Page 1


Viveca Sten

UTEN SKYLD

Oversatt av Jan Schei


Viveca Sten Originalens tittel: I grunden utan skuld Oversatt av Jan Schei Opprinnelig utgave: © 2010 Viveca Sten First published by Forum Bokförlag. Sweden Published by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43606-3 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Leo, familiens egen enmannsforestilling!


Lørdag 4. november 2006

1 Marianne ble stående i entreen. Skoene lå i en eneste røre. Instinktivt bøyde hun seg ned og stilte dem ordentlig opp, pent og pyntelig ved siden av hverandre. Etterpå stirret hun på raden der Linas lyse Timberland-støvler manglet. Tomrommet skremte henne. Hvorfor hadde ikke Lina kommet hjem i natt? Tankefullt løftet hun opp en lue som lå slengt i en krok. Datteren strødde tingene sine overalt, det var aldri orden på noe. Hun kunne i det minste ha gitt lyd fra seg hvis hun ville overnatte hos venninnen. Tenk om noe hadde hendt? Tanken satte klørne i henne, og Marianne hev etter pusten. Tenk om hun hadde veltet med sykkelen og skadet seg. Det var lett å velte på denne tiden av året. De smale grusveiene ble glatte om høsten. Hun hadde bedt Lina om å være forsiktig når hun bega seg av sted til familien Hammarsten i Trouville. Uten at hun kunne for det, fylte uroen brystet. Det var som om hjertet løp løpsk. Hamringen ble bare verre, og rommet begynte å gå rundt for øynene på henne. Ro deg ned, formante hun seg selv. Pust. På ustø bein gikk hun inn på det koselige kjøkkenet og sank ned på en stol. Sist sommer hadde hun malt pinnestolene i solskinnet nede ved bryggen. Hun hadde fått maling på bikinien, og de hadde ledd av det. 5


Marianne reiste seg og tok frem et glass fra skapet over oppvaskbenken for å drikke litt vann. Åndedrettet ble roligere. Naturligvis var Lina fortsatt hos familien Hammarsten. Det måtte hun være. Hvor skulle hun ellers befinne seg? Den velkjente putringen fra kaffetrakteren på kjøkkenbenken trøstet henne. Hun skulle ta seg en kopp kaffe og drikke den i ro og mak. Når hun var ferdig, burde klokken være omtrent åtte. Da ville hun ringe til Hanna Hammarsten og få bekreftet at Lina hadde sovet over uten å gi beskjed. Akkurat som unge jenter pleide å gjøre. Så ville de le sammen slik to mødre kunne gjøre når ungdommene oppførte seg på en måte som oppfylte alle voksnes fordommer. Hun ville le sjenert av seg selv og uroen sin, og etterpå ville Lina synes at hun var en skikkelig hønemor. – Du må slutte å engste deg sånn, mamma, ville hun si. – Du må holde opp med det. Jeg er stor nå, skjønner du ikke det? Hanna ville forstå nøyaktig hvordan hun følte det. Alle mødre engstet seg. Spesielt når de hadde døtre. Det hørte med. Hun hadde trodd at nattevåke og urolige netter skulle ta slutt når Lina ble stor. Så feil hun hadde tatt. Nå for tiden, når hun lå våken og ikke fikk sove før Lina var kommet hjem, kunne hun lengte tilbake til småbarnstiden, da det verste som kunne skje, var at datteren våknet etter et mareritt. Det eneste som krevdes da, var en klem eller noe å drikke. Hjalp ikke det, var det bare å bære henne inn i dobbeltsengen, der hun raskt sovnet igjen. Belønningen var riktignok harde, små knuff i ryggen hele natten, men sammenlignet med de siste årenes gnagende uro var det ingenting. Kaffen var klar. Hun så på klokken igjen. Kvart på åtte. Klokken åtte skulle 6


hun ringe. Ikke et minutt senere. Det var fremdeles ganske tidlig, men lenger enn det maktet hun ikke å vente. Favorittkoppen, et stort krus i blå keramikk, sto fremst i skapet. Bare synet av den fikk alt til å virke vanlig igjen. To sukkerbiter og en raus skvett melk, så var kaffen ferdig. Søt og sterk, akkurat som hun ville ha den. Nå føltes alt mye bedre. Marianne lo av seg selv. Hva hadde hun egentlig innbilt seg? Hva skulle kunne hende på Sandhamn, en øy Lina kjente som sin egen lomme? Hun kunne finne veien hjem i søvne. Mellom Trouville på øyas østre side og huset deres i landsbyen var det drøyt to kilometer. Hva skulle kunne skje på en så kort strekning? Hun tok en slurk kaffe til og ristet på hodet. Hun hadde hisset seg unødvendig opp. Det var ikke første gang Lina sov over hos bestevenninnen og glemte å ringe. Lina hadde formodentlig ikke orket å ta seg hjem når hun burde. Det var lettere å sove over hos Louise. Spesielt når det var bekmørkt ute. Det fantes ingen gatebelysning å snakke om, og de fleste husene var avstengt for vinteren. Til tross for at det var høstferie, var det få av fritidsboligene som var i bruk. Fraværende rørte Marianne skjeen rundt i den store koppen. Sukkeret hadde samlet seg på bunnen. Hun kastet et blikk på den gamle vedkomfyren som de hadde beholdt da de pusset opp skjærgårdsboligen moren hadde etterlatt seg. Glørne fra dagen før hadde sluknet i løpet av natten, men ovnen var fortsatt lunken. Det var fantastisk hvor godt den holdt på varmen. Hun reiste seg for å legge i mer ved og tenne opp. Om høsten og vinteren var det ekstra koselig å spise frokost mens det spraket i bålet. Det kunne bli bitende kaldt når nordavinden sto på. Da var det godt at de hadde både vedkomfyren og de gamle kakkelovnene i spisestuen og dagligstuen. Hun så enda en gang på klokken. Tre minutter på åtte. Nå 7


klarte hun ikke å holde seg lenger. Med røret i den ene hånden tastet hun inn nummeret. – Hallo? En søvnig stemme svarte etter det tredje klemtet. Det var Hanna. Marianne fikk straks dårlig samvittighet. Hun hadde vekket henne helt unødvendig. – Hei, det er Marianne. Unnskyld at jeg forstyrrer. Jeg ville bare høre om Lina er hos dere. Hun kom ikke hjem i natt, og hun har naturligvis ikke ringt. Jeg vet at det er sprøtt, men jeg vil bare sjekke at alt er i orden. Det ble stille i den andre enden. Bare noen sekunder, men et sekund for lenge. – Lina? Hun er ikke her. Hun gikk ved titiden i går. Er hun ikke kommet hjem? Forundringen var tydelig i Hannas stemme. – Vent, så skal jeg se etter. – Ja, hvisket Marianne. – Gjør det, er du snill. Hanna la fra seg røret og forsvant. Marianne klemte så hardt rundt telefonen at fingrene verket. Så kom Hanna tilbake. – Beklager, sa hun. – Det var som jeg trodde. Hun er ikke her. Louise sier at hun syklet hjem da filmen var slutt. Er du sikker på at hun ikke ligger i sengen sin? Marianne kunne ikke svare. Hun forsøkte å formulere ord, men tungen ville ikke lystre. Det flimret for øynene. Hvor var datteren?


Fredag 22. februar 2007

2 – Bor du i Sandhamn om sommeren? Der har jeg en bekjent. Den unge kvinnen pratet i vei uten å merke at hun ikke fikk svar. Nora Linde skulle ønske at hun ikke hadde latt seg overtale til å bli med på festen en legekollega av Henrik holdt. Henrik hadde raskt forsvunnet i retning av noen bekjente, og nå sto hun her og forsøkte å snakke med en ukjent jente som var minst ti år yngre enn hun selv. Den brune frisyren var klippet i moteriktige lokker, og hun hadde på seg et kort skjørt som fremhevet de slanke beina. Nora følte seg gammel og sliten i sammenligning. Hun kunne ikke huske når hun sist hadde tatt seg tid til å trimme, og hennes egen blonde pasjefrisyre hadde lenge trengt å klippes. Ti år med småbarn og en heltidsjobb som bankjurist hadde satt sine spor. En ektemann som var mer opptatt av sin legekarriere og sin glødende interesse for seilregattaer enn å dele på arbeidsbyrdene hjemme, hadde ikke gjort saken bedre. Den svarte kjolen var verken ny eller trendy, men hun hadde ikke orket å anstrenge seg. Ikke for Henriks skyld i alle fall. Stemningen i familien Linde hadde vært iskald det siste halvåret. Grunnen var Noras beslutning om å beholde Brandvillaen som hennes nabo og ekstramormor hadde testamentert til henne. Da Henrik hadde insistert på at de skulle selge hu9


set som lå ved innløpet til Sandhamn, for å kunne kjøpe en større og finere bolig hjemme i Saltsjöbaden, hadde hun protestert. Hele høsten hadde diskusjonen pågått. Høflige fremmede som gjorde sitt beste for å oppføre seg som vanlig. Ambisiøse foreldre som fulgte med på Adams fotballkamper og Simons tennis og lot som ingenting. De hadde levd i et følelsesmessig vakuum som fungerte på et vis, men heller ikke mye mer. – Unnskyld, nå var jeg ikke helt med, sa hun i et forsøk på ikke å virke altfor uhøflig. Det var ikke den søte jentas feil at Nora og hennes mann ikke lenger gikk i takt. Et stort smil møtte henne. – Alt i orden. Jeg vet at jeg av og til bare babler i vei. Jeg sa nettopp at jeg kjenner noen i Sandhamn. Eller rettere sagt, bestevenninnen min gjør det, hun som tok meg med hit i kveld. Marie heter hun. Hun er sykepleier. – Jaha. Nora gjorde sitt beste for å virke interessert. Hun nippet til den rosa drinken og nikket oppmuntrende. – Marie er sammen med en mann som har hus der. Det er virkelig vakkert i skjærgården, ikke sant? I alle fall har han et sted der sammen med sin kone. – Sin kone? Den unge kvinnen så skyldbetynget ut. – Au da, jeg skulle kanskje ikke ha sagt noe. Hun virket plutselig usikker. – Maries kjæreste er fortsatt gift, men han holder på å gå fra sin kone. Det er bare for barnas skyld at han ikke har gjort det ennå. – Der ser man, sa Nora og lurte på hva hun kunne si som ikke lød idiotisk. Samtalen var bisarr. Hva sa man til noen som avslørte en venninnes utroskapsforhold for et vilt fremmed menneske? – Marie er dødsforelsket. Han er en virkelig flott fyr, mørk 10


og pen. Dessuten er han lege. Ikke verst, hva? Hun blunket megetsigende til Nora og tok en stor slurk av drinken sin. – Lege, gjentok Nora. – Nettopp. Et skikkelig kupp. – Hva heter han? – Det burde jeg vel ikke si, for Marie sier at han vil holde alt hemmelig til han har snakket med sin kone, men det kan vel ikke være så farlig å fortelle det. – Nei, istemte Nora, – det er sikkert ikke så farlig. Med ett var det viktig å få vite navnet. – Han heter Henrik. Han jobber som røntgenlege på Danderyds sykehus. Hun smilte mot Nora og løftet glasset mot munnen igjen.


3 Vignetten til TV3s «Efterlyst» tonet ut, og Hasse Aros velkjente ansikt kom til syne på skjermen. Ved skrivebordene bak ham satt folk i redaksjonen og arbeidet med sakene sine. – Velkommen tilbake, sa han alvorlig. – I kveldens siste innslag skal vi ta for oss den forsvunne jenta på Sandhamn. Han kastet et blikk i papirene før han fortsatte. – Lina Rosén ble borte en mørk og stormfull natt i høst. Den lille øya Sandhamn lengst ute i havgapet huser knapt hundre og tjue innbyggere, selv om hundre tusen besøkende strømmer gjennom samfunnet hvert år. Det er et sommerparadis som er berømt for sine vakre sandstrender og festlige regattaer. Han kremtet, og kameraet gikk enda tettere inn på ansiktet hans. Trekkene var bekymret og tonen sorgtung. – I dag plages øybefolkningen av mysteriet med den savnede Lina Rosén. På skjermen ble det vist et foto av en søt jente som så ut til å være omtrent tjue år gammel. Hun hadde langt, blondt hår og satt i en solstol. Den hvite blusen fremhevet den solbrune huden, og hun lo mot kamera. I bakgrunnen kunne man skimte noen klipper og en sandstrand. Det så ut som om hun befant seg på en altan ved sjøen. – Siste gang Linas foreldre så sin datter i live, var fredag den tredje november i fjor. Hun var da på vei til en venninne som bor på den sørøstre siden av øya, i hytteområdet Trouville. 12


Ifølge vitner syklet hun hjemover igjen klokken ti på kvelden. Etter det er hun sporløst borte. Tross stor innsats fra politiets side er hun aldri blitt funnet. Nå ble det vist et panoramabilde av Sandhamns innløp. Kameraet sveipet fra Sandhamns Värdshus’ trebygning, forbi dampbåtbryggen og bort til KSSS’ røde klubbhus fra 1887. Ikke et menneske var å se. Foran kiosken ved dampbåtbryggen, der køene pleide å være lange om sommeren, var en grå markise ramlet ned. Bodene ved strandpromenaden var stengt med bommer og låst med solide hengelåser. En ødslig følelse hvilte over stedet, som en påminnelse om at letingen etter den savnede kvinnen ikke hadde gitt noe resultat. Så zoomet bildet inn på et hvitt hus, og en kommentatorstemme beskrev Lina Roséns hjem. Familien stammet fra Sandhamn, og huset hadde vært i slekten i mange år. Kameraet slapp langsomt bygningen av syne og panorerte ut over skogen og bort mot tennisbanene, der veien til Trouville begynte. Veien Lina Rosén hadde syklet den kvelden hun forsvant. Hasse Aro snudde seg nå mot en politimann i førtiårsalderen som hadde stilt seg ved siden av ham. Mannen var høy og bredskuldret og hadde kortklipt, blondt hår. Han virket sympatisk og hadde et finmasket nett av smilerynker rundt øynene. – Thomas Andreasson, du er kriminalbetjent ved Nackapolitiet og har arbeidet med denne saken siden Lina Rosén ble meldt savnet. Hva kan du fortelle oss? Politimannen klarnet halsen. – Linas foreldre fant sykkelen på allehelgensdag, altså dagen etter at hun sist ble sett i live. Letingen pågikk i flere døgn uten at vi klarte å finne noen spor etter henne. – Hadde dere hjelp av frivillige? 13


– Ja, øybefolkningen gjorde en meget stor innsats. Mange meldte seg som frivillige, og vi gikk manngard over hele øya. – Hvordan er det mulig å forsvinne fra en så liten øy som Sandhamn? Thomas’ ansikt fikk et nedslått uttrykk. Han sukket lett før han svarte. – Jeg er enig med deg i at det ikke burde kunne skje. Men sannheten er at vi ikke har funnet noe som kan forklare hvor Lina har befunnet seg i de nesten fire månedene som er gått siden hun forsvant. – Kan hun ha druknet? – Det er ikke umulig. Som du sa, var det et skikkelig uvær her disse dagene. Om hun av en eller annen grunn skulle ha begitt seg ut i en båt, kan hun ha forlist. Vi oppfordrer nå publikum til å melde fra om de har sett noe som kan bidra til en videre utvikling. Etterforskningen er kommet til veis ende. Hasse Aro så rett inn i kamera. – Den som har noen som helst opplysninger om Lina Roséns forsvinning, bes snarest kontakte oss eller politiet. Hennes foreldre har utlovet en belønning til den som har noe avgjørende å fortelle. Signaturmelodien ble avspilt, og et skilt nederst i bildet fortalte at programmet var en reprise, og at det ikke gikk an å ringe inn noen tips. Thomas Andreasson lente seg tilbake i sofaen i leiligheten i Gustavsberg utenfor Stockholm. Langsomt drakk han opp kaffen mens han tenkte på innslaget som nettopp var blitt vist på tv. På en eller annen måte hadde Lina Rosén forsvunnet fra jordens overflate den novembernatten. Det hadde regnet og blåst kraftig, en av disse høststormene som forekom så ofte ytterst 14


i skjærgården. Det hadde tatt flere dager før vinden løyet og sjøen igjen fikk sin normale farge. Da alvoret i situasjonen gikk opp for dem, var det gått nesten to døgn. Først hadde Linas foreldre lett etter henne på egen hånd, før de lørdag kveld hadde kontaktet politiet. Regelverket tilsa at man ikke satte i gang en større aksjon før det var gått minst tjuefire timer. Altfor ofte viste det seg at savnede ungdommer befant seg hos kompiser uten å ha meldt fra. Derfor var Linas foreldre blitt møtt med det lite beroligende svaret at datteren sikkert ville komme til rette i løpet av det nærmeste døgnet. Da letingen så kom i gang for fullt, var dyrebar tid gått tapt. Et stort antall politifolk var blitt sendt ut i skjærgården med ordre om å gjennomsøke øya. Flere politihunder ble også satt inn, men det kraftige uværet hadde vært katastrofalt for letearbeidet. De store nedbørsmengdene gjorde det så godt som umulig for hundene å finne noe. Regnet hadde effektivt skylt bort alle spor og lukter, øya var like ren som om noen hadde vasket den med såpe og vann. I piskende regn hadde Thomas og kollegene hans lett over hele øya sammen med Linas fortvilte familie og deres venner og naboer. Til slutt hadde han klart å få de utmattede foreldrene til å gå hjem og hvile. Moren hadde vært så blek at hun så ut som om hun når som helst kunne kollapse. Det var bedre at politiet fikk konsentrere seg om arbeidet sitt, hadde han hevdet. Noen måtte være hjemme i tilfelle Lina tross alt skulle dukke opp. Motvillig hadde ekteparet Rosén gått med på det. Thomas husket fremdeles hvordan den bitende vinden hadde trengt seg inn gjennom klærne, og hvor iskald han hadde vært på fingre og tær. Temperaturen hadde ligget rundt null, men nærheten til havet gjorde luften rå og fuktig. De høye fu15


rukronene hadde bøyd seg i stormen så det knirket i de gamle greinene. Langsomt og metodisk hadde de vandret langs strendene. Med hjelp av alle de frivillige hadde de finkjemmet skogen fra Västerudd til Trouville. Letingen hadde pågått mellom de forseglede bunkerne fra annen verdenskrig og utenfor vinterstengte fritidsboliger. Den minste grunn til mistanke hadde fått dem til å stoppe opp. Ingen anstrengelse var spart. Til slutt hadde en av hundeførerne sett på Thomas og ristet på hodet. – Dette er nytteløst, hadde han sagt. – For alt vi vet, kan hun ligge på havets bunn. Hundene må få hvile nå, de er helt utkjørt. Thomas visste at han hadde rett. Likevel ville han ikke gi opp. Han hadde sett desperasjonen som lyste ut av Marianne Roséns øyne, og han forsto nøyaktig hvordan hun hadde det. Det var den samme desperasjonen som han selv hadde opplevd da han en morgen fant sin tre måneder gamle datter kald og livløs i sengen, og alle gjenopplivningsforsøk var forgjeves. Etter ytterligere en dag innstilte man søket. De hadde undersøkt hver stein og hver tue på øya. Lina Rosén var ikke å finne. Litt etter litt var etterforskningen stilt i bero. Den gjengse oppfatningen i politiet var at den stakkars jenta hadde begått selvmord ved å drukne seg, og at liket var drevet ut til havs. Det fantes ingen annen rimelig forklaring. Visse uttalelser fra bestevenninnen, Louise, støttet også den tanken. Thomas hadde anstrengt seg til det ytterste for å finne jenta. Men til ingen nytte. Hun var og ble sporløst borte. Med et sukk rettet han seg opp i ryggen. Klokken var mange, han burde ha lagt seg for lenge siden. 16


Det var et drastisk skritt å medvirke i et program som «Efterlyst», men Linas foreldre var vel innstilt på å gjøre hva som helst for å finne datteren. Hvem kunne klandre dem, tenkte Thomas og strakte seg etter fjernkontrollen og slo av tv-en.

Uten skyld av Viveca Sten  

En mørk høstkveld forsvinner en ung jente sporløst i Sandhamn. Søket etter henne er vanskelig på grunn av storm og regn, og etter noen dager...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you