Ut og stjæle fra American Apparel av Tao Lin

Tao Lin

Ut og stjæle fra American Apparel Oversatt av Audun Mortensen

Tao Lin Originalens tittel: Shoplifting from American Apparel Oversatt av Audun Mortensen Copyright © Tao Lin First published in the United States by Melville House Publishing.

All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 © J.W. Cappelens Forlag AS 2011 / © N.W. Damm & Søn AS 2011 ISBN 978-82-02-32733-0 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslag: Are Kleivan Sats: Type-it as Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Sam våknet rundt 15.30 og så ingen e-poster fra Sheila. Han lagde en smoothie. Han lå på senga og stirret på dataskjermen. Han dusjet, kledde på seg og åpnet Microsoft Word-dokumentet med dikt. Han sjekket e-posten. Omtrent en time seinere var det mørkt utenfor. Sam spiste frokostblanding med soyamelk. Han la ut ting på eBay, og etterpå forsøkte han å gjette passordet på Sheilas e-postkonto, uten noen tro på at han ville lykkes, og han lyktes ikke. Han gjorde femti spensthopp. «Gud, jeg følte meg fucked da jeg lå på senga,» sa han til Luis noen timer seinere på Gmail chat. «Jeg ville sovne umiddelbart, men det er umulig. Jeg er nødt til å sovne. Når som helst nå. Bare falle bakover og sovne.»

5

«Jeg spilte videospill,» sa Luis. «Perfect Dark. Jeg drepte folk i to timer før jeg begynte å kjede meg. Jeg skjønner hva du mener med umulig.»

«Dette er fucked,» sa Sam. «Du vet de folkene som står opp hver dag og gjør ting,» sa Luis.

«Jeg skal spise frokostblanding selv om jeg ikke er sulten,» sa Sam. «Og de er skikkelig driftige,» sa Luis. «Og de får liksom ting gjort, og de sier aldri opp jobbene sine. De folkene suger.»

«Vi får gjort ting vi også,» sa Sam. «Se på bøkene våre.»

«Jeg vet det, men vi tjener ingenting på det,» sa Luis. «Er vi liksom, du vet hva jeg mener, ’bohemer’. Eller noe sånt. Biografiene våre: ’De skrev sine mesterverk i fattigdom.’»

«Vi er den fucka generasjonen,» sa Sam. «Noen bør kunngjøre det i et presseskriv. Se på den typoen.» Ordet «kunngjøre» var nesten dobbelt så langt som vanlig.

«Jeg ler,» sa Luis. «Det er en bra typo.»

«Hvordan kommer vi oss ut av dette,» sa Sam. «’De hadde drittsko, ikke råd til hårklipp, de stjal for å overleve, levde på strippere for å 6

realisere kunsten sin, men de var overbevist om at noe ville skje hvis de fikk skrevet’».

«Hvem er de,» sa Sam. «De er oss,» sa Luis.

«Jeg er alene,» sa Sam. «Hva ville skjedd hvis jeg begynte å sniffe kokain.»

«Du ville drept deg selv i et panikkanfall.»

«Er du sikker,» sa Sam. «Du ville forsøkt å stjæle batterier på kokain, og hjernen din ville ikke fungert ordentlig, du fucker opp og noen tar deg og sender deg i fengsel.» «Å ja,» sa Sam. «Jeg behøver ikke lenger å bekymre meg for penger, jeg bare stjæler batterier.»

«Kjøper folk virkelig batterier på eBay,» sa Luis.

«Ja. Jeg har utslettet konkurransen. Walmart griner.»

«Jeg skal se på tegneserieporno,» sa Luis.

«Nei, jeg skal ikke. Jeg skal se på indiske damer. Har du noensinne knullet en indisk jente.»

«Nei,» sa Sam. «Indiansk eller indisk.»

«Du er suveren,» sa Luis. «Er det bilde av henne på nettet.»

7

«Jeg er forvirret,» sa Sam. «Hva snakker du om.»

«Hvordan møtte du henne,» sa Luis.

«Nei, jeg har ikke,» sa Sam. «Du er forvirret.»

«Hva snakker du om,» sa Luis.

«Jeg har ikke hatt sex med en,» sa Sam. «Okay,» sa Luis. «Hva snakker du om.»

«Luis,» sa Sam. «Hva skjer. Det er lørdag.»

«Jeg tror vi er i ferd med å bli sinnssyke,» sa Luis. «Av å ikke være sammen med folk. Vi begynner å gå inn i oss selv, og leke rundt inni vår egen mentale sykdom. Det gir ingen mening.»

«Hva burde vi spise,» sa Sam. «Jeg har to valg. Frokostblanding eller peanøttsmørbagel.»

«Frokostblanding,» sa Luis.

«Jeg ville ha bagelen. Jeg spiser bagelen, jeg vet ikke hvorfor jeg spurte.»

«Sheila inviterte deg ikke på restemat,» sa Luis.

«Nei,» sa Sam. «Jeg mener, vi bare lot være å snakke eller noe.»

«Mener du det. Er alt okay.»

«Jeg vet ikke,» sa Sam. «Jeg våknet 15.30.»

8

«Jeg vil ikke gå til sengs før fem om morgenen,» sa Luis. «Vi er fucked.»

«Jeg våknet 10.30 og sa ’dette er fucked’ og gikk tilbake til sengs,» sa Sam. «Jeg tvang meg selv til å sovne igjen.»

«Sheila vil ikke snakke med deg,» sa Luis.

«Eller er det fordi mobiltelefonen din er ødelagt.»

«Nei,» sa Sam. «Vi har bare ikke snakket siden i går. Vi krangler liksom eller noe. Eller jeg emailet henne ikke eller noe.»

«Når Marissa og jeg krangler, ligger vi på langs i en time på hvert vårt rom og venter på at den som var slem skal komme inn på rommet og si unnskyld, etterpå angriper vi hverandre eksistensielt med veldig lave stemmer,» sa Luis.

«Det høres glimrende ut,» sa Sam. «Klokka er bare 23.00. Hva skal vi gjøre i seks timer.»

«Kikker du i blant opp fra dataen og ser deg omkring i rommet og innser at du er alene, altså, virkelig innser det, og så føler deg redd,» sa Luis.

«Ja,» sa Sam. «Jeg gjør virkelig det.»

«Burde vi drepe oss selv nå eller begynne å grine eller slå oss selv i ballene,» sa Luis.

9

«Hva feiler det oss,» sa Sam. «Burde jeg emaile Sheila. Eller vente til hun har emailet meg. Jeg har verken bil, telefon eller sykkel.

Jeg skal adde flere folk på MySpace.»

«Vi er så rare,» sa Luis. «Vi møttes online for et år siden. Og nå er vi oppe om natta et år seinere og er rare som bare faen.»

«Ett år,» sa Sam. «Dette er rart.»

«Jeg føler at brystkassa mi er i ferd med å eksplodere,» sa Luis.

«Jeg adder tilfeldige folk på MySpace,» sa Sam. «Jeg føler meg rar,» sa Luis. «Akkurat som om jeg var blitt misbrukt av onkelen min eller noe. Du er på gulvet. Med pleddet over deg.»

«Jeg har pleddet over hodet,» sa Sam. «Er vi fucked,» sa Luis og logget seg av Internett.

Sam stirret på dataskjermen. Han lå på senga.

Det var november. Sam var i et landlig område i Pennsylvania. Han hadde flyttet dit fra New York City noen måneder tidligere for å være nærmere Sheila. Han rullet ut av senga og kikket på dataskjermen. Luis var tilbake. «Jeg la meg nettopp ned og forsøkte å grine,» sa Sam. «Jeg lagde en ulyd.»

10

«Dataen min dreit nettopp,» sa Luis.

«Jeg klarer ikke å tenke,» sa Sam. «Jeg skal ta armhevinger. Hva om jeg og Sheila slår opp.

Jeg ville blitt så fucked.»

«Dere liker hverandre fortsatt, ikke sant.»

«Jo da,» sa Sam. «Jeg vet ikke.»

«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,» sa Luis.

«Tenker du som oftest på litteratur når du våkner, og er det som regel litteratur du tenker på når du legger deg.»

«Ja,» sa Sam. «Det er alt jeg tenker på. Jeg går gjennom en jævlig tid med moren til Sheila og tenker på å skrive om det i romanen min seinere. Jeg tenker på det i samme øyeblikk som det skjer.»

«Når jeg snakker med noen, tenker jeg ’kan jeg bruke denne dialogen i en bok’,» sa Luis.

«Hvis svaret er nei, forsøker jeg å snakke med noen andre.»

«Har Marissa noen gang truet med å drepe deg,» sa Sam. «Oscar Wilde sa en gang at geniet er en tilskuer til sitt eget liv, i så stor grad at det virkelige geniet er uinteressant,» sa Luis. «Nei, Marissa har aldri truet med å drepe meg.»

«Oscar Wilde var dum, da,» sa Sam. 11

«Jo da, du har rett,» sa Luis. «Brystkassa mi er i ferd med å eksplodere.»

«Ansiktet mitt er i ferd medl å flyte av gårde fra skallen min,» sa Sam. «Til emomusikk.»

«Hva skal vi gjøre,» sa Luis. «Vi har jo møtt hverandre i real life og da snakket vi ikke særlig mye.»

«Jeg vet ikke,» sa Sam. «Publisere flere bøker.»

Luis sendte Sam en lenke til en pornoside.

«Jeg har allerede masturbert, burde jeg gjøre det igjen,» sa Sam. «Jeg har allerede masturbert i dag også,» sa Sam. «Jeg kan la deg være i fred hvis du trenger det.» «Nei, jeg ser bare litt,» sa Sam. «Masturbasjon er en flukt fra litteratur,» sa Luis og emailet Sam et foto av en stripper.

«Svetter hun,» sa Sam. «Jeg tror de har oljet henne godt,» sa Luis.

«Det er morsomt, synes jeg,» sa Sam. «Vi har sittet og køddet her hele kvelden, og vi vet fortsatt ikke hva vi skal gjøre,» sa Luis.

«Jeg skal masturbere og gjøre noe annen drit etterpå, og så skal jeg forsøke å sove i 20 timer,» sa Sam. «God natt.»

12

Omtrent fire måneder etterpå bodde Sam sammen med Sheila i et drabantområde utenfor Pennsylvania. Han var alene i huset til Sheilas mor og drakk iskaffe og kikket på diktene sine på dataskjermen. Rommet var fullt av sol, og Sam følte seg varm. Han kikket ut av vinduet på en komposthaug og et svømmebasseng på bakkenivå.

Noen dager seinere satt han og Sheila på et tog på vei til New York City. De drakk fra svære plastflasker med økologisk soyamelk, energidrikk og grønn te-ekstrakt, og skrev kjærlighetshistorier for å selge til nerve.com for $500.

Sheilas sexfortelling inkluderte motorsager, og i Sams sexfortelling gjorde Ha Jin-ting på et baderom på Emory University. Sheila sa hun var begeistret over å snart være i New York City.

De snakket om å starte sitt eget energidrikkselskap. De gikk av toget og stod og ventet på et annet tog. De klatret over en mur og satt i sola med togskinnene foran seg.

«Akkurat nå føler jeg meg glad,» sa Sheila og så framfor seg.

Sam rettet blikket et lite stykke til siden for Sheilas ansikt.

«Følte du deg ikke glad tidligere?» sa han.

13

«Jeg mener, jeg bare føler meg virkelig bra akkurat nå,» sa Sheila. «Gjør ikke du?»

«Føler du deg ikke bra andre ganger?» sa Sam stirrende på de nye skoene sine. «Jeg burde ikke ha sagt det. Unnskyld. Det var dumt av meg.»

«Det er i orden,» sa Sheila.

Klokka var omtrent 11.00. Det var mars. Sam følte at han var på vei til å si noe. «Føler du deg ikke bra lenger?» sa han. Sheila hadde et bedrøvet ut i ansiktsuttrykk.

«Noe feiler meg,» sa Sam. De gikk bort fra veggen og ble stående og klemme hverandre. Toget kom, og de fant New York Times Magazine «Style Issue» da de gikk ombord, og ble stående i et innestengt område mellom togvogner sammen med noen andre folk. De pekte på ting på hver side og sa «Hvilken ville du hatt?» eller «Hvem ville du helst vært?». De pekte på en støvsuger og et tre, en koffert og en champagneflaske, og et lite barn og en gammel mann. De valgte de samme tingene hver gang. Fra utsiden skinte sola gjennom trærne de passerte, inn mot området de stod på. Sam registrerte noen som smilte mot dem og oppdaget at han, i en liten periode, 14

ikke hadde vært oppmerksom på noe som helst, bortsett fra hva han og Sheila hadde drevet med.

Fire måneder seinere bodde Sam i studioleiligheten til broren på Manhattan, der han sov på en overmadrass. Sheila bodde nå i Brooklyn, og han hadde ikke sett henne på to måneder.

De emailet hverandre og møtte hverandre seinere på Film Forum for å se en dokumentar.

De snakket ikke sammen i lobbyen, og Sam var bekymret. Han så at Sheila var pent kledd.

En mann i filmen sa han skulle begå selvmord, men bestemte seg for å vandre istedenfor, og hadde nå vandret i ti år. Etter filmen sa Sam at mannen sannsynligvis gikk til bensinstasjonen fordi bilen hans ble ødelagt. Sheila gliste og sa «sannsynligvis». De snakket om en annen film, og Sheila spurte Sam om de skulle se den sammen når den kom ut. Sam sa ja. «Hva er dét, se,» sa han om noen folk som stod på søppelsekker og stirret på hverandre.

«Friganere,» sa Sheila.

«Det er så mange,» sa Sam. «Hvorfor er de så mange?»

«Det er sånn de gjør det,» sa Sheila.

15