ark så å si, og langsomt bygge meg opp en samling 13 11

informasjoner om en av mine egne, en av mine medbeboere. Jeg hadde aldri tidligere hatt et slikt behov, at det dukket opp nå hadde nok med mors bortgang å gjøre. For mens Gro hadde stått for meg som det trygge, men likevel fjerne idealet, hadde mor (uten at jeg i det hele tatt hadde tenkt over det) stått for en fysisk nærhet som jeg nå plutselig savnet. Jeg ville ikke ha noen tett på, for all del! Jeg ville ikke bli tatt på, kjælt med. Og minst av alt ville jeg presse min egen tilstedeværelse på andre. Men tanken på kvinnen som sto der nede under meg og nappet visne blomster og blader av en potteplante gjorde meg på underlig vis opphisset. Et helt liv hadde hun bak seg. Opplevelser. Erfaringer. Nå så tett på meg – og samtidig så langt unna. Jeg så henne.

Hun hadde ingen mulighet til å se meg. Igjen fikk jeg denne følelsen av kontroll. Og kontroll forekom meg uhyre viktig. Ved mors død hadde et nytt hvitt rom blitt frigitt. Det var opp til meg å fylle det med ørsmå biter av noe annet utenfor meg selv.

Jeg gikk grundig tilverks. Jeg er grundig. Mor sa alltid: «Elling,» sa hun. «Man kan si litt av hvert om deg, men det du gjør, gjør du grundig.» Så sant som det var sagt. Derfor var det ikke snakk om å ta en overfladisk dusj neste morgen. Det var mer snakk om en energisk og total rengjøring av kroppen. Først et timelangt bad, så hett at det grenset til tortur. Jeg brukte opp resten av det badesaltet jeg hadde gitt mor sist jul. Det skummet godt i vannet, og duftet av blomster. Etter bløtgjøringen skrubbet jeg meg så voldsomt at jeg stønnet under børsten. Så dusjen.

Fra hylende varmt til skrikende kaldt. Om og om igjen. Til sist: Mors store badehandkle, og så rent pent tøy fra innerst til ytterst. Splitter nye sokker til og med.

Munnhulen: Rengjort med Vademecum etter en grundig tannpuss.

Jeg hadde ingen anelse om at det fantes så mange ulike typer kikkerter og teleskoper på markedet. Nei virkelig ikke! Det var nesten så man kunne få lyst til å dra litt på smilebåndet av det hele. Vel og bra med et rikholdig utvalg i landets hovedstad, 14 12

men dette! Det var store kikkerter og små kikkerter, det var veldig store kikkerter og veldig små kikkerter og en som var sennepsgul. Og teleskoper så voldsomme at de så ut som bazookaer, eller jeg vet ikke hva. Først brukte jeg to timer på å gå rundt i butikkene i sentrum og samle inn brosjyrer. Deretter tok jeg turen bort på min mors favorittsted, Halvorsens Conditori, hvor jeg gikk gjennom materialet over en kanne te og et rekesmørbrød.

(Hva har en sitronskive på et smørbrød å gjøre?)

Forholdsvis raskt forsto jeg at det jeg ville komme til å trenge var et kraftig teleskop med stativ. Valget falt på en Tasco til nesten ti tusen kroner, et koreansk produkt som jeg instinktivt fattet tillit til. Etter at teleskopet var innkjøpt og lå som et blytungt løfte i skulderbagen min, gikk jeg inn i den største papirforretningen i byen og kjøpte to tykke bøker av det slaget som brukes til regnskapsførsel, samt en lekker fyllepenn.

Resten av arbeidet tok meg to dager. Først fikk jeg hjelp av en nabo til å bære fars gamle skrivebord ned fra loftet. Etter at jeg hadde malt det hvitt, fikk det plass innerst i mors soverom, i hjørnet lengst bort fra vinduet. Senere bar jeg materialene til «Broen» opp fra kjelleren. Åtte polkasser av det gode gamle slaget som onkel Alf – forlengst død og borte – hadde brukt som bokkasser. Videre, de brede eikebordene som far visstnok hadde hatt store planer med i retning et selvbygget skatoll, og som mor senere ikke hadde hatt hjerte til å gjøre seg av med. Broen ble bygget med bare ganske få hammerslag. Selvsagt ble det hørt av naboene, men hva er mer naturlig enn at en ung mann gjør visse endringer i en leilighet når hans mor nettopp har gått bort? Resultatet var bedre enn jeg hadde våget å gjøre regning med. Midt i rommet sto nå en plattform, ca en halv meter over gulvet. På denne plattformen hadde jeg plassert mors gamle lenestol. Og foran lenestolen, på det gamle telefonbordet vi hadde hatt i entreen – teleskopet. Når jeg satt i lenestolen var jeg høyt nok oppe til at synsvinkelen falt perfekt ned mot de åtte blokkene i lia under meg, og om kvelden og natten når rommet lå i mørke ville det ikke være mulig for noen der nede å få øye på meg. Forresten var jeg langt fra sikker på at noen ville kunne få et glimt av meg i 15 13

dagslys heller, det fikk jeg undersøke med tid og stunder. Så lenge jeg til å begynne med la mine observasjoner til tiden etter mørkets frembrudd og ikke slo på lys i rommet, ville jeg kunne føle meg like trygg som et dyr i et lunt hi langt under jorda. Og akkurat dette med trygghet var av aller største viktighet. Å bli «tatt på fersk gjerning» (som man sier) med et teleskop rettet inn mot en nabos vindu, ville lett kunne bli misforstått. Man ville muligens tillegge meg seksuelle motiver, betrakte meg som en skitten liten kikker. Bare tanken på noe slikt fikk det til å vrenge seg i meg av vemmelse.

Det var med en viss andakt jeg gikk for å hente navnet hennes.

For dette var starten, den virkelige starten på det hele. (Jeg var fremdeles gullende ren etter å ha latt et toalettbesøk bli avløst av en brennhet dusj.) Jeg forlot blokka litt over halv syv, det var mørkt, jeg hadde en stigende spenning i meg, både hva navnet angikk og når det gjaldt hva kvelden ellers måtte bringe av detaljer om denne eldre kvinnens liv.

Jeg gikk meg først en lang tur. Ville vel tøye spenningen i det lengste. Ned til senteret, videre opp til idrettsplassen og det nedlagte bruket som nå ungdommen hadde fått til MC-senter. Så ned gjennom skogen. Her fulgte jeg stien med lyktestolpene, den stien som i riktige snøvintre gikk under betegnelsen «lysløypa». Når jeg tenkte tilbake på min egen barndom hadde det visst alltid vært snø vinterstid. Snøen kom oftest i slutten av oktober, nå var det grønne vintre og loftsbodene sto fulle av ski og kjelker som ikke kunne benyttes. Var disse milde vintrene et resultat av drivhuseffekten, hullet i ozonlaget? Forskerne kunne visst ikke si noe sikkert, skulle jeg tro Arbeiderbladet. Selv tok jeg alt dette ganske med ro. Jeg hadde mitt eget liv å leve, det kunne ikke falle meg inn å bli hysterisk selv om det skulle komme for en dag at gjennomsnittstemperaturen på kloden hadde steget en grad eller to. Is og snø hadde jeg heller aldri hatt sans for, de gangene jeg hadde gått lysløypa som barn, var jeg blitt tvunget til det av vettløse gymnastikklærere. Sist over målstreken med blodsmak i munnen, det var Elling det! Jubel blant de andre over at klassens racer i geografi nok en gang hadde 16 14

klart å bevise at han ikke hadde peiling på hvordan han skulle omgås sin egen kropp. Nå kunne jeg bare humre av det hele. Ja jeg humret der jeg gikk, jeg bar ikke nag verken til gymnastikklæreren eller mine medelever, men det hadde selvsagt svidd godt dengang det skjedde.

Jeg var i det hele tatt i et tilgivende humør denne kvelden, jeg eide en hemmelighet som gjorde meg sterk nok til å bære over med guttestreker og voksen uforstand. Med et smil mintes jeg hvordan de store guttene i syvende klasse hadde tvunget hodet mitt ned i klosettskålen for «å spyle vekk flasset», og jeg måtte nesten le høyt da jeg tenkte på hvordan lærer Bragesen hadde gitt meg brev med hjem fordi jeg rett etterpå hadde stilt i klasserommet med vått hår enda det var midt på vinteren. Ja, ja. Bragesen var død, og de store guttene var separerte og alkoholiserte.

Gunnar hadde til og med slått ihjel en annen stor gutt, og satt i fengsel. Så greit med det, liksom. Høyt lo jeg ikke, men jeg humret og tilga, rettere sagt bar over med alt og alle.

Grevlingstien. Et godt navn. Det er mange som har imot grevlinger, men jeg har aldri regnet meg som en av dem. Tvert om, vil jeg nesten si. Blokka var lik min egen. Tredje etasje, oppgang b. Hvis navnelappene ved ringeknappene var riktig plassert, var navnet hennes Rigemor Jølsen. Jeg sa det lavt til meg selv: – Rigemor Jølsen. R-i-g-e-m-o-r J-ø-l-s-e-n. Og med lynets hastighet: Rigemorjølsen. For sikkerhets skyld gikk jeg trappene opp til tredje og kastet et raskt blikk på navnet som var inngravert i en messingplate på døra. Joda. Rigemor Jølsen. Det var bak denne døra at Rigemor Jølsen levde livet sitt, det var akkurat her i tredje etasje i Grevlingstien 17b at hun nappet visne blader av potteplantene sine mens hun la hodet sitt litt på skakke – akkurat slik som mor hadde hatt for vane.

Jeg gikk rolig ned trappene og ut. Av en eller annen grunn hadde jeg fått tårer i øynene. Rigemor Jølsen, tenkte jeg. Dette skal vi finne ut av. Det kan du stole på.

Jeg kokte en stor kanne te og hadde på termos. Darjeling, kan jeg huske. Så hentet jeg termosen, og det store hvite kruset 17 15

som mor hadde gitt meg til toogtyveårsdagen, og tok plass på Broen.

Hun satt i sofaen sin og så på tv. Det var helt fantastisk. Ikke at hun satt i sofaen sin, selvsagt, ikke at hun så på tv. Det fantastiske var at jeg nesten hadde inntrykk av at jeg kunne holde henne i hånden, hun var så nær at jeg med letthet kunne forestille meg at jeg hørte pusten hennes. For en kvalitet på dette teleskopet, for en presisjon! Forresten var det nokså fantastisk at hun satt i sofaen sin og så på tv også. Hun satt i sofaen og så på tv med en selvfølgelighet og med en ro som først forvirret meg, men jeg forsto raskt at denne forvirringen var et resultat av min egen opplevelse av nærmest å stå direkte utenfor vinduet hennes. Hjernen min tolket bildet slik, og min egen underbevissthet kunne ikke gå med på at hun ikke snudde seg mot meg med øynene fulle av angst og forvirring.

Jeg anslo alderen hennes til et sted i slutten av sekstiårene.

Håret var mørkt, nesten sort, og med tydelig gråstenk. Et rundt ansikt, myke trekk. Romslig byste, men her hadde Gro et forsprang. Hvordan Rigemor Jølsens ende ville ta seg ut i våtdrakt var det selvsagt ikke mulig å si noe om. Vel. Slik så altså Rigemor Jølsens fysiske fremtoning ut – i grove trekk. Øyenfargen hennes, størrelsen på hender og fingre – alt slikt ville jeg måtte ta rede på senere. Hva slags tanker og følelser hun hadde, meninger, antakelser og håp, likeså. Men det livet hun levde inne i denne leiligheten på 65 kvadrat hadde jeg allerede nå, etter bare ett minutt eller to, begynt å få hull på. Nå satt hun for eksempel og så på tv. En tirsdag kveld klokken fem over halv ni, og det i november, satt Rigemor Jølsen og så på tv. Resultat av en fast beslutning, eller simpelthen bare av gammel vane? Det var umulig å si noe sikkert om den saken. Men snart, etter et par uker, ville jeg nok øyne et mønster. Litt skuffet ville jeg nok bli dersom jeg fant henne slik hver kveld på denne tiden, det ville si sitt om en viss resignasjon i Rigemor Jølsens liv, gi et signal om at hun liksom bare hadde satt seg til og lot det skure og gå.

Jeg reiste meg og gikk inn i stua og hentet dagens Arbeiderblad. På NRK gikk akkurat nå et naturprogram. «På tråkk og sti 18 16